1 Lønnsoppgjør i 2013

For de fleste tariffområder ble det i 2012 inngått toårige avtaler med bestemmelser som ga adgang til forhandlinger om eventuelle lønnsreguleringer ved vanlig revisjonstidspunkt i 2013.

I dette vedlegget gis en oversikt over avtalte lønnstillegg i en del store forhandlingsområder. For oversikt over lønnsoppgjør i 2012 vises det til vedlegg 1 i NOU 2013: 7.

1.1 Vedtak foran mellomoppgjørene i 2013

Representantskapet i LO behandlet kravene foran mellomoppgjøret 19. februar. I vedtaket het det bl.a.:

[…..]

«Deler av norsk industri som treforedling og aluminium er allerede berørt av svake eksportmarkeder. Også uten en ny finanskrise er situasjonen for andre deler av industrien med tilhørende lokalsamfunn og underleverandører svekket. Vi har en deling av produksjonslivet, som både kan svekke sysselsettingssituasjonen og komplisere en helhetlig lønnsdannelse. Eksportsektoren og tilknyttede virksomheter får det klart vanskeligere enn hjemmemarkedsnæringene og offentlig sektor fremover.

For LO vil hovedoppgaven være å medvirke til at en øking i arbeidsløsheten unngås og at det legges grunnlag for bedre inkludering og langsiktig holdbar jobbvekst. Et viktig element i dette er at arbeidstakerne sikres en rimelig del av verdiskapingen og at lønn og annen inntekt fordeles rettferdig. Det er nå sysselsettingen som må ha hovedfokus også i lønnsdannelsen. Samordning er særlig viktig, men også særlig krevende når situasjonen er så forskjellig i ulike deler av økonomien. LO må legge hovedvekten på:

• Å sikre fagbevegelsen medvirkning i styringen av samfunnsøkonomien med sikte på sysselsetting og økonomisk stabilitet.

• Våre mål om rettferdig fordeling og sosial utvikling.

LO viser også til det nyoppnevnte Holden III-utvalget som skal styrke grunnlaget for en lønnsdannelse som tjener sysselsetting og fordeling i åra framover. Økonomisk styring gjennom frontfagsmodellen og kollektiv lønnsdannelse basert på nasjonale tariffavtaler er viktig for å sikre sysselsetting og langsiktig økonomisk bærekraft.

[…..]

Ved hovedoppgjøret i 2012 ble kravene oppsummert til:

• Sikring av kjøpekraften for alle.

• En kombinasjon av egne sentrale tillegg, bedring av minstelønnssatser og garantiordninger som fremmer likelønn og motvirker lavlønn.

• Strukturelle tiltak for likelønn, herunder tiltak som fremmer grunnbemanning, heltid og kompetanseheving, seriøsitet og lønnsevne i utsatte bransjer.

• Prioritering av kvinnedominerte grupper innenfor sentralt avtalte rammer i offentlig sektor.

• Prioritering av likelønn i relevante bransjer i privat sektor.

Med utgangspunkt i kravene til hovedoppgjøret, legges følgende til grunn for mellomoppgjøret 2013:

• Fortsatt sikring av kjøpekraften.

• Lav- og likelønnsprofil på sentralt og lokalt avtalte tillegg må fortsatt prioriteres.

• For enkelte grupper med høyere utdanning er det viktig at lønnsforskjellene mellom privat og offentlig sektor reduseres.

I partenes og myndighetens arbeid for en samfunnsmessig fornuftig lønnsdannelse der hensynet til sysselsetting prioriteres, er det avgjørende at alle grupper omfattes. I en tid der størstedelen av arbeidslivet har gode inntektsutsikter og mens enkeltområder sliter tungt, er dette hensynet særlig relevant for å unngå ytterligere skjevhet i inntektsfordelingen.»

Representantskapet ga sekretariatet/forhandlingsutvalgene fullmakt til å utforme de endelige kravene på basis av de ovennevnte retningslinjene.

Representantskapet i NHO vedtok 28. februar forhandlingsfullmakten for mellomoppgjøret i 2013. I vedtaket het bl.a.:

[…..]

«Norsk næringsliv vil i 2013 fortsatt være preget av usikkerheten i internasjonal økonomi og svak etterspørsel etter norske eksportvarer. Veksten hos Norges tradisjonelle handelspartnere forventes å være svak i flere år fremover. På det norske hjemmemarkedet vil høye kostnader og sterk krone gjøre at konkurransen fra importvarer vil være tiltakende.

