3 Finansinstitusjoners adgang til å avtale panterett i egne kunders innskudd på konto - «pant i egen gjeld»

3.1 Gjeldende rett - Panterett, avtalt motregning og sikringscesjon

I høringsnotatet 23. september 2009 punkt 2.1 gjorde departementet nærmere rede for hvilken adgang det etter gjeldende rett er for en finansinstitusjon til å kunne avtale panterett eller motregningsrett i, eller sikringscesjon av, egne kunders innskudd på konto:

«Panterett

Etter panteloven § 1-2 annet ledd må panterett ha hjemmel i lov for å være gyldig. Et bankinnskudd er et enkelt pengekrav og kan pantsettes etter panteloven § 4-4. Pantsettelsen får rettsvern ved at skyldneren (debitor cessus) får melding fra pantsetter eller panthaver om pantsettelsen, jf. § 4-5. Loven stiller ikke nærmere krav til hvordan slikt varsel skal gis. Når et enkelt krav er pantsatt, kan panthaveren tiltre pantet ved å inndrive det underliggende kravet. Det er ikke nødvendig å gå via namsmyndighetene for å få realisert pantet. Dette følger av panteloven § 4-6 (som bestemmer at panthaveren får rådigheten over det pantsatte kravet), jf. også tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd annet punktum.

Ved pantsettelse av et enkelt krav der skyldneren og panthaveren er samme person, er det omdiskutert om det er mulig å etablere rettsvern, og dermed om det gjelder en alminnelig adgang til å pantsette kravet. Pantsettelsen må i disse tilfellene meldes til panthaveren selv, fordi panthaveren samtidig er skyldner (debitor cessus). Det er bare to parter i avtaleforholdet, ikke tre som i alminnelige avtaler om pant i enkle pengekrav. Et avtalepantforhold mellom bare to parter innebærer i praksis at tiltredelsen av pantet ved inndrivelse av det pantsatte kravet skjer ved motregning.

Det følger av finansavtaleloven § 29 første ledd at en finansinstitusjon som hovedregel ikke kan motregne et krav i innestående på en kundes konto. Av finansavtaleloven § 29 fjerde ledd følger at motregningsforbudet i første ledd ikke hindrer at det 'etter ellers gjeldende regler stiftes særskilt sikkerhetsrett i innskudd'.

Forholdet mellom reglene om pant i enkle krav og motregningsforbudet i finansavtaleloven § 29 første ledd ble vurdert av Lovavdelingen i en tolkningsuttalelse 23. august 2007 (snr. 200704346 EP). Der ble det uttalt:

'Spørsmålet er tvilsomt, men etter Lovavdelingens syn er det rettskildemessig dekning for å legge til grunn at det ikke etter alminnelige panterettslige regler eksisterer en adgang til 'pant i egen gjeld' i bankinnskudd ut over adgangen til avtalt motregning.'

I høringsnotatet her vil det ikke bli nærmere drøftet hvorvidt det etter gjeldende rett er adgang til å avtale pant i egne kunders innskuddskonti.

Avtalt motregning

En bank eller annen finansinstitusjon og dens kunder kan avtale at kundens krav mot banken (innskuddet) skal kunne avregnes mot krav banken har mot kunden, så langt dette ikke kommer i konflikt med motregningsforbudet i finansavtaleloven § 29 første ledd. Utenfor forbrukerforhold er det følgelig adgang til avtalt motregning.

Sikringssesjon

Lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse gjennomfører EU-direktiv 2002/47/EF om avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse ('collateral agreements'). Formålet med loven og direktivet er å styrke det finansielle markedet og ivareta hensynet til finansiell stabilitet ved å bidra til sikker, ordnet og effektiv finansiell sikkerhetsstillelse. Loven regulerer avtaler mellom institusjoner som nevnt i § 1 tredje ledd (offentlige myndigheter, finansinstitusjoner, avregningssentraler mv.) og avtaler mellom slike institusjoner og juridiske personer, jf. fjerde ledd. Derimot gjelder den ikke avtaler mellom institusjoner og fysiske personer. Loven gjelder derfor ikke dersom en av avtalepartene er forbruker.

En avtale om finansiell sikkerhetsstillelse er i § 2 første ledd bokstav a definert som avtale om overdragelse av eiendomsrett til finansiell sikkerhet, herunder gjenkjøpsavtale, og avtale om pantsettelse av finansiell sikkerhet med det formål å sikre oppfyllelsen av finansielle forpliktelser. Finansiell sikkerhet omfatter etter § 2 første ledd bokstav c blant annet kontante innskudd (innskudd i kredittinstitusjon og lignende kontante fordringer i enhver valuta, herunder pengemarkedsinnskudd, jf. § 2 første ledd bokstav d). Loven vil ha betydning for bruk av innskuddskonto som sikkerhet. Lovens § 3 lyder:

'Det er adgang til å avtale finansiell sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett til finansiell sikkerhet.'

Dette omfatter sikringscesjon. Samtidig fremgår det av forarbeidene til gjennomføringsloven at medlemsstatene ikke pålegges å endre nasjonale regler om pantsettelse av finansielle instrumenter eller innskuddskonti, jf. Ot.prp. nr. 22 (2003-2004) punkt 1 s. 6. Direktivet og loven om finansiell sikkerhetsstillelse innebærer at det kan avtales sikringscesjon i innskuddskonti. Dette innebærer at pantsettelsesadgangen reguleres av panteloven, men at det må trekkes et skille mellom panterett og sikringscesjon.

Verken loven eller forarbeidene berører spørsmålet om pant i eller sikringscesjon av egne kunders innskuddskonti. Heller ikke EU-direktivet omtaler slik overdragelse. Loven regulerer ikke uttrykkelig hva som skal til for å etablere rettsvern, men det antas at sikringsakten er den samme som for alminnelige overdragelser av krav, det vil si notifikasjon av debitor cessus, jf. Ot.prp. nr. 22 (2003-2004) s. 35 og Kjetil Wibe, Tidsskrift for forretningsjuss 2004 s. 152. Spørsmålet om man kan oppnå rettsvern gjennom varsel til debitor cessus der debitor cessus samtidig er erverver av kravet (cesjonar), oppstår dermed også her.

En løsning som går ut på at det kan etableres rettsvern ved overdragelse av egen gjeld, vil stride mot det som er lagt til grunn i den nevnte tolkningsuttalelsen når det gjelder pant i egen gjeld. Ved pant i egen gjeld antas det at det ikke vil være mulig å oppnå rettsvern når panthaver og debitor cessus er samme person. Det kan samtidig tale for at § 3 i lov om finansiell sikkerhetsstillelse ikke gjelder ved sikringscesjon av kontoinnskudd som er fordringshavers gjeld til sikkerhetsstiller. Ettersom loven inneholder særbestemmelser for de tilfeller hvor kontante innskudd eller finansielle instrumenter er sikringsobjekter, hadde det på den annen side vært naturlig at det ble uttrykkelig sagt dersom overdragelse av egen gjeld ikke skulle omfattes av loven. Et formål med loven er nettopp å fjerne usikkerheten knyttet til at denne typen sikringscesjon regnes som ugyldig fordi ordningen ligner pantsettelse. Å nekte rettsvern innebærer i realiteten en inngripende begrensning og strider mot lovens og direktivets formål.

Det kan etter dette hevdes at det må legges avgjørende vekt på ordlyden i lovens § 3, og at det dermed er adgang til å foreta sikringscesjon av egen gjeld med rettsvern.

Justisdepartementet har ikke kjennskap til om finansiell sikkerhetsstillelse etter loven om finansiell sikkerhetsstillelse avtales i praksis, eller bransjens syn på loven, eller hvilket behov det er for en adgang til å avtale panterett i kundenes bankinnskudd utover den sikkerhetsstillelse loven åpner for. Vi ber om høringsinstansenes syn på bruken av slike ordninger i praksis og i hvilken grad sikringscesjon gir tilfredsstillende sikkerhet.»

Høringsnotatet punkt 2.2 gikk gjennom de ulike rettsvirkningene av panterett, motregningsrett og sikkerhetsstillelse etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse. De viktigste forskjellene mellom de ulike ordningene ble oppsummert slik:

«En panterett har rettsvern mot kundens utleggstakere dersom rettsvernakt etter panteloven § 4-5 er gjennomført. Når det gjelder sikringscesjon etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse, angir ikke loven hva som skal til for å oppnå rettsvern, men det følger av forarbeidene at rettsvern oppnås ved notifikasjon, jf. Ot.prp. nr. 22 (2003-2004) s. 35. En avtale om motregning vil i utgangspunktet ikke ha rettsvern overfor andre kreditorer som tar utlegg i innskuddskontoen. Dersom det begjæres utlegg i en bankkonto, vil banken likevel trolig kunne motregne innen utleggsforretningen er gjennomført, forutsatt at vilkårene for motregning er oppfylt, herunder at motkravet er forfalt.

Dersom kunden går konkurs, kan en panthaver tiltre pantet og få dekning av kravet sitt så langt pantets verdi dekker det. Udekket gjeld må meldes som dividendekrav, jf. dekningsloven § 6-1. Adgangen til å motregne reguleres av dekningsloven § 8-1, som blant annet bestemmer at det ikke kan motregnes dersom skyldnerens fordring forfalt før boåpning, mens motfordringen forfaller etter det tidspunktet. Ved sikringscesjon er kravet overdratt til finansinstitusjonen med rettsvern. Den må kunne dekke sitt krav fullt ut i et eventuelt etteroppgjør.

Både avtalepant i og sikringscesjon av enkle krav kan omstøtes etter dekningsloven § 5-5 (omstøtelse av ekstraordinær betaling), jf. § 5-5 fjerde ledd. (Lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 5 annet ledd bestemmer for øvrig at stilt finansiell sikkerhet ikke kan omstøtes 'alene på det grunnlag at den er stilt for en finansiell forpliktelse som allerede er pådratt'.) Av de alternative vilkårene i dekningsloven § 5-5 første ledd synes alternativene betaling 'før normal betalingstid' og betaling med 'beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne' mest aktuelle. Et vilkår for omstøtelse etter denne bestemmelsen er videre at betalingen 'etter forholdene allikevel ikke fremtrådte som ordinær'.

Motregning kan omstøtes etter § 5-6. Bestemmelsen dekker ulike situasjoner: motregning der den som erklærer motregning (her: finansinstitusjonen), har ervervet fordringen fra en annen, og motregning der erklæringen har skjedd i løpet av den siste tiden før fristdagen eller under kunnskap om skyldnerens insolvens.

Krav om renter etter konkursåpning behandles ulikt avhengig av om fordringshaveren er i motregningsposisjon, er panthaver eller er erverver av et enkelt krav (cesjonar). Etter panteloven § 1-5 bokstav b omfatter panteretten også renter som er opptjent senere enn to år før det åpnes konkurs hos eieren, også dersom rentene påløper etter konkursåpning. Panthaveren får med det pantesikret rentekravet. En kreditor med motregningsrett vil derimot bare få dekket renter som påløper etter konkursåpning som en etterprioritert fordring, jf. dekningsloven § 9-7 (jf. § 9-6). (Renter som påløper før konkursåpning, vil kunne motregnes i samsvar med dekningsloven § 8-1.) Når det gjelder sikringscesjon, regulerer ikke loven om finansiell sikkerhetsstillelse uttrykkelig hvordan renter skal behandles i tilfelle konkurs hos sikkerhetsstiller. Det antas at rentene følger eiendomsretten, slik at sikkerhetsstillelsen vil omfatte renter dersom det skal skje et etteroppgjør.»

3.2 Nærmere om det praktiske behovet for en adgang til å avtale panterett i kundenes innskuddskonti

3.2.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at man manglet en tilstrekkelig oversikt over bruken av avtaler om pant i egne kunders innskudd på konti og praksis knyttet til slike avtaler. Under punkt 3 i høringsnotatet ble det vist til at Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i henvendelser til departementet har gitt eksempler på områder der det i dag etableres avtaler om pant i kundens bankinnskudd, og hvor det etter deres syn foreligger et behov for en klargjøring av adgangen til slik pantsettelse. Høringsnotatet ga følgende oversikt:

«Både for forbrukere og næringsdrivende er det vanlig å etablere pant i innskuddskonto i forbindelse med verdipapirhandel. Lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirloven) § 10-5 (lån av finansielle instrumenter) krever at det stilles 'betryggende sikkerhet for lånet'. I § 10-6 (handel med derivater) første ledd kreves det at verdipapirforetaket stiller 'betryggende sikkerhet for oppfyllelse av sine forpliktelser', og etter annet ledd at kunden stiller 'minst den samme sikkerheten som oppgjørssentralen krever'.

Videre er det vanlig med avtalepant i innskuddskonti i forbindelse med løyvegarantier (for eksempel i forbindelse med drosjevirksomhet), tollgarantier og husleiegarantier, i internasjonal varehandel, der en bank stiller remburs (garanti), samt i forbindelse med mellomfinansiering ved kjøp av eiendom. Foreldre som kausjonerer for egne barns eiendomsinvesteringer, benytter etter det som er opplyst, ofte egen konto som sikkerhet.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen nevner også sikkerhet for utlån i forbindelse med investering i 'sammensatte produkter'. Sammensatte produkter er investeringsprodukter som består av en innskudds- eller obligasjonsdel og et derivatelement. Innskuddet eller obligasjonen danner grunnlaget for en garantert avkastning for investoren, mens derivatdelen skal generere avkastning utover det garanterte beløpet. Derivatdelen kan være en opsjon knyttet til for eksempel aksje-, valuta-, råvare- eller renteindekser.»

