9 Den registrertes rettigheter
9.1 Utvalgets forslag
Utvalgets forslag til ny § 4 f lyder slik:
§ 4 h Den registrertes rettigheter ved behandling av personopplysninger i INFOFLYT
Ved behandling av personopplysninger i INFOFLYT, kommer politiregisterloven kapittel 8, §§ 55 første ledd nr. 3 og 59 til anvendelse.
Politiregisterloven § 60 om Datatilsynets virkemidler kommer til anvendelse for opplysninger som politiet har utlevert til kriminalomsorgen.
Utvalget begrunner forslaget på side 89–90 i rapporten med følgende:
«Kriminalomsorgens behandling av personopplysninger reguleres av personopplysningsloven. Utvalget foreslår imidlertid at man for behandling av opplysninger i INFOFLYT adopterer bestemmelsene i kapittel 8 og §§ 55 og 59 i politiregisterloven. Kapittel 8 i politiregisterloven regulerer informasjonsplikt, innsyn, retting, sperring og sletting, mens §§ 55 og 59 regulerer henholdsvis den registrertes klageadgang over vedtak om innsyn mv og adgang til å be Datatilsynet om kontroll av opplysninger som behandles om vedkommende. Forslaget er først og fremst begrunnet i at det fremstår som den beste løsningen at kriminalomsorgen og politiet må forholde seg til det samme regelverk hva gjelder de omtalte forhold, særlig hensett til at hovedformålet med behandling av opplysninger i INFOFLYT er kriminalitetsbekjempelse. Anvendelsen av de nevnte bestemmelsene i INFOFLYT svekker heller ikke den registreres personvern og rettigheter. Politiregisterlovens bestemmelser om innsyn, retting, sperring og sletting er i det alt vesentlige sammenfallende med de tilsvarende bestemmelsene i personopplysningsloven, men er i større grad innrettet på de særlige behov som gjør seg gjeldende i politiet. Bestemmelsene i politiregisterloven §§ 55 og 59 derimot sikrer den registrerte bedre rettigheter. Personopplysningsloven inneholder ingen regler om klage på vedtak om innsyn, retting og sletting. Den registrertes adgang til å be om kontroll kommer til uttrykk i lovens § 42 tredje ledd nr. 7, hvoretter tilsynet etter henvendelse eller av eget vedtak skal gi uttalelse i spørsmål om behandling av personopplysninger. I politiregisterloven opereres det med et tosporet system. Den registrerte kan både klage over vedtak om innsyn, retting, sletting mv samtidig som vedkommende kan be om Datatilsynets kontroll av de samme forholdene, jf. omtalen om dette i punkt 6.3.5 i rapporten.
I bestemmelsens annet ledd foreslås det i tillegg at politiregisterloven § 60 om Datatilsynets kompetanse gis tilsvarende anvendelse for opplysninger som politiet har utlevert til kriminalomsorgen. Som det fremgår av omtalen i punkt 6.3.6 har Datatilsynet ikke påleggskompetanse hva gjelder spørsmålet om innsyn i politiets opplysninger. For å etablere ensartethet foreslås det derfor at også denne bestemmelsen i politiregisterloven kommer til anvendelse.»
9.2 Forholdet til politiregisterloven med forskrift
Når det gjelder forholdet til politiets regelverk uttaler utvalget på side 78–79 følgende:
«Ved å anvende personvernreglene i politiregisterloven ved behandling av personopplysninger i INFOFLYT sikrer man en ensartet behandling av de samme opplysningene, enten de befinner hos politiet eller i INFOFLYT. Det må antas at et felles regelverk vil gjøre det enklere for politiet å utlevere opplysninger til kriminalomsorgen, idet politiet da kan være trygg på at den videre behandlingen reguleres av de samme bestemmelsene som når politiet selv behandler opplysningene. Etter en helhetsvurdering har utvalget derfor kommet til at de beste grunner tilsier at man adopterer de aktuelle bestemmelsene i politiregisterloven for behandling av opplysninger i INFOFLYT, jf. forslaget til ny § 4h i straffegjennomføringsloven.
Som følge av dette foreslår utvalgets flertall, medlemmene Melander, Ellertsen og Sunde at forskriften om INFOFLYT ved henvisninger gir relevante bestemmelser i politiregisterforskriften tilsvarende anvendelse. Denne fremgangsmåten synes å være særlig hensiktsmessig fordi bestemmelsene det vises til utelukkende er saksbehandlingsregler.
