3 Regelverk og retningslinjer for kontrollen med eksport av strategiske varer

Begrepet «strategiske varer» er en fellesbetegnelse for varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger. I tillegg omfatter kontrollen med strategiske varer og teknologi også tjenester knyttet til slike formål. Videre er formidling mellom to tredjeland av strategiske varer gjenstand for eksportkontroll.

Kontrollen er hjemlet i lov og forskrift. Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013 skal sikre gjennomføring av kontrollen med eksport av både forsvarsrelaterte varer og flerbruksvarer, og representerer det operative hjemmelsverket for utøvelse av kontrollen. Lov og forskrift er nærmere omtalt nedenfor.

Kontrollistene som er fremforhandlet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene er samlet i to lister som er en del av eksportkontrollforskriften, og som angir varene og teknologien som er lisenspliktige. Listene retter seg mot henholdsvis forsvarsrelaterte varer (liste I) og flerbruksvarer (liste II). I tillegg til varene som er beskrevet på listene, kan det utløses lisensplikt for enhver vare, uavhengig av listene, under nærmere gitte vilkår. Slike generalklausuler er kjent som «fang alt» eller «catch all». De forskjellige multilaterale eksportkontrollregimene har også fastsatt retningslinjer som angir nærmere forpliktelser og retninger for utøvelse av kontrollen. Medlemslandene i regimene forutsettes å gjennomføre kontrollen i nasjonal rett og praksis. Det er redegjort for det multilaterale samarbeidet i meldingens kap. 7.

Kontrollen med flerbruksvarer bygger i all hovedsak på det internasjonale regimesamarbeidet, mens avgjørelser om å eksportere forsvarsmateriell utelukkende tilligger den enkelte eksportstats nasjonale politikk. Samtidig er det vokst frem et stadig nærmere samarbeid også når det gjelder kontrollen med forsvarsmateriell, både innenfor det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, innenfor EU og FN-avtalen om våpenhandel (Arms Trade Treaty, ATT) som ble vedtatt i 2013.

FNs Sikkerhetsråd kan med folkerettslig bindende virkning vedta sanksjoner mot stater, personer eller enheter. Over de siste tiår har EUs råd vedtatt en rekke restriktive tiltak overfor ulike stater. Norge slutter vanligvis opp om EU-tiltakene. Flere av sanksjons- og tiltaksregimene inneholder bestemmelser om våpenembargo. Gjennomføring av sanksjoner og restriktive tiltak er hjemlet i særskilte regelverk.

Det er redegjort nærmere om de aktuelle lover og forskrifter nedenfor.

Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (eksportkontrolloven)

Eksportkontrollen er hjemlet i Lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. I Kgl. res. av 18. desember 1987 er Utenriksdepartementet gitt fullmakt til å utøve den fullmakt som i henhold til eksportkontrolloven er tillagt Kongen. Utenriksdepartementet er med dette ansvarlig for kontrollen med eksport fra Norge av våpen, ammunisjon og annet militært materiell1, flerbruksvarer2, samt relevant teknologi og tjenester.

Etter eksportkontrolloven må alle varer og tjenester og all teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militære formål, eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 147 a første ledd, ikke utføres uten tillatelse fra Utenriksdepartementet. Liste I (forsvarsrelaterte varer) og liste II (flerbruksvarer) beskriver produkter og teknologi som krever slik tillatelse. Kontrollen med teknologi omfatter også immateriell teknologioverføring.

Loven setter forbud mot at det drives handel med, formidles eller på annen måte bistås ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet uten særskilt tillatelse. Tilsvarende gjelder for strategiske varer og teknologi som er nærmere angitt i forskrift.

I tillegg inneholder loven bestemmelser om informasjonsplikt og taushetsplikt, samt omfattende straffebestemmelser. I St.meld. nr. 29 (2007–2008), St.meld. nr. 42 (2008–2009) og Meld. St. 21 (2009–2010) ble det gitt grundig informasjon om loven.

