3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Totalregnskapet for reindriften

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet, og har til oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge. Regnskapet for 2012 med budsjett for 2013 ble lagt fram i desember 2013.

Totalregnskapet viser en nedgang i resultatmålene fra 2011 til 2012. Vederlag for arbeid og kapital har en nedgang fra 136,0 mill. kroner i 2011 til 90,0 mill. kroner i 2012 (-46,0 mill. kroner). Målt per årsverk har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang fra 126.560 kroner i 2011 til 85.700 kroner i 2012, og målt per siidaandel har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang fra 221.203 kroner i 2011 til 141.957 kroner i 2012.

Sum produksjonsbaserte inntekter reduseres fra 142,7 mill. kroner i 2011 til 122,8 mill. kroner i 2012 (-19,9 mill. kroner), hovedsakelig som følge av en reduksjon i kjøttinntektene på 7,7 mill. kroner grunnet reduksjon i slakteuttaket og i produsentprisen, samt en reduksjon i livdyrverdien. Posten «andre produksjonsbaserte inntekter» er tilnærmet uendret fra 2011. Videre har posten binæringsinntekter en liten økning.

Sum statstilskudd reduseres fra 76,9 mill. kroner i 2011 til 65,4 mill. kroner i 2012 (-11,4 mill. kroner).

Erstatningene for tap av rein ble redusert fra 76,1 mill. kroner i 2011 til 72,7 mill. kroner i 2012 (-3,4 mill. kroner), og erstatningene for arealinngrep hadde en reduksjon fra 3,8 mill. kroner i 2011 til 3,3 mill. kroner i 2012 (-0,5 mill. kroner).

Totalt sett gir dette en reduksjon i de samlede inntektene på 299,4 mill. kroner i 2011 til 264,3 mill. kroner i 2012 (-35,2 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader økes fra 163,4 mill. kroner i 2011 til 174,3 mill. kroner i 2012 (10,8 mill. kroner). Felleskostnadene har også en økning fra 23,8 mill. kroner til 27,2 mill. kroner i 2012 (3,4 mill. kroner). Tamreinlagenes kostnader økes fra 8,9 mill. kroner i 2011 til 9,2 mill. kroner i 2012 (0,3 mill. kroner). I sum gir dette en økning i de totale kostnadene fra 163,4 mill. kroner i 2011 til 174,3 mill. kroner i 2012 (10,8 mill. kroner).

Foruten en reduksjon i kostnadene fra 2010 til 2011 har kostnadene fra og med 2006 hatt en markant økning. De største utgiftene går til kjøretøy og maskiner (20 pst.), avskrivninger (18 pst.) samt utstyr (12 pst.). Postene varekjøp og utstyr er poster som særlig har en økende tendens. Bakgrunnsmaterialet viser at disse to postene har en økning på henholdsvis 160 pst. og 214 pst. fra 2003 til og med 2012.

Renter på lånt kapital reduseres fra 9,7 mill. kroner i 2011 til 9,5 mill. kroner i 2012 (0,2 mill. kroner).

Foreløpige tall viser en mer positiv utvikling i 2013. Hovedårsaken til dette er en økning i slakteuttaket og en økning i prisen, samt en økning i statstilskuddene.

3.2 Totalregnskapet for 2012 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser totalregnskapet for 2012 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare forskjeller i resultatene mellom områdene. Vederlag for arbeid og egenkapital utgjør for Nord-Trøndelag som ligger høyest, 327.621 kroner per årsverk. For Vest-Finnmark, som ligger lavest, utgjør det 23.856 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt oppsplitting av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark i soner, se tabell 3.3. Her viser tilsvarende beregning at Karasjok Øst ligger lavest med -47.435 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 170.320 kroner per årsverk.

Endringer i reinhjordverdien fremkommer i hovedsak som følge av endringer i reintall og flokksammensetning. Tabell 3.2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i reinhjordverdien har innvirkning på resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år.