Utvalget er enstemmig om at reglene i politiregisterloven om de registrertes rettigheter får anvendelse for INFOFLYT. Et mindretall, medlemmene Enger og Sand har imidlertid en lovteknisk dissens. De mener, som utvalgets flertall, at det er hensiktsmessig med rettslikhet på dette området for å ivareta politiets og kriminalomsorgens behov for å verne sensitiv informasjon i forbindelse med utveksling mellom etatene til grunn i forhold til INFOFLYT og at politiregisterloven derfor bør legges til grunn for INFOFLYT.
Under henvisning til at det bør være en målsetting å tilrettelegge for et godt og anvendelig regelverk for de som skal bruke det, som i størst mulig grad sikrer en ensartet og korrekt praksis på området, fremstår det for mindretallet som klokt å bearbeide og innarbeide de aktuelle bestemmelser i utkast til ny forskrift til INFOFLYT, fremfor alene å henvise til disse. Lovteknisk er begge løsninger fullt ut gangbare. (...)
Etter mindretallets syn bør ikke forslaget til forskrift vise direkte til en forskrift som på nåværende tidspunkt er til høring og som det er noe uenighet rundt, spesielt fra Politidirektoratets og KRIPOS’ side. INFOFLYT er fullstendig avhengig av tillit fra politi- og påtalemyndigheten. Å koble håndteringen av INFOFLYT direkte til et utkast til regelsett som sentrale deler av politi- og påtalemyndighet er kritisk til, synes mindre klokt.»
9.2.1 Høringsinstansenes syn
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt politiregisterloven skal innarbeides i kriminalomsorgens regelverk eller om det skal henvises til loven uttaler Datatilsynet at:
«I høringsbrevet ber departementet om at høringsinstansene merker seg at det var dissens på valg av metodikk for å få frem ønsket rettslikhet mellom forskriften om INFOFLYT og politiregisterloven. Flertallet valgte en metodikk som gikk på henvisninger til de relevante bestemmelsene i politiregisterloven. Dette mener også Datatilsynet er en god løsning, som hindrer at forskriften om INFOFLYT blir større og mer omfattende enn nødvendig. En direkte henvisning viser også at det er den praksis som etableres etter politiregisterloven som skal være gjeldende. På den måten viser lovgiver at det ikke er ønskelig med en separat praksis for opplysinger som omfattes av INFOFLYT forskriften.»
Riksadvokaten uttaler at:
«Riksadvokaten heller til mindretallets konklusjon og viser til begrunnelsen for denne. Så vidt vi kan se, er det også atskillig i bestemmelsene i politiregisterloven kapittel 8 som ikke er aktuelt for opplysninger som behandles av kriminalomsorgen, og en «renskriving» av de aktuelle paragrafene kan være på sin plass. (Det er for øvrig uklart for oss hvilken betydning henvisningen til politiregisterloven § 59 har, jf. utkastet til § 4 h. På side 63 i rapporten sies at § 59 tilsvarer personopplysningsloven § 42 tredje ledd nr. 7, som etter det vi forstår gjelder også for opplysningene i INFOFLYT.)»
Politihøyskolen uttaler følgende:
«En vesentlig del av utvalgets begrunnelse for at det trengs nye regler om INFOFLYT er at mange i Kriminalomsorgen har følt seg usikre på hvordan informasjon til politiet skal gis, hva slags informasjon som skal gis osv. Gitt at en viktig målsetting nå er å avhjelpe denne usikkerheten, mener Politihøgskolen at det nye regelverket bør gjøres så brukervennlig som mulig. Det gjør man neppe ved å vise til andre regelverk som brukerne må slå opp i for å finne ut hva som gjelder. Forskriften bør enkelt kunne fylle funksjonen som «håndbok» for dem som skal bruke den, og vi mener at dette ivaretas best ved at innholdet i de bestemmelser som skal gjelde, skrives fullt ut. (…)»
Samtlige seks kriminalomsorgsregioner uttaler at de ikke støtter flertallet i Infoflyt-utvalgets forslag om å henvise til politiregisterloven. Regiondirektørene heller mot mindretallets forslag om å innarbeide bestemmelsene i politiregisterloven i kriminalomsorgens regelverk.
