Del 5
Økonomiske og administrative konsekvenser og forslag til regelendringer

25 Økonomiske og administrative konsekvenser

I utvalgets mandat punkt 4 fremgår:

«Utvalget skal redegjøre for de økonomiske og administrative konsekvensene av sine forslag. Minst ett forslag skal være basert på uendret ressursbruk, jf. utredningsinstruksen punkt 3.1.»

Lovutvalg skal i første rekke vurdere og eventuelt foreslå endringer i lov og forskrift (rettslige styringsmidler). Utvalget har konsentrert sine vurderinger om slike, men også funnet at andre styringsmidler er hensiktsmessige.

Kriminalitet medfører store utgifter for samfunnet til etterforskning, straffeforfølgning, domstolsbehandling, gjennomføring av strafferettslige reaksjoner og til å bøte på den skade som er gjort. Lovbrudd begått av personer som domstolen finner utilregnelige på grunn av sykdom eller utviklingshemning, står bak en liten og helt begrenset del av det totale antallet lovbrudd i samfunnet.

De fleste lovbrudd blir utført av personer som domstolen har funnet tilregnelige. I perioden 2002–2005 ble det ilagt 88 000 straffereaksjoner i norske domstoler, og av disse var 147 særreaksjonsdommer, det vil si 0,2 prosent.1 I 2011 ble det idømt en reaksjon i 33 202 straffesaker.2 Av disse igjen var det 47 saker som medførte en såkalt «annen reaksjon». Disse 47 sakene omfattet 22 forvaringsdommer, 22 dommer på tvungent psykisk helsevern, to dommer på tvungen omsorg og én dom på rettighetstap.3 Det kan også legges til at de særreaksjonsdømte utgjør en svært liten del av det totale antallet personer som behandles og følges opp av helsetjenesten. I 2013 var det i overkant av 136 000 voksne som fikk behandling innenfor det psykiske helsevern.4

Om og i hvilken utstrekning utvalgets forslag til lovendringer vil føre til økt ressursbruk eller besparelser innenfor dette bildet, er et vanskelig spørsmål å besvare. I det følgende knyttes enkelte antagelser til utvalgets tre hovedtemaer – utilregnelighetsregelen, bruken av sakkyndige og samfunnsvernet.

Det understrekes innledningsvis at om lovendringene og anbefalingene vil føre til økte kostnader eller gi besparelser, vanskelig kan vurderes isolert, men må vurderes som et samlet hele. Utvalgets antagelse er at forslagene til lovendringer og anbefalinger, om de følges opp, i det alt vesentlige kan utføres innenfor gjeldende økonomiske rammer, og i et lengre tidsperspektiv også vil kunne gi betydelige besparelser.

Det er ikke grunn til å tro at den anbefalte utilregnelighetsregelen vil føre til økte kostnader. Regelen vil i det alt vesentlige omfatte den samme gruppen som i dag og forslaget vil neppe gi en markant økning i antall saker som anmeldes og etterforskes. Regelen om ansvar for selvforskyldt utilregnelighet innebærer en forsiktig nykriminalisering, og kan føre enkelte «nye» saker inn i strafferettsapparatet. Det kan være grunn til å forvente besparelser som følge av regelens preventive effekt.

Forslagene til endringer som knytter seg til rettens bruk av sakkyndige, er det grunn til å tro vil gi besparelser. Særlig er det grunn til å tro at utvalgets generelle standpunkt om en klarere ansvarsfordeling mellom retten og sakkyndige, slik det ligger til grunn for lovendringer og anbefalinger, vil gi besparelser. Aktørenes arbeidsoppgaver vil bli tydeliggjort, og dermed i større grad konsentrert om relevante spørsmål. Samlet og koordinert innsats vil virke kostnadsbesparende.

Enkelte forslag til endringer kan riktignok gi økte kostnader isolert. Et eksempel er at utvalget anbefaler økt bruk av foreløpige undersøkelser i medhold av straffeprosessloven § 165 fjerde ledd, se 16.1.2. Slike undersøkelser vil imidlertid bidra til sakens opplysning og bidra til at avgjørelsene treffes på et korrekt faktisk grunnlag. På lengre sikt er det grunn til å tro at tidlig utredning vil være et kostnadsbesparende tiltak.

Et annet eksempel er den foreslåtte styrkingen av Den rettsmedisinske kommisjon. Utvalget mener at arbeidsmengden som utføres av kommisjon gir behov for en kommisjonsleder i 100 % stilling. Utvalget mener også at det er ønskelig at lederen av psykiatrisk gruppe innehar en fast stilling, men at dette vil måtte bero på hvilke arbeidsoppgaver gruppen gis. Basert på de oppgavene som foreslås av utvalget, synes en fast stilling på 50 % å være dekkende. Hvorvidt dette er kostnader som vil tjene seg inn utover formålet om å gi økt rettssikkerhet gjennom faglig kontroll av sakkyndigerklæringer, er det vanskelig å ha noen formening om.

Forslaget om endringer i regler om innholdet i gjennomføringen av særreaksjonen tvungent psykisk helsevern, vil medføre betydelige kostnader, se 24.3.2. Utvalget holder fast ved prinsippet om at det psykiske helsevern skal ha ansvar for behandling og oppfølging av lovbrytere som er blitt frifunnet på grunn av utilregnelighet på gjerningstiden, men idømt særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern.

Utvalget mener bestemt at institusjonene som tar seg av personer dømt til tvungent psykisk helsevern, og også personer med lengre opphold på sivilrettslig tvangsgrunnlag, må rustes opp, jf. 24.3.2. Utvalgets oppfatning er at det foreslåtte krav om at forholdene skal «legges til rette for livsutfoldelse» for de som befinner seg på tvunget psykisk helsevern ikke kan realiseres innenfor den eksisterende bygningsmasse på Oslo universitetssykehus HF, Regional sikkerhetsavdeling som er geografisk plassert på Dikemark i Asker. Om anbefalingen tas til følge, vil det påløpe kostnader til bygningsmessige investeringer. Slike investeringer kan tenkes å gi driftsmessige fordeler som kanskje kan redusere de løpende utgifter.

Utvalget har ikke hatt foranledning til å beregne de konkrete kostnadene. I prosjektrapporten utarbeidet ved Oslo universitetssykehus HF (OUS) i 2011 ble det redegjort for flere alternativer for utbygging av tjenestene i psykisk helsevern ved Oslo universitetssykehus HF, se 24.3.2. Disse alternativene omfattet flere behandlingsnivåer i tjenestetilbudet ved OUS, herunder tjenestetilbudet som i dag ytes ved enhetene som geografisk er plassert på Dikemark. I følge rapporten ville investering i samlokalisering av forsterkede plasser gi en innsparing. Tallene fra rapporten viste at brutto investeringskostnad varierte fra 352,5 millioner kroner til 698 millioner kroner. Utvalget har ikke noen sikker formening om hvor omfattende behovet for bygningsmessige investeringer er nasjonalt. Økning av driftskostnadene ved slike institusjoner vil kunne øke ved nyansettelser av for eksempel pedagoger, idrettspedagoger eller lignende. Omfanget av behovet er også her vanskelig å fastslå. Men slike kostnader må også vurderes i lys av hva man kan oppnå.

Utvalget understreker at det er grunn til å forvente innsparinger for samfunnet ved å ruste opp tilbudet ved institusjoner hvor personer sitter på dom på tvungent psykisk helsevern. Rehabilitering for denne gruppen kan bli bedre. Kostnadene ved lovbrudd er store. Det må her tas i betraktning at selv om det ikke er mange som vil bli idømt særreaksjoner, vil det være personer som er særlig farlige for andres liv og helse, og hvor således viktige rettsgoder er truet. Gode forhold for den dømte vil bidra til god behandling. God oppfølging vil i sin tur gi trygghet både for den dømte og for samfunnet. Reduksjon i uro og utrygghetsfølelse hos ofre, deres pårørende og befolkningen for øvrig er besparelser og verdier å regne med, selv om de vanskelig lar seg konkretisere i et regnestykke.5

Utvalget antar at forslagene, bortsett fra anbefalingen om opprustning av psykiatrien, kan gjennomføres uten ytterligere ressursbruk.

26 Forslag til lov om endringer i straffeloven mv. (ny utilregnelighetsregel) – lovutkast og merknader

26.1 Utvalgets grunnlovsforslag med merknader

26.1.1 Grunnlovsforslag

Grunnloven 17. mai 1814 endres slik:

I del E, Menneskerettigheter/Menneskerettar, endres § 96.

Grunnloven § 96 andre ledd skal i bokmålsversjon lyde:

Enhver er å anse som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Grunnloven § 96 andre ledd skal i nynorskversjon lyde:

Ein kvar er å rekna som uskuldig inntil det motsette er prova.

26.1.2 Merknader

Til Grunnloven § 96 andre ledd:

Forslaget viderefører gjeldende rett, men med en klarere utforming, se 10.4.6. Bestemmelsen fastslår det grunnleggende rettsstatsprinsippet om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette innebærer – i tråd med forarbeidene og forutsetningen som ligger til grunn for grunnlovsendringen av mai 2014 – at uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 andre ledd gir et konstitusjonelt vern om det strafferettslige beviskravet ved «at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode». Bestemmelsen er etter sin ordlyd absolutt, men vernets nærmere innhold vil bero på tolkning. Lovgiver vil antagelig kunne legge til grunn et lavere beviskrav hvis sterke og overbevisende grunner taler for dette. Høyesterett har lagt til grunn et lavere beviskrav ved spørsmålet om lovbryteren var tilregnelig – dvs. ikke «psykotisk» – på handlingstiden. Etter utvalgets mening må det alminnelige strafferettslige beviskravet også her gis anvendelse slik at den samme terskelen gjelder for alle utilregnelighetsgrunnlagene og dermed i utgangspunktet også for alle straffbarhetsvilkårene, se kapittel 10.

