1 Innleiing og samandrag

Finansdepartementet legg med dette fram ein proposisjon med framlegg til fullmakt for statleg opplåning i 2015. Proposisjonen er utarbeidd på grunnlag av føresetnadene i statsbudsjettet for 2015.

I motsetning til i mange andre land er det i Noreg ikkje behovet for å finansiere underskot på statsbudsjettet som er årsaka til at staten låner pengar i kapitalmarknaden. Staten har sidan 1996 opparbeidd ein stor finansformue som er plassert i utanlandske kapitalmarknader gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU). Lånebehovet til staten følgjer av netto utlån og kapitalinnskot til statsbankane o.a., avdrag på eksisterande statsgjeld og behovet for ei viss kontantbehaldning.

Finansdepartementet legg vekt på at det i statsgjeldforvaltinga skal vere ei klar ansvars- og rolledeling mellom departementet og Noregs Bank. Den 2. oktober 2014 vedtok departementet eit nytt mandat til Noregs Bank for statsgjeldforvaltinga. Mandatet inneber ikkje noka vesentleg endring av strategien for korleis den statlege gjelda skal forvaltast, men delegerer dei operative oppgåvene i forvaltinga til Noregs Bank, som utferdar gjeld på vegner av den norske stat. Mandatet er omtalt nærmare i punkt 2.4.

I mandatet er det formulert ei målsetting for statsgjeldforvaltinga der Noregs Bank skal dekkje lånebehovet til staten til så låge kostnader som mogleg. Mandatet til Noregs Bank gir òg uttrykk for ein overordna strategi som Noregs Bank skal følje for å nå dette målet. I utforminga av strategien har departementet lagt vekt på at lån med kort rentebinding over tid har kunna gi lågare lånekostnader enn lån med lang tid til forfall. Statens evne til å tole variasjon i rentekostnadar og det at statsgjelda i stor grad blir brukt til å gi lån med kort rentebinding, trekkjer i den same retninga. Statens behov for å fordele forfall av statsgjeld på fleire tidspunkt og eit ønske om ein velfungerande kapitalmarknad taler samtidig for å spreie opplåninga over ulike løpetider, slik at den samla rentebindingstida blir lengre. Ei avveging mellom desse omsyna taler for at staten utferdar obligasjonar med både kort og lang løpetid, samtidig som ein inngår rentebyteavtalar for å gjere den samla rentebindingstida kortare enn ho elles ville ha vore. Strategien og omsyna som ligg bak desse avvegingane, er omtalt nærmare i punkt 2.2.

Statens alminnelege lånebehov for 2015 følgjer av forslaget til statsbudsjett for 2015. Det blir lagt opp til at finansieringsbehovet i hovudsak blir dekt ved opptak av nye langsiktige lån innanlands. Av omsyn til marknaden for statspapir legg ein normalt opp til å glatte ut den langsiktige opplåninga over fleire år. Sidan det ikkje er forfall av langsiktige lån i 2014, mens det er eit stort forfall i 2015, blei noko av finansieringsbehovet i 2015 dekt ved opptak av lån i 2014. Det er éi av årsakene til at det for 2015 er aktuelt å ta opp mindre langsiktige lån enn det som følgjer av finansieringsbehovet i 2015 åleine. For 2015 er det foreslått ein fullmakt på 100 mrd. kroner for opptak av nye langsiktige lån.

Statens kortsiktige opplåning i marknaden skjer ved sal av statskassevekslar, det vil seie papir med løpetid på inntil tolv månader. Som følgje av ordninga der bankane kunne byte obligasjonar med førerett (OMF) mot statskassevekslar, den såkalla byteordninga, auka uteståande i statskassevekslar kraftig i 2008 og 2009. Etter at dei siste byteavtalane blei innfridde i juni 2014, er uteståande volum lågare igjen. For 2015 er det foreslått ei ramme på 125 mrd. kroner for uteståande kortsiktige marknadslån. Det er 75 mrd. kroner lågare enn i 2014.

For andre kortsiktige lån ber ein om ei fullmakt der det ikkje blir sett noka særskild beløpsgrense. Ein ber i tillegg om at den generelle fullmakta til å inngå rentebyteavtalar og tilsvarande derivatavtalar blir vidareført. Dette er omtalt nærmare i kapittel 4, og forslaga er samanfatta i tabell 4.1.