Veksten i norsk økonomi har tatt seg opp som følge av sterk oppgang i etterspørselen fra husholdningene og fra petroleumsvirksomheten. Todelingen av norsk økonomi, som blant annet springer ut av enkeltnæringenes betydning i olje- og gassvirksomheten og tjenester knyttet til denne, blir stadig sterkere. Investeringsaktiviteten i petroleumssektoren er høy og fortsatt økende, mens industrien ifølge Statistisk sentralbyrås investeringstelling forventer investeringsnedgang i år.

Et allerede høyt kostnadsnivå i Norge gjør konkurranseutsatte virksomheter mer utsatte for svakere vekst internasjonalt, fall i eksportprisene og en sterkere krone. Kostnadsveksten må derfor ned for å skape langsiktig og god konkurranseevne for alle sektorer i norsk næringsliv.

[…..]

Lønnskostnadsveksten for konkurranseutsatt næringsliv må sette den økonomiske rammen for den nasjonale lønnsutviklingen. I mellomoppgjøret gjøres dette gjennom det sentrale oppgjøret mellom NHO og LO.

I en situasjon med sterk valutakurs og svake internasjonale markeder, er det fare for ytterligere forverring for norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne i 2013.

Målet må være å oppnå at samlet lønnskostnadsvekst ikke overstiger veksten for gjennomsnittet av våre handelspartnere. Med dette som utgangspunkt må lønnsveksten i 2013 bli moderat og lavere enn i 2012.»

Styret i Unio vedtok 19. mars 2013 en inntektspolitisk uttalelse foran mellomoppgjøret i 2013 der det ble lagt følgende føringer for oppgjøret:

• «Unio vil arbeide for en kunnskapsbasert og omstillingsdyktig offentlig sektor som i samspill med privat sektor styrker norsk konkurranseevne.

• Unio vil styrke velferd og verdiskaping gjennom et godt partsforhold og et lønnsnivå som underbygger kompetanse og kvalitet.

• Unio vil arbeide for at arbeidsmiljø og arbeidstidsordninger ivaretar arbeidstakernes helse og velferd, styrker virksomhetenes omdømme og muliggjør hele og faste stillinger frem til pensjonsalder.

• Unio krever høyere lønnsmessig verdsetting av utdanning, kunnskap og ansvar. Det må kompenseres for ulempe, belastning og risiko.

• Unio legger til grunn en utvidet frontfagsmodell basert på industriarbeidere og funksjonærer.

• Unio krever at når det forhandles om rammer og fordeling tas det også hensyn til sektorens kompetanse, profil, likestilling og tidligere etterslep/ lønnsnivå.

• Unio vil videreføre arbeidet for å fjerne verdsettingsdiskrimineringen av kvinnedominerte utdanningsgrupper og tilpasse virkemidlene til de ulike sektorene.

• Unio vil forsterke arbeidet mot sosial dumping.

• Unio vil kreve sentrale tillegg innen de respektive tariffområder som sikrer alle medlemmer reallønnsutvikling.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbunds (YS) vedtok i mars 2012 inntektspolitiske retningslinjer for tariffperioden 2012–2014. Ved mellomoppgjøret 2013 gjaldt fortsatt disse retningslinjene, men er supplert med følgende krav og forutsetninger ved mellomoppgjøret 2013:

«En viktig forutsetning for YS krav i mellomoppgjøret i 2013 er at myndighetene bidrar gjennom en fornuftig økonomisk politikk. Det er viktig at både skatte-, avgifts- og rentepolitikk er forutsigbar og bidrar til stabil prisvekst og legger til rette for en lønnspolitikk som sikrer økt kjøpekraft uten at konkurranseutsatt sektor får svekket konkurranseevne.

YS legger til grunn:

• Det forutsettes at de økonomiske rammene for frontfaget er normgivende for de etterfølgende oppgjør.

• Medlemmene får sin rettmessige andel av verdiskapningen i bedriftene og i samfunnet.

• Toppledere i alle sektorer skal ikke ha høyere lønnsvekst enn andre ansatte.

• Det gis tillegg i 2013 som gir reallønnsvekst for alle medlemsgrupper.

• Tidligere etterslep og skjevheter skal rettes opp.»

Vedtakene i representantskapsmøtene i LO og YS gjaldt også for offentlig sektor.

Akademikerne la til grunn:

• Inntektspolitikken skal være et fleksibelt virkemiddel som kan styrke konkurranseutsatt sektor og omstillingsevnen i norsk økonomi. I tillegg skal inntektspolitikken legge til rette for at den enkeltes kunnskap, kompetanse og ansvar lønnes på en riktig måte.

