4 Sentrale politikkområder
4.1 Innledning
Reindriften er en urfolksnæring som er unik i både nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindriften er en av få næringer i Norge med helårs beitedrift. Reinens diett, som hovedsakelig består av viltvoksende planter, gjør at reinkjøtt er et smakfullt og eksklusivt bidrag til matmangfoldet i Norge. Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge eller ca. 140.000 km2. Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 pst. av landarealet. Ikke alt av dette arealet er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment, dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag.
Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i Norge er i dag ca. 250 000 dyr i vårflokk, det vil si før kalving om våren. Kjøttproduksjonen er på om lag 2000 tonn per år.
Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. I deler av Finnmark foreligger det fortsatt utfordringer i forholdet mellom beitetrykk og beitegrunnlag. I forvaltningen av reindriften er det viktig å være bevisst på at utfordringene er ulike mellom reinbeiteområdene, og at det også innad i det enkelte område i vesentlig grad kan variere. I de øvrige reinbeiteområdene er utfordringene særlig knyttet til tap av rein grunnet rovvilt og andre tapsårsaker, samt en sikring av arealene for å opprettholde dagens tradisjonelle drift. I samtlige områder er det en utfordring å få til økt verdiskaping i reindriften.
Å få tilpasset et beitetrykk til beitegrunnlaget er den mest krevende utfordringen reindriften står overfor. Etter departementets vurdering ligger det nå imidlertid bedre til rette for å lykkes med reintallstilpasningen enn tidligere. Gjennom reindriftsloven av 2007 et det etablert en rekke virkemidler for å redusere reintallet til bærekraftig nivå. Videre gir reindriftsloven mulighet til i sterkere grad enn tidligere å knytte sammen de lovbaserte virkemidlene og virkemidlene over reindriftsavtalen.
Myndighetene er nå inne i sluttfasen av de prosesser som loven foreskriver for fastsetting og reduksjon av reintallet. I denne sluttfasen er det viktig at man fra myndighetenes side holder fast ved det opplegg som er valgt, slik at man får gjennomført reintallsprosessen. Først når man har gjennomført de prosesser som loven foreskriver, har man et fullgodt grunnlag for å vurdere effekten av de lovbaserte virkemidlene.
Reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. I dette ligger det store muligheter for økt verdiskaping. For Regjeringen er det sentralt at reindriften får utnyttet det potensialet som ligger i næringen. For å få dette til, vil det være av avgjørende betydning at det legges til rette for en bærekraftig reindrift som gjennom en tilpasset bruk av naturressursene gir muligheter for god næringsdrift for den enkelte, et godt omdømme og derigjennom livskraftige reindriftssamiske samfunn.
4.2 Tilpassing av reintallet til beiteressursen
4.2.1 Gjennomgang av reintallsprosessen
Reindriftsloven av 2007 skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i denne forbindelse er bruksreglene. De første årene etter at loven ble iverksatt, var myndighetenes arbeid preget av bistand og tett oppfølging av næringens arbeid med å utarbeide bruksregler.
Ved utgangen av 2011 hadde samtlige av sommer- og helårsbeitedistriktene fått godkjent sine bruksregler. Dette gjaldt både områdestyrenes godkjenning av beitebruksreglene og Reindriftsstyrets stadfesting og fastsetting av den enkelte siidas reintall.
Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjente bruksregler og få reintall på plass. Dette har bl.a. gitt seg utslag i at det i noen distrikter har vært behov for nærmere oppfølging med sikte på å forbedre og utfylle de innsendte bruksreglene. Videre har det vært en utfordrende prosess for myndighetene med å få godkjent høyeste reintall for enkelte distrikt i Finnmark. Dette skyldes hovedsakelig manglende dokumentasjon og sannsynliggjøring av at distriktenes fastsatte reintall er økologisk bærekraftig.