Departementet ba om høringsinstansenes syn på det praktiske behovet for å kunne avtale panterett i egne kunders innskudd på konto.

Spørsmålet om det foreligger et praktisk behov for en slik pantsettelsesadgang, har en side til hvilke alternative sikkerhetsrettigheter som følger av gjeldende rett, og hvordan disse fungerer i praksis. Dette gjelder særlig finansiell sikkerhetsstillelse etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse, og i høringsnotatet punkt 2.1 ba departementet særskilt om høringsinstansenes syn på hvilket behov det er for en adgang til å avtale panterett i kundenes innskudd på konto, utover den sikkerhetsstillelse som lov om finansiell sikkerhetsstillelse åpner for.

3.2.2 Høringsinstansenes syn

Kredittilsynet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen og OBOS legger til grunn at det er behov for å kunne avtale panterett i egne kunders innskudd på konto.

Kredittilsynet uttaler:

«Kredittilsynet har ingen regelmessig rapportering som viser det samlede omfang av pant i egne kunders konti. Både for enkeltinstitusjoner og for finansnæringen som helhet anser Kredittilsynet imidlertid at det er et behov for slike avtaler. Som det går fram av høringsbrevet er forslaget basert på et forslag fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, som også er høringsinstanser. Kredittilsynet har derfor ikke innhentet synspunkter fra de institusjoner som er under tilsyn av Kredittilsynet, og som kan bli berørt av forslaget.»

Toll- og avgiftsdirektoratet viser til at toll- og avgiftsetaten kan innvilge kreditt for toll- og avgiftskrav mot at det stilles sikkerhet fra bank eller liknende finansinstitusjon. Om bankenes behov for å kunne avtale panterett i egne kunders bankinnskudd i forbindelse med innvilgelse av selvskyldnergarantier uttales det:

«Toll- og avgiftsdirektoratet ønsker å knytte noen kommentarer til departementets forespørsel om i hvilke situasjoner det foreligger et praktisk behov for å kunne avtale panterett i egne kunders bankinnskudd.

Dette har sammenheng med at Toll- og avgiftsetaten kan innvilge kreditt for toll- og avgiftskrav, mot at det stilles sikkerhet fra bank eller liknende finansinstitusjon. Vi forstår det slik at en bank i praksis ofte krever et innestående beløp på konto fra kunden for å stille sikkerhet. Vi vil derfor gi noen estimater over omfanget og størrelsen hvor toll- og avgiftsetaten kan eller skal kreve sikkerhet.

Toll- og avgiftsetaten kan innvilge kreditt for toll, merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel (tollkreditt og dagsoppgjør). Tollregionene kan stille som vilkår at det stilles sikkerhet for kreditten, jf. skattebetalingsloven § 14-20 tredje ledd. Videre kan også virksomheter (bilforhandlere) registrere seg hos tollregionene og få innvilget kreditt for skyldig engangsavgift på motorvogn. Tollregionene skal da kreve sikkerhet, jf. skattebetalingsloven § 14-21 første ledd. Også for virksomheter som er registrert som særavgiftspliktig etter særavgiftsloven kan tollregionen stille krav om sikkerhetsstillelse, jf. skattebetalingsloven § 14-21 annet ledd. Tolloven har også bestemmelser om sikkerhetsstillelse, for eksempel knyttet til tollager og transittering. Til slutt kan toll- og avgiftsetaten stille krav om sikkerhet i enkeltsaker, typisk i forbindelse med avtaler om betalingsutsettelse etter skattebetalingsloven §§ 15-1 og 15-2.

Dersom det blir stilt krav om sikkerhet, skal denne som den klare hovedregel stilles i form av selvskyldnergaranti fra bank eller liknende finansinstitusjon. Toll- og avgiftsdirektoratet har utarbeidet standard garantitekster som skal benyttes av tollregionene. Vår erfaring tilsier at dersom en bank innvilger en søknad om selvskyldnergaranti for en virksomhet, stilles det relativt ofte et krav om et innestående beløp på kundens konto i banken. Vi er av den oppfatning av at det er et slikt innestående som omtales som 'tollgaranti' på side 7 i høringsnotatet.

Per november 2009 fantes det ca 22.000 kunder med tollkreditt og ca 400 speditører som var innvilget dagsoppgjør. Tollregionene hadde i november 2009 stilt krav som sikkerhet for 2.090 av tollkredittkundene og for 13 av speditørene.

Til enhver tid er det dessuten ca 1.000 registrerte virksomheter som er innvilget kreditt og har stilt sikkerhet for skyldig engangsavgift på motorvogn og ca 1.500 registrerte særavgiftspliktig etter særavgiftsloven som kan pålegges å stille sikkerhet. Av de sistnevnte antar vi at det er stilt krav om sikkerhet for ca 10 % av de avgiftspliktige. I tillegg kommer garantier knyttet til blant annet tollager og tillatelse til transittering.

Størrelsen på den enkelte garanti varierer fra noen titusener til flere millioner kroner. Som en følge av dette blir våre kunder avkrevd innestående i bankene for betydelige beløp. Pant i egen gjeld anses således svært praktisk i slike typetilfeller og bidrar til at næringsdrivende kan få enkle ordninger uten at staten lider store tap.»

Den Norske Advokatforening peker i sitt høringssvar på sammenhengen mellom adgangen til å etablere sikkerhet i egne kunders innskudd på konto etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse og det eventuelle behovet det er for å åpne for pantsettelse av egne kunders innskudd utenfor lov om finansiell sikkerhetsstillelse. Om dette sies det:

«Dersom lov om finansiell sikkerhetsstillelse ikke medfører noen endring i rettstilstanden for de sikkerheter som omfattes av loven, vil det være desto større praktisk behov for å vedta en pantsettelsesadgang slik høringsutkastet legger opp til.

I sin gjennomgang av gjeldende rett legger departementet til grunn at det må legges avgjørende vekt på ordlyden i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 3, slik at det er adgang til å foreta sikringscesjon av egen gjeld med rettsvern.

Etter Advokatforeningens oppfatning innebærer ikke ordlyden i denne bestemmelsen i seg selv noe mer eller annet enn at også sikringscesjon kan avtales etter de regler som følger av lov om finansiell sikkerhetsstillelse, eller med andre ord at 'overdragelse av eiendomsrett til finansiell sikkerhet' skal anses som finansiell sikkerhetsstillelse i lovens forstand, noe som for så vidt også følger av definisjonen i lovens § 2 bokstav a). Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 6, som bestemmer at medlemsstatene skal sørge for at sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett 'can take effect in accordance with its terms'. Det er ikke tvilsomt at det generelt er adgang til å avtale sikringscesjon av egne kunders innskuddskonti. Det problematiske ved gjennomføring av rettsvernsakten gjør seg imidlertid i like stor grad gjeldende for sikringscesjon som for pantsettelse, og bestemmelsen i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 3 kan etter vår oppfatning ikke forstås som en fravikelse av det alminnelige rettsvernskrav som følger av gjeldsbrevloven § 29.

Spørsmålet om sikkerhetsstillelse gjennomført i henhold til lov om finansiell sikkerhetsstillelse har rettsvern må vurderes etter alminnelige formuesrettslige prinsipper. En slik tolkning legges også til grunn av Kjetil Wibe i Tidsskrift for forretningsjuss 2004 på s. 152, hvor han uttaler at 'selv om det er adgang til rettsgyldig å avtale sikkerhetsstillelse i form av overdragelse til eie er det ikke dermed sagt at sikkerhetsretten står seg ved konkurs eller offentlig administrasjon. Lovens formulering medfører at det fortsatt stilles krav om gjennomført sikringsakt for at sikkerhetsretten skal ha vern mot tredjeperson.'

Departementet viser til at å 'nekte rettsvern innebærer i realiteten en inngripende begrensning og strider mot lovens og direktivets formål'. Dette kan vi for så vidt være enig i, men i så fall gjør denne begrunnelsen seg i like stor grad gjeldende for tradisjonell panterett i egne kunders innskuddskonti som etableres i henhold til lov om finansiell sikkerhetsstillelse.

På denne bakgrunn mener Advokatforeningen at det ikke etter gjeldende rett er noen større adgang til å etablere sikkerhet i egne kunders innskuddskonti i form av sikringscesjon enn i form av pantsettelse. Dette kan tilsi at det er desto større grunn til å gjennomføre den foreslåtte endringen i panteloven.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen er ikke i tvil om det faktiske behovet for å kunne avtale panterett i egne kunders innskudd, og uttaler om dette:

«For kunder som ikke anses kredittverdige er pant i innskudd i enkelte tilfeller den eneste muligheten til å få utstedt en bankgaranti. For denne kundegruppen vil et bortfall av muligheten til pant i innskuddet kunne redusere tjenestetilbudet. Også utover denne gruppen er det svært utbredt med pant i innskudd som sikkerhet for utstedelse av bankgarantier. Dette anses som den desidert enkleste, billigste og mest effektive måten å stille overskuddslikviditet til disposisjon for sikringsformål, det være seg for innvilgelse av kreditt eller som sikkerhet for at fremtidig oppgjør skjer i henhold til kontrakt eller forpliktelser som måtte oppstå for øvrig.

Som det også fremgår av departementets oversikt i høringsnotatet kapittel 3, så er bankgarantier praktiske verktøy på en rekke områder i samfunnet. Tillit mellom parter er en nødvendig forutsetning for økonomisk samhandling som for eksempel handel og ulike former for risikodekning. Bankgarantier bidrar til etablering av relasjoner mellom parter som enten er ukjente for hverandre, eller på annen måte har behov for å redusere risikoen for at motytelse ikke skjer i henhold til kontrakt, eller som på annen måte ønsker sikkerhet for et mulig fremtidig krav. For parter som i utgangspunktet ikke av banken anses som kredittverdige, vil bankens adgang til pant i en kundes innskudd være den beste løsningen, og i enkelte tilfeller kanskje den eneste.

For å illustrere bredden i samfunnets behov for bankgarantier kan det vises til den utbredte praksisen med å innhente bankgaranti som sikkerhet for leietakers forpliktelser i forbindelse med opprettelse av husleieforhold. Et annet eksempel er foreldre som pantsetter et innskudd på en konto som grunnlag for utstedelse av bankgaranti som sikkerhet for senere innbetalinger av skolepenger til utenlandske utdanningsinstitusjoner. Slike sikkerhetsstillelser vil særlig gagne unge i etableringsfasen.

3. Også innenfor offentlig forvaltningsvirksomhet benyttes bankgarantier i betydelig utstrekning. Eksempelvis har Tollvesenet etter det opplyste innhentet bankgarantier fra ca. 2000 tollkredittkunder med hjemmel i skattebetalingsloven § 14-20. I tillegg kommer sikkerhetsstillelse for særavgifter med hjemmel i § 14-21. Det vil imidlertid føre for langt å redegjøre for detaljene i dette. Justisdepartementet bes eventuelt rette en henvendelse til Toll- og avgiftsdirektoratet dersom det er ønskelig med en nærmere gjennomgang av det faktiske behovet. Det antas at et betydelig antall av disse bankgarantiene er utstedt på grunnlag av pant i innskudd fra bankkunden.

Ikke bare statlige, men også kommunale virksomheter stiller krav om bankgarantier som et ledd i sin forvaltningsvirksomhet. Innenfor kommunenes næringsetater stilles krav om bankgarantier for utstedelse av transportløyver for gods, turvogn, drosje og selskapsvogn. Hjemmelsgrunnlaget er, etter det opplyste, yrkestransportloven § 4, der det fremgår at søker må ha 'tilfredsstillende økonomisk evne'. I den tilhørende forskriften § 7 stilles det krav om 'fremlegge en garantierklæring fra bank eller forsikringsselskap på en kroneverdi tilsvarende 9000 euro. For løyver ut over dette gjelder en kroneverdi tilsvarende 5000 euro for hvert løyve'. Det kan videre opplyses at garantiordningen ble innført ved lovendringer per 2003. Formålet er å innhente sikkerhet for de forpliktelser eller det ansvar løyvehaver eller dennes sjåfør pådrar seg under utøvelse av yrket.

4. Etter banknæringens syn gir også disse lovfastsatte pliktene for det offentlige til å innhente bankgarantier et ytterligere innblikk i bredden av og behovet for bankgarantier i samfunnet vårt. Også det private må i mange sammenhenger forholde seg til lovbestemte krav om å stille sikkerhet for lån av for eksempel aksjer. Til dette kommer at investorer ofte blir pålagt å stille kontanter til disposisjon som en del av sikkerheten for aksjeinvesteringer mv, noe som bidrar til en effektiv ressursallokering i samfunnet.

