Del 2
Utvikling i kommunesektoren – lokalt utviklingsarbeid og statlig rammestyring

6 Lokal utvikling og samarbeid

Staten skal gi kommunesektoren gode rammebetingelser, men fylkeskommuner og kommuner har selv et ansvar for egen utvikling. Kommunesektoren må kontinuerlig forbedre sin virksomhet i takt med utfordringer og nye krav. Kommunene må i tiden framover bl.a. tilpasse sitt tjenestetilbud til de demografiske endringene og innbyggernes forventninger til kvalitet i tjenesten. Dette betyr at det må pågå et utviklings- og omstillingsarbeid i kommunesektoren. Systematisk arbeid med kvalitet i tjenestene, reduksjon i sykefravær og helhetlig styring og utvikling står sentralt. Kommunene må prioritere god økonomistyring og effektiv bruk av ressurser. Det gir god økonomi på lang sikt, og trygger gode tjenester til innbyggerne. Det er også viktig at kommunene utnytter det potensialet som ligger i samarbeid over kommunegrensene.

6.1 Kvalitet i kommunale tjenester

Innbyggerundersøkelsen 2009 viser at nær 90 pst. av innbyggerne er fornøyd med å bo og leve i sin kommune. Respondentene oppgir også stort sett at de er tilfreds med tjenestene det offentlige tilbyr på ulike forvaltningsnivå. Syv av ti er tilfreds med de statlige tjenestene, nesten like mange er fornøyd med de kommunale tjenestene, og over halvparten er tilfreds med de fylkeskommunale tjenestene.

Innbyggerundersøkelsen, som er gjennomført av Synovate på oppdrag fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, er den største nasjonale undersøkelsen av tilfredshet med offentlige tjenester som noen gang er gjennomført. Omfanget av undersøkelsen gjør at det ikke er mulig å bryte ned analysen på kommunenivå, men undersøkelsen gir likevel nyttig informasjon om hvilke områder kommunene bør prioritere særskilt. Undersøkelsen viser at det er store forskjeller mellom de ulike tjenestene. Det er derfor fortsatt rom for forbedring og utvikling av kvaliteten på flere områder.

6.1.1 Kvalitetskommuneprogrammet

Kvalitetskommuneprogrammet har vært regjeringens viktigste satsing på kvalitetsutvikling i kommunene i perioden 2007–2010. 138 kommuner har deltatt i programmet, som er forankret i en avtale fra oktober 2006 mellom staten, kommunesektoren og arbeidstakerorganisasjonene. Aktivitetene i programmet er primært rettet mot pleie- og omsorgssektoren og oppvekstsektoren (skole, skolefritidsordning og barnehage). Arbeidet konsentreres om to hovedområder – kvalitetsforbedrende tiltak i møtet med innbyggeren og tiltak for å redusere sykefraværet.

Bydel Nordre Aker i Oslo kommune, Vaksdal kommune og Verdal kommune er eksempel på kommuner/bydeler som har drevet vellykket kvalitetsarbeid. På Kvalitetskonferansen 2009 ble de tildelt priser for innsatsen. Bydel Nordre Aker fikk pris i kategorien «pleie- og omsorg» for å ha jobbet med den innbyggeropplevde kvaliteten. I kategorien «nærværsarbeid og resultat på sykefravær» fikk Vaksdal kommune prisen for sitt prosjekt «Innsats sjukefråvær», - et prosjekt med mange ulike tiltak for å øke nærværet i kommunen. Verdal kommune vant prisen i kategorien «oppvekst» med prosjektet «Helhetlige oppvekstplaner», rettet inn mot barn som har stått i fare for å utvikle senere problematferd og et større hjelpebehov.

Kvalitetskommuneprogrammet er evaluert av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), i samarbeid med Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og International Research Institute of Stavanger (IRIS). 1 Evalueringen viser at prosjektene spenner vidt tematisk og omfangsmessig, både på tvers av sektorer og formål. I evalueringen kommer det fram at det lokale samarbeidet mellom partene vurderes som vellykket, og som en forutsetning for å oppnå resultater. Samarbeidet lokalt gjennom kvalitetskommuneprogrammet ser ut til å ha bidratt til å forsterke en lokal samarbeidskultur i kommunene.

Programmet avsluttes i 2010, men departementet vil i samarbeid med kommunesektoren og arbeidstakerorganisasjonene vurdere hvordan erfaringene og intensjonene i programmet kan ivaretas i en fase 2. Spesielt viktig er betydningen av ledelse, politisk engasjement samt trepartssamarbeid for å lykkes i kvalitetsheving og redusert sykefravær.

Resultater av kvalitetskommuneprogrammet

Det er vanskelig å måle effekten av deltakelse i kvalitetskommuneprogrammet på kvaliteten i tjenesteytingen. Mange av kvalitetskommunene startet først opp med sine prosjekter etter sommeren 2008, og var på et relativt tidlig stadium i sitt arbeid da evalueringen ble gjennomført. Resultatene viser at de som har deltatt lengst i programmet er mest positive i sine vurderinger av hvilke resultater som er oppnådd. Dette indikerer at kvalitetsarbeid er tidkrevende, og at virkningene av kvalitetskommuneprogrammet er langsiktige.

Flertallet av kommunene har valgt prosjekter for å bedre kvaliteten i møte med innbyggerne. Evalueringen viser at kvalitetskommunene i mange tilfeller har lyktes med å bedre kvaliteten i møtet mellom innbygger og tjenesteyter. Det er også de kommunene som har lagt størst vekt på møtet mellom innbyggerne og tjenesteutøver som gir tydeligst uttrykk for å ha lyktes med å bedre kvaliteten. Videre ser det ut til at de kommunene som har lyktes i å få til et godt lokalt samarbeid, og som involverer de ansatte i førstelinjetjenesten, er de kommunene som har oppnådd mest i form av bedre kvalitet. Disse resultatene viser at kvalitetsprogrammets metodikk – lokalt samarbeid og fokus på møtet med innbyggerne – fremmer kvalitetsforbedring.

Resultater på sykefravær i kvalitetskommune­programmet

Halvparten av kommunene i kvalitetskommuneprogrammet har rettet prosjektene for å redusere sykefraværet inn mot hele kommunens virksomhet. Den andre halvparten har rettet prosjektaktiviteten på sykefraværsreduksjon inn mot enkelte sektorer eller virksomheter i kommunen. De fleste kommunene gjennomfører mange ulike tiltak for å få ned sykefraværet. Fire av fem kommuner har foretatt endringer i rutinene for oppfølging av sykmeldte, mens tre av fire kommuner har utviklet samarbeidet med NAV. Mellom 60 og 70 pst. av kommunene har innført tiltak for å bedre arbeidsmiljøet og gi tilbud om fysisk aktivitet til ansatte. Over halvparten av kommunene har gjennomført tiltak som går på organiseringen av arbeidet. Det er også mange kommuner som prøver ut nye turnusordninger og søker å redusere omfanget av uønsket deltid. Mange gjennomfører også tiltak for oppfølging av gravide og andre grupper.

Evalueringen viser at kommuner hvor rådmannen har initiert sykefraværsprosjekter eller vært involvert i disse prosjektene, har en relativt god utvikling i sitt sykefravær. Dette kan bety at det er en sammenheng mellom resultater og at kommuneledelsen involverer seg i fraværsarbeidet. Videre viser evalueringen at kommuner der medlemmer av styringsgruppen mener at de har lyktes med det lokale samarbeidet, har en gunstigere utvikling i sitt sykefravær enn andre kvalitetskommuner. Disse resultatene understreker betydningen av ledelse, forankring og samarbeid i sykefraværsarbeidet.

12 kommuner ble fra starten av programmet i 2007 utpekt til å jobbe særskilt med sykefravær. Innsatskommunene har vært: Fredrikstad, Kristiansund, Lillehammer, Mandal, Nesodden, Nord-Aurdal, Notodden, Nøtterøy, Ringerike, Tana, Ullensaker og Vaksdal.

Sykefraværet i kvalitetskommunene som gruppe var i utgangspunktet relativt høyt, og det er fortsatt høyere enn i andre norske kommuner. Sykefraværet har imidlertid økt i andre kommuner og i arbeidslivet ellers, mens det har vært stabilt i kvalitetskommunene. Målet om redusert sykefravær er således ikke nådd, men arbeidet ser ut til å ha stabilisert utviklingen i sykefraværet i de deltakende kommunene.

6.1.2 Sykefravær i kommunesektoren

Fra 2008 til 2009 steg sykefraværet på landsbasis fra 7,1 til 7,6 pst. Veksten i sykefraværet gjorde seg gjeldende innen alle næringer, men den største økningen kom i privat sektor. 2 Sykefraværet i kommunal sektor er likevel jevnt over om lag 2 prosentpoeng høyere enn fraværet i privat og statlig sektor. 3

Det er stor variasjon i sykefraværet både mellom kommuner og innad i kommunene. Det gjennomsnittlige sykefraværet i kommunal sektor varierer mellom 3 og 16 pst. Dette indikerer at det er mange kommuner som jobber godt med å redusere sykefraværet, men det tyder også på at det er et uutnyttet potensial for sykefraværsreduksjon.

Det er viktig at lokalpolitikerne setter sykefraværet i sin kommune på dagsorden. Kommunestyrene er arbeidsgivere, og har et klart ansvar for sine ansatte. Kommunestyrene bør sette klare mål for sykefraværsutviklingen og kreve hyppig rapportering på tiltak og resultat fra sine rådmenn.

Et stabilt lavt sykefravær sikrer stabilitet og kontinuitet i tjenesten, noe som i mange tilfeller er en forutsetning for god kvalitet i tjenesten. Tilrettelegging, inkluderende arbeidsliv og redusert sykefravær krever engasjerte og målbevisste ledere som jobber systematisk over tid. Ledere på alle nivåer må engasjere seg i sykefraværsarbeidet. Kommunene bør sørge for at mellomlederne og enhetslederne har kompetanse og ressurser til å arbeide aktivt med å øke nærværet. God ledelse og tett oppfølging på arbeidsplassen av den enkelte arbeidstaker er avgjørende for å redusere sykefraværet.

Dette er hovedelementer som også inngår i den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og tiltakspakken på sykefravær. Avtalen legger et større ansvar både på arbeidsgiver og arbeidstaker for å redusere sykefraværet. Avtalen setter også fokus på å redusere uførepensjoneringen, øke avgangsalderen i arbeidslivet og sikre rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne og andre utsatte grupper i arbeidslivet.

6.2 Interkommunalt samarbeid – lovfestede samarbeidsmodeller

Kompleksiteten i oppgavene og kravene som stilles til kommunenes tjenestetilbud øker stadig. Det stilles større krav til kompetanse og spesialisering enn tidligere. Denne utviklingen kan være vanskelig å møte for en del kommuner. Regjeringen mener derfor det er viktig å legge til rette for at kommuner skal kunne samarbeide på områder der en enkelt kommune vil kunne ha vanskeligheter med å etablere fagmiljøer som vil kunne tiltrekke seg kompetent arbeidskraft i framtiden.

Mange av oppgavene som kommunene har ansvaret for, er velferdstjenester hjemlet i særlover. Utover på 1990-tallet og fram til i dag har det vært en økende bruk av rettighetslovgivning på disse områdene. Viktige eksempler finner vi innenfor utdanningssektoren og innenfor helse- og sosialsektoren, hvor det i stor utstrekning gis rettigheter til enkeltindividet.

Samtidig er generalistkommunen fortsatt en viktig betingelse for lokalt selvstyre, ved at de folkevalgte organer har flere oppgaver, og at alle kommuner skal kunne ivareta de samme oppgaver og prioritere mellom disse. Det gjelder både velferdsoppgaver og utviklingsoppgaver. Interkommunalt samarbeid vil alltid være et viktig supplement til den kommuneinndelingen vi har. Når kommunene får flere og mer spesialiserte oppgaver, vil det kunne ha innvirkning på omfanget av interkommunalt samarbeid og hvilke oppgaver det samarbeides om.

Kommuner kan samarbeide med andre kommuner innenfor alle typer av sin virksomhet. For de oppgavene kommunene påtar seg frivillig (ofte forretningsdrift) er det svært stor organisasjonsfrihet. Kommunene opptrer her mer eller mindre på den privatrettslige arena på lik linje med private parter. Her vil som oftest det viktigste være å finne en organisasjonsform som har fokus på selve driften. For samarbeid om lovpålagte oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, stiller loven visse krav til organisatoriske løsninger. Begrunnelsen for dette er at når kommunen opptrer som myndighetsorgan, er det nødvendig å ivareta hensynet til innbyggernes rettssikkerhet, demokratisk kontroll mv. på en helt annen måte enn når kommunen driver forretningsdrift. Det må derfor skilles mellom samarbeid om lovpålagte oppgaver og samarbeid om ikke-lovpålagte oppgaver.

6.2.1 Interkommunale samarbeidsmodeller – lovpålagte oppgaver

Vertskommunemodellen

Fram til 2007 var det nødvendig med hjemmel i den enkelte særlov for at kommunene kunne samarbeide om utøvelse av offentlig myndighet. I 2007 fikk vi en generell hjemmel i kommuneloven (§§ 28 a-k, vertskommunemodellen) som åpnet for interkommunalt samarbeid om slike oppgaver.

