1 Lønnsutviklingen i senere år

• For lønnstakere under ett legger Beregningsutvalget til grunn at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2012 til 2013 var på 3,9 prosent. For ansatte i de største forhandlingsområdene1, har utvalget beregnet veksten til 4,0 prosent.

• Årslønnsveksten fra 2012 til 2013 er beregnet til 3,5 prosent for industriarbeidere og til 4,3 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Lønnsveksten for alle ansatte i industrien i NHO-bedrifter er beregnet til i gjennomsnitt 3,9 prosent. Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 4,0 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 6,7 prosent. Økte bonusutbetalinger fra 2012 til 2013 trakk lønnsveksten opp. For ansatte i staten er lønnsveksten beregnet til 3,5 prosent og i kommunene til 3,7 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 3,6 prosent og i helseforetakene til 3,8 prosent.

• Utvalget anslår lønnsoverhenget til 2014 til 0,8 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående år var på 1,6 prosent. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,2 prosent og for industrifunksjonærer til 1,4 prosent. Både for ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen og i finanstjenester er overhenget beregnet til 1,0 prosent. For ansatte i kommunene er overhenget beregnet til 0,5 prosent og i staten til 0,8 prosent. I Spekter-bedriftene er overhenget til 2014 beregnet til 0,7 prosent i helseforetakene og til 0,8 prosent i øvrige bedrifter.

• Gjennomsnittslønnen for administrerende direktører i næringsvirksomhet økte med 2,9 prosent fra september/oktober 2012 til samme tidspunkt i 2013.

• Toppledere i offentlig sektor økte gjennomsnittslønnen med 4,2 prosent fra oktober/desember 2012 til samme tidspunkt i 2013.

• Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble i følge lønnsstatistikken og utvalgets beregninger redusert fra 2012 til 2013 for industrifunksjonærer og industriarbeidere i NHO-bedrifter, ansatte i helseforetakene og i øvrige virksomheter i Spekterområdet og for undervisningspersonell i kommunene/fylkeskommunene. For ansatte i kommunene/fylkeskommunene utenom undervisning har forskjellene økt. For de andre områdene har det vært små eller ingen endringer. I tiårsperioden 2004 til 2013 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert eller var uendret for de fleste forhandlingsområdene med unntak av ansatte i finanstjenester og Virke-bedrifter i varehandel.

• Lønnsstatistikk for alle ansatte viser at lønnsforskjellen samlet sett mellom kvinner og menn (både heltid og deltid) økte fra 2012 til 2013. Kvinners gjennomsnittlige lønn utgjorde 85,8 prosent av menns i 2013 mot 86,5 prosent i 2012. For heltidsansatte utgjorde kvinners lønn 87,9 prosent av menns, mot 88,3 prosent i 2012. En nærmere analyse viser at økt lønnsforskjell siste år særlig er knyttet til ulike uregelmessige tillegg for kvinner og menn. For avtalt lønn alene er kjønnsforskjellen i lønn nær uendret. I tiårsperioden 2004 til 2013 er lønnsforskjellen redusert med 1,1 prosentpoeng for alle ansatte og 1,3 prosentpoeng for heltidsansatte.

• Lønnsforskjellene blant lønnstakere under ett målt ved Gini-koefisienten økte fra 2012 til 2013. Andelen av samlet lønn som gikk til lønnstakerne med de laveste lønningene var imidlertid uendret det siste året. Fra 2003 til 2013 økte de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10) sin andel av samlet lønnssum med 0,9 prosentpoeng til 19,7 prosent. Lønnstakergrupper med lavere lønninger har fått sin andel redusert i denne perioden. Gjennomsnittlønnen i persentil 100 (prosenten med høyest lønn) økte mer enn for andre persentiler i denne perioden.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO-NHO-området har tradisjonelt vært definert som lavlønnsområder. Med denne grensen var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavlønte i 2013. Andelen lavlønte var uendret fra 2012 til 2013. Andelen har samlet for lønnstakere holdt seg stabil over den siste tiårsperioden, men er redusert for kvinner.

1.1 Innledning

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 2012 til 2013 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2014 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2013 i en del tariffområder. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjør i 2013 gis i vedlegg 1.

Ved avslutningen av arbeidet med denne rapporten foreligger det ikke resultater fra lønnsoppgjørene i 2014. Utvalget kommer tilbake til dette i junirapporten.

1.1.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper i forhandlingsområdene

Tabell 1.1 viser at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2012 til 2013 er beregnet til 3,5 prosent for industriarbeidere og til 4,3 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Lønnsveksten for alle ansatte i industrien i NHO-bedrifter er beregnet til i gjennomsnitt 3,9 prosent. Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 4,0 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 6,7 prosent. Økte bonusutbetalinger fra 2012 til 2013 trakk lønnsveksten opp. For ansatte i staten er lønnsveksten beregnet til 3,5 prosent og i kommunene til 3,7 prosent. Årslønnsveksten i Spekter-bedriftene ekskl. helseforetakene er beregnet til 3,6 prosent og i helseforetakene til 3,8 prosent.

Utvalget får utarbeidet tall for lønnsveksten for ansatte i de største forhandlingsområdene og anslår veksten i gjennomsnittlig årslønn for disse områdene til 4,0 prosent fra 2012 til 2013. Beregningen omfatter gruppene i tabell 1.1, enkelte grupper2 i vedleggstabell 4.10 og fra avsnitt 1.2.2. Til sammen utgjør ansatte i disse gruppene om lag 60 prosent av alle lønnstakerårsverk i 2013.

Beregningene av årslønn og lønnsvekst i tabell 1.1 bygger på lønnsstatistikk for de enkelte gruppene, og på opplysninger om lønnstillegg og reguleringstidspunkter i de enkelte år, se vedlegg 2 for nærmere beskrivelse av lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene.

Tabell 1.1 viser at i årene 2004 til 2008 var det jevnt over stigende lønnsvekst, særlig tok lønnsveksten seg opp i 2007 og 2008. I forhandlingsområdene i tabell 1.1 varierte lønnsveksten i disse årene fra 3,6 til 6,7 prosent. Unntaket er finanstjenester der høye bonusutbetalinger i 2008 trakk opp lønnsveksten til 9,2 prosent. I 2009 og 2010 falt samlet lønnsvekst, mens den tok seg noe opp igjen i 2011 og falt noe i 2012 og 2013. Lønnsveksten er i enkelte år påvirket av spesielle tillegg.

1.1.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper3 og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien4

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Tabell 1.2 viser at samlet fra 2003 til 2013 var lønnsveksten i industrien i alt noe høyere enn i varehandel totalt. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i denne perioden vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien, jf. tabell 1.1. Imidlertid har lønnsveksten for disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

Beregningsutvalget legger til grunn en vekst i gjennomsnittlig årslønn fra 2012 til 2013 for lønnstakere under ett på 3,9 prosent, mot 4,0 prosent året før. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall for 2013, har Statistisk sentralbyrå beregnet veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2012 til 2013 for lønnstakere under ett til 3,9 prosent.

