5 Inntektsutvikling for husholdningene

• Husholdningenes disponible realinntekt økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 3,1 prosent i 2013. Regnet per innbygger var økningen på 1,3 prosent. Lønnsinntektene etter skatt var den største bidragsyteren til veksten.

• Økningen i reallønn etter skatt for en lønnstaker med gjennomsnittlig årslønn anslås til 1,8 prosent fra 2012 til 2013, mot 3,2 prosent året før. For de grupper utvalget har tall for, varierte veksten i reallønn etter skatt i 2013 fra 1,4 prosent for industriarbeidere og statsansatte til 4,0 prosent for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring.

• Inntektsulikheten for samlet inntekt i yrkesbefolkningen var uendret fra 2011 til 2012. Sett over en lengre periode er fordelingen av samlet inntekt i yrkesbefolkningen sterkt preget av svingningene i utbyttene. Medregnet utbytte er ulikheten noe høyere i 2012 enn i 2002. Inntektsforskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre land.

5.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

Dette kapittelet fokuserer på husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på foreløpige tall fra nasjonalregnskapet. Nasjonalregnskapets inntektsregnskap gir en samlet oversikt over husholdningssektorens, inklusive ideelle organisasjoner, inntekter og utgifter, det vil si etter at en har summert alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse av hva som inngår i husholdningssektoren, se boks 5.1)

* Foreløpige tall for 2012 og 2013

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

* Foreløpige tall for 2012 og 2013

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 5.1 viser husholdningenes disponible inntekt i prosent av disponibel inntekt for Norge, og i prosent av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumsnæringene. Husholdningenes andel av disponibel inntekt utenom petroleumsnæringene var på 61 prosent i 2013 og er uendret sammenliknet med 2012. Husholdningenes andel av disponibel inntekt totalt for Norge på 50 prosent er noe høyere enn i 2012. Husholdningenes andel av samlet disponibel inntekt for Norge påvirkes mye av hvordan driftsresultatet i petroleumsnæringene utvikler seg.

Husholdningenes disponible inntekt økte nominelt med 5,9 prosent i 2013 mot 4,4 prosent i 2012. Konsumdeflatoren, inklusive konsum i ideelle organisasjoner, hadde en vekst på 2,7 prosent i 2013, som førte til at disponibel realinntekt økte med 3.1 prosent i 2013. Dette er en nedgang fra 3,4 prosent i 2012. Konsumdeflatoren er beregnet i nasjonalregnskapet basert på konsum i husholdninger og ideelle organisasjoner. Sammenlignet med KPI omfatter den prisvekst på konsum i utlandet samt prisvekst på konsum i ideelle organisasjoner. I tillegg skal husholdningenes konsum også omfatte beregnede utgifter tilknyttet finansielle tjenester, i form av en rentemargin, noe som ikke er dekket av KPI. Veksten i KPI var 2,1 prosent fra 2012 til 2013.

Tabell 5.1 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene bidro til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 2004–2013.

Bidraget fra lønn, som er den største inntektskomponenten i husholdningssektoren, var på 2,0 prosentpoeng i 2013. Dette er en reduksjon på 2,1 prosentpoeng fra 2012, men fortsatt over bidragene fra 2009 og 2010 på henholdsvis 0,6 og 1 prosentpoeng. Med unntak av årene 2009 og 2010 er bidraget i 2013 det laveste nivået siden 2003.

Bidraget fra skatt av inntekt og formue til utviklingen i disponibel inntekt vil, med denne type dekomponering, være negativt så lenge realinntektene øker og det ikke er store reduksjoner i beskatningen. Skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 0,7 prosentpoeng i 2013. Til sammenligning reduserte skatt av inntekt og formue veksten i disponibel realinntekt med i gjennomsnitt 1,4 prosentpoeng i perioden 2004–2013.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i hele perioden 2004–2013 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I 2013 var bidraget fra offentlige stønader, hovedsakelig knyttet til alderspensjoner og sykepenger, på 0,6 prosentpoeng, som er det laveste siden 2006. Til sammenlikning var bidraget fra offentlige stønader i 2011 på 1,4 prosentpoeng og 1,3 prosentpoeng i 2012.

