Del 4
Muligheter til å begrense energietterspørselen

14 Drøfting av Enøk-begrepet

Begrepet enøk (energiøkonomisering) er innarbeidet siden slutten av 1970-tallet. Begrepet har vært knyttet til reduksjoner i energiforbruket. Oljekrisen bidro til at myndighetene i alle vestlige land prioriterte leveringssikkerhet høyt. Begrepene «Energy conservation», «energy efficiency» og «energy saving» er mye brukte internasjonalt. Utover i 1980-årene ble oppmerksomheten mot energiproduksjon og -forbruk styrket gjennom økt fokus på miljøproblemene, i første rekke klimaproblemet, og den nære sammenhengen med energiproduksjon og -forbruk.

14.1 Enøkbegrepet

Målene for enøkarbeidet i Norge er senest beskrevet i St meld nr 61 for 1988-89 Om energiøkonomisering og forskning, og St meld nr 41 for 1992-93 Om energiøkonomisering og nye fornybare energikilder. De sentrale målene for enøkpolitikken har vært å:

• bidra til en samfunnsøkonomisk rasjonell utnyttelse av energiressursene, og

• bidra til å redusere negative miljøkonsekvenser av energibruken

St meld nr 41 for 1992-93 angir at enøk omfatter:

• utnyttelse av den energien vi produserer, fordeler og bruker på en mest mulig samfunnsøkonomisk effektiv måte

• reduksjon i kostnader ved overgang fra en energibærer til en annen (substitusjon)

• uendret eller lavere kostnad ved anvendelse av energi med lavere kvalitet.

Målene for enøkvirksomheten er dermed svært vidt definert. Det er enøk å gå over fra en energikilde til en annen gitt at dette er lønnsomt. Det er enøk å benytte for eksempel vannbåren varme framfor strøm til oppvarming dersom dette lønner seg.

Målet om samfunnsøkonomisk effektiv produksjon, forbruk og fordeling av energiressursene er ikke bare knyttet til enøkvirksomheten. Det er et mye brukt mål for den offentlige styringen av energisektoren. For eksempel er målet for energiloven formulert som følger:

«Målene er fortsatt å sikre en samfunnsøkonomisk rasjonell utnyttelse av kraftressursene, legge til rette for en sikker kraftforsyning og utjevne prisene til forbrukerne.»

I den allmenne språkbruken i Norge blir begrepene enøk, energisparing og energieffektivisering gjerne brukt om hverandre. En mulig avgrensning og presisering av enøk kan være:

Energisparing er knyttet til tiltak som gir redusert energiforbruk som følge av redusert ytelse. Dersom en senker romtemperaturen, er dette et typisk sparetiltak.

Energieffektivitet er et mål på hvor mye ytelse i form av komfort, eller produksjon man får av den energien som brukes, jfr. kapittel 7.2.4. For boliger kan energieffektiviteten måles som forholdet mellom antall kvadratmeter oppvarmet boligflate og energiforbruket. Dersom boligen blir etterisolert slik at energiforbruket synker, er det energieffektivisering. Dersom boligflaten samtidig blir utvidet kan energiforbruket likevel øke.

Energiøkonomiseringoppfattes gjerne som den delen av energieffektiviseringen som er lønnsom. Dersom etterisoleringen reduserer energiutgiftene så mye at det dekker kostnadene ved tiltaket, betraktes det altså som enøk.

På bakgrunn av den vide definisjonen, kan enøk betraktes som:

«alle de samfunnsøkonomiske forbedringer i energisystemet og bruken av energi som fører til høyere energiproduktivitet, mer fleksibilitet og som gir et bedre miljø. Enøkpolitikken omfatter de tiltak, virkemidler og programmer som myndighetene iverksetter med sikte på å utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme forbedringer.»

I en del sammenhenger er lønnsom opprusting og utvidelse av kraftproduksjonen også blitt regnet som enøk. Men det vanlige er å bruke begrepet enøk om tiltak på forbrukssiden.

14.2 Drivkrefter i markedene

Aktørene har selv insentiver til å redusere sine kostnader på alle områder i virksomheten. Mesteparten av energieffektiviseringen i dette århundret kan føres tilbake til prosesser som er rettet mot effektivisering generelt. For eksempel i forbindelse med nye investeringer tar bedriftene i bruk mer effektiv teknologi som øker produktiviteten generelt, og som påvirker energieffektiviteten positivt. I godt fungerende markeder ligger det derfor en betydelig drivkraft mot effektivisering.

Dersom markedene fungerer godt, og reguleringene av markedene er godt utformet, står forbrukerne overfor priser som gjør at valg som framstår som lønnsomme for dem, også er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Både godt fungerende energimarkeder, markeder for energiteknologier, energiforbrukende utstyr og energirelaterte tjenester er viktige for å sikre energieffektivitet.

Utfasing av mindre effektiv teknologi kan skje særlig raskt i forbindelse med konjunktursvingninger. Ved lavkonjunktur utfases mindre effektive bedrifter, og ved høykonjunktur kan det være en ekstra drivkraft mot nye investeringer i ny og mer effektiv teknologi. Generelle endringer i næringsstruktur forklarer også en stor del av energieffektiviseringen, jfr. kap. 7.

Det kan imidlertid finnes årsaker til at markedene ikke fungerer effektivt, som kan medføre at mindre energieffektivisering enn optimalt blir realisert. Myndighetenes reguleringer bør blant annet ta sikte på at energimarkedene fungerer hensiktsmessig, jfr. drøftingene i kapittel 5. Forhold som hindrer en optimal energieffektivisering kan omfatte:

• Mangelfull informasjon

• Høye (private) avkastningskrav

• Miljøkostnader som ikke er ivaretatt i markedet

14.3 Enøkpotensialet og barrierer

I Norge er det gjort beregninger av enøkpotensialet, jfr. også kapittel 15. Beregningene er basert på mulighetene for lønnsom energieffektivisering. Energiforbruket ved den mest effektive teknologien, sammenlignes med energiforbruket ved den teknologien som er i bruk på tidspunktet. Lønnsomheten vurderes ut fra differansen blant annet mellom reduserte energikostnader over tid og investeringskostnadene.

Beregningene av enøkpotensialet er basert på den teknologien som eksisterer på beregningstidspunktet. Investeringene hos forbrukerne skjer imidlertid i sprang. Dersom en bedrift har skiftet ut produksjonsutstyret på et tidspunkt, og blitt mer energieffektiv, tar det tid før utstyret skiftes på nytt. I mellomtiden forbedres teknologien ytterligere. Etter en tid kan en igjen beregne et positivt enøkpotensial i bedriften. Det kan gjøres tilsvarende resonnementer for bygninger, husholdningsartikler med videre.

Utvalget har benyttet økonomiske modeller for å framskrive energiforbruket, MSG og MARKAL, jfr. kapittel 31. MSG- modellen gjør ikke forsøk på å isolere enøkpotensialet på bestemte tidspunkt. Likevel skjer det en kontinuerlig energieffektivisering i beregningene som følge av generell teknisk framgang, substitusjon og endret produksjonsskala. De drivkreftene til energieffektivisering som ligger i markedene, blir dermed ivaretatt.

MARKAL-modellen beskriver teknologiene i større detalj. Basert på kostnadsforskjeller mellom eksisterende og ny teknologi, identifiserer beregningene et enøkpotensial.

Selv i godt fungerende markeder med god informasjon, er teknologiutviklingen neppe hele forklaringen på at enøkpotensialet ikke blir realisert. For bedrifter og husholdninger er enøktiltak bare en av mange tiltak og investeringer som kan være aktuelle. Bedriftene prioriterer trolig investeringer som fremmer kjernevirksomheten, og tiltak som må gjennomføres for å oppfylle krav fra myndighetene. Redusert energiforbruk kan være en bieffekt av slike investeringer. Dersom energiforbruket er høyt, kan tiltak for å redusere energiforbruket være en del av utviklingen av kjernevirksomheten. Dersom energikostnadene er beskjedne, kan lønnsome enøk-tiltak være eksempel på tiltak som prioriteres lavt både i næringslivet og i private husholdninger.

Det er viktig å sikre at aktørene har informasjon om priser og muligheter i energimarkedene og tilgrensende markeder. En kan tenke seg flere måter å overkomme informasjonsproblemet på. I kapittel 18 er blant annet aktiviteten til NVE, de regionale enøk-sentrene og e-verkene på dette området beskrevet.

Andre faktorer som kan forklare at enøk-potensialet ikke blir realsiert kan være knyttet til selve beregningene av potensialet. Dersom ikke alle kostnadene ved prosjektet inngår i beregningene er potensialet overvurdert. Eksempler på slike kostnader kan være produksjonsavbrudd i investeringsperioden, eller kostnader ved planlegging og prosjektering. Estetiske forhold kan være avgjørende for valg av belysning, men tillegges ikke verdi i beregningene. Usikkerhet omkring forhold som kan påvirke lønnsomheten kan få enkelte aktører til avstå fra tiltak.

Beregning av enøk-potensialet kan være nyttig selv om det i begrenset grad lar seg realisere på ethvert tidspunkt. Det kan gi grunnlag for nærmere analyser av hvorfor potensialet ikke blir realisert, og informasjon til myndighetene og forbrukerne om nye muligheter. På hvert enkelt område kan en gå inn og analysere mulighetene for at det finnes markedssvikt. Og analysene kan gi veiledning i muligheter for å overkomme barrierer mot enøk.

15 Muligheter for å redusere energiforbruket

15.1 Innledning

I dette kapitlet gis en oversikt over noen viktige typer tiltak for å redusere bruken av energi i de ulike sektorene. Mange av tiltakene vil være felles for flere sektorer. Beskrivelsen er generell, men enkelte konkrete eksempler framheves. Det vil bli vist til noen sentrale faktorer som vil påvirke bruken av virkemidler i de enkelte tilfellene, blant annet hvilke beslutningstakere som kan påvirke valg av løsning og som har økonomisk motivasjon til å gjennomføre tiltakene. Det nevnes eksempler på ulike typer virkemidler som kan være aktuelle for å realisere tiltakene. Det presenteres anslag på enøkpotensialet knyttet til ulike typer tiltak i de enkelte sektorene. Kapitlet gir en omtale av mulighetene for bedre utnytting av energikvalitet.

15.2 Muligheter for å redusere energiforbruket i industrien

Norsk industri har et energiforbruk på ca 77 TWh/år, hvorav elektrisk energi utgjør ca 45 TWh. Dette er ca 40 prosent av den elektriske energien som produseres i Norge i et normalår (112,9 TWh). Om lag 6 TWh av industriens energiforbruk går til oppvarmingsformål i bygninger. Mulighetene for energibesparende tiltak for disse formålene er derfor langt på vei de samme som i tjenesteytende næringer.

Det er mange energiformål som er felles for ulike typer industri og industribransjer. Som eksempel kan nevnes drift av pumper og elektriske motorer. Også tilgang på varme til prosessformål baserer seg normalt på teknologier som er av generell art og ikke særegen for den enkelte bedrift. Utstyret kan kjøpes i markedet som serie eller masseprodusert utstyr. Bedriftene kan ha behov for varme til prosessformål ved ulik temperatur, og varmen kan tilføres i form av varmt vann, damp eller varm luft. Når energien fremskaffes ved forbrenning av olje, kull, gass eller bioenergi vil mulighetene til å redusere energiforbruket være de samme som beskrevet under avsnitt 15.4 forbrenningsteknologier.

For bedrifter som anvender energi ved ulike temperaturer og eventuelt har behov for både oppvarming og avkjøling, vil en viktig kilde til mer effektiv energibruk være å vurdere samspillet mellom de ulike energistrømmene i bedriften. Overskuddsvarme i en del av prosessen kan redusere behovet for tilførsel av varme i en annen del. Slike muligheter stiller krav til energikompetanse i bedriftene eller at bedriften skaffer slik kompetanse til veie eksternt gjennom kjøp av tjenester.

For de fleste enøktiltak i industrien vil teknologi for effektiv omdanning og bruk av energi kunne kjøpes som standardiserte produkter. Produsenter og leverandører av teknologi kan tilby masse- eller serieprodusert utstyr tilpasset bedriftens behov. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å utvikle teknologiene i tilknytning til en spesiell type industri, men normalt vil det være det generelle prisnivået på energibærerne og konkurranseforholdet mellom dem som påvirker utviklingen av teknologien. Utstyrsprodusentenes rolle i utviklingen av mer energieffektive produkter er derfor viktig. Bedriften må selv ha kompetanse til å velge riktig utstyr, men dette er også en kompetanse som er vanlig å kjøpe eksternt, fra konsulenter og rådgivende ingeniører.

Prosessindustri spenner over et vidt spekter av produksjonsteknologi og produkter. Ferrolegeringsindustrien, aluminiumsindustrien, meieribransjen og fiskemelsindustrien er eksempler på bransjer hvor mulighetene for energisparing er sterkt knyttet til utforming og drift av den teknologi som utgjør kjernen i bedriftens virksomhet. I industrier hvor produksjonsprosessen er energikrevende og energikostnadene utgjør et viktig element i økonomien har bedriften selv sterke insentiver til å fokusere på prosessforbedringer som også reduserer kostnadene. Bedriftene besitter vanligvis god kompetanse selv, men samarbeider også med forskningsinstitutter for å optimalisere prosessene og vurdere andre mer omfattende teknologiske endringer.

Både innen aluminiumsindustrien og ferrolegeringsindustrien har det skjedd en betydelig reduksjon i energiforbruk per produsert enhet fram til 1990. Det er derfor begrenset mulighet for ytterligere forbedringer utenom å utvikle og ta i bruk ny produksjonsteknologi. I ferrolegeringsindustrien fører produksjonen med seg utslipp av betydelige mengder spillvarme. Et par bedrifter har utnyttet denne varmen til elektrisitetsproduksjon eller leverer varme til fjernvarmesystemer. Samlet er mulighetene for elektrisitetsproduksjon fra slike anlegg om lag 1,3 TWh. De fleste bedrifter av denne typen ligger i områder med liten varmeetterspørsel, men for de bedrifter som ligger i nærheten av større bysentre eller annen industri med varmeetterspørsel vurderes også utnytting av varmen i fjernvarmeanlegg.

I industrier der prosessene er komplekse, vil det kreve et systematisk arbeid med energianalyser for å kartlegge hva som blir energikonsekvensen av ulike tiltak i produksjonen. Variasjoner i utnytting av produksjonskapasiteten fører også til at det spesifikke energiforbruket per produsert mengde vil variere.

Også i mindre komplekse industribedrifter vil en løpende oppfølging av energibruken og analyser av bedriftens energisituasjon og muligheter være et viktig utgangspunkt for å bedre bedriftens energieffektivitet over tid. Gjennom NVEs bransjenettverk for industri er det tilgjengelig et betydelig materiale om utviklingen av energiforbruket i industrien de siste 3-5 årene. Figur 15.1 viser hvordan det spesifikke energiforbruket har utviklet seg i ulike bransjer fra 1995 til 1997. Det er også tatt med utviklingen i bedriftenes produksjonsvolum.

Kilde: Institutt for energiteknikk

Når det for enkelte bedrifter skjer store endringer i produksjonsvolum i de aktuelle årene, kan det være vanskelig å trekke entydige konklusjoner om utviklingen av energieffektiviteten. Statistikken over energiforbruket i industrien som samles inn og bearbeides gjennom bransjenettverket, baserer seg på forholdsvis korte tidsserier. Variasjonene kan også forklares med endringer i sammensetningen av de produkter som lages. Men for enkelte bransjer, blant annet sildemelproduksjon, viser utviklingen en klar forbedring i energiforbruk per produsert enhet som følge av bedre prosesstyring, energiledelse og investeringer i energibesparende utstyr.

Bransjenettverket er et eksempel på et tiltak som retter seg mot å øke kompetansen på energiøkonomisering i bedriftene og bidra til at administrasjonen og den økonomiske ledelse i bedriftene retter større oppmerksomhet mot energitiltak som et ledd i å forbedre bedriftens økonomi og teknologi. Organisatoriske tiltak kan på denne måten få stor betydning for energieffektiviteten, men vil ofte kobles sammen med teknologiske tiltak.

I boks 15.1 beskrives enkelte konkrete eksempler på gjennomførte energibesparende tiltak i industrien.

15.3 Muligheter for å redusere energiforbruket i boliger og yrkesbygg

Årlig energiforbruk i bygningsmassen er ca 72 TWh. Av dette går ca 42,5 TWh til oppvarming av rom og tappevann. Ca 70 prosent av energiforbruket til oppvarming, eller 29 TWh, er elektrisitet og ca 13,5 TWh er andre energikilder, i hovedsak olje og biobrensel (ved).

Energidata har foretatt beregninger av enøkpotensialet i bygninger fordelt på sektorer, typer tiltak, bygningers alder og bygningstyper. Beregningene er forbundet med usikkerhet og viser et øyeblikksbilde. Enøkmulighetene er i kontinuerlig endring både fordi mulighetene realiseres og fordi nye muligheter utvikles. Forskning og teknologiutvikling bidrar til å øke potensialet. Informasjon, holdningsendringer og kompetanseoppbygging bidrar til å forsere gjennomføringen av tiltak. Også omfanget av fornying av bygningsmassen vil forsere realiseringen av enøkmulighetene.

Det samlede potensial for enøk i bygningsmassen er anslått til om lag 14 TWh. Det er lagt til grunn en elektrisitetspris på ca 41 øre/kWh (eks. mva.), en oljepris på ca 25 øre/kWh, og 7 øre/kWh for fast brensel (bioenergi). Den lave prisen for fast brensel skyldes betydelig andel selvhogst. Enøkpotensialet vil være en funksjon av energiprisene. Hvor mye potensialene øker med økende energipris er forbundet med usikker het, men anslagene indikerer at potensialet kan øke fra vel 14 til nærmere 19 TWh ved en 50 prosent økning i energiprisene. Det er ikke vurdert om en større andel av potensialet lar seg realisere ved en slik prisøkning uten ytterligere bruk av virkemidler.

Anslagene over enøkmulighetene omfatter bare investeringstiltak. Redusert energibruk som kan oppnås gjennom endringer i adferd som følge av endringer i holdninger, vaner og rutiner er ikke tatt med. Et eksempel på denne type tiltak er utforming av mer informative strømregninger. Et prøveprosjekt indikerer at energisparingspotensiale kan ligge i området 5 - 10 prosent og at en betydelig andel av dette vil være resultatet av endret adferd. Det er ikke mulig uten videre å summere de ulike mulighetene for redusert energibruk da tiltakene kan være overlappende.

En bygnings alder har betydning for hvor store besparelser som kan oppnås og hvilke tiltak som er mest aktuelle. Både utvikling i byggeteknikk og materialer, særlig isolasjonsmaterialer, har stor betydning for bygningers energistandard. I tillegg har endringer i byggeforskrifter bidratt til at det bygges stadig mindre energikrevende bygninger. Blant annet er det anslått at forskriftene som ble innført i 1997 kan gi en reduksjon på 25 prosent i forhold til tidligere forskrifter. Men den reelle effekten i forhold til dagens byggepraksis er vesentlig lavere blant annet på grunn av teknologisk utvikling.

Det er utviklet dataprogrammer som analyserer energiforbruket i bygninger. Basert på informasjon om historisk energiforbruk og tekniske egenskaper ved bygningen foretas beregninger som leder fram til råd om hvilke tiltak som kan være aktuelle å gjennomføre. Slike programmer er tilgjengelige for både individuelle huseiere og tjenesteytende sektor blant annet gjennom de regionale enøksentrene og enkelte energiverk. For å gjennomføre et konkret tiltak vil det normalt være nødvendig med en mer detaljert analyse og vurdering.

I tabell 15.1 gis en oversikt over hvor stor del av det samlede enøkpotensialet som er knyttet til disse tiltakene.

Det vil alltid være flere årsaker til at enøktiltak ikke realiseres. Det er gjennomført undersøkelser for å kartlegge disse årsakene. Ofte er det vanskelig for en forbruker å angi den viktigste og avgjørende årsaken. Energidata har rangert barrierene etter de forholdene som nevnes oftest i ulike undersøkelser.

Tabell 15.2 viser enøkpotensialet i boliger og yrkesbygg fordelt på de viktigste årsakene til at potensialet ikke er utnyttet. Barrierene er ikke likeverdige. Manglende kjennskap til enøktiltak er en mer fundamental barriere enn økonomiske prioriteringer. Dersom det er andre som betaler energikostnadene enn eierne, kan eierforhold bli en viktig barriere mot enøk.

Oversikten viser at tilgang til (tilgjengelighet av) kunnskap og kompetanse er den dominerende årsak til at energibesparende tiltak ikke realiseres. Eierforhold og prioritering av investeringer er de nest viktigste barrierene. Fjernes den viktigste barrieren kan imidlertid andre barrierer hindre at enøktiltak blir gjort. Utover de barrierer som er nevnt, er det grunn til å tro at stor usikkerhet rundt framtidig energipris og teknologiutvikling bidrar til at beslutninger om investeringer i enøktiltak utsettes eller ikke realiseres.

Den eksisterende bygningsmassen er viktig i enøksammenheng. En stor del av den eksisterende bebyggelse er bygget i en periode hvor teknologi og byggeforskrifter ikke ivaretok hensyn til energieffektivitet like sterkt som i dag. Det er for eksempel store variasjoner i energiforbruk mellom nye kontorbygg og tilsvarende som er bygget på 50 og 60-tallet.

Rehabilitering av bygninger skjer i et omfang som er større enn bygging av nye bygg. Rehabilitering iverksettes ikke for å redusere energiforbruket, men for å bedre standarden på bygningen generelt. Energihensyn er derfor ikke sikret tilstrekkelig oppmerksomhet i byggeprosessen. Det er derfor viktig både å motivere byggeiere og rådgivende ingeniører til å ta energihensyn i slike situasjoner og tilføre dem kompetanse til å vurdere hvilke tiltak som vil være lønnsomme. Mange tiltak vil bare være lønnsomme hvis de gjennomføres i forbindelse med en slik rehabilitering. Hvis slik «tidskritiske» enøktiltak ikke gjennomføres vil samfunnets samlede enøkmuligheter reduseres.

15.3.1 Enøkmuligheter i boligsektoren

I boliger er energiforbruket totalt beregnet til ca 42 TWh. Energiforbruk til oppvarming er 26 TWh, hvorav 18 TWh er elektrisitet.

Potensialet for energibesparelser i boligsektoren fordeler seg med 5,7 TWh på elektrisitet, 1,1 TWh flytende brensel (olje/parafin) og 0,6 TWh fast brensel. Tabell 15.4 viser hvordan mulighetene for energibesparelser fordeler seg på ulike alderskategorier bygg i boligsektoren.

Ulike typer bygg vil også være forskjellige med hensyn til konstruksjonsmåte og bruk. Dette påvirker i stor grad energibehovet og hvilke energiløsninger og enøktiltak som vil være aktuelle. Som eksempel kan nevnes at et vanlig energiforbruk per m² i en enebolig ligger omkring 150 kWh/m² mens det for en blokkleilighet ligger omkring 75 kWh/m². Rekkehus og kjedeboliger har et energiforbruk som ligger mellom disse to kategoriene (95 kWh/m²). En hovedårsak til disse forskjellene er at antall m² yttervegger og tak i stor grad er bestemmende for energitapet ved oppvarming. Frittstående eneboliger har det største veggareal i forhold til oppvarmet boligareal sammenlignet med bygninger som består av flere boenheter. I boks 15.2 beskrives noen konkrete enøktiltak for boliger.

Fordelingen av enøkmulighetene på ulike bygningskategorier får konsekvenser for hvilken strategi myndighetene skal velge for å påvirke beslutningene. Det er forskjell på å motivere eiere av eneboliger og småhus enn forvaltere og eiere av større bygningsmasser. Den individuelle huseier må tilføres informasjon og ytes bistand til å vurdere sine egne muligheter i større grad enn den profesjonelle forvalter har behov for. Det vil ikke være rasjonelt å bygge opp detaljert kunnskap hos individuelle huseiere, men større boligenheter og boligkooperasjoner vil kunne se på kunnskap om enøkmuligheter og kompetanse på å gjennomføre dem som en naturlig del av sin profesjon som bygningsforvalter. Organiseringen av eierforhold i boligsektoren har betydning for hvilke typer tiltak og informasjonskanaler det er hensiktsmessig å ta i bruk for å fremme energiøkonomisering.

Overfor huseiere vil strategien i stor grad være å motivere til handling og gjøre rådgiving lett tilgjengelig. Det vil være viktig å bygge opp kvalitet og kompetanse hos de rådgivere, utstyrsleverandørene og entreprenørene som boligeierne må benytte seg av for å gjennomføre tiltak.

15.3.2 Enøkmuligheter i tjenesteytende bygg

Energiforbruket i yrkesbygg er samlet ca 30 TWh. Enøkpotensialet i yrkesbygg er anslått til om lag 6.8 TWh. Potensialet fordeler seg med 5,1 TWh elektrisitet og 1,7 TWh flytende brensel. Det samlede areal i tjenesteytende bygg er 110 millioner m².

Bygningsmassen innen tjenesteytende næringer består for en stor del av større enheter samtidig som brukerne er organisert innen bransjer som gir myndighetene mulighet til å nå eierne og brukerne av bygningene på en rasjonell måte, blant annet gjennom nettverk, tilpasset den enkelte bransjes behov. En stor andel av bygningsmassen i tjenesteytende sektor forvaltes av profesjonelle byggeiere. På samme måte som store bygningsforvaltere i boligsektoren gir dette et grunnlag for å satse på kompetanseoppbyggende tiltak overfor byggeiere og byggherrer.

For bygningsforvaltere er deltagelse i nettverk sammen med andre fra samme type virksomhet og investering i opplæringsvirksomhet aktuelle virkemidler som er tatt i bruk i betydelig utstrekning. Nettverkene knytter sammen energibrukere som har mange felles utfordringer, har samme behov for kunnskap og informasjon og som derfor kan dra stor nytte av hverandres erfaringer.

Bygningsmassen innen tjenesteytende sektor har større forskjeller i bruksmåte enn innen boligsektoren. Dette krever at informasjon, rådgiving og kompetansebyggende tiltak må gis en innretning som dekker de spesielle behov som er knyttet til ulike bygningstyper og bruksområder.

