9 Andre forhold

9.1 Internasjonal deling

Direktivet gjelder i utgangspunktet deling av data mellom myndigheter på alle nivåer, men arbeidet for å bedre tilgangen til data på fellesskapsnivå får i praksis størst oppmerksomhet. Direktivet understreker i tillegg betydningen av å kunne dele data mellom naboland. Norske myndigheter vil være forpliktet til å dele data med EU- og EØS-organer og myndigheter i andre EØS-land, for offentlige oppgaver som kan ha miljøvirkning.

Departementet foreslo i høringsnotatet at Statens kartverk, på vegne av partene i Norge digitalt, skulle kunne inngå nødvendige avtaler med EU- og EØS-organer og myndigheter i andre EØS-land om deling av Norge digitalt-data og tilhørende tjenester

Artsdatabanken peker på at samarbeidet med våre naboland, spesielt Sverige, har avdekket behovet for likt regelverk når det gjelder tilgang til data. Artsdatabanken uttaler:

«Vi imøteser derfor at direktivet implementeres i de nasjonale lovverkene, det vil lette det internasjonale samarbeidet vesentlig.»

For Avinor AS er det viktig at både lovteksten og forskriftene åpner for at enkelte tema bør behandles pan-europeisk.

Fylkesmennene ser behovet for bedre tilgang til data for forvaltning i grenseområdene til nabolandene.

Departementets vurdering

Det vil være et stort framskritt å kunne dele geodata på en enkel og effektiv måte mellom naboland og mot felleseuropeiske institusjoner. De praktiske løsningene som blir utviklet i tilknytning til direktivet og den europeiske geografiske infrastrukturen (INSPIRE), vil kunne være nyttige ikke bare på miljøområdet, men også på andre områder. Departementet foreslår derfor at avtaler om deling av denne type data i prinsippet også kan gjelde andre offentlige oppgaver enn de som kan ha en miljøvirkning.

Det er likevel ikke nok å løse de mer tekniske sidene. Etablering og forvaltning av pålitelige og oppdaterte basis geodata er en kostnadskrevende oppgave som i betydelig grad er finansiert med brukerbetaling. Det er også situasjonen i Norge. Deling av geodata over landegrensene lar seg ikke løse uten å ta hensyn til dette. I tillegg krever hensynet til sikkerhet og personvern at tilgangen til noen typer basis geodata, f.eks. eiendomsinformasjon, blir kontrollert.

Departementet foreslår at nasjonal geodatakoordinator (Statens kartverk) får ansvaret for å ivareta de internasjonale forpliktelsene som ligger i direktivet på dette punktet. Departementet antar at avtaleforholdet med de aktuelle EU-institusjonene kan ordnes med rammeavtaler basert på samme prinsipper som i Norge digitalt. Dette vil likevel ikke være til hinder for at det enkelte myndighetsorgan kan inngå egne avtaler i tråd med direktivet direkte med samarbeidende organer i naboland eller på europeisk eller internasjonalt nivå, om deling av miljødata som det ikke er knyttet restriksjoner til.

9.2 Samvirkningsevne og harmonisering av data og tjenester

Direktivet legger opp til en distribuert tjenestebasert infrastruktur for geodata. Det skal opprettes internettbaserte tjenester slik at datagrunnlaget kan benyttes og deles mellom et stort antall brukere. Deling og bruk skal fortrinnsvis kunne skje på døgnkontinuerlig basis, i øyeblikket, uten ventetid. Forutsetninger for å få til dette er god samvirkningsevne, harmoniserte data og tjenester basert på felles standarder.

Domstoladministrasjonen mener det bør presiseres at geodatatjenestene skal baseres på de harmoniserte nasjonale datasettene.

Meteorologisk institutt påpeker de særlige behovene for harmonisering som gjør seg gjeldende vedrørende meteorologiske data, bl.a. hensynet til internasjonale standarder på meteorologiområdet.

