3 Skadeforsikringsselskapers virksomhet

3.1 Innledning

Forsikringsvirksomhet kan kort karakteriseres som å overta økonomisk risiko for fremtidige tilfeldige hendelser mot betaling av en avgift (premie). Premien beregnes på grunnlag av risikoen for hendelsen blant kundene, slik at premieinnbetalingene dekker de forventede fremtidige utbetalingene. Et forsikringsselskap tilbyr økonomisk trygghet i forhold til tilfeldige hendelser i fremtiden, ved at de økonomiske konsekvensene bæres av forsikringskollektivet i stedet for av den enkelte kunden. Forsikringsvirksomhet reguleres av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven).

Forsikringsvirksomhet er konsesjonsbelagt, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 1-2. Konsesjonskravet innebærer at det er forbudt å drive forsikringsvirksomhet uten tillatelse etter lovens § 2-1. Finanstilsynet fører tilsyn med forsikringsselskaper, jf. finanstilsynsloven § 1.

Et forsikringsselskap kan bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 6-1. Det er en tilsvarende begrensning på adgangen til å drive forsikringsfremmed virksomhet gjennom datterselskap. Et forsikringsselskap kan ikke eie eller representere (ved stemmegivning) mer enn 15 prosent av aksjene eller andelene i et selskap som driver forsikringsfremmed virksomhet, jf. § 6-2. Forbudet mot å drive forsikringsfremmed virksomhet gjennom datterselskap gjelder ikke i den grad eksponeringen er begrenset til forsikringsselskapets midler etter fradrag for avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelsene. Det er også adgang for et forsikringsselskap til å være morselskap i et finanskonsern, og forsikringsselskaper har derfor adgang til å eie aksjer eller andeler i finansinstitusjoner, samt i verdipapirforetak, i eiendomsmeglerforetak, i foretak som forvalter verdipapirfond og i utenlandske finansinstitusjoner, uten hinder av 15 prosentgrensen, jf. § 6-2 tredje ledd.

Forbudet mot å drive annen virksomhet enn forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet henger nært sammen med konsesjonsplikten. Konsesjonsplikten innebærer at forsikringsselskapene får enerett til å drive den virksomheten som konsesjonen gis for. Forbudet er også begrunnet i sikkerhetshensyn, jf. Ot.prp. nr. 42 (1986-87) s.73. En adgang til å fritt kunne drive slik annen virksomhet ville kunne gå utover forsikringsselskapenes evne til å oppfylle sine forsikringsforpliktelser. Videre er det i NOU 1983: 52 s. 24 vist til at innbetalinger til et forsikringsselskap (til oppsparing og risikoutjevning) kan gi økonomisk grunnlag for virksomhet på mange områder i konkurranse med andre som ikke har et tilsvarende godt utgangspunkt. Det vises videre til at det er naturlig å kreve at de økonomiske ressursene som selskapet disponerer, brukes til beste for forsikringstakerne og ikke til å drive andre virksomheter.

Nærmere om EØS-regelverket

EØS-avtalen inneholder regler som innebærer krav om konsesjon, krav om separasjon slik at livsforsikring og skadeforsikring drives i egne selskaper, krav om forbud mot annen virksomhet, og krav om tilsyn.

For skadeforsikring gjelder EØS-regler som svarer til Rådsdirektiv 73/239/EØF (første skadedirektiv), Rådsdirektiv 88/357/EØF (andre skadedirektiv) og Rådsdirektiv 92/49/EØF (tredje skadedirektiv). Direktivene gjelder adgangen til å starte og utøve selvstendig næringsvirksomhet innenfor direkte forsikring som ikke er livsforsikring. Grensen mot livsforsikring er trukket opp ved at det i vedlegg til andre skadedirektiv er angitt hvilke forsikringsklasser et skadeforsikringsselskap kan gis konsesjon for. Direktivene oppstiller blant annet krav om tillatelse for å drive skadeforsikringsvirksomhet. Tillatelse (fra hjemlandet) skal gjelde i hele EØS-området (single license-prinsippet) gjennom etablering av filial eller grensekryssende virksomhet. Det er hjemlandets myndigheter som skal føre tilsyn med forsikringsselskapet. Videre oppstiller direktivene et krav om at et forsikringsselskap som har tillatelse til å drive skadeforsikringsvirksomhet, skal begrense sin forretningsvirksomhet til forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen virksomhet. EØS-reglene krever ikke at kredittforsikring drives i egne selskaper.

EØS-regler som svarer til første skadeforsikringsdirektiv (med senere endringer), 73/239/ EØF Art 8.1 (b), innebærer at

«Hjemstaten skal kreve at forsikringsforetakene som søker om tillatelse, skal (…) (b) begrense sin forretningsvirksomhet til forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet,»

Den tilsvarende bestemmelsen i det konsoliderte livdirektivet 2002/83/EF Art 6.1. (b) lyder:

«Hjemstaten skal kreve at forsikringsforetakene som søker om tillatelse, skal: (…) (b) begrense sin forretningsvirksomhet til virksomheten fastsatt i dette direktiv og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet,»

Departementet vurderte grensen mellom livsforsikring og forsikringsfremmed virksomhet i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) kapittel 14. Departementet påpekte der blant annet at å gi tillatelse til livselskaper til å forvalte innskuddspensjon uten forsikringselement trolig ville innebære brudd på de relevante EØS-reglene. Departementet viste videre til at det i utgangspunktet er opp til tilsynsmyndighetene å påse at livselskapenes produkter inneholder tilstrekkelig forsikringselement.

3.2 Skille mellom forsikringsbransjer mv.

3.2.1 Gjeldende rett

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 må skadeforsikring og livsforsikring drives i egne selskaper. Et slikt skille kreves som nevnt av EØS-regelverket. Kravet til separasjon mellom livsforsikring og skadeforsikring er hovedsakelig begrunnet med sikkerhetshensyn. Livsforsikringsselskaper skal holde seg til livsforsikring, og skal ikke ha adgang til å påta seg den risiko som ligger i å utøve skadeforsikring. Videre må kredittforsikringsvirksomhet skilles ut og drives i egne selskaper. EØS-regelverket oppstiller ikke et slikt skille, men er heller ikke til hinder for et slikt skille. Kravet om at kredittforsikring skal skilles ut i egne selskaper er særlig begrunnet med at slik forsikring skiller seg vesentlig fra andre skadebransjer ved at den er spesielt konjunkturpreget og derfor kan gi store tap i enkelte år. Slike tap kan igjen bli overført til andre bransjer i selskapet dersom det ikke er krav om et separat selskap.

Separasjonsprinsippet gjelder også for filialer av utenlandske forsikringsselskaper som driver virksomhet i Norge, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 tredje ledd første punktum. Det er imidlertid unntak fra dette prinsippet for skadeforsikringsselskaper hjemmehørende i EØS-området som driver virksomhet i Norge. Disse kan drive kredittforsikringsvirksomhet og skadeforsikringsvirksomhet i samme filial, jf. § 14-1 tredje ledd tredje punktum, når hjemlandets rett tillater dette.

Forsikringsselskaper er videre underlagt et forbud mot å drive forsikringsfremmed virksomhet, jf. omtale ovenfor under avsnitt 3.1. En tilsvarende begrensning med hensyn til hvilken virksomhet som kan drives, følger også av EØS-regelverket.

Forsikringsvirksomhetsloven inneholder ingen nærmere definisjon av hva som er å anse som forsikring, herunder skadeforsikring. I forarbeidene til forsikringsvirksomhetsloven av 1988 er det vist til at man den gang fant det for vanskelig å avgrense helt presist hva som er og hva som ikke er forsikring, og at man var kommet til at en stram definisjon i en lov kunne låse fast utviklingen på en måte som ikke er hensiktsmessig (jf. Ot.prp. nr. 42 (1986-87)s. 95 og NOU 1983: 52 s. 148). Når det gjelder livsforsikring, er det i forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 annet og tredje ledd tatt inn en bestemmelse som angir hvilke forsikringskontrakter som regnes som hhv. kollektive og individuelle livsforsikringer. For øvrig er det i forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser angitt hvilke forsikringer som er å regne som livsforsikring (kapittel 1) og skadeforsikring (kapittel 2). Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) skiller mellom skadeforsikring (del I) og personforsikring (del II). Det følger av forsikringsavtalelovens forarbeider at dette skillet ikke samsvarer med forsikringsvirksomhetslovens skille mellom skade- og livsforsikring. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 49 (1988-89) avsnitt 3.3. Her opplyses det også at skadeforsikringsbegrepet i forsikringsvirksomhetsloven er mer omfattende enn det som foreslås i forslaget til lov om forsikringsavtaler. Blant annet vil ulykkes- og sykeforsikring regnes som skadeforsikring i forsikringsvirksomhetslovens forstand, men som personforsikring i henhold til forsikringsavtaleloven.

Det har skjedd en viss oppmykning av separasjonsprinsippet ved at skadeforsikringsselskaper på visse vilkår tillates å overta enkelte former for livsforsikring. Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 annet ledd annet punktum at Finanstilsynet kan tillate at skadeforsikringsselskaper overtar livsforsikring som er rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet. Dette er forsikringer hvor årets nettopremie skal dekke årets risiko og ikke noe annet, for eksempel gruppelivsforsikringer (jf. omtale i Ot.prp. nr. 42 (1986-87) s. 98). Det er lagt til grunn at kravet om ettårige dekninger innebærer at det kun kan foretas engangsutbetalinger. Et unntak fra dette kravet om engangsutbetalinger er imidlertid fastsatt i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 om forskrift til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring) § 1-5. I henhold til denne bestemmelsen kan skadeforsikringsselskaper som har tillatelse til å overta livsforsikringer etter lovens § 1-3 annet ledd, overta forsikringer knyttet til uførerisiko hvor det er avtalt at det i en periode på inntil fire år skal utbetales årlig innskuddsfritak/premiefritak. I slike tilfeller kan det også avtales at skadeforsikringsselskapet skal utbetale en årlig uførepensjon i samsvar med uføregraden samt et engangsbeløp i samsvar med uføregraden ved utløpet av fireårsperioden. Dette unntaket fra engangsutbetaling ble gjort for å bygge en bro over til de nye reglene om midlertidig uførepensjon.

Det er adgang for både livsforsikrings- og skadeforsikringsselskaper til å overta gjenforsikring i et begrenset omfang, innenfor de forsikringsklasser de har konsesjon for. Bestemmelsene på dette området har til formål å gjennomføre EØS-regler som svarer til gjenforsikringsdirektivet.