Det finnes en rekke eksempler på gjennomføring av vellykkede enøktiltak i tjenesteytende sektor. I boks 15.3 er det omtalt enkelte eksempler både i regi av statlige myndigheter og andre selvstendige private initiativ.

15.3.3 Nybygging

Ved bygging av nye boliger og yrkesbygg vil en stå overfor større muligheter til å begrense energibruken enn i den eksisterende bygningsmassen. Både valg av teknologi og måten en bygning utformes og konstrueres vil bestemme det framtidige nivå på energiforbruket. Bygningers plassering i forhold til solinnstråling og lokale kuldesoner har betydning. Også utforming av bygget gjennom plassering av vinduer vil både kunne redusere behovet for oppvarming, kjøling og elektrisitet til belysningsformål.

Den arkitektoniske utformingen og planløsningen for et bygg legger viktige premisser for energibruken. Energivennlige løsninger er ikke nødvendigvis kostbare, mye kan oppnås dersom energihensyn ivaretas gjennom planleggingsprosessen. Både entreprenører, arkitekter og byggherrer er sentrale målgrupper for informasjon og opplæring om energiøkonomi i bygninger. Både de formelle krav til kompetanse og en kontinuerlig oppdatering av teknologi og produkter er nødvendig for å styrke disse faggruppenes bidrag til energieffektive bygninger.

Men det framtidige energiforbruket i bygninger vil også være avhengig av forhold som dels ligger utenfor mulighetene til byggherren og de ulike faggruppene som involveres i byggeprosessen. Kommunale myndigheters tomtepolitikk, arbeid med arealplanlegging og lokalisering av ulike typer virksomheter vil påvirke mulighetene for utbygging av fjernvarmesystem og utnytting av spillvarmekilder og andre lokale fornybare energikilder. Det er også de lokale myndighetene som kan avgjøre plassering av bygninger på en gunstig måte i forhold til lokalklimatiske forhold.

Muligheten for betydelig reduksjon i energiforbruk per m² i både boliger og yrkesbygg i framtiden vil kunne endre rammebetingelsene for enkelte tiltak. Mindre varmetap, bedre utnytting av solinnstråling, økt bruk av elektriske apparater og bedre styring av energibruken gjør at allerede i dag har mange tjenesteytende bygg overskudd av varme i store deler av året. I slike tilfeller vil kostnaden per m² for utnytting av energi fra fjernvarmenett og andre tiltak bli høy fordi det er få kWh å fordele investeringene på.

15.4 Forbrenningsprosesser

Bruken av fast eller flytende brensel til å dekke etterspørsel etter varme eller elektrisk energi skjer normalt ved at energibæreren omdannes til disse energiformene gjennom en forbrenningsprosess. Omdanning i brenselseller er også en mulighet, men den har i dag et begrenset anvendelsesområde og det vises til omtalen av denne teknologien i kapittel 25. Det vil i dette avsnittet bare omtales omdanning til varme.

Omlag en fjerdedel av den stasjonære energibruken i Norge dekkes av energibærere som gjennomgår en forbrenningsprosess før energien kan nyttiggjøres. De viktigste faktorene som avgjør energieffektiviteten ved omdanning av energibærere til varme i forbrenningsprosesser er:

• utformingen av utstyret tilpasset egenskapene til energibæreren

• driften av utstyret

• vedlikehold av utstyret

Forbrenningsutstyret må tilpasses energibæreren. Produsenter av slikt utstyr vil ha motivasjon til å tilby utstyr som gir effektiv forbrenning så langt dette gir bedre økonomi for kundene. Også de miljøkrav som myndighetene setter vil påvirke utformingen av utstyret. Energieffekten av slike krav kan virke både til mer og til mindre effektiv utnytting av energibæreren. Renseutstyr vil normalt kreve energi, men krav til mer fullstendig forbrenning for å redusere utslippene av uforbrente stoffer vil stimulere til mer effektiv energiomdanning.

Både prisen på konkurrerende energibærere, myndighetenes miljøkrav og den generelle teknologiske utvikling har gitt mer effektive forbrenningsteknikker. Som eksempel kan nevnes bruk av bioenergi. Tradisjonell vedfyring med gammel teknologi kan ha en virkningsgrad ved forbrenningen på 50-60 prosent. Bruk av peis kan ha enda lavere virkningsgrad, på grunn av stor luftgjennomstrømning kan den i ekstreme tilfeller være negativ. Moderne vedfyring kan ha en energiutnyttelse vesentlig høyere enn 50-60 prosent. Det er i dag ikke tillatt å installere vedovner av den tradisjonelle typen. Bruk av bearbeidet bioenergi i form av pellets vil ha en effektivitet fullt på høyde med oljefyring. Også utslipp til luft fra bruk av biobrensel er vesentlig forbedret gjennom utvikling av effektivt forbrenningsutstyr, men her vil bearbeidingsgraden for brenselet og renseutstyr også ha betydning.

Det forbrukes om lag 6 TWh til oppvarming av bygninger basert på bioenergi, hovedsakelig tradisjonell vedfyring. En utskifting av gamle forbrenningsanlegg med moderne utstyr og økt bruk av foredlet bioenergi vil kunne øke virkningsgraden fra 50 - 60 prosent opp mot 90 prosent og gi en energigevinst på 2-3 TWh. Dette er en energigevinst som hovedsakelig vil komme i husholdningssektoren, men frigjorte bioenergiressurser kan bli tatt i bruk i andre sektorer.

Utviklingen av teknologi for forbrenning av olje har skjedd over lang tid. Mer effektiv energiutnytting kan oppnås, særlig for mindre anlegg, men generelt er denne teknologien utviklet til et nivå hvor det er mindre marginer å hente. De viktigste besparelsene vil oppnås gjennom bedre drift og vedlikehold av eksisterende utstyr. Bedre regulering av anleggene og regelmessig vedlikehold vil kunne gi en energieffektivitet på 5-30 prosent. Myndighetene har i samarbeid med oljebransjen iverksatt tiltak for å bedre drift og vedlikehold av oljekjeler. Dette tiltaket vil rette seg både mot oljeforbruket i tjenesteytende sektor og i husholdningene. Oljeprodukter dekker i dag 29 TWh av energietterspørselen i Norge. Særlig når det gjelder forbruket av olje i små villakjeler er det store muligheter for mer effektiv forbrenning.

Bruk av gass til oppvarmingsformål er begrenset i Norge. Gass har gode forbrenningsegenskaper og det er lett å oppnå god energiutnyttelse. Bruk av gass til oppvarmingsformål kan gi besparelser i forhold til annen energi. For eksempel kan gass forbrennes med så små utslipp at det kan foregå i de rom som skal varmes opp, for eksempel verkstedhaller. Oppvarming kan da skje i avgrensede deler av rommet som er i bruk og redusere varmebehovet i forhold til å måtte opprettholde tilstrekkelig temperatur i hele rommet.

Forbrenning av avfall møter spesielle teknologiske og miljømessige utfordringer for å finne fram til forbrenningsteknikker som kan håndtere de ulike brennbare komponentene i avfall på en miljøvennlig måte. Dermed blir det mulig å utnytte en ressurs som ellers ville gå tapt og hvor tradisjonell deponering vil utvikle metangass som har 20 ganger sterkere klimaeffekt enn CO₂ som vil oppstå ved forbrenningen. Potensiell energibesparelse ved å forbedre eksisterende forbrenningsteknikker ligger i området 5-30 prosent. Energitilgangen fra avfallsforbrenning er anslått til å ligge i området 3-4 TWh.

Eksempel avfall:Et norsk firma har utviklet en forbrenningsovn som kan brenne avfall som inneholder for eksempel aluminium og 100 prosent plast, og likevel overholde strenge utslippskrav. Et demonstrasjonsprosjekt som er under utbygging i Norge skal gjenvinne energi fra sortert nærings- og industriavfall, og levere energi i form av damp til en papirfabrikk. 30 prosent av fabrikkens forbruk av fyringsolje skal erstattes. Dette tilsvarer en energimengde på 48 GWh. Det spesielle med teknologien er avansert kontroll av alle ledd i forbrenningsprosessen, blant annet med valg av temperatur og styring av lufttilgang. Bare enkel rensing av røykgassene er derfor nødvendig.

Myndighetenes rammebetingelser vil være viktig for å realisere disse mulighetene. I forbindelse med omleggingen til grønn skatt er det foreslått av Regjeringen å innføre en avgift på deponering av avfall på 300 kroner per tonn, og som reduseres dersom avfallet utnyttes til energiformål. I større anlegg for forbrenning av avfall vil også produksjon av elektrisitet være et alternativ.

15.5 Utnytting av energiens kvalitet

Elektrisitet er den energivaren som har den høyeste energikvalitet. Den kan i sin helhet omsettes til nyttig arbeid. Olje, gass og biobrensel har også høy kvalitet fordi de forbrenner ved høy temperatur og en stor andel av energien kan omdannes til nyttig arbeid i form av mekanisk energi (som for eksempel i et varmekraftverk). Også bioenergi kan omdannes til å yte en andel nyttig arbeid, men med lavere virkningsgrad enn olje og gass og har derfor en noe lavere energikvalitet.

På mange bruksområder må vi anvende elektrisitet fordi den i praksis er alene om å kunne dekke det nødvendige energibehov. Dette gjelder belysning og drift av elektriske apparater.

I andre tilfeller, som ved romoppvarming, varming av tappevann eller dampproduksjon, står vi i en valgsituasjon både når det gjelder valg av energibærer og måten vi skal bruke den på. Disse energiformålene kan dekkes med energi som har lav energikvalitet. De kan også dekkes med energi av høy kvalitet, men da mister vi muligheten til å utnytte evnen denne energien har til å utføre nyttig (mekanisk) arbeid. Se nærmere omtale i kapittel 4.

Sett i et langsiktig perspektiv vil utviklingen i energisektoren kunne gå i retning av at energi med høy kvalitet i større grad enn i dag vil bli brukt bare til formål som krever (er avhengig av) energi av høy kvalitet. Energiformål som kan klare seg med energi av lav kvalitet vil kunne dekkes av lavkvalitets energikilder. En viktig kilde til å dekke lavkvalitets energiformål på kan være å utnytte den andelen av energi med høy kvalitet som ikke kan omdannes til nyttig arbeid, slik det gjøres i fjernvarmesystemer knyttet opp til varmekraftproduksjon.

Sentrale spørsmål i denne sammenheng vil være valg av oppvarmingsteknologi og etablering av en infrastruktur for energi som muliggjør et slikt samspill. I det etterfølgende omtales enkelte viktige teknologier som vil bidra til å gi en bedre kvalitetsmessig sammenkobling mellom energiforbruk og energitilgang. En mer detaljert framstilling av slike teknologier er beskrevet i kapittel 25.

15.5.1 Varmepumper og varmetransformatorer

Varmepumper for oppvarming av bygningsmassen er et godt utviklet og tilgjengelig produkt i markedet. Det er i Norge installert i overkant av 22 000 varmepumper som dekker et oppvarmingsbehov på 4,5 TWh. Det er ulike anslag på hvor stort potensialet er, det varierer mellom 10 og 20 TWh. I tillegg til energipriser og forholdet mellom elektrisitet og andre energibærere, vil utbredelsen avhenge av om varmepumper på en kostnadseffektiv måte kan tilpasses små forbrukere og mulighetene til å fordele varmen i bygninger ved hjelp av vann- eller luftbaserte distribusjonssystemer.

Varmepumper benyttes også i industrielle prosesser. Varmekilden her kan eksempelvis være varmt spillvann eller kjølevann fra produksjonsprosesser. Ved å styre driften av slike varmepumpeanlegg bedre forventes det at virkningsgraden av anlegg kan forbedres. Potensiell energibesparelse ligger i området 3-8 prosent.

Eksempel varmepumpe:En kjøttbearbeidende bedrift i Norge har installert en varmepumpe på 200 kW som henter sin varme fra kuldeprosessene, kjølevann i produksjonen og elvevann. Den leverer varme til to akkumulatortanker til varmt forbruksvann, en på 50 °C og en på 70 °C. Investeringen i 1993 var 862 000 kroner og årlig energibesparelse er 800 MWh. Denne anleggstypen vil kunne bygges inn i mange norske næringsmiddelbedrifter.

15.5.2 Varmegjenvinning

Varmegjenvinning ved hjelp av varmevekslere er en enkel og utbredt teknologi. Bruk av varmevekslere i industrien er et vanlig tiltak for å drive prosesser optimalt. I tillegg har en rekke kraftintensive industrier mulighet til å gjenvinne varme (eller produsere elektrisitet) fra avgasser. Det er anslått at vel 1,3 TWh elektrisk kraft kan produseres i slike anlegg. Utnytting av varmen til oppvarmingsformål er begrenset av at disse industriene i de fleste tilfeller er lokalisert på steder med liten varmeetterspørsel. I Trondheim, Sarpsborg og Kristiansand er det slik industri hvor det enten er etablert eller foreligger planer om utnytting av varmen i fjernvarmesystemer.

Også i bygninger vil varmegjenvinningsanlegg kunne redusere energibehovet betydelig. Med strengere krav til inneklima vil behovet for ventilasjon og dermed også behovet for energi til oppvarming øke. Varmegjenvinningsanlegg, som overfører varme fra oppvarmet luft ut av bygningen til kald luft som bringes inn i bygningen, kan ved riktig valg av utstyr oppnå en virkningsgrad på 70 prosent eller mer.

Eksempel varmegjenvinning:En norsk ferrolegeringsbedrift som forbruker 600 GWh elektrisk energi per år vurderer å bygge et energigjenvinningsanlegg som kan levere opptil 350 GWh/år høyverdig varme (damp) eller 110 GWh elektrisitet. Bedriften har to industribedrifter i umiddelbar nærhet som kan avta damp, i tillegg vil det være muligheter til å koble tjenesteytende bygninger og boliger til anlegget.

15.5.3 Nær- og fjernvarmesystemer

Utbyggingen av fjernvarmesystemer i Norge er mindre utbredt enn i andre land. En årsak til dette er den tradisjonelle bruken av elektrisitet til oppvarming. Men også naturgitte forhold og bosettingsstruktur gjør at utbyggingen av slike systemer i Norge er mer kostbart enn i andre land. Det er bare i de største byene at fjernvarmesystemer av noen størrelse bygges ut.

Overføring av termisk energi, eksempelvis varmt vann eller varm damp, er forbundet med tap. Overføring av termisk energi egner seg derfor best hvor produksjonsbedriften og mottakerbedriften, eller annen mottaker, er lokalisert i nærheten av hverandre. Blir avstanden for stor faller lønnsomheten i prosjektene både på grunn av kapitalkostnader og på grunn av varmetap.

Sammenknytting av mindre grupper av bygninger til en felles varmesentral kan derimot være mer kostnadseffektivt å etablere. Slike anlegg kalles ofte «nærvarmesystemer». Både fjern- og nærvarmesystemer vil kunne spille en viktig rolle i utnyttingen av energiressursene.

Gjennom slike varmeanlegg vil bedrifter med varmeoverskudd kunne redusere behovet for energi til oppvarming i nærliggende bygninger. Også utnytting av overskuddsvarme mellom bedrifter kan danne grunnlag for slike anlegg. En nærmere omtale av fjernvarme er beskrevet i kapittel 29.

15.5.4 Utstyr for samtidig produksjon av varme og elektrisitet

Enkelte industribedrifter har behov for både termisk energi (varmt vann, varm damp) og elektrisk energi. En løsning hvor begge kravene tilfredsstilles er såkalte Combined Heat and Power-anlegg (CHP). Virkningsgraden på et slikt anlegg vil ofte være meget høy sammenlignet med et anlegg hvor det bare produseres elektrisk energi og hvor energien i kjølevannet og avgassene ikke utnyttes. Potensiell energibesparelse ligger i området 8-15 prosent. En videre utvikling av dagens løsninger forventes å gi ytterligere energimessige besparelser.

Private husholdninger etterspør også både varme og elektrisk energi. I områder der gasser er tilgjengelig kan det være aktuelt å benytte gass i oppvarming og desentral kraftproduksjon.

Hvis vi erstatter elkraft til oppvarming ved å brenne gassen i desentraliserte energisystemer (CHP) vil brennverdien i gassen utnyttes med meget høy virkningsgrad.

Generelt vil kombinert elektrisitet- og varmeproduksjon gi høy energiutnyttelse. Både høykvalitetsandelen og lavkvalitetsandelen av energiinnholdet i energibæreren bli utnyttet til henholdsvis høy- og lavkvalitets energiformål. Den totale virkningsgrad vil imidlertid være avhengig av at det kan avsettes tilstrekkelige mengder varme. Kraftvarmeverk som i fyringssesongen har opp mot 90 prosent virkningsgrad vil i sommerhalvåret kunne ha en virkningsgrad ned mot 50 prosent eller lavere. Dersom den delen av energien som kan omdannes til mekanisk arbeid anvendes i en varmepumpe, vil denne høykvalitetsenergien kunne dekke et energiformål med lav kvalitet som er 3-4 ganger så stort som det mekaniske (nyttige) arbeid som utføres.

Utnytting av varme fra kraftvarmeverk i et fjernvarmeverk går på bekostning av virkningsgraden for elektrisitetsproduksjon. Elektrisiteten som går tapt når det leveres varme kan utnyttes til å dekke det samme varmebehovet ved hjelp av varmepumper. Gjennom bruken av varmepumper er det mulig å utnytte hele energikvaliteten uten å være avhengig av en infrastruktur for varmedistribusjon og overføring. Den totale virkningsgrad for utnytting av energibæreren vil kunne bli den samme i de to tilfellene. For en nærmere omtale av CHP vises til kapittel 24.3.4.

15.6 Muligheter for substitusjon

Mulighetene til å variere mellom ulike energikilder bidrar til et effektivt energisystem. Særlig i Norge hvor tilgangen på elektrisitet er basert på vannkraft vil fleksibiliteten på etterspørselssiden være viktig. I år med lite nedbør er det viktig at noen av forbrukerne kan benytte andre energibærere enn elektrisitet. I år med mye nedbør er det viktig å utnytte kraftressursene ved at varmekraften erstatter andre energibærere. I Norge er substitusjon definert som enøk, jf. kapittel 14.

I boligsektoren er ca 23 prosent av energiforbruket til oppvarming dekket kun gjennom elektrisk oppvarming, 72 prosent er dekket av kombinasjoner av el, olje og fast brensel, mens 5 prosent ikke har elektrisk oppvarming i det hele tatt. I boliger med kombinerte anlegg brukes det i dag ca 10,5 TWh elektrisitet og til sammen 9 TWh andre energibærere. Kapasiteten i anleggene for olje og fast brensel er ikke stor nok til å dekke hele oppvarmingsbehovet i boliger med kombinerte anlegg. Det er rimelig å anta at bare inntil 6 TWh av den elektrisiteten som går til oppvarming på boligsektoren kan erstattes med olje eller fast brensel uten større investeringer.

I yrkesbyggsektoren er ca 65 prosent, eller 10,5 TWh, av energiforbruket til oppvarming dekket ved vannbåren varme. Av dette er ca 5 TWh elektrisitet, som kan serstattes med olje uten store investeringer. Omtrent 11 TWh av elektrisitetsforbruket i Norge kan dermed gå over til olje.

16 Miljø- og energiavgifter

16.1 Innledning

I likhet med andre varer vil prisendringer på energi påvirke forbruket, se kapittel 7. Normalt vil høyere pris på en vare føre til redusert etterspørsel. Bakgrunnen er for det første at varen relativt sett blir dyrere enn andre varer (substitusjonseffekt). Dernest vil en prisøkning på en vare gjøre at husholdningens kjøpekraft til en gitt inntekt reduseres, mens for bedrifter øker produksjonskostnadene (inntektseffekt). Begge disse effektene trekker i retning av redusert bruk av varen når prisen øker.

Det råder usikkerhet omkring hvor stor prisfølsomheten til energi er. Prisfølsomheten vil variere mellom ulike energibærere og mellom sektorer og grupper. For eksempel vil prisfølsomheten for elektrisitet være størst hos de husholdninger som kan skifte til en annen energibærer fordi de har alternativt oppvarmingsutstyr. Prisfølsomheten kan også variere med nivået på etterspørselen. Nedenfor skal vi gi en nærmere drøfting av virkninger av prisendringer på energiforbruket og også referere resultater fra noen undersøkelser.

Prisvirkninger kan være forskjellige på kort sikt og på lang sikt. For eksempel vil kortsiktige virkninger av en økt avgift på fyringsolje være overgang fra bruk av fyringsolje til elektrisitet der slike muligheter finnes, mens mer langsiktige virkninger også omfatter investering i utstyr som kan benytte elektrisitet. Ved framskrivinger av energiforbruket i et noe lengre tidsperspektiv, vil det være de langsiktige prisvirkningene som er av interesse.

Årsaker til prisendringer kan være forhold i markedet eller reguleringer fra myndigheter. Tiltak omfatter avgifter, subsidier og mer direkte reguleringer som administrativt fastsatte priser, minimumspriser og maksimumspriser.

16.2 Energi- og miljøavgifter

Framstillingen under er delvis basert på omtale av avgifter i NOU 1996: 9: Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting.

En grunnleggende forutsetning for at en markedsøkonomi skal fungere godt, er at kostnadene ved bruken av ulike ressurser reflekteres i markedsprisene. Dette vil bidra til at innsatsfaktorene blir brukt på de områder hvor samfunnets avkastning er størst, jfr. beskrivelsen i kapittel 5. I praksis eksisterer det imperfeksjoner i markeder som fører til at dette ikke skjer fullt ut. Forvaltningen av miljøgoder kan ses i en slik sammenheng. Miljøgodene er ikke omfattet av privat eiendomsrett. I en uregulert markedsøkonomi betyr dette at forbruket av miljøressurser blir priset for lavt, og at det vil kunne skje et overforbruk.

Svikt i markeder som gir for høyt energiforbruk og dermed for høyt forbruk av miljøgoder, kan rettes opp ved at prisen på varer og tjenester også reflekterer miljøkostnadene. Dette kan skje ved at myndighetene pålegger avgifter på den miljøskadelige aktiviteten. Avgiftene bidrar til at markedsprisene i sterkere grad reflekterer kostnadene ved forbruket av disse godene, slik at markedets funksjonsmåte bedres.

Miljøavgifter vil i mange sammenhenger representere den mest kostnadseffektive virkemiddelbruken i miljøpolitikken. Hensikten med miljøavgifter er å endre tilpasningen til bedrifter og husholdninger slik at miljøskadene blir mindre. Miljøavgifter bør derfor i utgangspunktet vurderes ut fra hvilken miljøeffekt de har.

Avgifter på energiområdet kan omfatte både energi- og miljøavgifter, og kan legges både på forbruk og produksjon av energi. Et typisk eksempel på miljøavgift er CO₂-avgiften. Energiavgifter legges gjerne på energibruk uten å skille mellom ulike energikilder. Den norske forbruksavgiften på elektrisitetsforbruk er et eksempel på en energiavgift.

Norge har allerede relativt høye avgifter på bruken av fossile brensler i noen sektorer. På enkelte fossile brensler, som bensin, er det et avgiftselement i tillegg til CO₂-avgiftene. Slike avgiftselementer kan være begrunnet i andre eksterne effekter eller rene fiskale hensyn. Eksistensen av slike avgifter har imidlertid samme effekt på energibruken og dermed på utslipp av blant annet CO₂. Hva man kaller de enkelte avgiftskomponentene, har med andre ord ikke betydning for CO₂-utslippene. I et optimalt avgiftssystem vil imidlertid miljøavgifter og produktavgifter være utliknet på forskjellig grunnlag.

Det er ulike miljøkostnader knyttet til produksjonen av forskjellige former for energi, blant annet. i form av utslipp til luft (kraftverk basert på fossile brensler), inngrep i natur (vannkraft) og avfallsproblemer (kjernekraft). Siden miljøproblemene avhenger av produksjonsform, tilsier det at avgifter på produksjon av energi vil være mer treffsikre i forhold til miljøproblemene enn avgifter på forbruk av energi. For eksempel vil en generell forbruksavgift på elektrisitet bidra til å redusere elforbruket, men ikke til å vri forbruket fra elektrisitet basert på fossile brensler over mot fornybar energi, selv om det kunne være ønskelig fra et miljøsynspunkt.

Når hensikten er å redusere CO₂-utslippene, vil en karbongradert avgift på all utslippsgenererende bruk av fossile brensler være et mer kostnadseffektivt virkemiddel enn en forbruksavgift som ikke skiller mellom ulike energikilder. Generelt vil en kostnadseffektiv CO₂-avgiftspolitikk være kjennetegnet ved at:

• Nivået på CO₂-avgiften bør være lik på alle brensler, men gjøres avhengig av karboninnholdet

• CO₂-avgiften bør være den samme i alle land og i alle geografiske områder innenfor det enkelte land

• CO₂-avgiftene bør være like i alle sektorer av økonomien

De norske CO₂-avgiftene tilfredsstiller i dag ikke de kravene som er skissert i kulepunktene over. Blant annet er avgiftene ikke karbongraderte, det er flere fritak og satsene varierer til dels betydelig mellom ulike anvendelser. Begrunnelsen for avvikene er særlig knyttet til manglende internasjonal samordning. Også øvrige energiavgifter er differensiert, blant annet geografisk og etter sektor.

Innføring av energi- eller miljøavgifter kan være motivert av nasjonale miljømåleller forpliktelser, for eksempel knyttet til internasjonale avtaler. For at gitte miljømål skal oppnås med lavest mulig samfunnsøkonomiske kostnader bør et avgiftssystem utformes bredest mulig med færrest mulig unntak. En avgiftsmessig forskjellsbehandling vil over tid bidra til en annen nærings- og samfunnsstruktur enn det som følger av likebehandling. Et system for CO₂-avgifter som avviker sterkt fra det som er kostnadseffektivt, vil bidra til en mer CO₂-intensiv økonomi enn dersom alle aktører var pålagt samme avgift. Samtidig er det viktig å understreke at virkemiddelbruken må koordineres og harmoniseres på tvers av landegrenser for å sikre globalkostnadseffektivitet og å unngå uønskede konkurransevridninger. Kyotoavtalen kan sees på som et viktig skritt i denne retningen.

Med et optimalt internasjonalt harmonisert avgiftssystem hvor alle miljøhensyn er ivaretatt, vil det ikke være behov for å vurdere ytterligere avgifter i Norge. Et slikt system er som nevnt ikke på plass, og Norge har begrensede muligheter til å påvirke andre land til å implementere kostnadseffektive tiltak.