Lov om gjennomføring av sanksjoner og våpenembargo

For at FN-sanksjoner eller EU-tiltak skal være bindende for private rettssubjekter i Norge må de gjennomføres i norsk rett. Sanksjoner som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd gjennomføres i norsk rett som hovedregel ved forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (sanksjonsloven). EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak som Norge har sluttet opp om kan gjennomføres ved forskrift gitt med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler (tiltaksloven). Visse typer tiltak som er omfattet av FN-sanksjoner og/eller EU-tiltak gjennomføres med hjemmel i annen norsk lovgivning. Blant annet er våpenembargoer dels gjennomført med hjemmel i den alminnelige eksportkontrollovgivningen.

En del av EUs tiltak inneholder bestemmelser som utdyper eller supplerer bindende vedtak gjort av FNs sikkerhetsråd. Der Norge slutter opp om slike tiltak, er det gitt forskrifter med hjemmel i både sanksjonsloven og tiltaksloven.

De mest sentrale forskriftene omtales i meldingens kap. 4.

Forskrift til gjennomføring av eksportkontrollen

Ny forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester trådte i kraft 19. juni 2013. Forskriften erstatter tidligere forskrift av 18. januar 1989.

Hovedmålsettingen med ny forskrift har vært å sikre gjennomføring av Direktiv 2009/43/EF (ICT-direktivet) i norsk rett, samt et løpende behov for styrking av hjemmelsverket. Direktivet ble grundig omtalt i Meld. St. 8 (2012–2013). Utenriksdepartementets varelister (liste I som beskriver forsvarsmateriell og liste II som inneholder flerbruksvarer) ble ved ny forskrift tatt inn som vedlegg til forskriften. Listene vil bli oppdatert i tråd med endringer vedtatt i de enkelte regimene, og fortrinnsvis parallelt med at EU oppdaterer sine lister.

I august 2014 ble eksportkontrollforskriften endret, slik at det nå er lisensplikt for materiell som har vært særlig konstruert eller modifisert for militært formål, uavhengig av materiellets tilstand. Denne kontrollen kommer i tillegg til lisensplikten som gjelder for varer og teknologi oppført på liste I, og utgjør en styrking av adgangen til å kontrollere alt materiell som opprinnelig har vært militært.

For å sikre gjennomføring av ICT-direktivet angir forskriften nærmere regler om overføringslisenser for eksport av forsvarsrelaterte varer til mottakere innenfor EU/EØS og om sertifisering av foretak. Forskriften forutsetter at eksportører som ønsker å benytte lisensreglene som ICT-direktivet legger til rette for, skal følge opp særlige bestemmelser om registrering og rapportering. I den nye forskriften er disse reglene gjort generelt gjeldende og bidrar således til å styrke den norske eksportkontrollen.

I tillegg inneholder den nye forskriften to endringer når det gjelder lisensplikt uavhengig av kontroll-lister. Tidligere generalklausul om at det er lisensplikt for enhver vare for militær bruk til områder som er underlagt våpenembargo fastsatt av FNs Sikkerhetsråd etter kapittel VII er utvidet til også å gjelde andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til. I praksis vil slike tiltaksregimer gjelde våpenembargo og tiltak fastsatt av EU og OSSE og som Norge har sluttet seg til. Videre er det lagt til en ny bestemmelse som krever lisens for eksport av enhver vare som direkte kan tjene til å utvikle en stats militære evne på en måte som ikke er forenlig med vesentlige norske sikkerhets- og forsvarsinteresser. Endringene ble nærmere omtalt i Meld. St. 8 (2012–2013).

Det ble redegjort grundig om den nye forskriften i Meld. St. 49 (2012–2013).

3.1 Utenriksdepartementets retningslinjer

Utgangspunktet for vurdering av søknader om eksport av forsvarsmateriell er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, som bl.a. slår fast at:

«det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig».

I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted».

I 1997 sluttet et enstemmig Storting seg til en presisering om at «Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».

Regjeringen anser Stortingets vedtak som et bindende pålegg, og eksportreguleringen skal sikre at det blir fulgt. For dette formål, og for å gi eksportørene større innsyn og forutsigbarhet om kontrollen med eksport av forsvarsmateriell, publiserte Utenriksdepartementet for første gang retningslinjer i 1992 for behandlingen av søknader om eksport av forsvarsmateriell. Det er redegjort løpende for departementets praktisering av retningslinjene i de årlige meldingene til Stortinget som er fremlagt siden 1996.