3.2.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår å videreføre skillet mellom de tre ulike forsikringsbransjene liv-, skade- og kredittforsikring. Etter Banklovkommisjonens syn skal grensedragningen mellom livs- og skadeforsikring fremdeles bero på en vurdering hvor man tar utgangspunkt i hvilken risiko den enkelte forsikring vil innebære for selskapene, forsikringsselskapenes soliditet, samt konkurransemessige hensyn. Banklovkommisjonen presiserer at grensedragningen må tilpasses samfunnsutviklingen til enhver tid.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 12-1 første ledd en angivelse av hva som regnes som skadeforsikring. Utkastet bygger på forsikringsavtalelovens definisjon av skadeforsikring og deler av personforsikring som samlet betegnes som skadeforsikring. Banklovkommisjonen har lagt opp til en dynamisk og ikke uttømmende bestemmelse, ettersom den mener det må være rom for fortsatt produktutvikling på skadeforsikringsområdet.

Banklovkommisjonens utkast § 12-1 annet ledd viderefører forbudet mot at norske skadeforsikringsselskaper kan tilby kredittforsikringer. Bestemmelsen åpner imidlertid for at utenlandske skadeforsikringsselskaper som har tillatelse til å drive kredittforsikring i et hjemland i EØS-området, kan drive kredittforsikring i Norge.

Banklovkommisjonen foreslår i lovutkastet § 12-1 tredje ledd at skadeforsikringsselskapene skal ha anledning til å drive tilleggsvirksomhet utover ordinær skadeforsikringsvirksomhet. Bestemmelsen må sees i sammenheng med virksomhetsbegrensningsregelen i forsikringsvirksomhetsloven § 6-1 som innebærer at forsikringsselskaper kun kan drive tilleggsvirksomhet som har naturlig tilknytning til, eller sammenheng med, skadeforsikringsselskapers virksomhet.

Banklovkommisjonen foreslår enkelte presiseringer i gjeldende rett knyttet til skadeforsikringsselskaper begrensede adgang til å overta visse livsforsikringer. Av lovutkastet § 12-2 første ledd følger det at det foreslås at skadeforsikringsselskaper med konsesjon til å overta personforsikring som ikke er livsforsikring, også kan overta livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer som etter avtalen er av høyst ett års varighet og kan gi rett til utbetaling av erstatning som engangsbeløp. Banklovkommisjonen foreslår videre at unntaket om lengre erstatningsutbetaling enn ett år som er gitt i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1-5 i forhold til omtale ovenfor, økes fra fire til fem år, for å være i bedre overensstemmelse med folketrygdens bestemmelser.

Banklovkommisjonen har videre foreslått en forskriftshjemmel i lovutkastet § 12-2 annet ledd som gir Kongen adgang til å fastsette nærmere regler om kollektive forsikringer knyttet til dødelighetsrisiko eller uførerisiko som omfattes av utkastet § 12-2 første ledd. I lovutkastet § 12-2 tredje ledd foreslår Banklovkommisjonen at skadeforsikringsselskaper kan få tillatelse til å overta gjenforsikring innenfor livsforsikring.

3.2.3 Høringsinstansenes merknader

De høringsinstansene som har uttalt seg om grensedragningen mellom skade- og livsforsikringer er Gjensidige, NHO og Kredittilsynet.

Gjensidige er enig med Banklovkommisjonen i at grensedragningen mellom skadeforsikring og livsforsikring bør være av dynamisk karakter for ikke å være til hinder for produktutvikling, men ber om at departementet gir noen føringer knyttet til skillet mellom livs- og skadeforsikring. Gjensidige viser i denne sammenheng til en del forsikringstyper med terminvise utbetalinger som tilbys av skadeforsikringsselskap.

Gjensidige hevder at dagens skille mellom forsikringstypene, som bygger på om erstatningsutbetalingen skal skje i form av en engangsutbetaling eller løpende, ikke er særlig begrunnet, og mener at den naturlige grensen mellom hvilke personforsikringsprodukter livs- og skadeforsikringsselskaper kan tilby, bør trekkes i forhold til om forsikringsavtalen inneholder et vesentlig sparemoment eller hvorvidt den inneholder en forpliktelse til å tilføre forsikringsavtalen en avkastning på innbetalt premie eller kapital. Etter Gjensidiges syn vil terminvise utbetalinger for en del produkter innen skadeforsikring vært ideelt. Dekning av tap for fremtidig inntekt hvor forventet levealder blir et diskusjonspunkt, blir trukket frem som et eksempel.

Gjensidige mener regelverket skal følge samfunnsutviklingen og at en opprettholdelse av skadeforsikringsselskapenes begrensede anledning til å utbetale erstatningen i terminvise utbetalinger, står i kontrast til de politiske intensjoner og føringer i forhold til arbeidet med uføre og ønsket om å få flest mulig tilbake i arbeid og utnytte den enkeltes restarbeidsevne best mulig.

Gjensidige påpeker også at produkter hvor erstatningsutbetalingen utbetales som en engangsutbetaling ved erklært varig uførhet medfører ulike utfordringer, og blant annet gjør det vanskelig å ta høyde for at fremtidig arbeidsevne kan forandre seg. I tillegg fremhever Gjensidige at store engangsutbetalinger kan være uføre- og sykdomsfremmende i den forstand at de kan påvirke den forsikredes motivasjon

Gjensidige antar at en løpende uførepensjon uten krav til overskuddstildeling, er en risiko som kan likestilles med for eksempel yrkesskade eller sykdomsforsikring der det kan ta lang tid mellom årsak og oppdaget sykdom/skade.

Gjensidige mener videre at dersom lovkravet ved et erstatningstilfelle er en avsetning av en kontantverdi av terminytelser i fremtiden, er det vanskelig å se at dette skaper større usikkerhet for et skadeforsikringsselskap enn IBNR-avsetning for yrkesskade. Gjensidige uttaler i denne sammenheng:

«Selskapet skal alltid ha erstatningsavsetninger som dekker de forpliktelser de har påtatt seg. Ved å ha konservative anslag på parametrene i diskonteringsformelen bør ikke terminvise utbetalinger skape noe problem. En slik praksis vil ikke medføre behov for omarbeiding av avsetningssystemet for skadeforsikringsselskaper slik kommisjonen fremholder».

Gjensidige mener også at det vil være mer rasjonelt å la et skadeforsikringsselskap ha hele forsikringsansvaret knyttet til fullt betalte dødsrisikodekninger, i stedet for en prosedyre hvor forpliktelser overføres fra et skadeforsikringsselskap til et livsforsikringsselskap.

NHO ber, i likhet med Gjensidige, om at det åpnes for terminvise utbetalinger ved uførhet, og påpeker at dette også må gjelde dekninger knyttet til arbeidsskadeforsikring. Etter NHOs syn er det en fordel at terminvise utbetalinger kan stanses, dersom det skulle vise seg at skadelidte likevel ikke har blitt varig ufør. NHO bemerker også at dagens system med store engangsutbetalinger knyttet til varighetsbegrepet for enkelte, ikke gir den forsikrede riktige incentiver til å motivere seg for rehabilitering etc. NHO har tatt opp en del forhold knyttet til høringen som Arbeids- og inkluderingsdepartementet sendte ut 12. desember 2008 «Forslag til ny framtidig arbeidsskadeforsikring – organisering og yrkessykdommer». NHO mener blant annet det må være en forutsetning for terminvise ytelser fra arbeidsskadeforsikring at det innrømmes skattefrihet for denne typen utbetalinger.

Etter Kredittilsynets vurdering har ikke Banklovkommisjonens definisjon av skadeforsikring i utkastet § 12-1 første ledd annet punktum betydning utover av at definisjonen har betydning for hvilke type forsikring skadeforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper kan tilby. Kredittilsynet mener at en eventuell definisjon av skadeforsikring ikke bør være snevrere enn definisjonen av FAL § §1-1 som også omfatter «annen forsikring som ikke er personforsikring». Kredittilsynet har i denne sammenheng lagt vekt på at Banklovkommisjonens forslag til definisjon av skadeforsikring kan begrense skadeforsikringsselskapenes mulighet til produktutvikling og at definisjonen bare kan gjøres gjeldende overfor norske skadeforsikringsselskaper.

Kredittilsynet slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens vurderinger når det gjelder grensedragningen mellom livs- og skadeforsikringer. Etter Kredittilsynets syn er det imidlertid motstrid mellom ordlyden i lovutkastet § 12-2 første ledd, om at skadeforsikringsselskap som har tillatelse til å overta personforsikringer som ikke er livsforsikringer også har tillatelse til å overta livsforsikringer som er rene risikoforsikringer av høyst et års varighet med rett til utbetaling av et engangsbeløp, og på den annen side forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 annet ledd annet punktum og § 8 i forskrift 18. september 1995 nr. 979 om inndeling av forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 17-2 annet ledd. Kredittilsynet påpeker i denne sammenheng at:

«Etter gjeldende rett kan et skadeforsikringsselskap overta livsforsikringer av høyst ett års varighet etter tillatelse fra Kredittilsynet. Slik forslaget i § 12-2 første ledd er utformet, synes det ikke lenger å være krav om slik tillatelse dersom skadeforsikringsselskapet på et tidligere tidspunkt er gitt tillatelse til å overta personforsikringer som ikke er livsforsikringer. Det fremgår ikke klart av forarbeidene at denne endringen mht tillatelsen er tilsiktet. Også kravet om at livsforsikringen skal ha form av ren risikoforsikring av høyst ett års varighet følger av fvl § 1-3, annet ledd.»

Etter lovutkastet § 12-2 tredje ledd kan skadeforsikringsselskaper få tillatelse til å overta gjenforsikringer innen livsforsikring. I denne sammenheng påpeker Kredittilsynet at ved den norske gjennomføringen av gjenforsikringsdirektivet ble det lovfestet at skadeforsikringsselskaper kan overta gjenforsikring innen tildelte klasser i begrenset omfang, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 annet ledd siste punktum. På denne bakgrunn mener Kredittilsynet at lovutkastet § 12-2 tredje ledd strider mot bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven og mot gjenforsikringsdirektivet.

Kredittilsynet antar for øvrig at kravet om at kredittforsikringsvirksomhet må drives i egne selskaper vil måtte oppheves når Solvens II gjennomføres i norsk rett, og at ulik risiko ved kredittforsikringsvirksomhet og øvrig skadeforsikringsvirksomhet bør ivaretas ved soliditetskrav.

3.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til å videreføre skillet mellom livs- og skadeforsikring (separasjonsprinsippet) og skillet mellom skadeforsikring og kredittforsikring. Departementet mener at disse skillene fortsatt bør fremgå av forsikringsvirksomhetsloven § 1-3. Det vises til lovforslaget § 1-3 annet ledd, som innebærer en videreføring, samt enkelte presiseringer, i forhold til gjeldende rett.