På det nåværende tidspunkt er det usikkert hva slags tiltak ulike land vil iverksette for å oppfylle sine klima-forpliktelser i Kyoto-avtalen. Det er ikke usannsynlig at deler av den betydelige forskjellsbehandlingen i miljø- og energibeskatningen en finner i mange europeiske land, både mellom energiformer og mellom sektorer, vil bestå i mange år framover. Gitt en målsetting om å begrense veksten i energiforbruket i Norge, kan dette være et grunnlag for å supplere nåværende norske CO₂-avgifter med andre avgiftsløsninger, herunder en økning i eksisterende energiavgifter.

Redusert forbruk av energi i Norge kan bidra til at vi kan øke nettoeksporten av mindre forurensende energi, som vannkraft og naturgass. Som påpekt blant annet av Grønn skattekommisjon, kan økt nettoeksport av energi under visse betingelser bidra til lavere globale CO₂-utslipp. Norsk vannkraftproduksjon vil for eksempel. kunne erstatte kraftproduksjon i våre naboland basert på ulike brensler, som medfører forurensende utslipp til luft. I de senere årene har dansk kullkraft og svensk oljekraft utgjort reservekapasiteten i det nordiske systemet. På denne bakgrunn vil en bremsing av veksten i det norske energi- og kraftforbruket kunne bidra til reduserte forurensende utslipp i våre naboland.

En særnorsk karbongradert avgift på kraftproduksjon er på det nåværende tidspunkt et lite hensiktsmessig virkemiddel for å redusere elforbruket, siden bare en ubetydelig andel av kraftproduksjonen i Norge er basert på fossile brensler. Dermed vil en økt elektrisitetsavgift være det mest aktuelle virkemidlet for å redusere elforbruket. For å unngå en vridning i retning av økt bruk av fyringsolje og dermed økte utslipp, bør det i så fall vurderes å øke avgiften på fyringsolje parallelt med økningen av elektrisitetsavgiften.

Bruken av generelle energiavgifter overfor mer spesifikke miljøproblemer har imidlertid andre sider. Ved siden av at energiavgifter ikke er et kostnadseffektivt virkemiddel overfor forurensende utslipp, vil bruk av slike avgifter føre til at verdien av våre vannkraftressurser blir redusert. Et fall i produsentprisen på elektrisitet, vil også gjøre alternative, fornybare energiformer, som vindkraft, mindre lønnsomme. Dersom en samtidig med en begrensning av forbruket ønsker å stimulere til økt produksjon av nye, fornybare energiformer, må disse tilføres subsidier eller annen form for støtte som (mer enn) oppveier reduksjonen i markedsprisen.

For det andre vil økte elektrisitetsavgifter kunne komme i konflikt med hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet. Som nevnt, tilsier dette at et avgiftssystem bør være basert på et bredest mulig grunnlag. Elektrisitetsavgiften i dag på 5,75 øre/kWh omfatter all innenlandsk bruk av elektrisitet med unntak av industrien. I tillegg er forbrukere i Finnmark og Troms fritatt for elektrisitetsavgift. Med en kraftig økning av satsene for elektrisitetsavgift, kan denne differensierte avgiftsstrukturen komme under press.

16.3 Fordelingsvirkninger av miljø- og energiavgifter

For å vurdere fordelingseffekten av en avgift på et produkt, kan en første tilnærming være å betrakte hvordan private husholdningers forbruk av produktet varierer med størrelser som inntekt, antall barn, geografisk tilhørighet osv. Bruker eksempelvis husholdninger med høy inntekt dette produktet relativt sett mer enn husholdninger med lav inntekt (inntektselastisiteten større enn én), vil en skattlegging av produktet beslaglegge en større andel av inntekten fra husholdninger med høy inntekt enn fra husholdninger med lav. Dette kan tilsi at skattleggingen av produktet vil kunne ha en gunstig fordelingseffekt. Omvendt har en avgiftsøkning ugunstige fordelingsvirkninger hvis utgiftsandelen for lavinntektsgrupper er høyere enn for høyinntekstgrupper.

En slik fordelingsanalyse innebærer imidlertid flere forenklinger. Prisøkningen til konsumentene (i kroner) trenger ikke å bli like stor som avgiftsøkningen. Resultatet kan også bli lavere pris til produsent, eksempelvis dersom produktet for en stor del tilbys lokalt eller det ikke eksisterer et vel fungerende marked for godet. Videre vil en avgiftsøkning gi seg utslag i krav om høyere lønn. I så fall vil det være nødvendig å anslå hvordan lønnsøkningen vil fordele seg mellom ulike grupper og hvordan dette i sin tur vil påvirke prisene. Fordelingseffekten vil også være avhengig av hvordan staten bruker avgiftsinntektene. I den grad en reform innebærer endringer i flere avgifter samtidig, vil en analyse av de samlede fordelingsvirkningene normalt bare være mulig ved hjelp av modellberegninger.

For utvalget har det derfor ikke vært mulig å gjennomføre en omfattende fordelingsanalyse av forslagene på den tiden som har vært til rådighet. Fordelingsanalysen vil derfor bli begrenset til en kort illustrasjon av enkelte mulige fordelingsmessige sider ved å innføre ulike miljø- og energiavgifter.

Fordelingsvirkninger av en CO₂-avgift

En CO₂-avgift på 400 kr/tonn CO₂ for alt utslipp, kombinert med en provenynøytral tilbakeføring av avgiftene, vil blant annet ha betydning for prisene på ulike husholdningsprodukter. Som det framgår av tabell 16.1, vil forslaget resultere i at alle konsumvarene får en prisøkning. Prisøkningen blir kraftigst for elektrisitet og brensel. Økningen i elektrisitetsprisen kommer gjennom kraftmarkedet ved at backstopteknologien er fossilt basert (gasskraft) og blir avgiftsbelagt.

For å si noe om fordelingsvirkningene av dette, kan det tas utgangspunkt i inntektselastisitetene for de respektive produktene. Inntektselastisiteten for en vare (eller tjeneste) kan defineres som prosentvis endring i forbruket av varen ved en økt inntekt (forbruksutgift) på 1 prosent. En inntektselastisitet større (mindre) enn en tilsier at varens andel av total forbruksutgift øker (synker) med økende inntekt. Beregninger antyder at elektrisitet og brensel har en relativt lav inntektselastisitet (i størrelsesorden 0,2-0,4), mens drift av egne transportmidler har en inntektselastisitet på rundt 1,1-1,2. Siden det er elektrisitet og brensel som får den største prisøkningen, tyder disse resultatene på at virkningen via forbrukerprisene av omleggingen har en uheldig fordelingseffekt.

En analyse av Aasness, Bye og Mysen (1995) belyser noen fordelingsvirkninger av økt CO₂-avgift. Analysen indikerer at både husholdninger med høy og lav inntekt kan komme bedre ut, men velferdsforbedringen synes bli litt større for rike husholdninger enn for fattige. Dette skyldes at fattige husholdninger bruker en noe større andel av total forbruksutgift på varer og tjenester som medfører store CO₂-utslipp.

Fordelingsvirkninger av CO₂-avgifter vil også kunne finne sted mellom ulike regioner. Det er spesielt lokalsamfunn i ensidige industristeder, hvor det er små muligheter for alternativ sysselsetting, som kan komme dårligst ut av en slik avgiftsomlegging, spesielt på kort sikt. De makroøkonomiske modellene er ikke egnet til å si noe om regionale fordelingsvirkninger, og utvalget har ikke foretatt selvstendige vurderinger av slike. Virkningene på enkeltbransjer ble drøftet noe av Grønn skattekommisjon (jfr. NOU 1996:9).

Fordelingsvirkninger av en proporsjonal forbruksavgift på elektrisitet

Hvis en ønsker å tilgodese husholdninger med lave inntekter, vil økt forbruksavgift på elektrisitet gi bedre fordelingseffekt jo høyere inntektselastisiteten for elektrisitet er. Dersom inntektselastisiteten er mindre enn 1, vil husholdninger med (relativt sett) lave inntekter i gjennomsnitt bruke en større andel av sin totale forbruksutgift til elektrisitet enn husholdninger med (relativt sett) høye inntekter. En økt proporsjonal forbruksavgift på elektrisitet kan dermed ha uheldige fordelingseffekter.

Statistisk sentralbyrå har estimert inntektselastisiteten for elektrisitet til å være om lag 0,4, se tabell 16.1 eller vedlegg 2. Dermed vil en økt forbruksavgift på elektrisitet gi en uheldig fordelingseffekt, gitt et mål om å tilgodese husholdninger med lave inntekter.

Fordelingseffektene av en økt forbruksavgift på elektrisitet på husholdningene avhenger også av hva myndighetene benytter avgiftsprovenyet til. Uheldige fordelingseffekter av en forbruksavgift kan i prinsippet kompenseres.

Fordelingsvirkninger av flerleddet avgift på elektrisitet

Flerleddet avgift (progressiv avgift) har potensial til å gi bedre fordelingseffekter enn en proporsjonal avgift. Dette skyldes at det vanligvis vil være rasjonelt for husholdninger med lave inntekter å tilpasse seg slik at de har et mindre elektrisitetsforbruk enn husholdninger med høye inntekter. Dermed vil deres andel av elektrisitetsforbruket som blir rammet av høyere avgiftstrinn i en flerleddet avgift, være lavere enn for husholdninger med høyere inntekter. Hvis minstegrensen er høy nok, kan de helt slippe å betale en avgift som er høyere enn minsteavgiften (grunntrinnet). Flerleddete avgifter på forbruk av elektrisitet kan utformes på mange ulike måter som kan gi forskjellige fordelingseffekter.

Et viktig forhold er om den flerleddete avgiften tar hensyn til antall personer i husholdningen eller ei. Hvis den flerleddete avgiften ikke tar hensyn til antall personer i husholdningen, vil store husholdninger økonomisk sett komme dårligere ut enn små husholdninger ved innføringen av en slik avgift.

Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt vil det i prinsippet være gunstigere å kompensere for uheldige fordelingsvirkninger av økt forbruksavgift på elektrisitet på andre måter enn gjennom en flerleddet elektrisitetsavgift, se under. I praksis vil det imidlertid ofte være ulike barrierer for å kompensere med andre virkemidler.

I vedlegg 2 er det utført en analyse av fordelingsvirkninger av flerleddete avgifter hvor en har tatt utgangspunkt i to alternative utforminger av en slik avgift1. I det første alternativet er grensene for økt avgift fastsatt etter forbruket per husholdning, og i det andre alternativet er grensene fastsatt etter forbruket per person i husholdningen. De beregnede inntektselastisitetene for begge de to alternative avgiftssystemene er større enn 1. Det betyr at jo høyere inntekt en husholdning har, jo mer vil de betale ved flerleddete avgifter, både i absolutte kroner og i prosent av sin totale inntekt. De progressive avgiftssystemene har i denne forstand klart bedre fordelingseffekter enn proporsjonal elektrisitetsavgift.

Prinsipielle og praktiske forhold knyttet til innføring av et flerleddet avgiftssystem

Det er ulike prinsipielle og praktiske forhold knyttet til innføring av et flerleddet avgiftssystem, som bør utredes og avveies mot eventuelle fordelingsmessige fordeler. Prinsipielt er det uheldig med ulike priser på samme vare ut fra hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet, se kapittel 5. Blant andre sentrale spørsmål i forhold til flerleddete avgifter, er hvor grensen(e) mellom lavt og høyt forbruk skal settes, og om alle abonnenter skal ha samme grense.

Ulikheter i boligtype, boligflate, antall beboere i husholdningen og lokal klimasituasjon kan tale for ulike grunnkvoter. En innvending mot et system med forskjellige grunnkvoter for ulike forbrukergruppe, er at det vil være svært komplisert og kostbart og administrere. Hvis for eksempel tidligere års forbruk skal være et kriterium i fastsettelsen av kvoter, kan resultatet være at de som sløser premieres.

En flerleddet avgift med lik kvote (for alle husholdninger, jfr. drøfting over), i alle fall for store grupper, vil være enklere å administrere. En flerleddet avgift vil ramme store abonnenter innenfor gruppen hardere enn små abonnenter, og vil dermed oppfattes som urettferdig. Et slikt system vil også gi ulike sparesignaler til små og store abonnenter. Små abonnenter, som ikke under noen omstendighet ville hatt et elforbruk over grensen, blir motivert til å ha et høyere elforbruk enn de ellers ville hatt. Effektene på det totale elforbruket vil være usikre og avhenge av grenser og prisnivåer.

Tariffer med en høyere kWh-pris over et visst energiforbruk, ble diskutert på 1970-tallet. NVE og Norske Elektrisitetsverkers forening gikk prinsipielt i mot slike tariffer, blant annet ut fra at tarifformen ikke er kostnadsriktig, og at den er vanskelig å praktisere.

I St meld nr 54 (1979-80) Norges framtidige energibruk og -produksjon, pekes det på at det vil være meget vanskelig å fastsette en «rettferdig» grunnkvote som det skal betales lavere pris for. Man kan blant annet risikere kunstige oppdelinger av abonnement. Dette problemet reduseres betydelig dersom grensene i en flerleddet avgift fastsettes etter forbruket per person.

Andre avgiftssystemer som er lettere å administrere, og som gir riktige signaler til forbrukerne bør også vurderes. Med dagens målerteknologi kan everkene tilby kundene fastpriskontrakter på et avtalt volum, og avregne mer- eller mindreforbruk i forhold til timesprisen i døgnmarkedet (elspot). Da får forbrukerne dempet svingningene i strømregningene i forhold til en situasjon hvor prisen for hele forbruket varierer med markedsprisen, samtidig som de får riktige signaler fra døgnmarkedet i sitt forbruk fra dag til dag. Det vil da være mye å tjene ved å redusere forbruket i perioder med høye priser i døgnmarkedet. Et slikt tariffsystem kan eventuelt kombineres med et flerleddet avgiftssystem for fastpriskontrakten.

I begge alternativene er det fire grenser, hvor forbruksavgiften per kWh øker med 3 øre i hvert trinn. I det første alternativet er grensene henholdsvis 10 000, 15 000, 20 000 og 25 000 kWh per år for hver husholdning. I det andre alternativet er grensene henholdsvis 4 000, 6 000, 8 000 og 10 000 kWh per år per person i hver husholdning.

17 Administrative ordninger

I dette kapittelet beskrives enkelte tiltak myndighetene kan sette i verk for å påskynde utviklingen i ønsket retning utover myndighetenes bruk av priser og avgifter som gjenspeiler samfunnsøkonomiske kostnader ved produksjon og bruk av energi.

17.1 Tilskuddsordninger

Tilskudd til enøktiltak kan til en viss grad kompensere for at energiprisene i markedet ikke fullt ut reflekterer miljøkostnadene, jf. kapittel 14. Fra 1991 til og med 1993 var det betydelige tilskuddsordninger for enøktiltak på brukersiden i Norge. Ordningen ble imidlertid avviklet.

Myndighetenes støtteordninger på enøkområdet har dels hatt som formål å redusere aktørenes risiko ved introduksjon av ny teknologi. Satsingen på bioenergi er i stor gad begrunnet med behovet for å utvikle et marked for bioenergi som brukerne kan ha tillit til. Få aktører og lite utviklet samspill mellom leverandører, foredlingsbedrifter og distribusjon, har ført til en skepsis til bruken av bioenergi sammenlignet med andre mer etablerte energiløsninger.

Tilskuddsordningenes virkemåte avhenger av hvordan de utformes. Tilskuddsordninger kan være direkte støtte eller subsidierte låneordninger knyttet til enøkinvesteringer. Tilskuddsordninger kan være varige slik som Oslo Energis enøkfond. De kan også lanseres med en intensjon om å vare i en kortere periode for å utløse rask handling hos forbrukerne. Når støtteordningene har et omfang som er mindre enn etterspørselen vil midlene måtte rasjoneres i en køordning eller prioriteres gjennom en individuell behandling av den enkelte søker. En individuell vurdering i forhold til resultatorienterte kriterier vil sikre at de offentlige midlene allokeres til de prosjekter som gir størst effekt.

Dersom tilskuddsordningene skal kompensere for manglende signaler om miljøkostnadene, vil tilskuddene knyttes til tiltak som framstår som ulønnsomme for forbrukerne men som er samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Tilskuddsordninger stiller store krav til oversikt fra myndighetenes side om hva som er riktige investeringer hos den enkelte. Hva som er det beste enøktiltaket varierer betydelig mellom typer bygninger og næringer. Det kan være store variasjoner innad i næringene og mellom bygninger. Det kan være ulike muligheter ulike steder i landet, blant annet som følge av variasjoner i klima. I områder der enøktiltak kan avlaste overførings- og fordelingsnettet vil dette øke lønnsomheten av tiltakene. Tilskudd til for eksempel fjernvarme kan være et like rimelig tiltak som enøktiltak hos de enkelte sluttbrukerne. Tilskuddsordninger kan også ha uheldige effekter ved at forbrukerne bruker sine ressurser på å få del i tilskuddene framfor å søke etter muligheter for annen finansiering.

I forvaltningen av tilskuddsordninger kan de sentrale myndighetene aldri komme over dette informasjonsproblemet. De lokale planmyndighetene, e-verkene og den enkelte sluttbruker selv har langt bedre mulighet til å ha oversikt over sine muligheter. Også e-verkene og firma som selger tredjepartsfinansiering kan ha god kunnskap om mulighetene for å ta ut lønnsom enøk.

Energidata AS har ved flere anledninger evaluert enøkvirksomheten i Norge. Deres konklusjon har vært at tilskuddordninger innen boligsektoren ikke har vært samfunnsøkonomisk lønnsomme. Andre virkemidler har gitt samfunnsøkonomisk gevinst, særlig rådgivning i yrkesbygg og industri. Virkemidlene kan bli samfunnsøkonomisk lønnsomme når delmål ved myndighetenes enøkpolitikk trekkes inn, for eksempel positive miljøvirkninger, forbedringer av inneklima, styrking av næringsutvikling og sysselsetting.

NVE har i 1997 fordelt om lag 35 millioner kroner til bioenergiprosjekter. Det er gitt tilbud om offentlig støte til om lag en tredjedel av prosjektene basert på en individuell vurdering av prosjektene. I fordelingskriteriene er det lagt vekt på hvilke prosjekter som vil gi størst økning i bruken av bioenergi per krone offentlig støtte. Dersom prosjektene gjennomføres etter planene og med den støtte NVE tilbyr, er det anslått at de kan gi grunnlag for en økt bruk av bioenergi i størrelsesorden 400 GWh. Det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene og vil ikke nødvendigvis være fullt ut representativt for framtidige prosjekter, men indikerer et nivå for offentlig støtte som er nødvendig for å utløse tiltak.

17.2 Frivillige avtaler

Ved en såkalt frivillig avtale inngår myndighetene en kontrakt med industrien om energi- og miljøeffektive investeringer. Avtalen kommer fram gjennom forhandling. I forhandlingene skjer det informasjonsutveksling og gjensidig avklaring av premisser og forutsetninger, men også framtidige krav. Tiltakene tilpasses de forskjellige industriers og bedrifters muligheter og forutsetninger.

IEA (Det Internasjonale Energibyrådet) viser til følgende forhold som vil gi effektive frivillige ordninger:

• utforming av målsettinger, inkludert definisjon av startposisjoner, tidshorisont, milepæler og eventuelt justeringer av målsettinger underveis

• bred sektormessig dekning og deltakelse fra store så vel som små bedrifter, samt støtte fra bransjeorganisasjoner

• prosedyrer for iverksetting av avtalen med klare oppgaver og forpliktelser for både industri og myndigheter

• et system for oppfølging og rapportering, slik at det er mulig å følge utviklingen av energibruk, utslipp og lignende på et disaggregert nivå

• uavhengig evaluering fra tredjepart samt offentliggjøring av resultater for å sikre virkemidlets legitimitet og støtte i opinionen

Frivillige avtaler om å begrense energiforbruket har i den senere tid fått oppslutning i flere land. Avtalekonseptet går tilbake til 1970-tallet etter den første oljekrisen. Nederland har gått relativt langt i å benytte frivillige avtaler. I Canada har de valgt en strategi med å offentliggjøre måltall og planer for å utfordre industrien til å forberede seg på framtidige krav.

Frivillige avtaler har i flere land blitt brukt i sammenheng med andre virkemidler som reguleringer og avgifter. Det finnes ennå få uavhengige evalueringer av resultatene som er oppnådd gjennom frivillige avtaler. Bruk av frivillige avtaler setter myndighetene i en forhandlingsrolle i forhold til bedrifter eller bransjer. Dette stiller krav til myndighetenes innsikt i bedriftenes muligheter for å sikre at myndighetene oppnår en balansert avtale. Det er også et viktig punkt hvilke rammer som settes for slike forhandlinger. Det vil gi ulikt resultat om slike avtaler forhandles som et alternativ til å bruke avgifter som virkemidler eller om avgifter som gjenspeiler miljøkostnader er vedtatt på forhånd og ligger fast, uavhengig av slike forhandlinger.

Frivillige avtaler begrenser innflytelsen til frivillige organisasjoner og det sivile samfunnet generelt. Avtalene som inngås mellom industri og myndigheter, er gjenstand for forhandlinger og er ikke en åpen beslutningsprosess med lovfestede rettigheter knyttet til innflytelse og ankemuligheter slik tilfellet er for reguleringer, konsesjoner, utslippstillatelser og avgifter.

I Norge har det vært drøftinger om frivillige avtaler mellom NVE og Prosessindustriens Landsforening. Siktemålet har vært å sette mål for energieffektiviteten i produksjonen og etablere energioppfølgingsrutiner. Det skal gjennomføres enøktiltak, og i enkelte tilfeller må de gå med på krav om bruk av spesielt energieffektivt utstyr. De skal også utrede mulighetene for å utnytte fornybar energi og ny teknologi i forbindelse med nyinvesteringer. Myndighetene skal kunne kontrollere tiltakene. Myndighetenes forpliktelser vil i hovedsak være å finansiere kostnaden ved etableringen av energioppfølgingssystemet og gjennomføre en energirevisjon av bedriftens energibruk. Dersom det er aktuelt å installere nye typer teknologi eller viktige forbedringer av eksisterende teknologi kan myndighetene vurdere investeringsstøtte. Bedriften må i slike tilfeller forplikte seg til å spre informasjon om egne erfaringer

17.3 Offentlige teknologiinnkjøp og teknologikonkurranser

Deler av enøkpolitikken tar sikte på å bidra til utvikling og spredning av energieffektive teknologier. Et mulig instrument er offentlig innkjøpspolitikk. Virkemidlet har to alternative former: Myndighetene kan:

• kjøpe teknologi gjennom en utviklingskontrakt basert i spesielle krav til teknologien som myndighetene setter

• gjennomføre en teknologikonkurranse

Offentlige innkjøp kan stimulere både til innovasjon og enøk. Produsentene blir stimulert til å videreutvikle teknologiene gjennom løfte om salg av et bestemt kvanta, eller mulighetene for å vinne et engangsbeløp.

NUTEK i Sverige står bak en rekke konkurranser om utvikling av mer energieffektiv teknologi. Ved innkjøp av nye kjøleskap i begynnelsen av 1990-årene ble det stilt krav om at det skulle brukes mindre freon i produksjonen og energiforbruket skulle reduseres betydelig. En anbudskonkurranse ble annonsert. Premien var en bestilling på minst 500 kjøleskap. Et kjøleskap som tilfredstilte kravene ble presentert av Elektrolux innen ganske kort tid. NUTEK har også hatt konkurranse om utvikling av varmepumper. Premien var en bestilling av 2 000 varmepumper. Resultatet var at det ble utviklet to nye varmepumper som kunne spare 8 000 til 9 000 kWh per år. NUTEC har også holdt konkurranser for blant annet kjøledisker, industriporter, belysning, og varmtvannsberedere.

Teknologikonkurranser er ikke forbeholdt offentlig sektor. I USA samarbeider 24 energiselskaper om å stimulere til introduksjon av energieffektiv teknologi gjennom det såkalte «golden carárot-programmet». I et tilfelle ble det tilbudt 30 millioner doller til de selskapet som kunne markedsføre det mest energieffektive kjøleskapet. Konkurransen ble vunnet av Whirlpool Coop med et kjøleskap som brukte i underkant av 30 prosent mindre energi enn gjeldende amerikansk standard. Sammenslutninger, som bransjeorganisasjoner og boligsammenslutninger, kan tenkes å arrangere tilsvarende typer fellesinnkjøp.

17.4 Merking og standarder

Forskjellen på energieffektivt utstyr og lite effektivt utstyr kan være betydelig, jf. kapittel 7. Det er viktig at kjøperne/brukerne av utstyret får informasjon om den faktiske energibruken og energieffektiviteten, jf. kap.14. Slik informasjon kan for eksempel gis ved merking av utstyret. Merking kan også være aktuelt for boliger. Merket viser produktenes energiforbruk eller energieffektivitet i forhold til en gitt måleenhet. Merking vil veilede og bevisstgjøre forbrukerne og motivere produsentene til å levere mer effektivt utstyr.

En kan også fastsette minimumskrav, eller standarder, slik at utstyr som bruker mer energi enn tillatt nektes markedsført. Slike krav kan fremme produksjon av mer energieffektivt utstyr dersom det gjennomføres i mange land. Det kan også sikre at kjøperne kun tilbys energieffektivt utstyr.

Merking og standarder kan brukes alene, men har størst aktualitet i samspill med andre virkemidler som opplæring, finansielle incentiver og teknologiinnkjøp.

Nær sagt alle industriland, og mange u-land, bruker ulike former for produktmerking særlig når det gjelder kjøleskap og frysere. Land som Australia, USA og Canada er aktive med merking også på en rekke andre produkter. Standarder for energieffektivitet finnes i Brasil, Canada, China, Ungarn, Korea, Mexico, New Zealand, Russland, og USA. I tillegg vil Australia igangsette slike standarder i 1998. Det forventes at slike standarder også gjennomføres i EU (det indre marked). Sveits anvender i større grad frivillige ordninger og prioriterer frivillige mål for en rekke produkter.

Det er innført både energimerking og minimumskrav til en del elektrisk utstyr i EU, og i Norge via EØS-avtalen. I det følgende gis en nærme omtale av disse tiltakene.

