6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Som det fremgår av punkt 3, foreslår departementet nye regler i panteloven om pant i egen gjeld. I høringsnotatet ble det ikke foretatt noen nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget. Videre er det få høringsinstanser som har kommentert denne siden av lovforslaget under høringen. Departementet legger til grunn at lovforslaget ikke vil medføre direkte økonomiske konsekvenser for det offentlige. I den utstrekning det skulle være tale om at det offentlige vil bli påført utgifter som følge av lovforslaget, vil dette eventuelt være mer indirekte, gjennom at den foreslåtte formen for panterett vil gå foran de krav det offentlige har som usikret kreditor. Slike mer avledede økonomiske konsekvenser av lovforslaget er det imidlertid vanskelig å gi noen sikre anslag over, og det vises til departementets generelle drøftelse av hensynene for og imot en slik pantsettelsesadgang under punkt 3.3.3 i proposisjonen. Departementet kan heller ikke se at lovforslaget vil medføre administrative konsekvenser for det offentlige. Dersom det skal gjelde et krav om tinglysing av panteavtalene for at de skal få rettsvern, vil det få økonomiske og administrative konsekvenser for Brønnøysundregistrene. Departementet har, som redegjort for i punkt 3.4.4, ikke gått inn for et krav om tinglysing.

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om hvilke konsekvenser forslaget til endringer i panteloven vil kunne få for private parter. Barne- og likestillingsdepartementet peker på at kravet om opprettelse av en særskilt konto i forbrukerforhold vil kunne påføre forbrukere visse kostnader i form av gebyrer, men at dette ikke kan tillegges særlig vekt. Det pekes dessuten på at en mulighet for å kunne ordne med slik pantsettelse i egen bank vil kunne være praktisk for en forbruker. Videre viser Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen til at formkravene i forbrukerforhold vil kunne utløse en del administrative byrder for avtalepartene. Foreningene uttaler at det å flytte penger til en nyopprettet konto både av banken og kunden vil kunne oppleves som tungvint og unødvendig, men at dette likevel ikke kan anses som «uoverstigelige hindringer». Det vises dessuten til at det for bankene vil være tungvint om man må inngå helt nye avtalesett for eldre avtaler om pant i egen gjeld som oppfyller de nye vilkårene i lovforslaget.

Departementet vil peke på at forslaget til endringer i panteloven vil bidra til en avklaring av rettstilstanden på dette området, og at dette i seg selv må antas å være positivt både for kunder og kredittinstitusjoner som ønsker å inngå denne typen panteretter for fremtiden. At det som følge av de foreslåtte formkravene i forbrukerforhold vil kunne bli tale om noen mindre utgifter og administrative byrder for avtalepartene, kan derfor etter departementets syn ikke tillegges nevneverdig betydning. De høringsinstansene som har uttalt seg om slike konsekvenser av lovforslaget, har heller ikke ansett disse for å være av en slik art eller av et slikt omfang at de kan tillegges noen særlig vekt i den helhetlige vurderingen av lovforslaget.

Når det videre gjelder forslaget i punkt 4 om å gi departementet hjemmel i luftfartsloven til å fastsette beløpsgrensene for ansvaret til fraktfører i forskrift, kan ikke dette ses å ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

At ansvarsgrensene økes i samsvar med ICAOs vedtak, innebærer at omfanget av fraktførernes erstatningsplikt blir større. Dette kan gjøre det nødvendig for fraktførerne å øke dekningen under den pliktige ansvarsforsikringen, noe som igjen kan føre til høyere forsikringspremier. Fraktførernes egenandel hos forsikringsselskapene kan også tenkes å stige, noe som innebærer at fraktførerne må dekke en større del av erstatningsutbetalingene.

Forslaget om endring av inkassoloven § 4 femte ledd slik at Kongen skal kunne gi regler om opplysningsplikt for Finanstilsynet, jf. punkt 5, antas ikke å medføre merarbeid for Finanstilsynet. Finanstilsynet besvarer i dag henvendelser fra offentlige og private, både fra norske og utenlandske aktører, om en inkassators yrkesetablering, tillatelse og etablering i Norge, så lenge dette ikke er i strid med lovpålagt taushetsplikt.