5 Forholdet til norsk rett

De formelle kravene i pasientrettighetsdirektivet er i all hovedsak ivaretatt i norsk helselovgivning, f.eks. plikten til å informere pasienter (pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2), rett til kopi av pasientjournal (pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1) og klageordninger. Videre er det etablert ordninger som gjør det mulig for pasientene å få prøvd sin sak dersom det oppstår skader i forbindelse med helsehjelp og ordninger for erstatning ved skade (pasientskadeloven).

Norge har etablert en refusjonsordning for utgifter til helsehjelp mottatt i annet EØS-land. Ordningen er regulert i forskrift 22. november 2010 nr. 1466 om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Forskriften ivaretar langt på vei pasienters rett til refusjon etter direktivet. Forskriften er hjemlet i folketrygdloven § 5-24 a og trådte i kraft 1. januar 2011. Ordningen omfatter imidlertid ikke refusjon av utgifter til helsehjelp som innebærer overnatting, eller som forutsetter ressurser, utstyr eller kompetanse som normalt forbindes med sykehusbehandling (heretter sykehusbehandling), jf. forskriftens § 3 andre ledd.

Som det fremgår under pkt. 3.3 Trygdelandets ansvar, har pasienter på enkelte vilkår rett til å få refundert utgifter til sykehusbehandling etter pasientrettighetsdirektivet. For slik helsehjelp er det adgang til å stille krav om forhåndsgodkjenning. Et krav om forhåndsgodkjenning er en restriksjon i den frie bevegeligheten av tjenester og må således være begrenset til det som anses nødvendig og rimelig for å unngå de uheldige konsekvensene, og må ikke føre til vilkårlig forskjellsbehandling. Trygdelandet er i utgangspunktet forpliktet til å gi forhåndsgodkjenning i de tilfellene hvor pasienten har krav på å få dekket den aktuelle helsehjelpen i trygdelandet, og helsehjelpen ikke kan tilbys pasienten innen en tidsfrist som er medisinsk forsvarlig.

I Prop. 118 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m.), konkluderte Helse- og omsorgsdepartementet med at dagens helselovgivning ikke fullt ut ivaretar pasienters rett til refusjon for utgifter til sykehusbehandling etter pasientrettighetsdirektivet. Helse- og omsorgsdepartementet foreslo derfor å utvide dagens refusjonsordning til å omfatte sykehusbehandling. Stortinget sluttet seg til dette. Videre ble det vedtatt en hjemmel i folketrygdloven til å kunne stille krav om forhåndsgodkjenning.

Det ble også vedtatt bestemmelser som knytter seg til pasienter fra andre EØS-land som mottar helsehjelp i Norge. Det ble vedtatt endring i spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 første ledd som pålegger helseinstitusjoner og tjenesteytere å sørge for at pasienten mottar spesifisert regning som viser hvilke ytelser pasienten har mottatt og hvilken pris som er beregnet for ytelsene. Det ble i samme bestemmelse vedtatt en hjemmel for departementet til å gi forskrift om beregning av behandlings- og forpleiningsutgifter. I tillegg ble Helse- og omsorgsdepartementet gitt hjemmel til å stille krav om at det utstedes spesifisert regning til pasienter i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 11-2 andre ledd.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte 27. juni 2014 på høring forslag om endringer i forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Forslaget innebærer at dagens refusjonsordning utvides til også å gjelde sykehusbehandling. Dersom forslaget blir vedtatt, vil pasientrettighetsdirektivet være fullt ut gjennomført i norsk rett.

I høringsnotatet foreslås det ikke å stille krav om forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling. Erfaringstall fra Sverige viser at det kun er et begrenset antall pasienter som velger å reise ut. Norge har også erfaring med at pasienter i liten grad benytter adgangen til fritt å velge sykehus. Et krav om forhåndsgodkjenning innebærer en begrensning i pasienters valgfrihet og vil være ressurskrevende å administrere. Departementet mener det er uhensiktsmessig å etablere en slik ordning for det antatt lave antallet pasienter som vil reise ut, men vil følge utviklingen over tid. Dersom det oppstår store pasientstrømmer til andre EØS-land, som fører til at det blir vanskelig å opprettholde et godt helsetilbud i Norge, eller som fører til dårlig utnyttelse av økonomiske, tekniske eller menneskelige ressurser på enkelte områder, vil Helse- og omsorgsdepartementet vurdere behovet for å innføre forhåndsgodkjenning.

Det foreslås videre i høringsnotatet at pasienter som er vurdert å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven, skal kunne søke om forhåndstilsagn. Forhåndstilsagnet skal avklare om pasienten har krav på stønad til slik helsehjelp som pasienten ønsker å motta i et annet EØS-land og det høyeste beløpet pasienten vil kunne få utbetalt.

Det er videre foreslått en bestemmelse om hvor helsetjenesten antas mottatt ved bruk av telemedisin. Forslaget er i samsvar med definisjonen av behandlingsmedlemsstat i pasientrettighetsdirektivet artikkel 3 bokstav d.

Det er ikke ansett å foreligge behov på nåværende tidspunkt for bestemmelser om beregning av behandlings- og forpleiningsutgifter for pasienter fra andre EØS-land som mottar helsehjelp i Norge. Dersom det blir nødvendig å gi slike bestemmelser for å hindre prisdiskriminering av pasienter fra andre EØS-land, vil Helse- og omsorgsdepartementet komme tilbake til dette.

Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) skal ha oppgaven som nasjonalt kontaktpunkt i Norge. HELFO vil videre ha ansvaret for å behandle søknader om forhåndstilsagn og søknader om refusjon.