10 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til lovvedtakets del I

Til § 1-3 annet ledd første, annet og nytt tredje punktum

Annet ledd første og annet punktum viderefører gjeldende § 1-3 annet ledd første og annet punktum med enkelte presiseringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 3.2.4. Etter bestemmelsen kan Finanstilsynet tillate at skadeforsikringsselskaper overtar livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer som etter avtalen er av høyst ett års varighet. Det er presisert at dette bare gjelder hvor forsikringen gir rett til utbetaling av erstatning som engangsbeløp, eller der hvor forsikringen oppfyller andre produktkrav som er fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Forskriftshjemmelen åpner for at det kan gis nærmere regler i forskrift om hvilke livsforsikringer et skadeforsikringsselskap skal ha adgang til å overta. I henhold til forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring) § 1-5 kan et skadeforsikringsselskap overta enkelte forsikringer med utbetalinger over en periode på opp til fire år. Forslaget om krav til engangsutbetaling har ikke til hensikt å gjøre endringer i forhold til det som allerede følger av gjeldende rett. Denne begrensningen følger etter gjeldende rett av en fortolkning av kravet om at avtalen må være av maksimum ett års varighet.

Tredje punktum er nytt, og gir Kongen kompetanse til å fastsette nærmere regler om enkelte kollektive forsikringer (gruppeforsikringer) knyttet til dødelighetsrisiko og uførerisiko som omfattes av annet punktum, jf. omtale i avsnittet ovenfor. Det vises også til omtale under avsnitt 3.2 ovenfor.

Til § 7-2 fjerde ledd

De foreslåtte endringene er tatt inn for å rette opp en inkurie i lovteksten. Begrepene «fellespensjonskasse» og «interkommunal pensjonskasse» skal bytte plass i gjeldende lovtekst, slik at «fellespensjonskasse» erstattes med «interkommunal pensjonskasse» og «interkommunal pensjonskasse» erstattes med «fellespensjonskasse».

Til § 9-23 annet ledd

Den foreslåtte endringen innebærer at myndigheten til å fastsette nærmere regler om kontoføring og kontoutskrift, legges til departementet (og ikke som etter gjeldende rett, til Finanstilsynet).

Til § 12-1

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 3.2.4 og 3.6.

Første ledd angir hvilke forsikringer som kan overtas av et skadeforsikringsselskap med tillatelse etter forsikringsvirksomhetsloven til å drive skadeforsikring. Dette er forsikring mot skade eller tap av ting, rettigheter eller andre fordeler, og forsikring mot erstatningsansvar eller kostnader. Ulykkesforsikring, sykeforsikring og annen personforsikring som ikke er livsforsikring, regnes også som skadeforsikring. Bestemmelsen er ikke uttømmende, og skal heller ikke tolkes antitetisk. Det er for øvrig inntatt en tilsvarende bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 annet og tredje ledd hva angår hva som regnes som hhv. kollektive og individuelle livsforsikringer.

Annet ledd første punktum innebærer et forbud mot at skadeforsikringsselskaper kan markedsføre eller tilby forsikringer mot strafferettslige sanksjoner (som for eksempel bøter mot trafikkforseelser, ulovlig nedlasting på internett eller lignende) dersom forsikringen vil være i strid med rettsordenen. Forbudet avgrenses mot forsikringer mot sivilt ansvar (som for eksempel motorvognforsikring), samt forsikring mot for eksempel styreansvar. Kompetansen til å avgjøre om en forsikring vil være i strid med rettsordenen er lagt til departementet, jf. annet ledd annet punktum . Departementet legger til grunn at domstolene skal ha full prøvelsesrett over enkeltvedtak fattet av departementet.

Til § 12-2

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 3.3, og er ny i forhold til gjeldende rett.

Første ledd fastsetter at skadeforsikringsselskapet kan forestå administrasjon av selvforsikringsordninger for foretak og institusjoner i tilknytning til at selskapet overtar forsikring for samme foretak eller institusjon.

Annet ledd krever at det skal føres en egen konto for hver selvforsikringsordning med avregning ved hvert årsskifte, for å unngå sammenblanding av midler.

Til § 12-3

Bestemmelsen er omtalt ovenfor under avsnitt 3.5, og gjelder ved skadeforsikringsselskapers bruk av agenter (for eksempel andre finansinstitusjoner, forsikringsagenter, leverandør av en vare eller tjeneste) som selgere av selskapets forsikringer.