Riksantikvaren viser til at vi nasjonalt har behov for mer detaljerte data enn det den europeiske geografiske infrastrukturen (INSPIRE) kan eller bør legge opp til. Nasjonale data bør fortrinnsvis konverteres over i «INSPIRE-form» gjennom automatiserte prosesser.

Aust-Agder fylkeskommune viser til at kommunal og fylkeskommunal saksbehandling i enkelte tilfeller kan ha behov for å se over landegrenser. Det er derfor viktig at de data som skal utveksles som en følge av direktivet ikke generaliseres så mye at de ikke blir egnet til detaljert saksbehandling.

Norges geologiske undersøkelse mener at det i forskrift bør stilles normative krav om bruk av standardene EN ISO 19115, EN ISO 19119 m.fl. ved utformingen av metadata og nettjenestene. Dermed sikres samvirkningsevne på et nasjonalt nivå som i lengden vil være kostnadseffektivt.

Departementets vurdering

Leverandører av geodata og geodatatjenester i Norge har kommet langt i arbeidet med harmoniserte data. Det foreligger god dokumentasjon av datamodeller, objektkatalog, produktspesifikasjoner, utveksling av harmoniserte data, bruk av europeisk datum, registertjenester mv. Anbefalinger og krav er beskrevet i Rammeverksdokumentet for Norge digitalt. I Norge digitalt arbeides det godt med å utvikle internettbaserte tjenester og visningsløsninger som tilfredsstiller disse kravene.

Utvikling og bruk av gode nasjonale og internasjonale standarder er en viktig del av dette arbeidet. I hvilken grad en bestemt standard bør gjøres obligatorisk eller veiledende, må avgjøres ut fra en hensiktsmessighetsvurdering som kan variere fra tilfelle til tilfelle.

Regler om harmonisering av data og tjenester er av teknisk art, og passer best i forskrift eller som nasjonale spesifikasjoner avledet fra forskrift.

9.3 Dokumentasjon av data og tjenester (metadata)

Direktivet legger stor vekt på dokumentasjon av data og tjenester (metadata), og etablering av gode og effektive løsninger for å søke seg fram til relevant informasjon. Tusenvis av brukere innenfor mange ulike bruksområder skal ha mulighet for å vurdere egnetheten til en lang rekke datasett som tilbys.

Kystverket er positive til at det skal etableres metadata for alle geodata som omfattes av loven. Kravet til metadata er viktig for at brukerne skal finne og nyttiggjøre seg de aktuelle dataene.

Standard Norge peker på at gjennomføringsreglene mangler normative føringer med krav om bruk av standardene. Slike normative føringer er viktig for å sikre full samspillsevne mellom aktører. I en norsk geodatalov bør slike normative krav stilles til bruk av standardene (NS-EN ISO 19100-serien), og dermed sikre samvirkningsevne på et nasjonalt nivå. Dette vil i lengden være kostnadseffektivt. Bergen kommune har en liknende uttalelse.

Kommunene i Follo etterlyser en avklaring av kravene til harmonisert form, og understreker betydningen av at direktivet ikke medfører krav som går på tvers av strategien som er lagt til grunn for Norge digitalt.

Departementets vurdering

Erfaringene på dette området viser at kontinuerlig oppfølging og vedlikehold av kataloginformasjon og annen data- og tjenestedokumentasjon (metadata) er en krevende oppgave for fagetatene, som lett blir nedprioritert. Mangelfulle metadata vil i stor grad svekke nytteverdien av infrastrukturen og føre til at verdifull eksisterende informasjon ikke blir gjort kjent og kommer til nytte.

Reglene om metadata er av teknisk art, og passer best i forskrift eller som nasjonale spesifikasjoner avledet fra forskrift.

9.4 Geodetisk grunnlag

Jernbaneverket støtter forslaget i høringsnotatet om å flytte bestemmelsene om geodetisk grunnlag i matrikkellova til ny geodatalov. Det samme gjør kommunene i Nord-Hordaland og Gulen.