9.2.2 Departementets vurdering
Departementet er enig med de høringsinstansene som har uttalt at de aktuelle bestemmelsene i politiregisterloven bør innarbeides i kriminalomsorgens regelverk i stedet for henvisninger. Etter departementets vurdering er ordlyden i politiregisterloven tilpasset politiets virksomhet og derfor i mindre grad treffende for kriminalomsorgen. Videre er flere av bestemmelsene, som er foreslått henvist til av flertallet i Infoflyt-utvalget, ikke aktuelle for kriminalomsorgen og vurderes som uegnet til direkte henvisning. En innarbeidelse av reglene i kriminalomsorgens regelverk gir dessuten rom for tilpasning samtidig som det medfører at reglene blir mer tilgjengelige for brukerne i kriminalomsorgen. Dette hensynet blir særlig poengtert av høringsinstansene Riksadvokaten, Politihøyskolen og samtlige kriminalomsorgsregioner. Det understrekes imidlertid at det materielle innhold i reglene må tilpasses slik at det blir samme regler for behandling av opplysninger som kriminalomsorgen mottar fra politiet/PST.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at reglene om informasjonsplikt, innsynsrett samt unntak fra Datatilsynets påleggskompetanse ved spørsmål om innsyn i politiets opplysninger blir regulert i straffegjennomføringsloven, jf. departementets utkast til nye §§ 4 g, 4 h og 4 j. Regler om retting, sperring og sletting, saksbehandling og klage foreslås regulert i forskrift med hjemmel i ny forskriftshjemmel § 4 k.
9.3 Informasjonsplikt
Når det gjelder informasjonsplikt uttaler Infoflyt-utvalget i rapporten side 59–60 at:
«Informasjonsplikt er et grunnleggende prinsipp innenfor den alminnelige personvernlovgivningen. Den skal sikre at den registrerte får kunnskap om behandlingen av opplysninger om ham/henne. Informasjonsplikten kan både knytte seg til behandlingen som sådan og til opplysninger knyttet til en konkret person. Når informasjonsplikten knyttes til den enkelte, innebærer denne at den enkelte må informeres om at det behandles opplysninger om vedkommende, herunder hvem disse opplysningene eventuelt ble utlevert til.
Utgangspunktet etter personopplysningsloven §§ 19 og 20, er at organet av eget tiltak skal informere den registrerte om behandlingen. Denne hovedregelen gjelder også for kriminalomsorgen.
Personopplysningsloven 23 annet ledd a og b gjør unntak fra informasjonsplikten av hensyn til rikets sikkerhet eller når hemmelighold er påkrevd for å forebygge og avdekke straffbare handlinger.
Å gi den innsatte kunnskap om at han er blitt registrert i INFOFLYT kan bety fare for andre personer eller interesser som nevnt i straffegjennomføringsloven § 7 første ledd bokstav c, og unntakene i personopplysningsloven § 23 annet ledd vil derved normalt stenge for at den innsatte informeres om behandlingen av opplysninger i INFOFLYT.
Siden informasjonsplikt likevel er hovedregelen, må Kriminalomsorgen i hvert enkelt tilfelle vurdere om unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse.
I politiregisterloven er informasjonsplikt regulert i § 48, og den skiller seg i betydelig grad fra informasjonsplikten i personopplysningsloven. For det første gjelder informasjonsplikten bare dersom politiet utleverer opplysninger i mottakerens interesse. Det innebærer at informasjonsplikten ikke gjelder dersom politiet utleverer opplysninger i egen interesse, det vil si til politimessige formål. Videre er informasjonsplikten ytterligere begrenset ved at det i § 48 annet ledd er oppstilt ulike unntaksgrunner, herunder hensyn til kriminalitetsbekjempelse, vern av andre personer eller hensyn mottakerorganets kontrolloppgaver, jfr. § 48, 2. ledd nr. 2.
Overført til kriminalomsorgen vil det innebære at informasjonsplikten ikke gjelder dersom kriminalomsorgen utleverer opplysninger til andre organer i sin egen interesse, noe som normalt vil være tilfelle. Dersom kriminalomsorgen utleverer opplysninger til politiet i politiets interesse, vil unntaksbestemmelsene i § 48 annet ledd nr. 2 komme til anvendelse.»