På bakgrunn av de store utfordringene man har i deler av Finnmark når det gjelder forholdet mellom reintall og beiteforhold, foretok Landbruks- og matdepartementet en gjennomgang av Reindriftsstyrets vedtak i desember 2010 om høyeste reintall for ni distrikter i Finnmark; to for Øst-Finnmark og syv for Vest-Finnmark reinbeiteområde. Departementet kom frem til at det for syv av disse distriktene ikke var sannsynliggjort at det foreslåtte reintallet var økologisk bærekraftig, og opphevet derfor Reindriftsstyrets vedtak for høyeste reintall for disse distriktene. Det ble fra departementets side sterkt understreket overfor Statens reindriftsforvaltning (SRF) at fastsatte kriterier og normer for økologisk bærekraft skulle benyttes i forbindelse med myndighetenes godkjenning av distriktenes reintallsvedtak. Kriteriene og normene er tidligere utarbeidet i et nært samarbeid mellom myndigheter, reindriftsnæringen og forskningsmiljøer. Reindriftsstyret satte på denne bakgrunn i gang en ny og grundig prosess med sikte på å få fastsatt nye reintall for disse distriktene. Nye reintall forelå i løpet av sommeren 2011.
I løpet av 2011 kom det inn 9 klager på bruksreglene, og 24 klager på øvre reintall. Klagene på øvre reintall ble behandlet av departementet i løpet av høsten 2011 og vinteren 2012.
Reduksjon av reintall som overstiger det fastsatte skal i henhold til reindriftsloven § 60 tredje ledd skje ved at siidaen selv utarbeider reduksjonsplan. Reindriftsloven legger således primært opp til at næringen selv gis anledning til å fordele reduksjonen internt i siida/distrikt. Det er en sentral del av den økte medbestemmelsesretten næringen er gitt gjennom reindriftsloven av 2007. Dersom siidaen ikke utarbeider reduksjonsplan eller ikke klarer å gjennomføre planen, skal hver siidaandel redusere det overskytende reintallet forholdsmessig innen en fastsatt frist, jf. reindriftsloven § 60 tredje ledd. Reindriftsstyret har ansvar for at en slik reduksjon gjennomføres.
I oppfølgingen av distrikt og siida som har et for høyt reintall i forhold til det som er vedtatt, har Reindriftsstyret brukt godkjent reintall pr. 31. mars 2012 som utgangspunkt for reduksjonen. Reintallet består av det antall rein som næringsutøverne selv har meldt inn på dette tidspunktet i melding om reindrift, og som er godkjent av reindriftsagronomen.
Sommeren 2012 sendte Reindriftstyret ut forhåndsvarsel om at Reindriftstyret ville fatte vedtak om frist for utarbeidelse av reduksjonsplan etter reindriftsloven. Påfølgende høst ble det fastsatt frister for utarbeidelse av reduksjonsplaner. Samtidig ble det stilt krav om at alle siidaandeler skulle underskrive reduksjonsplanen. Svært få av distriktene leverte en reduksjonsplan i henhold til vedtatt frist og krav.
Dette medførte at Reindriftsstyret høsten 2012 sendte ut varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av reintallet. Forhåndsvarslene skulle følges opp gjennom vedtak av Reindriftsstyret i møte 7. februar 2013. Imidlertid valgte Reindriftsstyret å utsette fastsettelsen av fristene for en reduksjon av reintallet i en rekke saker. Reindriftsstyret begrunnet sin utsettelse med at de ønsket å avvente økonomiske virkemidler for de som må eller ønsker å avvikle sin reindrift. Departementet reagerte på dette og viste til at Reindriftsstyret ikke hadde kompetanse til å stoppe disse sakene med den begrunnelse at man vil avvente eventuelle økonomiske tiltak i forbindelse med reintallreduksjonen. Det ble påpekt at dette er et politisk spørsmål. Departementet understreket at Reindriftsstyret er et offentlig forvaltningsorgan hvis plikter følger av reindriftsloven og instruksen, og som er tildelt oppgaver for å bidra til å oppfylle reindriftspolitikkens overordnede mål slik disse er fastsatt av Stortinget. Reindriftsstyret har derfor plikt til å fatte vedtak om frist for forholdsmessig reintallreduksjon. På den bakgrunn påla Landbruks- og matdepartementet Reindriftsstyret å fatte vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon av reintallet i alle sakene som ble utsatt på møtet 7. februar 2013. Det ble forutsatt at fastsettingen skulle skje i forbindelse med Reindriftsstyrets møte den 26.–27. februar 2013.