Bakgrunnen for innføringen av vertskommunemodellen var særlig å gjøre det mulig å bygge opp velfungerende fagmiljøer der den enkelte kommune hver for seg kan ha vansker med å skaffe seg den kompetansen som kreves for å utføre hele registeret av oppgaver som de er pålagt. I vertskommunemodellen er det lagt særlig vekt på å sikre rettssikkerheten der myndighet blir delegert til en annen kommune (vertskommune) gjennom å klargjøre systemet for forvaltningsklage og lovlighetskontroll. Modellen inneholder også elementer som styrker den enkelte kommunes muligheter til å påvirke eller selv å treffe vedtak i saker som kun angår den enkelte kommune eller dennes innbyggere. Ingen av de modellene som er tiltenkt områder av mer drift- og forretningsmessig preg, inneholder tilsvarende organisatoriske grep.

Reglene om vertskommunesamarbeid etablerer en betryggende lovregulering av interkommunalt samarbeid om kommunale kjerneoppgaver. Vertskommunemodellene inneholder detaljerte regler om organisering og delegering. Det er lagt til grunn at den enkelte kommune fremdeles skal ha det formelle ansvaret for lovpålagte oppgaver, også når beslutningsmyndigheten er delegert til en vertskommune. Det er således den enkelte kommune som står til ansvar overfor sine innbyggere.

Vertskommunesamarbeid innebærer at det blir delegert beslutningsmyndighet til en annen kommune (vertskommune). Til grunn for samarbeidet skal det ligge en samarbeidsavtale. Loven stiller nærmere krav til hva en slik avtale skal inneholde, men gjennom avtalen kan kommunene også regulere andre forhold enn det som er obligatorisk.

Loven skiller mellom administrativt vertskommunesamarbeid og vertskommunesamarbeid med felles folkevalgt nemnd.

Der det ikke er aktuelt å delegere beslutningsmyndighet av prinsipiell karakter, kan man opprette et administrativt vertskommunesamarbeid. Det kan også delegeres beslutningsmyndighet i prinsipielle saker. I så fall må kommunene oppnevne en felles folkevalgt nemnd til å ta slike avgjørelser. Øvrige saker kan nemnden delegere til vertskommunens administrasjon å avgjøre. Hver av deltakerne skal være representert med to eller flere representanter i nemnden. Et slikt samarbeid blir omtalt som politisk vertskommunesamarbeid. Der man etablerer en felles folkevalgt nemnd som skal ta prinsipielle beslutninger, må alle deltakerkommunene delegere samme myndighet til den felles politiske nemnden.

Departementet fikk høsten 2009 gjennomført en kartlegging av bruken av vertskommunemodellen. Undersøkelsen ble gjennomført av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Et flertall av kommunene som svarte på undersøkelsen sier de er fornøyd med vertskommunemodellen, og flertallet stiller seg positive til effekten av denne (NIBR-notat 2010:105). Det blir fra flere pekt på at samarbeidsmodellen er spesielt viktig for mindre kommuner. Hovedbildet er at modellen er ganske utbredt gitt den korte perioden den har vært tilgjengelig som lovfestet modell i kommuneloven.

Samkommunemodellen – mulig ny modell under utredning

Både vertskommunemodellen og samkommunemodellen er utformet for å gjøre det forsvarlig for kommunene å overlate kommunale kjerneoppgaver, herunder innbyggerrettet tjenesteyting og myndighetsutøvelse, til andre kommuner (vertskommunemodellen) og til egne interkommunale enheter (samkommunemodellen). En kan således si at begge modellene fyller det samme formålet.

Vertskommunemodellen er imidlertid ikke tilpasset samarbeid der det i betydelig grad delegeres beslutningsmyndighet i saker på et bredere oppgavefelt. Det antas at det ikke vil være aktuelt for kommuner å overlate betydelige deler av sine ressurser og oppgaver til en annen kommune i et vertskommunesamarbeid. For omfattende samarbeid vil det kunne være nødvendig å opprette en egen selvstendig politisk og administrativ enhet; samkommunen. Dette er bakgrunnen for at et forslag om en mulig ny modell for interkommunalt samarbeid i form av en samkommune ble sendt på høring 26. april 2010. Regjeringen vil ta endelig stilling til om det skal fremmes lovforslag om samkommunemodellen etter at høringen er gjennomført.

En samkommune vil være et nytt interkommunalt samarbeidsorgan – en egen juridisk person – med et samkommunestyre som øverste styrings­organ, som er valgt av og blant kommunestyrene i deltakerkommunene. Samkommunemodellen skiller seg fra vertskommunemodellen ved at den har en selvstendig administrasjon med egen administrasjonssjef. En ikke ubetydelig del av samkommunens administrative ressurser vil i praksis kunne hentes fra deltakerkommunenes administrasjoner. Samkommunestyret er det øverste politiske organet i samkommunen, med minst tre representanter fra hver deltakerkommune. Etter samkommunemodellen kan samkommunestyret opprette underordnede folkevalgte organer i samkommunen (ikke mulig i vertskommunemodellen), for eksempel for de ulike sektoroppgavene som er lagt til samkommunen. Samkommunen har også et eget kontrollutvalg, egen revisjon og eget budsjett. Samkommunemodellen er utformet med sikte på at en samkommune skal kunne få delegert en omfattende og tverrsektoriell oppgaveportefølje fra deltakerkommunene. Det må reguleres i en avtale mellom deltakerkommunene hvilken avgjørelsesmyndighet samkommunen skal ha.

6.2.2 Interkommunale samarbeidsmodeller – forretningsdrift og tjenesteyting

For samarbeid om andre oppgaver enn utøvelse av offentlig myndighet, benyttes særlig følgende organisasjonsmodeller: interkommunalt samarbeid etter kommuneloven § 27, interkommunalt selskap etter lov om interkommunale selskaper og aksjeselskap etter aksjeselskapsloven.

Interkommunalt samarbeid etter § 27 i kommune­loven

For å løse felles oppgaver etter § 27 må man opprette et eget styre. Styret er det øverste organet for samarbeidet, og får delegert beslutningsmyndighet over disse felles oppgavene. Kommunenes adgang til å delegere til et § 27-styre er i loven avgrenset til det som har med drift og organisering å gjøre. Det enkelte kommunestyre kan ikke instruere styret, men må styre gjennom representantene sine. Om samarbeidet skal ha en egen administrasjon er opp til deltakerkommunene å bestemme.

Departementet har satt i gang en evaluering av interkommunalt samarbeid etter § 27 i kommuneloven for bl.a. å undersøke hvilke oppgaver det samarbeides om og hvordan denne samarbeidsformen blir benyttet i dag.

Interkommunale selskaper

Interkommunale selskaper er en selskapsform utviklet for samarbeidsområder av mer forretningsmessig preg, og har mange likhetstrekk med aksjeselskaper. Selskapsformen er regulert i en egen lov om interkommunale selskaper og er en samarbeidsmodell der kun kommuner, fylkeskommuner og andre interkommunale selskaper kan være deltakere. På samme måten som for interkommunale samarbeid etter § 27 i kommuneloven, så kan ikke staten, private eller aksjeselskaper være deltakere i slike selskap.

Det er selskapsavtalen som er det rettslige grunnlaget for samarbeidet mellom kommunene/fylkeskommunene etter denne loven. En slik avtale skal opprettes når samarbeidet blir etablert, og gjelder både som stiftelsesdokument og vedtekt for selskapet.

Representantskapet er det øverste organet i selskapet og skal ha minst én representant fra hver kommune/fylkeskommune, som velges av kommunestyrene/fylkestingene selv.

Representantskapet utøver også kontroll gjennom å bestemme sammensetningen av styret, med unntak av eventuelle medlemmer fra de tilsatte. Det kan instruere styret og omgjøre beslutningene deres.

Interkommunalt samarbeid etter aksjeloven

Denne selskapsformen er utviklet for virksomhet med økonomisk formål. Modellen er i utgangspunktet myntet på private, men kommuner og fylkeskommuner kan også ta den i bruk. Kommuner og fylkeskommuner kan delta i et aksjeselskap sammen med andre offentlige rettssubjekter og/eller private.

6.2.3 Hva samarbeider kommunene om?

Ifølge Kommunal organisasjonsdatabase (NIBR 2008:20) skjer fremdeles en stor del av det interkommunale samarbeidet innenfor avgiftsfinansierte områder som renovasjon, vann og avløp. De vanligste samarbeidsformene er interkommunale selskaper og interkommunale samarbeid etter § 27 i kommuneloven (ment for samarbeid om «drift og organisering»). Kommunene organiserer i mindre grad sitt interkommunale samarbeid etter aksjeloven. De fleste kommuner samarbeider om revisjon, mange samarbeider om brannvern og om administrative støttetjenester som innkjøp, IKT og regnskap. Her er det også fremdeles vanligst å bruke lov om interkommunale selskaper eller § 27 i kommuneloven, men også administrativt vertskommunesamarbeid ser ut til å bli brukt som ramme for samarbeid om slike oppgaver.

I tillegg deltar nå de fleste kommunene i ett av de 69 regionrådene i landet (NIVI-rapport 2007:2). Regionrådene engasjerer seg på et bredt oppgavefelt og samarbeider ofte om felles høringsuttalelser til regionale og sentrale myndigheter, de deltar i fylkesplanarbeid, og er dessuten gjerne initiativtakere og katalysatorer til andre typer samarbeid innenfor sitt geografiske nedslagsfelt.

6.3 Kommunesammenslåinger – kompensasjon og inndelingstilskudd

Regjeringen legger til grunn at endring av kommunestruktur skal være basert på frivillighet. Der det er lokal tilslutning til endring dekkes de faktiske kostnadene knyttet til sammenslåingsprosessen av staten.

Utgangspunktet er ofte at kommunene ønsker å utrede om en ny framtidig kommunestruktur i området kan være svar på de utfordringer som kommunene står overfor. Det vil vanligvis være behov for en utredning som tar for seg fordeler og ulemper knyttet til sammenslåing før kommunene avgjør om de skal fremme søknad om å slå seg sammen med en eller flere kommuner.

Departementet kan på visse vilkår gi økonomisk støtte til utredning av kommunesammenslåing på bakgrunn av søknad fra kommunene. Det er praksis at kommunene selv går inn med noen midler til utredning, og det er krav om forpliktende vedtak i kommunestyrene. Departementet forutsetter at det i søknaden blir gjort rede for hvordan resultatene av utredningen skal presenteres i kommunene, og hvordan innbyggerne skal høres. Slik høring kan enten skje ved folkeavstemning, opinionsundersøkelse, spørreundersøkelse, møte eller på annen måte.

Departementet viderefører den praksis som man hittil har hatt med at departementet gir støtte til utredning av konsekvenser av sammenslåing. Videre gir departementet støtte til informasjon og innbyggerhøringer før vedtak om sammenslåing.

I perioden etter at kommunene har vedtatt en kommunesammenslåing og til iverksettingen av vedtaket, vil staten dekke 100 pst. av engangskostnader som departementet vurderer som nødvendige for å få etablert den nye kommunen. Tidligere har staten dekket mellom 40 og 60 pst. av slike ekstrakostnader. Engangskostnader kommunene kan få dekket i fasen mellom vedtak og iverksetting, med bakgrunn i søknad er: lønn og drift av en felles folkevalgt nemnd, lønn til prosjektleder, eventuelt prosjektmedlemmer og hovedtillitsvalgt. Videre kan harmonisering av IKT-utstyr, mindre tilpasninger og tilrettelegging av servicekontor og intern og ekstern informasjon dekkes. Departementet vil foreta en skjønnsmessig vurdering av hva som vil bli dekket i hvert enkelt tilfelle.

Inndelingstilskuddet

Inndelingstilskuddet i inntektssystemet er en kompensasjonsordning til sammenslåtte kommuner for reduksjon i rammetilskuddet som følge av kommunesammenslåinger. Inndelingstilskuddet kompenserer for tap av basistilskuddet som er et gitt beløp per kommune samt eventuelle tap av regionalpolitiske tilskudd.

Av de kommunene som i dag mottar inndelingstilskudd, er bortfall av småkommunetilskuddet det eneste regionalpolitiske tilskuddet det har vært aktuelt å kompensere for. Dersom en kommune som får småkommunetilskudd slår seg sammen med en kommune som ikke får småkommunetilskudd, kompenseres den nye kommunen for tap av et småkommunetilskudd. Hvis det er to kommuner med småkommunetilskudd som slår seg sammen, og som etter sammenslåingen ikke lenger kvalifiserer for småkommunetilskudd, vil den nye kommunen kompenseres for tap av to småkommunetilskudd.

I 2009 ble det opprettet et nytt distriktstilskudd Sør-Norge. Tilskuddet tildeles kommuner i Sør-Norge som ligger i sone IV eller sone III i det distriktspolitiske virkeområdet og som de siste tre år har skatteinntekt som er lavere enn 120 pst. av landsgjennomsnittet. Kommuner som mottar Nord-Norge- og Namdalstilskudd eller småkommunetilskudd kan ikke motta distriktstilskudd Sør-Norge. Alle kommuner i sone IV kan få støtte, mens kommuner innenfor sone III får tilskudd dersom den samfunnsmessige utviklingen er svak. Samfunnsmessig utvikling måles ved en distriktsindeks, som gir et uttrykk for utviklingen i tilgjengelighet, demografi, arbeidsmarked og inntekter.