9.3.1 Høringsinstansenes syn
Helse- og omsorgsdepartementet mener at informasjonsplikt til den registrerte er et grunnleggende prinsipp innenfor den alminnelige personvernlovgivningen. HOD etterlyser en vurdering av hvorfor det skal gjøres unntak fra dette prinsippet for innsattes pårørende.
Kriminalomsorgen region nordøst uttaler at:
«(…) vi ser at slik informasjon ikke gis i Sverige og Danmark, og at unnlatelse av å gi informasjonen til innsatte synes å være i tråd med politiets behov/ønske om at kriminalomsorgen behandler informasjon på en betryggende måte og holdes skjult, også for den innsatte, når det er nødvendig. I denne sammenheng viser vi også til at det ikke er mange innsatte som er registrert i INFOFLYT (utvalget opplyser at det per 01.01.11 var omlag 50 aktive saker. Det er for tiden 11 innsatte i region nordøst som er registrert), og slik er det ment å være. INFOFLYT omfatter informasjonsutveksling om særlig alvorlige saker og med særlig høy risiko. Som Ila anfører kan gode grunner tale for at opplysninger om at disse få er registrert, ikke tilkommer den registrerte. Behovet for dette må avklares nøye og må ses opp mot om vi skal ha et regelverk/system som representerer et inngrep i den innsattes personvern.
Jo strengere (mer inngripende) bestemmelser vedrørende kunnskap om registrering og innsyn i opplysningene er, desto strengere krav bør det stilles til utformingen av regelverket av INFOFLYT. Herunder må det være klare regler for selve registreringen og gode prosedyrer for videre oppfølgning, inkludert jevnlige evalueringer, innhenting/oversendelse av oppdateringer, sletting osv.
For det tilfelle at innsatte skal få vite at han er registrert, må det avklares om det er tilstrekkelig å informere den innsatte som selv aktivt ønsker å vite om han er registrert, eller om alle innsatte som registreres automatisk skal opplyses om dette, for eksempel i brevs form.
Regionkontor nordøst anbefaler ikke en løsning som innebærer automatisk orientering.»
Kriminalomsorgen region øst uttaler følgende:
«Når det gjelder spørsmålet om informasjon til de registrerte, har vi merket oss at ordningen i Sverige ikke gir innsyn i opplysninger om innsatte selv, eller at de er registrerte. I Danmark informeres heller ikke innsatte at de er registrerte i systemet, og de gis ikke innsyn i opplysningene om dem selv.
Den ordning det legges opp til her hos oss kan synes problematisk. Vi antar det kan medføre vanskeligheter å vurdere unntak fra informasjonsplikten opp mot hvilke tilfeller man skal informere den registrerte. Det vil etter vår oppfatning kunne bli et problem at vi må varsle innsatte om selve registreringen. Region øst ber om at problemstillingen tas med i det videre arbeid med saken.»
9.3.2 Departementets vurdering
Den behandlingsansvarliges plikt til å informere og den registrertes rett til å få informasjon om at det behandles personopplysninger om vedkommende er en grunnleggende rettighet som er nedfelt i nasjonale og internasjonale regler og prinsipper for personvern. Informasjonsplikten skal kun innskrenkes i den grad det er nødvendig ut i fra legitime formål. Departementet mener at denne rettigheten er en viktig forutsetning for godt personvern. Ved å motta informasjon om behandlingen blir den registrerte oppmerksom på saken og har mulighet til å ivareta sine interesser. Retten til å kreve innsyn, retting og sletting av feilaktige opplysninger forutsetter kunnskap om registreringen. Kunnskap om registreringen er også en forutsetning for å be om kontroll av saksbehandlingen av den instansen som er pålagt å føre kontroll, det vil si Datatilsynet.
Departementet mener at det ikke er nødvendig å innskrenke kriminalomsorgens informasjonsplikt i like stor grad som politiregisterloven legger opp til. Videre mener departementet at utgangspunktet bør være at den registrerte skal gis informasjon om behandlingen når det opprettes sak og behandles personopplysninger om vedkommende i Infoflyt-systemet, og at det skal foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt det ikke skal gis informasjon av hensyn til sikkerhet.