Endringene fra 2011 til 2012 i totalregnskapets hovedposter gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene:

• Øst-Finnmark: Resultatmålene har en stor nedgang. De produksjonsbaserte inntektene, tilskuddsdelen og erstatningene er alle redusert, mens kostnadene er økende. Antall siidaandeler er gått ned fra 168 til 166.

• Vest-Finnmark: Resultatmålene har en nedgang. Her er samme situasjon som i Øst-Finnmark; samtlige inntekter reduseres mens kostnadene er økende. I Vest-Finnmark er det tilskuddsdelen som representerer den største reduksjonen sammenlignet med 2011. Dette sammen med en stor negativ endring i den samlede livdyrverdien medfører en betydelig nedgang i resultatmålene. Antall siidaandeler reduseres fra 208 til 207.

• Troms: Resultatmålene reduseres. De produksjonsbaserte inntektene har en økning fra fjoråret. Det samme har skjedd med tilskuddene, men kombinert med reduksjon i livdyrverdien samt økte kostnader medfører dette et redusert vederlag. Antall siidaandeler har økt fra 44 til 48.

• Nordland: Resultatmålene for området har en nedgang. De produksjonsbaserte inntektene samt erstatningene øker noe i forhold til 2011, mens statstilskudd og livdyrverdien reduseres. Sammen med økte kostnader resulterer dette i redusert vederlag. Antall siidaandeler er redusert fra 44 til 39.

• Nord-Trøndelag: Resultatmålene har en liten nedgang. Dette kommer som et resultat av nedgang i kjøttinntekter og statstilskudd. Erstatningene og lidyrverdien har økt i forhold til 2011. Samtidig har Nord-Trøndelag, som et av to områder, klart å redusere sine kostnader. Av alle områdene som har nedgang i vederlag for arbeid og egenkapital, er det Nord-Trøndelag som kommer best ut med minst reduksjon. Antall siidaandeler er uendret.

• Sør-Trøndelag/Hedmark: Resultatmålene for området reduseres. Sør-Trøndelag/Hedmark er det andre av to områder som har en nedgang i sine kostnader. Sammenholdt med nedgang i samtlige av de andre inntektspostene, bortsett fra erstatningene som har en liten økning, kommer imidlertid også dette området ut med et redusert vederlag for arbeid og egenkapital. Antall siidaandeler er uendret.

• Tamreinlag: Resultatmålene hos tamreinlagene øker. Dette kommer stort sett som en følge av en positiv endring i den samlede livdyrverdien, i tillegg til en liten økning i de produksjonsbaserte inntektene. Erstatningene og statstilskuddene reduseres, og i tillegg har tamreinlagene økt sine kostnader sammenlignet med 2011. Antall årsverk i tamreinlagene er uendret. Tabell 3.3 viser at det er store forskjeller mellom sonene i Finnmark, både innenfor områdene og mellom områdene.

3.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.4. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 113.269 kroner i Troms og 475.714 kroner i Polmak/Varanger. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 253 kroner per rein i Vest-Finnmark og 841 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av høyere utbetaling. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2012 størst i Nordland med 488 kroner per rein og lavest i Vest-Finnmark med 193 kroner. For 2012 er inntektsoverføringene per siidaandel høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark med 198.895 kroner og lavest i Vest-Finnmark med 99.432 kroner.

De totale kostnadene per siidaandel varierer også betydelig mellom områdene. Tilsvarende varierer de totale kostnader per rein. Nordland og Troms har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet med hhv 1345 og 1113 kroner per rein, mens Vest-Finnmark og Karasjok har de laveste kostnadene per rein med hhv 474 og 591 kroner per rein. Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 3.4 viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelene økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein, men også økt reintall per siidaandel.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Gjennomsnittlig sum lønn m.v. per siidaandel varierer fra 217.792 kroner i Troms til 266.022 kroner i Polmak/Varanger.

Tabell 3.5 viser at vederlag for arbeid og egenkapital er på sitt laveste i 2012 sett perioden under ett. Fra 2009 er det en reduksjon på 149.636 kroner til 2012. Dette tilsvarer en reduksjon om lag 51 pst.