Ved en sammenslåing mellom to kommuner vil den nye kommunen kunne få en endret indeks, og ved sammenslåing av to kommuner med ulik sonetilhørighet vil også sonen kunne bli endret. Disse endringene vil ha betydning for størrelsen på distriktstilskudd Sør-Norge. Det har ikke vært gjennomført kommunesammenslåinger etter 2009, men Kommunal- og regionaldepartementet vil behandle distriktstilskudd Sør-Norge på samme måte som småkommunetilskuddet ved en eventuell kommunesammenslåing mellom to kommuner i Sør-Norge. Det vil si at kommunene gjennom inndelingstilskuddet kompenseres for differansen mellom det tilskuddet en ny sammenslått kommune får og tilskuddene de to kommunene fikk hver for seg.

Dersom kommuner i Nord-Norge eller Namdalen med ulik sats for Nord-Norge og Namdalstilskudd slår seg sammen, vil kommunen kompenseres gjennom inndelingstilskuddet for eventuelt tap av tilskudd på sammenslåingstidspunktet.

Kommuner som slår seg sammen vil altså kompenseres for netto nedgang i samlede regionalpolitiske tilskudd. Det vil si at dersom den nye sammenslåtte kommunen mottar regionalpolitiske tilskudd, skal kommunen kompenseres for differansen mellom tidligere og nye regionalpolitiske tilskudd.

Inndelingstilskuddet fryses reelt på det nivået det har det året kommunene slår seg sammen, og gis en varighet på 10 år. Tilskuddet vil deretter trappes gradvis ned over fem år.

Kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift

Dersom to kommuner med ulik sats for differensiert arbeidsgiveravgift slår seg sammen, vil hele eller deler av den sammenslåtte kommunen måtte få ny sats for arbeidsgiveravgiften. Dersom satsen blir høyere for deler av kommunen, vil dette føre til merutgifter til arbeidsgiveravgift for kommunen.

Departementet legger opp til at kommuner som får høyere arbeidsgiveravgift som følge av sammenslåing, kompenseres gjennom inndelingstilskuddet for den beregnede merutgiften dette medfører ved innlemmingstidspunktet.

7 Konsultasjonsordningen

Konsultasjonsordningen er regjeringens hovedarena for formell dialog med kommunesektoren representert ved KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon). Ordningen legger til rette for en samordnet diskusjon om makroøkonomiske forhold og enkeltsaker i det økonomiske opplegget for kommunesektoren i statsbudsjettet. Hovedformålet med ordningen er å komme til enighet om hva som kan oppnås innenfor kommunesektorens inntektsrammer. Et annet mål er å redusere bruken av sterke statlige styringsvirkemidler ved at staten og kommunesektoren blir enige om prioriteringer knyttet til bruk av kommunesektorens ressurser. Ordningen har bidratt til bedre kontakt mellom KS og staten, og større grad av enighet om situasjonsbeskrivelsen for kommunesektoren.

Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for å koordinere ordningen. Det er fire, faste politiske møter i året. I tillegg omfatter ordningen både politisk og administrativ dialog mellom det enkelte departement og KS gjennom året. Sentralt i dialogen er bilaterale samarbeidsavtaler mellom regjeringen og KS på enkeltsektorer og involvering av KS i kostnadsberegninger.

Fylkeskommunene har fra 2010 fått utvidet ansvarsområde som følge av forvaltningsreformen. Partene er enige om at det ikke er behov for vesentlige justeringer i ordningen som følge av dette.

Involvering av KS i kostnadsberegninger

I 2007 ble det innført rutiner for å involvere KS i kostnadsberegninger, som skal bidra til at det utarbeides et best mulig beslutningsgrunnlag for regjeringen og Stortinget. Disse prosessene skal ikke redusere regjeringens mulighet til å foreta helhetlige vurderinger og prioriteringer, men sikre at KS trekkes inn uten at det gis innsyn i fortrolig budsjettarbeid og prioriteringsdiskusjoner. Det pågår per mai 2010 dialog om syv saker.

Bilaterale avtaler

Bilaterale avtaler inngår som virkemiddel i statens samlede styring av kommunesektoren. De inngåtte avtalene i konsultasjonsordningen mellom ett eller flere departementer og KS kan deles inn i tre hovedkategorier: avtaler om kvalitetsutvikling, avtaler om samfunnsutvikling og avtaler om samhandling mellom forvaltningsnivåene. Regjeringen og KS har per mai 2010 ni bilaterale avtaler i konsultasjonsordningen, samt en tilleggsavtale til avtalen om Miljøverndepartementets program Livskraftige kommuner. De ni avtalene omhandler:

• barnevern

• kvalitetsutvikling innen pleie- og omsorgssektoren

• boligsosialt arbeid

• bosetting av flyktninger og etablering/nedleggelse av mottak og omsorgssentre

• rammeavtale NAV

• samhandling på helse- og omsorgsområdet

• styrket samarbeid mellom NAV og utdanningsmyndighetene i kommuner og fylkeskommuner

• livskraftige kommuner (med tilleggsavtale: grønne energikommuner)

• landbruks- og næringsutvikling

Åtte av disse avtalene varer ut 2010. Det rapporteres på status for den enkelte avtale til det tredje konsultasjonsmøtet i august. Regjeringen og KS vil i etterkant av møtet vurdere om det er aktuelt å reforhandle eller videreføre avtaler som utløper inneværende år.

Utredning om bilaterale avtaler

Kommunal- og regionaldepartementet vil utlyse et utredningsprosjekt for å innhente mer kunnskap om erfaringer med og effekter knyttet til bruk av bilaterale avtaler.

Les mer om konsultasjonsordningen, referater og møtedokumenter på departementets nettsider på regjeringen.no.

8 Oppgavefordeling og regelverk – endringer på fagdepartementenes områder

Kapitlet omtaler endringene i oppgavefordeling og regelverk som har konsekvenser for kommunenes og fylkeskommunenes planlegging av aktivitet i 2011. Saker som berører revidert nasjonalbudsjett 2010 er omtalt i kapittel 5. Øvrige enkeltsaker for inneværende år med vesentlige endringer ut over det som er varslet i statsbudsjettet for 2010, eller i andre stortingsdokumenter, omtales i dette kapitlet. Innlemming og avvikling av øremerkede tilskudd omtales i kapittel 4.

8.1 Helse- og omsorgsdepartementet

8.1.1 Samhandlingsreformen

St.meld. nr. 47 (2009–2010) Samhandlingsreformen ble behandlet i Stortinget 27. april 2010. Meldingen angir følgende hovedutfordringer for å få til bedre samhandling mellom aktørene i helse- og omsorgstjenestene:

• pasientenes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok

• tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom

• demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne

Regjeringen vil på bakgrunn av Stortingets vedtak arbeide videre med utformingen av en ny kommunal helse- og omsorgslov, et forpliktende avtaleverk mellom kommuner og helseforetak, en gjennomgang av rammebetingelsene for allmennlegetjenesten, herunder fastlegeordningen, og økonomiske virkemidler som redusert ISF-andel i spesialisthelsetjenesten, å gi kommunene økonomisk ansvar for utskrivningsklare pasienter og kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten.

Det legges til grunn at kommunene på frivillig basis vil samarbeide om oppgaveløsningen i de tilfeller der de ser dette som nødvendig. Kommunene vil ikke bli pålagt nye oppgaver uten at disse blir finansiert.

Regjeringen forutsetter at kommunene prioriterer det forebyggende helsearbeidet. Det vises til 230 mill. kroner av veksten i de frie inntektene i 2010 kroner var begrunnet i dette formålet.

I det kommende utviklingsarbeidet vil det legges til grunn at en større andel av forventet vekst i helse- og omsorgssektorens samlede budsjetter kommer i kommunene.

I revidert budsjett har regjeringen foreslått å styrke tilskuddet i 2010 til stimulering av samhandlingstiltak i kommunene med 40 mill. kroner. Tilskuddet økes dermed fra 33 mill. kroner til 73 mill. kroner. Tilskuddet administreres av Helsedirektoratet. Midlene tildeles av Helse- og omsorgsdepartementet i samråd med Kommunal- og regionaldepartementet.

8.1.2 Omsorgsplan 2015

I St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening la Helse- og omsorgsdepartementet fram fem langsiktige strategier og en egen omsorgsplan for å møte framtidens omsorgsutfordringer. Gjennom en avtale mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ble Omsorgsplan 2015 utvidet og konkretisert. Gjennomføringen av Omsorgsplan 2015 må ses i sammenheng med avtalen som er inngått mellom Helse- og omsorgsdepartementet og KS om utvikling av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Omsorgsutfordringene berører mange samfunnssektorer og samspillet med familie og lokalsamfunn. Planleggingen på dette området må derfor være et viktig tema i det lokale økonomi- og kommuneplanarbeidet, og ikke begrenses til eventuelle sektorplaner for omsorgstjenestene.

Årsverk i pleie- og omsorgstjenesten

Regjeringen hadde ut fra nivået i 2004 et mål om å øke bemanningen i de kommunale omsorgstjenestene med 10 000 årsverk innen utgangen av 2009. For perioden 2004–2008 viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at personellinnsatsen i denne perioden er økt med om lag 12 500 årsverk. Veksten i 2006, 2007 og 2008 var på til sammen om lag 14 100 nye årsverk. Stort innslag av små stillinger, mange vikarer og timearbeidere i omsorgstjenesten gjør det krevende for SSB å benytte registertall. SSB har nå endret sitt opplegg og vurderer at datakvaliteten på de siste års tall er styrket. De nye årsverkene dekkes ifølge SSB i stor grad av fagpersonell med helse- og sosialutdanning. Andelen personell uten slik utdanning er redusert.

De foreløpige årsverkstallene for 2009 innenfor pleie og omsorg viser en nedgang på 0,5 pst. Nedgangen kan forklares med endringer i føringen av statistikk. Korrigert for dette oppgir SSB at det er om lag nullvekst i 2009. Ifølge tall fra SSB er imidlertid antall legeårsverk i sykehjem økt med 10 pst. i 2009. Tidligere erfaring viser at de foreløpige tallene som regel er noe lavere enn de endelige tallene.

Investeringstilskudd – 12 000 nye omsorgsplasser

Husbankens nåværende tilskuddsordning til bygging og fornying av heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger ble etablert i 2008 som en del av Omsorgsplan 2015.

Tilskuddet dekker 20 pst. av kostnadene ved bygging av omsorgsboliger og 30 pst. ved bygging av sykehjemsplasser og fellesareal, inkl. areal for dagaktivitetstilbud i tilknytning til eksisterende omsorgsboliger. Det ble i statsbudsjettet for 2008 lagt til grunn et mål om at det skal gis tilskudd til 12 000 heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008–2015. For 2010 er det gitt en prisjustert tilsagnsramme på vel 1,3 mrd. kroner, tilsvarende 2 500 sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

Det er gitt mulighet for tilsagn om 6 000 heldøgns omsorgsplasser siden tilskuddet ble opprettet i 2008 til og med 2010, og det var ved utgangen av 2009 gitt tilsagn om 3 131 boenheter.

I løpet av 2009 kom det foreløpige søknader fra kommunene om bygging av til sammen 2 396 heldøgns omsorgsplasser, herunder 1 305 sykehjemsplasser og 1 091 omsorgsboliger. Husbanken mottok 1 971 endelige søknader, fordelt på 1 169 sykehjemsplasser og 802 omsorgsboliger. I 2009 ble det gitt tilsagn til 70 prosjekter med 1 237 sykehjemsplasser og 748 omsorgsboliger, hvorav 85 pst. gjaldt botilbud til eldre over 67 år og 15 pst. til beboere under 67 år. 80 pst. av tilsagnene ble gitt til etablering av langtidsplasser.

Det vil bli gjort en løpende vurdering av behovet og de årlige rammer som gis for ordningen.

Kompetanseløftet 2015

Kompetanseløftet 2015 skal bidra til å sikre omsorgstjenestene tilstrekkelig, kompetent og stabil bemanning, og har fem delmål:

• 10 000 nye årsverk med relevant fagutdanning

• heve det formelle utdanningsnivået i omsorgstjenestene

• sikre bruttotilgang på om lag 4 500 helsefagarbeidere per år

• skape større faglig bredde

• styrke veiledning, internopplæring og videreutdanning

Nærmere 2 200 personer gjennomførte videre- og etterutdanninger på fagskole- eller høyskolenivå i 2009, og om lag 4 200 personer er under utdanning i 2010. Vel 300 personer gjennomførte desentralisert høgskoleutdanning i ulike helse- og sosialfag i 2009, og over 1 100 er under utdanning i 2010.

Vel 1 100 personer fullførte et kvalifiseringsløp til helsefagarbeidernivå i 2009 med støtte fra Kompetanseløftet, og om lag 2 600 er under utdanning i 2010. Tall fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell viser at det i 2009 ble gitt autorisasjon til om lag 4 100 helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Overgangen fra en 3-årig hjelpepleierutdanning til en 4-årig helsefagarbeiderutdanning innebar at det i 2009 nesten ikke ble ferdigutdannet ungdom gjennom det ordinære skoleløpet.