Under sitt møte den 26. februar vedtok Reindriftsstyrets flertall, mot Sametingets representanter i styret, tidsfrister for reintallsreduksjon for en rekke distrikter/siidaer i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Reduksjonen første år utgjør om lag 2650 dyr eller ca 1,4 pst. av det totale reintallet i vårflokk i Finnmark. Hele reduksjonen forutsettes gjennomført i løpet av 1 til 3 år, avhengig av hvor mange dyr distriktet skal redusere med. Det begrensede uttaket første året hadde sammenheng med den korte tiden som var igjen av slaktesesongen 2012/2013.
Totalt er det 85 siidaandeler som har klaget på vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon. Reindriftsstyret behandlet hoveddelen av disse klagene under sitt møte i november 2013. Reindriftsstyret har opprettholdt egne vedtak i 77 av sakene. Disse sakene ble oversendt departementet i begynnelsen av desember 2013 for endelig avgjørelse. Tilnærmet samtlige av disse klagene var ferdigbehandlet av departementet medio februar 2014.
Det er nå den enkelte siidaandels ansvar å følge opp de vedtak som er fattet, og å gjennomføre selve reduksjonen innen gitte frister. I dette arbeidet vil det være viktig at man fra myndighetenes side holder fast ved det opplegg som er valgt slik at man får gjennomført reintallsprosessen. Først gjennom en gjennomføring av de prosesser som loven foreskriver, har man et fullgodt grunnlag for å vurdere effekten av de lovbaserte virkemidlene.
Totalt skal reintallet reduseres med om lag 30.000 rein. I all hovedsak skal reduksjonen skje i Øst- og Vest-Finnmark. For Vest-Finnmark er den samlede reduksjonen i perioden 2013–2015 på 28.100 rein (32,2 pst.) og Øst-Finnmark på 13.400 rein (20,3 pst.).
For det første reduksjonsåret var det 65 prosent av siidaandelene i Vest-Finnmark som hadde fulgt pålegget om 5 prosent av total reduksjon det første året. I Øst-Finnmark var andelen 85 pst. Når det gjelder oppfølgingen for det andre reduksjonsåret, vil man først ha en oversikt over status når melding om reindrift for driftsåret 2013/2014 er gjennomgått og godkjent av reindriftsmyndighetene. Imidlertid viser foreløpige slaktetall for sesongen 2013/2014 at uttaket av slaktedyr samlet sett ikke er tilstrekkelig til å følge opp gitte reduksjonsvedtak. Departementet finner dette både beklagelig og bekymringsfullt.
4.2.2 Bruk av sanksjoner
En hovedtanke med reindriftsloven av 2007 er at reindriften i utgangspunktet ikke skal behøve å være gjenstand for myndighetenes oppmerksomhet gjennom offentligrettslige reguleringer og vedtak. De private aktører må selv forventes å kunne finne fram til fornuftige og langsiktige løsninger.
I visse situasjoner vil det imidlertid være nødvendig at myndighetene griper inn. Ressursgrunnlaget og hensynet til øvrige samfunnsinteresser vil kunne kreve tiltak fra myndighetenes side fordi det ut fra omstendighetene må anses som et offentlig anliggende. Oppfølging av reintallsvedtakene kommer inn under denne kategorien.
Reindriftsloven har et bredt spekter av tiltak som er mulig å bruke dersom dette viser seg nødvendig av hensyn til behovet for en velordnet og velfungerende reindrift, samt øvrige samfunnsinteresser. Dersom reindriften drives i strid med reindriftslovens bestemmelser, og når offentlige interesser tilsier det, skal den aktuelle reineieren først få pålegg om å bringe det ulovlige forholdet til opphør. Slikt pålegg kan gis både av Fylkesmannen og av Reindriftsstyret. Dersom pålegget ikke imøtekommes innen den fastsatte fristen, kan Fylkesmannen eller Reindriftsstyret ta i bruk reindriftslovens sanksjonsbestemmelser.
Reindriftsstyret har i sine vedtak om frister for gjennomføring av forholdsmessig reduksjon fastsatt krav til reduksjon for det enkelte reduksjonsåret. Med dette som utgangspunkt foreligger det grunnlag for å sanksjonere mot de siidaer og siidaandeler som ikke følger opp gitte reduksjonsvedtak i etterkant av det enkelte reduksjonsår.