Departementet foreslår også å videreføre separasjonsprinsippet i § 14-1 tredje ledd for filialer av utenlandske forsikringsselskaper som driver virksomhet i Norge. Dette innebærer at utenlandske forsikringsselskaper må drive hhv. kredittforsikring og skadeforsikring i hver sine filialer, selv om selskapet i henhold til sin tillatelse i hjemlandet kan drive begge former for virksomhet i samme selskap. Videreføringen av § 14-1 tredje ledd sikrer at skadeforsikringsselskaper hjemmehørende i EØS-området fortsatt kan drive kredittforsikring i Norge i samme filial som det drives skadeforsikringsvirksomhet dersom det er tillatt i vedkommende selskaps (EØS-) hjemland.

Når det gjelder å lovfeste hvilke forsikringer som anses som skadeforsikring, er departementet enig i at en bestemmelse som svarer til forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 for livsforsikring kan være hensiktsmessig også for skadeforsikring, og slutter seg til Banklovkommisjonens utkast på dette punktet. Det vises til lovforslaget § 12-1 første ledd. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at bestemmelsen ikke kan tolkes antitetisk, da man må forvente fortsatt produktutvikling på skadeforsikringsområdet.

Departementet har vurdert Banklovkommisjonens forslag til presiseringer av skadeforsikringsselskapenes begrensede adgang til å overta livsforsikringer, bl.a. i lys av Gjensidiges og NHOs argumenter mot engangsutbetaling av erstatningssummer ved uførhet. Etter departementets syn bør en fortsatt beholde som hovedregel at skadeforsikringsselskaper kun har rett til å overta livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer som etter avtalen er av høyst ett års varighet og som gir rett til utbetaling av et engangsbeløp. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at dette også bør fremgå av lovteksten, jf. lovforslaget § 1-3 annet ledd annet punktum.

Det kan imidlertid være grunn til å ha adgang til å fastsette nærmere regler om skadeforsikringsselskapers adgang til å overta livsforsikring i forskrift. Som det er vist til over, fremgår det nå av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1-5 at et skadeforsikringsselskap kan overta enkelte forsikringer med utbetalinger over en periode på opp til fire år. Banklovkommisjonen har som nevnt foreslått at dette unntaket utvides til å omfatte forsikringer med erstatningsutbetaling i en periode på opp til fem år, for å være i bedre overensstemmelse med folketrygdens bestemmelser, blant annet reglene om midlertidig uførepensjon. Etter departementets vurdering må det ved håndheving av lovbestemmelsene innenfor de nevnte områder legges en dynamisk tolkning til grunn ved vurderingen av hva som er å anse som skadeforsikring og hva som er å anse som livsforsikring, og dermed også hvilke forsikringer som kan overtas av henholdsvis skadeforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper. Departementets lovforslag innebærer at gjeldende retts grensedragning videreføres, med enkelte presiseringer, jf. omtale ovenfor.

Departementet foreslår at en hjemmel til å gi nærmere regler om skadeforsikringsselskapers adgang til å overta livsforsikring i forskrift inntas i forsikringsvirksomhetsloven § 1-3, jf. lovforslaget § 1-3 annet ledd annet punktum.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens utkast til en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å fastsette nærmere regler om enkelte kollektive forsikringer (gruppeforsikringer). Departementet viser til lovforslaget § 1-3 annet ledd nytt tredje punktum.

Departementet er også enig med Banklovkommisjonen i at kredittforsikring fortsatt skal drives i egne selskaper, og foreslår å videreføre bestemmelsen i gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 1-3 tredje ledd. Departementet er enig i Kredittilsynets anførsel i høringen om at en tillatelse til et skadeforsikringsselskap til å overta gjenforsikring innen livsforsikring trolig ville være i strid med EØS-regler som svarer til gjenforsikringsdirektivet. Det vises til forslaget til gjennomføring av EØS-regler som svarer til gjenforsikringsdirektivet i Ot.prp. nr. 24 (2007-2008) avsnitt 4.3. På denne bakgrunn vil departementet ikke foreslå endringer i gjeldende regler om skadeforsikringsselskapers adgang til å overta gjenforsikringer.

Departementet foreslår også å videreføre forbudet mot at forsikringsselskaper kan drive «forsikringsfremmed» virksomhet. Departementet viser til at dette forbudet/denne virksomhetsbegrensningen gjelder for forsikringsselskaper generelt, og antar at det er mest hensiktsmessig at dette fortsatt reguleres i en felles bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 6-1. Departementet vil på denne bakgrunn ikke følge opp Banklovkommisjonens utkast til § 12-1 tredje ledd.

3.3 Selvforsikringsordninger

3.3.1 Gjeldende rett

En person eller virksomhet kan velge å bære en risiko selv, i stedet for å betale et forsikringsselskap for å bære risikoen. For mange vil dette utelukkende innebære at man ikke betaler en forsikringspremie for en risiko, og i ettertid selv bærer konsekvensen av en eventuell skade ad hoc. I andre sammenhenger kan selvforsikringer være mer administrativt begrunnet, for eksempel ved at skadeomfanget beregnes og forhåndsforutses. Noen kan likevel ønske at et forsikringsselskap administrerer en slik selvforsikringsordning. Forsikringsselskapet vil i tilfelle ikke overta forsikringsrisiko, og dermed ikke yte en forsikringstjeneste, men påta seg å administrere utbetalinger og eventuelle avsetninger. I noen tilfelle kombineres ren administrasjon med at forsikringsselskapet overtar noe forsikringsrisiko for selvassurandøren.

Det er etter gjeldende rett uklart i hvilken grad skadeforsikringsselskaper har adgang til å administrere selvforsikringsordninger. EØS-regler som svarer til første og tredje skadedirektiv stiller krav om at forsikringsselskaper skal begrense sin (forretnings)virksomhet til forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger direkte av dette og utelukke all annen næringsvirksomhet. Denne virksomhetsbegrensningen er gjennomført i forsikringsvirksomhetsloven § 6-1 første ledd, som slår fast at et forsikringsselskap bare kan drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet.

På enkelte områder stiller lovgivningen krav om at den erstatningsansvarlige skal ha tegnet forsikring som dekker skader på tredjemann. Eksempler på dette er bilansvarslova § 15 og yrkesskadeforsikringsloven § 3. Ettersom det er et lovkrav om at slike forsikringer er forsikringsmessig dekket, kan slike forsikringer ikke dekkes ved selvforsikringsordninger.

3.3.2 Banklovkommisjonens forslag

I brev fra Finansdepartementet 2. mai 2006 ble Banklovkommisjonen bedt om å vurdere de spørsmål som selvforsikringsordninger (kontoordninger) reiser. Kommisjonen ble særlig bedt om å vurdere om dette er virksomhet som et forsikringsselskap kan drive innenfor rammene av forsikringsvirksomhetsloven § 6-1. Banklovkommisjonen har i NOU 2008: 20 avsnitt 5.3.5 redegjort for og vurdert selvforsikringsordninger og skadeforsikringsselskapenes rolle knyttet til slike ordninger. I utkastet § 12-3 foreslår Banklovkommisjonen regler for skadeforsikringsselskapenes adgang til å administrere selvforsikringsordninger, samt regler om deres adgang til å overta ansvaret for den risiko som omfattes av selvforsikringsordningen. Videre foreslår Banklovkommisjonen enkelte regler for i hvilken grad og på hvilke vilkår slike selvforsikringsordninger kan dekke lovpålagte forsikringer. Banklovkommisjonen foreslår også enkelte regler om hvilke foretak som har adgang til å gå sammen og etablere felles selvforsikringsordninger.

Ren administrasjon av selvforsikringsordninger

Banklovkommisjonen foreslår at skadeforsikringsselskapene skal ha rett til å forestå ren administrasjon av selvforsikringsordninger, jf. lovutkastet § 12-3 første ledd. I henhold til Banklovkommisjonens utkast kan slik administrasjon omfatte skadebehandling, vurdering av skader, samt administrasjon ved utbetaling av erstatninger til tredjemenn. Banklovkommisjonen har ikke foreslått et krav om at selskapet må påta seg noen forsikringsrisiko ifm. administrasjon av ordningen. Banklovkommisjonen har foreslått lovfestet at avtaler om ren administrasjon av selvforsikringsordninger skal gi skadeforsikringsselskapet rett til et årlig vederlag, som skal være rimelig og forsvarlig i forhold til de tjenester som ytes, og som skal betales forskuddsvis for hvert år eller i avtalte terminer, jf. utkastet § 12-3 første ledd tredje punktum.

Administrasjon kombinert med forsikringselement

Banklovkommisjonen har foreslått lovfestet at skadeforsikringsselskaper i tilknytning til avtale om administrasjon av selvforsikringsordninger kan overta forsikring eller sørge for forsikring som helt eller delvis dekker tap eller skade som omfattes av en selvforsikringsordning, jf. utkastet § 12-3 annet ledd. Dersom skadeforsikringsselskapet påtar seg et slikt forsikringsansvar, skal det følgelig innkreves forsikringspremie og foretas forsikringstekniske avsetninger som dekker selskapets forpliktelser på vanlig måte.

Lovpålagte forsikringer

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 12-3 tredje ledd å åpne for at en selvforsikringsordning kan omfatte lovpålagte forsikringer som dekker ansvar overfor tredjeparter (typisk bilansvarsforsikring og yrkesskadeforsikring). Banklovkommisjonen uttaler i denne forbindelse at (NOU 2008: 20 s 114-115):

«det ikke bør være noe i veien for at kontoordningen bør kunne omfatte lovpålagte forsikringer i den forstand at forsikringsselskapet har påtatt seg å dekke erstatninger i forhold til tredjemenn, men at det samtidig er avtalt med innehaveren av kontoordningen at forsikringsselskapet har regressrett for de utbetalinger som er gjort av forsikringsselskapet.»

Forsikringsbevis/garanti fra forsikringsselskap

Banklovkommisjonen har videre foreslått en adgang til å avtale at et skadeforsikringsselskap som administrerer en selvforsikringsordning til dekning av lovpålagte forsikringer kan utstede forsikringsbevis eller en garanti overfor skadelidte, jf. lovutkastet § 12-3 tredje ledd første punktum. Et slikt forsikringsbevis eller garanti innebærer at skadeforsikringsselskapet overtar ansvaret for å utbetale erstatning til skadelidte, selv om det ikke skjer noen overføring av forsikringsrisiko i tradisjonell betydning fra selvforsikrer til skadeforsikringsselskapet. En avtale om utstedelse av forsikringsbevis eller garanti vil medføre at forsikringsselskapet skal dekke ansvaret i forhold til tredjemenn i første omgang, men i henhold til selvforsikringsavtalen vil de foretatte utbetalingene i motsetning til ved ordinær forsikringsvirksomhet, bli belastet kunden i ettertid, jf. lovutkastet § 12-3 tredje ledd annet punktum.