I 2009 ble det lansert en rekrutteringskampanje som hadde som formål å øke søkerantallet til helsearbeiderfaget og styrke omsorgsyrkets omdømme. Dette supplerer den direkte kontakten med ungdom gjennom Aksjon Helsefagarbeider. For andre året på rad økte i 2010 tallet på søkere til helse- og sosialfag i videregående opplæring. Antallet læreplasser i helsearbeiderfaget ser ut til å være på et tilstrekkelig nivå.

Det ble i løpet av 2009 etablert undervisningshjemmetjenester i alle landets fylker. Med undervisningssykehjem og de nye undervisningshjemmetjenestene i alle fylker, samt fem regionale omsorgsforskningssentra, er forsknings- og utviklingsarbeidet i kommunene styrket.

Demensplan 2015

Demensplan 2015 skal bidra til å styrke kvaliteten, kompetansen og kapasiteten i tjenestene til personer med demens og deres pårørende. Planen har tre hovedmål: å øke dagaktivitetstilbudet, legge til rette for flere tilpassede boliger og bidra til økt kunnskap og kompetanse. Planen må også ses i sammenheng med regjeringens mål om 12 000 nye årsverk i omsorgssektoren fram til 2015. For å ut­vikle dagaktivitetstilbud, etablere pårørendeskoler og sikre bedre utredning og diagnostisering av demens er det iverksatt over 100 modellkommuneprosjekter i regi av demensplanen.

Mange sykehjem er ikke godt nok tilrettelagt for mennesker med demens, på tross av at om lag 80 pst. av dem som bor i sykehjem har en demenslidelse. Derfor skal bygg som finansieres gjennom Husbankens nye tilskuddsordning til sykehjem og omsorgsboliger tilpasses og tilrettelegges for mennesker med demens og kognitiv svikt.

Det er iverksatt en rekke tiltak knyttet til informasjon, opplæring, ny kompetanse og forskning. Gjennom Kompetanseløftet får kommunene tilskudd til videreutdanning innen geriatri og demens. Over 240 kommuner deltar i opplæringsprogrammet Demensomsorgens ABC, for å sikre ansatte økt kunnskap og kompetanse om demens. For å bidra til mer åpenhet og kunnskap om demenssykdommene og at flere mennesker oppdager symptomer på et tidlig tidspunkt, ble det vinteren 2009 gjennomført en nasjonal informasjonskampanje om demens.

Forskrift om vederlag for opphold i institusjon

Vederlagsforskriften har vært kritisert for å være vanskelig tilgjengelig både for beboere og for kommunen. Vederlaget beregnes på bakgrunn av beboers inntekt etter fradrag av skatt og gjeldsrenter. Dette medfører at endelig vederlagsberegning ikke kan foretas før likningen foreligger det påfølgende år. Etter omorganiseringer i NAV er det blitt vanskeligere for kommunene å få nødvendig bistand for å beregne riktig vederlag. Departementet har nå igangsatt et arbeid med sikte på å forenkle vederlagsforskriften. Det tas sikte på å sende et forslag til ny forskrift på høring i løpet av 2010.

Verdighetsgarantien

Som en oppfølging av avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre sendte departementet på høring et forslag om endringer i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 om rett til helsehjelp. Forslaget innebar en presisering av begrepet nødvendig helsehjelp ved å framheve verdighet som et grunnleggende element i helsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har mottatt i overkant av 100 høringsuttalelser. På bakgrunn av høringsrunden vil departementet arbeide videre med dette forslaget.

8.1.3 Ny refusjonsordning for helsehjelp i andre EØS-land

Det er ved lov 19. juni 2009 nr. 72 vedtatt at det skal innføres en ny refusjonsordning for helsehjelp i andre EØS-land (ikke-sykehusbehandling). Norge er EØS-rettslig forpliktet til å innføre en slik ordning. Ny refusjonsordning ventes å tre i kraft fra 1. januar 2011.

Kommuner og fylkeskommuner får finansieringsansvaret når innbyggerne deres får helsehjelp i andre EØS-land, og helsehjelpen tilsvarer tjenester som hører inn under det lovpålagte « sørge for »-ansvaret som kommuner og fylkeskommuner har. For kommunene vil ordningen omfatte allmennlegehjelp, fysioterapi og jordmortjeneste, mens fylkeskommunene får finansieringsansvaret for tjenester til de prioriterte gruppene som ville vært gitt i den offentlige tannhelsetjenesten, om tannhelsehjelpen hadde vært gitt i Norge.

Utgiftene skal dekkes innenfor de frie inntektene. Det er ikke lagt opp til at det utbetales folketrygdrefusjon fra staten for tjenester der kommuner eller fylkeskommuner har et lovpålagt « sørge for »-ansvar. Pasienten må selv betale for helsehjelpen og søke refusjon etterpå.

Helsedirektoratet/Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) skal administrere ordningen. HELFO skal behandle refusjonskravene og utbetale refusjon til pasienten. Deretter faktureres kommuner og fylkeskommuner for utgiftene. Tilsvarende ordning vil gjelde overfor de regionale helseforetak for tjenester de har « sørge for »-ansvar for.

Hvor mange som vil benytte ordningen, og fordelingen mellom ulike typer tjenester, er vanskelig å forutse. Det antas at den samlede bruken av helsetjenester (i Norge og andre EØS-land) ikke vil øke vesentlig, men at noen pasienter vil velge å motta behandling i utlandet istedenfor i Norge. Basert på bruken av en lignende ordning i Sverige, er det på usikkert grunnlag anslått at det vil bli under 1 000 refusjonskrav i Norge per år. Det er da ikke tatt hensyn til at ordningen med bidrag til fysioterapi i utlandet etter folketrygdloven § 5-22 skal avvikles og at dette vil påvirke bruken av den nye refusjonsordningen. Slikt bidrag ble i 2009 utbetalt for i overkant av 7 000 pasienter, med i underkant av 29 mill. kroner i folketrygdutgifter. Det legges opp til at disse midlene overføres til rammetilskuddet til kommunene fra og med 2011.

Det ble i saldert budsjett for 2010 overført 8 mill. kroner til rammetilskuddet til kommunene (kap. 571, post 60) med utgangspunkt i at ordningen skulle iverksettes i løpet av 2010. Disse midlene trekkes ut siden ordningen først trer i kraft i 2011, jf. omtale i revidert nasjonalbudsjett.

Hvis omfanget av behandling i andre EØS-land viser seg å bli vesentlig annerledes enn lagt til grunn, vil andre finansieringsløsninger eventuelt bli vurdert.

Helse- og omsorgsdepartementet mener det bør legges opp til en fast dialog mellom Helsedirektoratet/HELFO og kommunene og fylkeskommunene ved KS, eventuelt også Oslo kommune, om hvordan ordningen skal praktiseres. I en slik dialog vil man på generelt grunnlag kunne drøfte refusjonsnivå, hva som er refusjonsberettiget, fastsettelse av retningslinjer samt oppgjørsformer m.m.

I løpet av våren 2010 sendes utkast til forskriften på offentlig høring. Forskriften vil gi nærmere regler om blant annet hvem som er berettiget til refusjon, hva slags behandling det kan ytes refusjon for, hvilke vilkår som gjelder, hvordan refusjon og egenandel skal beregnes, i hvilken utstrekning reiseutgifter dekkes, hvor krav skal fremsettes og hvem som skal behandle kravene og dekke utgiftene.

8.1.4 Opptrappingsplan for rusfeltet

Helse- og omsorgsdepartementet la fram en opptrappingsplan for rusfeltet som vedlegg til St.prp. nr. 1 (2007–2008). Planen løper til og med 2010.

Planen omfatter 147 tiltak innen forebygging, behandling, rehabilitering, forskning og kompetansebygging. Budsjettet for 2010 legger til rette for at tilnærmet alle tiltakene i planen vil være igangsatt eller fullført i løpet av 2010.

Tilskuddsordningen til kommunale rustiltak over kapittel 763, post 61 (tidligere kap. 761, post 63) er fra og med 2010 endret. Tilskuddet skal fra 2010 målrettes til en gradvis oppbygging av kapasitet i kommunene. Målgruppen vil være både unge med rusproblemer og voksne med omfattende rusmiddelavhengighet.

Stortinget har vedtatt å be regjeringen fremme forslag til en sterkere satsing på helhetlig rusbehandling og oppfølging. Regjeringen vil vurdere hensiktsmessig strategi for videre oppfølging av rusfeltet.

8.1.5 Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Helse- og omsorgsdepartementet har hatt forslag til forbedringer av ordningen med BPA på høring. Høringen belyste flere prinsipielle og praktiske problemstillinger. Saken ses i sammenheng med arbeidet med å utrede en eventuell harmonisering av den kommunale helse- og omsorgslovgivningen.

8.1.6 Folkehelselov

Landets fylkeskommuner og Oslo kommune har fra 1. januar 2010 et lovfestet ansvar for oppgaver i folkehelsearbeidet, jf. Ot.prp. nr. 73 (2008–2009) Om lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet. Loven slår fast at fylkeskommunene og Oslo kommune har en viktig rolle og et viktig ansvar i det brede folkehelsearbeidet.

Slik det framgår av lovproposisjonen og som varslet i kommuneproposisjonen for 2010, vil det bli arbeidet videre med en nærmere vurdering og gjennomgang av kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for å fremme folkehelse.

Fylkeskommunene forventes å bistå kommunene i arbeid med å forankre forebyggingsinnsatsen i kommunenes ordinære plan- og styringssystemer, samt i arbeid med å få oversikt over helseutfordringene.

8.1.7 Helse- og sosialfagskoler

I tråd med avtalen som er inngått på Stortinget om konkretisering av Omsorgsplan 2015 etablerte regjeringen fra andre halvår 2009 et tilskudd til finansiering av fagskoleutdanning innenfor helse- og sosialfag. Tilskuddet vil i 2010 utgjøre i alt 75 mill. kroner.

Forvaltningen av tilskuddet ble som et ledd i forvaltningsreformen overført til fylkeskommunene 1. januar 2010. I henhold til Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. (gjennomføring av forvaltningsreformen) skal tilskuddet øremerkes i en avgrenset periode, og tidspunkt for innlemming av midlene ses i sammenheng med Omsorgsplan 2015.

8.2 Kunnskapsdepartementet

8.2.1 Endringer i opplæringsloven og privatskoleloven

Kunnskapsdepartementet har våren 2010 fremmet en lovproposisjon med forslag om følgende endringer i opplæringsloven og privatskoleloven, jf. Prop. 95 L (2009–2010) Endringar i opplæringslova og privatskolelova (leksehjelp m.m.) :

• lovfeste plikt for skoleeier til å tilby elever på 1.–4. årstrinn leksehjelp i opplæringsloven og privatskoleloven

• endre bestemmelsene om bortvisning av elever i opplæringsloven og privatskoleloven

• lovfeste plikt til foreldresamarbeid for private skoler i privatskoleloven

• endre opplæringsloven § 9–4 om lærebøker og andre læremidler (språknorm)

• endre bestemmelse om utlysing av stilling ved ansettelse av deltidsansatt med fortrinnsrett i opplæringsloven

• endre betegnelsen kompetanse på lavere nivå til grunnkompetanse i opplæringsloven

• innføre krav om politiattest ved tilsetting i musikk- og kulturskoler i opplæringsloven

• endre opplæringslovens § 13–7 sjette ledd (tekniske endringer)

• lovfeste rett til skyss for funksjonshemmede til og fra skolefritidsordningen i opplæringsloven og privatskoleloven

Det foreslås at lovendringene skal tre i kraft f.o.m. august 2010.

8.2.2 Aktuelle meldinger til Stortinget

Melding til Stortinget om oppfølgingen av Midtlyngutvalget

Midtlyngutvalget leverte 2. juli 2009 sin utredning NOU 2009:18 Rett til læring . Utvalget gjennomgikk organisering, ressursbruk og resultater av spesialundervisning og det statlige spesialpedagogiske støttesystemet og vurderte blant annet i hvilken grad vi har et system som sikrer tidlig innsats til førskolebarn, elever og lærlinger med særlige opplæringsbehov. Utredingen har vært på høring.

Kunnskapsdepartementet tar sikte på å følge opp utredningen i en melding til Stortinget 2011.

Melding til Stortinget om ungdomstrinnet

Kunnskapsdepartementet vil våren 2011 legge fram en melding til Stortinget om ungdomstrinnet. Formålet med meldingen er å skape en bedre ungdomsskole som er mer praktisk, interessant, relevant og krevende. Meldingen vil bygge på og videreføre politikken fra tidligere stortingsmeldinger under denne regjeringen. I meldingen skal det blant annet vurderes om det er behov for større fleksibilitet i fag- og timefordelingen på ungdomstrinnet og en eventuell utvidelse av arbeidslivs­faget til å gjelde alle elever. Videre vil meldingen gå gjennom erfaringer med innhold og arbeidsformer i opplæringen på ungdomstrinnet med sikte på å få til en mer relevant og praktisk opplæring som motiverer flere elever. Andre relevante prosesser som opplæring for grupper med særskilte behov og opplæring for minoritetsspråklige, vil bli sett på i den grad de er spesielt rettet mot ungdomstrinnet.