Som et utgangspunkt mener departementet at den behandlingsansvarlige av eget tiltak bør informere den registrerte om at vedkommende er registrert i Infoflyt-systemet, og at informasjonen som registreres kan bli utlevert til politiet og påtalemyndigheten. Det må imidlertid gjøres betydelige unntak fra dette utgangspunktet av sikkerhetsmessig hensyn. Grunnen til dette er at det ofte forekommer tilfeller hvor informasjon om registrering er egnet til å medføre fare for andre personer, samfunnets sikkerhet eller offentlig orden. Det er også nærliggende å tro at opplysning om registrering kan innebære fare for at formålene med registreringen ikke kan ivaretas på en tilstrekkelig måte. I slike tilfeller mener departementet at hensynet til samfunnssikkerheten eller hensynet til andre personers sikkerhet bør gå foran hensynet til den registrertes behov for informasjon. Departementet foreslår derfor at det gjøres flere unntak fra informasjonsplikten av sikkerhetshensyn og at det bør oppstilles vilkår i straffegjennomføringsloven for å kunne gjøre unntak. Informasjon bør også kunne unnlates dersom opplysninger som registreres i Infoflyt-systemet er mottatt fra PST. Her vises det til at politiregisterlovens bestemmelser om informasjonsplikt og innsynsrett ikke gjelder for PST, jf. politiregisterloven § 66.
Departementet mener også at det er behov for å gjøre unntak i informasjonsplikten overfor andre personer enn domfelte eller innsatte, som registreres i Infoflyt-systemet. Dette gjelder personkretsen som ikke er under oppfølging av kriminalomsorgen, som for eksempel pårørende.
Pårørende eller andre personer tilknyttet innsatte som blir registrert i Infoflyt-systemet blir oftest registrert på bakgrunn av mistanke om planlegging av alvorlig kriminalitet, hevn, beskadigelse eller drap på for eksempel en innsatt som har tystet eller vitnet i straffesak. I slike tilfeller vil det være svært lite formålstjenlig å informere den registrerte. Her vil hensynet til sikkerheten til de personene som skal vernes klart gå foran den registrertes behov for informasjon.
Informasjon om personer som ikke er under oppfølging av kriminalomsorgen blir i praksis registret i Infoflyt-mappen til den innsatte de knyttes til. Det blir bare registrert konkret informasjon om kontakten mellom innsatte og den aktuelle personen og hva den går ut på. Det registreres derfor en begrenset mengde informasjon om personer som ikke sitter i varetekt eller er domfelt. Dersom personer som ikke utholder straff eller er innsatt i varetekt skal informeres må det også lages egne mapper for å lagre kontaktinformasjon og det informasjonsbrevet som blir sendt ut. Etter departementets vurdering vil dette medføre merregistrering i systemet, noe som ikke er heldig.
Etter en samlet vurdering av både sikkerhetsmessige og praktiske hensyn har departementet kommet til at det bør gjøres unntak for informasjonsplikten for denne persongruppen.
9.4 Innsynsrett
Når det gjelder de registreres rett til innsyn uttaler Infoflyt-utvalget på side 60–61 i rapporten følgende:
«Retten til innsyn er i personopplysningsloven regulert i § 18. I følge denne bestemmelsen kan alle få innsyn i informasjon som generelt beskriver hva slags behandling av personopplysninger som foretas, se lovens § 18 første ledd bokstavene a – f. I tillegg har den registrerte rett til innsyn i hvilke opplysninger som behandles om vedkommende (§ 18 annet og tredje ledd). Unntak gjelder for opplysninger som ikke får noen direkte betydning for den enkelte og behandlingen utelukkende skjer for vitenskapelige, historiske eller statistiske formål. Som nevnt over i punkt 4.3 har § 23 unntak fra innsynsretten dersom det er nødvendig av hensyn til forebygging, etterforsking, avsløring og rettslig forfølgning av straffbare handlinger, eller opplysningene er taushetsbelagt.
