2 Henleggelser ved tvil om gjerningspersonens strafferettslige tilregnelighet

2.1 Tema og opplegg

Utvalget har hentet inn informasjon om alle henleggelser på grunnlag av tvil om gjerningsmannens strafferettslige tilregnelighet på handlingstidspunktet (kode 065) i perioden 2002–2013. Bakgrunnen for informasjonsinnhentingen er at det har vært knyttet interesse til denne henleggelsespraksisen. Senest har for eksempel Norsk psykiatrisk forening i rapporten «Hvordan bør norsk rettspsykiatri utvikles» fremholdt at kartlegging og analyse av praksis har betydning, og at gruppen ønsker mer kunnskap om hva som skjuler seg bak «065-henleggelsene».1 Antall henleggelser på dette grunnlag gir også en viss indikator på hvor mange som omfattes av reglene om strafferettslig utilregnelighet.

I det følgende redegjøres det i punkt 2 for eldre undersøkelser av henleggelsespraksis på dette området. Deretter redegjøres det for noen av funnene fra utvalgets undersøkelse, se punkt 3.

2.2 Tidligere undersøkelser av henleggelsespraksis

2.2.1 Riksadvokatens undersøkelse i 2004

I forbindelse med arbeidet med proposisjon om ny straffelov ønsket Justisdepartementet en tilbakemelding på erfaringer med de nye særreaksjonsreglene.2 I brev av 26. februar 2004 ba departementet adressatene om deres syn på behovet for å utvide anvendelsesområdet for særreaksjoner for utilregnelige.

På grunnlag av henvendelsen iverksatte Riksadvokaten en kartleggingsundersøkelse ut fra en hypotese om at det var et antall «utilregnelige» lovbrytere som pga. sin sykdomstilstand ikke kunne fengsles, og som heller ikke oppfylte øvrige vilkår for særreaksjon dom til tvunget psykisk helsevern.3 Riksadvokaten mente at de innkomne svar underbygget den hypotese at det finnes en liten gruppe utilregnelige lovbrytere som opptrer «særdeles plagsomt», men som ikke har begått så alvorlig lovbrudd at de kan idømmes særreaksjon.4

2.2.2 Riksadvokatens og Sosial- og helsedirektoratets undersøkelse 2007

I Helse- og omsorgsdepartementets tildelingsbrev til Sosial- og helsedirektoratet for 2006 ble det lagt til grunn at direktoratet skulle bistå i arbeidet med evalueringen av de strafferettslige særreaksjonene.5 Direktoratet ble bedt om i samarbeid med justismyndighetene å utrede den gruppen av utilregnelige lovbrytere som ikke kan overføres til tvungent psykisk helsevern ved dom.

Grunnlaget for direktoratets vurderinger var det samme materialet som Riksadvokaten innhentet i 2004 med opplysninger fra de ulike statsadvokatembetene og politidistriktene. Rundt 70 personer ble av politiet ansett for å ha behov for oppfølgning eller behandling i det psykiske helsevern. For de fleste forelå en foreløpig eller fullstendig rettspsykiatrisk erklæring.

Direktoratet fikk innsyn i 44 rettspsykiatriske erklæringer, og Kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels og rettspsykiatri v/Kompetansesenteret i Oslo fikk i oppdrag å gjennomgå disse. Arbeidet ble utført av psykiater Pål Hartvig, som oppsummerte sine funn slik:

«Som det fremgår av resultatene, frembyr gruppen som helhet betydelig svikt i ressursforhold, både m.h.t. utdannelses-, arbeids- og økonomiske forhold. Det fremgår ikke spesielle gjennomgående tendenser til høy forekomst av sinnslidelser i familie eller overgrepstraumer i materialet, men tidlig ruskarriere går igjen hos svært mange. Videre er det hos mange tidlig debut av antisosiale trekk. Det samme gjelder tegn på psykiske symptomlidelser, selv om noen først debuterer med dette i voksen alder.