8.2.3 Barnehage

Ny forskrift om likeverdig behandling av barnehager ved tildeling av offentlige tilskudd

Kunnskapsdepartementet sendte 19. april 2010 på høring forslag til ny forskrift om likeverdig behandling av barnehager ved tildeling av offentlige tilskudd. Departementet sendte samtidig på høring forslag til ny § 14a i barnehageloven og ny forskrift om bruk av offentlige tilskudd og foreldrebetaling i ikke-kommunale barnehager. Endringene i barnehageloven og de nye forskriftene vil etter planen gjelde fra 1. januar 2011.

Formålet med forskriften om likeverdig behandling er å sørge for likeverdig behandling av godkjente barnehager ved tildeling av offentlige tilskudd, og bidra til å sikre barnehager med likeverdig kvalitet. Det er foreslått at kommunen på samme måte som tidligere skal dekke kostnader til ordinær drift i ikke-kommunale barnehager som ikke dekkes av andre offentlige tilskudd og foreldrebetaling.

Videre er det foreslått ny § 14 i barnehageloven for å sikre at offentlige tilskudd og foreldrebetaling kommer barna i barnehagen til gode. Det er foreslått nye bestemmelser som begrenser adgangen til å ta ut verdier fra barnehagevirksomheten. Forslaget innebærer et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen. Videre er det foreslått at kommunen får rett til å kreve tilbakebetaling av offentlige tilskudd og foreldrebetaling som er akkumulert i virksomheten ved opphør eller salg av ikke-kommunale barnehager.

Oppnevning av et offentlig utvalg – styring av barnehagesektoren

Barnehagesektoren har i løpet av få år gått fra å være en liten sektor i det norske velferdssamfunnet, til å bli en stor og meget viktig sektor. Regjeringen varslet i St.meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen at den ville foreta en gjennomgang av barnehageloven med forskrifter, og Stortinget har gitt tilslutning til dette, jf. Innst. 162 S (2009–2010). For å få en grundig og helhetlig utredning har regjeringen besluttet at det skal oppnevnes et offentlig utvalg.

Utgifter til skoleskyss

Ved behandlingen av St.meld. nr. 25 (2008–2009) Lokal vekstkraft og fremtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken, ba flertallet i Kommunal- og forvaltningskomiteen Kunnskapsdepartementet om å vurdere om det bør etableres en ordning der kommuner ved skolenedleggelser skal kompensere fylkeskommunen for økte utgifter til skoleskyss, jf. Innst. S. nr. 304 (2008–2009). Ansvaret for å organisere og sørge for skoleskyss ligger hos fylkeskommunene, mens kommunene betaler persontakst per elev som har rett til skyss, jf. opplæringsloven § 13–4. Ansvaret for skyss av skoleelever ble overført fra kommunene til fylkeskommunene i 1986. Bakgrunnen for overføringen var et ønske om bedre samordning av det samlede rutetilbudet. Nordlandsforskning har tidligere undersøkt sammenhengen mellom skolenedleggelser og skyssansvar. Skolenedleggelser, i de tilfellene der antall elever med rett til skyss øker, medfører alltid at kommunenes skysskostnader øker fordi kommunene betaler persontakst. Hvor stor denne økningen er, har sammenheng med hvor mange ekstra skysselever nedleggingen medfører, hvor mye skyssavstanden øker, og om det etableres nye skyssruter. Kommunens økte kostnader utgjør samtidig økte billettinntekter for trafikkselskapene eller mindre utgifter for fylkeskommunene enn det ellers kunne vært. Det er derfor ingen entydig sammenheng mellom skolenedleggelser og endring i kostnad til skyssdrift, eller fordeling av kostnadsendringene mellom fylkeskommunene og kommunene. Kunnskapsdepartementet har foretatt en kartlegging av omfanget av, og årsaker til, skolenedleggelser i perioden f.o.m. skoleåret 2007–2008 t.o.m. skoleåret 2009–2010, herunder konsekvenser for elevenes reisetid. Kartleggingen viser at 264 elever, om lag 4 pst. av det totale antallet elever som er berørt av nedleggelser i perioden, har fått mer enn 20 km skolevei én vei som følge av nedleggelsene. Kartleggingen sier ikke noe om hvor lang reisevei elevene hadde i utgangspunktet. På grunnlag av dette vurderer Kunnskapsdepartementet det slik at det ikke er behov for en endring av dagens ordning som følge av de siste års skolenedleggelser.

En styrket felles innsats i arbeidet mot frafall

Gjennom Samarbeid for arbeid har regjeringspartiene en målsetting om å spre kunnskap og legge til rette for debatt om viktige temaer som sykefravær, frafall i videregående opplæring, næringsutvikling og bærekraftig økonomi.

Kunnskapsdepartementet har i samarbeid med fylkeskommunene etablert et treårig samarbeid for bedre gjennomføring av videregående opplæring.

Staten og hver enkelt fylkeskommune vil på bakgrunn av mål, tilstandsrapporter og tilgjengelig statistikk gå i dialog om hvilke resultater fylkeskommunen har nådd og de tiltak de vil igangsette for bedre fullføring i videregående opplæring. For å øke antall elever som fullfører og består videregående opplæring, er det nødvendig med nytenkning i tillegg til videreutvikling av allerede iverksatte tiltak.

Prosjektet er forankret i KS, og det har vært dialog om dette samarbeidet med Utdanningsforbundet og fylkesmennene.

Tiltakene vil bli gjennomført innenfor gjeldende budsjettrammer.

Fagskoler

I forbindelse med forvaltningsreformen ble drifts- og finansieringsansvaret for fagskolene overført fra Kunnskapsdepartementet til fylkeskommunene i 2010, og tilskuddet innlemmet i inntektssystemet. For 2010 ble det gjort en særskilt fordeling av tilskuddet utenfor utgiftsutjevningen, på basis av antall registrerte studenter. Det foreslås at midlene også for 2011 gis en særskilt fordeling basert på studenttall. Grunnlagstallene vil imidlertid bli oppdatert, slik at det for fylkeskommunal teknisk fagskoleutdanning er antall registrerte studenter høsten 2009 som legges til grunn for fordelingen av midler i 2011. Når det gjelder tilskuddet for private fagskoler, så vil dette beløpet bli prisjustert og lagt inn i rammen til de fylkeskommunene det gjelder.

Oppfølging av forvaltningsreformen – regionale forskningsfond

De regionale forskningsfondene ble opprettet 1. januar 2009 med fondskapital på 6 mrd. kroner. Kunnskapsdepartementet fordeler den årlige avkastningen etter fastsatte kriterier til sju fondsregioner, jf. Prop. 1 S (2009–2010) for Kunnskapsdepartementet. Høsten 2009 fastsatte Kunnskapsdepartementet Retningslinjer for regionale forskningsfond. Retningslinjene beskriver blant annet formålet med ordningen, angir ordningens styringslinje og aktører i og deres oppgaver og ansvarsområder. Fylkeskommunene i hver fondsregion har i løpet av vårhalvåret 2010 oppnevnt regionalt fondsstyre, utpekt vertsfylkeskommune og etablert sekretariat. Alle fondsstyrene vil i løpet av 2010 lyse ut forskningsmidler.

8.3 Arbeidsdepartementet

8.3.1 Kvalifiseringsprogrammet

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende standardisert kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007. Et hovedformål med ordningen er å redusere bruken av sosialhjelp som langtidsytelse gjennom å bidra til at flere i målgruppen kommer i arbeid. Kvalifiseringsprogrammet medfører en forsterket innsats overfor personer som har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og som står i fare for å komme i en passiv situasjon preget av inntektsfattigdom kombinert med sosiale og/eller helsemessige problemer. Ordningen bygger på et statlig og kommunalt samvirke overfor den enkelte, og bygger slik sett opp under partnerskapet i NAV-reformen. Forvaltningen av programmet er i likhet med forvaltningen av økonomisk sosialhjelp et kommunalt ansvar som skal utøves av NAV-kontoret. Alle kommuner har i dag tilbud om kvalifiseringsprogram. Ved utgangen av 2009 var det 8 459 deltakere i programmet.

Det er for 2010 bevilget om lag 769 mill. kroner til dekning av kommunenes merkostnader knyttet til programmet, jf. Prop. 1 S (2009–2010) og Innst. 15 S (2009–2010). Bevilgningen er basert på de beregnede merkostnadene for kommunene. Beregningen bygger på et gjennomsnittlig antall deltakere i programmet i 2010 på 9 600.

Arbeidsdepartementet har vurdert forutsetningene som er lagt til grunn og hva som er et realistisk nivå på antall deltakere og samlede kommunale merkostnader i 2010, jf. Prop. 1 S (2009–2010). Dette er drøftet med KS. Arbeidsdepartementet har ut i fra denne vurderingen kommet fram til at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i bevilgningen for 2010. Dette er nærmere omtalt i Prop. 125 S (2009–2010) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2010.

Tilskuddet til kvalifiseringsprogrammet foreslås innlemmet i kommunenes rammetilskudd i 2011. Bevilgningen i 2011 gis en særskilt fordeling og holdes utenfor fordelingen etter ordinære fordelingsnøkler. Endelig beløp som skal innlemmes i rammetilskuddet presenteres i statsbudsjettet for 2011.

8.3.2 Arbeids- og velferdsforvaltningen – status og ekspertgruppe som skal se på forholdet mellom NAV-kontor og forvaltningsenheter

På bakgrunn av blant annet Riksrevisjonens rapport om revisjon av Arbeids- og velferdsetaten for budsjettåret 2008 og høringen i Kontroll- og konstitusjonskomiteen 15. januar 2010, nedsatte Arbeidsdepartementet en ekspertgruppe som skal se nærmere på arbeidsdelingen og samhandlingen mellom NAV-kontorene og forvaltningsenhetene.

Ekspertgruppen skal gjennomgå og vurdere om arbeidsdelingen, organiseringen og arbeidsformer samlet sett bidrar til å virkeliggjøre NAV-reformens mål og intensjoner. Gruppen skal også innhente erfaringer og synspunkter fra kommunesektoren, brukergrupper og ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Ekspertgruppen leverte en delrapport 30. april 2010. Delrapporten inneholder bl.a.:

• En relativt detaljert gjennomgang av dagens arbeidsdeling mellom NAV-kontorene og forvaltningsenhetene, herunder

  • hvordan oppgaver er fordelt og hvor vedtaksmyndighet ligger, bl.a. kriterier for når en sak oversendes en forvaltningsenhet

  • fordeling av bemanning og kompetanse mellom kontor og enheter knyttet til ytelsesforvaltningen og hvordan dette ble gjort i tilknytning til etableringen av forvaltningsenhetene

  • retningslinjer og rutiner for samhandling og oppgaveløsning

  • støttesystemer for oppgaveløsningen (ikt, post, arkiv)

• En sammenfatning av erfaringer med gjeldende arbeidsdeling og samhandling, samt foreliggende planer og forbedringstiltak på området

Delrapporten er nærmere omtalt i Prop. 125 S (2009–2010) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2010. Sluttrapport legges fram innen 30. juni 2010.

8.3.3 Felleserklæring mellom KS og Arbeidsdepartementet knyttet til det videre samarbeidet om arbeids- og velferdsforvaltningen

Rammeavtalen mellom KS og Arbeids- og inkluderingsdepartementet om ny arbeids- og velferdsforvaltning ble inngått 21. april 2006, og utløp 31. desember 2009. Avtalen skulle først og fremst understøtte lokale prosesser i tilknytning til organiseringen og etableringen av NAV-kontorene. Denne delen av NAV-reformen er nå i all hovedsak gjennomført, og samarbeid om NAV-kontor mellom Arbeids- og velferdsetaten og den enkelte kommune er lovfestet i arbeids- og velferdsforvaltningsloven.

For å signalisere viktigheten av et fortsatt godt samarbeid mellom staten og KS, har partene undertegnet en felleserklæring som bekrefter intensjonen i den tidligere rammeavtalen om at arbeids- og velferdsforvaltningen er et samarbeid mellom staten og kommunesektoren som likeverdige parter. Arbeidsdepartementet og KS skal avholde møter hvert halvår og drøfte og gi gjensidig informasjon om relevante forhold knyttet til utviklingen av arbeids- og velferdsforvaltningen.

8.4 Barne-, likestillings- og inkluderings­departementet

8.4.1 Bosetting og integrering av flyktninger

Kommunene er sentrale aktører i bosetting og integrering av nyankomne flyktninger. Rask bosetting skal danne grunnlag for et aktivt liv i trygge omgivelser. Deltakelse i introduksjonsprogram og norskopplæring skal sikre nyankomne overgang til arbeid og deltakelse i samfunnet for øvrig. Bosettingsarbeidet vil også framover kreve en stor innsats i kommunene.

Behovet for bosetting av enslige mindreårige asylsøkere har økt og her kreves en særlig innsats av alle involverte aktører.

Integreringstilskuddet er, sammen med tilskudd til norskopplæring, statens viktigste virkemiddel for å gjøre kommunene i stand til å bosette flyktninger, jf. forslag om økte satser for enslige mindreårige flyktninger under 18 år i kapittel 5.