Beregningene av årslønnslønnsvekst basert på nasjonalregnskapet og i de største forhandlingsområdene, har med etterbetalinger av lønnstillegg. I beregningen til Statistisk sentralbyrå på grunnlag av lønnsstatistikken, er det de faktiske utbetalinger uavhengig av virkningsdato som legges til grunn.

1.1.3 Nærmere om sammensetningen av årslønnsveksten i forhandlingsområdene

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2009 til 2013 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. Normalt betyr lønnsglidningen mer for årslønnsveksten enn det som framgår av tabell 1.3 for alle forhandlingsområdene. Dette skyldes at lønnsglidningen i beregningsåret påvirker størrelsen på overhenget til neste år. Samme betraktning gjelder også for tarifftilleggene. I figur 1.1 vises det sentrale bidraget fra tarifftillegg som andel av total lønnsvekst i områdene i tabell 1.3. For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,4 til 0,7 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og vel 3 prosentpoeng unntatt for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring (finanstjenester) i 2010 og 2013. I disse årene var lønnsglidningen særlig høy i finanstjenester, noe som skyldtes store bonusutbetalinger. I 2009 var det et negativt bidrag fra lønnsglidningen i Virke-bedrifter og i finanstjenester. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, slik at lønnsveksten kan defineres som lønnsglidning.

¹ Tallene i figur 1.1 er framkommet ved at den totale lønnsveksten mellom de årlige tellingspunktene for lønnsstatistikken er dekomponert i tarifftillegg og lønnsglidning. Det som ikke er fastsatt sentralt, består i hovedsak av lokal lønnsdannelse, men også endringer i gjennomsnittlig lønnsnivå som følge av bl.a. endringer i sammensetningen av sysselsettingen (strukturendringer) er med.

² Tallet for industrifunksjonærer er anslaget i NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

³ For finanstjenester medførte langt lavere bonusutbetalinger i i 2009 enn året før at lønnsveksten (målt fra 1. september 2008 til 1. september i 2009) ble negativ. Dette året er veksten i avtalt lønn (eksklusive bonus og uregelmessige tillegg) lagt til grunn. I de andre årene er bonus og uregelmessige tillegg med.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, Statistisk sentralbyrå og NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO-NHO-området

For industriarbeidere steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) med 3,5 prosent fra 2012 til 2013, mot 4,1 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsøkning fra 1. okt. 2012 til 1. okt. 2013 var 3,3 prosent.

For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn eller «avtalt lønn», bonus, gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg. Det lønnsstatistikken registrerer som utbetalt bonus for ett år, kan være opptjent året før. Fra 2012 til 2013 har lavere utbetalte bonuser enn året før redusert total lønnsvekst med 0,2 prosentpoeng, mens uregelmessige tillegg har bidratt med en tilsvarende økning.

Industri i LO-NHO-området omfatter bedrifter i eksempelvis næringsmiddelindustri, treindustri, kjemisk industri og verkstedsområdet, samt i andre mindre områder som for eksempel grafisk industri. Lønnsveksten for industriarbeidere i LO-NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 50 tariffområder og disse tariffområdene er vektet sammen. Totalt utgjør industriarbeidere om lag 40 prosent av alle arbeidere i alle NHO-bedrifter uansett bransje. Innenfor industrien utgjør gruppen vel 50 prosent av alle årsverkene. Tarifftilleggene omfatter forbundsvise generelle tillegg, virkninger av økte minstelønnssatser, skifttillegg og andre tillegg knyttet til endringer innenfor avtaleområdene. Virkninger av avtalte garantiordninger som gjerne utløses på bakgrunn av statistikk er med, i den grad beregning er mulig. Bredere garantiordninger har de siste par årene endret fordelingen av lønnsvekst fra lønnsglidning til tarifftillegg med i størrelsesorden ca. 0,1 prosentpoeng på årsbasis. Tilleggene blir gitt fra ulike tidspunkter, men de fleste tarifftillegg har virkning fra april og mai, mens lokale tillegg gjerne kommer noe senere. Det er tatt hensyn til dette ved beregning av årslønn.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2013 var 1,2 prosent. Meklingsløsningen i mellomoppgjøret i 2013 innebar et generelt tarifftillegg på 0,75 kr per time, og ytterligere 1,40 kr per time for overenskomster med lønnsnivå lavere enn 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012. Sammen med virkninger av avtalte garantiordninger og automatiske skifttillegg etc. som utløses, ble totale tarifftillegg beregnet til 1,14 kr per time eller 0,5 prosent i nivåøkning per 1. april 2013. Dette bidro til gjennomsnittlig årslønn fra 2012 til 2013 med 0,4 prosentpoeng. Bidraget til veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2012 til 2013 fra lønnsglidningen gjennom 2013 er beregnet til 1,9 prosentpoeng, mot 1,8 prosentpoeng året før. Bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten i årene 2009 til 2013 vises i tabell 1.3.

Lønnsoverhenget inn i 2014 for industriarbeidere er beregnet til 1,2 prosent.

De som forhandlet først ved hovedoppgjøret i 2012 var «Industrioverenskomsten» (omfatter de tidligere Verksted-, Teko-, Teknologi og data- og Nexans (kabelmontører) overenskomstene). Antallsmessig utgjorde dette en tredjedel av alle industriarbeidere. Verkstedsbransjen utgjør over 90 prosent av Industrioverenskomsten. I 2013 var gruppen en del av det sentrale oppgjøret for hele LO-NHO-området. Oljerelatert virksomhet har de siste årene utgjort en stadig større andel av avtaleområdet. Gjennom 2012 og 2013 økte omfanget av «Industrioverenskomsten» dessuten ved at en gruppe bedrifter fra byggevirksomhet i hovedsak knyttet til oljerelatert virksomhet, tilsluttet seg avtalen. «Industrioverenskomsten» hadde en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 4,2 prosent fra 2012 til 2013, mot 4,0 prosent året før. Bidraget fra lønnsglidning i løpet av 2013 var 2,6 prosentpoeng, hvorav 0,6 prosentpoeng skyldes vekst i uregelmessige tillegg, i hovedsak knyttet til oljerelaterte virksomheter.

Tabell 1.5 viser lønnsveksten mellom måletidspunkter 1. oktober til 1. oktober og per år for industriarbeidere, fordelt på tarifftillegg og lønnsglidning. Fra 1. oktober 2012 til 1. oktober 2013 var lønnsveksten 3,3 prosent for industriarbeidere, mot 4,1 prosent i tilsvarende periode året før. Gjennomsnittlig nivåøkning av tariffmessige tillegg ble beregnet til 0,5 prosent i perioden. Målt fra 1. oktober 2012 til 1. oktober 2013 var lønnsglidningen 2,8 prosentpoeng, om lag det samme som året før.

