4 Internasjonale forpliktelser

Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

I den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 nr. 2 til nr. 5 er det fastsatt ulike krav til fremgangsmåten ved frihetsberøvelse. Etter artikkel 5 nr. 2 skal en person som er pågrepet, straks underrettes på et språk som vedkommende forstår om grunnene til pågripelsen og om en eventuell siktelse mot ham. Regelen får anvendelse på enhver form for innesperring, ikke bare straffeprosessuell fengsling. Enhver som er berøvet sin frihet, har rett til å anlegge sak slik at lovligheten av fengslingen skal bli avgjort raskt («speedily») av en domstol, jf. EMK artikkel 5 nr. 4. Et likeartet krav følger av den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 9 nr. 4 («without delay»). Hvilket tidsforløp som vil holde seg innenfor disse rammene, må vurderes konkret. Den konkrete vurderingen vil særlig bygge på sakens kompleksitet og klagerens og myndighetenes adferd.

EUs returdirektiv pålegger medlemsstatene å sørge for en «speedy judicial review» av fengslingsbeslutninger, jf. artikkel 15 (2) (a). Direktivet åpner imidlertid for en ordning hvor utlendingen selv må begjære prøving for retten. I forhandlingen om returdirektivet ønsket Europaparlamentet en ordning med fremstillingsfrist innen 48 timer, mens Rådet ønsket en ordning hvor medlemsstatene selv kunne bestemme. Det endelige kompromisset ble sterkt inspirert av EMK art. 5 nr. 4 («speedy judicial review by a Court») og praksis i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Kommisjonen uttalte følgende: «Taking into account pertinent ECHR caselaw, a review within 3 days can be considered as compatible with this provision».

I EMDs dom i saken Čonca mot Belgia (2002) ble klagerne uttransportert fra landet etter å ha vært frihetsberøvet i fem dager. I denne perioden var det ikke praktisk mulig for dem å få prøvd lovligheten av frihetsberøvelsen. EMD uttalte at det forelå en krenkelse, fordi frihetsberøvelsen varte i fem dager uten at klagerne fikk adgang til domstolsprøving.

I lovkommentaren til straffeprosessloven § 183, som altså har en tilsvarende fremstillingsfrist som den som foreslås i utlendingsloven, omtales relevant EMD-praksis om straffeprosessuell pågripelse, jf. EMK art. 5:

«I lys av EMD-dommene 27. juli 2004 i saken Ikoncisoy mot Tyrkia og 8. november 2008 i saken Kandzhov mot Bulgaria må det legges til grunn at den absolutte yttergrensen for fengsling etter EMK art. 5 (unntatt terrorsaker) nå ligger mellom 3 døgn og 3 døgn og 23 timer. Forpliktelsene i EMK art. 5 nr. 3 kan i spesielle tilfeller kreve at fremstillingen finner sted tidligere enn den tredje dagen etter pågripelsen, jf. Jebens, Menneskerettigheter s. 192 flg.»

Praksis fra EMD i tilknytning til EMK artikkel 5 nr. 4 viser at det ikke foreligger en rett til å få prøvd lovligheten av frihetsberøvelse, når løslatelse skjer før fristen for rettslig prøving er utløpt, jf. EMDs dom i saken Fox, Campbell og Hartley mot Storbritannia (1990):

«All three applicants were released speedily before any judicial control of their detention had taken place. It is not for the Court to rule in abstracto as to whether, had this not been so, the scope of the remedies available would or would not have satisfied the requirements of Article 5 § 4.»

Det følger ikke av ordlyden i, verken EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f, jf. artikkel 5 nr. 4, eller SP artikkel 9 nr. 4, at den pågrepne skal ha rett til offentlig oppnevnt prosessfullmektig eller fri rettshjelp. EMD har heller ikke lagt dette til grunn som en generell regel. Visse tilfeller står derimot i en særstilling, og praksis fra EMD viser at personer som er frihetsberøvet kan ha rett til prosessfullmektig når dette er nødvendig for at domstolskontrollen skal være effektiv.