Første ledd innebærer at skadeforsikringsselskapet får en plikt til å påse at deres agenter oppfyller kravene som følger av forsikringsavtalelovens bestemmelser om informasjon i forbindelse med inngåelse av avtalen i §§ 2-1, 2-2, 11-1 og 11-2. Dette tilsvarer reguleringen av verdipapirforetak som benytter tilknyttede agenter, jf. verdipapirhandelloven § 10-16.

Annet ledd fastsetter at krav på erstatning i henhold til forsikringsavtale kan meldes direkte til agent. Kravet skal i så fall regnes som fremsatt overfor skadeforsikringsselskapet i henhold til reglene i forsikringsavtaleloven §§ 8-5 og 18-5, den dag agenten har mottatt meldingen.

Til § 12-4

Bestemmelsen er omtalt ovenfor under avsnitt 3.4.

Bestemmelsen angir hvilke deler av lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven) som gjelder når skadeforsikringsselskaper formidler forsikringer for andre forsikringsselskaper. Forsikringsformidlingslovens kapittel 7 om forsikringsagenter får tilsvarende anvendelse på skadeforsikringsselskapers formidling av forsikring, med unntak av §§ 7-5 (plikt til å tegne ansvarsforsikring) og § 7-6 (plikt til å opprette klientkonto). Dette innebærer at forsikringsformidlingslovens § 7-1 om registrering, § 7-2 om daglig leders egnethet, § 7-3 om kvalifikasjonskrav, § 7-4 om plikt til å nekte registrering, § 7-7 om hvilke selskap det kan formidles forsikringer for og hvilke informasjonsplikter som gjelder overfor kunden og overfor Finanstilsynet (§ 7-8), § 7-9 om aksessorisk agentvirksomhet og § 7-10 om forsikringsagentvirksomhet som representerer forsikringsselskap med hovedsete i andre land, får anvendelse når skadeforsikringsselskaper formidler forsikringer for andre. Bestemmelsen gjelder for skadeforsikringsselskapenes forsikringsformidlingsvirksomhet som sådan og for den som forestår ledelsen av formidlingsvirksomheten.

Til § 12-5

Bestemmelsen regulerer kravet til og bruken av premietariffer i skadeforsikringsselskaper. Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 4 og må ses i sammenheng med forslaget til § 12-6 om endring av premietariffer og § 12-7 om beregning av premier, jf. omtale av disse nedenfor. Første ledd første punktum fastsetter at skadeforsikringsselskaper skal ha premietariffer for standardiserte produkter eller produktkombinasjoner som selskapet markedsfører. Det vil si at kravet også omfatter produkter som selges av og formidles av andre. Kravet om premietariffer gjelder bare for produkter som betraktes som standardiserte. Standardisering vil foreligge når det i liten grad foretas individuelle tilpasninger av avtalevilkårene, utover individuelt tilpassede premier.

Forsikringskunder og potensielle forsikringskunder skal gis opplysninger om premietariffen når disse etterspør standardiserte forsikringer Formålet med bestemmelsen er at skadeforsikringsselskapet skal etablere system for å gi sine kunder og potensielle kunder informasjon om premienivå. De som etterspør standardiserte forsikringer skal på en enkel måte få informasjon fra selskapet om forsikringsproduktets premienivå og om forhold hos forsikringstakeren som forsikringsselskapet vil legge vekt på ved beregning av premien for en eventuell forsikringskontrakt. Kravet til opplysninger om premienivå er ikke et krav om at det skal oppgis et konkret premiebeløp som er bindende for forsikringsselskapet ved en eventuell senere inngåelse av en forsikring. Første ledd annet punktum fastsetter at skadeforsikringsselskapet i sine premietariffer eller eventuelt på annen måte, skal angi hvilke forhold på forsikringstakerens side som vil gi rett til premierabatt eller betinge premietillegg. Annet punktum er ment å dekke forhold som forekommer hyppig og som for eksempel vil gi grunnlag for en reduksjon av premien for en kunde (premierabatt). Dette vil typisk kunne være medlemskap i foreninger eller organisasjoner. Første ledd fjerde punktum gir hjemmel til å fastsette nærmere regler om premietariffer i forskrift.

Annet ledd presiserer nærmere hvilke premieopplysninger kunden skal ha. Det er det samlede vederlaget selskapet normalt beregner seg for de forskjellige produktene og tjenestene knyttet til produktene, som er relevant.