Banklovkommisjonen har foreslått at dersom forsikringsselskapet gjennom utstedelse av forsikringsbevis eller garanti har påtatt seg ansvaret for erstatningsutbetalinger, skal det kreves at forsikringskunden forskuddsvis innbetaler midler i den størrelsesorden som påregnes utbetalt i erstatninger i løpet av året, jf. lovutkastet § 12-3 fjerde ledd, første punktum. Banklovkommisjonen påpeker at det vil være en del av forsikringsselskapets forsvarlige forretningsførsel å vurdere størrelsen på det beløp som skal innbetales forskuddsvis. Banklovkommisjonen har videre foreslått at forsikringsselskapet kan kreve tilleggsinnbetaling fra kunden i løpet av året dersom de innbetalte midlene viser seg ikke å være tilstrekkelige, jf. lovutkastet § 12-3 fjerde ledd annet punktum. Forhånds- eller tilleggsinnbetalingene vil ikke være å regne som vanlige premieinnbetalinger fra kunden. Disse midlene forblir, i motsetning til de premier som kunden betaler til skadeforsikringsselskapet ved ordinær skadeforsikringsvirksomhet, forsikringskundens midler inntil de eventuelt anvendes til dekning av utbetalte erstatninger. Banklovkommisjonen har på denne bakgrunn foreslått at avkastningen på de innbetalte midlene skal tilfalle selvforsikringsordningen, jf. lovutkastet § 12-3 fjerde ledd tredje punktum. Beregningen av avkastningen må imidlertid bero på en nærmere avtale mellom forsikringsselskapet og kunden.

Banklovkommisjonen påpeker at en utstedt garanti eller forsikringsbevis, dersom forsikringsselskapet ikke allerede har fått innbetalt tilstrekkelige midler fra selvassurandøren, vil innebære at forsikringsselskapet påtar seg en kredittrisiko.

Krav om separat konto

For å unngå sammenblanding av midler, har Banklovkommisjonen foreslått at forsikringsselskapet skal føre en egen konto for hver selvforsikringsordning med avregning hvert årsskifte, jf. lovutkastet § 12-3 femte ledd.

Felles selvforsikringsordninger

Banklovkommisjonen har foreslått at foretak i samme konsern eller konsernlignende forhold kan ha felles selvforsikringsordning. Banklovkommisjonen uttaler at konsernlignende forhold blant annet kan foreligge blant kommunaleide foretak. Banklovkommisjonen påpeker at i tilfelle hvor det er flere foretak som inngår i selvforsikringsordningen, vil det være nødvendig at det fremgår av ordningen hvordan ansvaret for tap og skade skal foredeles mellom foretakene, i den grad forsikringsselskapet ikke har overtatt det forsikringsmessige ansvaret.

Videre er det foreslått en hjemmel for departementet til å bestemme at uavhengige foretak kan etablere en felles selvforsikringsordning, jf. lovutkastet § 12-3, syvende ledd.

3.3.3 Høringsinstansenes merknader

Den Norske Aktuarforening (Aktuarforeningen) , Kredittilsynet og Forsikringsmeglerne har merknader til lovutkastet § 12-3.

Aktuarforeningen er fornøyd med at selvforsikringsordninger blir regulert og er i all hovedsak enig i forslaget til regulering i utkastet § 12-3. Aktuarforeningen mener imidlertid at loven må stille krav til forsikringsselskapet som sikrer tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger dersom kontoeieren har påtatt seg risiko som omfatter tredjepartsrisiko. Som eksempler på forsikringer som omfattet klar tredjepartsrisiko nevner Aktuarforeningen obligatoriske tredjemannsforsikringer som følger av bilansvarslova og yrkesskadeforsikringsloven. Videre gir Aktuarforeningen uttrykk for at den samlede soliditeten til dekning av forsikringskrav blir svekket hvis forsikringsselskapet til dekning av sine egne forsikringstekniske bruttoavsetninger innregner forventede fremtidige tilleggsinnskudd som ikke er avsetningsmessig fundert hos kontoeier. Foreningen mener derfor at selvforsikringsordninger med tredjepartsrisiko trenger særskilt sikring for at forsvarlige avsetninger faktisk blir foretatt, uavhengig av hvem som bærer den endelige risikoen. Etter Aktuarforeningens syn er Banklovkommisjonens foreslåtte krav om at «[…] foretaket eller institusjonen forskuddsvis innbetaler eller stiller til disposisjon de midler som trengs til dekning av erstatningsbeløp som må påregnes å komme til utbetaling i løpet av året», for svakt til å sikre soliditeten. Aktuarforeningen har på denne bakgrunn foreslått at et forsikringsselskap som administrerer en selvforsikringsordning får plikt til å utstede forsikringsbevis for tredjepartsrisiko og plikt til å beregne og avsette bruttoavsetninger etter vanlige regler, uten å ha adgang til å medregne forventede fremtidige innbetalinger fra selvforsikreren.

Aktuarforeningen foreslår følgende endringer i lovutkastet § 12-3 for å sikre den balansemessige soliditeten:

1. At forsikringsselskapet skal [ikke bare: kan] utstede forsikringsbevis hvorved forsikringsselskapet overtar det fulle erstatningsansvar, i alle selvforsikringsordninger som omfatter tredjepartsrisiko. For å unngå tvilstilfeller og omgåelser foreslår vi at forsikringsselskapet ikke gis adgang til å stille garanti uten å At tredjepartsrisiko kan være en følge av at selvforsikringsordningen omfatter utstede forsikringsbevis.

2. At tredjepartsrisiko kan være en følge av at selvforsikringsordningen omfatter obligatorisk tredjemannsforsikring, men også ansees å være tilstede når de sikrede ikke er avtalepart i selvforsikringsordningen eller kontoordningen.

3. At forsikringsselskapet skal beregne forsikringstekniske bruttoavsetninger og gjenforsikringsandeler etter de normale lover og forskrifter, for risiko som selskapet har utstedt forsikringsbevis for.

4. At forsikringsselskapet ikke har anledning til å bokføre en større forventet tilbakebetaling fra institusjonen eller foretaket, enn beløp som er innbetalt og garantert på betryggende måte.»

Etter Kredittilsynets syn bør ikke selvforsikringsordninger kunne omfatte lovpålagte forsikringer som dekker skade på tredjemenn. Kredittilsynet påpeker at de tidligere har meddelt skadeforsikringsselskapene at det inntil videre ikke tillates at lovpålagte forsikringer organiseres som kontoordninger, siden særlovgivningen, for eksempel lov om yrkesskadeforsikring og bilansvarslova, stiller krav om forsikringsdekning. Kredittilsynet bemerker at slike lovpålagte forsikringer er langhalede, dvs. at det kan ta lang tid, opptil 20 år, å foreta det endelige erstatningsoppgjøret for skader oppstått i forsikringsperioden. I løpet av en såpass lang tidsperiode kan man for eksempel risikere at kontoinnehaveren er gått konkurs og dermed ikke har midler til å møte et regresskrav fra forsikringsselskapet. Resultatet er at forsikringsselskapet blir sittende med sluttregningen.

Kredittilsynet uttaler videre at dersom man åpner for selvforsikringer for obligatoriske forsikringer, vil utenlandske forsikringsselskaper også kunne tilby slike ordninger.

Kredittilsynet har også påpekt at selvforsikringsordninger vil være en type ordninger som også kan komme til å innebære betydelige tilsynsmessige utfordringer. Blant annet på bakgrunn av dette spør tilsynet om det bør være en forutsetning for selskapenes adgang til å drive slik virksomhet at denne er begrenset i forhold til omfanget av selskapets forsikringsvirksomhet.

Kredittilsynet mener også det bør klargjøres om et foretak eller enkeltperson som ikke har konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet skal kunne drive ren administrasjon av en kontoordning. Kredittilsynet forutsetter i denne sammenheng at det under enhver omstendighet ikke skal være anledning til å tilby tjenester som administrator av en kontoordning som utjevner risiko på flere foretak, uten at det foreligger konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet. Videre legger Kredittilsynet til grunn at foretaket må ha konsesjon som forsikringsselskap hvis det vil ta gjenforsikringsansvar for kontoordninger. Kredittilsynet har også kommentert den regnskapsmessige behandlingen av innbetalte midler til forsikringsselskap som driver administrasjon av selvforsikringsordninger med eller uten et forsikringsaspekt.

Forsikringsmeglerne har enkelte merknader til Banklovkommisjonens omtale av bruk av meglere ved inngåelse av avtaler med forsikringsselskaper om administrasjon av selvforsikringsordninger.

3.3.4 Departementets vurdering

Ren administrasjon av selvforsikringsordninger

Departementet har vurdert om skadeforsikringsselskaper bør få anledning til å drive ren administrasjon av selvforsikringsordninger som ikke inneholder et forsikringselement for forsikringsselskapet. Artikkel 8.1 (b) i første skadeforsikringsdirektiv (med senere endringer) sier som nevnt at forsikringsselskaper kun kan drive forsikringsvirksomhet eller virksomhet som står i direkte sammenheng med forsikringsvirksomhet. Som nevnt innledningsvis i pkt. 3.1 innebærer artikkel 8.1 (b) med senere endringer at et forsikringsselskap kun kan drive virksomhet som har sammenheng med forsikringsvirksomhet.

Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at det ville være i strid med Norges EØS-forpliktelser å lovfeste at skadeforsikringsselskaper skal ha adgang til å drive ren administrasjon av selvforsikringsordninger som ikke inneholder et tilstrekkelig forsikringselement i form av forsikringsrisiko for forsikringsselskapet. Departementet viser også til opplysningene i NOU’en om at det verken i Danmark eller Sverige er adgang for et forsikringsselskap til å inngå avtaler om rene selvforsikringsordninger, jf. også nedenfor. Departementet har på denne bakgrunn ikke fulgt opp Banklovkommisjonens utkast på dette punkt. Etter det departementet er kjent med, er det, når det gjelder pensjonsforsikring, ikke uvanlig at konsulentselskaper påtar seg å administrere pensjonskasser. Departementet antar at ren tilsvarende administrasjon av selvforsikringsordninger for skadeforsikring i tilfelle bør drives av egne konsulentselskaper som ikke er forsikringsselskaper. Departementet antar at det ikke er utelukket at et forsikringsselskap kan eie et slikt konsulentselskap. Dette må imidlertid vurderes som egen sak når dette i tilfellet måtte oppstå som en aktuell problemstilling.