Husholdningenes formuesinntekter består i hovedsak av renter på bankinnskudd og aksjeutbytte samt beregnet avkastning på forsikringskrav, mens formuesutgiftene stort sett omfatter gjeldsrenter. Husholdningene har langt høyere rentebærende gjeld enn rentebærende fordringer, når vi holder husholdningenes forsikringskrav utenom (se boks 5.1). Etter at bidraget til vekst i disponibel realinntekt fra formuesinntekter var negativt med 0,1 prosentpoeng i 2012, var bidraget positivt i 2013 med 0,6 prosentpoeng. Utviklingen i formuesutgiftene bidro til å dempe veksten i disponibel realinntekt med 0,4 prosentpoeng.

Tall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke gjenspeiler endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel inntekt regnet per innbygger kan for 2013 anslås til om lag 257 000 kroner mot 247 000 i 2012.

Tabell 5.2 viser vekst i disponibel realinntekt per innbygger fra 2004 til 2013, både med og uten aksjeutbytte. I denne 10-årsperioden var den gjennomsnittlige årlige veksten per person 2,1 prosent, mens veksten utenom aksjeutbytte var 2,5 prosent. I 2013 økte disponibel realinntekt per person med 1,3 prosent, mot 1,9 prosent året før.

5.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

I forrige avsnitt ble husholdningenes samlede disponible realinntekt, hvor alle typer inntekter inngår (jf. boks 5.1), omtalt. I dette avsnittet er det utviklingen i reallønn etter skatt for ulike grupper som studeres. Utviklingen i reallønn etter skatt bestemmes av forløpene til lønn, skatt og prisstigning.

5.2.1 Reallønn etter skatt fra 2011 til 2013

Skattesatsen for alminnelig inntekt har vært 28 prosent siden 1992. Fra 2014 ble denne skattesatsen redusert til 27 pst. kombinert med at trygdeavgiften ble økt fra 7,8 pst. til 8,2 pst. Maksimal marginalskatt på lønn fra 1992 er gjengitt i tabell 5.3. Inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2008 til 2014 framgår i tabell 4.1 i vedlegg 4.

I tabell 5.4 legger utvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for de viktigste forhandlingsområdene fra 2011 til 2013. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som vist i tabellene 1.1 og 1.2. Det er videre sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt utover standardfradrag.

Tabell 5.4 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på 1,8 prosent fra 2012 til 2013. Dette er 1,4 prosentpoeng lavere enn veksten i reallønn etter skatt fra 2011 til 2012. Dette skyldes først og fremst at prisveksten fra 2012 til 2013 var høyere. Reallønnsveksten var noe lavere enn snittet for industriarbeidere, statsansatte og kommuneansatte, og en del høyere for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring.

Beregningsutvalget har også sett på kjøpekraftsutviklingen for ulike husholdningstyper. I tabell 5.5 har en beregnet utvikling i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2012 på henholdsvis 300 000 kroner, 550 000 kroner og 750 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar med to barn der begge ektefeller er sysselsatt.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 5.2. Utvalget har i beregningene i tabell 5.5 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,0 prosent fra 2011 til 2012 og 3,9 prosent fra 2012 til 2013.

Tabell 5.5 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene de to siste årene. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt fra 2012 til 2013 for de utvalgte husholdningstyper fra 1,4 prosent til 1,8 prosent. Veksten i reallønn etter skatt er gjennomgående minst for husholdningstyper med barn. Det skyldes at barnetrygden var nominelt uendret fra 2012 til 2013.