Landbruks- og matdepartementet har vært tydelig i sin kommunikasjon overfor Statens reindriftsforvaltning (SRF) og fylkesmennene om at det skal gjennomføres sanksjoner overfor de reineierne som ikke følger opp gitte reduksjonsvedtak.
4.2.3 Nærmere om fastsetting av bruksregler for fellesbeitedistriktene i Vest-Finnmark
Utover en utarbeidelse og fastsetting av bruksregler for sommer- og helårsdistriktene, er det arbeidet aktivt i SRF for å få utarbeidet bruksregler for østre, midtre og vestre sone, det vil si «fellesbeitedistriktene» i Vest-Finnmark reinbeiteområde.
Departementet understreker viktigheten av at det etableres bruksordninger om beitebruken og fordelingen av «fellesbeitene» i Indre Finnmark. Reinbeiterettsutvalgets utredning om beiterettigheter til vinterbeiteområdene i Vest-Finnmark, som ble avsluttet i 2002, har blant annet medført en rettighetsdebatt og posisjonering mellom parter på vår-, høst- og vinterbeiteområdene. Dette har utviklet seg over flere år, og graden av konflikt har økt med en økning av reintallet. Å etablere bruksregler som i tilstrekkelig grad avklarer og koordinerer beitebruk mellom grupper, vil være en stor utfordring som det er helt nødvendig å finne en løsning på.
Når det gjelder arbeidet med å utarbeide bruksregler for fellesbeitedistriktene, har områdestyret i Vest-Finnmark godkjent bruksreglene for Vestre sone (distrikt 30A), men med grunnlag i en klage har jordskifteretten opphevet en grense slik at det må igangsettes et videre arbeid for å få godkjent bruksreglene på nytt. For de øvrige vil Fylkesmannen i Finnmark gå inn og bidra slik at man får på plass bruksregler også for disse sonene.
4.3 Endring av den offentlige forvaltningen av reindriften
Stortinget vedtok 27. mai 2013 endringer av reindriftsloven som innebærer en avvikling av områdestyrene med overføring av deres oppgaver til Fylkesmannen. Samtidig ga Stortinget samlet sin støtte til daværende Regjerings beslutning om en administrativ overføring av områdekontorene til Fylkesmannen. Fylkesmannen ble dermed fra 1. januar 2014 den statlige, regionale fagmyndigheten i den offentlige forvaltningen av reindriften. Fra samme dato ble SRF nasjonal reindriftsmyndighet.
Regjeringen besluttet den 20. januar 2014 å endre organiseringen av den offentlige forvaltningen av reindriften ved å slå sammen Statens Reindriftsforvaltning (SRF) og Statens Landbruksforvaltning (SLF). Hensikten er både å styrke SRF som et forvaltningsorgan med direktoratfunksjoner, og å forenkle landbruksbyråkratiet i tråd med Sundvolden-erklæringen. Det legges til grunn at reindriftsoppgavene i den nye organisasjonen fortsatt forvaltes fra kontorsted/enhet i Alta, og at denne enheten styrkes når det gjelder ressurser og kompetanse. Reindriftsstyret videreføres som i dag. Det er videre besluttet at ingen ansatte må bytte arbeidssted, eller at ansatte må slutte i sine stillinger på grunn av omorganiseringen.
En sammenslåing mellom SLF og SRF, hvor det samtidig overføres enkelte fagoppgaver til (nåværende) SRF fra SLF, vil bidra til et bredere faglig miljø og styrket kompetanse i SRF. Samtidig vil man oppnå effektiviseringsgevinster gjennom sammenslåing av fellestjenester knyttet til IKT-, personal- og økonomiforvaltning. I tillegg vil det ligge et effektiviseringspotensial i forventninger om at økt kompetanse vil avlaste departementet både når det gjelder antall klagesaker, og ikke minst når det gjelder behov for juridiske avklaringer, samt kvalitetssikring i den løpende saksbehandlingen.
Sammenslåingen skal være operativ fra 1. juli 2014.
4.4 Markedsforhold
4.4.1 Innledning
Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden fra vidde til bord. Et velfungerende marked vil også være viktig for reineiernes oppfølging av bruksreglenes krav til reduksjon av reintallet.
Etter ønske fra næringen ble avtalepartene i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.
Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som er høstet har det imidlertid vist seg at det i nåværende situasjon kan være behov for et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.