Administrasjon kombinert med forsikringselement

Departementet antar imidlertid at det vil kunne være adgang til å tillate administrasjon av selvforsikringsordninger dersom dette kombineres med et tilstrekkelig forsikringselement som overtas av forsikringsselskapet. Etter departementets syn vil administrasjon av en selvforsikringsordning samtidig som forsikringsselskapet påtar seg en viss forsikringsrisiko i tilknytning til selvforsikringsordningen, kunne ligge innenfor rammene i forsikringsvirksomhetsloven § 6-1 om at forsikringsselskaper kan drive «virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet» og virksomhetsbegrensningen i EØS-reglene som svarer til første og tredje skadedirektiv. En slik avtale om selvforsikring hvor forsikringsselskapet påtar seg forsikringsrisiko er, etter departementets vurdering, forskjellig fra en ordning som foreslått av Banklovkommisjonen i utkastet § 12-3 tredje ledd, hvor forsikringsselskapet påtar seg å forskuttere erstatning til skadelidte mot senere regresskrav overfor selskapets kunde. I slike tilfelle vil forsikringsselskapet ha påtatt seg en kredittrisiko (som altså er en annen risiko enn det et skadeforsikringsselskap kan dekke).

Det vises i denne sammenheng til opplysningene i NOU’en om at det i både Danmark og Sverige antas å være adgang for forsikringsselskaper til å tilby administrasjon av selvforsikringsordninger, men bare dersom dette kombineres med at forsikringsselskapet påtar seg en viss forsikringsrisiko. En variant av dette kan være at forsikringsselskaper tilbyr såkalte «rent-a-captive» løsninger (dvs. at forsikringsselskapet drifter et eget forsik­ringsselskap for kunden), kombinert med at forsik­ringsselskapet også påtar seg forsikrings­risiko. Departementet antar at den gjeldende dynamiske bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 6-1, sammenholdt med virksomhetsbegrensningen i EØS-reglene som svarer til skadeforsikringsdirektivet til «forsikringsvirksomhet og virksomhet som følger direkte av dette», vil kunne gi tilstrekkelig veiledning for tilsynsmyndighetene i denne type spørsmål.

Det vises til lovforslaget § 12-2 første ledd, som følger opp Banklovkommisjonens utkast § 12-3 annet ledd med enkelte endringer.

Lovpålagte forsikringer

Departementet legger til grunn at bilansvarslova og lov om yrkesskadeforsikring krever at det tegnes forsikring i et forsikringsselskap. Departementet er, i likhet med Kredittilsynet, av den oppfatning at man ikke skal kunne unngå en plikt etter lovgivningen til å tegne nærmere angitt forsikring i et forsikringsselskap gjennom å etablere en selvforsikringsordning administrert av et forsik­ringsselskap. Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at det ikke er aktuelt å gi adgang til å være selvassurandør for lovpålagte forsikringer og vil derfor ikke følge opp Banklovkommisjonens utkast på dette punkt.

Forsikringsbevis/garanti fra forsikringsselskap

Som Banklovkommisjonen har påpekt, vil et utstedt forsikringsbevis eller garanti fra forsikringsselskapet, innebære at selskapet påtar seg en kredittrisiko. Avhengig av hva slags ansvar det utstedes garanti for, og hvor langhalet ansvaret er, vil en slik kredittrisiko kunne bli omfattende, både i volum og i tid. Det er sikker praksis at et forsikringsselskap ikke har adgang til å gi garantier uten at dette skjer som kredittforsikring. Dette innebærer bl.a. at det aktuelle kredittforsikringsselskapet må kreve adekvat premie for den risiko som overtas. Det vises bl.a. til praksis fra Forsikringsrådet, gjengitt i NOU 1983: 52 s. 153. Kredittforsikring skal etter norsk rett drives i egne selskaper, jf. skillet mellom kredittforsikring og annen skadeforsikring som ble innført forsikringsvirksomhetsloven av 1988, og som nå følger av forsikringsvirksomhetsloven § 1-3. Et skadeforsikringsselskap har dermed ikke adgang til å stille garantier som foreslått i Banklovkommisjonens utkast § 12-3 tredje ledd jf. § 12-3 fjerde ledd. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det ikke gis en adgang for et skadeforsikringsselskap til å administrere selvforsikringsordninger med tredjemannsansvar kombinert med forsikringsbevis eller garanti fra forsikringsselskapet.

Krav om separat konto

Banklovkommisjonen har foreslått at forsikringsselskapet skal føre en egen konto for hver selvforsikringsordning, med avregning ved hvert årsskifte. Etter departementets syn er det viktig at ikke midler som hører til en kundes selvforsikringsordning kan blandes med midler som tilhører et forsikringsselskap som administrerer ordningen. Dette medfører at midlene i kontoordningen ikke skal inngå i selskapets balanse. Det vises til lovforslaget § 12-2 annet ledd, som følger opp Banklovkommisjonens utkast.

Felles selvforsikringsordninger

Departementet antar at foretak i utgangspunktet står fritt til å inngå mange typer avtaler, inkludert avtaler om å dekke eventuelle fremtidige tap. Forsikringsvirksomhet forutsetter imidlertid konsesjon. I denne sammenheng antar departementet at innkreving av premie i forkant vil være et sentralt moment for å avgjøre om slik virksomhet mellom grupper av foretak er forsikringsvirksomhet eller ikke. Det er opp til Finanstilsynet å håndheve forsikringsmonopolet og påse at det ikke drives forsikringsvirksomhet uten nødvendig konsesjon. Etter departementets syn er det på denne bakgrunn ikke grunnlag for en egen bestemmelse som regulerer foretakenes adgang til å inngå avtaler om dekning av hverandres eventuelle fremtidige tap, samt en adgang for departementet for å avgjøre om også andre grupperinger av foretak kan inngå slike avtaler. Departementet legger derfor ikke opp til å følge opp Banklovkommisjonens utkast på dette punktet.

3.4 Formidling av andre forsikringsselskapers produkter

3.4.1 Gjeldende rett

Forsikringsformidling reguleres av lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven). Loven gjelder imidlertid etter sin ordlyd ikke den virksomhet som utøves av et forsikringsselskap, jf. lovens § 1-1 annet ledd. Dette er i tråd med forsikringsformidlingsdirektivet (2002/92/EF) artikkel 2 nr. 3 annet ledd. Det er lagt til grunn at forsikringsformidlingsloven heller ikke gjelder forsikringsselskapers forsikringsformidlingsvirksomhet.

Forsikringsformidling omfatter både forsikringsmegling og forsikringsagentvirksomhet. Forsikringsmegling er forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å gi kunden råd ut fra en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra et eller flere forsikringsselskaper, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med forsikringsselskapene om dette. Forsikringsagentvirksomhet defineres som ervervsmessig formidling av forsikring for og på vegne av et eller flere forsikringsselskap. Det vises til definisjonene av hhv. forsikringsmegling og forsikringsagentvirksomhet i forsikringsformidlingsloven § 1-2 nr. 2 og 4. For øvrig inneholder forsikringsformidlingsloven nærmere regler om blant annet hvilke opplysnings- og informasjonsplikter formidleren har overfor forsikringstakere og myndigheter. Når det gjelder informasjonsplikt overfor kunden følger det av forskrift 9. desember 2005 nr. 1421 om forsikringsformidling § 3-1 femte ledd at et forsikringsformidlingsforetak, i tillegg til en rekke øvrige informasjonsplikter, har den samme informasjonsplikt i henhold til lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) kapittel 2 og 11 som et forsikringsselskap som driver virksomhet her i landet har.

3.4.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen legger til grunn at markedsføring og salg av andre forsikringsprodukter enn det selskapet selv tilbyr, er å anse som tilleggsvirksomhet som et skadeforsikringsselskap kan drive i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 6-1. Etter Banklovkommisjonens vurdering kan en slik virksomhet bidra til en effektiv utnyttelse av den administrasjon og det salgs- og markedsføringsapparat som skadeforsikringsselskapene uansett må bygge opp. Banklovkommisjonen er også av den oppfatning at en slik tilleggsvirksomhet i utgangspunktet ikke vil påvirke selskapenes soliditet. Banklovkommisjonen legger derfor til grunn at skadeforsikringsselskaper etter gjeldende rett har adgang til å formidle forsikringer for andre selskaper, men foreslår å lovregulere dette, jf. utkastet § 12-5, for å gjøre det klart at skadeforsikringsselskaper kan drive virksomhet som innebærer forsikringsformidling. Det følger av utkastet § 12-5 første ledd at et skadeforsikringsselskap i henhold til avtale med et annet forsikringsselskap, kan markedsføre og selge andre typer forsikringer enn de forsikringer som omfattes av skadeforsikringsselskapets egen virksomhet. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det være en fordel at denne adgangen klart fremgår av forsikringsvirksomhetsloven.

Videre foreslår Banklovkommisjonen i utkastet § 12-5 annet ledd å lovfeste at det forsikringsmessige ansvaret ligger hos det selskapet som skal overta forsikringen. Banklovkommisjonen foreslår også å lovfeste at skadeforsikringsselskapet som formidler forsikringsavtalen, kan påta seg eget ansvar overfor forsikringstakeren, jf. utkastet § 12-5 annet ledd. Det følger av Banklovkommisjonens omtale i NOU 2008: 20 s. 118 (første spalte) og s. 159 (annen spalte) at dette dreier seg om såkalt koassuranse, dvs. at det selgende (formidlende) skadeforsikringsselskapet påtar seg deler av risikoen sammen med ett eller flere andre forsikringsselskaper. Banklovkommisjonen viser til at dette kan være særlig aktuelt i forhold til store næringslivskontrakter. Det er presisert i utkastet § 12-5 annet ledd at en forutsetning for dette er at skadeforsikringsselskapet har adgang til å overta den type forsikring som det gjelder.

Banklovkommisjonen drøfter i NOU 2008: 20 om formidling av andre selskapers forsikringsprodukter er virksomhet som omfattes av lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling og forsikringsformidlingsdirektivet (NOU 2008: 20 s. 117-118):

«Etter forsikringsformidlingsloven § 1-1 annet ledd nr. 1 gjelder loven ikke «virksomhet som utøves av et forsikringsselskap». Det er ikke i forarbeidene til forsikringsformidlingsloven sagt uttrykkelig at denne avgrensningen også gjelder for virksomhet som et forsikringsselskap i form av formidling av forsikringer for et annet forsikringsselskap. Fra Kredittilsynet har imidlertid Banklovkommisjonen fått opplyst at de i sin lovtolkning har lagt til grunn at dette unntaket også omfatter formidling av produkter fra andre forsikringsselskaper. Kredittilsynet har basert denne tolkningen blant annet på at unntaket i loven er basert på et tilsvarende unntak i forsikringsformidlingsdirektivet (2002/92/EF), og de andre nordiske landene har lagt samme tolkning av direktivets unntak til grunn. Kredittilsynet har også vist til at kostnadene ved å underlegge skadeforsikringsselskapene forsikringsformidlingsloven i en slik sammenheng, vil være større enn den nytten man vil ha av dette.