Forskrift av 10.01.96 nr 16 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger implementerer direktiv 92/75/EØF som er en del av EØS-avtalen. Forskriften fastsetter krav om obligatoriske opplysninger om husholdningsapparaters energibruk og skal fremme energiøkonomisering. Opplysningene gis i form av såkalte energimerker og opplysningsskjemaer. I henhold til forskriften skal det også utarbeides teknisk dokumentasjonsmateriale som gjør det mulig å bedømme nøyaktigheten av de gitte opplysningene.

Direktiv 92/75/EØF er et såkalt rammedirektiv, det vil si et generelt regelverk, og omfatter følgende husholdningsapparater: Kjøleskap og dypfrysere og kombinasjoner av slike, vaskemaskiner og tørketromler og kombinasjoner av slike, oppvaskmaskiner, stekeovner, vannvarmere og varmtvannsbeholdere, lyskilder og klimaanlegg.

De nærmere bestemmelsene for hver enkelt apparattype fastsettes i såkalte gjennomføringsdirektiver, det vil si mer spesifikt regelverk. I Norge er følgende forskrifter til implementering av slike gjennomføringsdirektiver utferdiget:

• forskrift av 26.03.96 nr 301 om nærmere regler for gjennomføringen av rådsdirektiv 92/75/EØF med hensyn til energimerking av kjøleskap, frysere og kombinasjoner av slike.

• forskrift av 06.09.96 nr 892 om gjennomføringsreglar for rådsdirektiv 92/75/EØF med omsyn til energimerking av hushaldsvaskemaskiner.

• forskrift av 06.09.96 nr 893 om gjennomføringsreglar for rådsdirektiv 92/75/EØF med omsyn til energimerking av hushaldstørketromlar.

• forskrift av 04.05.98 om gjennomføringsreglar for rådsdirektiv 92/75/EØF med omsyn til kombinerte hushaldsvaskemaskiner og tørketromlar.

EU-kommisjonen har for øvrig vedtatt direktiver om energimerking av oppvaskmaskiner og lyskilder. EØS-komiteen har ennå ikke fattet vedtak om å innlemme disse direktivene i EØS-avtalen, og norske forskrifter er derfor foreløpig ikke utstedt.

EU har vedtatt et direktiv om energieffektivitetskrav til elektriske kjøleskap, dypfrysere og kombinasjoner av slike til husholdningsbruk (direktiv 96/57/EØF). Direktivet etablerer minimums enøkkrav til de nevnte apparater. Produsenten skal påse at apparatene oppfyller direktivets krav, og det skal utarbeides teknisk dokumentasjon som beviser dette. Apparater som oppfyller kravene skal også utstyres med et merke. Bare apparater som oppfyller minimumskravene kan omsettes.

Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen, men er foreløpig ikke implementert i norsk rett. Et regelverk på dette området skal uansett ikke anvendes i praksis før 03.09.99.

Norge kan operere med egne regler, men spillerommet avgrenses av EØS-avtalen og grunnleggende prinsipper om at det ikke skal forekomme diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet, og at standarder og tekniske spesifikasjoner ikke skal brukes som virkemiddel for å utelukke eller begrense internasjonal konkurranse.

Ideelt sett er det ikke hensiktsmessig å ha et særskilt regelverk, herunder egne merker og standarder, i Norge. Markedet for ovennevnte utstyr er internasjonalt, og det er derfor hensiktsmessig at merkene og standardene er internasjonale. Ulike nasjonale merker og standarder kan være egnet til å forvirre de som etterspør det aktuelle utstyret.

Det er krevende å komme fram til omforente kriterier og standarder på energikrevende utstyr fordi de fleste land forsvarer sine produsenter. Norge som produserer lite av disse produktene kan ha muligheter til å definere standarder som kan bli oppfattet som nøytrale i resten av Europa.

17.5 Byggeforskrifter og arealplanlegging

Byggeforskrifter er et vanlig instrument som nær sagt alle land bruker i større eller mindre utstrekning. Disse oppdateres jevnlig, og står sentralt i internasjonal enøkpolitikk. Forskriftene har stort sett vært orientert mot å regulere ulike deler av bygningenes konstruksjoner, som for eksempel vinduer og isolasjon i vegger og tak.

De revisjonene som nå gjøres i en del land, blant annet Canada, stiller mer generelle krav til bygningenes energieffektivitet og energibruk. Det legges mindre vekt på detaljregulering av de enkelte komponentene. Ytelsesorienterte forskrifter har vi også til en viss grad i Norge.

Gjennom byggeforskrifter kan myndighetene tilføre informasjon til markedets aktører. Å tilkjennegi mer langsiktige ambisjoner og innskjerpinger, i kombinasjon med mer generelle krav til energieffektivitet kan få byggherrene, arkitektene, utstyrsprodusenter og entrepenørene til å lete etter nye tiltak for å få fram energieffektive bygninger. Nye løsninger kan for eksempel omfatte ventilasjon, valg av oppvarmingssystem, belysning og orientering av bebyggelse i terrenget. Generelle krav til energieffektivitet foreskriver imidlertid ikke spesifikke løsninger, men lar det være opp til de ansvarlige å løse utfordringen ut fra de lokale forholdene og behovene i bygget. Byggeforskriftene bidrar til å forenkle aktørenes valg av løsninger og stiller krav som på forhånd er vurdert å være i samsvar med hva som vil være samfunnsøkonomisk riktige løsninger dersom tilgjengelig teknologi tas i bruk. Men byggherrene vil fortsatt ha stor frihet til å velge løsninger innenfor de rammer forskriftene setter.

Plan og bygningsloven

I Norge er plan- og bygningsloven et viktig styringsverktøy som blant annet påvirker energibruk. Plan- og bygningsloven regulerer en rekke forhold knyttet til arealplanlegging og bygninger. Den delen av loven som berører bygninger, blir forvaltet av Kommunaldepartementet. Den delen av loven som berører arealplanlegging, eller by- og tettstedsutvikling, blir forvaltet av Miljøverndepartementet.

Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Bygninger og de fleste (varige) konstruksjoner og anlegg fanges opp av loven.

Loven legger opp til planlegging på riksnivå, fylkesnivå og kommunenivå. Arealbruken fastsettes ordinært med rettsvirkninger i den kommunale planleggingen. Planleggingen skal gjennomføres etter en bredt anlagt prosess der både overordnede mål, rammer og interesser fra sentrale og regionale myndigheter innarbeides i de lokale planene. Berørte enkeltpersoner og interessegrupper skal kunne delta, og få sine synspunkter vurdert og eventuelt ivaretatt. Statlige fagorgan og fylkeskommunen har rett og plikt til samarbeid og tidlig medvirkning for å få i stand en samordnet helhetsplanlegging av kommunene som samfunn, og av areal- og naturressursdisponeringen.

Loven har to hoveddeler med bestemmelser om henholdsvis konsekvensutredninger, oversiktsplanlegging og bindende arealplanlegging, og om kontroll og eventuelt godkjenning av bygge- og anleggsarbeider med mere.

Energihensyn i plan- og bygningsloven

Aktiv bruk av plan-og bygningsloven er viktig for utviklingen av energibruken på lang sikt og muligheter for enøk. Dette gjelder både det stasjonære energiforbruket i bygninger og industrianlegg samt muligheten for påvirkning av transportbehovet.

Forskriftene på byggesiden er per 1. juli 1997 skjerpet. De ivaretar energihensynene på en bedre måte enn tidligere.

Det er viktig at energihensynene blir en integrert del av reguleringsplanene. Viktige faktorer som påvirker energibruken:

• tilgjengelig energimengde og hva slags type energi som skal brukes vil ha stor innflytelse på utforming av bygninger og tekniske installasjoner, og dermed kostnader.

• plassering av bebygde områder i forhold til lokalklimatiske soner og orientering av bebyggelsen har betydning for energibehovet, og kan også regulere forurensning fra olje og fastbrenselsfyring.

• plassering i forhold til tilgjengelige energikilder, for eksempel fjernvarme, eller overskuddsvarme fra industriforetak.

En generell kritikk mot arealplanleggingen er at energi per i dag ikke er en integrert del av prosessen og at det mangler overordnet styring i planprosessene. Dette gjelder både ved anleggelse av nye boligområder, industriområder og ved bolig og miljøfornyelse. Plandelen har liten direkte referanse til energibruk og energiforsyning, men formålet med planarbeidet kan tolkes utvidende til også å omfatte energirelaterte forhold. Denne mulighet ser ut til i liten grad å bli benyttet. Enkelte kommuner er allerede igang med dette arbeidet og har laget energiplaner.

Fysisk planlegging som areal- og bebyggelsesplaner, påvirker energibruken først og fremst gjennom lokal transport og gjennom den energibruken som omfatter oppvarming av bygninger. De viktigste planfaktorene som påvirker energibruken til oppvarming av bygninger er bygningstyper (eneboliger, rekkehus, blokker), lokalklimatiske forhold og gruppering av bygninger.

Energibrukens sammenheng med bygningstyper er særlig knyttet til utforming av ytterflater. Beregninger viser at energibehovet til romoppvarming blir sterkt påvirket av måten disse er utformet på. Jo mer kompakt bygningsformene er (jo mindre ytterflate i forhold til gulvareal), jo mer energieffektiv blir romoppvarmingen.

Variasjoner i lokalklimatiske forhold kan føre til forskjeller på opp til 20-30 prosent i behovet for energi til oppvarming. De viktigste faktorene er solforhold, vindforhold og kaldluftopphopning. En bolig som ligger helt i skygge, krever omtrent 10 prosent mer energi til oppvarming enn normalt. Spesielt gode solforhold kan redusere energibehovet med 10 prosent i forhold til det normale. Ekstremt vindutsatte boliger kan få et ekstra energibehov på opptil 10 prosent, mens virkningen av ugunstig kaldluftopphopning kan være 5 prosent i forhold til det normale.

Gjennom planlegging kan en også påvirke mulighetene for å dekke deler av energibehovet i bygninger med alternative miljøvennlige energikilder. Utnytting av overskuddsvarme fra industri eller avfallsforbrenning krever at områdene som skal oppvarmes ikke er for små, har for lav tetthet eller ligger for langt fra varmekilden. Det samme gjelder fjernvarme basert på varmepumper som utnytter varmeinnholdet i avløpsvann eller sjøvann.

Høy tetthet innenfor det enkelte bolig- og arbeidsplassområde gjør det mer aktuelt med fjernvarmeforsyning, og øker dermed mulighetene for å utnytte overskuddsenergi som ellers ville gå tapt.

Forhold som kan vurderes i forbindelse med lokal energiplanlegging for å redusere energiforbruket i bygninger kan være:

• lokalisering av arbeidsplasser, serviceanlegg og boliger påvirker framtidig transportbehov og dermed energibruk

• lokalklimatiske forhold kan i stor grad påvirke oppvarmingsbehovet i boliger

• muligheter for bruk av kollektive oppvarmingssystemer er blant annet avhengig av tilstrekkelig marked for varmeforsyning

• utnyttelsen av lokale energikilder som overskuddsvarme krever avtakere av varmen nær kilden

For at energihensyn skal kunne tas bedre hensyn til i den lokale planleggingen kreves økt oppmerksomhet på slike forhold i den lokale forvaltning. Det må bygges opp relevant kompetanse og metoder for å ivareta slike hensyn på en rasjonell måte. Også energiloven har bestemmelser som har betydning for muligheten til å gjennomføre lokal energiplanlegging. Vilkårene for områdekonsesjonene gir NVE mulighet til å pålegge områdekonsesjonærene å delta i energiplanleggingsprosjekter i konsesjonsområdet.

17.6 Rasjonering

I Norge kan Olje- og energidepartementet sette i verk rasjonering når ekstraordinære forhold tilsier det, jf. energiloven § 3-3, 4. ledd. Vannmangel kan i bestemte situasjoner regnes som et ekstraordinært forhold. Uhell/naturkatastrofer som påvirker produksjons- eller overføringskapasitet er eksempler på andre ekstraordinære forhold. Generell underbalanse i kraftsystemet regnes ikke som ekstraordinært.

Slik lovverket er i dag er det ikke adgang til å benytte rasjonering som et generelt virkemiddel for å begrense energiforbruket i normale situasjoner. En slik eventuell mulighet vil være et sterkt inngrep i markedet der det normalt vil være større etterspørsel enn tilbud til en fastsatt rasjoneringspris. Rasjonering vil være administrativt krevende.

18 Kompetanseutvikling

18.1 Innledning

I dette kapitlet omtales virkemidler myndighetene har satt i verk for å begrense forbruket av energi. Aktivitetene er av informasjonskarakter og skal bidra til å bedre energisektorens virkemåte i og med at manglende informasjon og kompetanse er blant de viktigste årsaker til at forbrukerne ikke gjennomfører lønnsomme enøktiltak. Omtalen tar i hovedsak for seg tiltak som organiseres gjennom NVE og Norges Forskningsråd (NFR). Det finnes også lignende tiltak i privat regi, disse er delvis beskrevet i kapittel 15 under enøk i bygningssektoren.

Avslutningsvis drøftes også mulighetene for utviklingen av kommersielle enøkaktiviteter.

18.2 Myndighetenes virkemiddelapparat

Statlige bevilgninger til informasjon og opplæring startet opp på midten av 1970-tallet. Bevilgningene var rundt 4 - 5 millioner kroner per år fram til 1980. Siden har virksomheten økt. For 1998 er det bevilget 36 millioner kroner til informasjon og opplæring. Midlene som går til informasjon brukes blant annet til kontakt med organisasjoner, generell informasjon, trykksaker, mediekontakt, deltakelse på messer og til kampanjer.

Store deler av den statlige virksomheten blir drevet gjennom operatører. Operatørene er NVEs faglige samarbeidspartnere og skal gjennom arbeidsprogrammer som godkjennes av NVE, sørge for å gjennomføre myndighetenes enøkpolitikk på seks hovedarbeidsområder:

• informasjon

• kampanjer

• opplæring

• industri

• bygninger

• bedriftsspesifikk introduksjon

Et viktig grunnlag for myndighetenes enøkvirksomhet, både organisatorisk og økonomisk, er de tjenester energiverkene gjennom sine områdekonsesjoner er pålagt å utføre overfor abonnentene. Disse oppgavene er basert på energilovens § 3.4 pkt 5 som gir hjemmel til å fastsette vilkår om energiøkonomisering i energiverkenes områdekonsesjoner. I følge energilovens forskrifter § 3.7 skal konsesjonæren medvirke til effektiv utnyttelse av energiressursene gjennom nøytral informasjon og veiledning om enøk til energibrukerne i området. NVE har laget retningslinjer som gir en mer detaljert beskrivelse av innholdet i de oppgaver konsesjonæren er pålagt. Det vises til nærmere omtale av denne virksomheten under kapittel 18.2.3.

På grunn av muligheten for sammenblanding av energiverkenes rolle som energileverandør og yter av enøkråd og -tjenester ble det i årene 1994-97 etablert egne regionale senter som på en nøytral måte skulle iverksette hovedtyngden av energiverkenes pålagte enøktjenester. Det vises til omtalen av disse i kapittel 18.2.3.

Det har vært et mål for utviklingen av den statlige enøkvirksomheten at alle relevante yrkesgrupper skal nås med kompetanseoppbygging og rådgiving og at virkemiddelapparatet skal gi et like godt tilbud i alle deler av landet.

Et sentralt punkt i utformingen og organiseringen av denne type virksomhet er å tilpasse rådgiving, informasjon og kompetanseoppbygging til den enkelte beslutningstaker. Mangfoldet av beslutningstakere og fagpersonell som involveres i gjennomføringen av enøktiltak gjenspeiler seg også i variasjonsbredden i den statlige aktiviteten. Etableringen av regionale enøksentre i samarbeid med energiverkene er viktig for å sikre et landsdekkende tilbud av informasjon, opplæring og rådgiving. Figur 18.1 viser hovedtrekkene i organiseringen av den statlige enøkvirksomheten.

18.2.1 Informasjon og kampanjer

Den generelle informasjonsvirksomheten har som formål å møte de informasjonsbehov aktørene i markedet har. Det legges også vekt på å stimulere aktørene til å etterspørre mer og relevant informasjon. Kampanjevirksomheten er en mer aktiv påvirkningsform som skal øke bevisstheten omkring enøkmuligheter og øke den enkeltes kompetanse til å handle, til å iverksette konkrete tiltak. Kampanjene skal skape holdningsendringer og øke etterspørselen etter informasjon om enøkmuligheter og produkter og tjenester som reduserer den enkeltes energiforbruk.

Informasjonsarbeidet

NVE har mange informasjonsaktiviteter som skal dekke ulike målgrupper. Aktivitetene kan grupperes som følger:

Kontaktarbeid: NVE holder regelmessig kontakt med organisasjoner, sammenslutninger av rådgivere, regionale enøksentre og offentlige myndigheter som har innflytelse på viktige beslutninger knyttet til energiforbruk. Målet med kontakten er å bevisstgjøre sentrale aktører og stimulere dem til å bidra til effektivt energiforbruk.

Informasjonsservice: Publikum kan selv henvende seg til NVEs informasjonsoperatør for å få informasjon om enøk. Årlig distribueres mellom 150 og 250 000 brosjyrer.

Trykksaker: Informasjonsoperatøren samarbeider med NVEs øvrige operatører om utarbeidelse og utsendelse av temaark, informasjon om ulike energibærere og annet. I perioden 1994 til 1997 ble det årlig distribuert 50 000 - 150 000 enheter av denne typen.

Periodiske publikasjoner: Enøk Forum er et nyhetsbrev som startet i 1996. Nyhetsbrevet henvender seg til et bredt spekter av aktører i markedet. I 1997 kom det ut 6 utgaver med et opplag på 15 000 eksemplarer.

Mediekontakt: Informasjonsoperatøren yter service overfor 50-60 fagtidsskrifter. De har tett oppfølging med 5-10 sentrale tidsskrift med omtale av kurs, annonsering og lignende.

Messer: NVEs operatører har deltatt på 17 messe-arrangementer i perioden 1994-97.

Tabell 18.1 viser en oversikt over produksjonen av kunnskapsrettet informasjonsmateriell i regi av NVEs informasjonsoperatør i perioden 1994-97.

NVE utvikler også nye informasjonsaktiviteter. Utviklingen av en mer informativ strømavregning er ett eksempel. Arbeidet startet som et pilotprosjekt med fire energiverk i 1995. Strømkundene fikk hyppigere avregning basert på faktisk forbruk (inntil 6 ganger i året). Kundene fikk også en grafisk temperaturkorrigert oversikt over strømforbruket, informasjon om enøk, overføringstariffer og mulighetene for å skifte strømleverandør. Resultatet fra et tilsvarende prosjekt i regi av Nordisk Råd har vist at en slik form for avregning kan gi energibesparelser på 5-10 prosent. Fra 1. januar 1999 er alle netteiere pålagt å benytte mer informative strømregninger.

Forenklede og mer informative strømregninger motiverer i seg selv til redusert energibruk. I tillegg øker det den enkelte energibrukers kunnskap om egen bruk av energi og legger et bedre grunnlag for handling i form av konkrete tiltak og investeringer.

Også NVEs samarbeid med Bygg & Bo er et ledd i å teste ut nye måter å spre informasjon på gjennom bedre kontakt med relevante mottakere av informasjon.

Kampanjer

Siden 1995 har NVE utarbeidet og gjennomført i alt 5 kampanjer. NVE driver kampanjevirksomhet der de regionale enøksentre er en sentral medspiller.

Utgangspunktet for utarbeidelse av en strategi for disse kampanjene var en markedsundersøkelse som indikerte en mindre positiv holdning til enøk generelt. Kampanjene ble utformet med sikte på å trinnvis stimulere til en positiv holdning til enøk og deretter profilere kampanjene i retning av råd om konkrete tiltak.

Høsten 1996 startet kampanjen «Fra holdning til handling». Publikum fikk samtidig gratis rådgivning gjennom «Enøktelefonen». I vinterkampanjen i 1997 ble det tilbudt gratis enøkanalyse av boligen som et ledd i arbeidet med å gjennomføre en «enøksjekk» av alle eneboliger og rekkehus bygget før 1980.

NVE har etablert et eget program for markedsovervåking av hvilke resultater disse kampanjene gir. Gjennom tre årlige, landsomfattende representative undersøkelser måles dels resultatene fra selve kampanjevirksomheten og dels den generelle utviklingen i befolkningens kjennskap, kunnskap og holdninger til enøk, i tillegg til enkelte andre forhold som er viktige for den samlede enøkvirksomheten.

Resultatet av markedsundersøkelsene viser at den generelle oppmerksomhet rettet mot enøk og kunnskap om enøktiltak har hatt en klar forbedring over årene 1995 til 1997. Som eksempel har utviklingen i såkalt «uhjulpet» kjennskap til enøk, hvor de intervjuede selv måtte nevne eksempler på effektiv bruk av energi, økt fra 40 til 48 prosent, noe som er vurdert som en god utvikling i forhold til den offentlige innsatsen.

Også befolkningens oppmerksomhet mot enøkinformasjon og kampanjer gjennom media har økt i perioden 1995 til 1997, fra 28 prosent til 51 prosent. Det var en særlig sterk oppmerksomhet rettet mot enøk høsten 1996. Det skyldes den spesielle kraftsituasjonen med stort kraftunderskudd. Situasjonen førte til at det ble gjennomført en ekstraordinær kampanje i regi av NVE i tillegg til at enkelte energiverk gikk ut med egne annonser og at media generelt hadde uvanlig stor oppmerksomhet omkring temaet i redaksjonell sammenheng.

Markedsundersøkelsene viser også at befolkningens oppmerksomhet og kunnskap om enøk er avhengig av en vedvarende bruk av informasjon og kampanjer. Reduseres intensiteten i denne type aktiviteter synker oppmerksomheten. Informasjon og kampanjevirksomhet vil først og fremst ha en enøkeffekt ved at den legger grunnlaget for at andre virkemidler skal få god effekt. Det er vanskelig å vurdere og kvantifisere verdien av slike tiltak isolert sett, men de kan være en nødvendig forutsetning for at energibrukere skal bli motivert til å nyttiggjøre seg andre virkemidler som staten iverksetter, som blant annet rådgivingstjenesten i regi av energiverkene og de regionale enøksentrene.

18.2.2 Opplæringsvirksomhet

Operatør for NVEs opplæringsvirksomhet er Opplysningskontoret for energi og miljø (OFE). Opplæringsvirksomheten rettes inn mot fagpersonell som har ansvaret for vedlikehold og andre energirelaterte oppgaver i sin virksomhet. Det tas sikte på å tilrettelegge et tilbud for alle relevante yrkesgrupper og kursvirksomheten har en god geografisk spredning. OFE samarbeider både med de regionale sentrene og NVEs øvrige operatører for å utvikle kurstilbud og å gjennomføre kurs.

Tidligere finansierte myndighetene både utviklingen av kurstilbudene og ga støtte til gjennomføring av kursene. Det har vært et mål å utvikle kurs med tilstrekkelig kvalitet til at aktuelle brukere av kursene finner det regningssvarende å selv finansiere deltagelse. Alle kursene er i dag selvfinansierende, men NVE finansierer via OFE utviklingen av nye kurstilbud.

I 1997 hadde OFEs kursvirksomhet 2262 deltakere fordelt på 134 kursarrangementer og er en av landets største kursarrangører. Både antall arrangement og antall kursdager har vist en stigende tendens de siste tre årene, i samme tidsrom hvor myndighetenes subsidiering av kursdeltagelse er trappet ned. Utviklingen i oppslutningen om kursvirksomheten i perioden 1992 til 1997 er vist i tabell 18.2.

I 1997 ble 93 av de 134 kursene arrangert i samarbeid med regionale enøksenter. Eksisterende kurs oppdateres jevnlig for å fange opp ny viten, teknologiske nyvinninger og erfaringer. Nye kurs utvikles i samarbeid med bransjer, regionale senter og NVEs øvrige operatører. Det var 25 ulike typer kurstilbud i 1997, i tillegg har OFE nærmere 15-20 kurs under utvikling eller omarbeiding.

Eksempler på kurs i regi av NVEs opplæringsoperatør i 1997:

• Teknisk drift og byggforvaltning

• Bioenergi til oppvarming

• Effektiv oljefyring

• Optimal drift av fyrhus

• Energieffektiv drift av svømmehaller

• Drift og vedlikehold av ventilasjonsanlegg

• Inneklima i skoler og barnehager

• Automatisering og sentral driftskontroll

• Enøk for kundebehandlere i energiverk

• Alternative oppvarmingsmetoder i småhus

• Energioppfølging i yrkesbygg

• Energiledelse i yrkesbygg

• Energieffektiv belysning

OFE gjennomførte i 1994 og 1996 spørreundersøkelser blant 400 tidligere kursdeltakere for å kartlegge nytten deltagerne hadde av de kurs de deltok på. Hele 90 prosent av de spurte hadde gjennomført enøktiltak etter avsluttet kurs. Andelen som hadde gjennomført tiltak med basis i OFEs kurs økte fra 52 prosent i 1994 til 75 prosent i 1996. Dette indikerer at kursvirksomheten oppfattes som yrkesrelevant, at tilpasningen til brukernes behov forbedres og at kunnskapen tas i bruk i praksis. Hovedtyngden av deltakerne er ingeniører, konsulenter og vaktmestere/driftspersonell. Over halvparten av deltakerne arbeider i offentlig sektor og det er en økende andel deltakere som arbeider i organisasjoner og energiverk.

Det er vanskelig på grunnlag av slike spørreundersøkelser å kvantifisere den faktiske effekt av opplæringsvirksomheten i form av sparte kWh. OFE har selv utført regneeksempler, basert på antagelser om gjennomsnittlig enøkmuligheter i de bygninger og bedrifter deltakere kommer fra, og mener at det er realistisk å anta at den direkte og indirekte effekt av den økte kunnskapen kan redusere energibruken med opp mot 150 GWh per år. Sett i forhold til kostnadene for opplæringsaktiviteten på om lag 6 millioner kroner årlig gir dette en kostnad på 3-4 øre/kWh per spart kWh.