26.2 Utvalgets lovforslag med merknader

26.2.1 Straffeloven

26.2.1.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov endres slik:

I kapittel 2, Straff og andre rettsfølger, endres §§ 39, 39 a og 39 b.

Straffeloven § 39 andre, tredje og fjerde ledd skal lyde:

Ved vurderingen av gjentakelsesfaren skal det særlig legges vekt på handlingens karakter og lovbryterens øvrige adferd, sykdomshistorie og aktuelle psykisk tilstand, og forhold til rusmidler.

Dersom det ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring, og hensynet til vern av tungtveiende interesser taler for det, kan det i dommen bestemmes at lovbryteren skal anbringes i lukket institusjon på døgnopphold som nevnt i psykisk helsevernloven § 5-3.

Hvis mindre inngripende tiltak gir et tilstrekkelig vern mot nye integritetskrenkelser, kan overføring ikke idømmes.

Straffeloven § 39 a fjerde ledd ny bokstav c skal lyde:

Ved gjennomføring av dom på tvungen omsorg gjelder følgende bestemmelser i psykisk helsevernloven tilsvarende så langt de passer:

• a) kapittel 1, kapittel 4 med unntak av §§ 4-5 annet ledd, 4-9 og 4-10, og kapittel 6 med forskrifter når særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Bestemmelsen i § 4-4 annet ledd annet punktum gjelder likevel bare i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt av Kongen.

• b) kapittel 1 og kapittel 6 når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.

• c) reglene om opplysninger til påtalemyndigheten og retten i § 5-6 a.

Straffeloven § 39 b fjerde ledd og nytt femte ledd skal lyde:

Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen, at reaksjonen ikke lenger må gjennomføres i lukket institusjon, jf. § 39 tredje ledd, eller avbrudd for å iverksette utvisningsvedtak. Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten, som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.

Er dom på særreaksjon avbrutt for å iverksette utvisningsvedtak og gjerningspersonen kommer tilbake til riket, kan retten etter begjæring fra påtalemyndigheten ved dom bestemme at reaksjonen igjen skal iverksettes.

I kapittel 3, Betingelser for Strafbarhed, endres §§ 44 og 45.

Straffeloven § 44 skal lyde:

Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig. Det samme gjelder den som handlet i en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Den som var psykisk utviklingshemmet i høy grad eller tilsvarende svekket, holdes heller ikke ansvarlig.

Straffeloven § 45 skal lyde slik:

Den som selvforskyldt har satt seg i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd, kan straffes. Slike tilstander som er en følge av selvforskyldt rus, utelukker ikke straff.

Nåværende § 45 første punktum blir andre punktum.

I kapittel 5, Om betinget dom og om grunner til at straffen kan settes ned eller forhøyes, endres § 56:

Straffeloven § 56 bokstav c skal lyde:

Retten kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart:

• a) …

• b) …

• c) når lovbryteren på handlingstiden var i en alvorlig psykisk avvikstilstand som ikke er omfattet av § 44, eller, hvis særdeles formildende omstendigheter foreligger, når handlingen medfører straffansvar etter § 45.

Straffeloven § 56 bokstav d oppheves.

26.2.1.2 Merknader

Til straffeloven § 39 andre, tredje og fjerde ledd:

Særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern videreføres i en annen utforming og med noe endret innhold. Det bærende hensyn bak regelen er vern av borgernes liv, helse og frihet. Forslag til utformingen av nytt første ledd varierer noe innad i utvalget, se 26.4, 26.5 og 26.6. Det er enighet om at den som i en tilstand som nevnt i § 44 har krenket eller fremkalt fare for andres liv, helse eller frihet og er straffri, på nærmere betingelser kan overføres til tvungent psykisk helsevern når det er fare for nye og alvorlige integritetskrenkelser.

Forslaget innebærer at rettens vurderingstema forskyves noe i forhold til gjeldende rett. Det sentrale skal være hvilken fare gjerningspersonen utgjør, mer enn hvilket lovbrudd som er begått. Til denne endringen hører at enkelte handlinger som er mindre alvorlige enn de som i dag gir grunnlag for å idømme særreaksjonen, vil kunne åpne for en slik dom hvis det er grunn til å anta fremtidig fare, 24.2.3.1.

Kravet om fare for ny krenkelse skal praktiseres relativt, slik at det kreves en mindre faregrad når betydelige rettsgoder står på spill. Utvalget mener dette kan uttrykkes som at det alminnelige kravet skal være «særlig nærliggende fare», men at det er tilstrekkelig med en «nærliggende fare» dersom det er fare for en alvorlig krenkelse. Det er imidlertid delte meninger om dette relative aspektet ved vurderingen av gjentagelsesfaren også bør gis en forankring i lovteksten.

Andre ledd angir hvilke momenter det fortrinnsvis skal legges vekt på ved vurderingen av gjentagelsesfaren, og der nevnes særskilt handlingens karakter og lovbryterens øvrige adferd, sykdomshistorie og aktuelle psykisk tilstand, og forhold til rusmidler.

Det er vurdert om det for å avgrense særreaksjonens anvendelsesområde uttrykkelig mot utilregnelige personer som mer tilfeldig begår et lovbrudd, eller for øvrig har en rettmessig grunn til å begå lovbruddet, burde innføres et krav om at lovbruddet eller handlingen «bar bud om fare» eller lignende. Dette ivaretas imidlertid ved at det under gjentagelsesvurderingen må legges vekt på «handlingens karakter».

De øvrige momenter som det skal særlig legges vekt på – lovbryterens øvrige adferd, sykdomshistorie og aktuelle psykiske tilstand, og forhold til rusmidler– peker på forhold som man av erfaring vet har betydning for tilbakefall til nye alvorlige handlinger.

Bestemmelsens tredje ledd er ny, og åpner for at det i dommen kan bestemmes at gjerningspersonen kan holdes i lukket avdeling med døgnopphold for en i dommen fastsatt periode. Forutsetningen er at det ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring, og at hensynet til vern av andres liv, helse og frihet med styrke taler for en slik anbringelse. Se nærmere i 24.3.4.

I nytt fjerde ledd er proporsjonalitetsprinsippet kommet til uttrykk. Dersom mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige for å ivareta formålet med særreaksjonen, kan den ikke idømmes selv om de øvrige vilkårene som følger av bestemmelsen skulle være oppfylt. Uten at det er direkte uttrykt i lovteksten, skal det samme gjelde ved spørsmålet om anbringelse i lukket avdeling etter tredje ledd.

Til straffeloven § 39 a fjerde ledd ny bokstav c:

Den nye bestemmelsen i § 39 a fjerde ledd bokstav c regulerer straffesaksaktørenes tilgang til taushetsbelagte opplysninger under gjennomføringen av dom på tvunget omsorg. Bestemmelsen styrker informasjonstilgangen når det er aktuelt å ilegge særreaksjon og må sees i sammenheng med utvalgets forslag til endringer i psykisk helsevernloven § 5-6 a, som gis tilsvarende anvendelse i denne relasjon. Se nærmere i 18.1.4 ovenfor og 26.2.3 nedenfor.

Til straffeloven § 39 b fjerde ledd og nytt femte ledd:

Bestemmelsene i fjerde ledd og nytt femte ledd regulerer enkelte prosessuelle og utlendingsrelaterte spørsmål.

Påtalemyndigheten er i første ledd gitt kompetanse til å bestemme at reaksjonen ikke skal gjennomføres i lukket institusjon. Det kan også besluttes avbrudd for å iverksette et utvisningsvedtak.

Av nytt femte ledd følger en eksplisitt adgang til å iverksette en avbrutt reaksjon når en utvist utlending kommer tilbake til riket. Forutsetningen er at vilkårene for å opprettholde reaksjonen fortsatt er oppfylt.

Til straffeloven § 44:

Forslaget til ny utilregnelighetsregel i straffeloven § 44 er basert på det såkalte medisinske prinsipp, se 8.3. Lovens grunnvilkår er at gjerningspersonen må ha vært i en «psykotisk» tilstand på handlingstiden. Vilkåret er oppfylt hvis lovbryteren på handlingstidspunktet hadde en psykoselidelse og symptomene var av en viss tyngde. At symptomtyngden skal være avgjørende, er også markert ved symptomangivelsen som er tatt inn i ordlyden. Det er kommet klart til uttrykk i lovteksten at det er retten som bestemmer om lovens krav til «psykotisk tilstand» er oppfylt.

«Psykotisk» svarer altså ikke direkte til en medisinsk diagnose, men forstås som et rettslig begrep. Det følger av dette at rettsoppnevnte psykiatere eller psykologer ikke har særskilte forutsetninger for å fastlegge begrepets innhold, eller anvende det på et konkret faktum. De sakkyndige skal derfor heller ikke lenger uttale seg om lovens vilkår er oppfylt. Retten skal kun dra nytte av – her som på andre områder som fordrer sakkyndighet – den særlige fagkunnskap og erfaring psykiatere og psykologer har til å utrede og beskrive det medisinske faktum, dvs. siktedes funksjonsevne, tenkning og realitetsforståelse, som er til bedømmelse. Dette er særskilt markert i lovteksten ved uttrykket «den som retten anser».

Uttrykket «må likestilles med det å være psykotisk» innebærer at tilstander som ikke kan regnes som psykoser i medisinsk forstand også kan lede til utilregnelighet. Lidelsene det er tale om er slike som griper inn i gjerningspersonens psyke og motivdannelse på en tilsvarende og like dyptgripende måte som psykosen. Lovens uttrykk «psykotisk» vil som nevnt ikke falle sammen med det medisinske psykosebegrepet. Uttrykket «likestilte tilstander» har i enda mindre grad forankring i en medisinskfaglig begrepsdannelse.