5.2.2 Endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2013 til 2014

Det ble gjort noen vesentlige endringer i lønnsbeskatningen fra 2013 til 2014. Skattesatsen på alminnelig inntekt ble redusert fra 28 til 27 prosent samtidig som trygdeavgiftssatsen ble økt fra 7,8 til 8,2 prosent. Innslagspunktene for toppskatt, minstefradraget og personfradraget for klasse 1 er oppjustert i tråd med anslått lønnsvekst på 3,5 prosent fra 2013 til 2014. Det samme gjelder særfradrag for enslige forsørgere. Prosentsatsen i minstefradraget ble imidlertid økt fra 40 til 43 prosent i 2014. Videre ble personfradraget i klasse 2 ble nedjustert fra 2 til 1,5 ganger personfradraget i klasse 1. Nedre grense i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid ble økt fra 13 950 kroner til 15 000 kroner. Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet fradraget for fagforeningskontingent, det særskilte fradraget i lønnsinntekt, nedre grense for å betale trygdeavgift, det særskilte fradraget i Finnmark og Nord-Troms for klasse 1 (fradraget for klasse 2 ble redusert) mv. Også barnetrygden holdes nominelt uendret fra 2013 til 2014.

I formuesskatten økes ligningsverdiene av sekundærbolig og næringseiendom fra 50 pst. til 60 pst. av anslått markedsverdi. Bunnfradraget økes fra 870 000 kroner til 1 000 000 kroner (fra 1,74 mill. kroner til 2 mill. kroner for ektepar), mens den samlede formuesskattesatsen reduseres fra 1,1 til 1,0 prosent. Arveavgiften avvikles fra 2014.

5.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden

Pensjonsytelsene fra folketrygden er uførepensjon, etterlattepensjon og alderspensjon. Hovedkomponentene i uføre- og etterlattepensjon er grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. Alderspensjonen til personer som tok ut pensjon før 2011 består av de samme komponentene. For alle som har tatt ut alderspensjon etter 1. januar 2011 er særtillegget erstattet med et pensjonstillegg. Fra 2016 vil den nye alderspensjonen bestående av inntektspensjon og garantipensjon bli faset gradvis inn for personer født fra og med 1954.

5.3.1 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2010

Minstepensjonen for uførepensjonister og etterlattepensjonister består av grunnpensjon og særtillegg. Grunnpensjonen utgjør 1 G for enslige og 0,85 G for gifte/samboende. Særtillegg gis til pensjonister som ikke har opptjent tilleggspensjon, eller som har tilleggspensjon lavere enn særtillegget. Særtilleggets ordinære sats er 1 G. Dersom ektefellen har tilleggspensjon, kan særtillegget bli redusert og ligger mellom 0,74 og 1 G. Satsene utgjør en fast andel av grunnbeløpet, som årlig reguleres med lønnsveksten.1 Fra og med trygdeoppgjøret 2012 blir lønnsveksten fastsatt ut fra forventet lønnsvekst i inneværende år og eventuelle avvik mellom forventet og faktisk lønnsvekst for de to foregående kalenderårene.

Som en følge av nye reguleringsregler for alderspensjon fra 2011 er satsene for minste pensjonsnivå for alderspensjonister ikke lenger koblet til grunnbeløpet, men fastsatt i forskrift med et kronebeløp. Alderspensjon under utbetaling blir regulert med lønnsveksten og deretter fratrukket 0,75 prosent, mens satsene for minstenivåene blir regulert med lønnsveksten justert for endringer i forventet levealder ved 67 år. Satsene for minste pensjonsnivå for alderspensjon utgjør p.t. 133 546 kroner for lav sats (gift med alderspensjonist med høy tilleggspensjon), 155 372 kroner for ordinær sats (gift med minstepensjonist) og 167 963 kroner for høy sats (enslig). Ulik regulering gjør at minsteytelsen til hhv. uføre/etterlattepensjonister og alderspensjonister ikke lenger utgjør samme beløp. Reguleringen skjer med virkning fra 1. mai hvert år.

Tabell 5.6 viser beregnet vekst i utbetalt pensjon og realvekst i minstepensjon for enslige og ektepar de siste tre årene. For 2013 sett under ett økte minste pensjonsnivå til 166 180 kroner for enslige og 307 446 kroner for minstepensjonistektepar. Fra 2012 til 2013 falt realveksten i pensjon fra om lag 2,7 til 1,1 prosent for både enslige minstepensjonister og minstepensjonistektepar. Det kan i hovedsak forklares ved økt prisvekst.

Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av tilleggspensjon (inntektspensjon i ny alderspensjon) fra folketrygden, andre pensjonsordninger og andre inntekts- og formuesforhold. I dagens alderspensjon har alle rett til særtillegg (nå pensjonstillegg) som avkortes mot opptjent tilleggspensjon, slik at personer med forholdsvis lav tilleggspensjon ofte blir minstepensjonister. Dermed får disse pensjonistene liten eller ingen uttelling av opptjente pensjonsrettigheter.

Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og i pensjonene til enslige som er født uføre eller blir uføre i ung alder i perioden 1.5.1993 til 30.4. 2014 framgår av tabell 4.2 i vedlegg 4.

Tabell 5.7 viser den reelle veksten i overføringer fra 2001 til 2011 for pensjonistene som samlet gruppe. Det har vært en reell vekst i overføringene fra 2001 til 2011 på 40,1 prosent. Overføringer utgjør 88,3 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2011. Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 2001.

5.3.2 Endringer i skattereglene for pensjonister fra 2011 til 2014

AFP- og alderspensjonister har rett til et skattefradrag i pensjonsinntekt som sikrer at de som kun lever av minstepensjon ikke betaler inntektsskatt. I 2014 utgjør skattefradraget maksimalt 30 000 kroner. Dette er noe lavere enn i 2013, noe som må ses i sammenheng med at ordinær beskatning er redusert gjennom lavere skattesats på alminnelig inntekt. Skattefradraget nedtrappes mot pensjonsinntekt. Første innslagspunkt for nedrapping er ved pensjonsinntekt lik 175 900 kroner. Skattefradraget nedtrappes med en sats på 15,3 prosent av pensjonsinntekt over dette nivået opp til 266 900 kroner. For inntekt over dette nivået nedtrappes skattefradraget med en sats på 6,0 prosent. Skattefradraget fases ut ved en pensjonsinntekt på 534 850 kroner. Skattefradraget fastsettes uavhengig av ektefellens inntekt.

Trygdeavgiften på pensjon øker fra 4,7 prosent til 5,1 prosent i 2014. Dette må også ses i sammenheng med at skattesatsen på alminnelig inntekt er redusert. Satsen i minstefradraget i pensjonsinntekt øker fra 26 til 27 prosent i 2014.

Skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2014 vil begynne å betale skatt når pensjonsinntekten overstiger om lag 174 000 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar med lik pensjon begynne å betale skatt på en samlet inntekt over om lag 348 100 kroner. I disse beregningene er det lagt til grunn at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og standardfradrag.

Uførepensjonister som får uførepensjonen beregnet etter dagens regler i folketrygdeloven, samt mottakere av behovsprøvde pensjonsytelser fra folketrygden, skattlegges etter skattebegrensningsregelen. Regelen er individbasert, slik at kun den enkelte skattyters inntekt og formue inngår i beregningen. Særfradraget for uførhet er lik 32 000 kroner, mens trygdeavgiften er økt fra 4,7 prosent i 2013 til 5,1 prosent i 2014. Dette må ses i sammenheng med at skattesatsen på alminnelig inntekt er redusert også for denne gruppen.

Stortinget vedtok høsten 2012 nye skatteregler for ny uføretrygd fra folketrygden og uføreytelser fra andre ordninger, herunder tjenestepensjonsordninger. Uføreytelser skal skattlegges som lønnsinntekt fra det tidspunktet ny uføretrygd innføres, dvs. fra 1.1.2015. Det innebærer at skattebegrensningsregelen for uføre og særfradraget for uførhet avvikles. Uføreytelsene vil da ilegges trygdeavgift på 8,2 prosent og gi rett til høyere minstefradrag.

5.4 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av lønns-, nærings- og kapitalinntekt. Det er gjort nærmere rede for inntektsbegrepet som er lagt til grunn i boks 5.4.