18.2.3 Elektrisitetsverk og regionale enøksentre

Energiverk som har distribusjonsnett er pålagt å gjennomføre enøktiltak av informasjons- og rådgivingsmessig karakter overfor abonnentene i sitt område. Aktiviteten skal omfatte nøytral informasjon og veiledning. I NVEs retningslinjer er disse oppgavene formulert på følgende måte:

Energiverkenes oppgaver i enøkarbeidet

Energilovens vilkår om enøk er knyttet til konsesjonærenes rolle som forvalter av distribusjonsnettet som et naturlig monopol. Konsesjonæren er tildelt et særlig ansvar for nøytral og tverrfaglig informasjon og veiledning om effektiv energibruk og energieffektiv teknologi. Med nøytral menes at informasjon og veiledning ikke skal brukes av konsesjonæren til å fremme egen forretningsmessig virksomhet eller til å favorisere en energileverandør framfor en annen. Videre skal virksomheten gjennomføres slik at den ikke kommer i konflikt med forretningsmessige interesser i markedet for enøktjenester. Informasjons- og veiledningsvirksomheten bør utføres i samarbeid med andre områdekonsesjonærer gjennom et regionalt enøksenter.

Enøktilbudet til brukerne i konsesjonsområdet skal inneholde følgende aktiviteter som rettes mot både eksisterende bygg/boliger og mot bygg/boliger under oppføring:

Informasjon og veiledning.

Områdekonsesjonæren skal:

• gi informasjon om mulige enøktiltak til energibrukerne i området

• kunne gi informasjon om miljøkonsekvenser av energibruk

• ved hjelp av normtall kunne gi informasjon til bolig- og byggeiere/brukere om hvordan deres energibruk er i forhold til normen

• på forespørsel stille til rådighet historiske data om brukernes eget forbruk

• ved hjelp av enkle enøkanalyser veilede boligeiere/brukere om muligheter for enøktiltak og valg av energiøkonomiske løsninger samt gi råd om gjennomføring av arbeidet

• ved spørsmål om enøk i forbindelse med investeringer i produksjonsutstyr, formidle kontakt med miljøer med særlig kunnskap om dette

• gi veiledning i energioppfølging til bolig- og byggeiere/brukere samt til industribedrifter

Statlige enøkprogram.

Områdekonsesjonæren skal

• formidle informasjon til alle brukerkategorier om statlige enøkprogram

• på forespørsel kunne gi opplysninger om prosjektresultater fra eksisterende og avsluttede statlige enøkprogrammer

• stimulere til bruk av statlige opplæringstilbud på enøkområdet.

Energi- og effektbudsjett.

Områdekonsesjonæren skal stimulere til energiøkonomiske løsninger i nye bygg gjennom aktiv utnyttelse av energi- og effektbudsjetter. Konsesjonæren skal til enhver tid ha kunnskap og kunne svare på henvendelser om gjeldende standarder for utarbeidelse av energi- og effektbudsjett. NVE vil informere om eventuelle endringer i standarder gjennom egne rundskriv.

Gjennomføringen av pålagt enøkvirksomhet skal rapporteres årlig til NVE sammen med regnskap for virksomheten. Kostnaden kan dekkes gjennom overføringstariffen, NVE fastsetter påslagets maksimale størrelse.

Elektrisitetsverkene har anledning til å finansiere denne virksomheten gjennom et påslag på 0,2 øre/kWh på overføringstariffen. Den totale rammen for lovpålagt enøk var i 1996 i størrelsesorden 140 millioner kroner, mens det til NVE ble rapportert brukt 105 millioner kroner. Halvparten er kanalisert gjennom de regionale enøksentrene. Energilovens forskrifter og NVEs retningslinjer setter rammer for hva disse midlene kan benyttes til. Bruk av midlene er begrenset til tiltak knyttet til informasjon, opplæring og rådgiving. Støtte til konkrete investeringer hos den enkelte abonnent faller ikke inn under de formål med ordningen som er lagt til grunn for utformingen av forskriftene og NVEs retningslinjer.

De regionale enøksentrene er etablert for å ivareta blant annet noe av e-verkenes informasjons- og veiledningsforpliktelser. Bakgrunnen for etableringen var å unngå konflikter mellom energiverkenes enøkvirksomhet og verkenes kommersielle interesser i kraftmarkedet. Etableringen av regionale enøksentre er basert på frivillighet. Per juni 1997 var det etablert 18 regionale enøksentre. 160 av landets 210 energiverk er deltakere. Det er inngått treårige avtaler mellom NVE og enøksentre. Energiverkene har anledning til å legge på 0,1 øre/kWh ekstra på overføringstariffen for å finansiere fellesprosjekter gjennom de regionale enøksentrene og prosjekter som bidrar til en bedre koordinering mellom sentrene og myndighetenes virkemiddelapparat. Få energiverk har tatt i bruk denne muligheten, noe som dels skyldes tilbakeholdenhet med å øke abonnentens nettariffer, dels at det har vært krevende å utvikle den type fellesprosjekter som kan finansieres over økningen.

Virksomhetene i de regionale sentrene er ulik. Dette har dels sin årsak i at sentrene er etablert over 2-3 år slik at enkelte har kortere erfaring enn andre. I tillegg er det fra myndighetenes side gitt rom for at sentrene skal utvikle sine tjenester i tråd med lokale behov.

Sentrene er i utgangspunktet selvstendige selskaper, men virksomheten styres gjennom de rammer som NVE setter og gjennom energilovens krav til energiverkenes enøk arbeid rettet mot abonnentene. I og med at energiverkene ofte er dominerende eiere av sentrene og setter premisser for bruken av midlene kan det oppstå interessekonflikter. Energiverkene kan se en konflikt mellom å bistå abonnentene med energiøkonomisering og å selge mest mulig energi og å utnytte overføringskapasiteten i kraftnettet best mulig. For enkelte enøktiltak knyttet til fleksibilitet eller effektreduksjoner kan netteier, som har ansvar for enøkarbeidet, ha en egeninteresse i at sluttbrukere gjennomfører tiltak.

Som et alternativ til at energiverkene selv utfører enøktjenester overfor abonnentene, kan sentrene oppfattes som en mer nøytral måte å ivareta slike oppgaver på. Erfaringene med organiseringen og styringen av denne virksomheten er under evaluering av NVE.

De regionale senterne har mulighet til å utvikle egne aktiviteter innen enøkområde som de tilbyr til aktører i markedet. Flere av sentrene har etablert en rolle i opplæringsvirksomheten i samarbeid med OFE. Om lag 60 prosent av kursene OFE arrangerte i 1997 skjedde i samarbeid med regionale senter. Denne trenden fortsetter i 1998. Av 47 kurs som Opplæringsoperatøren gjennomførte i første kvartal 1997 ble 25 arrangert i samarbeid med regionale senter. Sentrene arrangerer kurs både rettet mot skoleverket, det offentlige og næringslivet.

Utadrettet informasjonsvirksomhet utgjør en viktig del av sentrenes virksomhet, både gjennom utsending av informasjonsmateriell og utgivelse av enøkaviser rettet mot husholdninger og fagmagasiner om energiøkonomisering rettet mot ulike faggrupper med ansvar for bygging og drift av bygninger.

NVE samarbeider tett med sentrene i utformingen og gjennomføringen av kampanjer. De landsomfattende kampanjene suppleres med aktiviteter i fylkene som koordineres i tid med de nasjonale aktivitetene. Som eksempel kan nevnes kampanjen høsten 1997 hvor 1 million husstander fikk tilbud om å gjennomføre en enøksjekk. Selve analysene utføres i de regionale sentrene. Ved nasjonale kampanjer har mange sentre egne annonser i lokale media.

Noen sentre har en rolle i driften av nettverkene innen bygningssektoren både i samarbeid med NVEs bygningsoperatør og i egen, lokal regi. Sentrene påtar seg ansvaret for tilrettelegging, drift og oppfølging av virksomheter i nettverkene på lokalt plan.

Kjernen i sentrenes virksomhet er likevel informasjon og rådgiving overfor abonnentene. Denne rådgivningen kan være av ulik karakter, fra å svare på enkle spørsmål over telefon til å foreta egne foranalyser av kundens energibruk basert på historisk energibruk og andre opplysninger gitt av brukeren. Slike analyser kan også omfatte inneklima. Enkelte sentre tilbyr også veiledning og lån av utstyr for energioppfølging av bygninger.

Alle sentrene har dataprogrammer som gjør det mulig for den enkelte huseier å få en første grovanalyse av energisituasjonen i sin bolig og få anbefalinger om hvilke typer tiltak som bør vurderes nærmere. Myndighetene har satt som mål at alle eneboliger og rekkehus bygget før 1980 innen 2005 skal ha gjennomgått en slik forenklet enøksjekk. Dette arbeidet er kommet i gang gjennom tilbudet som ble sendt ut til husstander høsten 1997. Et begrenset antall husstander har hittil benyttet seg av denne muligheten, men tiltaket har så langt gitt viktig erfaring om hvordan dette arbeidet kan gjennomføres og hvilke kostnader og tidsforbruk som medgår. Denne virksomheten vil utgjøre en betydelig del av sentrenes oppgaver de nærmeste årene.

Som selvstendige selskaper står sentrene fritt til å utvikle andre enøktjenester for aktører i privat og offentlig sektor. På denne måten utnyttes den kompetanse sentrene utvikler på en bred måte og når utover det virkemiddelapparat myndighetene finansierer og etablerer enøktjenester som har betalingsvillighet i markedet. Enkelte sentre har også utvidet sine aktiviteter til utlandet, særlig rettet mot Øst-Europa. Slike prosjekter er dels finansiert over Utenriksdepartementets Øst-Europaprogram, dels har slike prosjekter fått støtte fra EUs SAVE II program.

De regionale enøksentrene utfører i dag om lag halvparten av arbeidet med å gjennomføre energiverkenes pålagte enøkvirksomhet overfor abonnentene. Arbeidsfordelingen avklares lokalt. Arbeidsoppgaver som utføres i energiverket kan naturlig være av en type som kan dra nytte av energiverkenes direkte kundekontakt. Det regionale senter vil ha sin styrke på områder som krever bredere kompetanse og faglig kontaktflate.

18.2.4 Bransjenettverk for bygninger

Hovedmålet for bransjenettverket er å gi byggeiere og -forvaltere økt kompetanse innen effektiv og miljøvennlig energibruk. Dette skal skje gjennom å etablere et permanent, nasjonalt nettverk for energibruk i bygninger bygget opp av regionale eller bedriftsvise nettverksgrupper. Aktivitetene i nettverket skal baseres på forpliktende avtaler mellom deltagerne i nettverket og NVE.

Aktivitetene er orienterte i retning av fysiske enøktiltak. Målgruppene er statens byggforvaltere, kommunale og fylkeskommunale byggforvaltere, private eiere av næringsbygg og boligsammenslutninger. Den andelen av landets boligmasse som kan nås gjennom denne aktiviteten utgjør nærmere 140 millioner m². Den øvrige boligmassen som består av en til et fåtall boligenheter egner seg ikke for denne type virksomhet og vil mer effektivt kunne nås gjennom andre informasjonskanaler i form av kampanjer eller virksomheten i de regionale sentrene og energiverkene.

Det er etablert 11 nettverksgrupper innen kommunal sektor hvor til sammen 26 kommuner og 6 fylkeskommuner er med. Innen statlig sektor er det tre nettverk: universitetene, NSB eiendom og Postens Eiendomssenter. I privat sektor er det igangsatt 8 nettverk med et bredt spekter av bygningskategorier.

Etablering av bransjenettverk er en hensiktsmessig arbeidsmetode i tilfeller der en rekke bedrifter, etater organisasjoner etc har felles teknologiske og økonomiske utfordringer. Gjennom et formalisert samarbeid får deltagerne utveksle og lære av resultater og erfaringer fra hverandre. De kan definere og gjennomføre felles prosjekter. Gjennom innsamling og bearbeiding av energistatistikk fra deltagende bedrifter kan den enkelte bedrift sammenligne sin energieffektivitet og produktivitet i forhold til andre sammenlignbare bedrifter. I og med at energiøkonomisering både gir økonomiske besparelser og gir bedriftene en miljøprofil ligger det klare insentiver til å følge opp informasjonsutvekslingen med tiltak i egen bedrift. NVEs byggoperatør bidrar til å etablere og drive nettverket, ofte i samarbeid med regionale senter som sekretariat. Det er viktig å definere klare mål for virksomheten i nettverket, regelmessig organisering av møter og benytte nettverket som et forum for strategisk tenkning for energiforvaltningen i den enkelte bedrift.

NVE inngår avtaler med byggeiere og forvaltere som deltar i nettverkene. NVE tilbyr støtte mot at partene forplikter seg til å gjennomføre enøktiltak. De enkelte medlemmene i nettverkene finansierer enøktiltakene selv. Nettverksprosessene og avtalene gjelder i utgangspunktet for en periode på 1,5-2 år. Det er et mål at nettverkene skal fungere også etter at støtten til enøkaktiviteter er opphørt.

Som et element i nettverksprosessen rapporterer deltakerne sin energibruk inn i en nasjonal statistikk for energibruk i bygninger. Det er inngått kontrakt med SSB om utvikling og drift av statistikken. Første rapport skal utgis i april 1998 og inneholde energidata fra 1997 for 300-600 bygninger. Statistikken er et viktig hjelpemiddel for sammenligning av energibruk mellom tilnærmet like bygg.

18.2.5 Bransjenettverk for industrien

Norsk industri forbruker ca. 77 TWh/år i Norge, hvorav elektrisk energi utgjør ca. 45 TWh. Tallene gjelder samlet netto innenlandsk sluttforbruk av energi i industri og bergverk.

Energikostnadenes relative andel av totalkostnadene varierer sterkt mellom ulike industribransjer. Av samme grunn er oppmerksomheten rundt enøktiltak ulik bransjene imellom. I følge PIL var energikostnadene i ferrolegeringsindustrien i 1992 18-20 prosent av bedriftenes totale kostnader. Tilsvarende for aluminiumsindustrien var 11-12 prosent. For de fleste bedriftene, utgjør energikostnadene 2 - 10 prosent av totalkostnadene.

De bransjene som har de høyeste energikostnadene har best oversikt over energiforbruket sitt. Det er også rimelig å anta at bedriftene selv har kunnskap om tilgjengelige teknologier som kan bidra til økt effektivitet. I bedrifter hvor energikostnadene utgjør en lavere andel av totalkostnadene er man mindre opptatt av mulighetene for å redusere energikostnadene. Dagens virkemidler er i hovedsak utformet for å dekke disse bedriftenes behov.

De virkemidlene myndighetene benytter for enøk i industrien skal i hovedsak bidra til å sette industrien i stand til å vurdere sin egen energibruk, og selv gjennomfører de tiltakene som er lønnsomme. Bransjenettverket for energibruk i norsk industri har blitt et hovedvirkemiddel innen industrien i de senere år. Det brukes i dag omlag 10 millioner kroner per år til drift av Bransjenettverket for industrien. Det deltar ca. 480 bedrifter fordelt på 12 ulike bransjer.

Målet med Bransjenettverket er å sørge for at bransjer og enkeltbedrifter gis tilgang på informasjon og veiledning som skal øke deres evne til å foreta riktige beslutninger i spørsmål knyttet til effektiv, lønnsom og miljøvennlig energibruk.

Bedriftene får hjelp til å kartlegge sin egen energistatus, bidrag til å installere systemer for energioppfølging og kartlegge sparepotensialer. Hvert år blir det samlet inn statistikk over bedriftenes energibruk, produksjon etc. Statistikken gir bedriftene et grunnlag for å sammenligne sin egen utviklingen med andre. Det arbeides også med å etablere en database for effektiv energiteknologi.

Data fra Bransjenettverket viser at halvparten av bransjene har blitt mer energieffektive. Sildemelindustrien har hatt særlig oppløftende resultater. Norsk sildemelindustri bestod i 1996 av tolv fabrikker og samtlige deltar i Bransjenettverket. Det foreligger tall for 11 av fabrikkene fra 1992 til 1996. I denne perioden har det vært en kontinuerlig forbedring av den spesifikke energibruken, unntatt i 1994 da produksjonen var ekstra lav. Gjennomsnittlig spesifikk energibruk er redusert med 1,6 prosent årlig. Hvis bransjen hadde hatt den spesifikke energibruken i 1992 for å produsere den mengden som ble produsert i 1996, ville energibruken vært 49 GWh høyere.

18.3 Internasjonalt samarbeid

Internasjonalt er det mange aktiviteter som Norge kan dra nytte av i utformingen av enøkvirkemidler. Det er mulig å hente erfaringer fra veletablerte ordninger og vi får innblikk i nye trender. Internasjonalt samarbeid er også en mulig vei for å stimulere til felles tiltak. Dette er særlig viktig på områder der tiltakene kan ha konsekvenser for konkurransen. Dette gjelder for eksempel standarder. Det vises til kapittel 9 for nærmere omtale av det internasjonale samarbeidet som Norge er en del av.

18.4 Energi- og enøkforskning

Norsk energivirksomhet står stadig overfor nye problemstillinger både nasjonalt og internasjonalt som krever kontinuerlig og langsiktig satsing på forskning og utvikling (FoU). Gjennom klimadebatten stilles det krav til utvikling av miljøvennlige og energieffektive energiteknologier og satsing på miljøvennlige fornybare energikilder. På nasjonalt plan har satsingen på energiforskningen to hovedbegrunnelser. For det første skal midlene stimulere til utvikling av nye energiteknologier og nye løsninger som kan gi et mer samfunnsøkonomisk effektivt og miljøvennlig energisystem. For det andre skal midlene bidra til å videreutvikle norsk energirelatert industri slik at den også i framtiden får en viktig posisjon internasjonalt. Det skal utvikles kompetanse som næringslivet og andre kan bruke i sin langsiktige strategi. Forskning og utvikling må ses i sammenheng med energipolitikken for øvrig ved at nye muligheter søkes fulgt opp fra et tidlig stadium og helt fram til ny teknologi er etablert som en forretningsmessig mulighet i markedet.

Energisektoren kjennetegnes av mange små og mellomstore bedrifter. Disse har ofte begrensede ressurser å avsette til forskning og utvikling. For å bygge opp tilstrekkelig kompetanse innenfor sektoren kreves det ekstra oppmerksomhet fra det offentliges side. Offentlige forskningsbevilgninger står derfor for nær halvparten av sektorens totale forskningsinnsats. Energiforskningen er en viktig forutsetning for å øke verdiskapningen innenfor sektoren. Det offentlige bidrar til å styrke næringslivets egen FoU-virksomhet, slik at den samlede FoU-innsatsen øker og resulterer i økt innovasjon og nyskapning.

Norges forskningsråd (NFR) forvalter det meste av de offentlige midlene til energiforskningen. Gjennom støtte til grunnforskning og langsiktig kompetanseoppbygging i institutter og universiteter legges grunnlaget for andre og mer markedsnære prosjekter i samarbeid med næringslivet og andre brukere. Hoveddelen av energiforskningsmidlene i NFR går imidlertid til brukerstyrt, markedsnær forskning, organisert i en rekke FoU-programmer. Programmene dekker i første rekke forskning på nye fornybare energikilder, vannkraft, kraftutveksling, og samfunnsmessige rammebetingelser for energi og miljøpolitikk. Nedenfor følger en kort beskrivelse av de ulike energiforskningsprogrammene i statlig regi.

NYTEK - Effektive og fornybare energiteknologier (1995-1999) er et brukerstyrt program i NFR som dekker FoU på effektive energiteknologier og nye fornybare energikilder. De viktigste områdene er bio-, sol-, vind- og bølgeenergi, samt varmepumper, effektiv energistyring og kontroll, og hydrogen som energibærer. Også andre nye energiteknologier kan komme inn. Midlene til forskning på bioenergi i forbindelse med bioenergisatsingen i NVE plasseres her. Programmet skal utvikle kompetanse og produkter som kan gjøre de nye fornybare energikildene til mulige og lønnsomme alternativer i deler av energimarkedet. I tillegg er det et mål å utvikle og forbedre energiteknologier innenfor ulike industrigrener. Det vil samtidig legges vekt på prosjekter som kan gi grunnlag for ny næringsvirksomhet. Programmet dekker utviklingsarbeid fram til og med uttesting av en prototyp. Prosjektene skal ha industriforankring.

EFFEKT - kraftutveksling og nettmonopoler (1996-2000). Dette er et brukerstyrt program i NFR som dekker FoU innenfor elektrisitetsproduksjon, elektrisitetsdistribusjon og elektrisitetsmarkedet. Kraftutveksling, effektive nettmonopoler og kraftmiljø/sikkerhet er de sentrale temaområdene. Programmet skal ha som hovedmål at det innenfor en bærekraftig utvikling bidras til effektivisering og økt avkastning til bedriftene i norsk energiforsyningssystem, i hovedsak knyttet til vannkraft og elektrisitet. Dette skal skje gjennom bedre utnyttelse av systemtekniske og teknologiske gevinstpotensialer knyttet til den nasjonale kraftutvekslingen med utlandet, økt effektivisering på innenlands nettmonopoldrift og utbygging, og økt årlig eksport av øvrige varer og tjenester fra bransjen basert på forbedret teknologi. Prosjektsøknadene skal primært komme fra bedrifter, inkludert bransjeorganisasjoner som EnFo.

SAMRAM - Samfunnsmessige rammebetingelser og virkemidler for norsk energi og miljøpolitikk (1996-2000). Dette er et brukerstyrt program i NFR som retter seg mot politikkgrunnlaget for bærekraftig energibruk, nasjonalt og internasjonalt. Programmet belyser en rekke konkrete spørsmål og forutsetninger knyttet til energi og miljø som er på den politiske dagsordenen. Det gjelder for eksempel miljøvirkningene av norsk gasseksport, avtaler om å fordele byrder ved miljøtiltak land imellom, frivillige ordninger med å redusere utslipp og så videre. Hovedvekten legges på anvendt forskning, men det gis også rom for grunnleggende forskning der Norge mangler basiskunnskap for å komme videre.

Grunnleggende energiforskningsprogram (1996-2000) er et strategisk program i NFR og er et supplement til den brukerstyrte forskningen. Programmet retter seg mot strategisk utvikling innenfor hydrologiske, biologiske og miljømessige forhold ved vannkraftutbygging og drift, transport og konvertering av energi, samt produksjon av elkraft basert på fornybare energikilder. De viktigste målgruppene for programmet er ulike forsknings- og universitetsmiljøer. Det legges stor vekt på forskerutdanning (doktorgradsstipend).

Strategiske instituttprogrammer (SIPer) er frittstående strategiske programmer i NFR som retter seg mot grunnleggende problemstillinger knyttet til produksjon og bruk av energi. Formålet er en styrking av forskningsinstitutters kompetansebehov innenfor prioriterte områder. Prioriteringer i 1998 er KFK-fri teknologi (produkter uten klor-fluor-karboner), nye fornybare energikilder og enøk, isolasjon av høyspentkabler samt hydrotermiske kraftsystemer (samspillet mellom vannkraftbaserte og termisk baserte systemer). Det legges stor vekt på forskerutdanning (doktorgradsstipend).

Anvendt energi- og vassdragsforskning.Dette er forvaltningsrettede vassdragsforskningsprogrammer i regi av NVE. HYDRA-programmet har som mål å bidra til en forbedret vassdragsforvaltning som skal redusere sannsynligheten for skadeflommer og omfanget av flomskader gjennom utvidet kunnskap om flom og forbedret beslutningsgrunnlag for tiltak mot flom. Vassdragsmiljøprogrammet har som hensikt å møte behovet for raske svar på spørsmål knyttet til forvaltning og drift av vassdrag og styrke kompetansen og kunnskapsgrunnlaget for forvaltning av våre vassdrag. Nettverksprosjektet har som hensikt å utvikle en organisatorisk og økonomisk plattform for ivaretakelse og formidling av NVEs energi- og vassdragsforvaltningshistorie. Hydrologi er også et viktig fagområde hvor det pågår en rekke FOU-prosjekter i regi av NVE.

Internasjonale forskningsprogrammer. Det meste av den teknologiske utviklingen skjer utenfor Norges grenser. Deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer er med på å etablere gode internasjonale nettverk som gir grunnlag for teknologiovervåkning og som bidrar til introduksjon av norsk kompetanse og norske produkter i et internasjonalt marked. Nordisk energiforskningsprogram har som hovedmål å styrke basiskompetansen innen utvalgte energirelaterte områder ved nordiske universiteter og vitenskapelige høyskoler, samt å styrke det nordiske samarbeidet og derigjennom også konkurransekraften internasjonalt innen utvalgte energiområder. Finansiering av forskerstipend og forskermobilitet står sentralt. Norge deltar også i forskningsprogrammer i regi av det internasjonale energibyrået (IEA) innenfor fornybare energiteknologier og energisluttbrukerteknologier, samt i EUs forskningsprogram på ikke-nukleær energi (Joule-Thermie).

18.5 Teknologiutvikling og demonstrasjon

NVE har et eget programmer for utvikling og markedsintroduksjon av energieffektiv teknologi. Fra og med 1991 har NVE hatt ansvaret for forvaltningen av midlene til introduksjon av energieffektiv teknologi. Bruken av midlene har endret karakter i denne perioden. Fra å være et rent kontanttilskudd til investeringer hos brukere ble det en sterkere fokusering på støtte til tilbydere av energiteknologi (produkter og tjenester).

Ordningen går under programnavnet «Bedriftsspesifikk introduksjon» (BSI) og drives av utvalgte operatører. En opptelling som ble foretatt i august 1997 viste at 89 prosjekter har fått støtte etter at ordningen ble etablert i 1995. 43 prosjekter er avsluttet. 60 prosent av bedriftene har utvidet og fått økt tilførsel av kapital fra det private markedet etter at de fikk støtte. Mer enn 100 nye arbeidsplasser er opprettet i disse bedriftene etter at de mottok støtte fra NVE.

Et av de viktigste kriteriene for støtte gjennom BSI-ordningen er høy markedsrisiko. Det er derfor ikke uventet at en del av bedriftene som har fått støtte, fortsatt sliter, men den økte verdiskapningen i vellykkede prosjekter overstiger langt det beløp myndighetene har bidratt med.

18.6 Tredjeparts finansiering

I kapittel 14 og 15 ble det drøftet årsaker til at husholdningene og bedriftene ikke foretok enøkinvesteringer på tross av at tiltakene framsto som lønnsomme. Tredjepartsfinansiering (TPF) av enøk kan være et godt tiltak for å overkomme barrierene mot enøk. Selv om sluttbrukerne selv ikke finner det hensiktsmessig å foreta enøkinvesteringer så er det grunnlag for å gjøre en lønnsom forretning på å realisere potensialet.