Det er en snever gruppe tilstander det er tale om. Personen må være like hardt rammet som den som er psykotisk, slik at begrunnelsene for straffriheten slår til med tilsvarende styrke. Denne normative vurdering vil være en del av bedømmelsen av om den aktuelle tilstanden «må likestilles» det å være «psykotisk». Men domstolene skal ikke trekke grensen mellom den utilregnelige og den tilregnelige alene ut fra en stillingtagen til om straffens begrunnelser tilsier at den tiltalte bør holdes ansvarlig. Det avgjørende skal være en konkret vurdering av gjerningspersonens symptomer og tyngden av disse. Den sakkyndiges rolle vil her være den samme som under psykosevilkåret.

Ved at ordlyden angir de symptomene som må være til stede for at gjerningspersonen skal anses for å ha vært psykotisk eller i en likestilt tilstand på handlingstiden, kommer det klart frem hva det skal legges vekt på ved bedømmelsen av den strafferettslige utilregnelighet. Samtidig fremgår det da klart at det ikke er en medisinsk diagnose, eller det forhold at gjerningsmannen har en psykisk sykdom, som begrunner at han fritas fra straffansvaret, men den aktuelle lidelsens betydning for de sentrale psykiske funksjoner som er nevnt i lovteksten. Hvilken symptomtyngde som da er nødvendig for å anses «psykotisk» eller likestilt med det å være psykotisk, beror som nevnt på rettens fortolkning av lovens uttrykk. Usikkerhet om hvor symptomtynget gjerningspersonen var på handlingstidstidspunktet er et spørsmål om hvilket faktum som skal legges til grunn, og må håndteres med det rettslige beviskravet, se 10.4.3.3.

Avgjørelsen etter § 44 hører til skyldspørsmålet. Bevisbedømmelsen vil derfor ikke kunne prøves av Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd. Hvor terskelen for utilregnelighet ligger, beror på lovtolkning. Den konkrete bedømmelse av regelen på et faktum er rettsanvendelse, som vil være underlagt Høyesteretts prøving. Det samme gjelder spørsmålet om beviskravet er anvendt og forstått korrekt. Høyesterett vil derfor ha vid adgang til å trekke opp grensene og gi retningslinjer for regelens anvendelse.

Bestemmelsens andre ledd viderefører gjeldende rett, men slik at ordlyden også omfatter den som på handlingstiden var høygradig psykisk svekket, dvs. personer med ervervede avvik eksempelvis ved hjerneskade eller aldersdemens, som for strafferettslige formål antar en tilsvarende karakter som en høygradig psykisk utviklingshemning. Uttrykket «på handlingstiden» i den gjeldende § 44 andre ledd utgår. Overfor de utviklingshemmede er uttrykket rent faktisk overflødig. Hva gjelder de høygradig svekkede, så fremgår det tydelig av bestemmelsen at svekkelsen må foreligge på handlingstidspunktet, jf. uttrykkene «var» og «heller». Sistnevnte ord viser sammenhengen med første ledd hvor det fremgår uttrykkelig at tilstanden må foreligge på tidspunktet for handlingen. Se nærmere om dette i 6.5, 6.6 og 8.6.5.3.

Til straffeloven § 45:

I forslaget til nytt første punktum i straffeloven § 45 er det oppstilt et unntak fra utilregnelighetsregelen i § 44 for psykotiske tilstander, likestilte tilstander og sterke bevissthetsforstyrrelser. Forutsetningen for regelens anvendelse er at gjerningspersonen selvforskyldt har fremkalt sin egen avvikstilstand. Den skiller seg dermed fra den gjeldende § 45 på to punkter. Bestemmelsen gjelder ikke bare når utilregnelighetstilstanden er fremkalt ved rusmidler, men ved ethvert middel, og det er ikke tilstrekkelig at rusen er selvforskyldt. Etter utvalgets forslag må utilregneligheten være selvforskyldt.

Den som ved egen skyld, forsettlig eller uaktsomt, har satt seg i en alvorlig psykisk avvikstilstand – som medfører risiko for alvorlige forbrytelser – kan dermed som den store hovedregel ikke påberope seg avvikstilstanden som grunnlag for straffrihet. Innholdet i vilkåret selvforskyldt viderefører gjeldende rett et stykke på vei. De nærmere kriteriene for hva som skal anses selvforskyldt er beskrevet i 9.5.4.4.

Regelen utgjør et unntak fra utilregnelighetsregelen. Det er derfor også et vilkår etter bestemmelsen at det er begått et lovbrudd. Men det er imidlertid den selvforskyldte farefremkallelsen som er kriminaliseringsgrunnen, og ikke det forhold at det også rent objektivt begås et lovbrudd i avvikstilstanden. Vilkåret om lovbrudd er valgt fremfor å oppstille et rent faredelikt, da lovbruddet normalt vil være en god indikator på at det var farlig å fremkalle tilstanden.

Det er ikke et vilkår at lovbrudd begått i utilregnelighetsstilstanden, ble begått med forsett. På dette punkt må den nye regelen ses i sammenheng med utvalgets forslag om endring av straffeloven §§ 40 og 42, se 26.3. Utvalgsleder Rieber-Mohn har dissentert på dette punkt, se 9.5.4.3.3.

Ordlyden rammer i utgangspunktet for vidt. Det er tale om en sammensatt gruppe av hensyn som kan tilsi at straff innimellom ikke bør komme på tale. Disse hensynene lar seg vanskelig angi uttømmende og presist i ordlyden, se nærmere i 9.5.4.5. Bestemmelsen er derfor utformet som en fakultativ straffileggelsesregel, men meningen er at straffrihet kun kan komme på tale når farefremkallelsen ut fra en sosialetisk vurdering må ligge innenfor den alminnelige handlefrihet. Det er med andre ord den samme vurdering som ville ha vært en rettsstridsbedømmelse om straffansvaret hadde vært obligatorisk. Avgjørelsen etter den fakultative regel vil imidlertid prosessuelt sett høre til straffespørsmålet. Det innebærer blant annet at spørsmål som oppstår under utvalgets regel alltid skal avgjøres med nærmere begrunnelse. Derved vil også Høyesterett få adgang til å avklare og utvikle den nye regelens anvendelsesområde og slik bidra til rettsenhet.

Reglens andre punktum viderefører gjeldende § 45 om ansvar for selvforskyldt beruselse med noen mindre endringer. Begrunnelsen for å beholde denne bestemmelsen er at det hefter noe usikkerhet ved hvilke virkninger den nye regelen om selvforskyldt utilregnelighet vil få, og at man må være sikker på denne regelens effektivitet i rustilfellene før den gjeldende bestemmelsen avvikles. Men selv om ordlyden i den gjeldende § 45 i stor utstrekning beholdes, mener utvalget at den i noen situasjoner kan føre til helt urimelige resultater. Et eksempel er en person som nyter et ordinært og sosialt akseptert kvantum alkohol, og som vanligvis gir en like akseptert og lett ruspåvirkning, men reagerer på en for ham og omgivelsene helt inadekvat måte, glir inn i en sterk bevissthetsforstyrrelse og begår en alvorlig forbrytelse som er totalt fremmed for hans personlighet og væremåte. Det er ikke rimelig å la vedkommende bære det fulle straffansvaret. Derfor bør også den gjeldende § 45 i fremtiden åpne for noe større handlefrihet, i tråd med den bedømmelse som vil kunne medføre ansvarsfrihet etter bestemmelsen i nytt første punktum, se 9.5.4.5 om den såkalte «rettsstridsreservasjonen». Ordlyden i den gjeldende § 45 er heller ikke til hinder for dette, jf. uttrykket «utelukker ikke straff». At straff ikke er utelukket, innebærer ikke at det med nødvendighet må idømmes.

Videreføringen av den gjeldende § 45, med den reservasjon som nettopp er nevnt, vil gi domstolene mulighet til å prøve den nye generelle regelen i første punktum i praksis, samtidig som man ikke risikerer at området for straffrihet blir for vidt som følge av vanskelige bevisspørsmål. Utvalgets klare oppfordring til samtlige aktører innenfor strafferettspleien er imidlertid å la alle spørsmål om selvforskyldt utilregnelighet, også der tilstanden er rusfremkalt, bli behandlet etter den nye regelen i første punktum, slik at den gjeldende § 45 etter hvert kan fases ut og til slutt oppheves. Dette vil også kunne bringe den norske rettstilstand på dette området nærmere andre lands regulering av rusansvaret.

Ved uttrykket «slike tilstander», som viser til henvisningen til § 44 første ledd i den nye § 45 første punktum, utvides ordlyden i den gjeldende rusbestemmelsen slik at den også omfatter psykoser og likestilte tilstander som er rusutløste. Dette er en kodifisering av gjeldende rett slik den er utlagt av Høyesterett i Rt. 2008 s. 549. Endringen medfører dessuten at den gjeldende rettstilstanden vil harmonere bedre med det strafferettslige legalitetsprinsippet. Parentesen «fremkalt ved alkohol eller andre midler» i den gjeldende § 45 er overflødig og derfor sløyfet, se også Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 423.

Til straffeloven § 56 bokstav c:

Forslaget viderefører adgangen til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart. Bestemmelsen er en naturlig konsekvens av at straffens begrunnelser ikke nødvendigvis gjør seg gjeldende med full styrke overfor den som er i en psykisk avvikstilstand på handlingstiden, selv om denne tilstand ikke er så alvorlig at den faller inn under utilregnelighetsregelen.