EUs åtte atferdskriterier har siden 2010 utgjort et eget vedlegg til retningslinjene (vedlegg A-kriteriene). Kriteriene utdyper de vurderinger Utenriksdepartementet foretar når det gjelder en rekke politiske spørsmål jfr. 1959-vedtaket og 1997-presiseringen. Det ble redegjort grundig for kriteriene i Meld. St. 21 (2009–2010).

I Meld. St. 8 (2011–2012) og Meld. St. 49 (2012–2013) ble det redegjort for departementets arbeid med å styrke retningslinjene ytterligere. I Meld. St. 49 (2012–2013) ble det redegjort for arbeidet med å ta EUs atferdskriterier direkte inn i selve retningslinjene, og i direkte forlengelse av Stortingets 1959-vedtak og 1997-presisering. Hensikten er å tydeligjøre den betydningen kriteriene har ifm vurderinger av søknader om eksport av forsvarsmateriell. Kriteriene ivaretar bl.a. de hensyn som omfattes av sjekklisten som departementet utarbeidet i samarbeid med SIPRI, og som ble oppsummert i følgende syv konkrete hensyn og omtalt i Meld. St. 8 (2012–2013):

• Holdning til internasjonale MR-instrumenter, respekt for humanitærrett

• Respekt for sivile og politiske rettigheter

• Rapporter fra kompetente organer om alvorlige brudd på MR, herunder bruk av tortur eller annen inhuman og krenkende behandling eller avstraffelse i mottakerstaten; eller vilkårlig frihetsberøvelse

• Risiko for at det militære utstyret kan brukes til brudd på grunnleggende MR, herunder kunnskap om slikt militært utstyr levert tidligere er brukt for å slå ned på fredelige demonstrasjoner e.l. på en uakseptabel måte

• Risiko for uønsket avledning fra oppgitt sluttbruker, herunder om det militære utstyret eller den militære teknologien er ment for nasjonale sikkerhetsformål

• Forhold knyttet til ytringsfrihet, herunder pressefrihet eller forsamlingsfrihet

• Myndighetsovervåking, herunder sensur og vilkår for innbyggernes bruk av sosiale medier/internett.

Disse punktene er dekket av de hensyn som omfattes av Vedlegg A-kriterium 2 (K2), hvor det bl.a. heter at man «skal vurdere mottakerstatens holdninger til relevante prinsipper som er nedfelt i internasjonale menneskerettsinstrumenter» samt «mottakerstatens holdninger til relevante prinsipper som er nedfelt i internasjonale humanitærrettsinstrumenter…». I denne sammenheng heter det videre at man deretter skal «avstå fra å utstede eksportlisens når det er åpenbar fare for at den militære teknologien eller det militære utstyret som skal eksporteres, kan bli brukt til intern undertrykking» eller som «kan bli brukt til å begå alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett».

Videre fremgår det at intern undertrykking blant annet omfatter tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, summariske eller vilkårlige henrettelser, forsvinninger, vilkårlig frihetsberøvelse og andre alvorlige brudd på menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, som angitt i relevante internasjonale MR-instrumenter, herunder Verdenserklæringen om menneskerettighetene og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

I EUs brukerveiledning om anvendelse av kriteriet, vises det bl.a. til at K2 avdekker noen kjernekonsepter for vurderingene. Med utgangspunkt i det aktuelle mottakerlandets holdning til relevante prinsipper nedfelt i internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, skal man 1) avslå en eksportlisens når det er en klar risiko for at det militære utstyret eller teknologien kan være ment for intern undertrykking: 2) utøve særlig tilbakeholdenhet og forsiktighet ved innvilgelse av lisenser, og ta i betraktning det militære utstyret og teknologiens karakter, til land hvor FNs kompetente organer, EU eller Europarådet har fastslått at det skjer alvorlige brudd på menneskerettighetene. Med utgangspunkt i relevante prinsipper nedfelt i internasjonal humanitærrett, skal man 3) avslå eksportlisenser når det er en klar risiko for at det aktuelle militære utstyret eller teknologien kan bli brukt for utøvelse av alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett.