Jevnt over synes den psykiatriske sykelighet å være av alvorlig karakter, noe som gjenspeiles det diagnostiske spektrum, der klart over halvparten har schizofreni eller schizoaffektiv lidelse som hoveddiagnose, og der det for øvrig også er mange andre med alvorlig psykosediagnose. Det er ingen i materialet som er funnet utilregnelige på grunn av helt kortvarige rusutløste psykotiske tilstander, tilstander som i ganske høy grad ellers gir opphav til helt kortvarige (1-dager) opphold i psykiatriske avdelinger. Dette funnet understreker i tillegg til de andre at gruppen er tungt og langvarig psykiatrisk belastet, og ikke kan ses som en utfordring hovedsakelig av rus- og sosialt problematisk art.» 6

Sosial- og helsedirektoratet hadde på grunnlag av dette materialet dannet seg et bilde av den mest belastede gruppen av mennesker som «faller mellom to stoler» (for syk til fengsel, for frisk til tvungent psykisk helsevern), men direktoratet fant ikke grunnlag for å mene noe om hvorvidt tilregnelighetskriteriet bør utvides.7 Dette skyldtes, etter direktoratets vurdering, at alle personene som kompetansesentret fikk kunnskap om gjennom rettspsykiatriske erklæringer, ble ansett utilregnelige.

Utvalget på 44 personer og rapport fra kompetansesentret tilsa heller ikke en anbefaling av en lavere terskel for dom til tvungent psykisk helsevern, i første rekke ved å senke kravet til alvorlig begåtte lovbrudd. For det første hadde denne gruppen til dels begått kriminalitet av en art som kunne gi grunnlag for en slik dom. For det andre var gruppen så belastet og psykisk syke at det (administrative) psykiske helsevern, herunder eventuelt tvungent psykisk helsevern, kunne være sentralt som oppfølgende instans.

2.2.3 Utredningsgruppen for etterkontroll av strafferettslige særreaksjoner 2008

Utredningsgruppen for etterkontroll av strafferettslige særreaksjoner ble oppnevnt av Justis- og politidepartementet i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet.8

Gruppen stilte spørsmål ved hvor representativt det materialet som Riksadvokaten hentet inn i 2004 var, og den fant det nødvendig med ytterligere informasjon om denne gruppen av lovbrytere.

I brev av 11. juni 2007 ble samtlige politidistrikter bedt om å sende inn opplysninger om antall saker som var henlagt på grunn av utilregnelighet eller tvil om dette (kode 065), i perioden fra 1. januar 2004 til 1. januar 2007.9 Politidistriktene skulle også vurdere om det fantes «plagsomme lovbrytere», som ble oppfattet å ha fått en «fribillett» etter at de nye særreaksjonene trådte i kraft, men uten at begrepene ble definert nærmere. Videre skulle det angis hva slags lovbrudd siktelsen gjaldt, og på hvilket grunnlag det var konstatert at vedkommende var utilregnelig på handlingstidspunktet. Dersom det i sakene forelå rettspsykiatriske erklæringer, eventuelt prejudisiell observasjon, ble det bedt om at kopi ble sendt inn.

Kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst ved psykiater Pål Hartvig fikk i oppdrag fra utredningsgruppen å foreta en gjennomgang og en vurdering av materialet.10 Om hovedfunnene derfra heter det i utredningsgruppens rapport:

«Gjennomsnittsalder var ca. 35 år, og gruppen bestod av 91 % menn og 9 % kvinner. 89 % er norskfødt mens 11 % er født i utlandet. 65 % er uføretrygdet, 17 % er på andre trygdeytelser, mens 9 % er på sosialstønad. Alle hadde hatt kortere eller lengre befatning med psykisk helsevern. De aller fleste hadde vært innlagt i psykiatrisk institusjon, til dels med mange (opptil 55) opphold. Samtlige er diagnostisert med en psykotisk lidelse, og over 60 % har en samtidig rusdiagnose. Kartleggingen viser at hovedtyngden av personene i denne gruppen har psykotiske lidelser og lang tids sykdomsbelastning, en stor andel kombinert med rusmisbruk. Personene har varierende grad av nåværende tilknytning til psykisk helsevern. Det fremkommer i materialet at et stort antall saker er henlagt etter kode 065. Slik henleggelse omfatter både personer som er sannsynlig eller sikkert utilregnelige og personer med psykiske avvik som ved observasjon ikke tilfredsstiller utilregnelighetskravene. Hvor stor andel 065-henleggelser som er begrunnet i utilregnelighet på handlingstiden er vanskelig å fastslå. Til sammen er det oppgitt 7823 «065-saker» fordelt på 785 personer.»11