Adgangen til ved særdeles formildende omstendigheter å sette ned straffen hvis tilstanden har vært selvforskyldt, videreføres og er for sammenhengens skyld flyttet fra bokstav d til bokstav c, som etter forslaget gjelder generelt for alle selvforskyldte utilregnelighetstilstander og ikke bare i rustilfellene.

Til straffeloven § 56 bokstav d:

Se merknaden til straffeloven § 56 bokstav c.

26.2.2 Straffeprosessloven

26.2.2.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) endres slik:

I kapittel 11, Sakkyndige, endres §§ 139, 147 og 149.

Straffeprosessloven § 139 skal lyde:

Det oppnevnes én sakkyndig, med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige.

Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av den eller de først oppnevnte, når den finner det påkrevet av hensyn til sakens opplysning.

Straffeprosessloven § 147 skal lyde:

Sakkyndig i rettsmedisinske spørsmål skal straks sende Den rettsmedisinske kommisjon avskrift av den skriftlige erklæring som er sendt retten eller påtalemyndigheten. Det samme gjelder ved foreløpige erklæringer som nevnt i § 165 fjerde ledd, når den sakkyndige skal legge erklæringen frem under hovedforhandlingen.

Såfremt den sakkyndige under hovedforhandlingen gir uttalelser som avviker fra den skriftlige erklæring eller på vesentlige punkter utfyller den, skal han sende kommisjonen et referat av sin muntlige forklaring.

Kommisjonen skal gjennomgå de innkomne erklæringer og uttalelser. Finner den vesentlige mangler, skal den gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på det.

Straffeprosessloven § 149 nytt andre ledd skal lyde:

Sakkyndig som uttaler seg om psykiatriske forhold, skal legge frem skriftlig erklæring for retten og straks sende avskrift av erklæringen til Den rettsmedisinske kommisjon, jf. § 147 første ledd første punktum og annet ledd. Erklæringen skal inneholde en gjengivelse av den sakkyndiges oppdrag.

I kapittel 13, Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse, vedtas ny § 165 a og § 167 endres.

Ny straffeprosesslov § 165 a skal lyde:

§ 165 a. I alminnelighet skal det oppnevnes to sakkyndige, hvorav én skal være godkjent som spesialist.

En som ville ha vært inhabil som dommer i saken, skal ikke oppnevnes som sakkyndig etter § 165. Oppnevnelse bør unngås når tilknytning til partene, andre sakkyndige eller andre forhold gjør at det kan reises tvil om den sakkyndiges uavhengighet eller upartiskhet.

Den sakkyndige skal i forbindelse med oppnevningen redegjøre for sin utdannelse, kliniske erfaring og eventuelle forhold som nevnt i andre ledd.

Straffeprosessloven § 167 skal lyde:

Er det nødvendig for å bedømme siktedes sinnstilstand, kan retten etter at forsvarer og oppnevnte sakkyndige er hørt, ved kjennelse bestemme at han skal innlegges til undersøkelse på psykiatrisk sykehus eller annet egnet undersøkelsessted når dette ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a.

Retten fastsetter frist for varigheten av innleggelsen, som skal være så kort som mulig og ikke overstige fire uker. Fristen kan forlenges ved kjennelse med inntil fire uker av gangen.

Blir siktede straffet, skal oppholdet komme til fradrag i straffen etter samme regler som varetektsfengsel. Dette gjelder også når siktede uten rettens kjennelse har latt seg innlegge til undersøkelse.

Straffeprosessloven § 167 nåværende andre punktum oppheves som følge av andre ledd og nåværende andre ledd blir tredje ledd.

I kapittel 18, Etterforsking, endres § 226.

Straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a skal lyde:

Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for

• a. å avgjøre spørsmålet om tiltale, herunder å bidra til avklaring av siktedes sinnstilstand på handlingstidspunktet,

26.2.2.2 Merknader

Til straffeprosessloven § 139 andre ledd:

Endringsforslaget innebærer en presisering av når det kan oppnevnes flere sakkyndige enn to, og er å anse som en kodifisering av gjeldende rett, se 16.3.2.2.

Til straffeprosessloven § 147 første ledd:

Bestemmelsen i første ledd regulerer innsendelse av sakkyndigerklæringer i rettsmedisinske spørsmål til Den rettsmedisinske kommisjon.

Til straffeprosessloven § 149 nytt andre ledd:

Bestemmelsen i nytt andre ledd regulerer innsendelse av erklæringer fra sakkyndige i psykiatriske spørsmål som ikke er rettsoppnevnt. Slike sakkyndige skal også sende erklæringen til Den rettsmedisinske kommisjon i samsvar med den nye regelen i straffeprosessloven § 147 første ledd. For å lette kontrollen hos kommisjonen, og for å sørge for at retten blir i stand til å vurdere erklæringen på en meningsfull måte, følger det forutsetningsvis av annet punktum at den sakkyndige skal få et oppdrag av rekvirenten som må angis i den skriftlige erklæringen, og at erklæringen skal sendes kommisjonen.

Til straffeprosessloven § 165 a:

Bestemmelsen er ny og regulerer enkelte spørsmål i forbindelse med oppnevning av sakkyndige etter § 165, jf. § 139.

Første ledd fastslår at det ved oppnevnelser av sakkyndige etter § 165 som hovedregel skal være to sakkyndige. Minst én av de sakkyndige skal være spesialist i psykiatri eller psykologi.

Andre ledd innebærer et skjerpet krav til den sakkyndiges habilitet på dette området. Bestemmelsen fastslår blant annet at oppnevnelse bør unngås hvis det foreligger forhold som gjør at det kan reises tvil om den sakkyndiges uavhengighet eller upartiskhet. Reglene er utformet etter modell av et forslag fra Tvistelovutvalget (NOU 2001: 32 Rett på sak), som ikke ble vedtatt av lovgiver, se nærmere i 16.2.2.

Tredje ledd fastslår at den sakkyndige før eller i forbindelse med oppnevningen skal redegjøre for slike forhold som dekkes av andre ledd. Regelen er tatt inn for å sikre at vurderingen etter andre ledd blir reell.

Til straffeprosessloven § 167:

Tvungen observasjon er et inngripende tiltak og bør behandles som det i rettslig sammenheng.

Den nye passusen i bestemmelsens første ledd gir derfor forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven § 170 a uttrykkelig anvendelse.

Av tilsvarende grunner ønsker utvalget å styrke siktedes rettssikkerhet under innleggelsen. Andre ledd bestemmer derfor at innleggelsen skal være så kort som mulig, ikke overstige fire uker, og gir rett på domstolsprøving ved spørsmål om forlengelse av fristen.

Til straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav a:

Endringen er foretatt for å markere særskilt at det må rettes oppmerksomhet om utilregnelighetsspørsmålet og tilhørende problematikk allerede på etterforskningsstadiet.

26.2.3 Psykisk helsevernloven

26.2.3.1 Lovforslag

Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) endres slik:

I kapittel 5, Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, endres §§ 5-3, 5-4 og 5-6 a.

Psykisk helsevernloven § 5-3 nytt tredje ledd skal lyde:

Under gjennomføringen av det tvungne psykiske helsevernet skal domfelte ikke utsettes for andre frihetsinnskrenkninger og inngrep enn de som er nødvendige av hensyn til behandling og sikkerhet for domfelte selv, for medpasienter og for samfunnet utenfor institusjonen. Innenfor disse rammer skal forholdene legges til rette for livsutfoldelse.

Psykisk helsevernloven § 5-4 første ledd andre punktum skal lyde:

Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon etter § 5-3 er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-5, påklages til kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen prøver om vedtaket fremstår som urimelig ut fra hensynet til den domfelte, til andres liv, helse og frihet, til plasseringsalternativene og forholdene ellers. Vedtakene meddeles de klageberettigede, som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende og påtalemyndigheten.

Psykisk helsevernloven § 5-6 a skal lyde:

Uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal den faglig ansvarlige gi påtalemyndigheten og retten de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg eller forvaring skal idømmes eller opprettholdes, jf. straffeloven §§ 39, 39 a, 39 b og 39 c, og om besøksforbud bør nedlegges, jf. straffeprosessloven § 222 a.

Den domfelte skal informeres, om mulig på forhånd, om hvilke opplysninger som gis etter første ledd.

26.2.3.2 Merknader

Til psykisk helsevernloven § 5-3 tredje ledd:

Bestemmelsen er en konsekvens av at den domfelte, som var utilregnelig på handlingstiden, er fullstendig skyldfri og uten ethvert ansvar for den handling og fare som begrunner inngrepet, og som gjør frihetsberøvelse i form av opphold i institusjon innenfor det psykiske helsevern nødvendig. Bestemmelsen fastslår at den som er dømt til tvungent psykisk helsevern, ikke skal utsettes for andre inngrep eller frihetsinnskrenkninger enn de som følger av behandlingsregimet eller som er helt nødvendige av sikkerhetsgrunner. Forholdene skal så vidt mulig og innenfor rammene som de nevnte hensynene setter, legges til rette for den dømtes livsutfoldelse. Se 24.1.4. og 24.3.2.

Til psykisk helsevernloven § 5-4:

Endringen gjør det klart i ordlyden at kontrollkommisjonen ved kontroll av vedtak skal vurdere de hensynene som begrunnet særreaksjonen i utgangspunktet.

Til psykisk helsevernloven § 5-6 a:

Endringen gir de rettslige aktører en videre tilgang til ellers taushetsbelagte opplysninger når det er spørsmål om det skal idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern. Tilgangen er betinget av at den konkrete straffesaken aktualiserer en slik dom. Regelens begrunnelse er at opplysningene er nødvendige både for å ta stilling til behovet for samfunnsvern og av hensyn til gjerningsmannens rettssikkerhet – han risikerer ellers en tidsubestemt frihetsberøvelse på et faktisk grunnlag som ikke er tilstrekkelig belyst. Det er behov for opplysninger om alle tidligere opphold, og «den faglig ansvarlige» skal derfor forstås som enhver som er eller har vært behandlingsmessig ansvarlig for siktede. Se nærmere i 18.1.4.7.