Brukerveiledningen gir et utvalg av eksempler på hva som er å anse som intern undertrykking, og at henvisningen til de ulike eksemplene ikke er å anse som en fullstendig opplisting. Det henvises til de aktuelle internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og deres protokoller, og at disse representerer internasjonale normer og standarder når det gjelder menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Når det gjelder de relvante prinsippene i internasjonal humanitærrett, vises det i veiledningen til at vurderingene gjelder situasjoner med væpnet konflikt og således ikke kommer til anvendelse overfor et land som legitimt bruker makt til å forsvare seg.

I vurderingen av det militære utstyret eller teknologien som søkes eksportert, forutsetter brukerveiledningen om K2 at vilkårene for slike vurderinger skal skje i tråd med K1. Her heter det at det tiltenkte eksporterte utstyr og teknologi skal vurderes grundig, særlig i forhold til risiko for intern undertrykking. Eksportlandet skal undersøke om det i relevante rapporter og informasjon foreligger bevis for at det samme utstyret er benyttet tidligere for interne undertrykkingsformål, samt vurdere om det er grunn til å tro at utstyret vil bli brukt eller omadressert for slik sluttbruk. Vurdering av utstyrets eller teknologiens beskaffenhet forutsettes å være realistisk, dvs. at det tas stilling til om de aktuelle varene kan anses å være anvendelige for undertrykkingsformål. Det heter imidlertid også at det er viktig å anerkjenne at en stor variasjon av utstyr har en historikk når det gjelder å utføre eller fasilitere undertrykkende handlinger. Det vises eksplisitt til at slikt utstyr kan være pansrede personellkjøretøy, skuddsikre vester/hjelmer, samt kommunikasjons-, overvåkings og avlyttingsutstyr.

Regjeringen er opptatt av at norsk næringsliv så langt som mulig skal ha de samme rammebetingelser som utenlandske konkurrenter, og har derfor valgt å gjennomføre EUs standarder i norsk praksis. Regjeringen vil videreføre praksisen med å følge EUs utvikling når det gjelder fremtidig styrking av kriteriene og brukerveiledningen til kodeksen. I Meld. St. 8 (2012–2013) ble det redegjort for en rekke EU-lands eksportkontrollpraksis når det gjelder forsvarsrelaterte varer.

Det er redegjort nærmere om arbeidet med oppdatering av retningslinjene i kap. 3.2 nedenfor.

FN-avtalen om kontroll med internasjonal våpenhandel (Arms Trade Treaty, ATT) inneholder konkrete forpliktelser når det gjelder forbud (artikkel 6) og hensyn som skal ivaretas (artikkel 7). ATT omtales nærmere i meldingens kap. 8.

Forpliktelsene knyttet til ATTs artikler 6 og 7 er også innarbeidet i selve retningslinjene. I tillegg har Norge tatt på seg forpliktelser gjennom vedtak i internasjonale fora, herunder særlig i Wassenaar-samarbeidet (WA) som retter seg mot konvensjonelle våpen, militært materiell og relevant høyteknologi.

Det internasjonale eksportkontroll og ikke-spredningssamarbeidet er nærmere omtalt i meldingens kap. 7.

3.2 Arbeidet med ytterligere oppdatering av retningslinjene

Det ble redegjort grundig om arbeidet med oppdatering av retningslinjene i Meld. St. 49 (2012–2013). Utenriksdepartementet arbeider fortløpende for best mulig å sikre at retningslinjene er relevante og reflekterer praksis med tydelighet og langsiktighet.

Departementet har innarbeidet de åtte Vedlegg A-kriteriene og de tilleggskriterier som følger av ATTs artikler 6 og 7 direkte i retningslinjene. På denne måten samles kriteriene i en konsolidert oversikt hvor de aktuelle hensyn og forbud er dekket på en tydelig og helhetlig måte.

I tillegg har Utenriksdepartementet foretatt en generell gjennomgang med sikte på klargjøringer og oppdatering i tråd med praksis som har utviklet seg. Dette har ført til enkelte språklige oppdateringer og presiseringer, samt nyansering av landgruppene.