4.4.2 Slakting og omsetning av reinkjøtt
Vårflokken har de siste årene bestått av om lag 250.000 rein. Sammensetningen av denne flokken er om lag 74 pst. simler, 20 pst. fjorårskalv og 6 pst. okser. Det gjennomsnittlige slakteuttaket på landsbasis er 33 pst. av vårflokken. Gjennomsnittlig slakteuttak de siste fem årene er på ca 85.000 rein. Med en gjennomsnittsvekt på 22,5 kilo, gir dette et slaktekvantum på 1900 tonn. Av dette kvantumet slakter reineierne årlig 300 tonn for privat forbruk og omsetning i nærmarkedet.
Hvert år går nesten 1600 tonn av slaktet gjennom vel 20 registrerte slakterier i Norge. I et normalår sendes det rundt 1100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad.
Gjennom de siste årene har kvalitet og historien bak produktene blitt mer viktig for forbrukerne. Det er positivt at utviklingen har gått i retning av en mer kvalitetsbevisst forbruker og en mer matglad nasjon. Innenfor mangfoldet av mat og matopplevelser har reinkjøttet en naturlig plass.
Reinkjøttet er smaken av vidda; dyrene beiter i villmark, følger årstidsvariasjonene og preges av omgivelsene. Naturen, og dyrenes beiter, er grunnlaget og bakteppet for de gode assosiasjonene vi har som naturelskende konsumenter og innkjøpere. I tillegg er reinsdyrkjøttet sunt. Reindriftens kvinner og menn er uløselig forbundet med assosiasjonene knyttet til måltidet basert på norsk reinsdyrkjøtt. Den samiske kulturen er levende og gir opplevelsen ytterligere verdi fordi samene følger flokken gjennom sine 8 årstider fra krevende beitesesong vinterstid, flytting og kalvingen på våren, frodige sommerbeiter til høst, brunst og slaktetid.
Reindriften har et unikt utgangspunkt og mange fortrinn. Etterspørselen etter reinsdyrkjøtt er god og fortsatt økende. Dette har også en positiv innvirkning på produsentprisen. Forbrukerne ønsker reinkjøtt, og det er interessant å merke seg at det er blant de unge at forbruket av reinkjøtt øker mest.
Reindrift har potensial til å øke verdiskapingen knyttet til videreforedling av reinsdyrkjøtt til et nivå som er langt høyere enn i dag. Det handler om å gripe mulighetene og skape sin egen suksesshistorie. Her vises det til muligheter knyttet til videreforedling av reinkjøtt og biprodukter fra rein, reiseliv og formidling av reindriftssamisk kultur og levesett. Reindriften er også en unik arena for læring og omsorg der flere generasjoner reineiere kan utøve en næring og kultur i fellesskap. Det handler om utvikling av levedyktige virksomheter, bygd på egen solid kunnskap og erfaring, og som leverer kvalitetsprodukter som markedet etterspør.
En sentral nøkkel for å lykkes i dette arbeidet er samarbeid. Verdikjeden fra vidde til bord bør sette seg som mål å samarbeide der de kan – og konkurrere der de må. Gjennom økt samarbeid i verdikjeden vil man kunne få et mer effektivt arbeid i forhold til å styrke bl.a. markedskanaler, produktutvikling og salg. Dette vil også kunne påvirke prisnivået for reinkjøtt positivt.
4.5 Sikring av reindriftens arealer
Reindriften er en arealavhengig næring. Fremover vil utfordringen med å sikre nødvendige arealer for å opprettholde en bærekraftig reindrift øke. Tilgang til arealer er en avgjørende forutsetning for at næringen skal kunne fortsette med sin tradisjonelle driftsform. Driftsformen danner basisen for en økologisk bærekraftig beiteutnyttelse. Departementet vil derfor fortsatt prioritere innsatsen på dette området.
Reindriften er særlig sårbar for negative påvirkninger som reduserer størrelsen eller kvaliteten på beitelandet, eller som på andre måter forstyrrer reinens utnyttelse av arealene. Næringen påvirker også sitt eget beitegrunnlag, hovedsakelig på grunn av beitebelastningen, motorisert ferdsel på barmark og ulike gjerdesystemer.
