5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Arbeidsdepartementet legger til grunn at forslagene ikke innebærer økonomiske og administrative konsekvenser av vesentlig betydning.

Når det gjelder forslaget i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd, om arbeidsgivers plikt til å drøfte med de tillitsvalgte bruken av midlertidige ansettelser, vil det få den konsekvens at det må settes av tid og ressurser til dette. For virksomhetene vil dette etter omstendighetene kunne bety en ekstra arbeidsbyrde. De små virksomhetene vil normalt ha få midlertidig ansatte og oversiktlige forhold. Det bør derfor ikke medføre store ekstra ressurser å gjennomføre vurderingsplikten i disse virksomhetene. Større virksomheter vil ha større personalressurser og må under enhver omstendighet ha en løpende oversikt og bevissthet rundt bruken av slike ansettelser. Jo bedre orden, oversikt og bevissthet både mindre og større virksomheter har i forhold til bruken av midlertidige ansettelser, jo lettere vil det være å gjennomføre en slik vurdering sammen med de tillitsvalgte. Departementet mener at virksomhetene derfor selv vil kunne legge til rette for minst mulig ekstra arbeid og kostnader som følge av kravet. Det er ikke stilt krav om hvordan vurderingen skal gjennomføres. Det er det opp til partene lokalt å avgjøre. Det kan for å effektivisere gjennomføringen for eksempel ikke være noe i veien for å ta opp temaet på et møte hvor også andre saker står på dagsordenen.

Arbeidstilsynets tilsyn og håndheving av at drøftingsprosessen faktisk gjennomføres, forutsettes gjennomført i tilknytning til annet tilsyn og innenfor de eksisterende budsjettrammer.

Når det gjelder forslaget som presiserer at det ikke skal gjøres fradrag for fravær ved beregning av fireårsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 femte ledd, vil det i enkelte tilfeller innebære at en midlertidig ansatt på et tidligere tidspunkt har krav på fast ansettelse enn i følge gjeldende rett. I realiteten innebærer ikke dette i seg selv konsekvenser av betydning for virksomheten. Dersom virksomheten ikke skulle ha mulighet for å sysselsette arbeidstaker, vil det kunne gi grunnlag for oppsigelse.

Det konkrete omfanget av slike tilfeller er ikke mulig å si noe om. For det første er gjeldende rett i dag uklar, slik at det ikke er enkelt å slå fast hva som er utgangspunktet for en vurdering av omfanget. For det andre er det ikke mulig å forutse omfanget av individuelle behov for fravær i fremtiden. I flere tilfeller vil midlertidig ansatte ha krav på fast ansettelse før fire år dersom det dreier seg om sammenhengende ansettelser i en større virksomhet med noenlunde jevnt og forutsigbart behov for vikarer. De aller fleste midlertidige ansettelser er under enhver omstendighet langt kortere enn fire år. Det er trolig også relativt sett få tilfeller med omfattende permisjoner innenfor den midlertidige ansettelsesperioden. Også av denne grunn mener departementet at forslaget ikke vil få konsekvenser av vesentlig betydning.