Bergen kommune mener derimot at en lov som gjelder søking og formidling av informasjon over nett passer dårlig for bestemmelser om etablering og detaljering av geodetiske nett, rett til atkomst til grunn, varsling, skadeverk og erstatning. Kommunen mener derfor at matrikkellova tross alt passer bedre for dette regelverket enn geodataloven.

Departementets vurdering

Departementet er enig i vurderingen til Bergen kommune og foreslår ikke å ta inn bestemmelsene om geodetisk grunnlag i forslaget til geodatalov.

9.5 Betaling for geodata

Direktivet overlater i hovedsak spørsmålet om betaling til nasjonal regulering, men legger noen føringer. Søketjenestene skal være gratis tilgjengelig for alle. Det samme gjelder i utgangspunktet for visningstjenestene, men for tilgang til disse tjenestene kan det kreves betaling særlig når det dreier seg om store datamengder som oppdateres ofte. Eventuell betaling for deling av data og tjenester mellom offentlige myndigheter, må være forenlig med det overordnede målet om å legge til rette for deling av geodata og geodatatjenester.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet viser til at forslaget til lov mangler bestemmelser om prising, og etterlyser en klargjøring av hvordan dette er tenkt løst.

Meteorologisk institutt uttaler:

«Generelt mener vi at ved innføring av en ny geodatalov ville det også vært naturlig å vurdere om en større del av den nasjonale geodatainfrastrukturen kunne gjøres gratis tilgjengelig for all bruk. Uten at vi kan dokumentere det, vil vi anta at den samfunnsmessige gevinsten muligens kan være større enn inntekter fra lisensiering.»

Norges vassdrags- og energidirektorat ønsker at:

«... basis kartdata stilles gratis til disposisjon, på lik linje med annen miljøinformasjon/temainformasjon. En forutsetning for dette er at budsjettet til Statens kartverk styrkes slik at etaten minimum tilføres de midlene som i dag innbetales av Norge digitalt-partene.»

Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til at SSB etter statistikkloven skal ha gratis tilgang til administrative data. SSB bidrar likevel med et fast årlig indeksregulert beløp til Norge digitalt. SSB forutsetter at videre deltakelse videreføres under samme vilkår.

Norges geologiske undersøkelse mener det er nødvendig at det i en forskrift gis retningslinjer for økonomiområdet innen samarbeidet Norge digitalt, herunder for distribusjon og salg av data fra produsentene i samarbeidet til brukere som ikke er medlemmer av Norge digitalt.

Østfold fylkeskommune uttaler at immaterielle rettigheter og verdier må avklares og kompenseres innenfor rimelige rammer.

Bergen kommune viser til at kommunen har immaterielle rettigheter til deler av datagrunnlaget som er omfattet av lovforslaget. Kommunenes standpunkt er at det må ytes vederlag for verdien av det datagrunnlaget som kommunen har etablert og vedlikeholder, og som staten vil sikre seg rett til å benytte i ulike sammenhenger.

Oslo kommune har en liknende uttalelse som Bergen, og legger til at kartdata og ortofoto som er aktuelle i Norge digitalt-sammenheng, representerer løpende utviklings- og driftskostnader for kommunen i størrelsesorden 25 mill. kr pr år. Oslo kommune mener det er avgjørende at en kompensasjon for dette avklares før kommunen pålegges å inngå formell avtale om deltakelse i Norge digitalt. Oslo kommune understreker at vederlag for bruk av geodata må dekke fagutvikling og tilbakeføres de som bidrar til etablering og vedlikehold av dataene. Oslo kommune mener at rettighetshaverne må gis anledning til å påvirke prispolitikken og hvem som skal gis anledning til å bruke datasettene. Kommunen må fortsatt kunne ta betalt for kart og ortofoto direkte eller via Norge digitalt. Kommunens rett til å kreve vederlag bør framgå av lovteksten.