8.4.2 Samarbeidsavtale med KS om bosetting

Arbeidet med bosetting av flyktninger er regulert gjennom en samarbeidsavtale mellom staten ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og kommunesektoren ved KS. Avtalen skal sikre rask, god og stabil bosetting i tråd med bosettingsbehovet. Nåværende samarbeidsavtale er forlenget fram til og med 31. desember 2010.

8.4.3 Krisesentertilbudet

Stortinget vedtok 19. juni 2009 Lov nr 44 Om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova). Loven trådte i kraft 1. januar 2010. Loven fastslår at kommunene har ansvar for å sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud til personer som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, og som har behov for et trygt midlertidig botilbud. Tilbudet skal være et gratis lavterskeltilbud som gir brukerne støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet, og skal omfatte et botilbud, dagtilbud, telefontilbud og oppfølging i rehabiliteringsfasen. Kommunene har videre plikt til å sørge for helheten gjennom samordning av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet.

Som en overgangsordning ble det øremerkede statstilskuddet til kommunene til drift av krisesentertilbudet opprettholdt i 2010. Tilskuddet ble imidlertid lagt om fra en overslagsbevilgning til en rammestyrt bevilgning. Samtidig ble bevilgningen styrket med 67 mill. kroner for å gi kommunene økonomiske muligheter til å tilpasse tilbudet til lovens krav, herav 3 mill. kroner til kap. 1510 Fylkesmannsembetene, post 01 Driftsutgifter. Av bevilgningen i 2010 er 19 mill. kroner en midlertidig styrking for å gi kommunene og eksisterende krisesentre mulighet for noe økte kostnader i overgangsåret. 45 mill. kroner skal videreføres i 2011 for å gi en varig kvalitetsforbedring av tilbudet.

Det øremerkede statstilskuddet over kap. 840, post 60 Tilskudd til krisesenter avvikles i 2011, og 231,3 mill. kroner legges inn i kommunenes rammer. Saken inngikk i konsultasjonene mellom staten og kommunesektoren i 2009.

8.4.4 Kommunalt barnevern

I kommuneproposisjonen for 2010 ble situasjonen i det kommunale barnevernet beskrevet, og regjeringen uttalte at det er ønskelig å styrke kapasiteten og kvaliteten i denne tjenesten. Veksten i de frie inntektene i 2010 legger til rette for en styrking av det kommunale barnevernet med 400 årsverk. Regjeringen vil følge utviklingen i det kommunale barnevernet fram mot framleggelsen av statsbudsjettet for 2011.

8.5 Kommunal- og regionaldepartementet

8.5.1 Bolyst

Kommunal- og regionaldepartementet har nå startet arbeidet med en egen bolystsatsing. Satsingen har en åpen innretning, med fokus på hva som kan være med å skape attraktive lokalsamfunn i distriktsområder. Dette skal bl.a. ses i sammenheng med arbeidet for å styrke lokalt utviklingsarbeid i kommunene (LUK), som departementet nå starter opp.

Departementet samarbeider nært med landets fylkeskommuner i satsingene på bolyst. Det har gått ut en utlysning der interesserte kan søke om midler til regionale og lokale pilotprosjekter. Noe av hensikten med pilotene er å samle kunnskap om hva som påvirker folk sine valg når det gjelder bosted.

8.5.2 Lokal samfunnsutvikling i kommunene (LUK)

Satsingen Lokal samfunnsutvikling i kommunene er nå i gang, og skal bidra til å utvikle attraktive lokalsamfunn over hele landet. Satsingen skal bygge opp om den eksisterende innsatsen fylkeskom­munene har overfor kommunene. 18 fylkeskommuner har tatt imot invitasjonen til å være med i satsingen. Målet er at flere kommuner blir sterke utviklingsaktører og jobber kontinuerlig med å utvikle attraktive lokalsamfunn. Det er satt av 30 mill. kroner til satsingen i 2010.

8.5.3 Bygningspolitikk

Ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven er vedtatt av Stortinget i samsvar med lovforslaget i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen). I den nye loven er det lagt vekt på forenkling og effektivisering av byggesaksbehandlingen, og at loven skal være mer systematisk og brukervennlig. Bedre kvalitet i byggverk er et sentralt siktemål, hvor økt uavhengig kontroll og en styrking av kommunenes tilsynsplikt er viktige virkemiddel.

Universell utforming er sentral i Kommunal- og regionaldepartementets arbeid med oppfølging av ny lov. Dette tydeliggjøres i ny byggteknisk forskrift gjennom skjerpede krav til tilgjengelighet og krav om universell utforming av nye bygg, anlegg og uteområder. I ny plan- og bygningslov er det hjemmel til å gi forskrifter om oppgradering av eksisterende bygg, anlegg og uteområder til en standard tilsvarende universell utforming. Over tid kan krav til enkelte bygningskategorier fastsettes i egne forskrifter. I ny byggteknisk forskrift og ny byggesaksforskrift er også krav til miljø og energibruk, kontroll og et nytt overtredelsesgebyr sentrale temaer. Etter planen skal ny lov og forskrifter tre i kraft 1. juli 2010.

Kommunal- og regionaldepartementet arbeider med en melding til Stortinget om bygningspolitikken som etter planen skal foreligge høsten 2011. Bakgrunnen er behovet for en helhetlig gjennomgang av virkemidler, tiltak og erfaringer for å utvikle en framtidsrettet bygningspolitikk. Bærekraftig kvalitet i ny og eksisterende bebyggelse, effektive byggeprosesser og det offentlige som forbilde, vil være blant temaene som blir drøftet i meldingen.

En arbeidsgruppe for økt energieffektivitet i bygg ble nedsatt av Kommunal- og regionaldepartementet i desember 2009. Gruppen har bred representasjon fra bygge- og eiendomsnæringen, og skal etter planen legge fram innspill til tiltak og virkemidler for økt energieffektivitet i nye og eksisterende bygg. Gruppens forslag vil kunne gi innspill til videre drøfting i stortingsmeldingen om bygningspolitikken og forslagene vil bli vurdert i forbindelse med framtidig arbeid med byggteknisk forskrift.

8.5.4 Ressurskrevende tjenester

Kommunene får i 2010 kompensert 80 pst. av netto lønnsutgifter utover innslagspunktet på kroner 865 000 i toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Det er for 2010 budsjettert med 4 350 mill. kroner til kommunene.

I 2009 var det 5 299 ressurskrevende tjenestemottakere som var omfattet av ordningen. Dette var en økning på 794 tjenestemottakere eller 17,6 pst. i forhold til 2008. I tillegg økte utgiftene utover innslagspunktet per tjenestemottaker nominelt med 14,6 pst.

Kommunal- og regionaldepartementet satte ut et oppdrag om å utrede årsaker til den sterke kostnadsøkningen fra 2008 til 2009. Rapporten fra konsulentene (Fürst og Høverstad ANS) konkluderer med at årsakene er at (1) den faktiske kostnadsveksten ble høyere enn prisjusteringen av innslagspunktet, (2) økt antall mottakere med behov for ressurskrevende tjenester og mer tjenester til den enkelte som følge av en dreining i type omsorgstjenester som kommunene yter, (3) tidligere underrapportering fanges opp etter hvert som ordningen blir bedre kjent og (4) det er feilrapportering av refusjonskrav fra kommuner.

Fram til og med budsjettet for 2010 har innslagspunktet blitt justert med den samlede lønns- og prisveksten for kommunene. Siden det bare er lønn som kan refunderes, vil en fra og med budsjettet for 2011 gå over til å justere innslagspunktet med anslag for lønnsveksten for det året kommunene søker refusjon for. Kommunal- og regionaldepartementet vil arbeide videre med ordningen, for om mulig å gjøre den mer målrettet. Eventuelle endringer vil bli varslet i statsbudsjettet for 2011.

8.6 Miljøverndepartementet

8.6.1 Oppfølging av ny plan- og bygningslov og naturmangfoldloven

Ny plan- og bygningslov og ny naturmangfoldlov trådte begge i kraft 1. juli 2009, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) om naturmangfoldloven og Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) om plan- og bygningsloven (plandelen). Disse lovverkene er til sammen en av de største regelverksendringer vi har hatt innen norsk arealforvaltning. Kommunene får gjennom disse to lovene ansvaret for samordnet arealforvaltning, også naturmangfold, på en helt annen måte enn etter tidligere regelverk. Direktoratet for naturforvaltning sendte 23. mars 2010 utkast til forskrifter om henholdsvis utvalgte naturtyper og prioriterte arter på høring med tre måneders høringsfrist.

8.6.2 Plan og miljøkompetansen i kommunene

Oppfølging av klima-, areal- og miljøpolitikken, herunder nytt regelverk, forutsetter at det finnes faglig kompetanse og ressurser til å arbeide med ulike problemstillinger på en systematisk og langsiktig måte. Undersøkelser, blant annet gjennomført av Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet, viser at kompetansen på plan- og miljøområdet er svært varierende. Mange kommuner har også problemer med å rekruttere kompetent personell.

Miljøverndepartementet har omtalt kompetansesituasjonen på sitt område i statsbudsjettet for 2010, jf. Prop. 1 S (2009–2010). Miljøverndepartementet har til vurdering ulike tiltak for å fremme kommunal kompetanse og kapasitet på plan- og miljøområdet.

Samarbeid mellom kommuner kan bidra til kompetanseheving innen plan- og miljøområdet, noe som også kan bidra til å ivareta grenseoverskridende utfordringer.

Miljøverndepartementet mener videre det er viktig at fylkesmannsembetene veileder kommunene i deres arbeid for utvikling av kommunesamarbeid.

8.6.3 Nasjonale forventinger til regional og kommunal planlegging

For å fremme en bærekraftig utvikling skal regjeringen innen 1. juli 2011 ha utarbeidet nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Den nasjonale politikken som formidles her, skal følges opp i regionale og kommunale planstrategier som skal være vedtatt senest høsten 2012. Planstrategiene skal redegjøre for viktige utviklingstrekk og utfordringer, herunder langsiktig arealbruk og miljøutfordringer.

8.6.4 Ny modell for lokal forvaltning av verneområdene

Det innføres en ny modell for lokal forvaltning av verneområdene som Stortinget har sluttet seg til, jf. Prop. 1 S (2009–2010) for Miljøverndepartementet og Innst. 9 S (2009–2010).

Nasjonalparker og andre store verneområder skal forvaltes av interkommunale, politisk sammensatte nasjonalpark-/verneområdestyrer. Styrene velges av kommunestyrene og består primært av ordførere eller andre folkevalgte i kommunen. I tilegg oppnevnes politisk(e) representant(er) fra berørt(e) fylkeskommune(r). Styrets sekretariat legges til statlige ansatte nasjonalpark-/verneområdeforvaltere. Framdriften i ansettelse av forvaltere er avhengige av budsjettutviklingen. Fylkesmannen vil ivareta sekretariatsfunksjonen inntil forvalterne er på plass. Styret skal samarbeide med andre berørte parter gjennom et bredt sammensatt faglig rådgivende utvalg. Nasjonalpark-/verneområdestyret skal vurdere om det også bør opprettes et administrativt fagutvalg med representanter fra berørte kommuner for å formalisere forvalterens kontakt med kommunene. De aller fleste av kommunene som har svart på henvendelse fra Miljøverndepartementet om deltakelse i lokal forvaltning av de store verneområdene, ønsker dette.

Kommuner som ønsker det skal også kunne overta forvaltningsansvaret for små verneområder, forutsatt at kommunene kan dokumentere at de bl.a. har et godt faglig miljø med natur- og forvaltningsfaglig kompetanse.

Forvaltningsordningen forutsetter ikke kommunal finansiering, men vil bli finansiert over Miljøverndepartementets budsjett. Når ordningen er etablert, vil bevilgningene til verneområdeforvaltere bli overført til statsbudsjettet kap. 1510 Fylkesmennene som øremerkede midler, mens driftsbevilgningene til styrene fortsatt vil sortere under Miljøverndepartementet over budsjettet til Direktoratet for naturforvaltning

8.6.5 Revisjon av vannforskriften

Det har skjedd endringer i vannforskriften som trådte i kraft 1. januar 2010, jf. EUs vanndirektiv. Bakgrunnen for endringen var forvaltningsreformen med overføring av vannregionmyndigheten fra fylkesmannen til fylkeskommunen, og ny plan- og bygningslov. Endringen innebærer blant annet at Rogaland og Sogn og Fjordane nå er egne vannregioner, og antall vannregionmyndigheter er dermed økt fra ni til elleve.

Vannregionmyndighetene har ansvar for prosessen med å utarbeide vannforvaltningsplaner innen 2015. Planene skal dekke alle vannforekomster i regionen, både ferskvann, saltvann og grunnvann. I tillegg har vannregionmyndigheten ansvar for å følge opp de planene som er vedtatt nå for første planperiode. Det presiseres også at alle fylkeskommuner er vedtaksmyndighet i forhold til planene, også de som ikke er vannregionmyndighet, og de må derfor delta aktivt under hele arbeidet. Det forutsettes også at kommunene deltar aktivt innenfor sine vannområder.