• Akademikerne vil arbeide for en inntektspolitikk som sikrer nødvendig fleksibilitet og omstilling. I tillegg skal politikken bidra til at verdiskapingen blir høy og arbeidskraften utnyttes godt. Samtidig må politikken ivareta det offentliges evne til å rekruttere nødvendig arbeidskraft.

• Akademikerne mener det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til at partene gjennom lønnsoppgjørene etablerer lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Det inntektspolitiske samarbeidet må ikke munne ut i avtalemessige forpliktelser. Dette vil ikke være forenlig med en lang tradisjon om avtalefrihet og vil vanskeliggjøre nødvendige lokale tilpasninger».

Hovedstyret i KS vedtok 12. april 2013 mandatet for mellomoppgjøret i 2013:

«Hovedstyret mener de økonomiske utsiktene, spesielt for konkurranseutsatt sektor, tilsier at partene i alle tariffområdene følger frontfagsmodellen og gjennomfører et moderat oppgjør i samsvar med dette.

Administrasjonen gis fullmakt til å forhandle ved mellomoppgjøret pr. 1.5.2013 etter følgende hovedlinjer:

• Mellomoppgjøret i 2013 gjennomføres innenfor en økonomisk ramme som gir en lønnsvekst på linje med sammenlignbare tariffområder.

• Mellomoppgjøret i 2013 for stillinger omfattet av Særavtale for konkurranseutsatte bedrifter gjennomføres parallelt og med samme økonomiske ramme som for kommuneoppgjøret.»

Sentralstyret i Virke vedtok 7. mars 2012 tariffpoliske retningslinjer for 2012 og 2013. Retningslinjene er styrende for forhandlingsutvalgets fullmakt og innholder overordnede prinsipper så vel som konkrete standpunkter. Det tariffpolitiske dokumentet for 2012 og 2013 la rammene for Virkes materielle forhandlingsposisjon i hovedoppgjøret for 2012 og mellomoppgjøret for 2013. Virke legger følgende til grunn i sin tariffpolitikk:

• Virke støtter det inntektspolitiske samarbeidet og ser behovet for at nivået på lønnsveksten i ulike sektorer og områder koordineres. Virke vil arbeide for en mer forpliktende koordinering på arbeidsgiversiden.

• Profilen på – og fordelingen mellom de ulike elementene i – lønnsdannelsen må bygge på de utfordringer den enkelte bransje/virksomhet står overfor. Sosiale reformer bør ikke implementeres gjennom forhandlinger om overenskomsters innhold. Sosiale reformer bør implementeres lovveien.

• Kostnader som følge av materielle endinger i overenskomster, skal beregnes inn i rammen for et oppgjør.

• Virke mener at lokal fastsettelse av lønn er ønskelig forutsetning for at partene lokalt også skal kunne samhandle godt om andre spørsmål. Lønnsveksten og fordelingen av lønnsmidler må tilpasses virksomhetenes økonomiske og konkurransemessige og driftsmessige forutsetninger. Virke mener at lokale oppgjør gir de beste forutsetningene for å kunne ivareta partenes interesser. Det bør gjennomføres lokale lønnsforhandlinger og – vurderinger.

• Størrelsen på de lokale tilleggene bør fastsettes med utgangspunkt i virksomhetenes økonomi, produktivitet, konkurranseevne, fremtidsutsikter og den aktuelle arbeidskraftsituasjonen. Fastsettelsen av lokale tillegg bør videre ta hensyn til hvilke tillegg som er gitt sentralt. Prinsippet om lokale forhandlinger forutsetter at den sentrale rammen, herunder avsetningen til forventet lønnsglidning, er på et slikt nivå at det er rom for lokale tillegg.»

1.2 Oppgjørene i privat sektor

1.2.1 LO-NHO-området

Som alltid i et mellomoppgjør ble forhandlingene ført mellom LO og NHO. Forhandlingene startet opp 11. mars. Den 21. mars ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 8. april ble det lagt fram et meklingsforslag som partene anbefalte. Det ble senere vedtatt av partene.

Fra 1. april ble det gitt et generelt tillegg på kr 0,75 per time. Det ble gitt ytterligere kr 1,40 per time, dvs. totalt kr 2,15 per time, til arbeidstakere på overenskomster med gjennomsnittslønn under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012 (365 670 kroner).

Om lokale forhandlinger heter det at de skal føres på basis av de enkelte overenskomster og slik at tillegg gis på grunnlag av den enkelte bedrifts økonomiske virkelighet, dvs. bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne. Partene la til grunn at lønnsglidningen i 2013 ville bidra med 1,8 prosentpoeng til veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2012 til 2013.