Fredrikstad kommune uttaler at muligheten for å selge data ikke bør endres med ny geodatalov.

Kommunene på nedre Romerike og Longyearbyen lokalstyre mener at kommersielle brukere av kartdata også i framtiden bør betale for data slik som i dag, da dette er med på å finansiere etablering og vedlikehold av dataene.

Norges Jordskiftekandidatforening uttaler at effektiv og rasjonell bruk av en felles europeisk geografisk infrastruktur bare kan realiseres dersom nedlasting og tilhørende bruk blir gratis, slik som bl.a. Spania har innført. Gratis nedlasting og tilhørende bruk av data fra Norge digitalt, også for verdiøkende tjenester i privat sektor, vil i betydelig grad øke avkastingen av de offentlige midler som brukes til produksjon av geografisk informasjon i Norge.

Norges skogeierforbund forutsetter at den enkelte næringsdrivende i jord- og skogbruk sine rettigheter som rettighetshaver i Geovekst, ikke berøres av lovforslaget.

Norsk eiendomsinformasjon AS (NE) registrerer at det synes å foreligge en del uklarheter omkring adgangen til å ta betalt for geodata etter at den nye offentleglova har trådt i kraft. NE mener at en avklaring av disse spørsmålene er både viktig og prosessforebyggende. NE anbefaler også at spørsmålene omkring rettigheter til geodata blir nærmere avklart. NE ber videre om en klargjøring av adgangen til å innskrenke allmennhetens rett til tilgang til geodatatjenestene når slik tilgang vil få negative følger for immaterialrettigheter. NE uttaler:

«Kostnadene med å utarbeide, kvalitetssikre, oppdatere og tilgjengeliggjøre geodata bortfaller ikke selv om dataene presenteres «gratis» for sluttbruker. Noen må uansett betale, enten det er fellesskapet over skatteseddelen, eller den som etterspør, gjør bruk av og har nytte av dataene. NE mener at det sistnevnte alternativ er det alternativ som best sikrer en tilbakebetaling til dataeierne, og at slik tilbakebetaling er en viktig forutsetning for å kunne sikre fortsatt utvikling og kvalitetssikring av eksisterende og nye geodata. Dersom brukeren må betale for geodata vil han også kunne stille krav til de data som leveres, noe vi oppfatter som et viktig bidrag til kvalitetssikring av dataene.»

Geomatikkbedriftenes landsforening (GBL) mener at dagens prismodeller og prisnivå på basis geodata er hemmende for utvikling av nye nettløsninger. En ny geodatalov representerer en unik mulighet til å løfte bruken av geodata i nettløsninger ved å frigi basis geodata. Under enhver omstendighet mener foreningen at i hvert fall de mest sentrale landsomfattende datasettene må frigis, bl.a. kartdata, vegdata og flybildekart (ortofoto). Dette vil gi alle private aktører like muligheter for å utvikle løsninger med geodata av kjent kvalitet, og med betydelig høyere nytteverdi for brukerne.

Departementets vurdering

Departementet foreslår ingen vesentlige endringer i gjeldende rammebetingelser for betaling for offentlige geodata. Hovedregelen er at offentlige geodata som annen offentlig informasjon, skal være gratis tilgjengelig, jf. regler om betaling i offentleglova og miljøinformasjonsloven. Et viktig unntak gjelder for basis geodata hvor finansiering av etablering og vedlikehold er delvis brukerfinansiert, jf. kapittel 4.2.

Etter departementets syn vil en endring i prispolitikken for basis geodata måtte ses i en større sammenheng hvor også finansieringen av dataetablering og -vedlikehold i tilfelle må trekkes inn. En slik vurdering vil nødvendigvis måtte involvere mange instanser på ulike nivåer med ulik typer finansieringskilder og motstridende interesser. Det vil dessuten være viktig ikke å forstyrre dagens produksjonsprosesser i en omleggingsperiode. Det er relativt store kostnader inne i bildet som vil måtte finne annen inndekning enn gjennom prising av data som i dag. Utviklingen går uansett i retning av billigere og gratis geodata, f.eks. blir det opprettet stadig flere gratis karttjenester. Departementet vil derfor avvente utviklingen før prispolitikken for geodata tas opp til vurdering i en større bredde.