Ved TPF inngår sluttbrukeren en kontrakt med en profesjonell aktør med mål for energi- og kostnadssparing. Det kan for eksempel avtales en garantert sparing, eller en deling av besparelsene. Den profesjonelle aktøren overtar finansieringen av enøkinvesteringene. Utover dette kan kontrakten inneholde en rekke andre tjenester. Selgeren kan overta risiko blant annet for at tilstrekkelig energiinnsparing faktisk skjer. Kontrakten kan omfatte rådgivning og energioppfølging. Energioppfølgingen kan omfatte styring av lasten hos sluttbrukeren slik at forretningsmulighetene i prissvingningene blir utnyttet.

Selgerens profesjonalitet og størrelse i markedet innebærer mange fordeler i forhold til at den enkelte sluttbruker opptrer alene. Selgeren har bedre forhandlingsstyrke i kontakt med finansinstitusjoner og i markedet for energieffektive tjenester. Han kan sitte med bedre kompetanse på energieffektive løsninger, ha bedre oversikt over energimarkedene og bedre muligheter for å håndtere risikoen. Dersom et nettselskap opptrer som selger av slike tjenester kan det redusere investeringene i nettet gjennom laststyrende tiltak og redusert energiforbruk. Nettselskapene kan også ha insentiver til å finansiere en mer distribuert energiproduksjon for å redusere behovet for nettinvesteringer. Disse fordelene, sammen med at han faktisk bidrar til å redusere energiforbruket hos kunden, gir grunnlaget for fortjeneste. Installasjon av avansert måleutstyr med toveiskommunikasjon og muligheter for styring av energiforbruket vil være viktig ved TPF.

Energiverkene er generelt i en god posisjon for å selge slike tjenester fordi de har en bred kundebase og fordi de har nettvirksomhet. Dersom energiverket driver produksjon og omsetning av kraft kan en tenke seg en konflikt mellom målet om å selge mer energi og målet om å spare. Det er imidlertid ikke åpenbart at dette er et problem. En kan like gjerne tenke seg at en profesjonell kraftomsetter vil utvide produktspektret sitt for å få kunder. Dereguleringen av kraftmarkedet i Norge har generelt stimulert energiverkene til å bli mer forretningsorientert. Dette gir trolig et godt grunnlag for å gå inn i et nytt energirelatert forretningsområde på en profesjonell måte. Dette hindrer imidlertid ikke at andre aktører kan få et marked innen TPF.

Mange energiverk definerer sitt forretningskonsept på en bredere måte enn tidligere. Blant annet er en del større regionale selskaper aktive i introduksjon av fornybar energi for å skaffe seg erfaring med teknologien og være i forkant av utviklingen den dagen slike teknologier er regningssvarende. For nettselskaper vil innsnittene til å engasjere seg i salg av energitjenester påvirkes av de rammer monopolkontrollen setter for nettvirksomheten. Reguleringsregimet gir insentiver til å engasjere seg forretningsmessig i tiltak som reduserer framtidige kostnader ved nettdriften. En rekke prosjekter knyttet til enøk og fleksibel energibruk kan bidra til slike kostnadsreduksjoner. Men netteierne vil ikke ha insentiv til å engasjere seg i tiltak som generelt reduserer utnyttelsen av den eksisterende overføringskapasiteten i nettet.

Ved TPF trenger ikke kunden å reise ny kapital for å gjennomføre enøkinvesteringer. Kunden behøver ikke å ha stor kompetanse på energispørsmål. Blant annet trenger han ikke ta stilling til hvilket utstyr som er mest hensiktsmessig for sin bedrift. Kunden får jevne energiutgifter og betaler ned utstyret over tid. Energiutgiftene blir lavere enn tilfellet uten en realisering av enøkmulighetene. Vanligvis vil kunden overta eiendomsretten til utstyret etter utløp av kontraktstiden. Viktige barrierer mot energiøkonomisering kan dermed overkommes dersom en profesjonell tredjepart kommer inn. En ulempe kan kanskje være at kunden får en følelse av å binde seg opp for lang tid, og miste kontroll.

Mange land har erfaringer med TPF. Econoler, bedrifter med TPF som forretningsidé, i Belgia, spania og Frankrike eies av banker, forsikringsselskaper, industri og energiselskaper. Econoler bidro med tredjepartsfinansiering da den belgiske kommunen Charleroi gjennomførte en rekke enøktiltak i kommunens bygninger. Kommunen betalte for investeringene etter hvert som den sparte energi. Det ble gjort investeringer for 250 millioner BEF over fem år uten at kommunen bidro med kapital. Econoler bidro også med teknisk støtte, prosjektledelse, oppfølging, kontroll og vedlikehold. Kommunen sparte mellom 55 og 80 millioner BEF per år. Også Tyskland har gode erfaringer med TPF.

I Norge er utviklingen i en startfase. Entro Energi A/S i Trondheim tilbyr kraftmegling, teknisk rådgivning, og enøkarbeid. De forvalter energi og effekt for mellomstore og store bedrifter og sørger for at forbruket er lavest mulig til lavest mulig kostnad. Selskapet har inngått avtale om energisparing og deling av gevinsten.

Fredrikstad Energiverk tilbyr totalløsninger for effektivt energibruk og oppgradering av inneklima i bygg. Selskapet er ansvarlig fra ide- og analysefase til og med ferdig løsning. De tilbyr rådgivning, planlegging, prosjektering, finansiering og byggledelse. De fullfinansierer de enkelte prosjektene og kundene betaler månedlige innbetalinger.

Offentlige institusjoner og næringslivet synes å dra særlig nytte av TPF. En kan imidlertid godt tenke seg en standardisert modell for husholdninger.

I Tyskland har myndighetene stimulert blant annet til å utvikle standardiserte kontrakter for TPF. I utgangspunktet bør imidlertid forretningspotensialet være tilstrekkelig til at aktørene selv finner fram til hensiktsmessige avtaler. Dette gir også et bedre grunnlag for at aktørene selv kan utnytte mangfoldet av muligheter, med variasjoner fra sted til sted i landet, og mellom ulike kunder. Myndighetene har imidlertid en viktig oppgave i å gi rammebetingelser for markedet som gir en riktig prisdannelse, og for å synliggjøre prisene. Dersom priser og kostnader er tilslørte, vil aktørene vanskeligere kunne gjennomskue forretningsmulighetene. Norge har kommet langt i dette arbeidet.

Det er et utviklingstrekk, også ved det norske energimarkedet, at selskaper som tidligere solgte enten el, olje eller bio, i større grad definerer seg som energileverandører. Andre går lenger i retning av å definere seg som varmeleverandører og velger selv hvilken energikilde varmen skal produseres fra. Det er også eksempler på at selskaper selger inneklima, dvs garanterer ren luft ved gitt temperatur. Når inneklima er produktet som selges, har selskapet også insentiver til å gjennomføre enøk hos energibrukeren. Partene kan også tjene på sluttbrukerens mulighet til å være fleksibel i sin bruk av energi. Dette illustrerer at de muligheter som ligger i at det finnes lønnsomme tiltak, og eksistensen av et energimarked, gir insentiver til utvikling av kommersielle og profesjonelle tjenester uavhengige av myndighetene. Myndighetenes rolle kan være å stimulere til etablering av slik forretningsvirksomhet gjennom kompetanseoppbygging på enøk i næringslivet.

19 Ny teknologi

19.1 Norge i 2020: Et rikdomsdrevet eller et innovasjonsdrevet samfunn?

Til grunn for scenarienbeskrivelsene i kapitlene 32 til 36 ligger en vertikal akse der det høyeste punkt representerer teknologisk og økonomisk framgang, og bunnen representerer stagnasjon og forvitring. Denne aksen sees som et spenn mellom et innovasjonsdrevet samfunn og et rikdomsdrevet samfunn.

Skillet mellom et innovasjonsdrevet og rikdomsdrevet samfunn har sitt utgangspunkt i en modell utarbeidet av Porter (1990). Her begynner en nasjon som faktordrevet - næringslivet er basert på naturressurser og billig arbeidskraft. Teknologi skapes ikke lokalt, men blir importert. Etterhvert som nasjonen bygger opp kompetanse går det inn i en ny fase - den investeringsdrevne fasen. Industrigründere bygger opp en nasjonal industri, kunnskapsnivået stiger, og bedriftene blir bygget i større skala ettersom det lokale markedet vokser. I den neste, den innovasjonsdrevne fasen, blir nasjonens kompetanse- og lønnsnivå høynet ved at næringslivet produserer nær grensen til det som er teknologisk mulig. Bedriftene konkurrerer på kvalitet og på sitt innovative produktspekter - ikke kun på pris.

Selv om en ledernasjon ressursmessig burde ha alle fordeler, viser historien at kunnskap, initiativ og evnen til å organisere seg for den nye teknologiens krav, er langt viktigere enn det å ha kapital. Meget tyder på at mye kapital og en kollektiv følelse av vellykkethet fjerner de nødvendige insentiver for å innovere. Derfor blir ofte nasjoner som var ledende under en teknologisk epoke, ikke ledende i den neste. Det siste rikdomsdrevne stadiet i Porters modell representerer en reell tilbakegang. Her lever nasjonen på gammel kapitalrikdom, motivasjonen hos investorene faller, innovasjonene avtar og bedriftene blir tvunget til å konkurrere på pris med velkjente produkter som også fattigere land kan produsere.

I det følgende diskuteres noen av de teknologiske utfordringene man kan stå overfor i framtiden, og som kan bli avgjørende for hvorvidt Norge i 2020 er å betrakte som et innovasjonsdrevet eller et rikdomsdrevet samfunn. Fokuset er rettet mot informasjonsteknologi (IT) og hvordan denne teknologien kan endre energisystemet. Dette fokuset er valgt ut fra en observasjon av at enkelte teknologier har hatt en gjennomgripende effekt på samfunnsutviklingen, og at IT kan sees som en slik teknologi. Det er utført relativt få studier av hvordan IT vil endre energibruk og energiproduksjon. Men sammenlignbare teknologier har blitt innfaset tidligere, og dette gjør det mulig å peke på noen mulige framtidige utviklingsbaner.

19.2 Utvikling og spredning av ny teknologi

19.2.1 Ny teknologi og samfunnsmessig endring

Utvikling og spredning av ny teknologi kan føre til store endringer, både for enkeltmenneske, samfunnet generelt og energisystemet. Eksempelvis har bilen og elektrisitet radikalt endret menneskenes hverdag og ført til store endringer i energibruken. Ny kunnskap og teknologisk innovasjon, et begrep som betegner både utviklingen av ny teknologi og det at den tas i bruk, kan dermed få store følger for et samfunn og kan blitt sett på som den sentrale drivkraften i økonomisk utvikling (se eksempelvis Schumpeter 1935; Porter 1990).

Innovasjon kan gi seg forskjellige utslag og det skjer hele tiden en gradvis og inkrementell produktivitetsforbedring i alle deler av næringslivet som følge av teknologiske og organisatoriske forbedringer. Enkelte teknologier har imidlertid fått svært stor betydning for samfunnsutviklingen og næringsstrukturen. Dette gjelder eksempelvis introduksjonen av den mekaniske vevstolen som markerte starten på den industrielle periode, eller utviklingen av billige mikroprosessorer som muliggjorde rask spredning av datamaskiner.

Omfattende samfunnsmessig endring på grunn av innføringen av en ny teknologi kan beskrives som et tekno-økonomisk paradigmeskifte. Freeman og Perez (1988) skiller mellom fem tekno-økonomiske epoker i moderne tid, se tabell 19.1.

De teknologiske endringene under det som betegnes et tekno-økonomisk paradigmeskifte manifesterer seg i økonomien på to ulike måter: I første omgang som et knippe av helt nye og svært dynamiske bransjer - de paradigmebærende aktivitetene. De nye teknologiene vil i begynnelsen være preget av rask prisreduksjon og det kan ta årtier før prisene stabiliserer seg. Etter et visst punkt vil man imidlertid få en kraftig effektivitetsøkning og kostnadsreduksjon ettersom teknologien blir allmenn. I annen omgang fører innføringen av den nye standardteknologien til et betydelig potensiale for produktivitetsøkning i nesten alle andre bransjer.

Et tekno-økonomisk paradigmeskifte springer ut av en innovasjon som endrer verdikjedene i så godt som alle næringer, slik som elektrisiteten i sin tid gjorde. Den skaper også nye næringer med en rekke nye produkter, og gjør at andre og veletablerte næringer forsvinner på grunn av endret etterspørselsmønster. Den nye teknologien medfører at man får nye perspektiver på hva som kjennetegner effektiv organisering og kan medføre gjennomgripende endringer i energisystemet.

Et tekno-økonomisk paradigme kan også endre arbeids- og bosettingsmønster. Bosettingsmønsteret forandret seg i takt med endringen i arbeidsoppgaver under den industrielle revolusjon. Arbeidstakerne flyttet fra landsbygda til tettsteder og byer i nærheten av arbeidsplassene. Også IT-utviklingen kan få lignende følger ved at stadig flere arbeidstakere har hjemmekontor og dermed unngår pendling.

19.2.2 Utviklingstrekk for informasjonsteknologi

Et nytt tekno-økonomisk paradigme manifesterer seg altså som framveksten av et knippe nye dynamiske bransjer med rask produktivitetsøkning, fallende produktpriser, samt organisatorisk og institusjonell endring. Dette er trekk som også beskriver dagens utvikling for informasjonsteknologi (IT):

Rask teknologisk endring: En forutsetning for den omfattende digitaliseringen av samfunnet man ser i dag har vært utviklingen av billige mikroprosessorer (chips). Utviklingen av prosessorer, som utgjør «hjernen» i enhver datamaskin, har gjort det mulig å redusere fortidens enorme datamaskiner basert på radiorør til håndterbare enheter. I dag finnes mikroprosessorer i alt fra PC'er og biler, til hårtørrere og telefonapparat. Generelt har utviklingen for prosessorene de siste 30 årene fulgt det som ofte blir referert til som Moores lov: en fordobling av datakraften per brikke hver 18. måned (Morton, 1996a). Samtidig som kapasitet per prosessor har vokst, har prisen for datakraft blitt kraftig redusert. Eksempelvis har dagens PC'er basert på pentium prosessorer mer enn 1000 ganger så stor datakraft per krone som IBMs 15 år gamle stormaskiner (Haynes 1996).

Introduksjon gjennom kjernebransjer: Datateknologien ble først tatt i bruk av dem som utviklet dem, det vil si universiteter, forskningsmiljøer og forsvaret. Deretter ble de i økende grad tatt i bruk innenfor elektronikkindustrien, og så industri hvor elektronikk utgjorde en stor del av investeringskostnadene. En tredje gruppe som tidlig tok i bruk den nye teknologien var prosessindustrien som enkelt kunne forbedres med den nye teknologien (Freeman 1982). Et viktig steg i den videre spredningsprosessen var utviklingen av personlige datamaskiner (PC'er), et skifte som førte til langt sterkere konkurranse, drastiske kostnadsreduksjoner og en kraftigere dynamikk i markedet. Senere har bruken av mikroprosessorer spredd seg til så godt som alle deler av samfunnslivet. Datateknologi er eksempelvis i utstrakt bruk innenfor produktdesign, telekommunikasjon, medisin og handel.

Samspill og rask vekst: Et utviklingstrekk som har vært særlig utpreget på 1990-tallet er tendensen til at datateknologi samspiller med forskjellige former for telekommunikasjon, slik som telefontjenester, satelittoverføring og fjernsyn. Videofon og internett er to teknologier som har sitt utspring i dette samspillet. Internett har foreløpig hatt en langt kraftigere vekst enn videofonen. I enkelte land har man hatt årlige vekstrater på 300-700 prosent i internettrafikken (Steinberg, 1998). Den raske IT-veksten har medført en betydelig omsetningsøkning. Mellom 1987 og 1994 økte IT-omsetningen generelt dobbelt så raskt som det globalt gjennomsnittlige BNP. Den totale årlige omsetning i verdens IT-markeder ble for 1995 anslått til 3 600 milliarder kroner (OECD 1997).

Nye organisasjonsformer: Spredningen av IT fører også med seg nye måter å gjøre ting på ettersom det gjør det lettere å lagre og utveksle informasjon. En effekt er at det er blitt lagt større vekt på hvordan kunnskapsbasen i et selskap kan utvides og forbedres. Samtidig blir organisasjonsformene tilpasset de mulighetene den nye teknologien åpner for. IT kan for eksempel sees som en drivkraft for internasjonalisering ettersom teknologien muliggjør informasjonsbehandling uavhengig av tid og geografi. IT muliggjør også raskere respons tilpasset kundenes krav. Davidow og Malone (1992) bruker eksempelvis begrepet virtuelle bedrifter for å beskrive en framtidig IT-basert flat organisasjonsform som innebærer bruk av små fleksible enheter som fort kan respondere på krav fra kunden og et ustabilt marked.

Databehandling kan stort sett foregå uavhengig av geografi og tidssoner. IT er dermed med på å legge grunnlag for internasjonalisering og globalisering av næringslivet. Denne utvikling kan generelt antas å føre til økt transport ettersom avstanden mellom produsent og konsument som regel vil øke. På den annen side innebærer IT muligheter som vil kunne redusere transportbehovet. Elektronisk post krever svært lite energi sammenlignet tradisjonell postutsendelse, videokonferanser reduserer behovet for tjenestereiser, og hjemmekontor reduserer behovet for pendling mellom arbeidssted og hjemsted.

Næringsmessig endring: Den raske veksten i IT endrer samfunnet på flere områder. Investeringsmønsteret dreies i større grad mot IT. Eksempelvis utgjør datamaskiner og IT-utstyr den største investeringsposten i USAs økonomi (Morton 1996a). Veksten har blitt fulgt av en langvarig mangel på fagfolk med IT-kompetanse i så godt som alle industrialiserte land, også i land med høy arbeidsledighet. Veksten leder til en dreining i næringssammensetningen som en følge at ny IT-industri vokser raskere enn annen industri. Men også i tradisjonelle industrigrener fører IT til endringer ettersom bedrifter som klarer å utnytte den nye teknologien effektivt får konkurransefortrinn.

19.2.3 Vil informasjonsteknologi endre faktorbruken?

IT har altså allerede medført store endringer og det er flere studier som peker på at IT-utviklingen vil få gjennomgripende konsekvenser i framtiden (se for eksempel OECD 1997; SD 1996; Forskningsministeriet 1995; EU 1994; NII 1993). Hvordan vil disse endringene, som har blitt beskrevet som en 'utvikling som i historisk perspektiv kan sammenlignes med overgangen fra jordbrukssamfunnet til industrisamfunnet' (SD 1996), virke inn på energibruk og energiproduksjon? En diskusjon av dette spørsmålet vil nødvendigvis være preget av usikkerhet, ettersom endringene i IT-sektoren er raske, gjennomgripende og omfattende.

Et karaktertrekk ved økonomisk utvikling er at den relative bruken av de forskjellige produksjonsfaktorene endrer seg fra et paradigme til et annet. Dette skyldes at ulike teknologier er kvalitativt forskjellige og krever ulik bruk av innsatsfaktorene. I jordbrukssamfunnet var faktoren land i hundrevis av år helt sentral, men da den industrielle revolusjon kom, mistet denne faktoren i stor grad sin sentrale rolle.

En lignende utvikling har blitt observert for produksjonsfaktoren kapital. For eksempel bidro kapital til 1/4 av økningen i arbeidsproduktiviteten i USA i første halvdel av det 19. århundret. Men i årene 1855-1890 ble kapital en langt viktigere innsatsfaktor og sto da for 2/3 av økningen i arbeidsproduktiviteten. Kapital var dermed langt viktigere for USAs økonomiske vekst fra 1855-1890 enn noen gang verken før eller siden (Kusnetz, 1946).

Energi er i likhet med land og kapital en viktig produksjonsfaktor. Som vist i figur 19.1 har den globale velstandsøkningen de siste fire tiårene, målt som BNP per innbygger, vist en tilnærmet lineær sammenheng med energibruk og utslipp av klimagasser. Vil IT-utviklingen i samspill med andre drivkrefter kunne føre til en utflating av trendene vist i figur 19.1.

Med utgangspunkt i observasjoner av utviklingstrekk under tidligere paradigmeskifter diskuteres nedenfor utviklingsbaner som kan bidra til å endre energibruken og klimagassutslippene. Disse utviklingsbanene springer ikke ut fra IT-utviklingen alene, men er et resultat av IT i samspill med annen innovasjon, liberalisering av energimarkedet og økt hensyntaking til miljøet.

Kilde: Worldwatch, 1997

19.3 Informasjonsteknologi og framtidens energisystem

19.3.1 Strukturelle endringer i næringslivet

Under tidligere paradigmeskifter har det oppstått en omfattende endring i næringsstrukturen som en følge av innfasing av ny teknologi. Nye bransjer ble grunnlagt, mens andre ble utkonkurrert og gikk under. Hvordan endrer IT næringsstrukturen, og hvordan vil dette påvirke energisystemet?

Generelt må det antas at IT-utviklingen vil akselerere trenden mot at en stadig større del av befolkningen sysselsettes i tjenesteytende sektor, og at denne sektoren derfor vil kunne få en raskt økende andel av verdiskapningen i den industrialiserte verden. En slik overgang fra industri og primærnæringer til tjenestytende næringer er en tendens man har sett i de fleste industriland siden midten av 1970-årene. Denne tendensen vil forsterkes av fortsatt rask vekst innenfor IT ettersom hovedandelen av IT-ansatte arbeider i tjenesteytende sektor.

Produksjon, systematisering og transport av informasjon, sentrale arbeidsoppgaver i det som har blitt beskrevet som 'informasjonssamfunnet' eller 'kunnskapssamfunnet', er generelt lite energikrevende. Næringene knyttet opp mot disse arbeidsoppgavene er mindre energiintensive enn tradisjonelle industrinæringer og en kraftig IT-vekst vil føre til at en stadig større andel av BNP vil bli knyttet opp mot næringer med lavt energibruk. Veksten i IT-sektoren kan derfor generelt antas å bidra til gjøre næringslivet mindre energiintensivt, og å øke energieffektiviteten målt som energibruk per BNP.

19.3.2 Endring av industriproduksjonen

Tidligere paradigmeskifter har ført til store endringer i produksjonsprosessene. Eksempelvis muliggjorde elektrisitet en overgang fra satsvis til kontinuerlig produksjon i prosessindustrien. Hvordan endrer IT produksjonsprosessene og hvordan vil dette påvirke energibruken?

Generelt har nyvinninger innen prosesskontroll som en følge av digitalisering og bruk av IT ført til mer fleksible produksjonsløsninger av ikke-standardiserte, spesialtilpassede produkter (Morton 1996b, Rosenberg 1998). Dette reduserer kostnadene knyttet til utvikling og utprøving av nye produkter, og bidrar til å øke den teknologiske endringsraten.

Økt fleksibilitet vil ofte være mer energikrevende enn kontinuerlig integrert produksjon. Men det innebærer også mer fleksible produksjonsformer som raskere kan tilpasses nye markedstrender, eller miljøreguleringer. von Weizaker et al. (1996) peker på at det i dag er en rekke produkter som vil medføre kraftig reduksjon av energibruken som er konkurransedyktige, eller er på randen til å bli det. Utbredelsen av slike energieffektive produkter vil kunne akselereres av endringene i produksjonsprosessene, og særlig hvis endringene sammenfaller med strengere miljøreguleringer.

Samtidig fører nyvinningene innenfor reguleringsteknikk, som en følge av IT, til at nye og langt mer energieffektive produksjonsmetoder kan tas i bruk. Eksempler på dette, hentet fra prosessindustrien, er utviklingen av såkalt Petlyuk-kolonner som vil kunne redusere energibruken for destillasjon med 30-50 prosent. Destillasjon står i dag for 3 prosent av det samlede amerikanske energiforbruket (Christiansen 1997). En mer ekstrem grad av prosessintegrasjon er såkalt reaktiv destillasjon,hvor man integrerer kjemisk reaksjon, destillasjon og blanding i en prosessenhet. En grunn til at Petlyuk og reaktiv destillasjon ikke tidligere har blitt tatt i bruk er at det har vært antatt å være store problemer knyttet til drift av slike løsninger. Utvikling innenfor IT og reguleringsteknikk har imidlertid gjort at driftsproblemene har blitt vesentlig redusert.

Det største potensialet for energieffektivisering er knyttet til å koble nye reguleringsmekanismer med nytt design. Nye anlegg vil dermed som regel også bli de mest energieffektive. Industrialisering blir følgelig stadig mindre energiintensivt. Det er ikke noe nytt i dette, se figur 19.2, men trenden vil kunne forsterkes ved at IT åpner for nye designmetoder og nye konsepter både når det gjelder den faktiske utformingen av anleggene og reguleringen av prosessene.

Kilde: von Weizaker et al. 1996, s. 141.

Figur 19.2 illustrerer også et annet moment som tilsier at vi kan stå overfor en utvikling som tilsier velstandsutviklingen i mindre grad vil avhenge av økt energibruk. Generelt har energiintensiteten i et land (joule per BNP) økt kraftig under industrialiseringsfasen for deretter å reverseres når landet har nådd et visst nivå av industrialisering. I perioden 1950 til 1990 har den globale energiintensiteten blitt redusert lineært som funksjon av tiden, fra 29,5 MJ/USD i 1950 til 20,8 MJ/USD i 1990 (Worldwatch 1996). Når et flertall av dagens utviklingsland når nivået for industrialisering hvor trenden for energiintensiteten snus, kan man forvente at reduksjonen i energiintensitet akselereres. Von Weizaker et al. indikerer at dette vil kunne skje i den nærmeste framtid, se figur 19.2. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til når et slikt skifte vil komme, kanskje vil det ikke skje før år 2020. Det er også uklart hvor stor effekt dette vil ha på endringstakten for energiintensiteten.

19.3.3 Noen virkninger for elektrisitetssektoren

Under tidligere tekno-økonomisk paradigmeskifte har det oppstått nye ogmer effektive organisasjonsformer også i energisektoren. Vil dette skje som en følge av IT, og hvordan vil det påvirke energieffektiviteten?