I politiregisterloven er innsynsretten regulert i § 49. Hovedregelen er også der at den registrerte har rett til innsyn i opplysninger om seg selv. I bestemmelsens fjerde ledd finner man unntakene fra innsynsretten. Disse er delvis sammenfallende med unntaksreglene i personopplysningsloven § 23, men en vesentlig forskjell finner man i politiregisterloven § 49 fjerde ledd nr. 3, hvoretter også hensynet til gjennomføring av strafferettslige reaksjoner kan begrunne unntak fra innsyn. Siden det nettopp er dette unntaket som ofte må antas å være aktuell i kriminalomsorgen, vil politiregisterloven i større grad ivareta etatens behov enn personopplysningsloven.»
9.4.1 Høringsinstansenes syn
Få høringsinstanser har hatt merknader til innsynsrett.
Datatilsynet uttaler at tilsynet «erkjenner også at det må kunne utveksles opplysninger mellom de to nevnte instanser, uten at den registrerte gis innsyn, eller at innsyn gis i etterkant av behandlingen».
Juss-Buss mener at regelverket bør formuleres slik at innsyn er en hovedregel det ikke kan gjøres unntak fra.
9.4.2 Departementets vurdering
Innsyn i informasjon som registreres om en selv er en grunnleggende rettighet for den registrerte ved offentlige myndigheters behandling av personopplysninger. Manglende innsyn medfører at den enkelte ikke kan ivareta sine rettigheter, og departementet mener derfor at utgangspunktet bør være at den som er registrert i Infoflyt-systemet bør kunne kreve innsyn i opplysningene som er registrert.
Retten til innsyn i Infoflyt-systemet må imidlertid begrenses betydelig av sikkerhetshensyn. Dette gjelder for eksempel situasjoner hvor innsyn i de registrerte opplysningene kan medføre at formålene med behandling av personoplysninger i Infoflyt-systemet ikke kan oppfylles.
Informasjon som kriminalomsorgen har mottatt fra PST, bør kunne unntas fra innsyn av sikkerhetsmessige hensyn, og for å harmonisere reglene med politiregisterloven § 66. Denne bestemmelsen stadfester at politiregisterlovens regler om informasjonsplikt og innsynsrett ikke gjelder for PST og at offentleglova ikke gjelder for innsyn i opplysninger som behandles av PST.
Opplysningene kan også være av en slik art at de omfattes av sikkerhetsloven og beskyttelsesinstruksen slik at reglene om beskyttelse og hemmeligholdelse for disse opplysningene skal gjelde.
9.5 Datatilsynets virkemidler
Når det gjelder klageadgang sier Infoflyt-utvalget på side 63 i rapporten følgende:
«(…)fremgår det av personopplysningsloven § 42 tredje ledd nr. 7 at Datatilsynet «etter henvendelse» eller av eget tiltak gir uttalelse i spørsmål om behandling av personopplysninger.
Dersom den registrerte er misfornøyd med behandlingen av opplysninger om seg selv, herunder dersom han nektes innsyn mv, kan vedkommende henvende seg Datatilsynet med anmodning om kontroll.
(…)
I tillegg til denne klageadgangen har den registrerte i henhold til politiregisterloven § 59 rett til å be Datatilsynet om kontroll av opplysninger om seg selv, og bestemmelsen tilsvarer således personopplysningsloven § 42 tredje ledd nr. 7. Politiregisterloven opererer således med et tosporet system. Den registrerte kan både påklage en sak til overordnet organ og henvende seg til Datatilsynet. Det fremgår videre uttrykkelig av politiregisterloven § 55 tredje ledd at den registrertes rettighet til å be Datatilsynet om kontroll, ikke berøres av klagereglene i § 55. Det betyr at den registrerte kan anmode Datatilsynet om kontroll uavhengig av om klagen er fortsatt under behandling eller om vedkommende har fått avslag i klageomgangen.»
Utvalget skriver videre på side 75:
«Justisministeren har det konstitusjonelle og parlamentariske ansvaret for at KSF, som behandlingsansvarlig, og i kraft av sin instruksjonsmyndighet sørger for at ytre etat overholder personvernlovgivningen.
Datatilsynet har tilsynsmyndighet med kriminalomsorgens behandling av personopplysninger, også i INFOFLYT.
Sivilombudsmannens fører kontroll med forvaltningen.
Spørsmålet er om gjeldende kontroll- og tilsynsordninger er tilstrekkelig for å ivareta den registrertes interesser. Utvalget har drøftet ulike ordninger, herunder om det bør opprettes et eget kontrollorgan for INFOFLYT, men tilrår at INFOFLYT baserer seg på gjeldende ordninger.