26.2.4 Straffeloven 2005

26.2.4.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I kapittel 3, Grunnvilkår for straffansvar, endres § 20.

Straffeloven 2005 § 20 skal lyde:

Den som på handlingstidspunktet var under 15 år, eller av retten anses for å ha vært

• a) psykotisk eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk,

• b) i en sterk bevissthetsforstyrrelse, eller

• c) psykisk utviklingshemmet eller svekket i høy grad,

er ikke strafferettslig ansvarlig.

Den som selvforskyldt fremkaller en tilstand som nevnt i bokstav a og b, kan straffes. Slike tilstander som er en følge av selvforskyldt rus, utelukker ikke straff.

I kapittel 12, Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, endres §§ 62, 64 og 65.

Straffeloven 2005 § 62 andre, tredje og fjerde ledd skal lyde:

Ved vurderingen av gjentakelsesfaren skal det særlig legges vekt på handlingens karakter og lovbryterens øvrige adferd, sykdomshistorie og aktuelle psykisk tilstand, og forhold til rusmidler.

Dersom det ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring, og hensynet til vern av tungtveiende interesser taler for det, kan det i dommen bestemmes at lovbryteren skal anbringes i lukket institusjon på døgnopphold som nevnt i psykisk helsevernloven § 5-3.

Hvis mindre inngripende tiltak gir et tilstrekkelig vern mot nye integritetskrenkelser, kan overføring ikke idømmes.

Straffeloven 2005 § 64 første ledd ny bokstav c skal lyde:

Ved gjennomføring av dom på tvungen omsorg gjelder følgende bestemmelser i psykisk helsevernloven 2 tilsvarende så langt de passer:

• a) kapittel 1, kapittel 4 med unntak av §§ 4-5 annet ledd, 4-9 og 4-10, og kapittel 6 med forskrifter når særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Bestemmelsen i § 4-4 annet ledd annet punktum gjelder likevel bare i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt av Kongen;

• b) kapittel 1 og kapittel 6 når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten;

• c) reglene om opplysninger til påtalemyndigheten og retten i § 5-6 a.

Straffeloven 2005 § 65 fjerde ledd og nytt femte ledd skal lyde:

Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen, at reaksjonen ikke lenger må gjennomføres i lukket institusjon, jf. § 62 tredje ledd, eller avbrudd for å iverksette utvisningsvedtak. Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten, som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.

Er dom på særreaksjon avbrutt for å iverksette utvisningsvedtak og gjerningspersonen kommer tilbake til riket, kan retten etter begjæring fra påtalemyndigheten ved dom bestemme at reaksjonen igjen skal iverksettes.

I kapittel 14, Fellesregler for reaksjonsfastsettelsen, endres § 80.

Straffeloven 2005 § 80 bokstav f–h skal lyde:

Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lovbryteren

• a) …

• b) …

• c) …

• d) …

• e) …

• f) på handlingstidspunktet var i en alvorlig psykisk avvikstilstand som ikke er omfattet av § 20 første ledd, eller, hvis særdeles formildende foreligger, når handlingen medfører straffansvar etter § 20 annet ledd.

• g) på handlingstidspunktet er under 18 år, eller

• h) har handlet i uaktsom rettsuvitenhet ved overtredelser av straffebud som krever forsett eller grov uaktsomhet.

Straffeloven 2005 § 80 bokstav i blir bokstav g og bokstav j blir bokstav h. Straffeloven 2005 § 80 bokstavene i og j oppheves.

I tredje del, Sluttbestemmelser, endres § 412.

Straffeloven 2005 § 412 nr. 215 skal lyde:

I lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven)

§ 1 første ledd siste punktum skal lyde:

Voldsoffererstatning ytes selv om gjerningspersonen ikke kan straffes fordi vedkommende ikke var tilregnelig som nevnt i straffeloven § 20 første ledd.

§ 6 annet punktum skal lyde:

Ved krenking eller mislig adferd som nevnt i straffeloven §§ 299, 302 og 304 skal det ved utmålingen av oppreisningen særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.

26.2.4.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 20:

Bestemmelsen svarer til forslaget om endringer i straffeloven §§ 44 og 45, men er tilpasset systematikken i straffeloven 2005. Se derfor merknadene til disse bestemmelsene i 26.2.1.2. Ordlyden i angivelsen av rettsfølgen i den gjeldende straffeloven 2005 § 20 andre ledd endres fra «fritar ikke for straff» til «utelukker ikke straff» – i tråd med utformingen av den gjeldende straffeloven § 45. Dette er for å tydeliggjøre at bestemmelsen skal praktiseres i overensstemmelse med «rettsstridsreservasjonen» i den nye regelen i straffeloven 2005 § 20 andre ledd første punktum om ansvar for selvforskyldt utilregnelighet.

Til straffeloven 2005 § 62 andre, tredje og fjerde ledd:

Se merknadene til straffeloven § 39 andre, tredje og fjerde ledd i 26.2.1.2.

Til straffeloven 2005 § 64 første ledd ny bokstav c:

Se merknadene til straffeloven § 39 a fjerde ledd ny bokstav c i 26.2.1.2.

Til straffeloven 2005 § 65 fjerde og femte ledd:

Se merknadene til straffeloven § 39 b fjerde ledd og nytt femte ledd i 26.2.1.2.

Til straffeloven 2005 § 80 bokstav f–h:

For endringen i bokstav f, se merknadene til straffeloven § 56 bokstav c i 26.2.1.2. De øvrige endringene i bestemmelsen er av redaksjonell karakter.

Til straffeloven 2005 § 412 nr. 215:

Loven slik den står begrenser voldsoffers adgang til å få erstatning, i det bestemmelsen ikke gir hjemmel for erstatning når gjerningspersonen var i en bevissthetsforstyrrelse. Etter gjeldende rett får man erstatning også da, da voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd siste punktum i sin gjeldende utforming viser til straffeloven § 44 som sådan, og ikke gjør unntak for straffbare handlinger begått i en bevisstløshetstilstand. Å unnta bevissthetsforstyrrelsene fra denne regelen synes å bero på en inkurie, se merknadene til straffeloven 2005 § 412 til lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) på side 508. Endringen er foretatt for å bringe endringsloven i § 412 nr. 215 i tråd med gjeldende rett. Alternativet «eller under 15 år» i den gjeldende bestemmelsen er fjernet fordi dette er dekket ved henvisningen til § 20 første ledd ved utvalgets forslag om å endre straffeloven 2005 § 20.

26.3 Lovforslag med merknader fra utvalget, bortsett fra utvalgsleder Rieber-Mohn

26.3.1 Straffeloven

26.3.1.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov endres slik:

I kapittel 3, Betingelser for Strafbarhed, endres §§ 40 og 42.

Straffeloven § 40 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Har gjerningsmannen handlet i selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler, skal retten se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig. Det samme gjelder hvis vedkommende var i en tilstand som er omfattet av § 45 første punktum.

Straffeloven § 42 tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru. Det samme gjelder hvis vedkommende var i en tilstand som er omfattet av § 45 første punktum.

26.3.1.2 Merknader

Til straffeloven § 40 første ledd tredje punktum:

Endringene skal sikre at utvalgets forslag til regel om strafferettslig ansvar for lovbrudd begått i en selvforskyldt utilregnelighetstilstand ikke favner for snevert. Ved å åpne for fingering av forsett også i tilfeller av selvforskyldt utilregnelighet, unngår man at vrangforestillinger som er en følge av utilregnelighetstilstanden, og som utelukker forsett, samtidig også utelukker at det foreligger forsøks- eller medvirkningshandlinger. Se nærmere i 9.5.4.3.

Til § 42 tredje ledd nytt tredje punktum:

Se merknaden til straffeloven § 40 første ledd.

26.3.2 Straffeloven 2005

26.3.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I kapittel 3, Grunnvilkår for straffansvar, endres § 25.

Straffeloven 2005 § 25 tredje ledd skal lyde:

Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru. Det samme gjelder hvis vedkommende var i en tilstand som er omfattet av § 20 annet ledd første punktum.

26.3.2.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 25 tredje ledd:

Bestemmelsen svarer til forslaget om endringer i straffeloven §§ 40 og 42, men er tilpasset systematikken i straffeloven 2005. Se derfor merknadene i 26.3.1.2.

26.4 Lovforslag med merknader fra utvalget, bortsett fra utvalgsleder Rieber-Mohn og utvalgsmedlemmene Gröning, Langbach, Stoltenberg og Sæther

26.4.1 Straffeloven

26.4.1.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov endres slik:

I kapittel 2, Straff og andre rettsfølger, endres § 39.

Straffeloven § 39 første ledd skal lyde:

Den som i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd enten har krenket andres liv, helse eller frihet og som derfor ikke er strafferettslig ansvarlig, eller har fremkalt fare for disse rettsgoder, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når faren for nye og alvorlige integritetskrenkelser er nærliggende.

26.4.1.2 Merknader

Til straffeloven § 39 første ledd:

Bestemmelsen minner om de øvrige fraksjoners utforming av straffeloven § 39 første punktum. Det kreves at gjerningspersonen enten var i en sterk bevissthetsforstyrrelse, var psykotisk eller i en tilstand som må likestilles med det å være psykotisk. I utgangspunktet må vedkommende også ha begått et lovbrudd i denne tilstand, men etter denne bestemmelsens utforming er ikke dette gjort til et ubetinget vilkår.