Partene forutsatte at den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt skulle være normgivende både for ledere og andre grupper av arbeidstakere i bedriftene, og for hele arbeidsmarkedet for øvrig.

1.2.2 Oppgjørene i privat sektor utenom LO-NHO-området

Det ble også brudd i forhandlingene mellom YS og NHO og oppgjøret gikk til mekling. Den 8. april ble det lagt fram et meklingsforslag som partene anbefalte. Det ble senere vedtatt av partene. Det ble gitt de samme lønnstilleggene som i oppgjøret mellom LO og NHO.

Mellom Virke og LO og mellom Virke og YS ble det vedtatt forhandlingsresultater som blant annet omfatter varehandel, transport, reiseliv, renhold, IT og begravelsesbyråer med flere. Mellom LO og Virke ble det på Landsoverenskomsten med bransjeavtaler (Handel og Kontor (HK)) gitt et generelt tillegg fra 1. april på kr 0,75 per time og et ytterligere tillegg fra samme dato på kr 1,40 per time fordi overenskomstens gjennomsnittslønn lå under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012. Videre ble det gitt ytterligere kr 2,50 per time, dvs. totalt kr 4,65 per time til arbeidstakere som var lønnet på trinn 1 og over. Ut over dette ble de laveste minstelønnssatsene, trinn 1 – 5, økt med 2 kroner per time. Andre overenskomster fulgte i stor grad modellen fra LO-NHO-oppgjøret med hensyn til tillegg.

Mellom YS og Virke ble det på Funksjonæravtalene og på Kontoroverenskomsten gitt et generelt tillegg fra 1. april på kr 0,75 per time, og ytterligere et tillegg på kr 1,40 fra samme dato fordi overenskomstenes gjennomsnittslønn lå under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2012. Videre ble det på Funksjonæravtalene og på Kontoroverenskomsten gitt ytterligere kr 2,50 per time, dvs. totalt kr 4,65 per time til arbeidstakere som var lønnet på trinn 1 og over. Ut over dette ble de laveste minstelønnssatsene, trinn 1 – 5, økt med 2 kroner per time. Andre avtaler fulgte i stor grad modellen fra YS-NHO-oppgjøret med hensyn til tillegg.

Tilleggetper1. februar2013etter garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og Virke ble benyttet til å øke minstelønnssatsen i trinn 6 med kr 297 per måned.

Også innen YS-Virke-området ble det gitt samme tillegg fra 1. februar etter garantiordningen som i HK-Virke-området.

På Grossistoverenskomsten mellom Virke og LO/NTF og mellom Virke og YS/Parat/YTF ble det gitt et generelt tillegg på kr 0,75 per time fra 1. april 2013.

På Grossistoverenskomsten ble partene LO/NTF og Virke i 2010 enige om å gjøre endringer i de tekniske beregninger av lønnsgarantien. Endringene skulle implementeres over fire år. Det nye beregningsgrunnlaget medførte at tariffavtalens minstelønn for arbeidstakere over 18 år, ble hevet med kr 8,28 per time til kr 176,28 per time fra 1. februar 2013. Tilsvarende endringer ble også gjennomført mellom Virke og YS.

I mellomoppgjøret i 2013 innenfor Virke-HUK1 -området kom partene til enighet etter forhandlinger. Oppgjøret omfattet forhandlinger om sju tariffavtaler med mellom 35 000 og 40 000 arbeidstakere innen helse, utdanning og kultur med over 30 arbeidstakerorganisasjoner. Virke forhandlet parallelt med LO, YS, Unio og Akademikerne. Forhandlingsresultatet innebar økonomiske tillegg i form av generelle tillegg, justering av minstelønn og lokale forhandlinger. Tilleggene på de ulike overenskomstene fulgte resultatet i korresponderende områder. Forhandlingsresultatet ble godkjent av partene.

Det ble brudd i forhandlingene mellom LO og Samfo (kooperasjonen) og oppgjøret gikk til mekling. Den 21. mai ble det lagt fram et meklingsforslag som partene aksepterte. For Landsoverenskomsten (HK) ble det avtalt samme tillegg som for Landsoverenskomsten (HK) med Virke. Tillegget etter garantiordningen fra 1. februar 2013 var også det samme.

For ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet ble det vedtatt et forhandlingsresultat mellom Finansforbundet og Finans Norge og mellom LO/ HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finans Norge. Det ble fra 1. mai 2013 gitt et generelt tillegg på lønnsregulativet på 0,6 prosent eller minst kr 2 200 per år.