Annen menneskelig aktivitet kommer imidlertid i tillegg til næringens egen påvirkning og den naturlige forstyrrelsen fra rovvilt og insekter som reinen alltid har måttet leve med. De energimessige marginene er til tider så små at nevnte tilleggsforstyrrelser kan få alvorlige konsekvenser for dyrenes kondisjon. Reinen svekkes gjennom økt energiforbruk og/eller redusert fôrinntak. Dette som følge av tap av beiteland, økt aktivitet, redusert beitetid eller større beitekonkurranse i gjenværende, uforstyrrede områder og eller/ikke optimal beitebruk.
Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at loven blir brukt for å sikre en tilfresstillende arealforvaltning innenfor hele distriktets areal. Dette for å skape den nødvendige forutsigbarheten for distriktet, samt muliggjøre en samlet vurdering av ulike tiltak innenfor distriktets grenser. Helhetlige planer vil også være mindre arbeidsbelastende for distriktet ved at de slipper å forholde seg til delplaner.
Fra 1. januar 2014 fikk de fem nordligste fylkesmannsembetene ansvaret for den regionale reindriftsforvaltningen. I en arealforvaltningssammenheng vil denne overføringen etter departementets vurdering styrke reindriftens stilling og bidra til en bedre sikring av reindriftens arealer. I styringsdialogen med de berørte fylkesmennene er det tydelig kommunisert forventninger om at fylkesmennene bidrar til å dokumentere reindriftens arealbruk og rettigheter, samt arbeider for økt forståelse for reindriften bruk av arealer. Videre at fylkesmennene legger til rette for samordning på tvers av kommune- og fylkesgrensene for å sikre reindriften sammenhengende bruksarealer. Fylkesmennene skal også legge til rette for at reindriften kommer tidlig inn i planprosessene, og at plan- og bygningslovens særlige krav knyttet til deltagelse og medvirkning fra reindriften blir ivaretatt. Dette vil også bidra til smidigere og mer forutsigbare planprosesser.
I plan- og bygningsloven § 2-1 er det innarbeidet krav om at statlige, regionale og kommunale organer legger stedfestet informasjon som organet forvalter til rette for bruk i plan- og byggesaksbehandlingen. Det er utarbeidet arealbrukskart for samtlige av reinbeiteområdene. Disse kartene er under revisjon. Gjennom forhandlingene om Reindriftsavtalen 2014/2015 ble avtalepartene enige om å starte en prosess for å videreutvikle dagens arealbrukskart. Formålet er å synliggjøre og gi en samlet oversikt over gjennomførte utbyggingstiltak innenfor det enkelte distrikts grenser.
4.6 Konvensjonen mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder med mer
Reindriftssamenes flyttinger mellom årstidsbeitene har pågått i århundrer og lenge uten hinder av nasjonalstatsgrensene. Etter at Finland kom under russisk herredømme på begynnelsen av 1800-tallet, ble grensen mot Norge stengt i 1852.
Strekningen langs den norsk/finske grensen danner få naturlige hindringer for rein. Uten effektive sperringer, vil rein fra de to landene krysse grensen med de ulemper dette vil medføre.
Den første konvensjonen som regulerer dette forholdet er fra 1922. Gjeldende konvensjon ble undertegnet i Helsingfors 3. juni 1981.
Gjeldende konvensjon avviker i substans ikke vesentlig fra 1952- konvensjonen. Gjerdetraseene ble noe endret, og enkelte steder ble det åpnet for en noe større gjerdeavstand fra riksgrensen. I tillegg ble fremgangsmåten ved tilbakeføring av rein som har krysset grensen forenklet. Det er oppført gjerder sammenhengende langs riksgrensen, unntatt strekningen Angeli til Riksrøys 343, en distanse på vel 200 kilometer.
Konvensjonen av 1981 er gjort til norsk lov, jf. lov av 11. mars 1983.
Under konvensjonens funksjonstid har det vært problemer med rein som har trukket over grensen. Dette har medført skader på jordbruksarealer og sammenblandinger med andre reinflokker. De siste årene har det vært flere tilfeller hvor norsk rein har krysset grensen og gjort skade på jordbruksarealer i Tanadalen. Dette har medført betydelige erstatningsutbetalinger over LMD sitt budsjett.