5.4.1 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for individer som er yrkestilknyttet. For å få en best mulig oversikt over utviklingen og sammensetningen av samlet inntekt for de personene som antas å være yrkestilknyttet på «fulltid», er det nødvendig skille ut de personene som har reduserte stillingsbrøker (blant annet jobber mange studenter ved siden av studiene). Utvalget har valgt å definere yrkestilknyttede som de personene som har en sum av lønnsinntekt og næringsinntekt som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Samlet sett utgjør denne gruppen om lag 2 mill. personer i 2012. Til sammenligning var det samlet sett om lag 2,6 mill. sysselsatte personer i 2012.

Tabell 5.8 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene for yrkestilknyttede i 2002 og 2012 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler), jf. boks 5.3. Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden i alle desiler, og at lønnsandelen har økt for alle desiler unntatt desil 1 fra 2002 til 2012. Andelen næringsinntekt for alle yrkestilknyttede sett under ett falt fra 7,8 prosent i 2002 til 6,1 prosent i 2012. Andelen er relativt høy for desil 1 og faller så til og med desil 4. Deretter stiger næringsinntektsandelen og er høyest for desil 10.

For desil 10 betyr kapital- og næringsinntekt mye mer enn i de øvrige inntektsgruppene, noe som reduserer betydningen av lønn kraftig. Det har vært store svingninger i både lønnsandelen og andelen kapitalinntekter for desil 10 i de senere år. Blant annet falt alle kapitalinntekter unntatt utbytte for desil 10 fra 2008 til 2009. Det må ses i sammenheng med finanskrisen. Det har også vært svingninger i kapitalinntekter det siste tiåret som følge av tilpasninger til endringer av beskatning av utbytte.

Tabell 5.9 viser hvordan de samlede inntektene fra de ulike inntektskomponentene fordeler seg på inntektsdesilene (etter skatt) i 2002 og 2012. Desilenes andeler av de ulike inntektskomponentene er nokså like i 2002 og 2012, med unntak av siste desil. Desil 10 har en høyere andel av samlede overføringer i 2012 enn i 2002, noe som trolig har sammenheng med en økning i pensjonsuttak samtidig med full lønn. Desilens andel av samlede kapitalinntekter er derimot lavere i 2012 enn i 2002. Det er ellers en svak tendens til at de med høyest samlet inntekt mottar en økende andel av den samlede lønnsinntekten, men lavere andel av inntekt etter skatt. Desil 10 sin andel av samlet inntekt etter skatt er svakt redusert fra 23,9 prosent i 2002 til 21,7 prosent i 2012.

I vedleggstabell 4.13 er det gitt en nærmere oversikt over fordelingen av ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede.

5.4.2 Fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 5.10 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 7 fra 2002 til 2012, mens de øvrige desilene har hatt en noe lavere vekst. Det skyldes blant annet at desil 1 til 6 har fått økt andel overføringer og lavere andel utlignet skatt. En mulig forklaring på det første er at grunnpensjonen for gifte har økt i perioden, og at denne endringen utgjør en større andel av overføringene i de lavere desilene. Veksten i overføringene i de lavere desilene må også ses i sammenheng med trygdeoppgjøret i 2008, som ga en gradvis økning i særtilleggene for minstepensjonister. Lavere andel utlignet skatt for de lavere desilene kan blant annet ses i sammenheng med omleggingen av skattereglene for pensjonister fra 2011. Samlet sett har inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede økt med 34,9 prosent fra 2002 til 2012. Dette er vesentlig høyere enn veksten i inntekt etter skatt for yrkestilknyttede, jf. tabell 5.9. Sammensetningen av inntekten innenfor de ulike inntektsgruppene for pensjonister framgår av vedleggstabell 4.14.

I gjennomsnitt utgjør overføringer 88,0 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2012, jf. tabell 5.11. Tabell 5.11 viser utviklingen i gjennomsnittlige overføringer for pensjonister fra 2002 til 2012 for de ulike inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i gjennomsnittlige overføringer for alle desilene. For desil 2 har veksten vært størst (44,7 prosent), mens desil 9 har hatt den laveste veksten (33,4 prosent). Veksten i overføringer skyldes først og fremst økningen i grunnbeløpet og at nye pensjonister har opptjent høyere tilleggspensjon. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden. Spesielt ble særtillegget økt mye i 2008. Det har også vært en opptrapping av grunnpensjonen for gifte i denne perioden.

