3 Menneske- og folkerettslige forpliktelser

Behandling av personopplysninger ved informasjonsutveksling mellom politiet og kriminalomsorgen berører Norges menneske- og folkerettslige forpliktelser knyttet til personvern. Av Norges EØS- og menneskerettslige forpliktelser er det utledet flere grunnleggende prinsipper. De tre viktigste prinsippene er formålsbestemthet, nødvendighet og at opplysningene er relevante og tilstrekkelige. Til grunn for alle prinsippene ligger et krav om at personopplysninger skal behandles «fairly and lawfully». Dette innebærer for det første at behandling av personopplysninger skal ha hjemmel i lov, og at denne lovhjemmelen må være tilstrekkelig presis.

Europaparlamentets- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personverndirektivet) er folkerettslig bindene for Norge og er inkorporert gjennom personopplysningsloven.

Personverndirektivet har som siktemål å etablere felles reguleringsprinsipper og et ensartet vern for behandling av personopplysninger i hele EU-området. I henhold til artikkel 1 skal direktivet sikre fysiske personers grunnleggende rettigheter og friheter, spesielt retten til privatlivets fred, i forbindelse med behandling av personopplysninger.

Direktivets bestemmelser gjelder generelt ved behandling av personopplysninger når dette skjer helt eller delvis ved hjelp av edb, samt ved manuell behandling av personopplysninger når opplysningene inngår eller skal inngå i et personregister, jf. artikkel 3. Departementet mener at hjemlene som foreslås når det gjelder behandling av personopplysninger i Infoflyt-systemet er i tråd med personopplysningsloven og personverndirektivet.

Stortinget samtykket til godtakelse av Europarådets rammebeslutning 2008/977/JIS av 27. november 2008 om vern av personopplysninger i forbindelse med politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker den 3. desember 2009. Rammebeslutningen er gjennomført i politiregisterloven.

Rammebeslutningen regulerer behandling av personopplysninger innenfor politisamarbeid og annet rettslig samarbeid i straffesaker. Den kommer til anvendelse på opplysninger som utveksles mellom medlemsstatene eller mellom en medlemsstat og myndigheter opprettet ved rettsakter vedtatt av Rådet i medhold av EU-traktaten avsnitt VI, jf. artikkel 1. Bestemmelsene her vil i utgangspunktet ikke gjelde for kriminalomsorgens behandling av personopplysninger og utveksling av informasjonen med norsk politi.

Selv om rammebeslutningen i utgangspunktet ikke kommer til anvendelse på intern nasjonal behandling av opplysninger, oppfordres medlemsstatene politisk i fortalen til også å benytte reglene nasjonalt. Enkelte av rammebeslutningens grunnleggende regler skal imidlertid gjelde også for nasjonal behandling, eksempelvis regelen om at behandlingen må være lovlig, proporsjonal og formålsbestemt, jf. artikkel 3. Formålet med å gi disse reglene nasjonal anvendelse, er å sikre at informasjon som senere kan bli utlevert til en annen medlemsstat eller en myndighet opprettet ved en rettsakt vedtatt av Rådet i medhold av EU-traktaten avsnitt VI, har blitt behandlet i tråd med grunnleggende personvernprinsipper.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 4. november 1950 (EMK), er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 og skal ha forrang ved motstrid med annen norsk lovgivning jf. lovens § 3. Ved tolkningen av EMK skal det sees hen til blant annet praksisen som er ført av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

EMK artikkel 8 har følgende ordlyd:

«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noen inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne retten unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Kriminalomsorgen behandler ofte svært sensitive opplysninger om domfelte, innsatte og pårørende. Det legges til grunn at dette i mange tilfeller representerer et inngrep i deres privatliv. EMK artikkel 8 (1) gir den enkelte krav på respekt for sitt privatliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Vernet etter EMK artikkel 8 (1) er imidlertid ikke absolutt. Det sentrale er at vilkårene i EMK artikkel 8 (2) må være oppfylt for at inngrep etter EMK artikkel 8 (1) skal kunne skje. Inngrepet må ha hjemmel i lov, et relevant formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn. I det siste vilkåret ligger det også et forholdsmessighetskrav, altså at det skal være en balanse mellom målene og virkemidlene.

Det kreves at formålet med inngrepet må falle inn under et av de hensynene som er nevnt i EMK artikkel 8 (2). I forhold til kriminalomsorgens behandling av personopplysninger i Infoflyt-systemet vil formålene «nasjonale sikkerhet», «offentlige trygghet», «for å forebygge uorden eller kriminalitet», «for å beskytte helse» samt «for å beskytte andres rettigheter og friheter» være relevante.

Videre kreves det at inngrepet må skje «i samsvar med loven». Lovskravet etter EMK kan være formell lov, sedvane eller rettspraksis. EMD har fastslått at regelen må være forutberegnelig, noe som innebærer at regelen både må være tilgjengelig og forutsigbar. Tilgjengelighetskravet refererer til regelens praktiske tilgjengelighet. Når det gjelder kravet om forutberegnelighet er det sentrale at regelen gir en tilfredsstillende indikasjon på når et inngrep kan bli aktuelt samt at den berørte må kunne overskue konsekvensene av inngrepet. En forutsetning for dette er at regelen er noenlunde presist formulert slik at innholdet lar seg utlede på en adekvat måte. I de tilfellene der regelen gir rom for skjønn, må det gis rammer for skjønnsutøvelsen for å unngå vilkårlige inngrep.

Vilkåret «nødvendig i et demokratisk samfunn» innebærer et krav om forholdsmessighet mellom det målet som søkes ivaretatt og de midlene som brukes for å oppnå dette. Det kreves ikke at inngrepet skal anses uunnværlig, men det er på den annen side ikke tilstrekkelig at tiltaket er nyttig. Det er først når virkemidlene er klart uforholdsmessig i forhold til målet som søkes oppnådd, at det kan være snakk om brudd på EMK, og EMD har ved flere avgjørelser uttalt at staten i denne sammenhengen har en viss skjønnsmargin.

Departementets forslag til hjemmelsgrunnlag for behandling av personopplysninger i Infoflyt-systemet setter klare rammer for hvilke formål som gir grunnlag for behandling av slike opplysninger. Det vises her til at lovutkastet § 4 f lister opp i hvilke situasjoner behandling av personopplysninger kan skje. Samtidig vises det til hvilke skjønnsmomenter som skal vektlegges ved vurderingen av om behandling av personopplysningene er nødvendig. Lovutkastet angir også hvilken personkrets som omfattes av behandlingen. Departementet antar at formålene som er listet opp i lovutkastet § 4 f ligger klart innenfor det som anses legitimt og nødvendig i et demokratisk samfunn, og at behandling av personopplysninger for å ivareta disse formålene ikke kan ansees som et uforholdsmessig inngrep.