Som eksempel kan det vises til den lovbestemte plikten til å stille sikkerhet ved lån av finansielle instrumenter etter verdipapirhandelloven § 10-5. Etter denne bestemmelsen skal verdipapirforetaket påse at det stilles betryggende sikkerhet for lånet. Dette skjer ofte ved at det skytes inn penger på en bankkonto - en marginkonto. Dersom verdipapirforetaket er del av banken, vil dette i så fall bli 'pant i egne innskudd'. Dette er kontoer som er øremerket dette formålet. Det er videre vanskelig å se at en slik pantsettelse skulle støte an mot forbrukerhensyn. Kunden i verdipapirtransaksjonen er fullt ut innforstått med at kontoen er bundet for dette formålet. Det er her behov for overgangsordninger som er egnet til å fjerne eventuell usikkerhet om hvorvidt slike avtaler som allerede er inngått står seg. Se punkt 5 nedenfor. Tilsvarende gjelder for verdipapirforetaks handel med derivater etter § 10-6.

5. For øvrig vises det til banknæringens innspill om bredden i bruken av bankgarantier i notat 4. juni 2008, som departementet har oppsummert i høringsnotatet kapittel 3 på side 6 til 7. Til dette skal bemerkes at pant i innskudd ifbm lånefinansiering av aksjeindeksobligasjonslån etter det opplyste ikke ser ut til å praktiseres i særlig grad lenger.»

De to høringsinstansene har dessuten synspunkter på det faktiske behovet for en pantsettelsesadgang og forholdet til avtalt motregning og sikringscesjon, og uttaler blant annet om dette:

«Når det gjelder forholdet til avtalt motregning og sikringscesjon, som omtales i høringsnotatet punkt 2.1 side 3 til 5, så understrekes det at det er behov for å videreføre en adgang til å etablere panterett i tillegg. Det vises til at en panterett står seg bedre enn en motregningsrett i en eventuell konkurssituasjon, at utleggspanthavere kan legge beslag på midlene til fortrengsel for en eventuell motregningserklæring, samt at en panterett har betydelig videre anvendelsesområde enn sikringscesjon etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse. For så vidt gjelder næringsvirksomhet, slutter vi oss videre til departementets betraktninger rundt behovet for å likestille adgangen til pantsettelse av egen kundes bankinnskudd med adgangen til sikringscesjon.»

OBOS peker i sin høringsuttalelse på at OBOS i enkelte tilfeller vil ha behov for slik pantsettelse, og at det blant annet vil kunne være aktuelt å stille garanti/sikkerhet for en kunde med pant i kundens innskudd.

Norges Rederiforbund har et annet syn på dette spørsmålet, og legger til grunn at det ikke kan sies å foreligge et praktisk behov for en adgang til såkalt «pant i egen gjeld»:

«Det er Norges Rederiforbund sin oppfatning at det pr. i dag ikke er behov for at banker og andre finansinstitusjoner skal kunne avtale panterett i egne kunders innskuddskonto. Norges Rederiforbund mener at bankene i dag kan oppnå tilfredsstillende sikkerhet gjennom blant annet motregningsinstituttet og sikkerhetsstillelse etter loven om finansiell sikkerhetsstillelse. I forbindelse med høringen bad Norges Rederiforbund om å få konkrete tilbakemeldinger fra medlemmene med hensyn til deres erfaringer og tanker vedrørende en eventuell panterett. Et utdrag fra en av tilbakemeldingene hitsettes:

'Det har - for vår del - opplagt vært en bevegelse den siste tiden (etter oktober 2008) i bankenes 'iver' til å kunne tilegne seg rettigheter over innskudd (i lånedokumentasjonen) dersom en 'default' situasjon skulle oppstå. Dette er en utvikling vi har strittet i mot - uten av det alltid har hjulpet. Problemstillingen er spesielt relevant i selskaper hvor det er flere selvstendige lånesyndikat og når långiver ikke har 'assignment of earnings'. Det blir for eksempel hevdet at den banken som har all flyt av driftskapital har en fordel dersom banken også er långiver - sammenlignet med banker som kun er långivere.

Vår oppfatning er at det ikke skal være mulig for finansinstitusjoner å sikre seg pant i innskudd med mindre det formelt er etablert et pantsatt innskudd.'

Banken og kunden kan i dag avtale at rederiets krav mot banken skal kunne avregnes mot krav banken har mot rederiet, og denne adgangen benyttes også i stor utstrekning. Partene i næringslivet har innrettet seg etter det gjeldende regelverk, og de systemer som er etablert i dag fungerer tilfredsstillende og gir tilstrekkelig sikkerhet for bankene og andre finansieringsinstitusjoner.

På denne bakgrunn kan ikke Norges Rederiforbund se at det er behov for å lovfeste en pantsettelsesadgang.»

Næringslivets Hovedorganisasjon synes å legge til grunn at det kan være uklart om det foreligger et reelt behov for den pantsettelsesadgangen som er foreslått i høringsnotatet, hensett til de mulighetene finansinstitusjoner allerede har til å betinge seg sikkerhet etter gjeldende regler.

3.2.3 Departementets vurdering

Departementet legger på bakgrunn av innspillene under høringen til grunn at det foreligger et praktisk behov for en adgang for finansinstitusjoner til å avtale panterett i egne kunders innskudd på konto. Et klart flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg, mener det er et behov for en slik pantsettelsesadgang. Disse høringsinstansene representerer både offentlige myndigheter og det private næringsliv, noe som etter departementets syn viser en bredde og variasjon i de foreslåtte reglenes nedslagsfelt.

Av de praktiske typetilfellene som er nevnt i høringsnotatet punkt 3, er det særlig adgangen til å kunne pantsette egne kunders innskudd på konto i forbindelse med bankgarantier som er fremhevet av høringsinstansene. Departementet viser til høringsuttalelsene fra Toll- og avgiftsdirektoratet, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen om dette, og slutter seg til disse høringsinstansenes vurdering av at en adgang til «pant i egen gjeld» synes praktisk i mange av de tilfellene der det stilles krav om bankgarantier. Departementet mener videre at det også utenfor området for bankgarantier synes å være et reelt behov for den foreslåtte pantsettelsesadgangen, og viser blant annet til gjennomgåelsen av ulike typetilfeller under punkt 3 i høringsnotatet.

Når det gjelder forholdet til beslektede sikkerhetsretter som avtalt motregning og sikkerhetsstillelse etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse, er høringsinstansene noe delt i synet på behovet for en særskilt pantsettelsesadgang for «pant i egen gjeld» etter panteloven ved siden av de mulighetene en har til å oppnå sikkerhet etter gjeldende rett. Departementet vil i denne sammenheng peke på at panterett, avtalt motregning og sikkerhetsstillelse etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse har ulikt virkeområde og ulike rettsvirkninger, jf. punkt 3.1.1 foran om gjeldende rett. Spørsmålet om lov om finansiell sikkerhetsstillelse gir adgang til sikringssesjon av egen gjeld med rettsvern er - som påpekt av Den Norske Advokatforening - tvilsomt. Justisdepartementet tar ikke nærmere stilling til tolkningen av denne loven her.

3.3 Bør det gjelde en adgang for finansinstitusjoner til å avtale panterett i egne kunders innskudd på konto?

3.3.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.2 gikk departementet gjennom hensyn for og imot å etablere regler om pant i egne kunders innskudd:

«Enhver utvidelse av pantsettelsesadgangen vil skje på bekostning av kreditorer som ikke har mulighet til å sikre seg, fordi det blir færre eiendeler tilbake å ta beslag i. Dette kan for eksempel ramme skadelidte med et erstatningskrav. Hensynet til usikrede kreditorer taler imot at det gis regler om pant i egne kunders innskuddskonti. I ulike drøftelser av hvor omfattende pantsettelsesadgangen bør være, går dette hensynet igjen, for eksempel i forbindelse med etterkontrollen av konkurslovgivningen, jf. NOU 1993: 16 del V punkt 2 s. 134 flg. og Ot.prp. nr. 26 (1998-1999) del VI s. 159 flg.

På den annen side er det etter det som er opplyst for Justisdepartementet, allerede etablert en mengde slike panteavtaler. En pantsettelsesadgang vil dermed trolig ikke føre til en utvidelse av praksis. Justisdepartementet har ikke kjennskap til hvorvidt eller i hvilken grad gyldigheten av etablerte avtaler bestrides av andre kreditorer.

Pantsettelse av bankinnskudd kan uansett ordnes gjennom en tredjepart, slik at konto opprettes i en annen finansinstitusjon. Dette er en alminnelig og etablert form for pant i enkle krav, både i nærings- og forbrukerforhold. Slik trepartspantsettelse kommer ikke i konflikt med motregningsforbudet i finansavtaleloven, fordi tiltredelse av pantet ikke skjer ved motregning. Det som skiller slik pantsettelse fra pant i en kundes innskuddskonto er at panthaver og debitor cessus er to forskjellige subjekter. Rettsvernregelen om notifikasjon av debitor cessus reiser da ikke særskilte problemstillinger. En lovendring som den som legges frem i høringsnotatet her, vil dermed ikke egentlig utvide pantsettelsesadgangen med hensyn til hvilke typer objekter det kan tas pant i. Det er i stedet tale om å regulere hvem som kan være panthaver.

Mot en pantsettelsesadgang taler at det kan være rettsteknisk vanskelig å lage gode regler, især gjelder det avgrensningen mot motregningsforbudet i forbrukerforhold. Behovet for en pantsettelsesadgang i egen kundes innskuddskonto - ved siden av de ordninger som kan etableres etter gjeldende rett - er heller ikke avklart. For eksempel antar Justisdepartementet at bruken av sammensatte produkter i forbrukerforhold vil bli redusert som følge av innstramninger i regelverket for slike spareprodukter gjennom endringer i forskrift 25. september 2006 nr. 1317 om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter.

Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør etableres en uttrykkelig adgang til å avtale pant i kunders innskuddskonti (finansinstitusjonens egen gjeld).»

3.3.2 Høringsinstansenes syn

Et flertall av de høringsinstansene som har hatt synspunkter på dette spørsmålet, mener at det bør gjelde en adgang for finansinstitusjoner til å pantsette egne kunders innskudd på konto. Dette synes å gjelde Finansdepartementet, Brønnøysundregistrene, Kredittilsynet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen og OBOS.

Finansdepartementet finner etter en helhetsvurdering å kunne slutte seg til forslaget:

«Finansdepartementet er enig i at hensynet til usikrede kreditorer kan tale mot at det åpnes for en adgang for banker til å etablere pant i egne kunders innskuddskonti. Som det fremgår av høringsnotatet kan pant i innskuddskonti allerede arrangeres gjennom en tredjepart (en annen bank). Forslaget i høringsnotatet innebærer således ingen utvidelse av panteadgangen med tanke på hva som kan pantsettes. Finansdepartementet viser videre til motregningsforbudet i finansavtalovens § 29 som gjelder overfor kunder som er forbrukere. Etter Finansdepartementets vurdering tilsier hensynene bak dette forbudet at det bør vurderes å knytte særskilte vilkår til adgangen til å etablere slik pant i forbrukerforhold. Finansdepartementet legger til grunn at det ikke i like stor grad er behov for slike særskilte vilkår i forhold til næringsdrivende, ettersom det ikke gjelder et motregningsforbud i næringsforhold. Etter en helhetsvurdering slutter Finansdepartementet seg til at pant i egne kunders innskuddskonti bør kunne tillates, forutsatt at det stilles visse vilkår i forbrukerforhold. For øvrig forutsetter Finansdepartementet at dette ikke forrykker balansen mellom ulike kreditorgrupper, og at Justisdepartementet vurderer dette nøye.»

Også Brønnøysundregistrene ser positivt på forslaget om å endre panteloven slik at finansinstitusjoner og kunder i fremtiden skal kunne avtale panterett i kundenes innskudd.

Kredittilsynet er positiv til en endring av panteloven «som innebærer en klarlegging av finansinstitusjoners adgang til å avtale panterett i egne kunders innskuddskonti (...)».

Toll- og avgiftsdirektoratet legger til grunn at pant i egen gjeld må anses svært praktisk i de tilfellene der det stilles garantier for toll- og avgiftskrav, og at en slik pantsettelsesadgang «bidrar til at næringsdrivende kan få enkle ordninger uten at staten lider store tap». Samtidig bemerker direktoratet «at en lovfestet adgang til pant i egen gjeld ikke bør gjøres så vid at den vil kunne svekke eventuell tvangsinnfordring av skatte- og avgiftskrav».

Videre støtter Den Norske Advokatforening lovforslaget, blant annet fordi det vil bidra til avklaring av rettstilstanden. Advokatforeningen mener at det er hensiktsmessig å etablere en uttrykkelig adgang for finansinstitusjoner til å avtale pant i egne kunders på konto:

«For kunden (pantsetteren) representerer innskuddet et formuesgode som det kan være ønskelig å pantsette som grunnlag for kreditt. Også etter gjeldende rett vil det være mulig å pantsette et slikt formuesgode til finansinstitusjonen, men det vil da være nødvendig å plassere innskuddet i en annen finansinstitusjon. Det er altså relativt enkelt å benytte innskudd på konto som grunnlag for kreditt til tross for at det ikke foreligger hjemmel for å etablere pant i egne kunders innskuddskonti. Forslaget innebærer således ingen reell utvidelse av pantsettelsesadgangen, men utvider kretsen av mulige panthavere. Av denne grunn, og som følge av at adgangen til å betinge seg motregningsrett i næringsforhold benyttes i relativt stor grad, vil ikke kundens usikrede kreditorer i praksis komme særlig dårligere ut som følge av lovforslaget.