I noen sammenhenger begår utilregnelige personer handlinger som er svært farlige og i det ytre har store likhetstrekk med lovbrudd, men som ikke fanges opp av straffelovens systematikk, for eksempel fordi den psykiske avvikstilstanden med hallusinasjoner eller lignende har medført at forsettet mangler. Bestemmelsen sikrer at man ikke står uten beskyttelse i en slik situasjon, jf. bestemmelsens uttrykk «i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd» og alternativet «eller har fremkalt fare for disse rettsgoder». Dette får særlig betydning ved forsøks- og medvirkningshandlinger. Samfunnet må nemlig – uavhengig av hvor utrolige gjerningspersonens vrangforestillinger måtte være – kunne reagere hvis menneskers liv, helse eller frihet står på spill, og faren er tilstrekkelig, se nærmere drøftelse i 24.2.5.2.1 og 24.2.5.2.2.

Utvalgsmedlemmet Hallgren vil bemerke at hun på ett punkt slutter seg til forslaget fra utvalgsmedlemmet Gröning. Utvalgsmedlemmet Hallgren ønsker nemlig også at farekravets relativitet, som det samlede utvalget er enig om, skal komme til uttrykk i ordlyden på samme måte som i lovforslaget til utvalgsmedlemmet Gröning, se 26.6. Utvalgsmedlemmet Hallgren har imidlertid ikke funnet det nødvendig å utforme et eget lovforslag.

26.4.2 Straffeloven 2005

26.4.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I kapittel 12, Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, endres § 62.

Straffeloven 2005 § 62 første ledd skal lyde:

Den som i en tilstand som nevnt i § 20 første ledd bokstav a eller b enten har krenket andres liv, helse eller frihet og derfor ikke er strafferettslig ansvarlig, eller har fremkalt fare for disse rettsgoder, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når faren for nye og alvorlige integritetskrenkelser er nærliggende.

26.4.2.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 62 første ledd:

Se merknadene til straffeloven § 39 første ledd i 26.4.1.2.

26.5 Lovforslag med merknader fra utvalgsleder Rieber-Mohn og utvalgsmedlemmene Langbach, Stoltenberg og Sæther

26.5.1 Straffeloven

26.5.1.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov endres slik:

I kapittel 2, Straff og andre rettsfølger, endres § 39.

Straffeloven § 39 første ledd skal lyde:

Den som har krenket eller fremkalt fare for andres liv, helse eller frihet og som ikke er strafferettslig ansvarlig etter § 44 første ledd, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når faren for nye og alvorlige integritetskrenkelser er nærliggende.

26.5.1.2 Merknader

Til straffeloven § 39 første ledd:

Bestemmelsen angir grunnvilkårene for idømmelse av særreaksjon. Det er et vilkår at gjerningspersonen er uten strafferettslig ansvar etter § 44 og at det er begått et lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet.

26.5.2 Straffeloven 2005

26.5.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I kapittel 12, Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, endres § 62.

Straffeloven 2005 § 62 første ledd skal lyde:

Den som har krenket eller fremkalt fare for andres liv, helse eller frihet og som ikke er strafferettslig ansvarlig etter § 20 første ledd bokstav a eller b, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når faren for nye og alvorlige integritetskrenkelser er nærliggende.

26.5.2.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 62 første ledd:

Bestemmelsen svarer til forslaget om endringer i straffeloven § 39, men er tilpasset straffeloven 2005. Se derfor i 26.5.1.2.

26.6 Lovforslag med merknader fra utvalgsmedlemmet Gröning

26.6.1 Straffeloven

26.6.1.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov endres slik:

I kapittel 2, Straff og andre rettsfølger, endres § 39.

Straffeloven § 39 første ledd skal lyde:

Den som i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd har krenket eller fremkalt fare for andres liv, helse eller frihet og som derfor ikke er strafferettslig ansvarlig, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når det er fare for nye og alvorlige integritetskrenkelser. Faren for en ny krenkelse må være

• a) særlig nærliggende, eller

• b) nærliggende, dersom de truede interesser er tungtveiende.

Reaksjonen kan idømmes også når tilstanden har medført at gjerningspersonen var i faktisk villfarelse, jf. § 42.

26.6.1.2 Merknader

Til straffeloven § 39 første ledd:

På samme måte som ved forslaget til fraksjonen bestående av utvalgsleder Rieber-Mohn og utvalgsmedlemmene Langbach, Stoltenberg og Sæther, er det etter denne bestemmelsens første punktum et absolutt vilkår at det er begått et lovbrudd.

Et samlet utvalg mener at farekravet i vilkåret som omhandler gjentakelsesfare skal praktiseres relativt under hensyntagen til verdien av de truede interesser. Etter dette lovforslaget kommer farekravets relativitet mer direkte til uttrykk i lovteksten ved bestemmelsens andre punktum, se 24.2.3.2. Utvalgsmedlemmet Hallgren er på dette punkt enig i bestemmelsens utforming, men kan ikke slutte seg til utvalgsmedlemmet Gröning hva gjelder den øvrige utformingen av hennes forslag til § 39 første ledd, se 26.4.1.

Bestemmelsens tredje punktum skal sikre at den som manglet forsett som følge av en utilregnelighetstilstand og derfor ikke har begått et lovbrudd og er straffri etter § 44, jf. grunnvilkåret i første ledd, likevel kan idømmes en særreaksjon når de øvrige vilkårene i § 39 er oppfylt. Tredje punktum i bestemmelsen forfølger med andre ord det samme formålet som utvalgets forslag til ny straffelov § 39 første ledd og ny straffelov 2005 § 62 første ledd, men er gitt en noe annen rettsteknisk utforming, se nærmere i 24.2.5.2.1 og 24.2.5.2.4.

26.6.2 Straffeloven 2005

26.6.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I kapittel 12, Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, endres § 62.

Straffeloven 2005 § 62 første ledd, skal lyde:

Den som i en tilstand som nevnt i § 20 første ledd bokstav a eller b har krenket eller fremkalt fare for andres liv, helse eller frihet og som derfor ikke er strafferettslig ansvarlig, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når det er fare for nye og alvorlige integritetskrenkelser. Faren for en ny krenkelse må være

• a) særlig nærliggende, eller

• b) nærliggende, dersom de truede interesser er tungtveiende.

Reaksjonen kan idømmes også når tilstanden har medført at gjerningspersonen var i faktisk uvitenhet, jf. § 25.

26.6.2.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 62 første ledd:

Bestemmelsen svarer til straffeloven § 39 første ledd i 26.6.1.1. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen i 26.6.1.2.

26.7 Lovforslag med merknader fra utvalget, bortsett fra utvalgsleder Rieber-Mohn og utvalgsmedlemmene Langbach, Nøttestad, Stoltenberg og Sæther

26.7.1 Straffeloven

26.7.1.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov endres slik:

I kapittel 2, Straff og andre rettsfølger, endres § 39 b.

Straffeloven § 39 b tredje ledd nytt andre punktum skal lyde:

Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig. Begjæring om at reaksjonen ikke lenger må gjennomføres i lukket institusjon, kan fremsettes i forbindelse med begjæring om opphør av reaksjonen eller ett år etter at beslutningen etter § 39 tredje ledd ble truffet.

26.7.1.2 Merknader

Til straffeloven § 39 b tredje ledd nytt andre punktum:

Forslaget til straffeloven § 39 tredje ledd første punktum gir adgang til å idømme opphold i lukket institusjon på døgnopphold, se 26.2.1.

Bestemmelsen i § 39 b tredje ledd andre punktum regulerer prosedyrene for endringer i reaksjonens innhold og dens opphør. Det er fastslått at retten ved prøving av om reaksjonen skal opphøre, også kan prøve om den skal gjennomføres på døgnopphold i lukket institusjon.

26.7.2 Straffeloven 2005

26.7.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I kapittel 12, Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, endres § 65.

Straffeloven 2005 § 65 tredje ledd nytt andre punktum skal lyde:

Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig. Begjæring om at reaksjonen ikke lenger må gjennomføres i lukket institusjon, kan fremsettes i forbindelse med begjæring om opphør av reaksjonen eller ett år etter at beslutningen etter § 62 tredje ledd ble truffet.

26.7.2.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 65 tredje ledd nytt andre punktum:

Se merknadene til § 39 b tredje ledd nytt andre punktum i 26.7.1.2.

26.8 Lovforslag med merknader fra utvalgsleder Rieber-Mohn og utvalgsmedlemmene Langbach, Nøttestad, Stoltenberg og Sæther

26.8.1 Straffeloven

26.8.1.1 Lovforslag

Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov endres slik:

I kapittel 2, Straff og andre rettsfølger, endres §§ 39 og 39 b.

Straffeloven § 39 tredje ledd andre punktum skal lyde:

[Dersom det ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring, og hensynet til vern av tungtveiende interesser taler for det, kan det i dommen bestemmes at lovbryteren skal anbringes i lukket institusjon på døgnopphold som nevnt i psykisk helsevernloven § 5-3.] I slike tilfelle kan retten også fastsette en minstetid på inntil tre år.

Straffeloven § 39 b tredje ledd nytt andre og tredje punktum skal lyde:

Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig. Begjæring om at reaksjonen ikke lenger må gjennomføres i lukket institusjon, kan fremsettes i forbindelse med begjæring om opphør av reaksjonen eller, med mindre det er fastsatt minstetid, ett år etter at beslutningen etter § 39 tredje ledd ble truffet. Ved behandling av begjæring om opphør eller forlengelse av særreaksjonen, kan det også fastsettes minstetid.