Kilde: NHO og Statistisk sentralbyrå.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området

For arbeidere i byggevirksomhet var årslønnsveksten 3,6 prosent fra 2012 til 2013 mot 3,0 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2012 til 1. oktober 2013 var 3,7 prosent.

Byggevirksomhet består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag 1/3) og andre byggfag (om lag 2/3) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, heisfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc. Innenfor andre byggfag er det en del bedrifter som er knyttet til «Industrioverenskomsten». Disse har en noe høyere lønnsvekst og lønnsnivå enn gjennomsnittet for byggvirksomhet, gjennom høyere uregelmessige tillegg.

Det sentrale tariffoppgjøret i 2013 ga et generelt tillegg på 0,75 kr per time fra 1. april. I tillegg ble det gitt garantitillegg på minstelønnsatser i fellesoverenskomsten for byggfag, samt økning i akkordsatser, som sammen med generelt tillegg og lønnsoverhenget inn i 2013 slår ut med 1,6 prosentpoeng. Fra 2012 til 2013 var det ytterligere en lønnsvekst på omlag 2 prosentpoeng. Gjennomsnittlig lønnsvekst i sektoren kan avvike betydelig fra tilleggene til den enkelte arbeider. Basert på tidligere år slår konjunkturelle forhold som berører byggevirksomheten ganske momentant ut i endret lønnsvekst i sektoren. Skillet mellom tarifftillegg og lønnsglidning vil gi usikre beregninger, og ovenstående beregninger viser bare en grov dekomponering av lønnsveksten.

Endringer i sammensetning av arbeidstakergruppen påvirker gjennomsnittlig lønnsvekst både for elektrosektoren og innenfor andre byggfag. Grunnen kan være utskifting av arbeidstakere og ulike bedrifter (særlig småbedrifter) i statistikkutvalget på måletidspunktene, men også at antall sysselsatte endres. Mens disse forhold trakk gjennomsnittlig lønnsvekst kraftig ned i 2012, har ikke dette påvirket gjennomsnittlig lønnsvekst nevneverdig fra 2012 til 2013 for byggvirksomhet totalt.

For andre byggfag som i hovedsak omfatter Fellesoverenskomsten for byggfag, utgjør lønnsoverheng, tarifftillegg, endring i minstelønnssatser samt økte akkordsatser om lag 1,9 prosentpoeng før lønnsglidning i løpet av 2013, mot 2,2 prosentpoeng året før. Bidraget fra lønnsglidningen for denne gruppen var 1,4 prosentpoeng fra 2012 til 2013.

Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, avisbudavtalen og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper m.v.

For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området samlet, var årslønnsveksten fra 2012 til 2013 3,8 prosent. mot 4,2 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2012 til 1. oktober 2013 var også 3,8 prosent.

Om lag 50 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. Noen områder (for eksempel innenriks sjøfart og spedisjonsfirmaer) har lokale lønnsforhandlinger. Virkninger av lønnselementer (jf. bussbransjeavtalen) som utløser lønnsvekst ved nye kontraktsinngåelser er vanligvis ikke regnet inn i tarifftilleggene, men beregnet virkning av hevet ansiennitetstillegg er medregnet.

Avtalte tillegg i 2013, samt avtalte tillegg i 2012 som ble gitt fra 1. april 2013, bidro til årslønnsveksten fra 2012 til 2013 med om lag 1½ prosentpoeng for arbeidere i transportsektoren i NHO-bedrifter. I tillegg bidro lønnsoverhenget inn i 2013 også med om lag 1½ prosentpoeng, tatt hensyn til at deler av sektoren fikk tillegg 1. desember 2012. Utover dette har lønnsglidningen bidratt med om lag 3/4 prosentpoeng.

Arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore består av operatørarbeidere, oljeboring og oljeservicearbeidere. Ingeniører og sivilingeniører klassifiseres som funksjonærer og er ikke med i gruppen ovenfor.

Offshorearbeidere samlet sett hadde en gjennomsnittlig økning i årslønn fra 2012 til 2013 på 4,2 prosent, inklusive avtalt lønn, bonusutbetalinger samt uregelmessige tillegg, mot 6,3 prosent året før.

Økningen i utbetalt lønn fra 1. oktober 2012 til 1. oktober 2013 var 4,6 prosent, mot 5,6 prosent året før. Antall operatørarbeidere og antall oljeservicearbeidere er nå om lag like i antall årsverk. Den siste gruppen har stadig utgjort en større andel. Dette forholdet har isolert bidratt til å dempe lønnsveksten samlet for arbeidergruppene innenfor oljevirksomhet offshore, fordi gjennomsnittlig lønnsnivå for oljeservicearbeidere er lavere enn for operatørarbeidere.

En automatisk virkning av ansiennitetstillegg per 1. januar hvert år bidrar med minst ½ prosentpoeng til gjennomsnittlig årslønnsvekst.

For hotell og restaurantvirksomhet var det en årslønnsvekst fra 2012 til 2013 på 3,3 prosent, mot 3,0 prosent året før. Lønnsoverhenget inn i 2013 ble beregnet til 0,6 prosent. Det sentrale tariffoppgjøret i 2013 ga totale tarifftillegg på til sammen 3,24 kr per time fra 1. april. Sammen med lønnsoverhenget og garanttillegg bidro dette til om lag 2 prosent lønnsvekst før lønnsglidning og strukturelle endringer i bransjen.

Mens gjennomsnittstallene ikke viste noen lønnsglidning fra 2011 til 2012, viser årslønnsveksten fra 2012 til 2013 1,3 prosentpoeng lønnsglidning innenfor hotell og restaurant i NHO-bedrifter. Noe av denne lønnsøkningen skyldes vekst i bonus og uregelmessige tillegg.

Gjennomsnittlig alder for ansatte i hotell og restaurant var i 2012 om lag 10 år lavere enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHO-bedrifter. Bransjen er preget av høy turnover. Vanligvis er bare om lag halvparten av de samme arbeidstakerne med i lønnsstatistikken fra et år til et annet. Strukturelle endringer i arbeidskraften mellom grupper og virkninger via høy turnover, har vanligvis trukket gjennomsnittlig lønnsvekst noe ned. Fra 2012 til 2013 kan man i langt mindre grad enn tidligere se en slik virkning på gjennomsnittlig lønnsvekst i bransjen totalt sett.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter

Industrifunksjonærene i NHO-bedrifter utgjør om lag 1/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Årslønnsveksten for industrifunksjonærer fra 2012 til 2013 var 4,3 prosent, mot 4,1 prosent året før. Fra 1. oktober 2012 til 1. oktober 2013 var lønnsveksten samlet for industrifunksjonærer 3,6 prosent, mot 4,4 prosent året før.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter inn i 2013 var beregnet til 2,1 prosent, mot 1,8 prosent året før, som forklarer noe av at man har en økning i lønnsveksten på kalenderårsbasis fra 2012 til 2013, mens forholdet er motsatt dersom man måler lønnsveksten fra 1. oktober til 1. oktober. Inn i 2014 er lønnsoverhenget for industrifunksjonærer beregnet til om lag 1,4 prosent.