På den annen side taler argumentene mot bankers motregningsrett i kunders innskuddskonti, herunder hensynet til å beskytte kontohaverens betalingskanaler, i like stor grad mot pantsettelse av slik konto. Departementet viser til at en panterett i prinsippet bare får betydning for forbrukere som ønsker å gå med på en slik ordning, men dette gjelder i like stor grad for avtalt motregningsrett, som det altså ikke er rom for i forbrukerforhold. En pantsettelsesadgang som den foreslåtte vil innebære en uthuling av motregningsforbudet i finansavtaleloven § 29. Motregningsforbudet er på den annen side ikke til hinder for at kunden pantsetter innskudd i en finansinstitusjon til en annen finansinstitusjon. Etter Advokatforeningens oppfatning ivaretas hensynet til å beskytte forbrukerens betalingskanaler i tilstrekkelig grad ved at det bare kan tas pant i konto opprettet særskilt for dette formål, noe som dermed utelukker lønnskonto og lignende. Etter Advokatforeningens oppfatning er det hensiktsmessig å etablere en uttrykkelig adgang for finansinstitusjoner til å avtale pant i egne kunders innskuddskonti.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen støtter forslaget, blant annet fordi det vil bidra til en klargjøring av rettstilstanden på området og fordi det vil legge til rette for en enkel, billig og effektiv måte å stille overskuddslikviditet til disposisjon for andre formål.

OBOS legger til grunn at OBOS i enkelte tilfeller vil ha behov for en slik pantsettelsesadgang som den foreslåtte og støtter derfor departementets forslag til endringer i panteloven § 4-4 annet ledd og § 4-5 annet ledd.

KS, Landsorganisasjonen i Norge, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund og Norges Rederiforbund mener at det ikke bør etableres en adgang for finansinstitusjoner til å avtale panterett i egne kunders innskudd på konto.

KS går imot forslaget fordi dette etter forbundets syn vil medføre begrensede dekningsmuligheter for kommunene:

«For finansinstitusjonene er det en frivillig og forretningsmessig avgjørelse om de vil stille lån eller garanti og mot hvilke sikkerheter det skal skje. Kommunene kommer derimot jevnlig i en ufrivillig kreditorposisjon uten å kunne vurdere sine muligheter på forhånd. Forslaget innebærer at kommunene får begrenset sine dekningsmuligheter.

Kommunene er avhengige av tilstrekkelig inngang av skatt og offentlig avgift. De kan ikke stille vilkår om sikkerhet før forfall. Kommunene har også usikrede krav som avtaleparter og som skadelidte. Uteblir betalingen, avhenger oppfyllelsen ofte av om kommunene kan oppnå pantesikkerhet ved utleggspant. Utleggspant i enkle krav i form av bankkonti tas i tusenvis av saker årlig. Slike utlegg er enkle og rimelige å realisere, og er i mange tilfeller eneste dekningsmulighet. Med de forslåtte endringene vil kommunene få pant med etterfølgende prioritet. Dette vil medføre sterkt reduserte dekningsmuligheter for kommunene.»

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund går av samme grunner imot forslaget:

«NKK viser til at det for finansinstitusjoner er en frivillig og forretningsmessig avgjørelse om de vil stille lån eller garanti, og mot hvilke sikkerheter det skal skje.

Offentlige kreditorer kan derimot ikke på samme måte velge sine debitorer. De kommunale kemnerkontorene kommer i en ufrivillig kreditorposisjon dersom skatt, avgifter og kommunale krav ikke blir betalt ved forfall. Kemnerkontorene kan ikke stille vilkår om sikkerhet før forfall, og må søke å etablere utleggspant dersom betalingen uteblir. Utleggspant i enkle krav som bankkonti er praktisk i flere tusen saker hvert år, og i mange tilfeller er kontopant den eneste muligheten til å få dekning for ubetalte skattekrav.

Dersom forslaget om adgang til å etablere pant i egne kunders innskuddskonti blir vedtatt, vil kemnerkontorene sine dekningsmuligheter bli vesentlig begrenset.»

Landsorganisasjonen i Norge mener at gjeldende praksis ikke er godt nok dokumentert i høringsnotatet, og at det mangler en vurdering av forslagets virkninger på den finansielle stabiliteten. Organisasjonen viser til at det er nedsatt en Finanskommisjon, og at forslaget til endringer i panteloven bør vurderes i denne sammenheng. Om dette uttales det:

«Departementet foreslår at det gis adgang til å ta pant i bankens egne innskudd, hvilket er å ta pant i bankens egen gjeld. Dette har i seg selv betenkelige prinsipielle sider, da innskuddene er finansieringskilden til bankenes utlån. LO har merket seg at departementet 'antar' at dette er en regulering av en praksis som alt er etablert, men vi kan ikke se at det er gjort en nærmere undersøkelse av om så er tilfelle, heller ikke om denne praksis har uheldige utslag. Videre er det utelukkende gjort en begrenset juridisk vurdering, særlig knyttet til interessene til andre lånegivere.

Det opplyses at slik pantstillelse bl.a. brukes til å utstede nye finansielle instrumenter, sammensatte produkter og derivater. Departementet har ikke foretatt noen vurdering av forslagets virkninger på den finansielle stabiliteten. Det var nettopp en løssluppen utvikling av uoversiktlige derivater som var en vesentlig bakgrunn for den dype finanskrisen, med helt uforutsette virkninger for realøkonomi og sysselsetting.

LO viser til at det er nedsatt en Finanskommisjon for å se nærmere på finansiell stabilitet og behov for reguleringer. Vi mener det er behov for å vurdere forslaget i denne sammenhengen. LO kan ikke støtte forslag til ny lovgivning på dette området før en slik vurdering er foretatt.»

Norges Rederiforbund mener at det ikke foreligger noe praktisk behov for den foreslåtte pantsettelsesadgangen, og går på det grunnlag imot forslaget til endringer i panteloven.

Enkelte høringsinstanser drøfter om det er ønskelig med en panterettsordning som den foreslåtte, uten at det konkluderes uttrykkelig i den ene eller andre retningen. Skattedirektoratet advarer i utgangspunktet mot nye panterettsordninger som svekker hensynet til usikrede kreditorer, men antar likevel at graden av slik uheldig innvirkning vil bero på hvilken rekkevidde og innretning den foreslåtte panterettsordningen i tilfelle vil få. Skattedirektoratet uttaler:

«Skattedirektoratets anliggende vil imidlertid være knyttet til hvorvidt det vil være ønskelig med en panterettsordning som foreslått. Bakgrunnen er den rolle som direktoratet har i forhold til underliggende organers innkreving av de offentlige skatter og avgifter som tilligger direktoratets ansvarsområde. I hovedsak gjelder dette de krav på merverdiavgift som står til innkreving hos skattekontorene og de krav på skatteområdet som står til innkreving gjennom fellesinnkrevingen hos landets kommunale skatteoppkrevere. Det kan nevnes at samlet restanseportefølje bare for merverdiavgiften utgjør pr. i dag ca 7-8 milliarder kroner. Også for skattekravene er det tale om store milliardbeløp. Kravene er i medhold av skattebetalingsloven § 14-1 tvangsgrunnlag for utlegg. Skattekontorene og skatteoppkreverne har særskilt namsmyndighet og forestår i stor utstrekning selv arbeidet med å sikre og søke dekket utestående krav. Skattedirektoratet representerer således en meget stor og i utgangspunktet usikret restanseportefølje, og vil være opptatt av om det fremlagte forslaget til endring i panteloven kan innvirke uheldig i forhold til arbeidet med å innfordre denne restansemassen. For de offentlige skatte- og avgiftskreditorene vil sikring og dekning gjennom utleggspant i innestående på bankkonti alltid være det alternativ en søker først, og som ofte vil gi dekning.

Selv om departementet antar at det allerede i et visst omfang forekommer bruk av avtaler mellom bank og kunde om pant i innskuddskonti, fremgår det også at en ved etablering av en lovfestet avtalepantordning som foreslått må legge til grunn at bruken av denne form for avtalepant vil øke. Videre fremholdes i høringsnotatet punkt 4.2 at en hver utvidelse av pantsettelsesadgangen vil skje på bekostning av kreditorer som ikke har muligheten til å sikre seg, ved at en utvidelse vil gi færre eiendeler å ta beslag Departementet viser således videre til at hensynet til usikrede kreditorer taler i mot at det gis regler om pant i egne kunders innskuddskonti.

På denne bakgrunn vil Skattedirektoratet advare mot nye panterettsordninger som svekker hensynet til usikrede kreditorer. Direktoratet vil likevel anta at graden av en slik uheldig innvirkning vil bero på hvilken rekkevidde og innretning den foreslåtte panterettsordningen i tilfelle vil få. Den bør således ikke gis større anvendelse enn de meldte særskilte behov måtte tilsi. Direktoratet har merket seg at panteavtalen må opprettes i direkte tilknytning til det engasjementet den er ment å sikre. Videre at det vil være oppstilt krav til at kunden som pantsetter vil være uten rådighet over midlene på den pantsatte innskuddskonto. Vi oppfatter da at det vil ligge mer spesielle behov til grunn ved slik pantsettelse av en innskuddskonto. Direktoratet vil av den grunn anta at omfanget vil være begrenset, og at det ikke vil være særlig praktisk med oppretting av denne type panteavtaler i forbindelse med vanlige låneavtaler. Det ville ellers vært grunn til å frykte at etablering av en alminnelig panterettsadgang i innskuddskonti som mulig sidesikkerhet til andre sikringsmuligheter raskt ville fått alminnelig anvendelse. En ville i så fall mistet tilgang til det klart mest anvendelige utleggsobjekt for sikring og dekning av bl.a. store offentlige skatte- og avgiftskrav.»

Næringslivets Hovedorganisasjon drøfter også hvorvidt det bør etableres en adgang for finansinstitusjoner til å pantsette egne kunders innskudd på konto:

«Åpner man uttrykkelig for pantsettelsesadgang, legger vi til grunn at finansinstitusjonene i deres standard innskuddsvilkår vil kreve at innskyteren - så langt det er mulig etter loven - pantsetter kravet til fordel for institusjonen. Etter vår vurdering vil dette i praksis bety at innskyter ikke kan benytte innskuddet som sikkerhet for gjeld til andre enn den ene panthaveren, all den tid lånebeløpet oftest overstiger innskuddet.

En slik ordning vil sannsynligvis også føre til at långivere (i enda større grad enn i dag) vil kreve at låntakere har alle sine innskudd hos långiver, for dermed å øke sikkerheten for lånene. Dette reduserer antagelig fleksibiliteten for låntakerne.

Gitt antagelsene ovenfor, er det sannsynlig at pantsettelsesadgang vil kunne ha betydning for konkurransen i bankmarkedet for hhv. innskudd og utlån. Etter NHOs oppfatning er dette et marked der det er viktig med effektiv konkurranse.

Det er i seg selv positivt at rettslig risiko blir redusert. Hvis pantsettelsesadgang fører til redusert risiko for finansinstitusjonene, bør man forvente at bankene lar denne komme kundene til gode i form av gunstigere lånebetingelser.

(...)

I en konkurssituasjon vil det regelmessig uansett være slik at det i det alt vesentlige er de prioriterte fordringshavere som får noe dekning i boet. I den grad uprioriterte fordringshavere så langt har fått noe ut av konti konkursdebitor har hatt i bank, vil en utvidelse av pantsettelsesadgangen ytterligere forringe de uprioriterte kreditorers dekningsmulighet.»

3.3.3 Departementets vurdering

Departementets utgangspunkt er at hensynet til usikrede kreditorer står sentralt i vurderingen av om det bør etableres regler om finansinstitusjoners adgang til å avtale pant i egne kunders innskudd på konto. Dette hensynet er også fremhevet av flere høringsinstanser under høringen. Enhver utvidelse av pantsettelsesadgangen vil i prinsippet innebære en svekkelse av dekningsmulighetene for kreditorer som ikke har anledning til kreve sikkerhet for sine krav på forhånd, for eksempel en skadelidt. Det offentlige kan komme i en ufrivillig kreditorposisjon gjennom sin innfordring av skatter og avgifter. For disse kreditorgruppene kan det være aktuelt å søke dekning gjennom utleggspant i innestående på bankkonti. Dersom finansinstitusjoner gis adgang til å avtale panterett i egne kunders innskudd, vil disse ha en særrett til dekning fremfor eventuelle utleggspanthavere. Hensynet til ikke å forrykke balansen mellom ulike kreditorgrupper kan isolert sett tale mot at det etableres regler som gir finansinstitusjoner adgang til å avtale pant i egne kunders innskudd.

Departementet mener videre at det er viktig å holde fast ved utgangspunktet om at motregningsforbudet i finansavtaleloven § 29 første ledd skal opprettholdes. Dette innebærer etter departementets syn en klar begrensning i hvordan eventuelle nye regler som fastsetter en pantsettelsesadgang, kan utformes. Som fremholdt i høringsnotatet, må reglene i forbrukerforhold eventuelt utformes slik at det ikke oppstår konflikt med motregningsforbudet eller hensynene bak forbudet. Hensynet til å beskytte forbrukerens alminnelige betalingskanaler, slik som lønnskonto og lignende brukskonti, tilsier at det må oppstilles særskilte krav til de konti som eventuelt kan benyttes som objekt for slik pantsettelse.