Etter Banklovkommisjonens vurdering inneholder forsikringsformidlingsloven viktige bestemmelser med tanke på det ansvarlige forsikringsselskapets kontroll av forsikringsformidlerens salgsvirksomhet og krav til informasjon til kunden. Når et forsikringsselskap forestår salg av forsikringer for et annet selskap, vil det blant annet være viktig at kunden ikke er i tvil om hvilke forsikringsselskap som påtar seg forsikringsrisikoen og står ansvarlig for forsikringen. På denne bakgrunn mener Banklovkommisjonen at det vil være en fordel om det klart fremgår av forsikringsloven at et skadeforsikringsselskap kan påta seg å markedsføre og formidle andre typer forsikringer enn de som omfattes av skadeforsikringsselskapets egen virksomhet, jf. lovutkastet § 12-5 første ledd.»

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 12-5 tredje ledd at forsikringsformidlingsloven kapittel 7, med unntak av §§ 7-5 første ledd og 7-6, skal gjelde tilsvarende for skadeforsikringsselskapets formidlingsvirksomhet som omfattes av utkastet § 12-5 første ledd. Bestemmelsen skal også gjelde for den som forestår ledelsen av skadeforsikringsselskapets formidlingsvirksomhet. Banklovkommisjonen uttaler følgende om denne delen av utkastet (NOU 2008: 20 s. 118):

«Det er forsikringsformidlingsloven kapittel 7 om forsikringsagentvirksomhet som er relevant i forhold til et skadeforsikringsselskaps formidling av forsikringer for et annet forsikringsselskap. Forsikringsformidlingsloven kapittel 7 inneholder blant annet bestemmelser om at forsikringsselskapet som gjør bruk av en forsikringsagent til å selge forsikringer for seg, plikter å foreta en registrering av forsikringsagentforetaket, vurdering av agentens egnethet og kvalifikasjoner, krav til informasjon til kunden og opplysningsplikt overfor Kredittilsynet. Banklovkommisjonen foreslår at disse bestemmelsene i forsikringsformidlingslovens kapittel 7 gjøres gjeldende i tilfeller hvor et skadeforsikringsselskap opptrer som forsikringsagent for et annet forsikringsselskap, jf. lovutkastet § 12-5 tredje ledd. Banklovkommisjonen kan ikke se at det er nødvendig at skadeforsikringsselskapet tegner særskilt forsikring for å kunne drive virksomhet som forsikringsagent eller at selskapet skal måtte ha særskilt klientkonto. Det foreslås derfor at forsikringsformidlingsloven §§ 7-5 og 7-6 ikke kommer til anvendelse.»

Banklovkommisjonen foreslår ikke endringer i forsikringsvirksomhetsloven § 6-1 om forsikringsselskapers virksomhet.

Banklovkommisjonen har også foreslått en egen bestemmelse om skadeforsikringsselskapers markedsføring og salg av egne produkter gjennom andre forsikringsselskaper og/eller leverandører av bestemte varer og tjenester («skadeforsikringsselskapers salgskanaler») i utkastet § 12-4. Dette er omtalt nedenfor under pkt. 3.5. I de tilfeller hvor et skadeforsikringsselskap benytter et annet skadeforsikringsselskap til å markedsføre og selge sine forsikringsprodukter, vil forholdet reguleres av både utkastet § 12-4 (skadeforsikringsselskapet som benytter et annet skadeforsikringsselskap til å markedsføre og selge sine forsikringsprodukter) og § 12-5 (skadeforsikringsselskapet som markedsfører og selger det andre selskapets forsikringsprodukter).

3.4.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet tar i sin høringsuttalelse opp forholdet til forsikringsformidlingsloven og forsikringsformidlingsdirektivet:

«Banklovkommisjonen foreslår å gjøre deler av forsikringsformidlingsloven gjeldende for skadeforsikringsselskaper som selger andre forsikringsselskapers produkter. Dette forutsetter i tilfelle endringer i forsikringsformidlingsloven § 1-1 nr. 1.

Kredittilsynet legger til grunn at man i direktiv 2002/92/EF artikkel 2 nr. 3 andre ledd tar sikte på å unnta et forsikringsselskaps formidling av andre selskapers produkter. Som nevnt i utredningen har den samme tolkning blitt lagt til grunn av de andre nordiske landene. Det er derfor mye som taler for at det vil være i strid med direktivet hvis man gjør deler av forsikringsformidlingsloven gjeldende for skadeforsikringsselskaper.

Kredittilsynet antar at forholdet til forsikringsformidlingsdirektivet vil vurderes nærmere i proposisjonen. Formålet med direktivet er å verne forbrukerne. De reglene Banklovkommisjonen har foreslått i lovutkastets § 12-5 tar også sikte på å styrke forbrukervernet. Forbrukervernaspektet kan derfor være et moment i vurderingen av om man i norsk rett kan ha regler som ikke er i overensstemmelse med forsikringsformidlingsdirektivet.

Kredittilsynet er videre usikker på om det vil ha praktisk betydning om deler av forsikringsformidlingsloven gjøres gjeldende for forsikringsselskaper. Forsikringstaker skal ha samme informasjon om forsikringsavtalen uavhengig av hvem som er siste distribusjonsledd i kjeden. Et alternativ kan være å ta inn en bestemmelse i forsikringsavtaleloven som utrykkelig fastslår at forsikringstaker tydelig skal informeres om hvilket forsikringsselskap som påtar seg forsikringsrisikoen.»

Kredittilsynet foreslår også enkelte forslag til presisering og endring i utkastet til lovtekst:

«I utredningen er det argumentert med at det ved en henvisning til forsikringsformidlingslovens regler så skal det foretas en vurdering av agentens egnethet og kvalifikasjoner. I lovforslaget er det imidlertid den som forestår ledelsen av virksomheten som skal vurderes, og ikke den enkelte ansatte som forestår selve formidlingen. Legges lovforslagets § 12-5 tredje ledd til grunn er det i tillegg til foretaket som sådan «den som forestår ledelsen av virksomheten» som omfattes av henvisningen til forsikringsformidlingsloven kapittel 7. Kredittilsynet foreslår at «virksomheten» endres til «forsikringsformidlingsvirksomheten» for å unngå tvil om det er selskapets øverste leder eller den leder som faktisk er ansvarlig for forsikringsformidlingsvirksomheten som skal egnethetsvurderes.

Etter § 7-5 første ledd er det to alternativer for at et agentforetak skal oppfylle lovens krav om sikring av en kundes erstatningskrav mot foretaket. Andre ledd synes å være knyttet opp mot alternativene i første ledd slik at det ikke gir mening i å unnta første ledd og ikke også samtidig andre ledd. Det reises derfor spørsmål ved om ikke hele forsikringsformidlingslovens § 7-5 bør unntas.»

Ingen av de øvrige høringsinstansene har hatt merknader til denne delen av Banklovkommisjonens utkast.

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet legger i likhet med Banklovkommisjonen til grunn at forsikringsformidling som innebærer salg og markedsføring av andres forsikringsprodukter er å anse som virksomhet som et skadeforsikringsselskap må kunne drive innenfor rammene av forsikringsvirksomhetsloven § 6-1. Slik forsikringsformidlingsvirksomhet kan dels være aktuelt der selskapet også selv overtar risiko for samme forsikringsobjekt (typisk koassuranse) og dels der selskapet kompletterer dekning av risiko hos kunden med andre dekninger fra andre selskaper.

Departementet slutter seg således til Banklovkommisjonens vurdering av at skadeforsikringsselskaper etter gjeldende rett har adgang til å drive forsikringsformidlingsvirksomhet. Departementet mener imidlertid at det ikke er nødvendig å innta regler tilsvarende utkastet § 12-5 første ledd om en slik adgang. Det samme vil etter departementets vurdering gjelde i forhold til Banklovkommisjonens forslag til en bestemmelse om at det er adgang til å inngå avtale om koassuranse mellom forsikringsselskapet og det formidlende skadeselskapet (innenfor sistnevntes konsesjon), jf. utkastet § 12-5 annet ledd. Etter departementets vurdering vil en slik adgang følge av alminnelig avtalefrihet. Det er derfor etter departementets vurdering ikke nødvendig å innta regler om dette.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at enkelte regler i forsikringsformidlingsloven bør få anvendelse for skadeforsikringsselskaper som formidler forsikringer for andre forsikringsselskaper. Forsikringsformidlingsdirektivet er et såkalt «minimumsdirektiv», jf. blant annet direktivets fortale pkt. 19) og omtale i Ot. prp. nr. 55 (2004-2005) pkt. 2.2. Dette innebærer at medlemsstatene kan fastsette utfyllende nasjonale regler, som også kan være strengere enn de regler som følger av direktivet. Departementet legger således til grunn at EØS-regler som svarer til forsikringsformidlingsdirektivet, ikke er til hinder for at enkelte av bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven gis anvendelse på forsikringsformidlingsvirksomhet som drives av forsikringsselskaper.

Forsikringsformidlingsloven inneholder viktige bestemmelser, om blant annet det ansvarlige forsikringsselskapets kontroll med forsikringsformidlerens salgsvirksomhet og krav til informasjon til kunden. Dette gjelder blant annet forsikringsformidlingslovens regler for forsikringsagentvirksomhet, dvs. lovens kapittel 7, som vil være relevant for skadeforsikringsselskapers formidling av andres forsikringsprodukter. Kapittel 7 inneholder blant annet bestemmelser om ansvarlig forsikringsselskaps plikt til å registrere sine agenter (§ 7-1), krav om at daglig leder er såkalt egnet (§ 7-2) og oppfyller nærmere angitte kvalifikasjonskrav (§ 7-3), plikt til å nekte registrering (§ 7-4), plikt til å tegne ansvarsforsikring (§ 7-5) og å opprette klientkonto (§ 7-6), hvilke selskap det kan formidles forsikringer for og hvilke informasjonsplikter som gjelder overfor kunden (§ 7-7) og Finanstilsynet (tidligere Kredittilsynet) (§ 7-8), om aksessorisk agentvirksomhet (§ 7-9) og forsikringsagentvirksomhet som representerer forsikringsselskap med hovedsete i andre land (§ 7-10). I likhet med Banklovkommisjonen legger departementet til grunn at det ikke er nødvendig at skadeforsikringsselskapet må tegne ansvarsforsikring og opprette klientkonto. Departementet foreslår derfor at forsikringsformidlingsloven kapittel 7 med unntak av §§ 7-5 og 7-6 får anvendelse. I tråd med Kredittilsynets høringsmerknad foreslås det at det presiseres i lovforslaget § 12-4 at forsikringsformidlingslovens bestemmelser får anvendelse overfor den som leder forsikringsformidlingsvirksomheten. Det vises til lovforslaget § 12-4.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 12-3, som regulerer skadeforsikringsselskapers salgskanaler, herunder bruk av forsikringsagenter.