0,3 prosentpoeng av lønnsveksten fra 2012 til 2013 skyldes endringer i årsverk, fra næringer med lønnsnivå noe lavere enn gjennomsnittlig lønnsnivå (næringsmiddel, treindustri) til næringer med gjennomgående høyere lønnsnivå (verksted/metall inkl. offshorerettet, kjemisk ol.).

Det er ingen virkninger fra bonus og uregelmessige tillegg på gjennomsnittlig lønnsvekst for funksjonærer. Året før bidro lavere bonus med 0,4 prosentpoeng lavere lønnsvekst.

Ny standard for næringsgruppering ble av Statistisk sentralbyrå innført for alle sektorer fra 2009, med justeringer de senere årene. Dette gjaldt også NHO-bedrifter. Om lag 10 prosent av funksjonærene i NHOs industribedrifter, ble i offisiell statistikk fra 2009 plassert utenfor industri blant annet i «Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting» og «oljevirksomhet». Tilsvarende endringer i offentlig næringsklassifikasjoner av bedrifter i 2010, førte til at deler av spesielt oljebaserte industribedrifter ble tatt ut av industrien og plassert i blant annet «oljevirksomhet». Disse bedriftsenhetene er med i lønnstallene for industrifunksjonærer for NHO-bedrifter, fordi enhetene fortsatt er knyttet sammen med NHOs industribedrifter og/eller foretak.

Av hensyn til kontinuiteten i beregninger av lønnsvekst for funksjonærer i industri, vil klassifiseringen for NHO-bedrifter i tariffsammenheng og i utvalgets rapportering, fortsatt avvike noe fra offentlig klassifisering på dette punktet. Virkningene blir omtalt i fotnotene i tabellene.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet ved at de ulike bransjene blir vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder, forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Dette danner grunnlag for beregninger av årslønnsvekst. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Funksjonærgrupper ellers i NHO-områder er ansatte innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, informasjonssektoren etc. Samlet utgjør bransjene utenfor industrien om lag 2/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærer i NHO-området ble 4,3 prosent fra 2012 til 2013, mot 4,2 prosent året før. Fra 1. oktober 2012 til 1. oktober 2013 var veksten 3,9 prosent, mot 4,1 prosent året før. Økte bonusutbetalinger og økte uregelmessige tillegg dro begge lønnsveksten opp med 0,2 prosentpoeng.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst for funksjonærgrupper varierer mellom næringsgrupper, og endringer av årsverk mellom næringer/områder drar opp gjennomsnittlig lønnsnivå for funksjonærene samlet også utenfor industrien. Spesielt gjelder dette oljesektoren. Gjennomsnittlig lønnsnivå for funksjonærer innenfor denne oljesektoren, ligger om lag 40 prosent høyere enn gjennomsnittlig lønnsnivå for funksjonærer ellers i NHO-bedrifter. Med 10–15 prosent økning i årsverkene, bidrar gruppen alene med nesten ½ prosentpoeng til lønnsveksten for funksjonærgruppen totalt. Det er større innslag av funksjonærer på høyere lønns- og utdanningsnivå enn året før. For oljesektoren gjelder dette spesielt sivilingeniør- og ingeniørgrupper.

Lønnsoverhenget for alle funksjonærer i NHO-bedrifter er beregnet til 1,3 prosent.

Tallene ovenfor inkluderer både tekniske og andre funksjonærgrupper inklusive lederstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppene i NHO-bedrifter, omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av alle funksjonærer.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en stor gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 10 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i forhandlingsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og deltid)

Gjennomsnittlig lønnsvekst samlet for arbeidere og funksjonærer i industrien i NHO-bedrifter er beregnet til 3,9 prosent, basert på oppdaterte tilgjengelige sysselsettingstall pr. bedrift for henholdsvis 2012 og 2013.

Grunnlaget for beregningene er basert på SSBs oppdaterte sysselsettingstall (antall ansatte) for NHO-bedrifter for april og oktober i 2013 og 2012, gruppert etter de samme næringsgruppene som ellers i industrien, jf. vedleggstabell 4.10. Vektene mellom næringene baserer seg på de bedriftsenheter som er entydige klassifisert som industri i henholdsvis medlemsregistret i NHO og foretak og bedriftsregistret (FOB) i SSB.

Samlet øker funksjonærgruppene i antall, mens antall arbeidere går noe tilbake i NHOs industribedrifter. Funksjonærgrupper med relativt høy utdannelse og høyere lønnsnivå har økt i lønnsmassen. Dette bidrar isolert til at samlet gjennomsnittslønn øker noe mer enn uendret sammensetning av arbeidskraften mellom arbeidere og funksjonærer tilsier. En sammenlignende beregning basert på årsverk i NHOs medlemsregister viser at andel funksjonærer i industrien utgjør om lag 44 prosent av sysselsettingen og om lag 56 prosent av lønnssum i 2013 for alle sysselsatte i industrien.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I finansnæringen ble det i mellomoppgjøret for 2013 mellom Finansforbundet og Finans Norge5 og mellom LO/ HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finans Norge gitt et generelt tillegg på lønnsregulativet på 0,6 prosent eller minst kr 2 200 per år med virkning fra 1. mai 2013. Dette ga et gjennomsnittlig lønnstillegg på 0,6 prosent med virkning fra 1. mai 2013. Tillegget anslås å bidra med 0,4 prosent til årslønnsveksten fra 2012 til 2013.

Ifølge Finans Norge ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2013 på 0,4 prosent og per 1. juli på 2013 på 1,25 prosent.

Ifølge lønnsstatistikken for 2013 økte den gjennomsnittlige månedslønnen i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet6 bank og forsikring, med 6,3 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2012 til 1. september 2013. Avtalt lønn steg med 3,5 prosent i det samme tidsrommet. Bonusutbetalingene bidro til å trekke opp lønnsveksten.

Bonus har de siste årene fram til 2009 utgjort en økende andel av månedslønnen. I 2004 utgjorde bonus i gjennomsnitt om lag 3,5 prosent av månedslønnen i alt. Denne andelen vokste til 11,9 prosent i 2008, før den falt til 7,2 prosent i 2009. I 2010 økte andelen igjen til 8,8 prosent og i 2011 og 2012 var den på henholdvis til 9,3 og 7,3 prosent. I 2013 var bonusandelen på 9,8 prosent.

For finanstjenester har utvalget, på grunnlag av lønnsstatistikken for 2013 og lønnstilleggene i 2013, beregnet årslønnsveksten fra 2012 til 2013 til 6,7 prosent.