Utredningsgruppen, som avleverte rapport i april 2008, anbefalte «at berørte departementer, på grunnlag av materialet og forslagene i denne rapporten, gjennomfører en bredere utredning før konkrete lovforslag utformes».12

2.3 Undersøkelsen av henleggelser i perioden 2002–2013

2.3.1 Bakgrunn og metode

Utvalget har foretatt en kartlegging av henleggelsespraksis for henleggelseskoden 065. Materialet er innhentet fra politi og påtalemyndighet. I brev av 7. februar 2014 ba utvalget Riksadvokaten om en oversikt over alle henleggelsesbeslutninger («Henlagt, siktede ikke strafferettslig ansvarlig») som er truffet på grunnlag av straffeloven § 44 fra 1. januar 2002.13 På grunnlag av denne henvendelsen ba Riksadvokaten landets statsadvokatembeter og politidistrikt om å opplyse om dette direkte til utvalgets sekretariat.14

Det var stor variasjon i svarene fra politidistriktene og/eller statsadvokatembetene. Enkelte politidistrikter opplyste at de ikke hadde benyttet seg av henleggelseskode 065, mens andre oppga et stort antall henleggelser etter denne koden. Noen uttrekk omfattet enkelte variabler som andre uttrekk manglet. Enkelte av politidistriktene besvarte heller ikke henvendelsen. Dertil kom at de færreste politidistriktene hadde tilgjengeliggjort informasjonen i en form som kunne bearbeides elektronisk av utvalget.

For å forstå hva som forårsaket denne variasjonen, tok utvalget kontakt med Politidirektoratet i mars 2014.15 Politidirektoratets foreslåtte løsning på problemet var at direktoratet sentralt gjennomførte et uttrekk på grunnlag av en detaljert bestilling fra utvalget.

2.3.2 Beskrivelse av uttrekket

Uttrekket omfatter alle forhold avgjort med henleggelseskode 065 i perioden fra og med 1. januar 2002 til og med 31. desember 2013.16 I grunnlagsdataene er det benyttet tekniske ID, som innebærer at navn eller personnummer på gjerningspersonen erstattes av en annen markør.

Uttrekket omfatter henleggelser hvor utilregnelighet er grunnet forhold som nevnt i straffeloven § 44 («psykotisk», «bevisstløs» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad»). Uttrekket skiller altså ikke mellom de ulike grunnlagene for utilregnelighet straffeloven § 44. Uttrekket skiller seg fra Statistisk sentralbyrås oversikt over statistikkgruppen «Henlagt, siktede ikke strafferettslig ansvarlig» som omfatter flere henleggelseskoder, herunder mindreårige og lovbrudd der saken er henlagt pga. mistenktes død.17

Uttrekket inneholder bl.a. registreringer om henleggelser fordelt på kriminalitetstype, henleggelser fordelt etter gjerningspersonen alder og kjønn, og hvor mange personer som har stått bak de registrerte henleggelser.

I utgangspunktet inkluderte uttrekket alle saker hvor avgjørelseskode 065 var benyttet. I uttrekket fra Politidirektoratet var det fire personer med registrert alder under 15 år på gjerningstidspunktet. Disse fire personene er fjernet fra det opprinnelige uttrekket og inngår ikke i vårt datagrunnlag, ettersom de omfattes av utilregnelighetsgrunnen etter straffeloven § 46, dvs. at gjerningspersonen var under den strafferettslige lavalder.