Departementet foreslår også å videreføre gjeldende modell for betaling innen Norge digitalt (betaling mellom offentlige myndigheter som skal dele data og tjenester). Modellen har i praksis vist seg velegnet for å forenkle deling av data mellom kommunale og statlige myndigheter. I den grad gjennomføringen av direktivet krever bindende regler om betaling mellom deltakende virksomheter, kan dette fastsettes i forskrift.

Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse i geodataloven om at søketjenestene skal være gratis tilgjengelig for allmennheten, jf. forslag til § 5 tredje ledd. Også visningstjenester bør være gratis tilgjengelig så langt som mulig. Departementet foreslår at nærmere regler om dette kan gis i forskrift. Det kan også gjelde eventuell betaling for bruk av nedlastings-, omformings- og aktiveringstjenester.

Noen kommuner tar opp spørsmålet om kommunens immaterielle rettigheter til geodata. Departementet legger til grunn at staten med hjemmel i lov kan gi bestemmelser om deling og tilgjengeliggjøring av kommunal offentlig informasjon, herunder geodata, uten at dette utløser erstatningsplikt etter Grunnloven § 105, jf. innsynsretten i offentleglova. Spørsmålet så langt det gjelder utlevering av kommunal offentlig eiendomsinformasjon er omtalt i Ot.prp. nr. 70 (2004-2005) om lov om eigedomsregistrering, jf. kap. 14.3.2. Se også uttalelse 21. november 2007 fra Lovavdelingen i Justisdepartementet om statens adgang til å få utlevert offentlige kart- og eiendomsinformasjon fra kommunene - forholdet til Grunnloven § 105.

9.6 Formidlingsrollen - verdiøkende tjenester

I utgangspunktet skal den enkelte myndighet gjøre informasjon som myndigheten har ansvaret for, tilgjengelig for andre brukere. Et viktig unntak har til nå vært Statens kartverk, hvor ansvaret for formidling av landkart og eiendomsinformasjon er lagt til statsaksjeselskapet Norsk eiendomsinformasjon AS. Stortinget sluttet seg til denne ansvarsfordelingen ved behandlingen av St.meld. nr. 30 (2002-2003) «Norge digitalt» - et felles fundament for verdiskaping, jf. kap. 6.2.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet viser til at løsningen med Norge digitalt i praksis vil kunne være bestemmende for hvilken tjenesteutvikling som kan skje ved hjelp av geodata. Lovutkastet må sikre allmennheten, inklusiv næringslivet, enkel og forutsigbar tilgang til data, på vilkår og til en pris som er forenlig med offentleglova og på den måten være med å legge til rette for og bidra til tjenesteutvikling i privat og offentlig regi. Loven må ikke legge opp til at forskjellige aktører får forskjellig tilgang, at tilgang gjøres avhengig av formål eller skaper usikkerhet om hvilken aktør som har krav på tilgang. Lovens formålsparagraf bør presisere at loven skal sikre tilgang til geografisk informasjon både for offentlig sektor, næringslivet og allmennheten.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet ber om at rollen til Norsk eiendomsinformasjon AS som formidler av offentlig eiendomsinformasjon og geodata blir drøftet nærmere:

«Selv om ikke Norsk eiendomsinformasjon AS er, eller skal være medlem av Norge digitalt, men kun ha en formidlerrolle, vil dette i seg selv kunne være i strid med viderebruksdirektivet og bestemmelser i ny offentlighetslov med forskrifter og forbudet mot enerettsavtaler for formidling av informasjon.»