26.8.1.2 Merknader

Til straffeloven § 39 tredje ledd andre punktum:

Forslaget til straffeloven § 39 tredje ledd første punktum gir adgang til å idømme opphold i lukket institusjon på døgnopphold. Etter andre punktum gis retten adgang til å fastsette en minstetid på inntil tre år når vilkårene etter første punktum er oppfylt. Forutsetningen for idømmelse av minstetid er at vilkårene for idømmelse til opphold i lukket institusjon i tredje ledd første punktum er oppfylt, se derfor også merknadene til straffeloven § 39 tredje ledd i 26.2.1.2.

Adgangen er begrunnet i at det foreligger tilfeller hvor det ikke vil være aktuelt med mindre inngripende tiltak eller opphør av reaksjonen i perioden, samtidig som det kan være hensiktsmessig at det er ro knyttet til behandlingsopplegget i en lengre periode, se 24.3.5.1 og 24.3.5.3. Minstetiden medfører dessuten at det spares ressurser i domstolsapparatet ved at prøvingen utsettes i tilfeller hvor en prosedyre om opphør av anbringelsen i lukket institusjon eller av reaksjonen som sådan, virker klart formålsløs.

Til straffeloven § 39 b tredje ledd nytt andre og tredje punktum:

Bestemmelsen regulerer enkelte sider ved domstolsbehandling av begjæringer om endringer i reaksjonens innhold og dens opphør. Første punktum fastslår når begjæring tidligst kan fremsettes. Er det fastsatt minstetid etter straffeloven § 39 tredje ledd andre punktum, kan begjæring ikke fremsettes før minstetidens utløp, jf. forslagets andre punktum.

Av andre punktum følger det at begjæring om at reaksjonen ikke lenger skal gjennomføres i lukket institusjon, kan fremsettes sammen med begjæring om opphør, eller på selvstendig grunnlag. Retten kan ved prøving av om reaksjonen skal opphøre av eget tiltak også prøve om den eventuelt fortsatt skal gjennomføres på døgnopphold i lukket institusjon. Det er presisert at domfelte, hvis det er fastsatt minstetid etter § 39 tredje ledd andre punktum, ikke vil ha rett til domstolsprøving innenfor minstetiden. Men det kan forekomme helt spesielle situasjoner hvor en slik rett kan tenkes å følge av våre folkerettslige forpliktelser. Bestemmelsen må da i tilfelle settes til side, jf. straffeloven § 1 andre ledd og menneskerettsloven § 3.

Av tredje punktum følger det at minstetid for slikt opphold også kan ilegges i forbindelse med en senere sak om hvorvidt reaksjonen bør forlenges eller opphøre. Forutsetningen må imidlertid være at vilkårene i § 39 tredje ledd er oppfylt på dette tidspunktet, og at et slikt tiltak er forholdsmessig, jf. § 39 fjerde ledd. Det er altså ikke et vilkår for fastsettelse av minstetid at domfelte ble idømt dette ved den opprinnelige dommen som ligger til grunn for reaksjonen.

26.8.2 Straffeloven 2005

26.8.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I kapittel 12, Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, endres §§ 62 og 65.

Straffeloven 2005 § 62 tredje ledd andre punktum skal lyde:

Dersom det ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring, og hensynet til vern av tungtveiende interesser taler for det, kan det i dommen bestemmes at lovbryteren skal anbringes i lukket institusjon på døgnopphold som nevnt i psykisk helsevernloven § 5-3. I slike tilfelle kan retten også fastsette en minstetid på inntil tre år.

Straffeloven 2005 § 65 tredje ledd nytt andre og tredje punktum skal lyde:

Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig. Begjæring om at reaksjonen ikke lenger må gjennomføres i lukket institusjon, kan fremsettes i forbindelse med begjæring om opphør av reaksjonen eller, med mindre det er fastsatt minstetid, ett år etter at beslutningen etter § 62 tredje ledd ble truffet. Ved behandling av begjæring om opphør eller forlengelse av særreaksjonen, kan det også fastsettes minstetid.

26.8.2.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 62 tredje ledd andre punktum:

Se merknadene til § 39 tredje ledd andre punktum i 26.8.1.2.

Til straffeloven 2005 § 65 tredje ledd nytt andre og tredje punktum:

Se merknadene til § 39 b tredje ledd nytt andre og tredje punktum i 26.8.1.2.

26.9 Lovforslag med merknad fra utvalget, bortsett fra utvalgsmedlemmene Gröning, Leer-Salvesen, Nøttestad og Vetlesen

26.9.1 Psykisk helsevernloven

26.9.1.1 Lovforslag

Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) endres slik:

I kapittel 5, Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, endres § 5-6.

§ 5-6 skal lyde:

Når domfelte ikke er i en tilstand som beskrevet i straffeloven § 44, og vilkåret om fare i § 39 fortsatt er oppfylt, kan retten, etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, ved dom bestemme at domfelte skal overføres til anstalt under kriminalomsorgen.

Overføring kan bare skje når det viser seg særdeles vanskelig og uhensiktsmessig å behandle domfelte i psykisk helsevern, og hensynet til andre pasienters behandlingssituasjon og til institusjonen for øvrig også taler for det.

Før retten kan bestemme at domfelte skal overføres, må kriminalomsorgen ha lagt til rette for et opplegg i en avdeling som er spesielt egnet for den domfelte og dennes behandlingsbehov, og som ikke har et straffende preg. Under oppholdet i kriminalomsorgen skal psykisk helsevernloven § 5-3 tredje ledd gjelde tilsvarende så langt den passer.

Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

Psykisk helsevernloven § 5-6 andre ledd blir fjerde ledd.

26.9.1.2 Merknader

Til psykisk helsevernloven § 5-6:

Lovforslaget viderefører adgangen til å overføre den som er dømt til tvunget psykisk helsevern, til anstalt under kriminalomsorgen, men med enkelte viktige endringer og presiseringer. Bestemmelsen bryter med det prinsipielle utgangspunktet – som hele utvalget deler – om at den som ikke er strafferettslig ansvarlig, ikke skal i fengsel. Bestemmelsen er likevel funnet nødvendig av et flertall i utvalget, og da med sikte på helt ekstraordinære tilfeller, se 24.3.3.1 og 24.3.3.2.

Overføringsadgangen er meget snever, noe som er presisert gjennom utformingen av de kumulative vilkårene for overføring i bestemmelsens andre ledd.

I tredje ledd er det fastslått at innholdet i gjennomføringen skal være et annet enn ved fengselsstraff, selv om reaksjonen gjennomføres hos kriminalomsorgen. En forutsetning for overføring er at det allerede er etablert et særskilt opplegg for vedkommende før overføringen gjennomføres.

De forhold som kan begrunne overføring, er av slik art at de tilsier at saken bør behandles hurtig, og det er derfor fastslått i fjerde ledd at behandlingen av saken «skal påskyndes». Dette er en videreføring av den gjeldende psykisk helsevernlov § 5-6 andre ledd.

26.9.2 Straffeloven 2005

26.9.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I tredje del, Sluttbestemmelser, endres § 412.

§ 412 nr. 203 skal lyde:

I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:

…

§ 5-6 skal lyde:

Når domfelte ikke er i en tilstand som beskrevet i straffeloven § 20 bokstav a, b eller c, og vilkåret om fare i § 62 fortsatt er oppfylt, kan retten, etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, ved dom bestemme at domfelte skal overføres til anstalt under kriminalomsorgen.

Overføring kan bare skje når det viser seg særdeles vanskelig og uhensiktsmessig å behandle domfelte i psykisk helsevern, og hensynet til andre pasienters behandlingssituasjon og til institusjonen for øvrig også taler for det.

Før retten kan bestemme at domfelte skal overføres, må kriminalomsorgen ha lagt til rette for et opplegg i en avdeling som er spesielt egnet for den domfelte og dennes behandlingsbehov, og som ikke har et straffende preg. Under oppholdet i kriminalomsorgen skal psykisk helsevernloven § 5-3 tredje ledd gjelde tilsvarende så langt den passer.

Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

…

26.9.2.2 Merknad

Til straffeloven 2005 § 412 nr. 203:

Se merknadene til psykisk helsevernloven § 5-6 i 26.9.1.2.

26.10 Lovforslag med merknad fra utvalgsmedlemmene Gröning, Leer-Salvesen, Nøttestad og Vetlesen

26.10.1 Psykisk helsevernloven

26.10.1.1 Lovforslag

Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) endres slik:

I kapittel 5, Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, oppheves §§ 5-6, 5-7 og 5-8.

26.10.1.2 Merknader

Til psykisk helsevernloven § 5-6:

Forlaget innebærer at det ikke lenger gis adgang til å overføre den som er dømt til tvungent psykisk helsevern til anstalt under kriminalomsorgen. Det vises til medlemmenes dissens i 24.3.3.3.

Til psykisk helsevernloven § 5-7:

Bestemmelsen må oppheves da den er overflødig uten psykisk helsevernloven § 5-6.

Til psykisk helsevernloven § 5-8:

Bestemmelsen må oppheves da den er overflødig uten psykisk helsevernloven § 5-6.

26.10.2 Straffeloven 2005

26.10.2.1 Lovforslag

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) endres slik:

I tredje del, Sluttbestemmelser, endres § 412.

§ 412 nr. 203 skal lyde:

I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:

§ 5-1 skal lyde:

Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer, med unntak av §§ 3-1 til 3-4 og §§ 3-7 til 3-9.

Straffeloven § 65 gir regler om opphør av reaksjonen.

§ 5-6, § 5-7 og § 5-8 oppheves.

26.10.2.2 Merknader

Til straffeloven 2005 § 412 nr. 203:

Se merknadene til psykisk helsevernloven §§ 5-6, 5-7 og 5-8 i 26.10.1.2.

26.11 Ikraftsettings- og overgangsregler

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig tid.

Kongen kan gi forskrift om overgangsregler.