Årsakene til at reinen trekker over grensen er flere. Her kan det vises til manglende gjerde mellom Angeli til Riksrøys 343, et for høyt reintall i enkelte distrikter, endrede driftsforhold samt klimatiske forhold som innebærer et endret trekk på reinen.
Mange av de problemene som man har knyttet til rein som trekker over grensen, viser at dagens grensegjerdekonvensjon ikke fungerer tilfredsstillende.
I medhold av konvensjonen er det oppnevnt en norsk/finsk reingjerdekommisjon på fire medlemmer som har ansvaret for å overvåke bygging og vedlikehold av gjerdestrekningene. Denne kommisjonen fremmet høsten 2007 forslag om at det gjennomføres en revisjon av konvensjonen. Konkret har kommisjonen fremmet forslag om at det oppføres et konvensjonsgjerde på norsk side også i det område hvor det i dag ikke er et gjerde. Videre at det utarbeides nye og mer funksjonelle og smidige erstatningsordninger i de tilfeller rein krysser grensen og gjør skade, samt at det gjennomføres en gjennomgang av samtlige gjerdestrekninger.
Etter kontakt med finske myndigheter startet man vinteren 2012 forhandlinger om en revisjon av gjeldende konvensjon. Den norske forhandlingsdelegasjonen ledes av Landbruks- og matdepartementet. I tillegg er Utenriksdepartementet, reindriftsnæringen, politimyndigheten, Statens reindriftsforvaltning og Fylkesmannen i Finnmark representert i den norske forhandlingsdelegasjonen.
Forhandlingene har tatt lengre tid enn først antatt. Dette skyldes flere forhold, men uenigheter knyttet til viktige forhandlingsområder slik som behov for nye gjerder og fremtidig vedlikeholdsansvar har stått mest sentralt.
Det tas sikte på at forhandlingene er avsluttet i løpet av sommeren 2014.
4.7 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige
Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon, ble det i 1997 nedsatt en norsk-svensk reinbeitekommisjon som avga sin innstilling i mai 2001.
På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.
Under forhandlingene klarte ikke partene å komme til enighet, og kom heller ikke til enighet om ytterligere forlengelse av 1972-konvensjonen. Da denne opphørte å gjelde 1. mai 2005, inntok man på svensk side det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften, og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. Stortinget vedtok 17. juni 2005, jf. Ot.prp. nr. 75 (2004–2005), endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side i påvente av en ny konvensjon. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften etter 1. mai 2005 har vært forskjellig i de to land.
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005 og sluttført i februar 2009. Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet, og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder.
En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og landsbygdsminister Eskil Erlandsson undertegnet konvensjonen 7. oktober 2009. Gjennom undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse. Konvensjonen har deretter vært på høring i begge land, og høringen ble avsluttet rundt årsskiftet 2010/2011. Det har også vært konsultasjoner om saken både med Sametinget og NRL i april 2009.
Det var nye konsultasjoner med Sametinget 6. april 2011. Deretter mottok landbruks- og matministeren og den svenske landsbygdsministeren felles henvendelse ved brev av 6. mai 2011 fra sametingspresidentene i de to land der de ba om et møte mellom de to ministrene, de to sametingspresidentene og lederne i NRL og SSR.
Det ble 21. september 2012 avholdt møte i Stockholm mellom landsbygdsminister Eskil Erlandsson, landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum, sametingene i de to land, og Norske Reindriftsamers Landsforbund og Svenske Samers Riksforbund.
Det ble her bestemt at sametingene i Norge og Sverige og reindriftens organisasjoner i begge land skulle arbeide videre for å komme til enighet om en ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon, slik at den kunne bli ratifisert og iverksatt. Det norske Sametinget skulle ha ansvaret for å lede prosessen. Det ble satt en frist på ett år for dette arbeidet.
Den samiske arbeidsgruppen som i henhold til ovennevnte oppdrag har fulgt dette opp, presenterte sine forslag for landbruks- og matminister Sylvi Listhaug og landsbygdsminister Eskil Erlandsson 21. mars 2014. De to land vil nå i fellesskap vurdere disse forslagene og den videre oppfølgingen. Det er Regjeringens syn at det er et påtrengende behov for å få på plass en ny konvensjon, og fra norsk side vil dette arbeidet ha svært høy prioritet framover.