Innenfor elektrisitetssektoren danner IT grunnlag for en raskere utveksling av informasjon mellom kunde og kraftselskap. Et første steg kan være en mer nøyaktig måling av forbruket hos den enkelte konsument. For eksempel har man i Sverige et omfattende system for datautveksling som gjør det mulig for kraftselskapene å kartlegge forbruket helt ned til den enkelte husholdning på timebasis (Källestrand 1997). På sikt vil dette systemet kunne utvides til å muliggjøre interaktiv samspill mellom selskap og konsument.

Et slikt system vil gjøre det enklere for selskapene å øke tjenesteutvalget. Eksempelvis vil det kunne legges opp til tariffer som varierer med hvilken tid på døgnet elektrisiteten benyttes. Et interaktivt system vil også kunne gjøre det mer attraktivt for selskapene å utvide produktspekteret, eksempelvis til å bli leverandører av varme og lys istedenfor bare elektrisitet.

Organisering med fokus på fleksible løsninger tilpasset den enkelte konsument og omfattende bruk av IT, har blitt beskrevet med begreper som virtuelle (Awerbuch og Preston 1997) eller distribuerte kraftselskap (se kapittel 27). Generelt antas disse organisasjonsformene å øke fleksibiliteten og effektiviteten i systemet. Effektivitetsforbedring kan oppstå både som et resultat av at kraftselskapene gjennomfører effektiviseringstiltak hos den enkelte konsument, at økt informasjon og transparens generelt vil øke bevisstheten knyttet til energibruk, og av at distribuerte løsninger reduserer overføringstapene.

19.3.4 Nye energikilder

Hvert tekno-økonomisk paradigmeskifte har også vært fulgt av endring i hva som har vært dominerende energikilder. Som regel har den nye dominerende energikilden vært nært knyttet til den nye paradigmebærende teknologien. Det er ingen ny energikilde som i dag peker seg ut som spesielt konkurransedyktig som en følge av IT, men det er flere forhold knyttet til IT-utviklingen som vil kunne bidra til å gjøre mindre enheter mer konkurransedyktige. Vind- og solenergi, brenselceller og andre små gassapplikasjoner benytter relativt små, modulære enheter som kan produseres industrielt, i motsetning til større anlegg som krever at en langt større del av konstruksjonen foregår på anleggssted. Små modulære enheter vil derfor ha fordel av at IT åpner for fleksible og spesialtilpassede industrielle produksjonsprosesser. Videre vil små modulære enheter være en forutsetning innenfor distribuerte/virtuelle kraftselskap (se kapittel 27), organisasjonsformer som også må sees på bakgrunn av IT-utviklingen. En overgang til slike organisasjonsformer vil dermed kunne øke etterspørselen etter småskala teknologi.

En generell observasjon, som er særlig relevant for modulære produkter som kan masseproduseres industrielt, er at det er en sammenheng mellom produsert volum og kostnader. Denne sammenhengen illustreres i figur 19.3 som viser kostnadsutviklingen for solceller i tidsrommet 1971-1995. En generell trend for solenergi har vært at når kumulativt installert volum har blitt fordoblet, har prisen per produsert energienhet blitt redusert med 20 prosent.

Kilde: Worldwatch, 1996.

Lignende kostnadsreduksjoner kan også observeres for vindenergi, men her er en større del av kostnadsreduksjonene knyttet til organisatorisk læring under installering og drift av anleggene, enn til teknologiutvikling. Til tross for at prisen på levert teknologi levert fra danske leverandører har blitt redusert med bare 4 prosent som en følge av fordobling av volumet (Neij 1997), har prisen per watt produsert elektrisitet blitt kraftig redusert, 50 prosent i forhold til 1990 (The Economist 1998).

Vind og solenergi utgjør i dag marginale andeler av den globale energiforsyningen, men har den største prosentvise veksten. Ifølge Worldwatch (1997) har vindenergi hatt en årlig vekstrate på over 25 prosent i 1995-1996. Solenergi viser en lignende utvikling med vekstrater på 10-15 prosent.

Så lenge man ikke avgiftsbelegger klimagassutslipp, er i dag sol- og vindenergi bare unntaksvis konkurransedyktig i forhold til fossile energibærere. Men dette konkurranseforholdet vil kunne endres dersom den nåværende veksten i kapasitet og reduksjonen i kostnadene vedvarer. Oljeselskapet Shell (1996) har i sine scenarier forutsett at energiutviklingen framover vil føre til en diversifisering av energisystemet. I Shells scenarier vil energietterspørselen i 2060 dekkes av et bredt spekter av energibærere med et stort innslag av fornybar energi, se tekstboks 19.2.

19.4 Oppsummering: Utfordringer for Norge

Diskusjonen over illustrerer hvor omfattende endringer nye teknologiske løsninger vil kunne medføre. Ny teknologi kan endre hele vårt verdensbilde. Organisasjonsmåter som tidligere var konkurransedyktige taper i forhold til nye måter å gjøre tingene på. Det som i dag blir sett som ledende teknologier kan miste sin verdi og blir avleggs.

Disse forholdene har blitt eksemplifisert ved å fokusere på de samfunnsmessige endringene av IT-teknologi generelt, og hvilke effekter det vil ha for energisystemet mer spesielt. Bildet som framstår som en følge av IT-utviklingen er en mer fragmentert verden i rask endring, med en rekke nye spesialtilpassede produkter, produksjons- og organisasjonsformer.

Det er vanskelig å komme med klare konklusjoner om hvordan IT-utviklingen i sum vil påvirke energibruken. På den ene siden vil IT forsterke trender som vil kunne bryte det lineære forholdet mellom økonomisk velstand og energibruk. IT i kombinasjon med strengere miljøreguleringer vil ha et betydelig potensial for å lede til mer energieffektive produkter, produksjons- og organisasjonsformer.

På den annen side peker andre effekter av IT i retning av et mer energiintensivt samfunn. Stadig omlegging til nye produksjonsformer og kortere produktsykler, er fenomener som kan trekke i denne retningen. Internasjonalisering vil sannsynligvis føre til økt transport. IT kan sees som en av drivkreftene bak disse utviklingstrekkene, selv om veksten i persontransport isolert sett kan dempes ved mer bruk av datakommunikasjon

På den nåværende stadiet, hvor vi kanskje bare står i starten av en ny teknologisk periode, er det vanskelig å si hvordan summen av disse drivkreftene vil virke inn på framtidens energibruk. Potensielt kan den globale energisituasjonen i 2020 bli kvalitativt og kvantitativt svært ulik den man har i dag.

IT er imidlertid bare et aspekt ved den teknologiske utviklingen. Det er sannsynlig at internasjonalisering, økt internasjonal konkurranse og nye produksjonsmetoder vil føre til at de teknologiske endringene og spredningen av en lang rekke nye teknologier vil gå stadig fortere. Gitt en slik utvikling blir det et spørsmål om hvorvidt Norge klarer å henge med internasjonalt. Vil vi klare å utvikle og ta i bruk ny teknologi så fort at vi ikke sakker akterut etter våre konkurrenter? Skal vi klare dette må vi kontinuerlig ta i bruk ny teknologi innenfor våre eksisterende næringsgrener, men vi må også kunne ta markedsandeler i de nye næringssektorene som kommer til å oppstå. Vi må kort sagt være et innovativt samfunn.

Men de raske teknologiske endringene åpner også for en annen utviklingsbane. Istedenfor å kontinuerlig oppgradere våre kunnskaper og teknologier, kan vi flyte på vår oppsparte rikdom. Som Spania på 1600-tallet kan vi bli et rikdomsdrevet samfunn hvor vi lever på grunnrente og oppspart midler, se tekstboks 19.1. Også innefor en slik utvikling vil vi i år 2020 gjøre alt langt mer effektivt enn i 1998, men vi vil ha klare konkurranseproblemer når det gjelder lønnsomhet, kvalitet og pris der hvor man ikke har klare naturgitte fordeler. Vi vil da ha brukt disse naturgitte fordelene til å opprettholde et delvis foreldet næringsliv og en for lite effektiv og integrert offentlig sektor. Forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstagere forverres automatisk i en slik situasjon ettersom man slåss om fordelingen av en kake som blir mindre for hvert år.

Litteratur

Awebuch, Shimon og Alistar Preston (red.) The virtual utility: Accounting, technology and competitive aspects of the emerging industry Norwell, Mass. Kluwer, 1997.

Christiansen, Atle C. Studies on optimal design and operation of integrated distillation arrangements, Dr.ing avhandling Trondheim, NTNU,1997.

Davidow, William H. og Michael S. Malone The virtual corporation? London, Harper Business, 1992.

EU Europe and the Global Information Society - Recommendations to the European Council, http://www2.echo.lu/eudocs/en/bangemann.html, 1994.

Haynes, Peter 'The computer industry' i Going Digital, London, The Economist, 1996.

FD (Finans og tolldepartementet) Fakta og analyser Vedlegg til stortingsmelding nr 4 1996-97: Langtidsprogrammet 1998-2001, Oslo, Finans og tolldepartementet, 1997.

Forskningsministeriet Fra visjon til handling: Info-samfundet år 2000Redegjørelse til det danske Folketinget, http://www.fsk.dk/fsk/publ/it95/,1995.

Freeman, Christopher The economics of industrial innovation, London, Frances Pinter, 1982.

Freeman, Christopher og Carlota Perez, 'Structural crises of adjustment, business cycles and investment behaviour' i Dosi et al., Technical change and economic theory, London, Pinter Publishers, 1988.

Källstrand, Bo 'Note on information technology and efficiency of deregulated electricity markets, a panel contribution' Energy Journal 19:2 1998.

Kuznets, Simon, National Product since 1869,New York, National Bureau of Economic Research, 1946.

Morton, Oliver ' Making a difference' i Going Digital, London, The Economist, 1996a.

Morton, Oliver ' Manufacturing technology' i Going Digital, London, The Economist, 1996b.

Neij, Lena 'Use of experience curves to analyse the prospects for diffusion and adoption of renewable energy', Energy Policy 23:13, 1997.

NII (National Information Infrastructure) Agenda for Action Clinton-administrasjonens handlingsplan for IT http://sunsite.unc.edu/nii/toc.html,1993.

OECD, 1997 Global information infrastructure - Global information society (GII-GIS) Policy requirements, Paris OECD, 1997.

Porter, Michael, The Competitive Advantage of Nations,London, Macmillan, 1990.

Rosenberg, Nathan 'The role of electricity in industrial development' Energy Journal 19:2 1998.

Schumpeter, Joseph A. Theory of Economic Development, Cambridge, Mass., Harvard University Press, 1934.

Shell The evolution of the world's energy system 1860-2060, London, Shell 1996

SD (Samferdselsdepartementet) Den norske IT-veien - Bit for bit, http://odin.dep.no/, 1996

Steinberg, Steve G. 'Shumperter's lesson. What really happened in digital technology in the last five years', Wired, Januar 1998.

The Economist 'Renewable energy fires up' The Economist 18. april, 1998.

von Weizaker, Ernst, et al., Factor Four. Doubling Wealth, Halving Resources, London, Earthscan, 1997.

Worldwatch, Vital Signs 1997, London, W.W. Norton & Company, 1997.

Worldwatch, Vital Signs 1996, London, W.W. Norton & Company, 1996.

20 Kraftkrevende industri og treforedling. Hovedtrekk og perspektiver

20.1 Hovedtrekk ved kraftkrevende industri og treforedling

Kraftkrevende industri og treforedling er industri med et høyt forbruk av elektrisk kraft, og der elkostnadene utgjør en vesentlig del av de totale produksjonskostnadene. Dette setter disse bedriftene i en særstilling på energiområdet i forhold til øvrig næringsvirksomhet. Produksjonsprosessene innenfor disse næringene reiser også spesielle miljømessige problemstillinger.

Den kraftkrevende industri og treforedling utgjør en viktig del av norsk fastlandsindustri. Betydningen av disse næringene i dag er størst i forhold til eksportinntjening fra fastlands-Norge og relativt mindre i forhold til samlet sysselsetting for landet som helhet. Kraftkrevende industri og treforedling er i all hovedsak distriktsnæringer. Mange av bedriftene er lokalisert på ensidige industristeder i distriktene og er derfor svært viktige for lokalsamfunnene der de ligger.

De største sektorene innenfor norsk kraftkrevende industri og treforedling i dag er:

• primæraluminium

• treforedling (masse, cellulose og papir/papp)

• ferrolegeringer

• kjemiske råvarer

I tillegg kommer jern- og stålsektoren og noen produsenter av andre ikke-jernholdige metaller (sink, magnesium, nikkel). Den eksakte avgrensingen av hvilke næringsgrupper som faller inn under sektorene kraftkrevende industri og treforedling er ikke entydig, men i det følgende vil den definisjonen Statistisk sentralbyrå (SSB) anvender bli lagt til grunn. SSB avgrenser disse sektorene utfra den standard som anvendes i Norge og internasjonalt for næringsgruppering.

Utnyttelse av vannkraft til industrivirksomhet var på mange måter springbrettet for Norge inn i industrialderen på begynnelsen av dette århundret. Kraftverk og industri ble bygget ut parallelt, det ene var en forutsetning for det andre på de aller fleste steder. Overføringskapasiteten var lite utbygget og overføring av elektrisitet over lange avstander ga store energitap. Industrietableringene ble derfor styrt av vannfallenes beliggenhet. Den kraftkrevende industrien vokste betydelig fram mot den annen verdenskrig, både målt i produksjonsvolum, antall sysselsatte og eksport. Etter annen verdenskrig ble videre utbygging av eksportindustri et prioritert politisk mål. Rimelig vannkraft var regnet som et av de fremste fortrinn landet hadde i forhold til målet om industriutvikling. Industri ble etablert i statlig regi med Jernverket i Mo og aluminiumsverk i Årdal og Sunndal som framtredende eksempler. Den sterkeste vekstperioden for den kraftintensive industri ble perioden 1950-1973. Produksjonen av metaller og kjemiske råvarer hadde den største veksten, med henholdsvis en seks- og syvdobling av verdiskapingen.

Produksjonen har fortsatt å øke etter midten av 70-tallet, men generelt i lavere takt. Figuren under viser produksjonsutviklingen i perioden 1961-1991.

Kilde: SSB Historisk statistikk 1994. 1985=100.

Kraftforbruk og krafttilgang

Kraftkrevende industri hadde et kraftforbruk på omlag 29 TWh i 1996. Treforedling brukte i overkant av 6 TWh. Tilsammen utgjorde dette om lag 30 prosent av det totale innenlandske elektrisitetsforbruket. Forbruket i all øvrig industri og bergverk er til sammenligning om lag 15 TWh/år. Kraftkrevende industrisektorer som aluminium og ferrolegeringer bruker i tillegg mye fossilt brensel i prosessene. Treforedling bruker også olje og bioenergi til varmeformål.

Kraftbehovet innenfor den kraftintensive industrien og treforedlingsindustrien dekkes i hovedsak gjennom langsiktige kontrakter med Statkraft eller andre kraftleverandører og egenprodusert kraft. Statskraftkontraktene er nærmere omtalt nedenfor.

Statskraftleveransene dekker om lag halvparten av forbruket (ca. 18 TWh i 1996). Middelproduksjon i industriens egne kraftverk er ca. 12 TWh/år. Figuren nedenfor illustrerer forholdet.

Kilde: Olje- og energidepartementet

Kraftoppdekningen varierer over tid. For eksempel er industriens egen kraftproduksjon avhengig av tilsigsforholdene. I 1995, som var et vått år, utgjorde egen kraftproduksjon om lag 45 prosent av kraftforbruket. I 1996, som var et tørt år, var andelen egenkraft om lag 30 prosent.

Krafttilgang og vilkår varierer fra bedrift til bedrift. Noen bedrifter har en stor andel langsiktige rimelige kraftleveranser, mens andre for en stor del er basert på kortsiktige markedskontrakter. Dette er historisk betinget.

I enkelte områder av landet er det lokale verk som har bygget ut vannkraftressursene, og som dermed har levert kraft til industrien i lokalsamfunnet. Dette gjelder spesielt på Sørlandet. I dette området finner man store bedrifter som Norton, Falconbridge Nikkelverk, Elkem Fiskaa, Øye Smelteverk og Hunsfoss Fabrikker. Andre steder har det i større grad vært staten eller industrien selv som har stått for utbygging. For eksempel har Norsk Hydro stått for en rekke store kraftutbygginger opp gjennom årene.

Eldre kontrakter har gjerne lenger varighet og lavere pris enn kontrakter som er inngått i nyere tid. Det gjelder både kommunale/fylkeskommunale kontrakter og statskraftkontrakter. Egenkraften antas å ha lave produksjonskostnader.

Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Disse tre forholdene er medvirkende årsaker til at industrien har lave kraftpriser.

Nærmere om statskraftkontraktene

Rammer og vilkår for statkraftkontraktene er bestemt av Stortinget. Olje- og energidepartementet har fått fullmakt til å tildele nye kontrakter til nye prosjekter i kraftkrevende industri og treforedlingsindustri, jfr. St.prp. nr. 104 (1990-91) og Innst. S. nr. 30 (1991-92). Det er tildelt tilsammen ca. 1 TWh/år i henhold til denne fullmakten. Statkraft har det forretningsmessige ansvaret for industrikontraktene. Industrien og Statkraft er gitt anledning til å reforhandle kontraktene på forretningsmessig grunnlag, for i større grad å kunne tilpasse leveransene til industriens behov. Eksempelvis kan slike reforhandlinger medføre en forlengelse av kontraktene mot høyere priser, leveringssikkerheten kan reduseres mot lavere priser, eller det kan forhandles om produktpris- eller valutaavhengige priser. Det er tatt forbehold om at departementet gis anledning til å gripe inn dersom Statkrafts disposisjoner innebærer vesentlige negative konsekvenser for sysselsettingen i berørte lokalsamfunn.

Statkraft har industrikraftforpliktelser på politisk bestemte vilkår på ca. 19 TWh/år 1 som løper ut i årene fra 2004 til 2011. Figuren nedenfor viser hovedtypene statskraftkontrakter, omfang og varighet.

Kilde: Olje- og energidepartementet

Prisen i de ulike kontraktstypene varierer fra 4,6 øre/kWh til 16,5 øre/kWh. Variasjonene skyldes blant annet ulik prisjusteringsklausul. 1950-kontraktene blir prisjustert hvert 10. år med 60 prosent av engrosprisindeksen. 1960-kontraktene justeres hvert 5. år med 60 prosent av engrosprisindeksen, mens de nyere kontraktene prisjusteres hvert år med 100 prosent av engrosprisindeksen. De såkalte 1976-kontraktene og treforedlingskontraktene har en realprisstigning på ca. 1,5 prosent per år, fram til utløpet av 2010. Figuren nedenfor gir et anslag på utviklingen i realprisen framover for 1950-, 1960-, og 1976-kontraktene. Prisene er eksklusiv overføringsavgift. For å kunne sammenligne prisene med markedspriser, må det legges til en innmatingsavgift på om lag 2 øre/kWh. Denne innmatingsavgiften varierer imidlertid fra sted til sted.

Kilde: Olje- og energidepartementet.

Både den sittende og den forrige regjeringen har uttrykt målsettinger om at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår, og at industriens framtidige kraftvilkår skal avklares i god tid før eksisterende statskraftkontrakter løper ut. Samtidig er det lagt vekt på at næringen foretar omstillinger som gjør virksomheten konkurransedyktig, og at industrien reduserer energiforbruket per produsert enhet. Innenfor det eksisterende industrikraftregime åpnes det for forhandlinger om kraftleveranser på forretningsmessige vilkår mellom kraftleverandører, Statkraft inkludert, og industrien. Norsk Hydro og Statkraft har nylig inngått en rammeavtale på slike vilkår om langsiktige leveranser av kraft til 2020. Det samme har Norske Skog og Statkraft.

Den kraftkrevende industri og treforedlingens plass i norsk industri og økonomi

Kraftintensiv industri og treforedling sto for 3,3 prosent av bruttonasjonalprodukt i 1995. Denne andelen er redusert fra rundt 5 prosent på begynnelsen av 1970-tallet. Disse næringene sto for om lag 23 prosent av bruttoproduktet i industrien i 1995. Denne andelen vil kunne variere fra år til år ettersom det er betydelige prissvingninger på produktene. De siste 25 årene har disse bransjenes andel av fastlandsindustriens verdiskaping blitt redusert noe, men ikke vesentlig. Produksjonsvolumet i alle disse næringene har økt.

Næringene sysselsetter om lag 36 500 personer, det vil si om lag 2 prosent av den samlede sysselsetting og 13 prosent av industrisysselsettingen. Dette er en nedgang fra begynnelsen av 1970-tallet, hvor andelen var vel 4 prosent av samlet sysselsetting.

Om lag 150 bedrifter regnes i følge Statistisk sentralbyrå som kraftkrevende industri og treforedling. Et begrenset antall større foretak innenfor denne gruppen står for en betydelig andel av produksjonen. Næringene er sterkt eksportrettet og står for om lag 15 prosent av landets samlede eksportinntjening og rundt 41 prosent av fastlandsindustriens eksportinntjening. Bidraget til nettoeksporten vil være mindre, da flere av sektorene har betydelig import av råvarer til produksjonen. Et hovedtrekk ved markedene for kraftkrevende industri og treforedling er sterk internasjonal konkurranse og konjunktursvingninger. Betydelige prissvingninger bidrar til vesentlige variasjoner i lønnsomhet.

Tabellen under viser kraftkrevende industri og treforedling i sammenheng med noen hovedtall for norsk økonomi i 1995.

Trekk ved konsernstruktur, faktorforhold og markeder

Selv om det er betydelige ulikheter mellom de enkelte bedrifter og konsern innen kraftkrevende industri og treforedling, er det noen hovedtrekk som er felles for de fleste. Dette er forhold som er viktige for disse bedriftenes stilling i dag og som virker inn på deres framtidige virksomhet i Norge.

Internasjonaliseringen har økt gjennom oppkjøp og etableringer i andre land. Dette gjelder vertikalt, gjennom overtakelser og etableringer innen ulike virksomheter i verdikjeden. Norsk Hydro har for eksempel nå sin aluminiumsvirksomhet over store deler av verden og dekker alle deler fra råstoffutvinning til videreforedling av aluminium til ulike produkter. Hovedtyngden av videreforedlingsvirksomheten til Hydro på dette området ligger utenfor Norge. I økende grad har det også skjedd en horisontal ekspansjon utenlands, det vil si oppkjøp og etableringer innenfor primærproduksjon som i dag i hovedsak ligger i Norge. Elkem har for eksempel fått ferrolegeringsproduksjon både i Norge, Nord-Amerika og på Island. Norske Skog har etablert papirproduksjon i Frankrike og Østerrike. Norsk Hydro har kun cirka en femtedel av sin gjødselproduksjon i Norge. Hydro bearbeider også flere prosjekter med sikte på å etablere primærproduksjon av aluminium utenfor Norge og Europa. Konsernenes muligheter når det gjelder framtidige investeringer og utvidelser er derfor blitt flere.

Utenlandsk eierskap har vært viktig i deler av norsk kraftkrevende industri lenge. Det er noen eksempler på ytterligere overtakelser fra utlandet de senere år (stålprodusenten Fundia, minoritetsandel i ferrolegeringsprodusenten Fesil og majoriteten i deres Hafslund Metall). Fortsatt er likevel det norske eierskapet betydelig.

Et viktig utgangspunkt for etableringen av den kraftkrevende industri og treforedling har vært tilgangen på rimelig elektrisk kraft. For noen av næringene, spesielt treforedling, har nær tilgang til råstoff også vært viktig. Kraftkostnadene utgjør en betydelig del av samlede driftskostnader. Andelen for treforedlingsindustrien er noe mindre, men sammenlignet med øvrig industri og næringsliv er kraftandelen vesentlig. Prisen på råstoff til kraftintensiv industri er ofte gitt i internasjonale markeder og vil derfor i mindre grad være en konkurransefaktor. Dette gjelder for eksempel bauxitt/alumina til aluminiumsproduksjon. Prisen på arbeidskraft vil variere og være et konkurranseelement, men den betyr relativt mindre i de kapital- og kraftintensive næringer det er snakk om her. Tilgang og pris på kraft er derfor av vesentlig betydning for disse bedriftenes kostnads- og konkurransesituasjon. Industrien selv framholder kraftpris, sammen med avgiftsnivå knyttet til produksjon, som tungtveiende ved beslutninger om nyinvesteringer i primærproduksjon. I en totalvurdering vil andre forhold som nærhet til markeder og råvarer og politisk risiko/stabilitet også bety mye.

Markedene for produktene fra kraftkrevende industri og treforedling er i økende grad globale. Etterspørselsveksten har de seneste årene vært klart størst utenfor de tradisjonelle industrilandene. På tilbudssiden gjør produsenter i blant annet Asia og Sør-Amerika i økende grad seg gjeldende også i tradisjonelle eksportmarkedet for Norge. I produktmarkedene en rekke kraftintensive næringer er en økt eksport fra Øst-Europa en ny faktor på 1990-tallet.

Norsk eksport av produkter fra kraftintensiv industri og treforedling går i stor utstrekning til EU-markedet. For mange av produktene er Norge en av de ledende produsentene og eksportørene innenfor Europa. Selv om det også er salg fra Norge til andre regioner, blant annet Øst-Europa og Nord-Amerika, er markedsutvikling og konkurransesituasjonen i EU tungtveiende for de fleste norske bedriftene. De handelspolitiske rammene i EU overfor andre konkurrenter er viktig for den norske industrien. I dag vil toll og eventuelle tiltak mot dumping fra tredjeland gi fortrinn for eksport fra EØS-landet Norge.

Miljøforhold

Gjennom bruk av kull eller koks som innsatsfaktor i reduksjonsprosesser er kraftintensiv industri en vesentlig kilde til de norske utslipp av klimagassene CO₂, N₂O og perfluoriserte forbindelser (CF- og SF-gasser). Om lag 15 prosent av de totale utslippene av CO₂i Norge kommer fra kraftkrevende industri og treforedling. Av dette utgjorde utslippene fra produksjonsprosesser rundt 80 prosent. Fordi industrien i Norge bruker vannkraft som energikilde og produksjonsprosessene er moderniserte, er utslippene per tonn ferdigprodukt lave sammenlignet med tilsvarende produksjon i mange andre land, jfr. Grønn Skattekommisjon (NOU 1996:9).