26.12 Utvalgets forskriftsutkast og merknader

26.12.1 Utvalgets utkast med merkander til ny forskrift om sakkyndiges mandat:

26.12.1.1 Forskriftsforslag

Den nye forskriften om utforming av mandat til sakkyndige i straffesaker gis i medhold av straffeprosessloven § 142 a, og skal lyde:

Forskrift om utforming av mandat til sakkyndige i straffesaker (mandatforskriften)

§ 1. Mandatets innhold

Et mandat er et skriftlig angitt oppdrag fra retten til en sakkyndig.

Av mandatet skal fremgå hva som er oppdragets formål, og hva som skal utredes. Den faglige kompetanse som antas nødvendig for å besvare mandatet, skal angis kort.

Dersom det er oppnevnt flere sakkyndige, skal dette fremgå av mandatet. Det kan fastsettes retningslinjer for hvordan de sakkyndige skal forholde seg til hverandre under oppdraget.

Følgende krav til den sakkyndiges erklæring skal fremgå av mandatet:

• a) Erklæringen skal være utformet slik at det skilles klart mellom den sakkyndiges premisser, vurderinger og konklusjon.

• b) Erklæringen skal redegjøre for hvilke kilder den bygger på, metoden som er benyttet, og mulige feilkilder.

• c) Erklæringen skal være utformet i et klart og tydelig språk. Hvis det i erklæringen er nødvendig å benytte særskilte faguttrykk, skal disse gis en nærmere forklaring.

• d) Erklæringen skal være avlevert innen en fastsatt frist.

Sakkyndige skal i alminnelighet ikke gis i oppgave å besvare eller vurdere rettslige spørsmål eller foreta rettslige subsumsjoner. Det skal komme klart til uttrykk i mandatet at den sakkyndige kun skal bygge på sin fagkyndighet.

Mandatet kan opplyse om hvordan oppdraget honoreres (forskrift 3. desember 1997 nr. 1441).

§ 2. Forholdet mellom retten og den sakkyndige

Er den sakkyndige i tvil om oppdragets formål, mandatets formulering eller hvilke opplysninger eller vurderinger som erklæringen skal inneholde, skal dette umiddelbart avklares med retten.

Hvis den sakkyndige ikke anser sin fagkyndighet som tilstrekkelig til å foreta de vurderinger og undersøkelser som mandatet etterspør, eller det kan være behov for undersøkelser og vurderinger som går utover det mandatet etterspør, må dette umiddelbart meddeles retten.

Viser det seg at den sakkyndige ikke makter å besvare mandatet innenfor den fastsatte frist, må også dette meddeles retten umiddelbart. Retten kan forlenge fristen hvis dette er hensiktsmessig.

Retten kan supplere det opprinnelige mandatet.

§ 3. Retningslinjer

Departementet kan gi nærmere retningslinjer for utarbeiding av mandat innenfor ulike fagområder.

§ 4. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft dd.mm.åååå.

26.12.1.2 Merknader

Til § 1:

Første ledd definerer et mandat som et skriftlig angitt oppdrag fra retten til en sakkyndig.

Av andre ledd følger visse minstekrav til hva et mandat skal inneholde. For at den sakkyndige skal kunne utføre sitt oppdrag, og for at retten skal kunne dra nytte av dennes fagkunnskap, er det nødvendig at det er angitt i mandatet hva som skal utredes, og hvorfor akkurat dette skal utredes. Retten skal etter andre punktum derfor også gi en kort beskrivelse av den faglige kompetanse som antas nødvendig for å besvare mandatet. Hvor detaljert retten bør være på disse punkter, vil variere, og derfor er det heller ikke tatt inn noen nærmere om dette.

Av tredje ledd følger at det skal fremgå av mandatet hvis det er oppnevnt flere sakkyndige med samme oppdrag. Når de sakkyndige blir gjort oppmerksomme på dette på et tidlig tidspunkt, vil dette kunne styrke samarbeidet og grunnlaget for å vurdere holdbarheten av egne og de medsakkyndiges konklusjoner. For det tilfellet at de sakkyndige heller bør arbeide hver for seg, eller hvis det er ønskelig å fastsatte nærmere rammer eller retningslinjer for samarbeidet, gir andre punktum retten klar beskjed om at det også er åpent for å fastsette dette i mandatet.

Fjerde ledd bokstavene a–d fastslår visse minstekrav til den sakkyndiges erklæring, som også skal fremgå av mandatet. Hensikten er at den sakkyndige skal være seg kravene bevisst under utformingen av den skriftlige erklæringen. Samtlige av kravene tar sikte på å gjøre retten i stand til å foreta en reell og kritisk vurdering av den sakkyndiges arbeid og konklusjoner. Dette vil være vanskelig for personer som er ukjent med det konkrete fagfelt, hvis ikke erklæringen er utformet på en ryddig og oversiktlig måte. Bestemmelsen er ikke uttømmende, og retten står derfor fritt til å fastsette ytterligere krav.

Femte ledd gir et konsentrert uttrykk for forholdet mellom oppnevnte sakkyndige og retten, og er et resultat av en klar og grundig vurdering fra utvalget side. De sakkyndige skal uttale seg om spørsmål som de i kraft av sitt fag har en særlig kompetanse til å uttale seg om. Deres personlige mening om rettsspørsmål er derimot enhver straffesak uvedkommende. Bestemmelsen fastslår derfor at den sakkyndige ikke skal besvare eller vurdere rettslige spørsmål eller foreta rettslige subsumsjoner.

Imidlertid er denne regelen i femte ledd – som er et utslag av prinsippet jura novit curia («domstolen kjenner retten») – ikke gitt et uforbeholdent gjennomslag, jf. uttrykket «i alminnelighet». Dette forbeholdet sikter imidlertid alene til den sjeldne situasjon at retten har behov for rettssakkyndige for å avgjøre spesialiserte og typisk prejudisielle spørsmål, for eksempel innenfor den internasjonale skatteretten. I noen få tilfelle kan det også være av interesse å la den sakkyndige vitne om hva som har vært praksis innenfor et offentlig organ eller det gjeldende syn på et rettsspørsmål innenfor en bestemt yrkesgruppe.

Sjette ledd er en påminnelse til domstolene om å opplyse om hvordan oppdraget honoreres.

Til § 2:

Bestemmelsen gir noen nærmere retningslinjer for forholdet mellom den sakkyndige og retten mens sakkyndigarbeidet skrider frem. Den tar sikte på å sikre et ryddig arbeidsforhold mellom den sakkyndige og retten.

26.12.2 Endringer i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon

I forskrift 14. mars 2003 nr. 294 om Den rettsmedisinske kommisjon endres §§ 2 og 3 og det vedtas ny § 5 a.

Forskriften § 2 skal lyde:

Kommisjonens medlemmer skal ha relevant faglig kompetanse. Høy vitenskapelig og sakkyndig kompetanse kreves.

Før det oppnevnes medlemmer til psykiatrisk gruppe, skal det innhentes uttalelse fra et fagkyndig råd bestående av tre personer, hvorav minst én skal ha professorkompetanse.

Forskriften § 3 skal lyde:

Den rettsmedisinske kommisjon skal:

• a) gjennomgå innsendte erklæringer og uttalelser som angitt i straffeprosessloven § 147 tredje ledd. Kommisjonen kan anmode sakkyndige om å gi skriftlig tilleggserklæring innen en passende frist. Kommisjonen underretter retten, påtalemyndigheten og den som har avgitt erklæringen om sin vurdering. Det samme gjelder om kommisjonen finner at det bør foretas ytterligere undersøkelser. Uttalelsen fra kommisjonen legges ved den sakkyndiges erklæring i straffesaken.

• b) bistå retten, påtalemyndigheten, forsvarere, bistandsadvokater, sakkyndige, justismyndigheter, helsemyndigheter og andre aktuelle myndigheter i rettsmedisinske spørsmål.

• c) ha ansvar for sakkyndigutdannelse.

• d) utgi en årlig melding om virksomheten.

Ny § 5 a skal lyde:

§ 5 a. Kommisjonens kontroll med psykiatriske erklæringer

Kommisjonens kontroll av psykiatriske erklæringer skal ha én av følgende konklusjoner:

• a) Mandatet er besvart, og det er samsvar mellom premisser og konklusjon.

• b) Mandatet er besvart, og det er samsvar mellom premisser og konklusjon. Kommisjonen har likevel kommentarer.

• c) Mandatet er besvart, men det er ikke samsvar mellom premisser og konklusjon. Tilleggserklæring anbefales utarbeidet.

• d) Mandatet er besvart, men det er ikke samsvar mellom premisser og konklusjon. Tilleggserklæring anbefales ikke utarbeidet.

• e) Mandatet er ikke besvart. Tilleggserklæring anbefales utarbeidet.

• f) Mandatet er ikke besvart. Tilleggserklæring anbefales ikke utarbeidet.

• g) Erklæringen er mangelfullt begrunnet. Det lar seg ikke etterprøve om mandatet er besvart, og/eller om det er samsvar mellom premisser og konklusjon.

26.12.3 Endringer i psykisk helsevernforskriften

I forskrift 16. desember 2011 nr. 1258 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften) endres § 3.

Psykisk helsevernforskriften § 3 første ledd nytt andre og tredje punktum skal lyde:

Institusjonen skal være fysisk utformet og materielt utstyrt på en slik måte at kravet til forsvarlig helsehjelp kan ivaretas, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Institusjoner som benyttes til gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern skal, når det er fastsatt lukket opphold, ha låste dører. Institusjonen for øvrig skal ha et sikkerhetsnivå som er tilstrekkelig til å ivareta hensynet til andres liv, helse eller frihet, jf. straffeloven § 39 første og tredje ledd.