I varehandelen ble det i mellomoppgjøret 2013 på Landsoverenskomsten mellom Hovedorganisasjonen Virke og LO/HK, gitt et generelt tillegg på 0,75 kroner per time og et ytterligere tillegg fra samme dato på kr 1,40 per time fordi overenskomstens gjennomsnittslønn lå under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012. Videre ble det gitt ytterligere kr 2,50 per time, dvs. totalt kr 4,65 per time til arbeidstakere som var lønnet på trinn 1 og over. De laveste minstelønnssatsene, trinn 1 – 5, ble i tillegg økt med 2 kroner per time.

For tillegg på andre overenskomster i Virke-området samt overenskomster innen HUK-området, vises det til vedlegg 1.

Garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og Virke resulterte i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2013 på kr 297 per måned.

Ifølge lønnsstatistikken for 2013 steg den gjennomsnittlige månedslønnen for heltidsansatte i varehandelen under ett med 3,4 prosent fra 1. september 2012 til 1. september 2013. For alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen var veksten i månedslønnen 4,2 prosent i det samme tidsrommet.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2013 og lønnstilleggene i 2013, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2012 til 2013 for alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen til 4,0 prosent. Variable lønnselementer trakk lønnsveksten opp.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I mellomoppgjøret 2013 ble det i det statlige tariffområdet etter forhandlinger mellom staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne enighet om et generelt tillegg fra 1. mai. Dette ble gitt som et stigende kronebeløp på lavere og midlere lønnstrinn, fra kr 4 200 i lønnstrinn (ltr) 19 til kr 4 500 til og med ltr 51. Fra lønnstrinn 52 ble det gitt et lønnstillegg på 1,07 prosent. Det ble ikke avsatt penger til lokale forhandlinger. Partene ble enige om at det kunne føres lokale forhandlinger dersom arbeidsgiver mente det var grunnlag for det. Tilleggene bidro med 0,7 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2012 til 2013.

Statistikk- og beregningsutvalget i staten har beregnet lønnsveksten for det statlige tariffområdet til 3,5 prosent.

Kommunesektoren/KS-området

I mellomoppgjøret i KS-området i 2013 kom KS og LO Kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne til enighet i forhandlinger. Det ble gitt et generelt tillegg på 0,75 prosent eller minst kr 3 100 fra 1. mai til alle ansatte i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4 i hovedtariffavtalen). Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. Per 1. mai 2013 skulle arbeidstakere med minimum 20 års lønnsansiennitet ikke ha lavere grunnlønn enn kr 350 700, en økning på kr 12 400 fra 2012. Det ble ikke avsatt midler til lokale forhandlinger etter hovedtariffavtalens kapittel 4.A.1.

For stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2013 til lønnsveksten fra 2012 til 2013 med 0,6 prosentpoeng.

For en del grupper i KS-området (kap. 3 og 5) fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune, uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai med mindre annen dato er avtalt.

I Oslo kommuneble det gitt et lønnstillegg fra 1. mai på 2,55 prosent eller minst kr 9 700.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2013 og tarifftilleggene i 2013, er årslønnsveksten fra 2012 til 2013 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer7, beregnet til 3,7 prosent. For kommuneansatte eksklusiv ansatte i undervisningssektoren er årslønnsveksten beregnet til 3,9 prosent.

Undervisningspersonell

Tilleggene ved lønnsoppgjøret i KS-området i 2013 var også gjeldende for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap. 4).

For undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse bidro tarifftilleggene i KS-oppgjøret i 2013 til lønnsveksten fra 2012 til 2013 med 0,5 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2013 og tarifftilleggene i 2013, er årslønnsveksten fra 2012 til 2013 for undervisningsstillinger i hele kommunesektoren beregnet til 3,2 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjons medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet og hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlings-grupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den norske legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I mellomoppgjøret i 2013 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2013 på kr 1 463 per år. Det ble gitt et ytterligere tillegg på kr 2 730 per år til arbeidstakere (unntatt lærlinger og unge arbeidstakere) med årslønn på kr 365 670 eller lavere.

Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg. For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2013 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2012 til 2013 i Spekter-området ekskl. helseforetakene beregnet til 3,6 prosent.

I mellomoppgjøret i 2013 i helseforetakene kom Spekter og forbundene i LO og YS til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2) om et generelt tillegg fra 1. mai 2013 på 0,75 prosent eller minst kr 3 100 per år. Minstelønnssatsene ble hevet med kr 3 000 eller mer fra 1. mai. Avtalen innebar også at minstelønnen i stillingsgruppe l for ansatte med 20 års ansiennitet (stillinger hvor det ikke kreves særskilt utdanning), skulle være minimum kr 351 000 fra 1. mai 2013, en økning på kr 12 000 fra 2012. Det ble videre gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå i 2013 med virkning fra 1. mai.

Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) kom i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2) til enighet om at alle som er omfattet av overenskomstene skal sikres et tillegg på minst 0,75 prosent fra 1. mai. Minstelønnssatsene ble hevet med kr 3 000 eller mer fra 1. mai. Det ble også gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå med lønnsregulering med virkning fra 1. mai. For medlemmer av Unio som ikke er omfattet av sentrale forbundsvise forhandlinger, ble det gjennomført lokale forhandlinger.

I oppgjøret mellom Spekter-Helse og Den norske legeforening kom partene til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A 2) for helseforetakene. I helseforetakene fikk turnusleger et tillegg på kr 14 000 per år og leger i spesialisering et tillegg fra kr 19 000 til kr 20 000. Tilleggene ble gitt med virkning fra 1. januar 2013. Det ble gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå for medlemmer av Den norske legeforening som ikke fikk generelle tillegg i A 2-forhandlingene. For øvrige forbund i Akademikerne ble det gjennomført lokale forhandlinger.

For nærmere omtale av lønnsoppgjøret i 2013 i helseforetakene, vises det til vedlegg 1.

På grunnlag av tallmateriale/lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for 2012 og 2013 og lønnstilleggene i disse to årene, har utvalget beregnet årslønnsveksten i helseforetakene fra 2012 til 2013 til 3,8 prosent. På grunnlag av lønnsstatistikk per 1. oktober 2013 anslo utvalget lønnsveksten i helseforetakene til 3 prosent i februarrapporten. Informasjon om lønnsvekst i 4. kvartal 2013 er bakgrunnen for at den beregnede årslønnsveksten er høyere enn anslaget gitt i februarrapporten.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Utvalget anslår overhenget til 2014 til 0,8 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående år var på 1,6 prosent. For områdene i tabell 1.6 varierer overhenget til 2014 fra 0,3 prosent for ansatte i undervisningsstillinger i kommunene til 1,4 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. For industriarbeidere i NHO-bedrifter er overhenget beregnet til 1,2 prosent.

I tillegg til lønnsoverhenget kan lønnsveksten til neste år i enkelte områder også bli påvirket enten av allerede avtalte tarifftillegg eller av garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser.

Garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser sikrer områder en (automatisk) lønnsvekst, gjerne i forhold til en fastlagt referansegruppes lønn. Fra 2011 er nye ordninger kommet til, blant annet for regulering av minstelønnssatser i LO – NHO- området.

Virkninger av alle avtalte tillegg inklusive slike ordninger, defineres som tarifftillegg når de er kjent. En del av disse tilleggene vil ikke være klare før endelig statistikk foreligger.

Prinsipielt står allerede avtalte lønnstillegg for neste år i en noe annen stilling enn det ovennevnte. Ved å avtale lønnstillegg i et tariffoppgjør for neste år, legger en føringer for årslønnsveksten året etter. På denne bakgrunn bør beregninger av lønnsoverheng til ett år suppleres med opplysninger om eventuelle allerede avtalte tillegg for det samme året.

1.4 Lønnsutviklingen for ledere

1.4.1 Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser for ledere i enkelte næringer

I dette avsnittet presenteres lønnsveksten fra 2012 til 2013 for ledere i en del næringer basert på samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus. Tallene omfatter ledere i foretak i næringsvirksomhet utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Offentlig eide foretak er inkludert. Tallene er basert på Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk. Lønnsveksten er regnet som endring i månedslønn fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter.

Det presenteres tall for to grupper av ledere i næringsvirksomhet:

• Gruppen med yrkeskode 1210, «administrerende direktører» i store og mellomstore foretak, dvs. foretak med 10 eller flere ansatte. Gruppen kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

• Gruppen med yrkeskode 1300, «ledere av små foretak», dvs. foretak med færre enn 10 ansatte.

Totalt omfattet utvalget til lønnsstatistikken i 2013 om lag 23 700 heltidsansatte personer innen disse to ledergruppene.

Tabell 1.7 viser at lønnsveksten regnet som endring i gjennomsnittslønn fra september/oktober 2012 til september/oktober 2013 for administrerende direktører varierte en del mellom næringene som er med i tabellen, fra uendret gjennomsnittslønn i forretningsmessig tjenesteyting til 21,5 prosent i olje- og gassutvinning. For administrerende direktører i industrien var lønnsveksten 0,8 prosent. For ledere av små foretak var lønnsveksten i 2013 høy i faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, mens veksten varierte mellom 1,0 og 6,4 prosent i de andre næringene i tabell 1.7. Gjennomsnittslønnen for administrerende direktører under ett steg med 2,9 prosent fra september/oktober 2012 til samme tidspunkt i 2013, mot 0,3 prosent året før. For ledere av små foretak var lønnsveksten 3,0 prosent, mot 3,1 prosent året før.

I næringene bygg- og anleggsvirksomhet, varehandel og IKT var lønnsveksten for administrerende direktører fra september/oktober 2012 til samme tidspunkt i 2013 høyere enn for lønnstakerne ellers i disse næringene. I de andre næringene i tabell 1.7 var det omvendt

Fra september/oktober 2011 til samme tidspunkt i 2012 var lønnsveksten for administrerende direktører høyere enn for lønnstakerne ellers i næringene bygg- og anleggsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting, hotell- og restaurantvirksomhet og samferdsel, mens det var omvendt i de andre næringene.

1.4.2 Lønnsutviklingen for ledere inklusive opsjons- og naturalytelser

Beregningsutvalget presenterer i dette avsnittet en lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for ledere i foretak utenom offentlig forvaltning og helseforetakene. Statistikken bygger på datamaterialet Statistisk sentralbyrå innhenter til lønnsstatistikken. Videre er det hentet tillegginformasjon fra LTO-registeret om opsjons- og naturalytelser. Statistikken dekker perioden 2004 til 2012. Denne lederlønnsstatistikken bygger på yrkesklassifiseringen for å definere ledere (jf. boks 1.4). Statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

Lønnsveksten er regnet som endring fra september/oktober det ene året til samme tidspunktet året etter og kan i det enkelte år ikke direkte sammenliknes med veksten i gjennomsnittlig årslønn fra det ene året til det andre slik den framkommer i tabell 1.1. Over tid vil det likevel bli stor grad av samsvar mellom disse to måtene å beregne lønnsveksten på.

Tabell 1.8 viser at gjennomsnittslønnen for administrerende direktører var uendret fra september/oktober 2011 til samme tidspunkt i 2012, mot en vekst på 4,0 prosent i tilsvarende periode året før. Opsjons- og naturalytelser i kroner var om lag uendret for denne ledergruppen fra 2011 til 2012. Lønnsveksten varierer med foretaksstørrelse, fra ÷0,5 prosent for administrerende direktører i foretak med 25–99 ansatte til 1,7 prosent i foretak med under 25 ansatte. For ledere i småbedrifter var lønnsveksten 2,8 prosent fra september/oktober 2011 til september/oktober 2012, mot 3,9 prosent året før. For alle ledere var veksten 1,8 prosent fra september/oktober 2011 til september/oktober 2012, mot 5,0 prosent året før. Andelen som ledere i små bedrifter utgjorde av alle ledere, gikk ned fra 2011 til 2012. Dette trakk isolert sett opp samlet lønnsvekst for ledere i alt i 2012.

Ledere i foretak med 10 eller flere ansatte blir kodet som administrerende direktører i lønnsstatistikken. Dette er en forholdsvis lav grense, slik at en del ledere trolig får denne koden uten å utføre oppgaver eller ha det ansvaret en vanligvis forbinder med en administrerende direktør.

I tabell 1.9 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå og inndelt i desiler. Det var om lag 1 050 direktører i hvert desil i 2012 og om lag 1 000 i 2011. Tabellen viser at lederne i 10. desil har en gjennomsnittslønn på om lag 2,1 millioner kroner per september/oktober 2012. Opsjons- og naturalytelser for denne gruppen var 115 200 kroner i 2012. Lønnsveksten i 2012 var høyere i desilene 1–5 enn i desilene 6 til 10. I 2011 var lønnsveksten høyest i de øverste desilene.

Tabell 1.10 viser lønnsutviklingen og lønnsnivå for kvinnelige og mannlige ledere. Kvinnelige administrerende direktører hadde nedgang i gjennomsnittslønnen fra september/oktober 2011 til samme tidspunkt i 2012, mens det var en svak økning for menn. Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per september/oktober 2012 om lag 71 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører.

Tabell 1.11 viser gjennomsnittlig lønnsnivå og lønnsutvikling for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det er ikke en entydig sammenheng mellom foretaksstørrelse og lønnsnivå. I 2012 var lønnsnivået høyest for administrerende direktører i foretak med 100 til 249 ansatte. Noe av forklaring på dette kan være at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak, slik at sammensetningen av ledergruppen som inngår kan variere mellom foretaksstørrelser. Det kan også skyldes næringsvise forskjeller i foretaksstørrelser. Utvalget vil se nærmere på dette til junirapporten.