Tidligere var det definert tre landgrupper: 1) land som var godkjent som mottakere av både våpen og annet militært materiell (dvs både kategori A- og B-materiell), 2) land som ikke kunne motta noe slikt utstyr og 3) land som ikke kunne motta våpen (kategori A-materiell), men som kunne få motta annet militært utstyr (kategori B-materiell). Fordi det i løpet av årene har vokst frem flere land som er godkjent som mottakere av våpen og hvor det er knyttet mer omfattende krav til sluttbrukerdokumentasjon til enn det som er praksis ved eksport til allierte og særlig nærstående land, har departementet innført en egen landgruppe for disse. I de oppdaterte retningslinjene er det nå definert fire landgrupper. På denne måten er styrkingen av kravet til sluttbrukererklæringer for slike land, tydelig reflektert i retningslinjene.

Den konsoliderte listen er tatt inn i Retningslinjene under punkt 2 om «Overordnede prinsipper og vurderingskriterier» og kommer i tillegg til Stortingets vedtak av 11. mars 1959 og 1997 – presiseringen om menneskerettighetene. Her heter det bl.a. at utgangspunktet for eksportreguleringen knyttet til forsvarsrelaterte varer, teknologi samt tjenester, er følgende formuleringer i Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato:

Regjeringens erklæring:

«Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig3.»

Stortingets vedtak:

«Stortinget tar til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted.»

Regjeringen anser Stortingets vedtak som et bindende pålegg, og eksportreguleringen skal sikre at det blir fulgt.

I 1997 sluttet et enstemmig Storting seg til en presisering om at «Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».

I tillegg til prinsippene som følger av Regjeringens erklæring og Stortingets vedtak og presisering, vil det ikke kunne tilstås eksportlisens år:

• dette er uforenlig med Norges internasjonale forpliktelser (jf K1, og ATT artikkel 6),

• det åpenbart er fare for at den militære teknologien eller det militære utstyret som skal eksporteres, kan bli brukt til intern undertrykking (jf K2, og ATT artikkel 7),

• eksport vil kunne fremprovosere eller forlenge væpnede konflikter eller forverre eksisterende motsetninger eller konflikter i den endelige bestemmelsesstaten (jf K3),

• det er åpenbar fare for at den påtenkte mottakeren vil bruke den militære teknologien eller det militære utstyret som skal eksporteres, til å angripe en annen stat eller tvinge gjennom territorialkrav med makt (jf K4),

• eksportørstaten har kunnskap om at det militære utstyret vil kunne bli brukt til å begå folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser (jf ATT artikkel 6),

• det er overveiende sannsynlig at det militære utstyret vil innebære brudd på internasjonale regler om terrorisme og regler om transnasjonal organisert kriminalitet (jf ATT artikkel 7).

Ved vurdering av søknader skal det tas særlig hensyn til:

• den nasjonale sikkerheten i Norge, allierte og vennligsinnede land (jf K5),

• kjøperlandets atferd overfor verdenssamfunnet, særlig med hensyn til landets holdning til terrorisme, hvilke allianser det har inngått, og respekten for folkeretten (jf K6),

• risiko for at den militære teknologien eller det militære utstyret skal bli ulovlig omsatt i kjøperlandet eller reeksportert på ugunstige vilkår (jf K7),

• forenligheten mellom eksporten av militær teknologi og militært utstyr og mottakerlandets økonomiske og tekniske evne, samtidig som det tas hensyn til at det er ønskelig at stater kan dekke sine legitime sikkerhets- og forsvarsbehov med minst mulig innsats av menneskelige og økonomiske ressurser til våpen (jf K8),

• risikoen for at våpeneksporten kan bli brukt til å gjennomføre alvorlig kjønnsbasert vold eller vold mot kvinner og barn (jf ATT artikkel 7)».

På denne måten er hensyn og kriterier ivaretatt i en tydelig og konsolidert liste.

Som følge av at eksportkontrollforskriften er styrket ved å etablere lisensplikt for materiell som har vært særlig konstruert eller modifisert for militært formål, uavhengig av materiellets tilstand, er det tatt inn egne regler for behandlingen av søknader om eksport av slikt materiell i retningslinjene. De oppdaterte retningslinjene utgjør vedlegg 5 til denne meldingen.