Departementet vil samtidig peke på at høringen har vist at det er et praktisk behov for den foreslåtte pantsettelsesadgangen. Som det fremgår av punkt 3.2 i proposisjonen, har både offentlige og private høringsinstanser gitt uttrykk for at «pant i egen gjeld» er en praktisk pantsettelsesform. Departementet viser særlig til høringsuttalelsene fra Toll- og avgiftsdirektoratet, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen.

Som fremholdt i høringsnotatet punkt 4.2, kan det argumenteres for at den allerede eksisterende praksisen med hensyn til pantsettelse av bankinnskudd medfører at lovforslaget likevel ikke vil innebære en reell utvidelse av pantsettelsesadgangen som sådan. Høringen har etter departementets syn tydeliggjort at det allerede er etablert et stort antall avtaler om «pant i egen gjeld», selv om det totale omfanget fortsatt er ukjent. Departementet antar derfor at en lovfesting av denne pantsettelsesadgangen i alle fall i noen grad vil videreføre status quo på området. Samtidig vil en uttrykkelig lovfesting innebære en klargjøring av rettstilstanden, noe som også har vært fremhevet som positivt av flere høringsinstanser. En uttrykkelig lovfesting og klargjøring av rettstilstanden vil etter departementets syn kunne slå begge veier med hensyn til om det vil bli etablert flere eller færre avtaler om pant i egne kunders innskuddskonti for fremtiden. På den ene side kan det - som enkelte høringsinstanser har tatt til orde for - hevdes at dersom den foreslåtte pantsettelsesadgangen blir lovfestet, vil finansinstitusjonene standardmessig betinge seg en slik panterett overfor sine kunder i større grad enn i dag. På den annen side kan det hevdes at en lovfesting av klare vilkår for når og i hvilken form slik pantsettelse kan avtales, vil kunne innebære en viss innskjerpelse sammenlignet med den praksis som er etablert i dag. Et sterkere argument, som har nær tilknytning til dette, er etter departementets syn at pantsettelse av bankinnskudd etter gjeldende rett uansett kan ordnes gjennom en tredjepart, ved at den kontoen som skal pantsettes, opprettes i en annen finansinstitusjon. På denne bakgrunn kan det argumenteres for at den foreslåtte lovendringen ikke reelt sett vil innebære en utvidelse av pantsettelsesadgangen med hensyn til panteobjekt, men i stedet innebære en regulering av hvem som kan være panthaver. Dette synspunktet ble fremhevet i høringsnotatet, og har blant annet fått tilslutning fra Finansdepartementet og Den Norske Advokatforening under høringen. Etter departementets syn vil en lovendring som medfører en utvidelse av kretsen av mulige panthavere måtte anses mindre inngripende i forhold til gruppen av usikrede kreditorer, enn om det var tale om å utvide pantsettelsesadgangen ved å tillate panterett i nye panteobjekter.

Som påpekt av Skattedirektoratet under høringen vil eventuelle negative virkninger for de usikrede kreditorer av å etablere en slik pantsettelsesadgang antakelig kunne avdempes gjennom den konkrete utformingen av panterettsordningen. Skattedirektoratet viser til at en eventuell ny panterettsordning ikke bør gis større anvendelse enn det de særskilte behov måtte tilsi. Departementet slutter seg til disse synspunktene, og legger i likhet med Skattedirektoratet til grunn at lovforslaget i høringsnotatet inneholder skranker som kan begrense en uheldig forrykking av balansen mellom ulike kreditorgrupper.

Departementet er på denne bakgrunn og etter en samlet vurdering kommet til at det bør etableres en adgang for finansinstitusjoner til å etablere pant i egne kunders innskudd på konto. Det foreslås på den bakgrunn regler om dette i et nytt annet ledd i panteloven § 4-4. Departementet vil i punkt 3.4 i gi en nærmere vurdering av hvordan regelverket bør utformes.

3.4 Nærmere om utformingen av reglene

3.4.1 Innledning

Utformingen av regler om avtalepant i egne kunders bankinnskudd reiser flere problemstillinger. I høringsnotatet ba departementet særlig om høringsinstansenes syn på hvem som skal kunne være parter i en slik avtale, om det skal stilles bestemte krav til det innskuddet som skal tjene som pantobjekt, eller til den avtalen som inngås, hvordan avtalepanteretten skal få rettsvern, hvilken rådighet partene skal ha over pantobjektet så lenge panteretten består, og hvordan tiltredelse til pantet bør gjennomføres. Departementet uttalte dessuten at dersom utgangspunktet etter gjeldende rett er at det ikke er adgang til å etablere pant i egen gjeld, vil den foreslåtte reguleringen i realiteten innebære at det åpnes for en ny form for avtalepantsettelse. Dette kunne etter departementets syn tale for at eventuelle endringer i panteloven i første omgang burde ha et begrenset virkeområde.

Departementet vil i det følgende gjennomgå enkeltelementene i lovforslaget, samt enkelte andre problemstillinger.

3.4.2 Partsforholdet

I høringsnotatet foreslo departementet en adgang til å inngå avtale om pant i egne kunders innskuddskonti både der kunden er forbruker, og der kunden er næringsdrivende. For næringsdrivende la departementet til grunn at slik pantsettelsesadgang ikke reiser særlige problemer, utover at det må skje en generell avveining av hvor omfattende adgangen til pantsettelse bør være, samt at rettsvernregelen må avklares. Det ble påpekt at det ikke gjelder noe motregningsforbud utenfor forbrukerforhold. Dessuten åpner lov om finansiell sikkerhetsstillelse for cesjon, men som nevnt er det noe tvil i spørsmålet om man kan få rettsvern i disse situasjonene.

Om situasjonen der pantsetter er forbruker, ble det uttalt i høringsnotatet:

«Når det gjelder forbrukere, vil vurderingen ha et noe annet utgangspunkt. Det er vanskelig å utforme regler om avtalepant - særlig om tiltredelse av pantet - uten at det på en eller annen måte berører motregningsforbudet i finansavtaleloven. Utover dette er det vanskelig å se at hensynet til forbrukeren i seg selv skulle tale mot en regel om pant i egen gjeld. Spørsmålet gjelder avtalepant, og får i prinsippet betydning bare for forbrukere som ønsker å gå med på en slik ordning. Etter det departementet forstår, vil alternativet for forbrukeren i praksis være å opprette konto i en annen finansinstitusjon som stilles som sikkerhet for fordringen. En adgang til å pantsette innskudd i egen bank til fordel for egen bank gir dermed en enklere løsning.»

Når det gjaldt spørsmålet om hvem som kan være panthaver, drøftet departementet i høringsnotatet det nærmere innholdet i begrepene «finansinstitusjon» og «kredittinstitusjon». Departementet viste til at det etter finansavtaleloven er finansinstitusjoner som kan drive finansieringsvirksomhet, herunder opprette kontoavtaler. Departementet la til grunn at det ville være naturlig å velge den samme avgrensningen ved en endring av panteloven, og foreslo å benytte begrepet «finansinstitusjon» i lovforslaget. Begrepet «kredittinstitusjon» finnes ikke i finansavtaleloven.

Under høringen har ingen høringsinstanser gått imot forslaget om at adgangen til pantsettelse skal gjelde både der kunden/pantsetter er forbruker, og der kunden er næringsdrivende. Flere høringsinstanser mener imidlertid at det er viktig at det oppstilles særskilte vilkår for slik pantsettelse i forbrukerforhold, jf. nærmere om dette nedenfor.

Finansdepartementet, Kredittilsynet, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i sine høringssvar pekt på at det bare er banker og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner som har anledning til å ta imot innskudd, jf. forretningsbankloven § 1 og sparebankloven § 1. Etter disse høringsinstansenes syn er panthaversiden dermed angitt for vidt og upresist gjennom bruken av begrepet finansinstitusjon i lovforslaget.

Finansdepartementet legger etter dette til grunn at det bør presiseres «at adgangen til å ta pant i egne kunders innskuddskonti kun er relevant for norske banker og eventuelle filialer av utenlandske kredittinstitusjoner».

Kredittilsynet har en noe annen innfallsvinkel, og uttaler:

«Kredittilsynet vil bemerke til forslaget at det i Norge kun vil være banker som har tillatelse til å ta mot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere, se sparebankloven § 1 og forretningsbankloven § 1. Det må derfor vurderes om den foreslåtte endringen i panteloven kun skal omfatte bankens adgang til å avtale panterett i egne kunders konti eller om endringen også skal omfatte konti med positiv saldo/innlån i andre finansinstitusjoner. Eventuelt kan det i merknadene til endringene presiseres at man her benytter et annet innskuddsbegrep enn i banklovgivningen, en slik ny begrepsbruk anbefales imidlertid ikke.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener at det bør vurderes å endre partsangivelsen fra «finansinstitusjon» til «kredittinstitusjon»:

«Fra vårt synspunkt faller det noe mer naturlig å ta utgangspunkt i de institusjoner som nyter fordelen av å falle innenfor innskuddsmonopolet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3. Dette er i første rekke banker, samt filialer av utenlandske kredittinstitusjoner som driver virksomhet i Norge. Definisjonen av kredittinstitusjon harmonerer videre med begrepsbruken innen EU/EØS området, noe som må antas å være en fordel i denne sammenheng. Mot dette kan anføres at kredittinstitusjon i motsetning til finansinstitusjon, ikke er benyttet i finansavtaleloven § 9. Dette bør imidlertid ikke være avgjørende. Finansinstitusjoner driver de fleste former for finansieringsvirksomhet (utlånsvirksomhet og medvirkning til finansiering av annet enn egen virksomhet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 jf. § 1-2), og omfatter en rekke institusjoner som ikke har rett til å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Ved å avgrense anvendelsesområdet til kredittinstitusjoner, vil man i alle fall et stykke på vei kunne avhjelpe noe av den tolkingstvil som vil kunne oppstå rundt innskuddsbegrepet, som ikke er helt entydig i alle sammenhenger.»

Den Norske Advokatforening legger for sin del til grunn at det neppe har stor praktisk betydning om man benytter begrepet «finansinstitusjon» eller «kredittinstitusjon», «da en finansinstitusjon som ikke er en kredittinstitusjon sjelden vil motta innskudd som det er aktuelt å pantsette».

Departementet er enig med de høringsinstansene som har påpekt at begrepet «finansinstitusjon» i lovforslaget kan reise visse avgrensningsspørsmål, idet begrepet også omfatter institusjoner som ikke har rett til å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. I finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3 er institusjoner som har rett til å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, definert som «kredittinstitusjon», og som påpekt av enkelte høringsinstanser, vil dette i praksis bare omfatte forretningsbanker, sparebanker og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner som driver virksomhet i Norge. En finansinstitusjon kan etter dette også samtidig være en kredittinstitusjon, men et slikt sammenfall trenger ikke å foreligge. Det kan derfor hevdes at en spesialregulering av pant i enkle pengekrav som den foreslåtte blir for upresis når det er tale om pantsettelse av «innskudd på konto i finansinstitusjon».

Departementet vil samtidig presisere at det med forslaget til endringer i panteloven ikke er tilsiktet å gjøre endringer i grunnleggende begrepsbruk og avgrensninger som følger av spesiallovgivningen på området. Når det i forslaget til nytt annet ledd i panteloven § 4-4 er tale om «innskudd på konto i finansinstitusjon», er det naturlig å legge til grunn at dette bare omfatter de finansinstitusjonene som etter spesiallovgivningen har rett til å ta imot innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Problemstillingen blir om dette er tilstrekkelig, eller om hensynet til sammenhengen i regelverket og rettsanvenderne tilsier at begrepsbruken bør endres.

Lov om finansiell sikkerhetsstillelse er til sammenligning avgrenset til å gjelde de institusjoner mv. som er nevnt i loven § 1 tredje og fjerde ledd, og i henhold til § 1 tredje ledd bokstav c, jf. fjerde ledd, kommer loven til anvendelse når minst en av avtalepartene tilhører kategorien «finansinstitusjoner». Begrepet «kredittinstitusjon» er ikke særskilt nevnt i den personelle avgrensingen etter lovens § 1, men inngår som en del av definisjonen av «kontante innskudd» i lovens § 2 bokstav d. Etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 3 er det adgang til å avtale finansiell sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett til «finansiell sikkerhet», som i lovens § 2 bokstav c er definert til å omfatte kontante innskudd og finansielle instrumenter. Kontante innskudd omfatter etter definisjonen i § 2 bokstav d «innskudd i kredittinstitusjon og lignende kontante fordringer i enhver valuta, herunder pengemarkedsinnskudd». Kontante innskudd vil dermed bare kunne være objekt for finansiell sikkerhetsstillelse i form av sikringscesjon så langt disse er knyttet til en kredittinstitusjon.

Som nevnt i høringsnotatet punkt 4.3 er begrepet «kredittinstitusjon» ikke benyttet i finansavtaleloven. I finansavtaleloven kapittel 2, som regulerer innskudd og betalingstjenester, er virkeområdet for kapittelet «rammeavtaler om innskudd og betalingstjenester, jf. § 11, med finansinstitusjoner», jf. finansavtaleloven § 9. I finansavtaleloven § 10 er imidlertid innskuddsbegrepet begrenset, slik at bestemmelsene om innskudd i kapittel 2 ikke gjelder for nærmere bestemte innskuddsformer. Denne begrensningen i hvilke typer innskudd som omfattes av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 2, innebærer rent faktisk også en begrensning mht. hvilke finansinstitusjoner mv. som omfattes av kapittel 2.