1.4.3 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget presenterer i dette avsnittet tall for lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor fra 1. oktober/1. desember 2008 til samme tidspunkt i 2013. Følgende grupper inngår i denne statistikken:

• Øverste administrative leder (rådmenn) i kommuner og fylkeskommuner

• Øverste leder i forvaltningen, etater, direktorater og finansieringsinstitusjoner i staten.

• Administrerende direktøri de regionale helseforetakene herunder også de forskjellige helseforetakene.

Utplukket av ledere er basert på Statistisk sentralbyrås ordinære lønnsstatstikk. Lønnsbegrepet har samme innhold som ellers i kapittel 1, dvs. fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg. I staten omfatter utplukket både toppledere som er lønnet etter lederlønnssystemet8 i staten og toppledere av etater som er lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen i staten.

Det er små grupper det er beregnet lønnsvekst for i tabell 1.12. Endringer i antallet som er med i gruppene, kan derfor gi forholdsvis store utslag i beregnet lønnsvekst.

Lønnsveksten for toppledere i offentlig sektor var i gjennomsnitt 4,2 prosent fra oktober/desember 2012 til oktober/desember 2013, mot 4,3 prosent året før. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten fra desember 2012 til desember 2013 4,5 prosent, mot 5,2 prosent året før. I staten var veksten fra oktober 2012 til oktober 2013 5,0 prosent, mot 3,5 prosent året før. Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i offentlig sektor omfatter også administrerende direktører i helseforetakene. Lønnsnivået for denne gruppen i helseforetakene var per oktober 2013 1 546 800 kroner, og lønnsveksten var i gjennomsnitt 1,0 prosent fra oktober 2012 til oktober 2013, mot 6,1 prosent året før.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere fra oktober/desember 2012 til samme tidspunkt i 2013 var med unntak for toppledere i helseforetakene og toppledere i staten lønnet etter lønnsregulativet, høyere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor.

Per desember 2013 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner om lag 867 600 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 1 104 000 kroner per oktober 2013. Lønnen var en del høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for toppledere lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn etter forhandlingsområder, næring, utdanningslengde, alder og samlet for alle lønnstakere både etter gjennomsnittslønn og medianlønn. Lønnsforskjellene måles for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn er i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

TBU har statistikk for utviklingen i gjennomsnittslønn mellom kvinner og menn for ulike forhandlingsområder siden 1984 og samlet for alle kvinner og menn fra 1997. For arbeidsmarkedet under ett var det for heltidsansatte en tilnærming i relativ lønn på 1,7 prosentpoeng fra 1997 fram til og med 2008. I 2008 var det et brudd i serien. Fra 2009 til 2013 ble forskjellen redusert med 1,2 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2009 redusert med 1,1 prosentpoeng. Ser vi på medianlønn mellom kvinner og menn, var det en tilnærming fra 1997 til 2008 på 1,4 prosentpoeng. Fra 2009 til 2013 ble lønnsforskjellene redusert med 1,6 prosentpoeng.

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.13 viser lønnsutviklingen per årsverk for kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. vedlegg 2. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner i forhold til gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 2004–2013. Det oppgis også gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2013.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble i følge lønnsstatistikken og utvalgets beregninger redusert fra 2012 til 2013 både for industrifunksjonærer og industriarbeidere i NHO-bedrifter, ansatte i Spekterområdet inkludert helseforetakene og for undervisningspersonell i kommune/fylkeskommune.

For ansatte i kommunene eksklusive skoleverket har lønnsforskjellene økt. For de andre områdene har forskjellen vært uendret eller det har vært små endringer.

I den siste 10-årsperioden har det vært flere brudd i seriene for de ulike forhandlingsområdene. Tatt hensyn til disse bruddene har det over en tiårsperiode (2004–2013) vært tilnærming eller stabilitet i kvinners og menns lønn for de fleste forhandlingsområdene med unntak av i finanstjenester og for ansatte i Virke-bedrifter. Økte lønnsforskjeller i Virke- bedrifter skyldes strukturelle endringer (fram t.o.m. 2012), i første rekke sterk økning i antallet kvinnelige butikkmedarbeidere, som har relativt lav lønn.

I hovedgruppene i tabell 1.13 er det forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning da noen områder har mer ensartete stillingsstrukturer enn andre. For eksempel er stillingsstrukturen blant industriarbeidere relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene. Tabellen egner seg dermed mest til å følge utviklingen i de enkelte områdene over tid.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 1.14 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse og så finne lønnsnivået for den personen som blir liggende i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Det har vært en økning i forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn målt ved alle disse tre begrepene det siste året. Fra 2012 til 2013 økte lønnsforskjellen mellom heltidsansatte kvinner og menn med 0,4 prosentpoeng. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 87,9 prosent av menns lønn i 2013 mot 88,3 prosent i 2012 (tabell 1.14).

Når deltid inkluderes, økte den relative lønnsforskjellen med 0,7 prosentpoeng fra 86,5 prosent til 85,8 prosent. En nærmere analyse viser at økt lønnsforskjell siste år særlig er knyttet til ulike uregelmessige tillegg for kvinner og menn. For avtalt lønn alene er kjønnsforskjellen i lønn nær uendret. Ser vi de to siste årene samlet, er det en tilnærming fra 2011.

Målt ved medianlønn har de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn økt med 0,8 prosentpoeng, fra 94,2 til 93,4 prosent. Ved å sammenligne medianlønn i stedet for gjennomsnittlønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre enn ved de andre målene. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. Høye enkeltlønninger blant menn betyr mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.15 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per september/oktober/desember). I boks 1.5 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.13 og 1.15.

I tiårsperioden 2004 til 2013 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert eller var uendret for de fleste næringene med unntak av ansatte i finanstjenester.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring (2004–2013) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.11 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne i lavere stillinger. Et unntak er helseforetakene og private helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene blir mindre når deltid inkluderes.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.16 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde. Fra 2012 til 2013 har det vært små endringer i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn målt etter utdanningslengde med unntak for universitets- og høyskoleutdannede til og med 4 år hvor lønnsforskjellene har økt med 0,7 prosentpoeng.

Ser vi på de to siste årene samlet, er det tilnærming fra 2011 for alle utdanningslengder.

Det er minst lønnsforskjeller for de som har kortest utdanning, dvs. de som har grunnskoleutdanning eller videregående skoleutdanning. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanningsnivå og næring (2004–2013) vises det til tabell 4.12 i vedlegg 4.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.17 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns etter alder. Fra 2012 til 2013 har lønnsforskjellene økt spesielt for aldersgruppene 30–34 år, 40–44 år og 55–59 år. For de andre gruppene har endringene vært små. Ser vi på de to siste årene samlet, er det en tilnærming fra 2011 for de fleste aldersgruppene.

Tabell 1.17 viser også at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2013

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

• Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig prosentvis lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvinner enn menn i lavlønnsgruppene.