3.3 Eksportkontroll og flerbruksvarer

Arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen (MØV) og leveringsmidler for slike våpen, har lenge stått høyt på den internasjonale dagsorden. Ikke-spredningsbestrebelsene har i hovedsak vært rettet mot å hindre at ytterligere land anskaffer MØV, men i etterkant av terrorhandlingene 11. september 2001 har fokus også vært rettet mot ikke-statlige aktører. Det finnes ingen juridisk definisjon av MØV, men slike våpen anses å omfatte kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen. I tillegg forstås også visse bæremidler, som ballistiske missiler med en viss bæreevne og rekkevidde samt kryssermissiler, å omfattes av begrepet. Multilaterale tiltak for å hindre spredning av MØV og leveringsmidler for MØV omfatter flere internasjonale avtaler og samarbeid innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene.

Med flerbruksvarer forstås varer og teknologi som er utviklet for sivile formål, men som også kan anvendes for militære formål, herunder for utvikling av MØV eller konvensjonelle våpen. Innføring av slike varer på de internasjonale listene krever konsensus. Selve gjennomføringen av eksportkontrollen skjer på grunnlag av nasjonale regelverk og praksis, og som forutsetter at relevante forpliktelser som det enkelte landet har bl.a. som følge av samarbeidet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene ivaretas.

Kontrollen med flerbruksvarer bygger utelukkende på lister og retningslinjer som er vedtatt innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Her utveksles det omfattende informasjon om spredningstrender, -nettverk og anskaffelsesforsøk, samt om regimelandenes avslag på lisenssøknader innenfor rammen av de enkelte regimene. Dette er informasjon som inngår i de enkelte regimelandenes lisensvurderinger. Dersom et land har notifisert lisensavslag, forutsettes det at øvrige regimeland avslår mottatte lisenssøknader som vedrører det samme utstyret til den samme mottaker. Denne «no undercut»-prosedyren er ment å hindre kommersiell undergraving overfor bedrifter i regimelandene, samt over tid virke til en mest mulig enhetlig nasjonal forståelse av regimenes retningslinjer og formål.

Norge anvender av praktiske hensyn EUs flerbruksvareliste, som er en sammenstilling av listene som er forhandlet i de multilaterale regimene.

Departementet kan anvende retningslinjenes konsoliderte kriterier også i behandlingen av søknader om eksport av flerbruksvarer til militær bruk, dersom varens beskaffenhet og sluttbruk tilsier en mer omfattende og målrettet vurdering.

Det er redegjort nærmere om de enkelte regimene i meldingens kap. 7.1.

Kontroll med kjernefysiske varer og teknologi

Kontrollen med slike varer, herunder flerbruksvarer som kan ha en viktig kjernefysisk anvendelse, skal bidra til å hindre spredning av kjernefysiske våpen. Internasjonale forpliktelser som Norge har, herunder direkte knyttet til Ikke-spredningsavtalen, sikkerhetskontrollavtaler med IAEA og det nukleære eksportkontrollregimet NSGs retningslinjer, ligger til grunn for kontrollen. Dette er omfattende og teknisk komplekse retningslinjer og forpliktelser.

For å sikre en effektiv kontroll på dette området, har Utenriksdepartementet inngått et nærmere samarbeid med Statens strålevern. På denne måten kan det trekkes på kunnskap på tvers, og sikre kunnskap og god kompetanse i kontrolleddene. I tillegg legger samarbeidet til rette for ved behov å kunne trekke på teknisk ekspertise i Strålevernet ved departementets behandling av konkrete eksportsøknader.

På denne måten er hensikten å styrke kontrollen med eksport av kjernefysiske varer og relevante flerbruksvarer fra Norge.