1.3 Oppgjørene i offentlig sektor

I det statlige tariffområdet startet forhandlingene 12. april. Den 30. april kom staten v/Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne til enighet i forhandlinger. Det generelle tillegget fra 1. mai ble gitt som et stigende kronebeløp på lavere og midlere lønnstrinn, fra kr 4 2000 i lønnstrinn (ltr) 19 til kr 4 500 til og med ltr 51. Fra ltr 52 ble det gitt et lønnstillegg på 1,07 prosent.

Det ble ikke avsatt penger til lokale forhandlinger. Partene ble imidlertid enige om at det kan føres lokale forhandlinger dersom arbeidsgiver mener det er grunnlag for det. Lønnsendringer betinger dekning på virksomhetenes budsjett. Eventuelle lokale tillegg skulle gis med virkning fra 1. august 2013. Likelønn skulle prioriteres.

I det kommunale tariffområdet startet forhandlingene i KS-området 17. april. Den 30. april kom KS og LO Kommune, Unio,YS Kommune og Akademikerne til enighet i forhandlinger. Det ble gitt et generelt tillegg på 0,75 prosent eller minst kr 3 100 fra 1. mai til alle ansatte i stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kapittel 4 i hovedtariffavtalen). Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende, jf. tabell 1.1. Per 1. mai 2013 skulle imidlertid arbeidstakere med minimum 20 års lønnsansiennitet ikke ha lavere grunnlønn enn kr 350 700, en økning på kr 12 400. Det ble ikke avsatt midler til lokale forhandlinger etter hovedtariffavtalens kapittel 4.A.1.

I Oslo kommune kom partene 30. april til enighet om et forhandlingsresultat som ga et lønnstillegg fra 1. mai på 2,55 prosent eller minst kr 9 700.

1.4 Oppgjørene i Spekter-området

Forhandlingsordningen er hjemlet i fem hovedavtaler som er inngått mellom Spekter og hhv. hovedorganisasjonene LO, YS, Unio, Akademikerne og mellom Spekter og Sammenslutningen av akademikerorganisasjoner i Spekter, SAN.

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

På A-nivå ble det mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2013 på kr 1 463 per år. Det ble gitt et ytterligere tillegg på kr 2 730 per år til arbeidstakere (unntatt lærlinger og unge arbeidstakere) med årslønn på kr 365 670 eller lavere. For helseforetakene ble det avtalt at lønnstillegg skulle avtales i de videre forhandlinger.

Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg.

For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

I helseforetakene kom Spekter og forbundene i LO og YS til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Det ble enighet om et generelt tillegg fra 1. mai 2013 på 0,75 prosent eller minst kr 3 100 per år. Minstelønnssatsene ble hevet med kr 3 000 eller mer fra 1. mai, se tabell 1.2. Avtalen innebar også at minstelønnen i stillingsgruppe l for ansatte med 20 års ansiennitet (stillinger hvor det ikke kreves særskilt utdanning), skal være minimum kr 351 000 fra 1. mai 2013, en økning på kr 12 000 fra året før. Det ble videre gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå i 2013 med virkning fra 1. mai.

For helseforetakene kom Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Alle som var omfattet av overenskomstene skulle sikres et tillegg på minst 0,75 prosent fra 1. mai. Minstelønnssatsene ble hevet med kr 3 000 eller mer fra 1. mai, se tabell 1.3. Det ble også gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå med lønnsregulering med virkning fra 1. mai. For medlemmer av Unio som ikke er omfattet av sentrale forbundsvise forhandlinger, ble det gjennomført lokale forhandlinger.

I oppgjøret mellom Spekter-Helse og Den norske legeforening kom partene til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A 2) for helseforetakene. I helseforetakene fikk turnusleger et tillegg på kr 14 000 per år og leger i spesialisering et tillegg fra kr 19 000 til kr 20 000. Tilleggene ble gitt med virkning fra 1. januar 2013. Det ble gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå for medlemmer av Den norske legeforening som ikke fikk generelle tillegg i A 2-forhandlingene. For øvrige forbund i Akademikerne ble det gjennomført lokale forhandlinger.

1.5 Konflikter i 2013-oppgjøret

Meklingen mellom Parat/Widerøes Kabinforening og NHO Luftfart/Widerøe førte ikke til enighet. Streik ble iverksatt fra 8. mai. Etter ny kontakt mellom partene ble det enighet om endringer i tariffavtalen og streiken ble avsluttet 11. mai. Konflikten mellom Widerøe og de kabinansatte handlet om forhandlingsrett på den kollektive pensjonen i Widerøe.