Departementet har på denne bakgrunn vært i tvil om det er nødvendig å foreta noen endringer eller presiseringer av lovforslaget på dette punktet. Siden lovforslaget § 4-4 annet ledd både retter seg mot forbrukere og næringsdrivende, har departementet imidlertid kommet til at begrepet «kredittinstitusjon» bør benyttes fremfor begrepet «finansinstitusjon». Etter departementets syn bør en spesialregulering som den foreslåtte utformes så presist som mulig for å unngå vanskelige avgrensningsspørsmål. Departementet mener derfor, blant annet på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene, at det er mest nærliggende å benytte begrepet «kredittinstitusjon». Som påpekt av Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen vil en slik begrepsbruk dessuten kunne avhjelpe noe av den tolkingstvil som vil kunne oppstå rundt innskuddsbegrepet, jf. punkt 3.4.3 nedenfor, og departementet slutter seg til foreningenes synspunkter på dette punktet.

3.4.3 Panteobjektet

Spørsmålet om hvem som skal være panthaver, henger nært sammen med spørsmålet om hva som skal være panteobjekt. I høringsnotatet foreslo departementet at panteobjektet skulle angis som «innskudd på konto i en finansinstitusjon», jf. lovforslaget § 4-4 annet ledd. Departementet antok at hva som skal regnes som innskudd på konto, i praksis ikke vil reise særlige problemer, men ba likevel om høringsinstansenes syn på behovet for og eventuelt utformingen av en særskilt definisjon av begrepet.

I den videre drøftelsen av om det skal stilles særskilte krav til det bankinnskuddet som skal tjene som panteobjekt, viste departementet til sammenhengen med drøftelsene av motregningsforbudet ved forberedelsen av finansavtaleloven. I høringsnotatet uttalte departementet:

«I Banklovkommisjonen var det ved forberedelsen av finansavtaleloven bred enighet om at det må være et absolutt motregningsforbud i forbindelse med betalingsformidling, jf. NOU 1994: 19 s. 137-138. Dette ble fulgt opp av departementet, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) punkt 8.6.4 s. 39.

Det må vurderes om pant i bankinnskudd bør begrenses til bestemte typer konti. Et grunnleggende hensyn bak motregningsforbudet i finansavtaleloven er at betalingskanaler skal holdes åpne. Det kan tale for at privatkunders lønnskonti og driftskonti i forbindelse med næringsvirksomhet holdes utenfor. (Motregningsforbudet gjelder som utgangspunkt også i næringsforhold.)

Samtidig er det rettsteknisk vanskelig å skille mellom ulike typer av konti, jf. også Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) punkt 8.6.4 s. 39.»

Videre drøftet departementet i høringsnotatet hvilke særskilte krav som bør stilles til det innskuddet som skal pantsettes i forbrukerforhold:

«En mulighet kan være å kreve at en konto som skal pantsettes må opprettes særskilt og i tilknytning til avtaleinngåelsen. Departementet antar at det særlig i forbrukerforhold kan være behov for en slik regel. Pantsettelsen innebærer etter hovedregelen i § 4-6 første ledd at kontoen i praksis vil være sperret for kundens bruk så lenge panteretten består. Det bør derfor unngås at for eksempel forbrukerens lønnskonto blir benyttet som pantobjekt. I forslaget til endring av panteloven § 4-4 er det på denne bakgrunn tatt inn en regel om at i forbrukerforhold kan panteretten bare omfatte innskudd som står på særskilt konto som er opprettet i forbindelse med avtalen.

En mulig innvending mot en slik regel er at det vil være kostnader forbundet med et krav om opprettelse av en egen bankkonto, og det er også et spørsmål om pantsettelsesadgangen blir for snever i forhold til det praktiske behovet. Det siste argumentet taler for at bestemmelsen i hvert fall begrenses til forbrukere, slik at det for næringsdrivende ikke inntas noe krav om at det må opprettes en særskilt konto.

Et alternativ kunne være en regel om at det også i forbrukerforhold var adgang til pantsettelse av alle typer konti, men med et krav om at det klart må gå frem av avtalen at rådigheten over pantobjektet er overført til panthaveren, og at banken har rett til direkte innkreving, jf. panteloven § 4-6. En regel som sikrer at forbrukeren er kjent med konsekvensene av pantsettelsen, vil bidra til at vedkommende selv kan sørge for at det ikke etableres panterett i en konto som det er uhensiktsmessig at banken har rådigheten over. Det er viktig at kunden får tilstrekkelig informasjon om virkningene av panteretten, herunder at kunden binder opp midler som ellers oppfattes som likvide. På den annen side kan man ikke uten videre regne med at alle forbrukere vil ta til seg slik informasjon, og at de bruker informasjonen til å gjøre fornuftige valg. Det kan derfor hevdes at en regel som nevnt ikke gir tilstrekkelig forbrukerbeskyttelse.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på disse spørsmålene, herunder særlig om det bør stilles krav til hvilke opplysninger banken skal gi i forbindelse med etableringen av panteavtalen.»

Flere høringsinstanser har uttalt seg om hvilke krav som bør stilles til angivelsen av panteobjektet, herunder om det bør gjelde særskilte krav i forbrukerforhold. Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Statens innkrevingssentral, Toll- og avgiftsdirektoratet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen støtter de særskilte vilkårene som er foreslått å gjelde i forbrukerforhold, jf. departementets lovforslag inntatt i høringsnotatet § 4-4 annet ledd annet punktum.

Barne- og likestillingsdepartementet støtter forslaget i høringsnotatet, men mener det i tillegg bør vurderes å ta inn et særskilt krav om opplysningsplikt for banken om konsekvensene av en slik pantsettelse ved at det stilles krav til innholdet i avtalen:

«BLD er opptatt av at det legges til rette for at alle forbrukere skal forstå konsekvensen av å pantsette et beløp på en innskuddskonto. Det bør derfor, slik som foreslått, kreves at bankinnskuddet som skal pantsettes, settes på egen konto opprettet særskilt i forbindelse med avtaleinngåelsen. Ved at det aktuelle beløp flyttes til en særskilt konto tydeliggjøres at beløpet ikke kan benyttes av forbrukeren mens panteretten består. Det kan ikke tillegges særlig vekt at opprettelse av egen konto vil påføre forbrukeren kostnader i form av gebyrer.

For å sikre at forbrukeren har forstått hva pantsettelsen innebærer, bør det fremgå av avtalen at banken overtar rådigheten over innskuddet, og at banken kan ta direkte dekning i beløpet. Etter BLDs oppfatning bør et slikt krav til avtalen tas inn i lovbestemmelsen.

Det bør uansett ikke være adgang til pantsettelse av innestående på lønnskonto eller lignende brukskonto. BLD frykter at mange forbrukere ikke vil se konsekvensene av en slik pantsettelse, og at det vil oppstå misforståelser og konflikter rundt hvilket beløp som er sperret. Pantsettelse av lønnskonti vil også i større grad medføre problemstillinger om hvorvidt midler er omfattet av beslagsfriheten etter dekningsloven § 2-5.»

Også Finansdepartementet fremhever viktigheten av at det oppstilles særskilte vilkår i forbrukerforhold:

«Finansdepartementet mener at det i forbindelse med inngåelse av panteavtale må stilles krav om at det etableres en særskilt konto, og at panteavtalen må inngås skriftlig i forbrukerforhold. Videre mener Finansdepartementet at det er viktig at pantsetter fratas rådigheten over det pantsatte innskuddet. Etter Finansdepartementets vurdering er det i denne sammenheng klart å foretrekke at banken pålegges en plikt til å informere kunde som er forbruker om virkningene av pantsettelsen, herunder at kunden (pantsetter) fratas rådigheten over det pantsatte innskuddet. En slik plikt kan gjennomføres ved at det kreves at slike opplysninger inntas i den skriftlige avtalen som etablerer panteretten, jf. utkastet § 4-4 nytt annet ledd.

Endelig ønsker Finansdepartementet å påpeke at det i lovforslaget bør tas stilling til om det er den særskilte kontoen som sådan det etableres pant i, eller et beløp på kontoen.»

Videre støtter Statens innkrevingssentral forslaget om at i forbrukerforhold må kontoen opprettes særskilt og i tilknytning til avtaleinngåelsen. I tillegg fremheves det at det i avtalen bør fremgå at banken overtar rådigheten over innskuddet, og at banken således kan ta direkte dekning i innskuddet. Statens innkrevingssentral mener at dette vil synliggjøre at det aktuelle bankinnskuddet ikke kan benyttes av kunden mens panteretten består. Statens innkrevingssentral uttaler videre at det ikke bør gis adgang til pantsettelse av lønnskonti eller lignende brukskonti:

«En eventuell pantsettelse av en kundens lønnskonto vil medføre problemstillinger vedrørende hvorvidt innestående midler er omfattet av reglene om beslagsfrihet i dekningsloven § 2-5. Dessuten kan det oppstå konflikter dersom innestående lønnsmidler på lønnskontoen allerede er beslaglagt av namsmannen ved utleggstrekk, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21, jf. dekningsloven § 2-7.»

Den Norske Advokatforening støtter også de særskilte vilkårene som er foreslått i forbrukerforhold. I den grad det bør oppstilles ytterligere krav til den informasjonen forbrukeren skal motta i forbindelse med avtaleinngåelsen, mener Advokatforeningen at det vil være mer hensiktsmessig å regulere slike krav i finansavtaleloven enn i panteloven. Når det gjelder departementets spørsmål om det er behov for en nærmere definisjon av begrepet «innskudd på konto i finansinstitusjon», uttaler Advokatforeningen:

«Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det er behov for en definisjon av begrepet 'innskudd på konto i finansinstitusjon'. Advokatforeningen antar at klarleggingen av begrepets innhold ikke vil reise særlige problemer, og at tolkningen av finansavtaleloven §§ 9 og 10, som sammen angir virkeområdet for lovens kapittel om innskudd og betalingsoppdrag, vil kunne ha relevans også for tolkningen av den nye bestemmelsen i panteloven.

I forarbeidene til finansavtaleloven § 9 (Ot.prp. nr.41 (1998-1999) s. 95-96) er det i denne sammenheng blant annet uttalt følgende: 'Departementet vil understreke at avgrensingen av kapitlets virkeområde ikke er knyttet til begrepet 'konto'. Så lenge et mellomværende mellom en finansinstitusjon og en kunde er et 'innskudd' som omfattes av loven, vil dette mellomværendet være en konto i lovens forstand. ... En nærmere avgrensning av begrepet innskudd finnes i § 10.' I finansavtaleloven § 10 utelukkes blant annet forsikringsavtaler, pensjonsspareavtaler og avtale om innskudd i verdipapirfond fra innskuddsbegrepet. Videre presiseres det at bestemmelsene om innskudd i finansavtaleloven også gjelder for innlån til finansinstitusjoner eller lignende institusjoner, med unntak av lån ved ihendehaverobligasjoner og sertifikater og ansvarlig lån.

Slik lovforslaget er utformet, omfatter det utelukkende innskudd på konto, og ikke andre typer innskudd. Det bør vurderes hvorvidt det er ønskelig å tilpasse endringen i panteloven til bestemmelsen i finansavtaleloven §§ 9 og 10, avhengig av hvor praktisk det er med pant i andre typer innskudd enn innskudd på konto. Vi viser her også til at lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 2 taler om 'innskudd i kredittinstitusjon' mer generelt.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har en grundig drøftelse av de særskilte formkravene som er oppstilt i forbrukerforhold i lovforslaget § 4-4 annet ledd annet punktum. De velger under noe tvil ikke å gå i mot disse særkravene, og uttaler:

«Når det gjelder forbrukerforhold, introduseres det nå tre formkrav som er ment å ivareta forbrukernes interesser. Skriftlighetskravet er alminnelig akseptert. Pantsettelsesadgangen omfatter etter departementets utkast bare innskudd 'som står på særskilt konto som er opprettet i forbindelse med avtalen'. Her ligger to tilleggskrav. Et krav om etablering av en særskilt konto, samt et krav om at denne kontoen skal opprettes samtidig med utlånsavtalen. Formålet er å dra omsorg for at kontoen er opprettet med det siktemål at den skal benyttes som sikkerhetsstillelse, herunder at den tidsmessig skal være opprettet i forbindelse med panteavtalen. Kravet om særskilt konto innebærer at midler klart må skilles ut fra øvrige midler som brukskonti og konti for betalingsformidling og andre formål. Kunden vil i tillegg motta informasjon fra banken i henhold til finansavtaleloven som gir god informasjon om hvilke midler som er satt av på særskilt konto. Samtidighetskravet er til hinder for at banken forsyner seg av eksisterende innskudd, og sikrer at det enda tydeligere fremstår for kunden at formålet med innskuddet er å tjene som sikkerhet for utlånet. Banknæringen ser behovet for en rettsteknisk enkel bestemmelse som ivaretar forbrukeres behov for beskyttelse og som på en god måte ivaretar de notoritetshensyn som her gjør seg gjeldende.

Departementet har etter næringens vurdering i det store og hele valgt en hensiktsmessig linje når det gjelder utformingen av minstekrav for etablering av gyldig stiftet panterett og rettsvern. Vi finner likevel grunn til å gå noe nærmere inn på to av formkravene som stilles opp i forbrukerforhold. Det vises til nærmere omtale nedenfor under punkt 4.