3.4 Kontroll med eksport av immateriell teknologi, herunder kunnskapsoverføring

Eksportkontrollforskriften inneholder bestemmelser om lisensplikt for teknologi. I forskriftens Kap. 2 § 3 om lisensplikt, heter det bl.a. at

«eksport av visse varer, nærmere angitt teknologi, herunder immateriell ytelser, tekniske datapakker eller produksjonsrettigheter for varer eller visse tjenester krever lisens fra Utenriksdepartementet…»

I forskriftens Kap. 2 § 4 heter det videre bl.a. at

«eksport av varer og tilhørende teknologi oppført på liste I og II som utgjør vedlegg til denne forskrift, krever lisens….»

I tillegg setter forskriften krav til lisens for varer og teknologi som ikke står på kontrollistene under visse omstendigheter, herunder dersom varen eller teknologien er for militær bruk i et område hvor det er krig, krig truer eller til land hvor det er borgerkrig; til militær bruk i land hvor det foreligger bindende våpenembargo; samt dersom det foreligger informasjon eller man bør forstå at varen eller teknologien er ment for et MØV-program.

Norge gjennomfører bl.a. FNs Sikkerhetsråds resolusjoner og EUs utvidede tiltak om sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. Sanksjonsregimene og tiltakene er betydelig styrket de siste par årene, og gjennomføres i norsk forskrift. Forskriften om sanksjoner mot Iran setter bl.a. et absolutt forbud mot å overføre varer og teknologi, herunder programvare, som er flerbruksvare, militære varer og teknologi, visse andre varer og teknologi som kan brukes i kjernefysiske aktiviteter, samt visse nøkkelutstyr- og teknologi for olje- og gassektoren til «iranske personer» eller «til bruk i Iran».

Det er redegjort nærmere om sanksjoner og restriktive tiltak i meldingens kap. 4.

Innenfor det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet drøftes i økende grad risiki forbundet med immateriell teknologi- og kunnskapsoverføring. Myndighetenes muligheter til å kontrollere slike aktiviteter møter på nye og andre utfordringer enn ved kontrollen med eksport av varer.

Når det gjelder eksport av lisenspliktige varer og teknologi, henger teknologien ofte direkte sammen med varen som søkes eksportert. I slike tilfeller foretar departementet en helhetlig vurdering av varenes og teknologiens beskaffenhet og utsteder eksportlisens for den samlede eksporten av varen og den tilhørende teknologien. Når det gjelder teknologi, herunder også immateriell, til militære formål, så gir retningslinjene omfattende regler om behandlingen av slike søknader.

Kunnskapsoverføring

I Meld. St. 25 (2010–2011), Meld. St. 8 (2012–2013) og Meld. St. 49 (2012–2013) ble det redegjort for arbeidet med å etablere en målrettet kontroll med kunnskapsoverføring til utenlandske studenter.

Når det gjelder personer som kommer til landet for å studere, delta på konferanser eller arbeide som stipendiat innenfor teknologiområder som er relevante for den strategiske eksportkontrollen, vil det ikke være praktisk med et lisensregime.

Utenriksdepartementet bidrar ved behov med vurderinger om en aktuell kunnskapsoverføring er av en slik karakter at det er grunn til bekymring for senere bruk i masseødeleggelsesvåpen (MØV)-aktiviteter i utlandet, eller om den aktuelle kunnskapsoverføringen er forbudt etter gjeldende sanksjonsforskrifter.

I likhet med bedrifter og virksomheter har statlige og private universiteter og høyskoler en selvstendig plikt til å forhindre lovstridig overføring av kunnskap innen fagområder som er relevant for spredning av MØV eller leveringsmidler for slike våpen. Denne plikten følger av eksportkontrolloven, eksportkontrollforskriften, samt forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea og forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran.

Utenriksdepartementet samarbeider med PST, Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Kunnskapsdepartementet (KD) for å gi relevant informasjon til aktuelle læresteder og virksomheter for å styrke deres bevissthet og årvåkenhet om kunnskapsoverføring.

Regelverket som ligger til grunn for universiteters og høyskolers plikt til å hindre overføring av kunnskap som kan medføre spredning av MØV og leveringsmidler er ikke nytt, men har vært på plass i flere år. Formålet med et brev fra KD til lærestedene i mars 2014, var å informere om og skape klarhet om gjeldende regelverk for å unngå unødige problemer for utenlandske studenter samtidig som årvåkenheten om uønsket kunnskapsoverføring ble styrket. Utenriksdepartementet arbeider med å gi nærmere informasjon til lærestedene med sikte på best mulig forståelse om regelverket.