Overføringenes andel av samlet inntekt har økt siden 2002 for alle desilene med unntak av desil 1. Utviklingen for desil 1 kan forklares ved en økt andel lønnsinntekt og noe mindre betydning av negativ kapitalinntekt. I perioden har desil 1 i gjennomsnitt en overføringsandel som overstiger 100 prosent. Det skyldes negative kapital- og/eller næringsinntekter.

5.4.3 Utviklingen i inntektsfordelingen

Når en skal sammenligne inntektsfordelingen i et land over tid eller inntektsfordelingen mellom land, er det vanlig å benytte Gini-koeffisienter, se boks 5.3 for definisjon. En Gini-koeffisient på 0 innebærer at inntekten er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 betyr at én person mottar all inntekt.

Figur 5.3 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993–2012 for yrkestilknyttede og pensjonister. I tillegg viser figuren fordelingen av lønnsinntekt for lønnstakere, jf. vedleggstabell 4.15. For yrkestilknyttede og pensjonister ser vi på inntekt etter skatt, mens fordelingen av lønnsinntekt er før skatt. Figuren viser at fordelingen av samlet inntekt både for yrkestilknyttede og pensjonister er sterkt preget av store svingninger i perioden 2000–2006, jf. boks 5.5. Dette kan i hovedsak forklares av tilpasninger til den midlertidige utbytteskatten i 2001 og innføringen av utbytteskatt på avkastning utover normalavkastning i 2006 (skjermingsmetoden for aksjonærer).

Figuren viser også at fordelingen av lønnsinntekt før skatt har blitt noe skjevere siden midten av 1990-tallet.

¹ Yrkestilknyttede omfatter personer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

² Lønnstakere omfatter personer med lønnsinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Lønnsinntekt er definert som kontant lønn, naturalytelser og sykepenger.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger (1993–2012), Statistisk sentralbyrå.

Tabell 5.12 viser utviklingen i Gini-koeffisienten (for fordelingen av inntekt etter skatt for yrkestilknyttede) hhv. med og uten utbytte i inntektsbegrepet. Når utbytte holdes utenfor, var inntektsulikheten om lag uendret i perioden 2001 til 2004. Men selv når utbytte holdes utenfor inntektsbegrepet, var det likevel en viss økning i Gini-koeffisienten fra 2004 til 2005. En viktig forklaring på dette er at det fra 2004 til 2005 også var en betydelig økning i aksjegevinster, som er inkludert i inntektsbegrepet. Gevinstene var også betydelige i 2006 og 2007, og dette bidro til en noe større ulikhet enn i årene før 2005. Ulikheten har i påfølgende år falt noe. Fallet var spesielt stort i 2009. Dette må ses i sammenheng med reduserte kapitalinntekter under finanskrisen. Ulikheten er i 2012 noe høyere enn i 2002.

Tabell 5.12 viser også hvilket bidrag barnetrygden har hatt på utviklingen i fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede. Når en tar ut barnetrygden i beregningen av Gini-koeffisienten, blir fordelingen av inntekt mer ulik. Barnetrygdens bidrag til utjevning, målt i endring av Gini-koeffisienten, har falt fra 0,005 i 2002 til 0,004 i 2012. Tall for hele populasjonen (regnet ut fra inntekt etter skatt pr. forbruksenhet) viser også at barnetrygden over tid har hatt et fallende bidrag til utjevning, bl.a. som følge av nominell videreføring siden 1996. Den nominelle videreføringen bør ses i lys av at foreldrebetalingen i barnehager har blitt redusert og at fradraget for pass og stell av barn har blitt økt.