3.5 Markedsføring og bruk av ulike salgskanaler

3.5.1 Gjeldende rett

Forsikringsvirksomhetsloven inneholder ikke særskilte regler som regulerer skadeforsikringsselskapenes bruk av distribusjons- og salgskanaler, og gjelder heller ikke i de tilfeller hvor formidling av forsikring er et supplement til formidlerens levering av en vare eller tjeneste, jf. § 1-1 annet ledd. Det vises for øvrig til omtale av forsikringsformidlingsloven under kapittel 3.4 ovenfor. Når det gjelder de enkelte salgs- og distribusjonsledd vil disse imidlertid, avhengig av hvilken type foretak det er tale om, kunne være underlagt særskilte virksomhetsregler.

Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) inneholder regler om et forsikringsselskaps plikt til å informere kunden i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtalen. Det fremgår av forarbeidene til forsikringsavtaleloven § 2-1 at også selskapets representanter (som blant annet omfatter assurandører og agenter) har en slik plikt. Finansdepartementet har med hjemmel i forsikringsformidlingsloven § 7-7, jf. § 5-4 fastsatt forskrift om hvilken informasjon en forsikringsagent skal gi til kunden. Det fremgår av forskrift 12. september 2005 nr. 1421 om forsikringsformidling § 3-1 femte ledd at forsikringsformidlingsforetak har den samme informasjonsplikt som et forsikringsselskap som driver virksomhet her i landet har etter forsikringsavtaleloven kapittel 2 og kapittel 11. For øvrig fastsetter § 3-1 i forskriften at forsikringsformidlingsforetaket skal gi en rekke opplysninger til kundene.

3.5.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har i utkastet foreslått noen generelle prinsipper om skadeforsikringsselskapers ansvar og markedsatferd ved bruk av tredjepersoner som selgere av sine forsikringsprodukter.

Banklovkommisjonen har påpekt at skadeforsikringsselskapene, i større utstrekning enn tidligere, benytter internettsalg og salg gjennom tilknyttet bank for å selge sine forsikringer, og at en rekke produkttilknyttede forsikringer selges gjennom selgeren av produktet. Banklovkommisjonen har derfor foreslått lovregler som 1) pålegger en tredjeperson som formidler forsikring etter avtale med selskapet, samme plikt som selskapet til å gi kunden informasjon før avtaleinngåelsen, 2) presiserer at det er skadeforsikringsselskapet som er ansvarlig overfor forsikringstaker uansett om forsikringsavtalen er inngått via en tredjeperson som nevnt, og 3) fastsetter at krav mot selskapet anses fremsatt når det er fremsatt mot tredjeperson som har formidlet forsikringen.

Banklovkommisjonen foreslår at prinsippene skal gjelde uavhengig av hvilke salgskanaler et skadeforsikringsselskap gjør bruk av. De foreslåtte reglene om informasjonsplikt mv. vil gjelde både for formidlere som omfattes av forsikringsformidlingsloven (selskapets registrerte agenter, for eksempel en tilknyttet bank), og for formidlere som ikke omfattes av forsikringsformidlingsloven (for eksempel en selger av reiser, hvitevarer eller lignende som samtidig formidler en produktforsikring), jf. forsikringsformidlingsloven § 1-1 annet ledd. Banklovkommisjonen har uttalt følgende om innholdet i lovutkastet (NOU 2008: 20 s. 151):

«Banklovkommisjonen mener at det er grunn til i virksomhetslovgivningen å gjøre helt klart at det er skadeforsikringsselskapet som er ansvarlig overfor forsikringstakerne uansett om forsikringskontrakten inngås etter avtale med en annen finansinstitusjon eller en leverandør av en bestemt vare eller tjeneste. Dette kan for eksempel være en bilselger, elektroforhandler eller et reisebyrå. Det vises til lovutkastet § 12-4 første ledd.

Videre mener Banklovkommisjonen at det er viktig at det klart kommer fram at bestemmelsene i forsikringsavtaleloven om informasjon overfor kunden i forbindelse med tegning av forsikring, vil gjelde fullt ut også dersom forsikringen selges av en annen finansinstitusjon enn skadeforsikringsselskapet eller av en leverandør av en vare eller en tjeneste, jf. lovutkastet § 12-4 annet ledd.

Når det gjelder krav om erstatning, fastsetter forsikringsavtaleloven §§ 8-5 og 18-5 frister for å fremsette melding om forsikringstilfellet. Overskridelse av disse fristene vil medføre tap av retten til erstatning. Dersom kunden fremsetter et erstatningskrav ved å henvende seg til finansinstitusjonen eller leverandøren av varen eller tjenesten som har solgt forsikringen, i stedet for forsikringsselskapet, bør ikke kunden etter Banklovkommisjonens oppfatning kunne møtes med en påstand om at erstatningskravet ikke er fremsatt overfor rette vedkommende innen fristen. En melding om erstatningskrav til selgeren av forsikringen bør anses som fremsatt overfor skadeforsikringsselskapet den dagen selgeren av forsikringen har mottatt melding med krav om erstatning, jf. lovutkastet § 12-4 tredje ledd. Det må være skadeforsikringsselskapets ansvar å bygge opp et system slik at slike meldinger videreformidles fra selgeren av forsikringen til skadeforsikringsselskapet.»

3.5.3 Høringsinstansenes merknader

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har gitt merknader til lovutkastet § 12-4 og stiller seg positive til den foreslåtte bestemmelsen. Forbrukerombudet har generelle bemerkninger knyttet til finansinstitusjoners og andres informasjonsplikt ved salg av forsikringsavtaler og foreslår at det gis hjemmel i lovforslaget til i forskrift å gi nærmere regler om pliktens innhold og omfang, samt plikter som følger av bestemmelsen:

« […] Bestemmelsen som er foreslått i § 12-4 annet ledd tydeliggjør slik jeg ser det en plikt som i dag vil kunne utledes av mfl. §§ 2 og 3, jf. FAL §§ 2-1 og 11-1. Jeg finner det likevel viktig at denne plikten tydeliggjøres i virksomhetsloven.

På bakgrunn av dette er jeg positiv til bestemmelsen som er foreslått i § 12-4 og vil gi forslaget min støtte.

[…] Reglene i FAL (fe. §§ 2-1 og 11-1) om informasjonsplikt, samt de generelle reglene i markedsføringsloven, vil ikke alltid være dekkende for de problemstillingene som kommer opp knyttet til markedsføring av forsikring. […]Både når det gjelder informasjon i forbindelse med markedsføringen og når det gjelder selgernes adferd, kan det være et behov for mer utfyllende regler for hvilket ansvar skadeforsikringsselskapenes salgskanaler bør pålegges.

Jeg vil i denne sammenheng nevne at det er vedtatt en ny markedsføringslov som trer i kraft 1. juni 2009. […]Samtidig innføres det krav i angrerettloven om etterfølgende skriftlig aksept som betingelse for at avtaler inngått ved telefonsalg skal være gyldige, se ny § 10a. Sammen med kravene til informasjon i angrerettloven § 7 vil telefonsalg av forsikring kompliseres ytterligere. Dette kan føre til et utvidet behov for en særlig regulering av selgers informasjonsplikt og opptreden.

[…]

Jeg vil ta til orde for at det gis hjemmel i § 12-4 til i forskrift å gi nærmere regler om innholdet og omfanget av finansinstitusjonenes eller leverandørenes informasjonsplikt og øvrige plikter etter § 12-4.»

Forbrukerrådet knytter tilsvarende synspunkter til informasjonsplikten:

«Formidling av forsikringstjenester skjer i økende grad. Spesielt har Forbrukerrådet merket seg økningen av salg av tilleggsforsikringer via de store elektrokjedene.

Forbrukerrådet har i tillegg til å stille seg svært kritisk til nytten av denne type forsikringer også erfaring med at det slurves med å oppfylle den informasjonsplikten FAL pålegger. De foreslåtte reglene i § 12-4 som tydeliggjør finansinstitusjoners og andre leverandørers informasjonsplikt støttes derfor fullt ut.»

3.5.4 Departementets vurdering

Forsikringsvirksomhetsloven inneholder ikke særskilte regler som regulerer skadeforsikringsselskapenes bruk av distribusjons- og salgskanaler, men forsikringsformidlingsloven regulerer, med enkelte unntak, forsikringsmegling og forsikringsagentvirksomhet.

Departementet har vurdert om en bestemmelse, slik Banklovkommisjonen har foreslått i lovutkastet § 12-4 første ledd, bør inntas i lovforslaget. Departementet legger til grunn at de rettigheter og plikter som følger av en forsikringsavtale, forblir de samme selv om avtalen er formidlet gjennom en tredjepart. På denne bakgrunn finner departementet at det ikke er nødvendig å innta en slik presiserende bestemmelse i lovforslaget.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen at det er viktig at det sikres at forsikringstaker mottar informasjon i tråd med forsikringsavtalelovens regler i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtalen. Departementet legger til grunn at forsikringsselskapenes salgsledd/distributører i stor grad vil være omfattet av forsikringsavtalelovens bestemmelser, jf. omtale ovenfor om forsikringsavtaleloven og forskriften om forsikringsformidling under avsnitt 3.5.1 om gjeldende rett. Departementet antar likevel at det vil kunne være hensiktsmessig om skadeforsikringsselskapene pålegges en plikt til å påse at deres agenter (uavhengig av om de er regulert av forsikringsformidlingsloven eller ikke) oppfyller de plikter som skadeforsikringsselskapet og dets formidlere har etter forsikringsavtaleloven. Departementet foreslår derfor at det inntas en bestemmelse i lovforslaget som pålegger skadeforsikringsselskapet å påse at selskapets agenter gir kunden informasjon i samsvar med reglene i forsikringsavtaleloven før avtaleinngåelsen. En slik regel innebærer at forsikringsselskapet ved bruk av agent skal påse at forsikringsselskapet fortsatt overholder sine plikter etter loven. Dette svarer til reguleringen på verdipapirhandelområdet av det tilsvarende forholdet mellom verdipapirforetak og deres agenter, jf. vphl. § 10-16(2). Det vises til lovforslaget § 12-3 første ledd.

Videre slutter departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at en forsikringstakers melding av erstatningskrav i henhold til forsikringsavtalen også skal anses som kommet inn til forsikringsselskapet den dag meldingen ble mottatt av formidleren. Det vises til lovforslaget § 12- 3 annet ledd, som følger opp Banklovkommisjonens lovutkast § 12-4 tredje ledd, med enkelte språklige presiseringer.

Forbrukerombudet har foreslått at det gis en hjemmel til å gi nærmere regler om finansinstitusjoners og leverandørenes plikter. Virkeområdet for loven er imidlertid avgrenset til forsikringsvirksomhet, og det aktuelle kapitlet gjelder virksomheten i skadeforsikringsselskap. Departementet har derfor ikke fulgt opp dette forslaget.