I og med at ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, innebærer Reindriftsavtalen 2014/2015 forslag om å omdisponere 1,9 mill. kroner til fôring og andre tiltak fra kapittel 1147 post 71 til kapittel 1151 post 51 i 2014.
4.8 Radioaktivitetstiltak i reindriften
Kompensasjonsordningene som Staten iverksatte overfor reindriften for å redusere de negative virkningene av reaktorulykken i Tsjernobyl, har nå virket i vel 20 år. Hovedmålsettingen med ordningen har vært å sørge for at reindriften ikke blir økonomisk skadelidende på grunn av Tsjernobylulykken. Reindriften er særlig sårbar ved radioaktivt nedfall på grunn av reinens høye inntak av lav. Videre skjer næringsinntaket hovedsakelig på frie beiter, noe som gjør det vanskelig å kontrollere fôrinntaket.
I etterkant av Tsjernobylulykken i 1986 førte nedbørsmønsteret over Norge til at reinbeiteområdene sør for Saltfjellet fikk et betydelig nedfall av radioaktivt cesium (134Cs og 137Cs), med gjennomsnittskonsentrasjoner i rein på 50 000 becquerel per kilo i de hardest rammede områdene høsten 1986. Store mengder reinkjøtt i de sørlige reinbeiteområdene kunne ikke brukes til menneskemat. Det første året etter Tsjernobylulykken i 1986 fikk reindriftsnæringen erstatning for kassert reinkjøtt på totalt 25,9 mill. kroner. I løpet av driftsåret 1986/87 ble det utviklet en metode for måling av radioaktivt cesium i levende reinsdyr. Allerede det andre året etter ulykken ble det iverksatt fôring og tidlig slakting som tiltak for å unngå å måtte kassere store mengder kjøtt. På tross av dette utgjorde erstatning for kassert reinkjøtt fortsatt en stor andel av radioaktivitetskostnadene frem til 1990. Det har skjedd en naturlig reduksjon i graden av forurensing av beitene, men fortsatt er det nødvendig med ulike tiltak for å redusere cesiumnivået i reinen slik at man unngår å måtte kassere kjøtt. Det har vært en tilsvarende nedgang i statens utbetalinger til radioaktivitetsordningene siden Tsjernobylulykken, som de siste årene har utgjort ca 3,0 mill. kroner årlig.
I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008 tok departementet initiativ til en gjennomgang av forhold omkring radioaktivitetsordningene i reindriften. I løpet av forhandlingene ble avtalepartene enige om å oppnevne en arbeidsgruppe for en gjennomgang av forholdene omkring radioaktivitetstiltakene i reindriften. Arbeidsgruppen rapport ble behandlet av avtalepartene i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008. I den forbindelse ble partene bl.a. enige om at konklusjonene fra arbeidsgruppen skulle legges til grunn for utarbeidelse av nytt regelverk. Videre ble man enige om at midler til radioaktivitetstiltak bevilges fra og med 2008 over kapittel 1147 Reindriftsforvaltningen. I tillegg ble man enige om at når det gjelder utformning av nytt regelverk for radioaktivitetstiltak, fastsettes dette etter de samme prosedyrer som forskriftene etter reindriftsavtalen.
Gjeldende forskrift er basert på nivået for den radioaktive forurensningen som gjaldt på 1990-tallet. Per i dag er situasjonen den at radioaktivitetsnivået i rein ikke viser de samme systematiske sesongvariasjoner som da ordningene ble iverksatt i og med at forurensningssituasjonen er endret. Erfaringer viser at de tiltak som forskriften skal støtte opp om, i noen tilfeller motvirker det som er formålet med forskriften. Forskriften er dessuten utfordrende å forvalte. Med dette som utgangspunkt ble avtalepartene enige om en gjennomgang av radioaktivitetstiltakene.
Det skal oppnevnes en arbeidsgruppe som skal kartlegge omfanget og bruk av radioaktivitetstiltak. Kartleggingen skal også gi en oversikt over omfang og bruk i Sverige og Finland. Videre skal gruppen foreta en gjennomgang og en vurdering av om dagens radioaktivitetstiltak fortsatt fungerer etter sin hensikt. I tillegg skal arbeidsgruppen vurdere den framtidige utformingen og finansieringen av nødvendige tiltak. Frist for å ferdigstille dette arbeidet er satt til 1. oktober 2015.