8.6.6 Ny naturmangfoldlov

Naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2999), Innst. O. nr. 100 (2008–2009) og Beslutning. O. nr. 105 (2008–2009). Loven gjelder for alt naturmangfold. Loven skal sikre at sektorene, herunder kommuner, som påvirker eller utnytter natur må vektlegge forvaltningsmål, kunnskapsgrunnlaget, rettslige prinsipper og regler og regler om utvalgte naturtyper i sin naturforvaltning. I loven åpnes det for at forvaltningsmyndighet for verneområder kan delegeres til kommuner som frivillig ønsker slik myndighet. Dette er nærmere beskrevet under «Ny modell for lokal forvaltning av verneområdene».

8.6.7 Statlig planretningslinje for kommunal klima- og energiplanlegging

Høsten 2009 fastsatte Regjeringen statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i kommunene. Etter denne skal kommunene i sin kommuneplanlegging innarbeide tiltak og virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser og sikre mer effektiv energibruk og miljøvennlig energiomlegging. Fylkeskommunen skal legge retningslinjene til grunn for regional planlegging innenfor eget ansvars- og påvirkningsfelt.

8.6.8 Oppfølging av forvaltningsreformen

Miljøverndepartementet har sendt forventningsbrev til fylkeskommunene i tilknytning til nye oppgaver på miljøområdet. Direktoratet for naturforvaltning sendte 2. mars brev med fordeling av midler på vannforvaltning, samt fordeling av tilskudds- og tiltaksmidler som fylkeskommunen skal forvalte.

Det er avholdt to fagseminar for fylkeskommunene på vannforvaltningsområdet, og et på friluftsliv/vilt/innlandsfisk, og de fylkeskommunene som ønsker det har fått tilbud om et seminar til på friluftsliv/vilt/innlandsfisk. Det arbeides med å finne gode arenaer for samhandling mellom departement/direktorat og fylkeskommune, og departementet fikk innspill og ønsker fra fylkesrådmannskollegiet 11. mars. Det er satt i gang et arbeid for å få nye elementer inn i KOSTRA på de nye oppgavene til fylkeskommunen på miljøområdet. I dette arbeidet holder departementet nær kontakt med Samrådsgruppen på miljøområdet som ble etablert våren 2009, og består av representanter fra fylkeskommunen, KS, fylkesmannen og Miljøverndepartementet/Direktoratet for naturforvaltning.

8.7 Samferdselsdepartementet

8.7.1 Arbeidet med nasjonale føringer for fylkesveg og fylkeskommunenes trafikksikkerhetsarbeid

Samferdselsdepartementet arbeider med å tilpasse gjeldende forskrifter til vegloven og vegtrafikk­loven til ny ansvarsdeling etter forvaltningsreformen. Forslag til forskrift om minimumskrav til sikkerhet i tunneler på fylkesveg og kommunal veg i Oslo er sendt på høring med frist 10. mai 2010. I forslaget til forskrift foreslås samme krav til minimum sikkerhet i tunneler på fylkesveg og kommunal veg i Oslo som det vi har for riksvegtunneler. Det foreslås imidlertid at forskriftens virkeområde i hovedsak begrenses til tunneler over 500 meter og med årsdøgntrafikk på mer enn 300 kjøretøy. Forslag til forskrifter om plikt for fylkeskommunene inkludert Oslo kommune til å innhente og formidle nødvendige veg- og vegtrafikkdata til offentlige registre og til vegtrafikksentralene ble sendt på høring 16. april 2010, med frist 16. juli 2010. Det tas sikte på å sende forslag til forskrift om minimum sikkerhetskrav m.m. til bruer, ferjekaier og bærende vegkonstruksjoner på offentlig høring i løpet av høsten 2010.

Arbeidet med et sett permanente og fullstendige nasjonale føringer er også igangsatt. Det legges opp til at vegbrukere, næringsliv, fylkeskommuner og staten deltar i arbeidet, slik som forutsatt i Ot.prp. nr. 68 (2008–2009). I arbeidet inngår en samlet vurdering av behovet for nasjonale føringer om minstestandard etter veglov og vegtrafikklov, samt hvilke områder (utbygging, drift, vedlikehold, beredskap m.m.) det er aktuelt å utarbeide forslag til slike føringer for. Det skal foretas en avveining av behovet for slike føringer opp mot hensynet til fylkeskommunenes handlefrihet og de økonomiske og administrative konsekvensene. Første del av arbeidet forutsettes gjennomført i løpet av høsten 2010. Vegdirektoratet står for arbeidet i samråd med Samferdselsdepartementet.

Da mange standardkrav inngår i inngåtte kontrakter som løper videre på fylkesveg, har det etter Samferdselsdepartementets vurdering til nå ikke vært behov for midlertidige føringer i form av forskrifter. Ordningen med felles vegadministrasjon på regionalt nivå reduserer også behovet for midlertidige føringer. For riksveg gjelder nasjonale føringer gitt i lov, forskrift og bindende bestemmelser i instrukser og Statens vegvesens håndbøker uendret. Det samme gjelder for fylkesveg når slike føringer er gitt gjennom lov og forskrift. Vegdirektoratet har i tillegg anmodet fylkeskommunene om at standardkrav m.m. i Statens vegvesens instrukser og håndbøker følges for de vegene som er omklassifisert, inntil departementet har avklart hvilke nasjonale føringer som skal gjelde for standarden m.m. på fylkesvegnettet. Behovet for eventuelle midlertidige nasjonale føringer vurderes imidlertid fortløpende.

8.8 Finansdepartementet

8.8.1 Portoutgiftsrefusjon fra kommunene til skatteetaten

De kommunale skatteoppkreverne har ansvaret for fellesinnkrevingen av inntekts- og formuesskatt og avgifter til folketrygden, mens det er staten ved skatteetaten som fastsetter hvor mye skatt og folketrygdavgifter som skal betales. På vegne av skatteoppkreverne forestår skatteetaten utskrivning og utsendelse av skatteoppgjøret. Etter gjeldende ordning skal skatteoppkreverne dekke portoutgifter ved utsendelsen. Dette skjer ved at skatteetaten viderefakturerer hver skatteoppkrever for dennes andel av utgiftene. For skatteoppgjøret i 2008 ble 16,8 mill. kroner viderefakturert.

Finansdepartementet vil fra 2011 oppheve gjeldende ordning med refusjon fra kommunene til staten av portoutgifter ved utsendelse av skatteoppgjøret. Rammetilskuddet til kommunene for 2011 vil bli redusert tilsvarende utgiftsbortfallet for skatteoppkreverne.

8.9 Justis- og politidepartementet

8.9.1 Nødnett – nytt digitalt radiosamband for nødetatene

Utbyggingen av første område av Nødnett er over to år forsinket. Radionettet, som utgjør hovedinvesteringen i Nødnett, er nå ferdig utbygget. Politiet i Østfold, Follo, Oslo, Romerike og Søndre Buskerud politidistrikter har tatt Nødnett i bruk. Politidistriktet Asker og Bærum vil etter planen kobles på Nødnett i løpet av mai. Det arbeides for at brannvesenet og helsetjenesten skal kunne ta Nødnett i bruk så raskt som mulig.

Etablering av radiodekning involverer kommuner gjennom byggesaksbehandling i forbindelse med bygging av nye radiostasjoner og har vist seg å være krevende både tids- og ressursmessig. Justis- og politidepartementet vil ved eventuell beslutning om landsdekkende utbygging av Nødnett søke å bidra til at byggesaksprosessen blir mer hensiktsmessig for alle parter.

I henhold til brannloven § 9 og § 16 er kommunen forpliktet til å etablere og drive brannvesenet, herunder også brannvesenets radiokommunikasjonssystem. I henhold til lov om kommunehelsetjenesten § 1 – 3 og forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester § 4 har kommunene ansvar for å etablere legevakt og samarbeide med de regionale helseforetak om nødkommunikasjon i et landsdekkende lukket kommunikasjonsnett med eget nødnummer 113.

Investeringer i radionettverket og førstegangsinvesteringer i brukerutstyr til legevakter og kommunalt brannvesen dekkes imidlertid over den statlige bevilgningen under Justisdepartementets kap. 456 Direktoratet for nødkommunikasjon. Kommuner og statlige etater skal dekke drift/leie av datalinjer til kommunikasjonssentralene, fysisk tilrettelegging av egne lokaler, samt opplæring av egne sluttbrukere. Kostnader til innføringsprosjektene i etatene dekkes innenfor egne rammer.

Bruken av Nødnett skal betales via en årlig avgift. Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), har valgt å opprette egne sentraliserte driftsorganisasjoner for å tilby brukerstøtte og drift av systemene på kommunikasjonssentralene. Disse tjenestene vil bli fakturert særskilt.

Kostnadsbelastningen for brukerne av radiosamband før og etter innføringen av Nødnett kartlegges av et eksternt analysefirma. Det legges opp til at en eventuell skjevhet i kostnadsbelastningen mellom nødetatene, inklusive kommunene, utjevnes gjennom en rammeoverføring mellom sektorene. Det valgte driftskonseptet vil også bli gjenstand for særskilt vurdering. KS er sammen med nødetatenes fagdirektorater og Direktoratet for nødkommunikasjon involvert i arbeidet.

8.9.2 Prop. 91 L (2009–2010) Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret er til behandling i Stortinget. I sivilbeskyttelsesloven § 13 er departementet gitt hjemmel til å gi forskrifter om vedlikehold, lagring og lokalisering av Sivilforsvarets materiell, herunder bestemmelser om utgiftsfordeling mellom kommunene. Kommunenes økonomiske plikter, slik de er etter gjeldende sivilforsvarslov, foreslås videreført, men det tas sikte på gjennom forskrift å gi tydelige rammer for forpliktelser og fordeling av utgifter. Hovedformålet med en ny forskrift vil være at alle kommuner skal bidra økonomisk, og ikke kun de kommunene som er vertskommuner for sivilforsvarslager, slik praksis har utviklet seg til å være i dag.

I tilknytning til dette vises det også til følgende fra lovproposisjonen:

Dagens finansieringsordning innebærer at kommunene har økonomisk ansvar for lokaler til og vedlikehold av Sivilforsvarets materiell. I prinsippet innebærer dette at kommunene står økonomisk ansvarlig for prioriteringer gjort av Sivilforsvaret. Dette bryter med det finansielle ansvarsprinsipp, og vurderes som uheldig. Departementet vil vurdere ordninger som er enklere å administrere og som er i samsvar med det finansielle ansvarsprinsippet. En ordning der Sivilforsvaret overtar ansvaret også for lokaler og vedlikehold er en mulig løsning.

Det er nødvendig å gjennomføre en kartlegging av dagens utgifter og utgiftsfordeling før endelig beslutning treffes. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med endelig forslag til løsning så snart denne kartleggingen er gjennomført. Det legges foreløpig opp til å utarbeide en forskrift som omhandler kostnadsfordeling mellom kommunene.

8.10 Kulturdepartementet

8.10.1 Spillemidler til idrettsformål/idretts­anlegg

En departementsoppnevnt gruppe har gjennomgått kriteriene for fordeling av spillemidler til idrettsformål til fylkeskommunene, som igjen viderefordeler spillemidlene til ordinære idrettsanlegg i kommunene. Arbeidsgruppens rapport har vært sendt på bred høring blant annet til alle kommuner og fylkeskommuner med utsatt høringsfrist 1. mai 2010. Eventuelle endringer av kriteriene vil således kunne gjelde for fordelingen av spillemidlene til fylkeskommunene i 2011.

8.10.2 Spillemidler til kulturbygg

Som en del av forvaltningsreformen, jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid, fikk fylkeskommunene fra 2010 et utvidet ansvar for forvaltningen av spillemidler til kulturbygg. Dette innebærer at tilskuddsordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur blir faset ut. Departementet har etter 1. januar 2010 fremdeles ansvaret for forvaltningen av spillemidler til byggeprosjekter som har fått tilsagn før 1. januar 2010 om tilskudd fra denne ordningen. Etter hvert som midlene som er knyttet opp til tilskuddsordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur blir fristilt fra pågående prosjekter, vil midlene bli kanaliserte inn i den desentraliserte ordningen for kulturbygg, slik at fylkeskommunene får det samlede forvaltningsansvaret for spillemidler til kulturbygg. Pågående prosjekter som har fått tilsagn om tilskudd fra ordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur, vil få utbetalt resttilskudd i samsvar med framdriften og likviditetsbehovet i prosjektene.

8.10.3 Styrerepresentasjon i kultur­institusjoner

I Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. (gjennomføring av forvaltningsreformen) legges det opp til at fylkeskommunene skal få større ansvar for oppnevning av styreledere og styremedlemmer til region/landsdelsinstitusjoner og knutepunktinstitusjoner fra 2010. Som en oppfølging av dette gikk det ut brev 2. mars 2010 fra Kulturdepartementet til berørte fylkeskommuner og kommuner, med forslag til endringer i oppnevningsmåten for 41 region-/landsdelsinstitusjoner og knutepunktinstitusjoner på museums-, musikk- og teaterfeltet. Forslaget går ut på at statens ansvar for oppnevning av styremedlemmer og varamedlemmer overføres til fylkeskommunen fra første ordinære styrevalg. For Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Festspillene i Bergen og Festspillene i Nord-Norge ønsker departementet fortsatt å oppnevne styreleder med vara. Dette er også aktuelt når det gjelder det nye teater- og konserthuset Kilden (TKS) IKT.