Tredje ledd må ses i sammenheng med fjerde ledd nr. 3, som fastsetter at det ikke skal skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Tredje ledd fastsetter at selskapene kan anvende ulike premier overfor ulike kundegrupper når aktuarberegninger eller risikostatistikk gir forsvarlig grunnlag for å legge til grunn at kundegruppene representerer forskjellig forsikringsrisiko. Bestemmelsen kan ikke tolkes slik at enhver form for forskjellsbehandling mellom kunder hvor det ikke kan vises til aktuarberegninger eller risikostatistikk, ikke vil være forsvarlig. Det kan for eksempel tenkes at salg og distribusjon av forsikringer fremstår som billigere til en gruppe forsikringskunder enn en annen. Organisasjoner vil ofte kunne oppnå rabattavtaler for sine medlemmer fordi man har lavere kostnader med hensyn til markedsføring og distribusjon av forsikringer til medlemmene. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det skjer individuelle forhandlinger med den enkelte kunde før endelig premie fastsettes. Det vises for øvrig til at annen lovgivning kan inneholde diskrimineringsforbud som er til hinder for at det gjøres forskjell mellom kundegrupper, selv om aktuarberegninger og statistikk viser at de representerer forskjellig risiko.

Fjerde ledd svarer til gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 12-1 første til tredje ledd, men med en presisering om at kravene gjelder både ved utarbeidelse av premietariffer og ved den endelige premiefastsettelsen.

For skadeforsikringsselskaper som i samsvar med lovforslaget § 1-3 annet ledd har adgang til å tilby livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer, fastsetter femte ledd første punktum at selskapene skal ha en tilsvarende meldeplikt for produkter som livsforsikringsselskaper er underlagt i medhold av forsikringsloven § 9-6. Etter femte ledd annet punktum kan Kongen gi nærmere regler om denne meldeplikten.

Sjette ledd svarer til gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 12-1 fjerde ledd.

Syvende led d fastsetter at Kongen kan gi nærmere regler om forsikringsselskapenes plikt til å gi opplysninger om skadeforsikringsprodukter til informasjonsordninger for finansielle tjenester. Plikten til å gi slike opplysninger vil i så fall komme til anvendelse også i de tilfeller hvor livsforsikringsselskaper selger skadeforsikringsprodukter. Bestemmelsen medfører ikke plikt for selskapene til å inkludere opplysninger som har karakter av forretningshemmeligheter eller for øvrig må antas å være konkurransesensitive.

Til § 12-6

Bestemmelsen gjelder selskapenes adgang og plikt til å endre premietariffene, og er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 4. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forsikringsavtaleloven §§ 3-3 og 12-7 som har bestemmelser om forsikringsselskapenes adgang til å foreta premieøkning, og med § 12-5 om premietariffer og § 12-7 om beregning av premier, jf. omtale av disse bestemmelsene. Bestemmelsen gjelder ikke spørsmålet om adgang til økning av premien i forhold til den enkelte forsikringskontrakt og forsikringskunde, men selskapenes adgang og plikt til å endre premietariffer etter § 12-5.

Første ledd fastsetter at skadeforsikringsselskapet kan endre sine tariffer, men at dette i så fall skal skje fra samme tidspunkt for alle nye kunder. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kravet i § 12-5 fjerde ledd bokstav c) om at selskapet ved utformingen skal sørge for at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom blant annet kundegrupper. Tilsvarende bestemmelse er også gjort gjeldende for pristariffene i livsforsikring, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-5 første ledd.

Annet ledd første punktum fastsetter en plikt for skadeforsikringsselskapet til i enkelte tilfeller, å vurdere om det må foretas premieendring. En slik plikt vil oppstå dersom selskapets forsikringsresultat for ett eller flere forsikringsprodukter viser at premiene ikke står i rimelig forhold til den risikoen som selskapet overtar eller de tjenester som ytes. Dette er en plikt for forsikringsselskapet til å vurdere om det må foretas premieendringer. Annet punktum går lenger ved å fastsette at forsikringsselskapet i noen tilfeller vil ha plikt til ikke bare å vurdere, men faktisk å endre premier som ikke er tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter de inngåtte forsikringene blir oppfylt.

Tredje ledd fastsetter at premieøkning etter annet ledd først kan gjøres gjeldende for forsikringsavtaler som allerede er inngått fra første ordinære premieforfall. Forsikringsselskapet vil i forsikringstiden være bundet av den avtalte premie. Dette er i samsvar med bestemmelsene i forsikringsavtaleloven §§ 3-2 og 3-3.

Til § 12-7

Bestemmelsen gjelder beregning av premier i forhold til den enkelte forsikringskontrakt og den enkelte forsikringskunde, og er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 4. Bestemmelsen må se i sammenheng med § 12-5 om premietariffer og § 12-6 om endring av premietariffer, jf. omtale ovenfor.