Bergen kommune viser til at departementet i høringsnotatet ikke ser bort fra å legge formidlingen av data til en særskilt dedikert formidler, og uttaler:

«Ordninger med en dedikert formidler må ikke være til hinder for at kommunen, som i dag under Norge digitalt, kan tilby tjenester innenfor hele det aktuelle virksomhetsområdet. Dette bør komme klart fram i lovteksten.»

Oslo kommune har en liknende uttalelse.

Trondheim kommune viser til at det i høringsforslaget legges til grunn at allmennhetens bruk ikke omfatter verdiøkende eller andre kommersielle formål. Kommunen mener at dette er en viktig presisering som bør framgå av lovteksten. Kommunene i Follo har en liknende uttalelse, og legger til at:

«... mange kommuner tilbyr i dag leveranse av digitale kart- og registerinformasjon via ulike webbaserte selvbetjeningsløsninger. Disse tjenestene er gebyrbelagt og er for mange kommuner et viktig inntektsbidrag for å få dekket kommunens kostnader med forvaltning og drift av originalkartdata. Kommunens inntekter må opprettholdes dersom samfunnet skal sikres gode og oppdaterte kartdata. De færreste kommuner har i dag økonomisk mulighet til å subsidiere tjenester til kommersiell bruk.»

Norsk eiendomsinformasjon AS (NE) ber om en klargjøring av partenes ansvar for å gjøre egne data tilgjengelig for allmennheten opp mot ansvaret til Statens kartverk. NE viser til at brukere som skal benytte tjenestene til verdiøkende og andre kommersielle formål, kan henvises til egne distribusjonsløsninger og ber om en klargjøring av dette.

Departementets vurdering

Utbyggingen av bedre elektroniske tjenester legger også til rette for viderebruk av offentlige geodata til næringsformål.

Lovforslaget må ses i sammenheng med de nye reglene i offentleglova som skal legge til rette for viderebruk av offentlig informasjon. De inneholder bl.a. forbud mot forskjellsbehandling mellom sammenliknbare tilfeller av tilgang til informasjon, krav om elektronisk tilgang til eventuelle standardlisenser for bruk av informasjonen, begrensninger som gjelder størrelsen på eventuelle inntekter fra salg av informasjonen, og krav om at betalingssatsene skal være elektronisk tilgjengelig.

Departementet ønsker ikke å videreføre gjeldende ordning hvor Norsk eiendomsinformasjon AS (NE) er eneformidler av data fra Statens kartverk. Kartverket skal heretter kunne inngå avtale med alle som ønsker å formidle data for Kartverket på like vilkår. Dette er i tråd med hovedprinsippet i den nye offentleglova. Avtaler om enerett kan rett nok på visse vilkår benyttes for å levere tjenester av allmenn interesse, men departementet finner det ikke formålstjenelig å videreføre en slik enerettsrolle for landkartdata spesielt. Departementet viser til at en slik enerettsrolle ikke benyttes for sjøkartdata.

Kommuner og andre myndigheter vil uavhengig av Statens kartverk fortsatt kunne anvende de løsninger for formidling av data som de finner hensiktsmessig. Parter som deltar i Geovekst, vil fortsatt kunne avtale ordninger for felles formidling av data.

Det kan likevel være aktuelt å legge inn tekniske begrensninger for å hindre kommersiell viderebruk slik direktivet gir anledning til når hensynet til etatens rammebetingelser gjør dette nødvendig, Brukere som ønsker tilgang uten slike begrensninger, må i så fall inngå avtale for å få slik tilgang, eventuelt mot betaling innenfor de rammer som framgår av direktivet og annen relevant lovgivning, bl.a. offentleglova og miljøinformasjonsloven.

9.7 Svalbard - geografisk virkeområde

I høringsforslaget ble ikke det geografiske virkeområdet presisert i form av en egen bestemmelse. I motivene ble det bare vist til at direktivet gjelder geodata hvor Norge har eller utøver jurisdiksjon.