8.10.4 Endring i lov om folkebibliotek

Som oppfølging av St.meld. nr. 23 (2008–2009) Bibliotek. Kunnskapsallmenning, møtestad og kulturarena i ei digital tid (bibliotekmeldingen) vil departementet overføre ansvaret for statlige bibliotekoppgaver fra ABM-utvikling til Nasjonalbiblioteket. Denne omorganiseringen fordrer en endring i lov om folkebibliotek kap. 5, § 13 Statlige bibliotekoppgaver. Departementet vil om kort tid sende ut et høringsnotat om denne endringsloven.

8.10.5 Konsesjonsordningen for video­omsetning

Kulturdepartementet la 26. mars 2010 fram en proposisjon med forslag til endringer i film- og videogramloven. Forslaget innebærer først og fremst at kravet om tillatelse (konsesjon) for å drive omsetning av video oppheves.

Forslaget begrunnes med at både den kulturpolitiske og kontrollpolitiske begrunnelsen for ordningen er svekket. Det nye grunnlovsvernet av ytringsfriheten er i dag til hinder for å bruke konsesjonsordningen som et lokalt kulturpolitisk virkemiddel, for eksempel ved å stille vilkår om innholdet i tilbudet eller lignende. Framveksten av nye distribusjonsmåter gjør også systemet med kommunal konsesjonsordning mindre egnet enn tidligere. Kulturdepartementet legger også vekt på at denne typen konsesjonsordning er en inngripende form for regulering fordi den innebærer at en viss type medievirksomhet er forbudt uten uttrykkelig offentlig tillatelse.

8.11 Landbruks– og matdepartementet

8.11.1 Melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikk

Landbruks- og matdepartementet skal etter planen legge fram en melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikk våren 2011. Det legges opp til en helhetlig gjennomgang av landbruks- og matpolitikken, samt å gjøre landbrukssektorens samfunnsansvar tydeligere og legge til rette for at norsk landbruk møter framtidens utfordringer på en offensiv måte. Det legges opp til et nært samarbeid med berørte departementer og med andre interesser, herunder kommunesektoren.

8.11.2 Oppfølging av forvaltningsreformen

På landbruks- og matområdet har fylkeskommunene fått oppgaver innenfor verdiskapning i landbruket, klima- og samfunnsplanlegging, samt rekruttering og kompetanseheving i landbruket. Endelig tilskuddsbrev til fylkeskommunene av 18. januar 2010 legger rammer og forventninger til fylkeskommunene som regionale utviklingsaktører på landbruks- og matområdet. I brevet understreker departementet fylkeskommunes forsterkede rolle som regionale utviklingsaktører på landbruks- og matområdet, og behovet for å sikre en god kopling mellom landbruk og annet samfunns- og næringsutviklingsarbeid i fylkene. Det er etablert arenaer for dialog og samhandling mellom Landbruks- og matdepartementet og fylkeskommunene om det videre arbeidet med oppgaveløsningen.

8.12 Fornyings-, administrasjons- og kirke­departementet

8.12.1 Samepolitikk og politikk overfor nasjonale minoriteter

Det er etablert en arbeidsgruppe med representanter fra KS, Sametinget og Fornyings, administrasjons- og kirkedepartementet som skal kartlegge kommunesektorens utfordringer med å gi likeverdige tjenester til den samiske befolkningen.

8.12.2 IKT-standarder i forvaltningen

Forskrift om obligatoriske IT-standarder i offentlig sektor pålegger alle norske kommuner å følge de samme kravene som statlig sektor til nå har vært pålagt gjennom Referansekatalogen (jf. omtale i St.prp. nr. 68 (2008–2009) Kommuneproposisjonen 2010 ).

For å sikre god elektronisk samhandling internt i offentlige virksomheter, mellom virksomheter og med innbyggere og næringsliv, arbeider Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet med å fremme bruken av åpne standarder i offentlig sektor. Dette har resultert i Referansekatalogen, som inneholder en oversikt over forvaltningsstandarder som skal eller bør legges til grunn for offentlige IT-systemer. Statlige virksomheter er pålagt å følge kravene i Referansekatalogen gjennom instruks. Kommunale virksomheter ble gjennom forskrift om obligatoriske IT-standarder fra 1. januar 2010 pålagt å følge de obligatoriske standardene fra første versjon av Referansekatalogen. Våren 2010 skal en ny versjon av både forskriften og Referansekatalogen på høring.

8.12.3 Universell utforming

Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger rettet mot allmennheten forventes å bli vedtatt i løpet av 2011 og tre i kraft 1. januar 2012. Forskriften regulerer bl.a. hvilke krav som skal stilles til nyinnkjøpte IKT-løsninger, i første omgang med fokus på webløsninger og IKT-baserte selvbetjeningsautomater som er rettet mot allmennheten. Kravene koordineres med kravene i Referanse­katalogen. Forskriften bygger på § 11 i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

8.12.4 Standardformat for elektronisk faktura

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) utvikler system for mottak av elektronisk faktura. Dette blir obligatorisk for statlige virksomheter fra 1. juli 2011. Gjennom forskriftsregulering tar regjeringen sikte på at kommuner og fylkeskommuner skal bruke samme standardformat for elektronisk faktura som staten innen 1. juli 2012.

8.12.5 Offentlig elektronisk postjournal (OEP)

Innføringen av Offentlig elektronisk postjournal (OEP) er avgrenset til statlige virksomheter, og løsningen som ble lansert i 2010 er ikke dimensjonert for å ta inn kommuner og fylkeskommuner. Løsningen er basert på åpen kildekode, og kan brukes dersom kommunene ønsker å inngå et samarbeid om postjournal.

8.13 Nærings– og handelsdeparte­mentet

8.13.1 Oppfølging av forvaltningsreformen – endringer i lov om Innovasjon Norge

Nærings- og handelsdepartementet sendte 26. mars 2010 forslag til endringer i lov av 19. desember 2003 nr. 130 om Innovasjon Norge på alminnelig høring. Her foreslås det å endre tjenestetiden for styremedlemmer og styreleder i Innovasjon Norges hovedstyre fra fire til to år. Dette krever en endring i lov om Innovasjon Norge § 15 om tjenestetid.

Videre har departementet, bl.a. i arbeidet med implementering av delt eierskap i Innovasjon Norge og forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet om en ny distriktsrettet garantiordning, identifisert behov for å tydeliggjøre enkelte paragrafer i loven og merknadene som berører disse. Departementet vil derfor legge fram forslag til presiseringer av § 6 om forholdet til annen lovgivning, § 8 om selskapets finansiering m.m. og § 9 om eiernes ansvar, slik at loven uttrykkelig hjemler en slik garantiordning. Presiseringene gjelder også den eksisterende distriktsrettede risikolåneordningen som finansieres av fylkeskommunene.

8.13.2 Status for implementering av delt eierskap i Innovasjon Norge

Fylkeskommunene overtok fra og med 1. januar 2010 til sammen 49 pst. av eierskapet i Innovasjon Norge, jf. lov om Innovasjon Norge. En arbeidsgruppe med representanter fra Nærings- og handelsdepartementet og fylkeskommunene utarbeidet våren 2009 utkast til reviderte vedtekter, eieravtale, retningslinjer for valgkomité for hovedstyret og mandat for Samarbeidsforum for Innovasjon Norge. Dokumentene ble behandlet i departementet og fylkeskommunene høsten 2009/ våren 2010.

De reviderte vedtektene for selskapet ble vedtatt på et ekstraordinært foretaksmøte 17. desember 2009, mens eieravtalen, vedlagt bl.a. mandat for Samarbeidsforum, ble signert 24. mars 2010, etterfulgt av et ekstraordinært foretaksmøte hvor valgkomiteen for hovedstyret ble oppnevnt og retningslinjer vedtatt.

8.14 Fiskeri– og kystdepartementet

8.14.1 Havne- og farvannsloven

Den nye havne- og farvannsloven trådte i kraft 1. januar 2010. Loven erstatter lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann mv. Loven gir kystkommuner forvaltningsansvar og myndighet innenfor kommunens grenser.

8.14.2 Oppfølging av forvaltningsreformen

I løpet av 2010 vil Fiskeri- og kystdepartementet og Fiskeridirektoratet gjennomføre samlinger med aktuelle fylkeskommuner for overføring av kunnskap som er nødvendig for at fylkeskommunene skal kunne utføre sine havbruks- og fiskerirelaterte oppgaver på en tilfredsstillende måte.

9 Bruken av nynorsk i kommunane

I april 2009 slutta Stortinget seg til måla og prinsippa for ein ny, strategisk språkpolitikk som regjeringa har skissert i St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk. Det overordna målet for ein slik politikk er å sikre det norske språket sin posisjon som eit fullverdig, samfunnsberande språk i Noreg. Meldinga legg også opp til eit meir systematisk arbeid for å styrkje nynorsk språk og den nynorske skriftkulturen på brei basis. Dersom desse måla skal gje meining, er det m.a. naudsynt å rette merksemda mot språk og språkbruk også i kommunar og fylkeskommunar.

Både som lokaldemokratisk arena og som produsent av velferdstenester er kommunesektoren ein stor språkbrukar. Det språket kommunane nyttar i den skriftlege kommunikasjonen sin med innbyggjarane, kan også vere med på å avgjere korleis demokratiet og det offentlege velferdstilbodet fungerer. Kommunane har også eit omfattande språkleg hopehav med statlege styresmakter. Mykje av den skriftlege informasjonen kommunane formidlar til innbyggjarane, er difor ofte språkleg påverka eller utforma frå sentralt hald.

For mange kommunar kan administrasjonsspråket tene som ein identitetsskapande faktor og bidra til å gje eit lokalsamfunn eller ein region profil og særpreg. Særleg i mange distriktskommunar er det klart at bruk av nynorsk som administrasjonsmål ofte kan fungere på denne måten. Samstundes veit vi at nynorsk som levande bruksspråk både på landbasis og i randsonene av det nynorske kjerneområdet er utsett for eit vedvarande press frå bokmål som det dominerande nasjonale fleirtalsmålet. Også innanfor det nynorske kjerneområdet gjer det seg gjeldande eit slikt press i større eller mindre grad.

På bakgrunn av dette trengst det eit meir systematisk arbeid for å styrkje det nynorske administrasjonsmålet i kommunesektoren og for å skape større medvit om den funksjonen den nynorske skriftkulturen kan ha som lokalt og regionalt identitetsuttrykk, og som eit element i å forme kommunen sitt omdømme både ovanfor eigne innbyggjarar og ovanfor omverda. Det er difor om å gjere å fremje ein funksjonell nynorsk målbruk på ulike kommunale arenaer, m.a. i det kommunale plansystemet, som opplæringsmål i skulen, som bruksmål i barnehagane og så langt det er råd som undervisnings- og opplæringsmål i den norskopplæringa for innvandrarar som kommunane har ansvaret for å gjennomføre.

Behovet for å styrkje nynorsken i kommunesektoren gjeld særleg i dei 114 kommunane som etter føresegna i § 5 i Lov om målbruk i offentleg teneste har gjort vedtak om å krevje nynorsk i alle skriv frå statlege styresmakter til kommunen. Tilsvarande vedtak har også tre av fylkeskommunane gjort, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Dette er nærare omtala i kommuneproposisjonen for 2009. Her refererte vi dei viktigaste resultata frå ei spørjeundersøking i 2006 om korleis denne regelen fungerer i praksis, og om i kva grad nynorskkommunane nyttar nynorsk som kommunalt administrasjonsmål m.m. Denne granskinga var gjennomført på initiativ frå og i regi av Landssamanslutninga av nynorskkommunar og Nynorsk kultursentrum.

For å følgje opp granskinga frå 2006 har Språkrådet, statens fagorgan i språkspørsmål, i lengre tid arbeidd med å førebu ei ny kartlegging av målbruken i kommunane, jf. omtale i kommuneproposisjonen for 2010, der det er vist til at ei slik kartlegging er varsla i språkmeldinga frå regjeringa. Ei slik spørjeundersøking må planleggjast nøye for at resultatet skal bli best mogleg, og dette har teke noko lengre tid enn ein tidlegare trudde. Det ser no ut til at arbeidet kan gjennomførast hausten 2010.

I 2009 etablerte Kommunal- og regionaldepartementet ein eigen nynorskpris til kommunar som har gjort ein innsats for å fremje, vidareutvikle og vedlikehalde nynorsk som målform i kommunen. Kommunane vart vurderte etter følgjande kriterium: Kommunal informasjon og heimeside, bruk av nynorsk i kommunale planar og målbruksplanar, kor aktiv kommunen er i å nytte nynorsk i lokalt kulturarbeid, aktiv bruk av nynorsk i skular, barnehagar og anna arbeid for barn og unge, og eventuelle kvalitetssikringstiltak for å sikre godt språk i kommunen. Stord kommune vann prisen på 100 000 kroner i 2009, med Fjell kommune som nummer to. Kommunal- og regionaldepartementet vil også i 2010 dele ut denne prisen på 100 000 kroner til beste nynorskkommune. Departementet vil kome attende til dette i ei eiga utlysing som informerer om kriteria for å få prisen, søknadsfristar, med vidare.