Økningen i utslippene fra prosessindustrien de siste årene har vært mindre enn økningen i produksjonen. Prosessutslippene av CO₂ steg med 1,5 prosent i perioden 1989 til 1994, mens produksjonen i samme periode økte med i underkant av 10 prosent.

Totale N₂O-utslipp fra industrielle prosesser (kraftintensive og andre) utgjorde 38 prosent av de totale utslippene av N₂O i 1994. Utslippene er blitt redusert med nær 18 prosent siden 1989 som følge av prosessendringer og redusert produksjon av gjødsel.

Utslippene av CF-gasser stammer kun fra prosessutslipp fra aluminiumsindustrien. Utslippene ble redusert med 44 prosent i perioden 1985 til 1994. I internasjonal sammenheng er utslippene av CF-gasser fra de norske aluminiumsverkene blant de laveste. Våren 1997 inngikk Miljøverndepartementet og aluminiumsindustrien en avtale om å redusere utslippene ytterligere. Avtalen forplikter aluminiumsindustrien til å redusere utslippet av klimagasser med 50 prosent per produsert enhet innen år 2000 og 55 prosent innen 2005. Reduksjonene vil i vesentlig grad komme som følge av reduserte utslipp av perfluorkarboner (PFK). Det skyldes at det er billigere for industrien å redusere utslippene av PFK framfor utslipp av CO₂. SF6-utslippene i aluminiumsindustrien forventes å bli faset ut i løpet av kort tid.

Utslipp av SO₂fra kraftkrevende industri og treforedling utgjorde i 1994 om lag 40 prosent av de totale norske utslippene. Av dette utgjorde prosessutslippene om lag 80 prosent. Utslippene av svovel er størst i ferrolegeringsindustrien, om lag 9000 tonn i 1996. Prosessutslippene av SO₂ er blitt redusert med om lag 30 prosent siden 1985 for industrien samlet.

Grønn skattekommisjon (NOU 1996:9) kommenterte mulige effekter for globale CO₂-utslipp av en eventuell redusert norsk metallproduksjon. Lavere norsk produksjon kan føre til økt produksjon av de samme produktene i andre land. Virkningen på de globale utslippene av CO₂ vil avhenge av om disse produsentene benytter vannkraft/atomkraft eller gass/kullkraft som energi. Sammen med usikkerhet knyttet til den alternative bruken av vannkraften som frigjøres, ble den samlede effekten på de globale CO₂-utslipp av en endring i norsk metallproduksjon vurdert som usikker.

20.2 Nærmere om perspektiver for enkeltsektorer

De ulike bransjene innenfor kraftkrevende industri og treforedling har flere fellestrekk, men det er også vesentlige forskjeller når det gjelder status og utsikter framover. I det følgende drøftes noen perspektiver framover for de viktigste sektorene.

Aluminium

Norsk aluminiumsindustri er Vest-Europas største med en produksjonskapasitet på omlag 900 000 tonn per år. På verdensbasis er Norge en av de største aluminiumseksportørene. Produksjonen i 1995 var 847 000 tonn. Virksomheten skjer ved 7 primæraluminiumsverk som er lokalisert i Høyanger, Årdal, Sunndalsøra, Karmøy, Lista, Mosjøen og Husnes.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå hadde bransjen 5 252 ansatte i 1995. Verdiskapingen (bearbeidingsverdi til faktorpriser) var 5 143 millioner kroner.

Primæraluminium lages i form av barrer, bolter og valseemner som alle er standardiserte internasjonale handelsprodukter. Teknologi og energieffektivitet innen norsk aluminiumsindustri varierer mellom de enkelte verk. Omlag 60 prosent av produksjonen skjer i nyere ovner (prebake), mens 40 prosent skjer i ovner med eldre teknologi (Søderberg-prosessen). Også anlegg basert på Søderberg-teknologi er fornyet. Ifølge Norsk Hydro er deres prebake-ovner på Karmøy blant de mest effektive i verden med hensyn til energiforbruk per tonn produsert aluminium. Med unntak av Karmøy er imidlertid de norske verkene relativt små i internasjonal sammenheng. Gjennomsnittlig produktivitet for norske aluminiumsverk var i 1995 på 160 tonn per årsverk. Til sammenligning har et av de nyeste og mest effektive verkene i verden, Alusaf i Sør-Afrika, en produktivitet på 420 tonn per årsverk.

Fire av aluminiumsverkene er heleide av Norsk Hydro (Hydro Aluminium Metal Products). To eies av Elkem og amerikanske Alcoa (50/50). Sør-Norge Aluminium (Søral) eies av Norsk Hydro og sveitsiske Alusuisse (49/50, andre 1prosent). Hovedtyngden av aluminiumsindustriens virksomhet i Norge er innen primærproduksjon, men selskapene har også en viss videreforedlingsvirksomhet i landet. Hovedtyngden av Hydros produksjon av aluminium halvfabrikata skjer likevel utenfor Norge. Hydro har også noe primæraluminiumsproduksjon utenfor Norge og vurderer ytterligere prosjekter. Elkem har ikke større videreforedlingsvirksomhet i Norge. I 1997 var de som minoritetseier med på å etablere ny produksjon av aluminiumskomponenter for bilindustrien. Denne virksomheten er nært knyttet til Elkems aluminiumsverk på Lista.

Fra 1950 til 1970 vokste forbruket av primæraluminium i den vestlige verden med rundt 10-15 prosent per år. I løpet av 1980-tallet skjedde det en viss utflating av forbruket, med en årlig vekst på gjennomsnittlig 2,3 prosent i perioden 1980-1991. Utflatingen skyldtes blant annet en vridning fra industriproduksjon til mindre materialintensive industrier som data, tele og elektronikk. Aluminium har på ulike områder erstattet andre metaller. Potensialet for videre vekst gjennom substitusjon vurderes likevel som mindre enn hittil. Aluminium har på sin side møtt konkurranse fra plast og andre nyere materialer. Det er også en økende grad av resirkulering av aluminium, noe som skjer på bekostning av primærproduksjon.

Det er likevel fortsatt en økende etterspørsel etter aluminium, noe som forventes også i tiden framover. Den største etterspørselen etter aluminium kommer fra sektorene transport (biler, fly), bygg og anlegg, samt emballasje. Det er gjort enkelte anslag for aluminiumsmarkedet fram til 2006. I et anslag forventes at aluminiumsforbruket i den vestlige verden vil øke fra 17,8 millioner tonn i 1996 til 23,5 millioner tonn i 2006. Økt etterspørsel kan komme særlig fra transport- og bygg/anleggssektorene. Innenfor transport er ikke minst materialets lave vekt et fortrinn. Etterspørselsveksten fra emballasjesektoren forventes å være mindre.

De største produsentene av aluminium i dag er USA, EU, Russland, Canada, Australia og Norge. Kina og Brasil har også en betydelig produksjon. Fra 1970-tallet har betydningen av produsentland i Sørøst-Asia, Sør-Amerika og Afrika økt. Konkurransen, ikke minst i Norges dominerende eksportmarked EU, er sterk. Produksjonskapasiteten i den vestlige verden forventes å øke med ytterligere 4,2 millioner tonn i perioden 1999-2006. I tillegg kommer nettoeksporten fra øststatene. SUS/Russland vil fortsatt være en betydelig nettoeksportør. Andre østeuropeiske land og Kina forventes å øke sin nettoimport av aluminium. Etter en økning på begynnelsen av 1990-tallet, forventes samlet nettoeksport fra øststatene å gå noe ned, fra 2,3 millioner tonn i 1997 til 1,5 millioner tonn i 2006.

En faktor som vil påvirke konkurransebildet, er de handelspolitiske rammer i vårt dominerende eksportmarked, EU. I dag har EU en toll på 6 prosent på import av primæraluminium fra land som ikke er med i EFTA eller tilknyttet Lomé-konvensjonen. Norge slipper å betale en slik toll. En eventuell fjerning av denne, for eksempel gjennom forhandlinger i WTO, vil fjerne et fortrinn for norsk industri.

Når det gjelder prisutviklingen, er det presentert anslag for perioden fram til 2006. Hovedtrenden er en begrenset prisøkning de nærmeste år, men fallende priser mot år 2004 etterhvert som ny kapasitet fases inn. I 2005 og 2006 kan det igjen skje en viss økning. Usikkerheten rundt disse anslagene er betydelige, både med hensyn til den overgripende makroøkonomiske utviklingen og forhold på tilbuds- og etterspørselssiden i aluminiumsmarkedet.

Ferrolegeringer

Ferrolegeringer er metaller som i stor grad anvendes som innsatsvare i annen metallproduksjon. Norsk ferrolegeringsindustri bestod i 1995 av 16 bedrifter med til sammen 2897 ansatte. Bearbeidingsverdien (til faktorpriser) var 1 981 millioner kroner.

De viktigste produkter fra ferrolegeringsindustrien er:

• ferrosilisium (FeSi)

• ferromangan (FeMn)

• silikomangan (SiMn)

• ferrosilikomangan (FeSiMn)

• silisiummetall (SiMet)

Produksjon av silisiummetall regnes til ferrolegeringsindustrien, selv om produktet kan betegnes som et material-produkt. Silisiummetall og ferrosilisium produseres ofte av samme konsern. Det produseres også mindre mengder ferrokrom og ferrovanadium i Norge, samt en rekke spesialprodukter og spesiallegeringer. Ferrosilisium er det største enkeltproduktet fra denne sektoren og utgjorde 45 prosent av samlet norsk ferrolegeringsproduksjon (utenom SiMet) på 1 062 millioner tonn i 1995.

Det meste av produksjonen går til eksport. Av en samlet ferrolegeringseksport på 5202 millioner NOK i 1996, utgjorde ferrosilisium 46 prosent, mens ferromangan og ferrokrom sto for 28 prosent. I tillegg utgjorde eksporten av silisiummetall 1026 millioner NOK.

Norge er verdens nest største produsent av ferrosilisium, med omlag 15 prosent av produksjonen i den vestlige verden. Norge er en av verdens ledende produsenter av silisiummetall og den nest største produsenten av manganlegeringer. Elkem er en ledende produsent på verdensbasis av både FeSi og SiMet, med produksjon i Norge, USA og Canada. Fesil har all sin produksjon i Norge, men vurderer produksjonsmuligheter i Venezuela. På grunn av den høye eksportandelen av norsk produksjon, er norsk ferrolegeringseksport betydelig i verdensmarkedet. Nye produsenter i blant annet Sørøst-Asia og Latin-Amerika har, sammen med økt eksport fra Øst-Europa, bidratt til skjerpet konkurranse innenfor mange ferrolegeringer.

Markedet for ferrosilisium, ferromangan og ferrokrom er i hovedsak jern- og stålindustrien. Fra og med midten av 1970-tallet har hovedtendensen vært at stålproduksjonen i de tradisjonelle industrilandene har stagnert og til dels falt. Økonomien i modne industriland blir mindre stålintensiv. På verdensbasis øker stålproduksjonen da det skjer en betydelig vekst i u-land. Det internasjonale jern- og stålinstitutt IISI anslår at stålforbruket på verdensbasis vil øke mot år 2000. For Vest-Europa, som er det dominerende markedet for norsk ferrolegeringsindustri, forventes forbruket å gå ned med om lag 8 prosent for perioden 1995-2000 samlet. For rustfritt stål forventes en fortsatt økning av forbruket, også i Vest-Europa. Dette er et viktig marked for ferrokrom og noe ferrosilisium går også hit.

Silisiummetall har et annet anvendelsesområde enn andre produkter fra ferro-industrien. De største avtakere er aluminumsindustri, kjemisk industri og elektronikk. Markedet for silisiummetall har vist en klart voksende tendens på 1990-tallet. Denne veksttendensen forventes å fortsette i tiden framover, med en større vekst i kjemiske anvendelser enn metallurgiske. Det er en klar tendens til at produsenter konverterer hele eller deler av sin produksjonskapasitet fra ferrosilisium til silisiummetall. Dette kan også være aktuelt for norske produsenter. Målt i forhold til bearbeidingsverdi og andre kostnader, er produksjon av silisiummetall noe mindre kraftintensiv enn ferrosilisium.

For en rekke av ferrolegeringsproduktene har Norge et handelspolitisk fortrinn i EU-markedet sammenlignet andre ikke-medlemmer. EU har i dag toll og flere dumping-tiltak rettet mot andre konkurrentland enn Norge. Noe av denne beskyttelsen må forventes å bli redusert de nærmeste årene, med en tilsvarende økning av konkurranseeksponeringen for norske leverandører.

Treforedling

Den delen av norsk treforedlingsindustri som ligger innenfor Statistisk sentralbyrås definisjon av høyt kraftforbruk besto av 39 bedrifter med rundt 6 900 ansatte i 1995. Bearbeidingsverdien var på 5, 8 milliarder kroner.

Trefordelingsindustrien er nært knyttet til tradisjonell skogsdrift og trelastindustri, men også til kjemisk industri. Papir og papp utgjør den største delen av norsk treforedlingsindustri. I 1995 utgjorde denne delen om lag 63 prosent av bruttoproduksjonsverdien til næringen. Den viktigste råvaren er papirmasse, både mekanisk masse og cellulose, som står for omlag en fjerdedel av bruttoproduksjonsverdien. Treforedlingsindustrien omfatter i tillegg en rekke mindre bedrifter som produserer varer av papir og papp. Disse er likevel ikke innenfor den kraftintensive delen av treforedlingsindustrien og er derfor ikke inkludert i ovennevnte samletall.

Tilgang, kvalitet og pris på trevirke er sentrale faktorer for treforedlingsindustriens konkurransesituasjon. Internasjonalt har bruk av returpapir som innsatsvare i produksjonen fått stor utbredelse, men anvendelsen av dette i Norge er begrenset.

Treforedlingsindustrien består av både små og store bedrifter, og er lokalisert i Sør-Norge. Det har skjedd en betydelig restrukturering av bransjen, med resultat at den nå domineres av et fåtall større aktører. Det har vært en utvikling mot stadig større integrerte produksjonsanlegg for både papir/papp og masse/cellulose. Norske Skogindustrier er det største konsernet. Norske Skog er en ledende produsent på verdensbasis og i Europa av trykkpapir. Konsernet har papirproduksjon i Norge, Frankrike og Østerrike. Andre produktområder er masse og byggvarer. Andre større norske produsenter er Peterson og Borregaard (Orkla).

Norsk treforedlingsindustri er sterkt eksportrettet, med en eksportandel på om lag 80 prosent. Markedet for treforedlingseksporten er i hovedsak Vest-Europa utenfor Norden. Hovedtyngden av eksporten er papir og papp, med avispapir som det viktigste enkeltproduktet. En stor del av papirmassen som produseres i Norge anvendes innenlands, men noe går til eksport. Forbruket av trykkpapir er nært knyttet til den generelle økonomiske utviklingen. Papiretterspørselen har steget kraftig i Vest-Europa på 1980- og 1990-tallet, med en foreløpig topp rundt 1995. Fra industrien forventes at verdensmarkedet for trykkpapir på lengre sikt vil øke med 2-3 prosent per år. Pira International har anslått en forbruksvekst i EU-området for papir og kartong på gjennomsnittlig 1,5 prosent per år fram mot 2006. På verdensbasis anslår de veksten til 3,9 i gjennomsnitt per år i samme periode.

Kjemiske råvarer

Kjemiske råvarer er en relativt heterogen næringsgruppe både med hensyn til størrelse, energibruk, markeder, konkurranseforhold og miljøutslipp. Det meste av produksjonen er kapital- og energiintensiv. Bruk av automatiserte systemer bidrar til relativt lav sysselsettingsandel. I alt omfattet næringsgruppen 65 bedrifter med 8439 ansatte i 1995. De fleste av produktene leveres som innsatsvarer til industri og annen næringsvirksomhet. Størsteparten av produktene selges i nisjemarkeder. Eksportandelen er stor, for mange bedrifter opp mot 100 prosent. Nedenfor omtales kort noen enkeltsektorer innenfor kjemiske råvarer hvor hele eller deler av produksjonen er energiintensiv.

Petrokjemisk industri produserer plastråstoffer og innsatsvarer til disse. Viktige produkter er termoplastene PVC, PEL, PEH og PP og mellomproduktet VCM. Råstoff er våtgass fra olje- og gassproduksjon eller biprodukter fra oljeraffinering. På landsbasis produseres disse produktene hovedsakelig av Norsk Hydro og Statoil. I Grenlands-området er det en betydelig produksjon av petrokjemiske produkter. Her sysselsetter næringen i overkant av 900. Industrien er sterkt eksportrettet og konkurranseutsatt.

Karbidindustrien i Norge består av fire bedrifter med til sammen 815 ansatte. Bedriftene er lokalisert i Arendal, Lillesand, Orkanger og Odda. Tre av bedriftene produserer silisiumkarbid, mens en produserer kalsiumkarbid. Produksjonen er energiintensiv. Silisiumkarbid anvendes blant annet som slipemiddel og ildfast materiale. Kalsiumkarbid brukes blant annet til acetylen for skjæring og brenning og til avsvovling i stål- og støperiindustrien. Karbidindustrien er en internasjonal bransje med sterk konkurranse. I mange anvendelser har karbider blitt erstattet av andre stoffer, og det har skjedd en avskalling av karbidproduksjonen i mange industriland. Markedet for silisiumkarbid har tradisjonelt fulgt utviklingen i jern- og stålindustrien.

Kunstgjødselindustrien i Norge består av ett konsern, Norsk Hydro, med fabrikker i Porsgrunn og Glomfjord. Kunstgjødselproduksjon som helhet er vesentlig mindre kraftintensiv enn flere andre sektorer i denne oversikten. Den mest energiintensive delen av gjødselindustrien er knyttet til produksjon av ammoniakk som er en innsatsfaktor i gjødselproduksjonen. Norsk Hydro produserte tidligere ammoniakk i Glomfjord, men har nå ammoniakkproduksjon kun ved anlegget i Porsgrunn. Dette anlegget er ikke basert på statskraftkontrakter. De to bedriftene som produserer gjødsel importerer også en betydelig andel ammoniakk. Eksportandelen til norsk gjødselproduksjon er rundt 85 prosent.

20.3 Oppsummering - utsikter

Den kraftkrevende industri og treforedling utgjør en viktig del av norsk industri og næringsliv i dag. Disse næringene har størst betydning gjennom en stor andel av norsk fastlandseksport og har mindre betydning som andel av samlet sysselsetting. På en rekke ensidige industristeder i distriktene har bedriftene stor betydning. De siste 25 årene har disse bedriftenes andel av BNP og verdiskaping i fastlandsindustrien gått noe ned. Den absolutte produksjon og verdiskaping har likevel økt betydelig i denne perioden.

I forhold til miljøet reiser disse næringene spesielle problemstillinger gjennom høyt energiforbruk og betydelige prosessutslipp. Rundt 15 prosent av norske CO₂-utslipp kommer fra disse næringene. Samtidig baserer de seg på en ren energiform, vannkraft. Bedriftene har også iverksatt tiltak som har redusert klimautslipp. Sammenlignet med mange konkurrerende bedrifter i andre land, kommer disse næringene i Norge gunstig ut miljømessig. Andre konkurrentland har imidlertid også produksjon basert på kraft uten CO₂-utslipp, enten dette er vannkraft eller kjernekraft.

I tiden framover står den kraftkrevende industri og treforedling overfor betydelige utfordringer både i et norsk perspektiv og globalt. Det gjelder utviklingen i de ulike produktmarkedene, men ikke minst gjelder det de miljømessige og politiske rammer. Markedene vil også påvirkes av endringer i de politiske rammebetingelser, enten det gjelder miljøreguleringer, avgifter eller kraftbetingelser.

Etterspørselen etter de fleste produktene fra norsk kraftkrevende industri forventes som hovedtendens å øke på verdensbasis det neste tiåret, selv om de nærmere bevegelser i markedene på kort og mellomlang sikt er vanskelig å forutsi. Forbruket av aluminium, silisiummetall, papir og flere kjemiske råvarer forventes å vokse også i Vest-Europa og den øvrige vestlige verden. Forbruket av gjødsel i Vest-Europa kan gå noe ned, men vil øke på verdensbasis. Jern- og stålproduksjon generelt viser en avtakende tendens i industrilandene i Vest-Europa, selv om produksjonen fortsatt vil være betydelig. Utviklingen kan føre til redusert etterspørsel etter flere ferrolegeringsprodukter. Produksjon av rustfritt stål kan øke. For de fleste produkter er ikke etterspørselsutsiktene alene noe hinder for ekspansjon.

I mange langsiktige markedsprognoser er det så langt ikke tatt hensyn til mulige virkninger av Kyoto-avtalen. Implementering av denne avtalen i ulike deler av verden kan føre til økte produktpriser for noen kraftintensive produkter. Dette gjelder særlig der hvor en stor del av verdensproduksjonen skjer i OECD-området. På sikt vil imidlertid avtalen kunne gi redusert etterspørsel etter noen produkter fra kraftintensiv industri.

Konkurransen i de fleste aktuelle markedene har økt de senere år. Det er etablert produksjon i land utenfor Vest-Europa med lavere generelt kostnadsnivå. Noen næringer har møtt konkurransen gjennom spesialisering (deler av ferrolegeringsindustrien) eller omstrukturering (treforedling). For de aller fleste av disse bedriftene er kraftpris sentralt for deres konkurranseevne. Betydningen av disse faktorer vil forsterkes hvis handelshindringer i enda større grad enn i dag bygges ned overfor konkurrentland i EU-markedet.

Utsiktene for den kraftintensive industrien i Norge vil i betydelig grad påvirkes av de politiske og miljømessige rammersom utvikles på nasjonalt og globalt plan. Oppfølgingen av Kyotoprotokollen vil legge viktige rammer for den kraftintensive industri. Klimaspørsmålet berører både industriens energibruk og produksjonsprosessene, men også spørsmål knyttet til nivå på framtidig virksomhet og lokalisering av denne. De nasjonale tiltakene vil være av betydning for virksomheten i Norge. Klimaproblemet er imidlertid globalt og Kyotoprotokollen innfører internasjonale forpliktelser. Klimatiltak er derfor en utfordring for disse næringer internasjonalt og vil være en faktor som vil påvirke markeder og konkurranseforhold.

Kyotoprotokollen innebærer at industrilandene samlet skal redusere sine klimagassutslipp med 5 prosent i forhold til 1990-nivå. Under klima-avtalen kan Norge likevel øke sine klima-utslipp med 1 prosent ut fra 1990-nivå innen år 2010. Dette er en utfordring for mange sektorer i Norge. CO₂ utgjør rundt 70 prosent av de norske utslipp av klimagasser. Utslipp fra industrielle prosesser utgjør om lag 18 prosent av de samlede norske CO₂-utslipp, hvorav kraftkrevende industri står for hovedparten. En betydelig andel av prosessutslippene kommer fra metall- og karbidindustrien.

Klimaproblemet ble for alvor satt på den internasjonale dagsorden gjennom Klimakonvensjonen fra Rio i 1992. Noen tiltak for å møte problemene med klimagasser er allerede gjennomført i Norge. I forhold til kraftintensiv industri er avtalen om reduserte klimautslipp mellom Miljøverndepartementet og aluminiumsindustrien fra 1997 et viktig eksempel, selv om den i hovedsak dekker PFK og ikke CO₂.

Kyotoprotokollen innebærer en utdyping og konkretisering av forpliktelsene for alle land som tilslutter seg dette regimet. Dette betyr at alle deltakende land må iverksette oppfølgningstiltak. For de kraftintensive bedrifter i Norge blir norske myndigheters valg av virkemidler av stor betydning. I dag er bl.a. kull og koks som anvendes i industrielle prosesser innenfor kraftintensive næringer fritatt fra den gjeldende CO₂-avgift. Dette er det aktuelt å endre. Grønn skattekommisjon (NOU 1996:9) vurderte virkninger av eventuelle CO₂- og SO₂-avgifter for ulike næringer. Vurderingen her var at utvidete avgifter isolert sett kan føre til at de minst lønnsomme bedrifter innen ferrolegerings- og karbidindustrien kan bli nedlagt. Problemstillingen forsterkes hvis det samtidig blir aktuelt med økte kraftpriser. Industrien mener framtidige investeringsbeslutninger i stor grad vil påvirkes av de framtidige rammebetingelser på klimaområdet. Dette må regnes å gjelde både rammer i Norge og i forhold til forventninger om rammebetingelser i andre land. Regjeringen la i april 1998 lagt fram stortingsmeldinger om norsk oppfølging av Kyotoprotokollen og bruk av grønne skatter. Det er her foreslått en CO₂-avgift som blant annet vil dekke den kraftkrevende industri, men med en kompensasjonsordning for innsatsvarer som brukes som reduksjonsmiddel og råvare i produksjonen.

Tiltak fra myndighetens side for å få ned utslipp av klimagasser vil være en drivkraft for teknologiutvikling innenfor den kraftkrevende industri. For en konkurranseutsatt industri vil teknologiutvikling et stykke på vei gi incitamenter for å øke energieffektiviteten. Klimaproblematikken og tilknyttede offentlige tiltak vil i stor grad forsterke dette. Innen ferrolegeringsindustrien vil for eksempel arbeid for økt anvendelse av biomateriale (trekull) som reduksjonsmateriale til erstatning for kull og koks bli mer aktuelt.

I tillegg til oppfølging av Kyotoprotokollen, vil spørsmålet om de framtidige kraftbetingelser være viktig når det gjelder disse næringene i Norge. Regjeringen har lagt opp til at industriens framtidige kraftvilkår skal avklares i god tid før eksisterende statskraftkontrakter løper ut. Av overordnede spørsmål som vil måtte vurderes i forhold til et nytt industrikraftregime er blant annet en strammere kraftbalanse i Norge, en høyere alternativverdi på kraften gjennom dagens energimarkeder, bestemmelser i EØS-avtalen og en generell utvikling med mer næringsnøytrale virkemidler i næringspolitikken. Kyotoprotokollen vil også være en faktor i vurderingen av industrikraftregimet. Samtidig betyr mange av de kraftintensive bedriftene fortsatt mye som hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunn i distriktene. De konkurrerer også i internasjonale markeder hvor mange konkurrenter i andre land har gunstige kraftvilkår.

Generelt vil industrien ha gode muligheter til å få bedre betingelser enn andre kundegrupper. Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Videre er mange av bedriftene lokalisert nær kraftverkene. Industrien har også muligheter for fleksibilitet i kraftforbruket.