Første ledd første punktum fastsetter at premien som hovedregel skal beregnes for ett år om gangen, og at premien skal betales forskuddsvis. Det åpnes for at det kan avtales terminvis innbetaling i løpet av året. Det kan for enkelte typer av kontrakter være aktuelt med kortere forsikringstid enn ett år, og bestemmelsen åpner for dette. Annet punktum stiller krav om at premieinnbetalingskravet skal inneholde opplysninger til kunden om hvilke poster som inngår i premieberegningen og hvilke andre forhold som er av betydning for premiens størrelse. Med «poster» menes at premiekravet skal identifisere de ulike dekningene som inngår i premieberegningen og hva disse utgjør.

Annet ledd gjør unntak fra prinsippet i første ledd første punktum om at premien skal beregnes for ett år av gangen, noe som innebærer at både kunden og selskapet vil være bundet av denne premien i ett år, jf. § 12-6 tredje ledd og omtale ovenfor. Annet ledd innebærer at skadeforsikringsselskapet kan inngå avtale med den enkelte kunde som innbærer at selskapet ikke skal øke premien over en periode på inntil fire år. Det vil si at de heller ikke kan øke premien ved fornyelse av kontrakten hvert år i samsvar med forsikringsavtalelovens bestemmelser. Alternativt kan det avtales at premien bare skal kunne økes etter fastsatte retningslinjer, for eksempel i samsvar med en årlig indeksregulering. En avtale om binding av premien over flere år vil ikke kunne innebære at kunden mister sin oppsigelsesrett etter forsikringsavtaleloven, eller er forpliktet til å fornye avtalen i de tilfeller hvor forsikringsavtaleloven ikke kan fravikes ved avtale. Det vises til forsikringsavtaleloven § 1-3.

Til § 12-8

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 6.

Bestemmelsen fastsetter at et skadeforsikringsselskap til enhver tid skal ha eiendeler som minst gir full dekning av minstekravene til de forsikringstekniske avsetninger, selskapets øvrige forpliktelser og de lovfastsatte minstekravene til ansvarlige kapital. Omfanget av de eiendelene som selskapet må ha, bestemmes således av størrelsen på passivapostene i balansen til enhver tid. Når det gjelder minimumskravene til selskapets forsikringstekniske avsetninger, følger disse av §§ 12-10 til 12-16, jf. omtale nedenfor. Kravene til ansvarlig kapital er regulert i, og i medhold av, forsikringsvirksomhetsloven § 6-3.

Til § 12-9

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 6.

Bestemmelsen fastsetter at et skadeforsikringsselskap skal ha oversikt over, helhetlig styring av og god kontroll med de risikoer som er knyttet til selskapets samlede virksomhet.

Annet ledd svarer til gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 12-3 første ledd.

Til § 12-10

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 5, og regulerer kravet til de forsikringstekniske avsetninger. Bestemmelsen må ses i sammenheng med §§ 12-11 til 12-16 som regulerer nærmere de enkelte avsetningene, jf. omtale av disse nedenfor.

Første ledd svarer i all hovedsak til gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 12-2 første ledd og fastsetter at skadeforsikringsselskap til enhver tid skal ha forsvarlige forsikringstekniske avsetninger til sikring av sine forsikringsforpliktelser. Bestemmelsen angir videre at skadeforsikringsselskapene vil kunne ha plikt til å ha avsetninger utover dette, dersom minstekravene til forsikringstekniske avsetninger overstiger det som er nødvendig for å sikre selskapets forsikringsforpliktelser.

I annet ledd er det angitt nærmere hvilke avsetninger som et skadeforsikringsselskap skal foreta. Dette er premieavsetning (se § 12-11 og omtale nedenfor), avsetning for ikke avløpt risiko (se § 12-11 og omtale nedenfor), erstatningsavsetning (se § 12-12 og omtale nedenfor), sikkerhetsavsetning (se § 12-13 og omtale nedenfor), reassuranseavsetning (se § 12-14 og omtale nedenfor), andre avsetninger til dekning av risiko avledet av forsikringsvirksomheten, samt avsetning til naturskadefond (se § 12-15 og omtale nedenfor) og garantiavsetning (se § 12-16 og omtale nedenfor). Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om beregningen av minstekrav til de forsikringstekniske avsetningene. Slike forskriftsregler er i dag gitt i forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer og forskrift 18. november 1992 nr. 1242 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikring med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 12-2 annet ledd.

Til § 12-11

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 5.

Første ledd krever at skadeforsikringsselskapet skal foreta en premieavsetning. Bestemmelsen svarer til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer § 5 bokstav a).