Utvalget har vurdert en ordning med skjult advokat etter mønster fra straffeprosessloven § 100a. En slik advokat oppnevnes ved rettslig behandling der retten har besluttet innsynsbegrensninger for parten. Advokaten representerer en rettsikkerhetsgaranti ved at vedkommende under taushetsplikt gjøres kjent med de opplysninger som parten ikke får se. Advokaten kan dermed angripe et vedtak fordi hemmeligholdte opplysninger kunne vært brukt som grunnlag for en mildere eller frifinnende dom. Utvalget finner det imidlertid problematisk å foreslå en slik ordning.
Begrunnelsen er først og fremst at ordningen med skjult advokat ikke er innført i sivile saker. Videre er innsynssakene knyttet til INFOFLYT ikke av en slik art eller omfang at det tilsier å innføre en ny ordning bare for disse saker.
Utvalget er imidlertid opptatt av at det må sikres en løpende kontroll med saksbehandlingen i INFOFLYT. I tillegg til Datatilsynets og Sivilombudsmannens kontroll, foreslår utvalget å basere kontroll og tilsyn på en tydeligere lederforankring og på linjeansvaret i Justisdepartementet og KSF.
Som ledd i dette foreslås blant annet at Justisdepartementet skal være klageorgan for avgjørelser som treffes av KSF som behandlingsansvarlig, jf. forslag til § 14 i forskriften.»
9.5.1 Høringsinstansenes syn
Datatilsynet uttaler at tilsynet:
«har ingen merknader til utvalgets forslag om at tilsynet får kontrolloppgaver i forbindelse med INFOFLYT etter samme system som er vedtatt i politiregisterloven.»
Juss-Buss mener at:
«det ikke er tilstrekkelig å basere tilsyn på «tydeligere lederforankring» og «på linjeansvaret», jfr. rapportens punkt 8.1.3. Å gjøre Justisdepartementet til klageorgan for avgjørelser truffet av KSF, slik det foreslås i utvalgets forslag til forskrift§ 14, er etter vårt syn er uproblematisk, men en slik tradisjonell ordning er etter vår mening ikke tilstrekkelig. Det er her behov for en tillitsfremmende kontrollordning, noe som krever en uavhengig, kritisk og kompetent aktør.
På bakgrunn av klageorganets overfor omtalte manglende uavhengighet, mener Juss-Buss det er avgjørende at Datatilsynet har alle sine virkemidler i behold ved behandling av INFOFLYT-saker. Det er derfor uheldig at utvalgets forslag til ny § 4h annet ledd gir politiregisterloven§ 60 anvendelse for opplysninger som politiet har utlevert til kriminalomsorgen, da denne bestemmelsen avgrenser Datatilsynets mulighet til å pålegge innsyn i politifaglige vurderinger. Datatilsynet kan derfor ikke alene innfri krav til et uavhengig kontrollorgan. At avslag på begjæring om innsyn fra politiets side med dette blir endelig, er etter Juss-Buss’ syn uholdbart.»
WayBack Bergen uttaler:
«Etter vår oppfatning vil en ordning etter mønster fra straffeprosessloven § 100a med skjult advokat, være en tryggere og mer effektiv løsning. Vi er uenige i utvalgets syn om at innsynssakene knyttet til Infoflyt ikke er av en slik art eller omfang at det tilsier en slik ordning. Det er i disse sakene ofte tale om svært sensitiv informasjon. Videre er det verd å merke seg at også private borgere uten dom på seg kan innbefattes. Dette krever bedre former for rettssikkerhetsgarantier enn dagens ordning.»
9.5.2 Departementets vurdering
Departementet er enig med Infoflyt-utvalgets anbefaling om å videreføre eksisterende klageordning for kriminalomsorgens behandling av personopplysninger i Infoflyt-systemet.
Vedtak fattet av Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) som behandlingsansvarlig for Infoflyt-systemet vil kunne påklages til Justis- og beredskapsdepartementet etter forvaltningsloven § 28.