Kontroll med teknologioverføring, herunder i form av kunnskap, er relevant i tilknytning til studier som berører teknologiområdene som er definert i eksportkontrollforskriftens liste II (flerbruksvarer), samt mot militære varer og teknologi.

Kunnskapsoverføring jf sanksjoner mot Iran

FNs sikkerhetsråd vedtok i tiden 2006–2010 fire resolusjoner som følge av sterke indisier i retning av at Iran utvikler kjernefysiske våpen og våpensystemer. Norge har en folkerettslig plikt til å gjennomføre bindende vedtak fattet av FNs sikkerhetsråd. Sammen med EUs restriktive tiltak, som også er gjennomført i norsk rett, utgjør Sikkerhetsrådets bindende vedtak grunnlaget for det norske sanksjonsregimet mot Iran.

Det er flere bestemmelser som forbyr teknologioverføring «til iranske personer, enheter eller organer eller til bruk i Iran». Det er forbudt for norske rettssubjekter å «overføre (…) teknologi» som angitt i forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran av 9. februar 2007 vedlegg I eller II til iranske personer eller til bruk i Iran, jf. § 2(1). På samme måte er det forbudt å «overføre (…) teknologi» som er oppført i sanksjonsforskriftens vedlegg III uten at man har forhåndstillatelse, jf. § 3(1). Det er videre forbudt å overføre teknologi som er oppført i vedlegg VI og VIA og teknologi som oppført i vedlegg VIB til iranske personer eller til bruk i Iran, jf. §§ 8 og 10a.

Det følger videre av sanksjonsforskriftens § 5 at det er forbudt «å levere, direkte eller indirekte, teknisk bistand» i tilknytning til varene og teknologien som er oppført på eksportkontrollforskriftens vareliste I (forsvarsmateriell) eller i tilknytning til varene og teknologien som er oppført i forskriftens vedlegg I eller II til «iranske personer, enheter eller organer eller til bruk i Iran».

«Teknisk bistand» er definert i Iran-forskriften § 1 bokstav r) og omfatter blant annet «(…) enhver annen form for teknisk tjeneste, uansett om bistanden ytes i form av instruksjon, rådgivning, opplæring, overføring av driftskunnskaper eller ferdigheter(…)».

Begrepet «opplæring» vil etter departementets syn omfatte studenter og Ph.D.-kandidater som mottar undervisning eller veiledning ved norske utdannings- eller forskningsinstitusjoner.

Kunnskapsoverføring jf sanksjoner mot Nord-Korea

Sanksjonene mot Nord-Korea er begrunnet i landets atomvåpenprogram. Det følger av forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea av 15. desember 2006 at «det er forbudt for norske rettssubjekter og for enhver som befinner seg på norsk territorium å selge, forsyne eller overføre til Nord-Korea (…) teknologi som er listeført av Sanksjonskomiteen for Nord-Korea eller av Sikkerhetsrådet på bakgrunn av at det vil kunne bidra til utvikling av masseødeleggelsesvåpen, herunder atomvåpen og ballistiske missiler». Bestemmelsen har en peker til listene på sanksjonskomiteens hjemmeside.

Utdanningsinstitusjonenes ansvar

Universitets- og høyskoleloven og tilhørende regelverk inneholder ikke hjemmel til å nekte opptak, men sanksjonsforskriftene mot Iran og Nord-Korea gir utdanningsinstitusjonene en plikt og rett til å nekte studenten å ta bestemte fag. Eksportkontrollregelverket gir også adgang til å avslå overføring av kunnskap når det vurderes å representere en uakseptabel risiko for uønsket militær bruk i utlandet.

Det er viktig i denne sammenheng at utdanningsinstitusjonene legger opp til en konkret og individuell vurdering av hver enkelt studiesøknad fra tidligere nevnte land.

Dersom en utdanningsinstitusjon har bekymringer knyttet til spørsmål om kunnskapsoverføring, kan de ta kontakt med Utenriksdepartementet og PST for nærmere dialog og rådgivning.