En mulig kilde til feil og unøyaktighet er feilregistrering. Hvorvidt så er tilfellet, lar seg ikke etterprøve uten å vurdere hver enkelt registrering i den enkelte straffesak. Omfanget av saker utelukker slik kontroll med datamaterialet. Enkelte andre feilkilder kan også tenkes. Uttrekket gjelder såkalte levende data – uttrekket er gjort slik data så ut på uttrekkstidspunktet og ikke år for år – og det kan tenkes at statistikkgrupper, distrikter etc. er endret underveis i undersøkelsesperioden. Dertil kommer at det kan tenkes ulik registrering eller ulike bruksmåter i løpet av perioden. Det kan ha forekommet feilrettinger uten at dataene er oppdatert. Endelig nevnes at uttrekket «forholdets avgjørelse», som er registreringen i straffesaksregisteret, kan endre seg som følge av blant annet klage på henleggelse eller annet.

2.3.3 Funn fra gjennomførte uttrekk

2.3.3.1 Lovbrudd

Det totale antallet henlagte forhold etter kode 065 utgjorde i perioden 2002–2013 til sammen 32 981, se tabell 2.1. I perioden var det en variasjon i antallet henlagte forhold – på det minste var det (året 2002) registrert 2288 henlagte forhold og på det meste (2011) var det 3146 henlagte forhold.

Det totale antallet henleggelser gjaldt et bredt spekter av lovbrudd, se tabell 2.2. Vinning er gjennomgående den største lovbruddskategorien. Vold er den nest største kategorien.

I det følgende redegjøres det særskilt for henleggelser av «integritetskrenkende lovbrudd», det vil si lovbrudd som krenker liv, helse eller frihet eller setter slike rettsgoder i fare. Avgrensningen har gitt et datagrunnlag som omfatter totalt 7535 forhold.

2.3.3.2 Geografisk fordeling

Datagrunnlaget omfatter henleggelser ved alle landets politidistrikter, bortsett fra beslutninger truffet av Kripos, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Sysselmannen på Svalbard, se tabellene 2.5. og 2.6. For to henleggelser i det opprinnelige uttrekket var det ikke registrert hvilket politidistrikt som skulle være det aktuelle. De er tatt ut av datagrunnlaget.

2.3.3.3 Antall forhold per person

Det opprinnelige uttrekket omfattet alle typer lovbrudd. Lovbruddene kunne tilskrives totalt 7045 personer.

Det opprinnelige uttrekket, som omfattet alle henleggelser, viste at de fleste gjerningspersoner var registrert med få henlagte forhold.18 For den personen som hadde flest henlagte forhold uavhengig av type lovbrudd, var i alt 462 henleggelser registrert i perioden 2002–2013. 4682 personer var registrert med ett eller to henlagte forhold.

Av det opprinnelige uttrekket på 7045 personer, hadde 3479 personer fått henlagt «integritetskrenkende lovbrudd». De fleste registreringer gjaldt også her personer som alene hadde ett henlagt forhold i hele perioden, se figuren under. Én person var registrert med i alt 133 henlagte forhold i hele perioden. I alt 2105 personer var registrert med kun ett henlagt forhold.

2.3.3.4 Alder på gjerningstidspunktet

Registrert alder skal være alder på gjerningstidspunktet. Forhold hvor gjerningspersonen var under den kriminelle lavalder på gjerningstidspunktet eller hvor det ikke var angitt alder er tatt ut av datagrunnlaget, se tabell 2.7 og 2.8.19

2.3.3.5 Kjønn

I det totale antallet henleggelser som omfattet 7045 personer, var kjønn ikke registrert for 7 personer, se tabell 2.9 og 2.10.

Når det gjelder «integritetskrenkende lovbrudd», hadde kjønn ikke blitt registrert for én av gjerningspersonene i datagrunnlaget, se tabell 2.11 og 2.12.