4. Kravet om særskilt konto opprettet i forbindelse med avtalen forbruker

Fra banknæringens side har det under veis blitt argumentert for at det ikke er nødvendig å stille krav om etablering av særskilt konto. Kravet om at innskuddet må stå på en særskilt konto gir en antatt bedre forbrukerbeskyttelse ved at banken ikke kan etablere panterett i konti som tjener flere formål. Et absolutt forbud mot dette må imidlertid veies opp mot de praktiske ulemper det vil kunne føre med seg i det enkelte tilfellet. Det fremstår fra bankenes side som noe tungvint og i noen tilfeller unødvendig å måtte flytte pengene over til en nyopprettet konto. Avtalepartene blir her pålagt en del administrative byrder som de fleste trolig vil klare seg helt utmerket uten. Det vises til at slike panteretter kun er ment å kunne inngås etter frivillige avtaler, slik at en forbudslinje her kan oppfattes som en ulempe for forbrukeren, og kanskje særlig for forbrukere med begrensede midler til rådighet.

Som et alternativ kan det vurderes å stille krav om at kun visse typer konti kan benyttes til pantsettelse til fordel for banken, typisk sparekonti. Et slikt vilkår kan formuleres som at 'panteretten kan bare omfatte innskudd i sparekonti'. Det vil si konti som verken tjener som betalingsformidling, brukskonti eller som er opprettet for andre formål. Vi finner likevel ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå dette som en alternativ avgrensning. Det vises til at formkravene kun oppstilles i forhold til forbrukere. Banknæringen har forståelse for behovet for å sette entydige vilkår som innebærer at det ikke kan være tvil om formålet med innskuddet og etableringen av panteretten. Når næringen etter dette likevel ikke tar til motmæle mot departementets utkast til bestemmelse, er det av hensyn til en rettsteknisk enkel regel som er velegnet til å sikre notoritet og ivareta forbrukeres behov for tydelighet.

I samtidighetskravet som departementet her legger opp til, ligger ikke bare at innskuddet må opprettes på en 'særskilt konto', noe næringen finner noe formalistisk, men også at innskuddet må opprettes 'i forbindelse med' etablering av låneavtalen. Samtidighetskravet anses noe mer problematisk. Det innebærer at det ikke er anledning til å benytte eksisterende spareavtaler, der det i noen tilfeller også er inngått fastrenteavtaler. Dette gir lite fleksibilitet. Det kan synes som et unødvendig tilleggskrav til kravet om særskilt konto. Kravet utløser en god del administrative byrder i ved at alle avtaler må inngås samtidig med opprettelsen av kontoen. Det legges her fra lovgivers side opp til en noe strengere praksis enn det som har vært gjengs hittil. Vi kan imidlertid ikke se at det her oppstår uoverstigelige hindringer. Samlet sett skaper disse to vilkårene en noe tungvint ordning å innarbeide for fremtidige pant. Ettersom så vel forbrukerpolitiske som rettsverntekniske hensyn må veie tungt her, velger vi under noe tvil ikke å gå i mot særkravene i utkastet til § 4-4 annet ledd annet punktum. Alt i alt fremstår lovutkastet som velbalansert, alle hensyn tatt i betraktning.»

Departementet går inn for å følge opp den angivelsen av panteobjektet som ble foreslått i høringsnotatet, jf. forslaget til nytt annet ledd i panteloven § 4-4. Dette innebærer at det vil være enkle pengekrav i form av «innskudd på konto» i kredittinstitusjon som kan pantsettes til fordel for kredittinstitusjonen. Angivelsen av panthaver som «kredittinstitusjon» avviker imidlertid fra høringsnotatets forslag som brukte begrepet «finansinstitusjon», og det vises til den nærmere drøftelsen av dette under punkt 3.4.2 i proposisjonen. En slik begrepsmessig innsnevring av panthaversiden vil som nevnt kunne bidra til å avhjelpe noe av den tolkingstvil som er knyttet til innskuddsbegrepet. Som flere av høringsinstansene peker på, er det bare banker og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner som har rett til å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere, og som dermed faller innenfor definisjonen av kredittinstitusjon i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3. Finansinstitusjoner og lignende institusjoner som ikke samtidig er kredittinstitusjon, vil dermed falle utenfor den foreslåtte regelen om «pant i egen gjeld» i panteloven § 4-4 annet ledd, og tilsvarende vil innskudd e.l. i slike institusjoner falle utenfor det som kan pantsettes etter lovforslaget her (pantobjektet). Slik innskuddsvirksomhet vil imidlertid i utgangspunktet være omfattet av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 2, jf. finansavtaleloven § 9, jf. § 10.

Blant annet på bakgrunn av de innspillene som er kommet under høringsrunden, legger departementet til grunn at det ikke er behov for en særskilt definisjon av begrepet «innskudd på konto» i forbindelse med lovendringene. Etter departementets syn vil det normalt ikke reise særlige problemer å avgjøre i praksis hva som skal regnes som innskudd på konto. Kredittilsynet og Den Norske Advokatforening har imidlertid reist spørsmål om lovforslaget bør begrenses til «innskudd på konto», eller om endringene også skal omfatte andre typer innskudd enn innskudd på konto. Begge disse høringsinstansene har i denne forbindelse særlig vist til «innlån til finansinstitusjoner eller lignende institusjoner», som etter finansavtaleloven § 10 annet ledd skal omfattes av de samme reglene som gjelder for innskudd i finansavtaleloven kapittel 2. I tillegg har Den Norske Advokatforeningen påpekt at lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 2 taler om «innskudd i kredittinstitusjon» mer generelt. Departementet viser i denne sammenheng til at det lovforslaget som ble sendt på høring, var begrenset til å gjelde pantsettelse av enkle pengekrav i form av «innskudd på konto», og at ingen høringsinstanser har tatt til orde for at det foreligger et praktisk behov for å kunne avtale panterett også i andre typer innskudd enn innskudd på konto. Dette taler etter departementets syn imot å utvide panteobjektet til også å omfatte innlån til finansinstitusjoner eller lignende institusjoner, jf. finansavtaleloven § 10 annet ledd. I tillegg kan det som tidligere påpekt av departementet argumenteres for at de forslåtte endringene i panteloven ikke bør gjøres mer vidtfavnende enn det praktiske behovet per i dag tilsier. Dersom det på et senere stadium skulle vise seg å foreligge et behov for å kunne avtale panterett også i andre typer innskudd enn innskudd på konto, kan dette spørsmålet vurderes på nytt.

Når det gjelder adgangen til pantsettelse i næringsforhold, følger departementet opp lovforslaget i høringsnotatet. Dette innebærer at det skal gjelde avtalefrihet i forholdet mellom pantsetter og panthaver. For å få rettsvern må imidlertid også slike avtaler inngås skriftlig, og avtalen må identifisere det innskuddet som pantsettes gjennom å angi det aktuelle kontonummeret, jf. lovforslaget § 4-5 annet ledd.

Departementet er videre kommet til at de særskilte formkravene som ble foreslått å gjelde i forbrukerforhold, bør følges opp. Av de høringsinstansene som har tatt opp dette spørsmålet, har samtlige gitt sin tilslutning til at bør gjelde særskilte begrensninger i forbrukerforhold, og at disse bør utformes i tråd med departementet lovforslag. Etter departementets syn vil kravene om skriftlig avtale og om særskilt konto som er opprettet i forbindelse med panteavtalen, være nødvendige for å unngå en uthuling av det motregningsforbudet som gjelder i forbrukerforhold etter finansavtaleloven § 29. Videre vil kravene ivareta hensynet til god forbrukerbeskyttelse mer generelt, og de vil dessuten kunne bidra til at pantsettelsesadgangen ikke får et videre virkefelt enn det de praktiske behovene tilsier. Dette siste vil som nevnt under punkt 3.3.3 være viktig av hensyn til gruppen av usikrede kreditorer. Kravet om særskilt konto innebærer at disse midlene må skilles ut fra de øvrige midlene som forbrukeren disponerer, som brukskonti, konti for betalingsformidling mv. Et krav om at kontoen skal opprettes i forbindelse med avtalen, vil hindre at banken kan etablere panterett i eksisterende innskudd. Dessuten mener departementet at et slikt krav vil hindre at det etableres panterett rutinemessig i forbindelse med opprettelse av konti. Samlet sett vil kravene bidra til å tydeliggjøre for forbrukeren at formålet med innskuddet er å tjene som sikkerhet for utlånet. Som Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen peker på, kan det hevdes at disse særskilte formkravene gir lite rom for fleksibilitet, og at de vil utløse administrative byrder for partene. Disse høringsinstansene legger likevel til grunn at det ikke vil oppstå uforholdsmessige hindringer, og at hensynet til en rettsteknisk enkel regel som er velegnet til å sikre notoritet og ivaretakelse av forbrukerens behov for tydelighet, uansett bør veie tyngst. Departementet deler disse synspunktene, og finner at lovforslaget § 4-4 annet ledd ivaretar de nevnte hensynene på en balansert måte. På denne bakgrunn har departementet ikke funnet det hensiktsmessig å i tillegg avgrense mot særskilte typer konti, slik enkelte høringsinstanser synes å ta til orde for. Etter departementets syn vil kravet om «særskilt konto» som er opprettet «i forbindelse med avtalen» for alle praktiske formål avskjære at innskudd på brukskonti, konti for betalingsformidling og andre konti med flere formål blir benyttet som panteobjekt. Det vises dessuten til at det vil være rettsteknisk vanskelig å skille mellom ulike typer av konti på denne måten, jf. også Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) punkt 8.6.4 side 39.

I høringsrunden har enkelte høringsinstanser tatt til orde for en regel som sikrer at forbrukeren blir kjent med konsekvensene av pantsettelsen. Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet og Statens innkrevingssentral mener at det bør fremgå av panteavtalen at banken overtar rådigheten over innskuddet, og at banken kan ta direkte dekning i innskuddet. Disse høringsinstansene mener at et slikt krav til panteavtalens innhold bør gjelde i tillegg til de særskilte kravene som er foreslått i høringsnotatet § 4-4 annet ledd annet punktum. I høringsnotatet drøftet departementet slike innholdskrav som en del av en alternativ regel om at det i utgangspunktet skulle være adgang til pantsettelse av innskudd på alle typer konti. Departementet mener at de særskilte kravene som er foreslått i lovforslaget § 4-4 annet ledd annet punktum, langt på vei ivaretar det samme behovet for forbrukerbeskyttelse som de nevnte kravene til avtalens innhold vil gi. Det vil for øvrig følge av hovedregelen i panteloven § 4-6 første ledd at pantsetter (kunden) mister rådigheten over den pantsatte innskuddskontoen så lenge panteretten består, og at panthaver (banken) dermed har rett til direkte innkreving. Departementet ser derfor ikke noe behov for å lovfeste et slikt krav om opplysninger i panteavtalen. Departementet vil for øvrig anta at det selv uten en slik lovfestet informasjonsplikt gjennomgående vil være slik at bankene ser verdien av å opplyse sine kunder om de sentrale rettslige og praktiske konsekvensene av pantsettelsen. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i sitt høringssvar dessuten påpekt at kunden vil motta informasjon fra banken i medhold av finansavtaleloven som gir informasjon om hvilke midler som er satt av på særskilt konto. Etter departementets syn gir lovforslaget § 4-4 annet ledd annet punktum, sammenholdt med den gjeldende reguleringen i panteloven kapittel 4 og finansavtaleloven kapittel 2, en rettsteknisk god regel som i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for forbrukerbeskyttelse.

Under høringen har Finansdepartementet bedt om en avklaring på om det er den særskilte kontoen som sådan det etableres pant i, eller om det er et beløp på kontoen som er panteobjektet.

Slik Justisdepartementet ser det er det innskuddet som formelt er panteobjekt men slik at innskuddet identifiseres gjennom angivelsen av kontonummeret. Det er innskuddet som har en økonomisk verdi - og som det vil være aktuelt å inndrive. Kontoen som sådan er ikke et formuesgode som kan realiseres. Det er videre innskuddet - ikke kontoen - som utgjør det enkle kravet. Løsningen må for øvrig her være den samme som i alminnelige trepartsforhold. Departementet viser også til drøftelsen av konto-begrepet i forarbeidene til finansavtaleloven, der det ble konkludert med at det ikke var behov for å avgrense «konto», så lenge det er klart når det foreligger et innskudd. Se også uttalelsen fra Den Norske Advokatforeningen foran. Omtalen av hva som skal pantsettes er ikke konsekvent i høringsnotatet. Mange av høringsinstansene omtaler også «pant i konto». Departementet antar at der i dagligtale vil være vanlig å omtale pantsettelsen som en «pantsettelse av konto». Det må samtidig være klart at det er selve innskuddet som utgjør det enkle kravet og dermed også pantobjektet.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 4-4 annet ledd og til merknaden til bestemmelsen under punkt 7.1 i proposisjonen.