• Fordelingen av de lokale tilleggene.

• De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Meklingsresultatet i mellomoppgjøret 2013 mellom LO og NHO ga et generelt tillegg på kr 0,75 per time. Det ble gitt ytterligere kr 1,40 per time, dvs. totalt kr 2,15 per time, til arbeidstakere på overenskomster med gjennomsnittslønn under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012 (365 670 kroner). Kvinner utgjorde 47 prosent av disse, mot 25 prosent i alt.

Mellom LO/Handel og Kontor og Virke ble det på Landsoverenskomsten gitt et generelt tillegg fra 1. april på kr 0,75 per time og et ytterligere tillegg fra samme dato på kr 1,40 per time fordi overenskomstens gjennomsnittslønn lå under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012. Videre ble det gitt ytterligere kr 2,50 per time, dvs. totalt kr 4,65 per time til arbeidstakere som er lønnet på trinn 1 og over. Utover dette ble de laveste minstelønnssatsene, trinn 1 – 5, økt med 2 kroner per time. Kvinner befinner seg i større grad enn menn på minstelønnssatsene9 slik at dette gir en likelønnsprofil.

Mellom YS og Virke ble det på Funksjonæravtalene og på Kontoroverenskomsten gitt et generelt tillegg fra 1. april på kr 0,75 per time, og ytterligere et tillegg på kr 1,40 fra samme dato fordi overenskomstenes gjennomsnittslønn lå under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012. Videre ble det på Funksjonæravtalene og på Kontoroverenskomsten gitt ytterligere kr 2,50 per time, dvs. totalt kr 4,65 per time til arbeidstakere som er lønnet på trinn 1 og over. Utover dette ble de laveste minstelønnssatsene, trinn 1 – 5, økt med 2 kroner per time.

I det statlige tariffområdet ble det gitt et generelt tillegg som et stigende kronebeløp på lavere og midlere lønnstrinn, fra kr 4 200 i lønnstrinn (ltr.) 19 til kr 4 500 til og med ltr. 51. Fra lønnstrinn 52 ble det gitt et lønnstillegg på 1,07 prosent. Ved eventuelle lokale forhandlinger skal likelønn prioriteres.

I KS-området ble det gitt et generelt tillegg på 0,75 prosent eller minst kr 3 100 til alle ansatte i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse. Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. Minstelønnsnivået ved 20 års ansiennitet har en garantibestemmelse. Satsen reguleres med den prosentvise endringen per 1. mai i folketrygdens grunnbeløp basert på foregående års G-regulering. 88 prosent av de ansatte på satsen er kvinner. I KS-området totalt står kvinner for 78 prosent av årsverkene i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse. Andel kvinner i de ulike stillingsgruppene framgår av tabell 1.1 i vedlegg 1. Medregnet garantibestemmelsen fikk kvinner i gjennomsnitt de høyeste tilleggene både i prosent og i kroneri 2013-oppgjøret.

Mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS-Spekter ble det (på A-nivå) gitt et generelt tillegg på kr 1 463 per år. Det ble gitt et ytterligere tillegg på kr 2 730 per år til arbeidstakere (unntatt lærlinger og unge arbeidstakere) med årslønn på kr 365 670 eller lavere.

I helseforetakene kom Spekter og forbundene i LO og YS til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Det ble enighet om et generelt tillegg fra 1. mai 2013 på 0,75 prosent eller minst kr 3 100 per år. Minstelønnssatsene ble hevet med kr 3 000 eller mer fra 1. mai. Avtalen innebærer også at minstelønnen i stillingsgruppe l for ansatte med 20 års ansiennitet (stillinger hvor det ikke kreves særskilt utdanning), skal være minimum kr 351 000 fra 1. mai 2013, en økning på kr 12 000 fra året før. Kvinneandelene i LO- og YS-overenskomstene er 75 prosent.

For helseforetakene er også Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) kommet til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Alle som er omfattet av overenskomstene skal sikres et tillegg på minst 0,75 prosent fra 1. mai. Minstelønnssatsene ble hevet med kr 3 000 eller mer fra 1. mai. Kvinneandelen i disse overenskomstene er 89 prosent.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I dette avsnittet vises to tabeller for lønnsutvikling for ansatte etter næringer og utdanningslengde. Tabell 1.18 viser lønn inkludert nye opplysninger om innvandrernes utdanningsnivå fra 2012 og tabell 1.19 viser eksklusive disse opplysningene.10

Tabell 1.18 og 1.19 viser at fordelingen av ansatte på de ulike utdanningslengdene varierer mellom næringene. I 2013 var det innenfor industri, bygg og anlegg og varehandel 70 prosent eller flere av ansatte som hadde grunnskole og videregående skole (inklusive fagutdanning) som lengste utdanning. I skoleverket var tilsvarende andel 3 prosent, i kommune og fylkeskommune (eksklusive skoleverket) 45 prosent, blant ansatte i helseforetakene 25 prosent og blant statsansatte 31 prosent.

Samlet vekst fra 2008–2013 etter utdanningslengde

For grunnskoleutdannede har den høyeste veksten de siste fem årene vært for ansatte i staten (22,2 prosent). For personer på videregående skolenivå er det også staten som har hatt høyest lønnsvekst (22,2 prosent). For fagutdannede er det ansatte i kommune/fylkeskommune i alt, som har hatt høyest lønnsvekst (22,7 prosent). For disse tre utdanningslengdene viser tabell 1.18 og 1.19 samme resultat.

For universitets eller høyskoleutdannede til og med 4 år er det i tabell 1.18, hvor nye utdanningsopplysninger fra 2012 om innvandrere er inkludert (i 2013-tallene), ansatte i bygg og anlegg som har hatt høyest vekst (22,4 prosent). I tabell 1.19 hvor disse opplysningene ikke er inkludert, har staten hatt høyest lønnsvekst (21,4 prosent).

For personer med universitets og høyskoleutdannede lengre enn 4 år er det i tabell 1.18 ansatte i bygg- og anlegg som har hatt høyest lønnsvekst (23,5 prosent). I tabell 1.19 er det kommune og fylkeskommune eksklusive skoleverket som har hatt høyest lønnsvekst.

Sammenligner man lønnsnivået i 2013 i de to tabellene er det såvidt litt lavere gjennomsnittlig lønnsnivå i tabell 1.18 enn i tabell 1.19 for enkelte grupper. Forskjellen utgjør opptil 2 prosent. Det er først og fremst ansatte med universitet- og høyskoleutdanning innen bygg og anlegg, industri og varehandel hvor vi får noe lavere lønn når utdanningsopplysninger om innvandrere inkluderes.

I enkelte næringer er andelen personer av utdanningslengdene ganske liten. F.eks innenfor skoleverket er det kun 0,4 prosent av de ansatte i utvalget som har grunnskoleutdanning. I disse tilfellene bør tallene tolkes med varsomhet.