Fiskeridirektoratet mener at både saklig og geografisk virkeområde bør framgå av loven selv. Aust-Agder fylkeskommune har en liknende uttalelse.

Sysselmannen på Svalbard peker på de særskilte forhold som gjør seg gjeldende på Svalbard, og foreslår at disse forholdene vurderes nærmere før direktivet eventuelt gjøres gjeldene der, for eksempel i form av forskrift hjemlet i loven. Longyearbyen lokalstyre har en liknende uttalelse.

Departementets vurdering

Svalbard og bilandene er ikke del av EØS-avtalen, slik at man står fritt til å bestemme om regelverket skal iverksettes der. Behovet for tilgang til geodata er like viktig for data som gjelder Svalbard og bilandene, som for landet for øvrig. Departementet mener derfor at loven i utgangspunktet bør gjelde geodata for alle områder hvor Norge har jurisdiksjon. Det omfatter hele landterritoriet, herunder Jan Mayen og Svalbard, de norske bilandene, herunder Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land, samt norsk territorialfarvann, kontinentalsokkel underlagt norsk sokkeljurisdiksjon og havområder opprettet med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone §§ 1 og 5. I den grad det er behov for å presisere den geografiske avgrensningen til bestemte geodatasett, kan dette gjøres i forskrift. Det er mest hensiktsmessig å gjøre dette i tilknytning til forskrifter om det saklige virkeområdet, jf. forslag til § 2 andre ledd.

Når det gjelder virksomhet som foregår på Svalbard og bilandene, kan f.eks. tilpasning til de stedlige forhold tilsi egne forskriftsbestemmelser. Departementet foreslår derfor at lovens anvendelse for virksomheter på Svalbard og i bilandene bestemmes av Kongen i forskrift, jf. forslag til § 2 første ledd.

Norsk polarinstitutt, som har hovedkontor i Tromsø, vil bidra til infrastrukturen for geografisk informasjon med geodata fra Svalbard etter lovens hovedregel. Det svarer til den rollen Polarinstituttet i dag har i forvaltningssamarbeidet Norge digitalt.

9.8 Klage

Departementet foreslo i høringsnotatet ingen egne regler om klage og klageadgang. Det er få avgjørelser etter loven som vil være å regne som enkeltvedtak. Departementet antok at reglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI om enkeltvedtak er tilstrekkelige, men at det kunne være behov for å gi enkelte regler om klage i forskrift.

Justisdepartementet mener det bør framgå av geodataloven dersom det er meningen at avgjørelse om å gi eller nekte tilgang til geodatatjenestene i medhold av geodataloven ikke skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dersom det skal kunne fastsettes saksbehandlingsregler og regler om klage i forskrift, bør det inntas en hjemmel om dette i loven. Fylkesmennene, Bergen kommune, Oslo kommune og Trondheim kommune har en liknende uttalelse.

Departementets vurdering

Det kan være aktuelt å gi utfyllende regler om klage i forskrift, bl.a. om klageorgan. Departementet er enig i at en slik hjemmel bør framgå av loven, jf. forslag til § 9.

Generelle avgjørelser som gjelder tilgangen til tjenestene, vil vanligvis ikke være å regne som enkeltvedtak. Avgjørelsene vil i regelen gjelde allmennheten som helhet, og ikke være rettet mot bestemte personer. Det samme gjelder avgjørelser rettet mot en bestemt person dersom dette er knyttet til at personen ikke aksepterer vilkår for tilgangen som gjelder allmennheten som helhet, f.eks. regler om betaling. Dersom avgjørelsen gjelder avslag på tilgang til bestemte geodatasett, vil dette som regel være en avgjørelse som er fattet med hjemmel i annet regelverk, f.eks. avslag på innsyn etter offentleglova, avslag på tilgang til miljøinformasjon etter miljøinformasjonsloven, eller avslag på utlevering av matrikkelopplysninger etter matrikkellova. Klage på slikt avslag må behandles etter reglene i den loven avslaget er hjemlet i.