Etter annet ledd første punktum skal selskapet foreta avsetning for ikke avløpt risiko. Dette er en avsetning som ikke følger av forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer i dag, men av regnskapsreglene i forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 for årsregnskap m.m. for forsikringsselskap § 3-12. Plikten til å foreta avsetninger for ikke avløpt risiko gjelder bare i den grad forpliktelsene ikke allerede må anses dekket av premieavsetningene foretatt i medhold av første ledd, jf. annet punktum .

Tredje ledd gir hjemmel til å gi nærmere regler om beregningen av minstekravet til premieavsetning og avsetning for ikke avløpt risiko i forskrift.

Til § 12-12

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 5.

Første ledd fastsetter krav om at skadeforsikringsselskapet skal foreta erstatningsavsetning til dekning av selskapets forventede fremtidige erstatningsutbetalinger for skadetilfeller som på beregningstidspunktet er inntruffet, men ikke oppgjort. Det vises til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer § 2 syvende ledd jf. femte ledd.

Direkte og indirekte kostnader knyttet til behandling av erstatningskrav ved skadetilfelle skal omfattes av erstatningsavsetningen. Dette følger av annet ledd første punktum . I annet punktum er det presisert at dette også omfatter forventet kostnadsøkning i framtiden. Slike kostnader kan for eksempel være renter.

Tredje ledd gir hjemmel til å gi nærmere regler om beregningen av minstekravet til erstatningsavsetningen i forskrift.

Til § 12-13

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 5.

Første ledd svarer til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer § 5 bokstav c), men det er tatt hensyn til innføringen av avsetning for ikke avløpt risiko, jf. § 12-11 annet ledd og omtale ovenfor. Med forsikringsteknisk ansvar menes det beløp som med fastsatt grad av sannsynlighet dekker selskapets samlede fremtidige erstatningsutbetalinger i henhold til inngåtte forsikringskontrakter.

Annet ledd gir hjemmel til å gi nærmere regler om beregningen av forsikringsteknisk ansvar i forskrift.

Tredje ledd gir Kongen særskilt hjemmel til å regulere spørsmål vedrørende beregningen av sikkerhetsavsetninger knyttet til norske skadeforsikringsselskapers virksomhet i andre EØS-land gjennom filial.

Til § 12-14

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 5.

Første ledd første punktum fastsetter at selskapet skal foreta en beregning av, og avsetning til, dekning av kostnader som påløper dersom et eller flere gjenforsikringsselskaper ikke skulle dekke sin andel av erstatningsforpliktelsene i samsvar med de inngåtte gjenforsikringsavtalene. Det vises til forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikringer § 2 åttende ledd. Etter første ledd annet punktum skal selskapet foreta en beregning av, og avsetning til, dekning av det forventede tap som foreligger, når et eventuelt mislighold av en gjenforsikringsavtale har materialisert seg. I praksis vil denne tapsavsetningen gjennomføres i form av et fradrag i selskapets gjenforsikringseiendeler, jf. overgangen til bruttoføring av premie- og erstatningsavsetningen i finansregnskapet.

Annet ledd gir hjemmel til å gi nærmere regler om beregningen av minstekravet til reassuranseavsetning i forskrift.

Til § 12-15

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 5.

Bestemmelsen henviser til lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring med tilhørende forskrift som krever at skadeforsikringsselskaper skal foreta avsetninger til dekning av selskapets framtidige ansvar overfor Norsk Naturskadepool.

Til § 12-16

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i kapittel 5.

Bestemmelsen henviser til kravet i banksikringsloven § 2A-4 med tilhørende forskrifter om at skadeforsikringsselskap skal foreta avsetninger til garantiordningen for skadeforsikringsselskaper.

Til § 12-17

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under kapittel 7.

Første ledd fastsetter at det skal etableres en eller flere utlikningsordninger for nødvendighetsforsikringer til privatpersoner, og at Kongen kan fastsette at skadeforsikringsselskaper som tilbyr slike forsikringer her i riket skal være medlem.

Annet ledd fastsetter at Kongen kan gi nærmere regler om utlikningsordninger som angitt i første ledd. Dette innebærer at det kan gis nærmere regler om blant annet hvilke forsikringer som skal omfattes, hvem som skal være medlem, om hvordan utlikningen mellom selskapene skal foregå og om den nærmere organiseringen av slike ordninger.

Til § 12-18

Bestemmelsen svarer til gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 12-3 annet ledd.

Til § 12-19

Bestemmelsen gir Kongen myndighet til å fastsette forskrifter til utfylling og avgrensning av bestemmelsene i kapitlet.

Til lovvedtakets del II

Det følger av lovvedtakets del II at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

Det er også åpnet for at Kongen kan fastsette overgangsregler.