Forbrukerrådet har for øvrig tatt opp spørsmålet om det bør innføres en plikt for forsikringsselskaper til å være tilknyttet Forsikringsklagenemnda for å få konsesjon. Dette er et generelt spørsmål som det passer best å ta stilling til i forbindelse med arbeidet med ny samlet finanslov.

3.6 Erstatning til dekning av bøter mv.

3.6.1 Gjeldende rett

Forsikring mot erstatningsansvar er et vanlig skadeforsikringsprodukt. I noen tilfeller er det påbudt med forsikring. Dette gjelder blant annet forsikringer mot motorvognansvar og mot ansvar for yrkesskade. Internasjonal sjøforsikringspraksis åpner for en adgang til å forsikre seg mot konsekvenser av enkelte straffbare handlinger, som for eksempel oljesøl og brudd på toll- og immigrasjonslovgivning. Forsikring mot denne type ansvar utgjør et standardelement i avtaler om internasjonal sjøforsikring. Det har også vært tilfeller av ordninger hvor man betaler for å få dekket eventuelle gebyrer, bøter el. man blir pålagt i forbindelse med lovovertredelser. Spørsmål som i den forbindelse har vært reist, er om virksomhet knyttet til slike ordninger er å anse som forsikringsvirksomhet som krever konsesjon. I februar 2007 kom Kredittilsynet til at slike erstatningsordninger er å anse som konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet. Som en følge av dette påla Kredittilsynet de selskapene som drev denne type virksomhet å stanse virksomheten, fordi de ikke hadde konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet.

3.6.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har vurdert ordninger knyttet til dekning av gebyrer og bøter mv. som påløper som følge av lovovertredelser. Banklovkommisjonen legger til grunn at det at man blir tatt i en kontroll vil være en tilfeldig begivenhet som ikke skiller seg vesentlig fra andre typer tilfeldige begivenheter som kan utløse utbetaling av forsikring. Banklovkommisjonen antar i likhet med Kredittilsynet på bakgrunn av dette at slike ordninger må regnes som forsikringsvirksomhet som dermed krever konsesjon. Samtidig mener Banklovkommisjonen at det ikke bør gis konsesjon til å drive slike former for forsikringsvirksomhet. Banklovkommisjonen uttaler i denne sammenheng (NOU 2008: 20, s. 120):

«Lovovertredelser straffesanksjoneres for å påvirke det enkelte individ til å følge loven. En nødvendig forutsetning for at dette skal virke, er at man selv eller andre som overtrer lovbestemmelser blir tatt og får en straff som oppfattes som negativ eller som en ulempe. Dersom den enkelte vet at han eller hun som følge av en forsikring ikke vil oppleve konsekvenser ved lovovertredelsen, kan motivasjonen til å følge loven bortfalle helt eller delvis. En reduksjon av staffesanksjoners individualpreventive hensyn vil på denne måten kunne bli vesentlig redusert, noe som må anses som samfunnsmessig svært uheldig. Samfunnet vil på denne måten kunne miste, eller få svekket, et av få effektive verktøy som bidrar til at nødvendige samfunnsmessige regler og normer følges.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning vil det være moralsk svært lite heldig om det kan gis konsesjoner til etablering av forsikringsordninger som bidrar til å svekke det enkelte individs motivasjon til å følge samfunnets fastsatte lover og regler.»

Banklovkommisjonen har i lovutkastet foreslått at det inntas en bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 tredje ledd (ny bokstav d), om at konsesjon kan nektes dersom det er grunn til å anta at virksomheten vil være i strid med ærbarhet eller rettsordenen for øvrig. Banklovkommisjonen foreslår også en bestemmelse om at skadeforsikringsselskaper ikke kan markedsføre eller tilby forsikringer som departementet finner vil være i strid med ærbarhet eller rettsordenen for øvrig, jf. utkastet § 12-1 fjerde ledd. Banklovkommisjonen viser til at en slik bestemmelse vil kunne sikre at heller ikke skadeforsikringsselskaper som har konsesjon, kan starte salg av slike typer forsikringer.

3.6.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det ikke bør være anledning for skadeforsikringsselskaper å tilby forsikringer som skal dekke kundens ansvar for overtredelsesgebyr eller bøter som følge av lovbrudd. Kredittilsynet har følgende kommentarer:

«Kredittilsynet mener imidlertid at begrepet som er brukt i lovforslagets § 12-1 fjerde ledd » ærbarhet eller rettsordenen for øvrig» er uklart. Det vil etter tilsynets mening være mer hensiktsmessig å benytte en formulering som mer direkte gir uttrykk for hvilke type forsikringer man her ønsker å forby, eksempelvis «forsikringer mot oppdagelsesrisiko ved regelverksbrudd».

Kredittilsynet vil også peke på uttrykket «departementet finner» i lovforslaget. Etter ordlyden kan det virke som om det skal være opp til forvaltningens (departementets) frie skjønn å bestemme om en forsikring er «i strid med ærbarhet eller rettsordenen for øvrig». Hvis denne vurderingen skal være opp til forvaltningens frie skjønn vil det være vanskeligere for domstolene å underkjenne forvaltningens standpunkt. Det bør derfor avklares i hvilken grad man her har ment å avskjære domstolens kompetanse til å overprøve forvaltningens vurdering. Kredittilsynets utgangspunkt er at domstolen fullt ut bør kunne prøve forvaltningens standpunkter og at det er unntak fra dette må begrunnes. Med en formulering som foreslått over, vil for øvrig denne problemstilling bortfalle da forbudet ikke utformes skjønnsmessig.

Kredittilsynet har også vist til sitt brev 8. april 2008 til Finansdepartementet, med opplysning om at virksomhet som omfatter erstatningsordninger mot fartsbøter m.m. så langt Kredittilsynet erfarer, ikke lenger drives av verken norske eller utenlandske selskaper i Norge.»

The Nordic Association of Marine Insurers (Cefor) har i høringen opplyst at det innen internasjonal sjøforsikring er lang og allmenn tradisjon for å forsikre mot visse bøter, bl.a. bøter pga oljesøl og bøter pga brudd på toll- og immigrasjonslovgivning:

«Forsikringen forutsetter at forsikringstageren gjør det som med rimelighet kan ventes for å avverge en situasjon som kan føre til bøter gjennom etablering av rutiner/sikkerhetsstyringssystemer som sikrer korrekt opptreden fra mannskapets side. Hensikten med disse klausulene er å sikre rederiet mot utgifter pådratt på grunn av feil som likevel blir begått av mannskapet og som resulterer i bøter mot rederiet. Rederiet kan også bli bøtelagt for feil og ulovligheter begått av passasjerer eller andre som er om bord i skipet. Vi anser det derfor som klart at denne internasjonale praksisen ikke er «i strid med ærbarhet og rettsorden for øvrig» ut fra de hensyn som i følge motivene begrunner bestemmelsen.

[…]

Lovgivningen åpner for en adgang til å forsikre seg mot enkelte former for erstatningsansvar. Dette gjelder blant annet forsikringer mot motorvognansvar og styreansvar. Videre følger det av internasjonal sjøforsikringspraksis at det er adgang til å forsikre seg mot konsekvenser av straffbare handlinger, som for eksempel oljesøl og brudd på toll- og immigrasjonslovgivning. Følgelig utgjør forsikring mot slikt ansvar et standardelement i avtaler om internasjonal sjøforsikring.

Norge er et av verdens ledende sjøforsikringsmarkeder, som beskrevet i utredningens avsnitt 4.2.2. For norske P&l assurandører vil det føre til en uakseptabel konkurransesituasjon dersom bestemmelsen tolkes slik at den innebærer et forbud mot å tilby disse forsikringsproduktene på linje med sine internasjonale konkurrenter. Det bes derfor klargjort i motivene eller også i selve bestemmelsen at den ovennevnte internasjonale praksis innen sjøforsikring ikke vil falle inn under denne bestemmelsen i en ny forsikringslov.»

3.6.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til at det også av gjeldende rett følger at ordninger hvor kunden betaler for å få dekket sine eventuelle gebyrer, bøter el. pålagt i forbindelse med lovovertredelser, krever konsesjon etter forsikringsvirksomhetsloven. Departementet deler også Banklovkommisjonens vurdering av at det bør inntas et generelt forbud mot slik virksomhet i lovforslaget, jf. lovforslaget § 12-1 annet ledd. I likhet med Banklovkommisjonen er departementet av den oppfatning at det ville være uheldig dersom et skadeforsikringsselskap får konsesjon til å drive virksomhet i form av å tilby forsikringer som kan bidra til å svekke den enkeltes motivasjon til å følge samfunnets lover og regler. Departementet er enig med Kredittilsynet i at begrepet «ærbarhet eller rettsordenen for øvrig» kan være uklart. Departementet mener uttrykket «i strid med rettsordenen» er dekkende for å beskrive hvilke ordninger som ikke tillates. Departementet legger i denne sammenheng til grunn at uttrykket «rettsordenen» henspeiler på de lover og regler som er gjeldende i samfunnet. Det vises til lovforslaget § 12-1 annet ledd første punktum hvor det følger at skadeforsikringsselskaper ikke har adgang til å markedsføre og tilby forsikringer mot strafferettslige sanksjoner dersom forsikringen vil være i strid med rettsordenen.

Departementet antar at det vil være hensiktsmessig å innta en bestemmelse i lovforslaget som åpner for at den nærmere grensedragningen med hensyn til hvilke forsikringer som vil være «i strid med rettsordenen» kan fastsettes ved forskrift eller enkeltvedtak. Det foreslås at kompetansen til å gi slik forskrift eller fatte slikt enkeltvedtak legges til departementet. Det vises til lovforslaget § 12-1 annet ledd annet punktum.

Etter departementets vurdering vil en bestemmelse om konsesjonsnektelse ikke være nødvendig siden lovforslaget § 12-1 annet ledd inneholder et generelt forbud mot slik virksomhet for samtlige skadeforsikringsselskaper. Konsesjon vil dermed kunne nektes etter gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 2-1 tredje ledd bokstav a) under henvisning til at selskapet ikke vil overholde de krav som stilles i lovforslaget § 12-1 annet ledd. Departementet følger derfor ikke opp Banklovkommisjonens utkast på dette punktet.

Som påpekt av sjøforsikringsorganisasjonen Cefor er forsikring mot konsekvenser av enkelte former for straffbare handlinger innarbeidet praksis i sjøforsikring. Det bør etter departementets mening være adgang til å tilby slike forsikringer. Dette bør gjelde tilsvarende på andre forsikringsområder med en tilsvarende innarbeidet internasjonal praksis. Forsikring i tråd med innarbeidet internasjonal praksis vil etter departementets syn ikke være i strid med rettsordenen.