Videre er kriminalomsorgens behandling av personopplysninger omfattet av personopplysningsloven. Etter lovens § 42 tredje ledd nr. 3 skal Datatilsynet kontrollere at lover og forskrifter som gjelder for behandling av personopplysninger blir fulgt, og at alle feil eller mangler blir rettet, jf. personopplysningsloven § 42 annet ledd nr. 3. I situasjoner hvor den registrerte har rettigheter som innsyn, retting og sletting i kraft av personopplysningsloven, vil den registrerte kunne bringe saken inn for Datatilsynet. Datatilsynet er ikke et klageorgan, men utøver som tilsynsorgan et visst skjønn i forhold til hvilke saker som skal behandles og hvordan det skal gås frem.
Etter personopplysningsloven § 46 kan Datatilsynet gi pålegg om at ulovlige behandlinger skal opphøre eller stille vilkår for at behandlingene skal være i samsvar med loven. I forarbeidene uttales at en slik utvidet påleggsadgang er sentral når man går over til å fokusere sterkere på etterfølgende kontroll, se Ot.prp nr. 92 (1998–99) s. 96 andre spalte. Påleggskompetansen gjelder alle sider ved behandlingen, som for eksempel innsyn, varsling og krav til sikring. Påleggskompetansen understøttes av adgangen til å ilegge tvangsmulkt, som skal bidra til gjennomføring av de vedtak som er truffet, jf. personopplysningsloven § 47. Dette innebærer at den registrerte, eller den som antar å være registrert, kan be Datatilsynet om å foreta kontroll etter personopplysningsloven § 42 i tillegg til vanlig klageadgang.
Nevnte regler for Datatilsynets tilsyn og påleggskompetanse gjelder ikke behandling av personopplysninger som utføres av PST jf. politiregisterloven §§ 58 og 68. Det er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten som utøver tilsyn med PST samt behandler begjæring fra den registrerte om kontroll over PSTs behandling av personopplysninger i medhold av lov av 3. februar 1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Etter politiregisterloven § 60 kan Datatilsynet heller ikke pålegge politiet å gi innsyn i opplysninger som er unntatt fra innsynsretten i medhold av lovens § 49.
Departementet mener at de samme reglene om Datatilsynets tilsyn og påleggskompetanse overfor politiet og PST bør gjelde for de opplysningene som kriminalomsorgen mottar fra PST og politiet. Dette for å sikre reglenes kontinuitet. Departementet foreslår derfor at lignende bestemmelser om unntak fra Datatilsynets tilsyn og påleggskompetanse fastsettes i utkastet til ny § 4 j om Datatilsynets kontroll og virkemidler. Bestemmelsen om unntak fra tilsyn vil avgrense Datatilsynets mulighet til å føre tilsyn og kontroll av opplysninger som kriminalomsorgen har mottatt fra PST. En følge av dette er at tilsynet ikke kan pålegge kriminalomsorgen å gi innsyn i dokumenter som er mottatt fra PST.
Videre foreslår departementet at det også bør gjøres unntak fra Datatilsynets kompetanse til å pålegge kriminalomsorgen å gi innsyn i dokumenter som kriminalomsorgen selv har besluttet unntatt fra innsyn av hensyn til kriminalitetsbekjempelse, sikkerheten til personer med spesielt beskyttelsesbehov og nasjonal og offentlig sikkerhet. Grunnen til dette er at vurderingen av hvorvidt det skal gis innsyn i slike saker beror på sikkerhetsmessige vurderinger som kriminalomsorgen selv har best forutsetning for å ta. I tilfeller hvor Datatilsynet mener at reglene om innsyn ikke er fulgt vil departementet foreslå en ordning hvor tilsynet gir den behandlingsansvarlige skriftlig melding om dette. En slik melding bør følges opp av den behandlingsansvarlige med en fornyet vurdering av innsynsspørsmålet. Departementet er av den oppfatning at en slik ordning bør reguleres i forskrift.
I tilfeller hvor kriminalomsorgen eller politiet har besluttet unntak fra informasjonsplikten vil det være uheldig om svarbrev fra Datatilsynet til den registrerte, eller den som antar å være registrert, inneholder opplysninger om hvorvidt vedkommende er registrert i Infoflyt-systemet. Departementet foreslår derfor at det inntas en bestemmelse i straffegjennomføringsloven om at svarbrev fra Datatilsynet ikke tilkjennegir at det foreligger en registrering i Infoflyt-systemet i slike tilfeller. Se departementets utkast til ny § 4 j annet ledd.