Ulikheter i fordelingen av inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer mellom europeiske land. Figur 5.4 viser Gini-koeffisienten i EU-27 og for enkelte land i Europa for årene 2010 og 2011. Telleenheten i utregningene av Gini-koeffisientene i figuren er den enkelte person, og hver person (også barn) har blitt tilordnet sin husholdnings disponible inntekt per forbruksenhet. Gini-koeffisientene for yrkestilknyttede og pensjonister mv. som presenteres i tabellene og figurene for øvrig i avsnitt 5.4, er derimot kun basert på inntekt per person.

Figur 5.4 viser at inntektsulikheten er målt til å være noe lavere i Norge enn i de andre skandinaviske landene og betydelig lavere enn i EU-27. Figuren viser en Gini-koeffisient for Norge på 0,226 i 2011, som er litt lavere enn nivået i 2010. Gini-koeffisienten i 2011 er betydelig lavere enn i årene 2004 og 2005. Det høyere nivået i disse årene skyldes særlig tilpasninger til nye utbytteskatteregler i 2006. Eurostat har estimert Gini-koeffisienten for EU-27 til 0,306 i 2011.

¹ Inntektsbegrepet til Eurostat er forsøkt harmonisert så langt det lar seg gjøre for å kunne foreta direkte sammenligninger mellom land. Blant annet utelater Eurostat realisasjonsgevinster/-tap i sitt inntektsbegrep, mens dette er inkludert i den norske nasjonale inntektsstatistikken. Personer i studenthusholdninger inngår i tallene fra Eurostat.

² Gini-koeffisienten for EU-27 er beregnet av Eurostat.

Kilde: Eurostat.

5.4.4 Fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Som vist i tabell 5.9 er kapitalinntekter relativt skjevt fordelt mellom de ulike inntektsgruppene, men fordelingen av kapitalinntekter er også skjevt fordelt mellom kvinner og menn. Figur 5.5 viser at denne forskjellen økte fra 2001 til 2005.2 Fra 2005 til 2008 har kvinners andel av kapitalinntektene økt igjen med om lag 11 prosentpoeng. En betydelig økning i tap ved salg av aksjer i 2008 bidrar til en noe jevnere fordeling av kapitalinntektene i 2008. Kvinners andel av kapitalinntektene økte fra 28 prosent i 2007 til 32 prosent i 2008. Mellom 2008 og 2010 ble kvinners andel redusert noe igjen. Andelen økte til 29 prosent i 2012.

¹ Kapitalinntekter er her definert som brutto renteinntekter, utbytter og netto gevinster ved salg av aksjer.

Kilde: Skattestatistikk for personer, Statistisk sentralbyrå.

Boks 5.5 Gini og utbytte

I figur 5.3 vises utviklingen i fordelingen av inntekt etter skatt for yrkestilknyttede målt med Gini-koeffisienten. Utviklingen viser en betydelig variasjon i årene rundt den midlertidige utbytteskatten i 2001 og innføringen av ny utbytteskatt fra 2006. Særlig i årene før 2006 steg Gini-koeffisienten kraftig, mens den falt kraftig fra 2006. Disse endringene henger i stor grad sammen med tilpasninger knyttet til endringer i skattereglene som synliggjør inntekter i skattestatistikken. Særlig i forkant av innføringen av utbytteskatten fra 2006 var det gunstig å ta ut kapital fra bedriftene som utbytte og tilbakeføre dette som innskutt kapital. Innskutt kapital kan senere tas ut uten å bli skattlagt på personens hånd. Slike transaksjoner vil i liten grad gi endringer i den reelle fordelingen, men har stor betydning for den målte fordelingen.

Figur 5.6 viser utviklingen i gini-koeffisienten for yrkestilknyttede med og uten utbytte. Utviklingen med utbytte er den samme som vises i figur 5.3. Figuren viser følgende: For det første er utbytte mer ujevnt fordelt enn annen inntekt (gini-koeffisienten med utbytte ligger over gini-koeffisienten uten utbytte). For det andre indikerer den at gini-koeffisienten gir et godt bilde på fordelingen etter 2006, men ikke for årene 2000 – 2006.

¹ Yrkestilknyttede omfatter personer med yrkesinntekt over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger (1997–2012), Statistisk sentralbyrå.