3.4.4 Rettsvern

I høringsnotatet foreslo departementet at rettsvern skulle etableres ved opprettelse av en skriftlig avtale mellom partene, jf. høringsnotatets lovforslag § 4-5 annet ledd. Departementet viste til at dette i hovedtrekk ville tilsvare regelen om rettsvern for salgspant etter panteloven § 3-17. I høringsnotatet ble det dessuten stilt spørsmål om det som et alternativ burde oppstilles et tilleggskrav om tinglysing av panteavtalen på pantsetterens blad i Løsøreregisteret, og departementet ba særskilt om høringsinstansenes synspunkter på dette.

Under høringen har Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen gitt sin uttrykkelige støtte til den foreslåtte rettsvernsakten.

Når det gjelder spørsmålet om det bør gjelde et tilleggskrav om tinglysing av panteavtalen i Løsøreregisteret, er høringsinstansene delt i synet på dette. Brønnøysundregistrene, Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet støtter et tilleggskrav om tinglysing, mens Den Norske Advokatforening, Norges Rederiforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon går imot et slikt tilleggskrav.

Brønnøysundregistrene fremhever at et krav om tinglysing i Løsøreregisteret vil sikre publisitet rundt rettsstiftelsen, og at et slikt tilleggskrav vil bidra til bredere og bedre kredittvurderingsgrunnlag:

«Hensynene bak tinglysingsordningen er å sikre rettsstiftelser notoritet og publisitet. Notoritet kan sikres ved at rettsstiftelsen gjøres skriftlig, i form av en avtale som partene undertegner. En avtale som sikres rettsvern ved at det opprettes en skriftlig avtale mellom partene vil imidlertid ikke oppnå den nødvendige publisiteten i forhold til øvrige kreditorer. Det er først ved en eventuell dekningsaksjon at øvrige kreditorer vil kunne få kunnskap om pantsettelsen av kontoen. Dersom det derimot oppstilles et tilleggskrav om at avtalen må tinglyses på pantsetterens blad i Løsøreregisteret for å få rettsvern, vil dette sikre publisitet rundt rettsstiftelsen. Ved tinglysing i Løsøreregisteret vil pantsettelsen bli offentlig tilgjengelig. Hvem som helst kan, ved å angi fødselsnummer eller organisasjonsnummer til en person eller foretak, få opplysninger om tinglyste heftelser i Løsøreregisteret.

Et tilleggskrav om tinglysing vil dessuten føre til et bredere og bedre kredittvurderingsgrunnlag. Kredittopplysningsbyråene vil kunne innhente de tinglyste opplysningene til bruk i kredittopplysningsøyemed. Det påpekes at utviklingen har gått i retning av mer tinglysing. Fra og med 1. mars 2008 registreres opplysninger om utleggstrekk og 'intet til utlegg' i Løsøreregisteret, jf. forskrift om utvidet registrering av utleggsforretninger i Løsøreregisteret (utleggsregistreringsforskriften) § 2. Fra og med 1. mars 2009 ble dessuten tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-19 og 7-20 endret, slik at alle utlegg der det tas pant i ikke-realregistrerbare formuesgoder nå skal registreres i Løsøreregisteret i den grad utleggsforretningen er avholdt av Statens innkrevningssentral eller de alminnelige namsmyndighetene. Dette gjelder uavhengig av om det aktuelle formuesgodet oppnår rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret eller ikke, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 tiende ledd. At disse utleggsforretningene skal registreres i Løsøreregisteret er således i all hovedsak begrunnet i kredittopplysningshensyn.

Hvis det forutsettes at avtalepant i innskuddskonto skal sikres rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret, så bør muligheten for bruk av elektroniske løsninger vurderes. En elektronisk løsning vil helt eller delvis automatisere tinglysingen. Dette gjør at en slik ordning kan bli lettvint og lite ressurskrevende for både bankene og for tinglysingsmyndigheten.»

Den Norske Advokatforening drøfter spørsmålet om tinglysing nærmere, og konkluderer med at det ikke bør gjelde strengere krav til notoritet ved avtaler om pantsettelse av egne kunders innskudd på konto enn det som gjelder generelt ved pantsettelse av enkle pengekrav:

«Et slikt krav vil bidra til at pantsettelsen får en vesentlig større grad av notoritet og publisitet, noe som taler for å kreve slik registrering. Advokatforeningen er blant annet av denne grunn prinsipielt av den oppfatning at det bør stilles krav om registrering for å oppnå rettsvern, og har derfor vært noe i tvil om rettsvern uten tinglysning bør aksepteres i dette tilfellet.

For salgspant har man funnet det tilstrekkelig med et skriftlighetskrav, jf. pantel. § 3-17. Noe av bakgrunnen for dette er at salgspant 'må kunne etableres samtidig med at kjøpet blir avtalt og salgstingen overlevert - dette utelukker i praksis vilkår om tinglysing eller liknende registreringsordning', jf. Ot.prp. nr. 39 (1977-1978) s. 55. Dette hensynet til enkle og lett praktikable regler gjør seg ikke i like stor grad gjeldende for pant i innskuddskonti. Dette kan tilsi at hensynet til notoritet bør tillegges avgjørende vekt, slik at registrering i Løsøreregisteret kreves. På den annen side innebærer heller ikke notifikasjon - det ordinære rettsvernskrav for pant i enkle pengekrav - noen vesentlig høyere grad av notoritet enn hva som er tilfellet med en skriftlig avtale. Det er derfor neppe noen grunn til å stille strengere krav til notoritet for den særlige kategori av pant i enke pengekrav som lovforslaget regulerer enn for pant i enkle pengekrav generelt.

På denne bakgrunn mener Advokatforeningen at det for denne særskilte formen for pantsettelse av enkle pengekrav ikke er nødvendig å stille noe tilleggskrav om tinglysing i Løsøreregisteret.»

Norges Rederiforbund går prinsipalt imot at det skal lovfestes regler om pantsettelse av egne kunders innskudd på konto, men har likevel visse synspunkter på utformingen av reglene for det tilfellet at de skulle bli vedtatt. Om rettsvern uttaler forbundet følgende:

«Det er Rederiforbundets syn at rettsvern bør oppnås ved at det inngås skriftlig avtale mellom pantsetter og panthaver. En skriftlig avtale mellom partene bør være tilstrekkelig, særlig når man ser hen til motregningsinstituttet. I dag er regelverket slik at motregningsrett kan etableres gjennom skiftlig avtale uten at det stilles krav til ytterligere notoritet. Det samme bør derfor gjelde for en eventuell panterett.»

Heller ikke Næringslivets Hovedorganisasjon går inn for et tilleggskrav om tinglysing, og uttaler:

«Følger man opp forslaget i høringsnotatet, blir det spørsmål om hvordan rettsvern kan etableres. Tinglysning vil føre til administrative kostnader både hos panthaver og pantsetter, som i praksis vil måtte dekkes av pantsetter. Hensynet til notoritet vil i de tilfellene det her er snakk om - der en finansinstitusjon er panthaver - være tilstrekkelig ivaretatt ved skriftlig avtale mellom panthaver og pantsetter.»

Departementet er kommet til at høringsnotatets lovforslag bør følges opp, slik at rettsvern etableres ved skriftlig avtale mellom pantsetter og panthaver. Etter departementets syn vil et krav om skriftlig avtale både i nærings- og forbrukerforhold bidra til å sikre god notoritet omkring denne typen rettsstiftelser. Et eventuelt tilleggskrav om tinglysing av panteavtalen på pantsetterens blad i Løsøreregisteret vil etter departementets syn først og fremst måtte begrunnes i behovet for publisitet omkring slike rettsstiftelser. Departementet kan imidlertid ikke se at hensynet til publisitet omkring rettsstiftelsen vil gjøre seg sterkere eller annerledes gjeldende ved bankers adgang til å pantsette egne kunders innskudd enn det som gjelder ved pantsettelse av enkle pengekrav generelt. Etter gjeldende rett oppnås det rettsvern for panterett i enkle krav ved at skyldneren får melding om pantsettelsen, jf. panteloven § 4-5 første ledd. Det gjelder med andre ord ikke noe tilleggskrav om tinglysing. Dette gjelder også ved pantsettelse av bankinnskudd i trepartsforhold, dvs. avtaler der en kunde pantsetter et innskudd i en annen kredittinstitusjon til fordel for panthaver. Dette innbærer at de øvrige kreditorer også etter gjeldende rett først vil få kunnskap om pantsettelsen av innskuddet ved en eventuell dekningsaksjon. De reglene Brønnøysundregistrene redegjør for, hviler dels på andre hensyn. Departementet mener at sammenhengen med de øvrige reglene for etablering av rettsvern ved pantsettelse av enkle pengekrav tilsier at den samme rettsvernsregelen bør gjelde også i de avtalene som foreslås regulert her. Det bør som et utgangspunkt ikke innføres avvikende regler hvis ikke særlige hensyn taler for det. Departementet finner på denne bakgrunn ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå et tilleggskrav om tinglysing av panteavtalen på pantsetterens blad i Løsøreregisteret.

3.4.5 Vedrørende behovet for eventuelle overgangsregler

I høringsnotatet ble det ikke foreslått særskilte overgangsregler i lovforslaget.

Under høringen har Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen tatt opp behovet for overgangsordninger:

«For så vidt gjelder gjeldende rett, presiseres det for ordens skyld at næringen ikke slutter seg til konklusjonen i tolkingsuttalelsen 23. august 2007, der det stilles spørsmålstegn ved om gjeldende praksis de siste 20 år er holdbar både i forhold til gyldig etablering av panterett og i forhold til etablering av rettsvern. Tvert i mot er vi av den oppfatning at eksisterende praksis med etablering av panterett med tilhørende rettsvern både er forsvarlig og har gode muligheter til å stå seg i en eventuell tvist med en konkurrerende rettighetshaver.

Panteretter etablert før lovendringen trer i kraft vil måtte vurderes etter det som pr. i dag er gjeldende rett, mens panteretter etablert etter lovens ikrafttredelse vurderes opp mot de nye bestemmelsene i §§ 4-4 annet ledd og 4-5 annet ledd. Dette innebærer at det vil hefte en viss usikkerhet knyttet til gyldighet av panteretter etablert før lovendringer trer i kraft. Ny lov er ikke i seg selv egnet til å eliminere den usikkerhet som preger allerede inngåtte avtaler om panterett. Det blir etter dette opp til bankene å vurdere behovet for en gjennomgang av eksisterende engasjementer og eventuelt velge å inngå panteavtalene mv på nytt igjen.

Næringen er tilfreds med den nyttige avklaringen av rettstilstanden som vil komme fra og med ikrafttredelsestidspunktet. Vi vil her ta til orde for at vi gjennom en overgangsordning også får en tilsvarende avklaring for allerede etablerte panteretter som tilfredsstiller de nye kravene som vil komme uten at alle panteavtalene må inngås på ny. Dette har bl.a. en side mot problemstillingen pant for eldre gjeld. Næringsengasjementene er inngått på en slik måte at de trolig i all hovedsak tilfredsstiller også de nye kravene. Så vidt vi har kunnet bringe på det rene vil det også være tilfelle for en del av panteavtalene på forbrukersiden. Her er situasjonen følgelig den at en rekke engasjementer vil tilfredsstille den nye loven, men at det likevel vil hefte usikkerhet ved hvorvidt panterettene er gyldig etablert. Det er særlig for disse tilfellene det oppstår et behov for en overgangsordning.

Det overlates til departementet å vurdere en hensiktsmessig utforming av en slik ordning. Det sentrale er at avtaleparter som har en avtale som tilfredsstiller lovens nye krav bør gis en mulighet til å slippe å måtte inngå helt nye avtalesett. Det er inngått tusenvis av avtaler som det ikke vil være betenkelig å videreføre. En overgangsordning bør sikre at loven får virkning også for eldre pantsettelsesavtaler som tilfredsstiller de nye kravene. Vi mener dette bør kunne fremgå direkte av endringsloven. Subsidiært tar vi til orde for krav om en erklæring fra banken som panthaver til kunden som pantsetter om det er bankens vurdering at panteavtalen mv tilfredsstiller de nye kravene og at dette legges til grunn (med mindre kunden innen en kort frist på fra to til fire uker tar til motmæle). En slik løsning antas å få som konsekvens at konkurrerende utleggstakere med utlegg etablert før lovendringen vil måtte få sin rettstilling avgjort av rettstilstanden slik den er pr. i dag. Utlegg foretatt etter den nye lovens ikrafttredelse vil måtte vurderes etter den nye rettstilstanden såfremt (1) pantsettelsesavtalen mv er i overensstemmelse med de nye kravene og (2) banken har sendt et varsel til kunden som nevnt ovenfor med en kort frist for såkalt passivt samtykke. Et brev til kunden vil etter dette forslaget til overgangsordning kunne sidestilles med avtaler etablert etter ikrafttredelsen. Avhengig av hvordan en overgangsordning formuleres i loven, vil et slikt brev kunne være unødvendig.»

Departementet legger til grunn at ikrafttredelsestidspunktet for de nye reglene vil representere et naturlig skille mellom nye og eldre avtaler om pant i egne kunders innskuddskonti. Panteretter etablert før lovendringene trer i kraft, vil måtte vurderes etter det som er gjeldende rett, mens panteretter etablert etter lovens ikrafttredelse vil bli vurdert etter de nye reglene i panteloven. Ga man de nye reglene anvendelse for allerede inngåtte avtaler, ville man gripe inn i etablerte rettsforhold. Departementet foreslår derfor at de nye reglene bare gis anvendelse for panteavtaler som blir inngått etter lovens ikrafttredelse.