Den største nedgangen de senere årene har Polmak/Varanger, som har redusert sitt vederlag fra 577.306 kroner i 2010 til 188.652 kroner i 2012. På tross av dette er fortsatt Polmak/Varanger den sonen i Finnmark som har det beste økonomiske resultatet. I Øst- og Vest-Finnmark har det vært en markant nedgang gjennom hele sammenligningsperioden. Samtidig viser tabellen at Troms er det eneste området som i 2012 har høyere resultatmål enn ved starten av sammenligningsperioden.

3.4 Mulighet til økt inntjening ved økt slakteuttak

Dagens reindrift baseres i stor grad på kjøttproduksjon. Dette er den viktigste inntektskilden i næringen. For å sikre god lønnsomhet i driften, er det derfor viktig å ha en høyest mulig kjøttproduksjon. I mange distrikt har utøverne gjort tilpasninger i driften nettopp for å høyne kjøttproduksjonen til et nivå som maksimerer inntekter. I andre distrikt er situasjonen en annen, særlig er lav produksjon og lave inntekter en utfordring for distrikter i fellesbeiteområdene i Finnmark. Likeledes i enkelte distrikt i de kystnære områdene sør for Finnmark.

De siste ti års forskning på variasjon i produksjon og tap i reindriften i Norge viser at flere reinbeiteområder har et stort potensial for å øke produksjonen. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjennomført studier i Finnmark i perioden 2000–2012, og i resten av landet i perioden 2008–2012. Resultatene1 viser at reindriften i enkelte områder kan doble produksjonen gjennom enkle tilpasninger i driften. De viktigste tilpasningene vil være et høyt slakteuttak av kalv og en lavere reintetthet (reintall). Årsaken til at dette er den beste tilpasningen, er en sterk negativ sammenheng mellom stor tetthet av dyr og lav kroppsvekt hos rein. Kroppsvekten er helt avgjørende for kalveproduksjon og overlevelse av dyr. Tilpasningen må være et tilstrekkelig høyt slakteuttak, og en stabil reintetthet som gir kroppsvekter slik at kalveproduksjonen og overlevelse maksimeres. Hovedutfordringen for distrikt med lav produksjon er å finne riktig «nivå» for slakteuttak, kroppsvekter og reintetthet slik at inntektene maksimeres.

Statens reindriftsforvaltning igangsatte høsten 2013 et forprosjekt for å se hvilke muligheter for økt produksjon og lønnsomhet som finnes i fellesbeiteområdene i Finnmark. Prosjektet er gjennomført av NINA og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). NINA har beregnet produksjon i flokkene, og NILF har beregnet lønnsomhet. Utgangspunktet har vært en drift basert på kalveslakt. Resultatene2 fra dette forsprosjektet viser at vestre-, midtre- og østre sone i Kautokeino og vestre sone i Karasjok har et betydelig potensial til økt produksjon og lønnsomhet. De fant videre at et slakteuttak på 66–72 pst. av merkede kalver vil maksimere kjøttproduksjon og inntekt. Videre fant de at selv om tetthet av rein halveres i disse områdene, vil kjøttproduksjon og inntekter øke sammenlignet med i dag. De fant også at kroppsvekten til reinen er den største prisdriveren, selv om de største slakteriene hadde noe variasjon i sin prispolitikk.

Departementet mener at reindriften med dette har fått et godt utgangspunkt for å finne riktig «nivå» for slakteuttak, kroppsvekt og reintetthet slik at produksjon og inntekter kan økes. Det gjelder særlig i de nevnte områdene i Finnmark. Samtidig har NINA i tidligere studier funnet at også enkelte distrikt i områdene sør for Finnmark vil kunne øke produksjonen ved å øke slakteuttaket. Selv om ikke reintetthetene der er like høye som i deler av Finnmark i dag, viser studiene at kalveproduksjon og overlevelse økes ved et stabilt lavere reintall. Det er derfor viktig at reindriften følger opp dette med riktige tilpasninger i driften. Det påpekes at innretningen av virkemidlene i reindriftsavtalen i all hovedsak er orientert mot en slik tilpasning. Hensikten er å støtte opp om de utøverne som har reindrift som sin hovedvirksomhet.