11 Vilkår for erstatning
11.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett er det et vilkår for erstatning at naturskaden direkte skyldesennaturulykke. Kravet til årsakssammenheng er strengere enn det som gjelder i den alminnelige erstatningsrett. Det nærmere innholdet i kravet avtegner seg i etablert forvaltnings- og rettspraksis.
Naturskadeloven § 4 første ledd sier at «Ved naturskade forstås skade som direkte skyldes naturulykke…». I dette ligger for det første at årsaken må skyldes naturulykke. For det andre må skaden være en direkte følge av naturulykke.
«Naturulykke»
Etter naturskadeloven skilles det mellom årsaker som er naturulykker og årsaker som er en ordinær påvirkning fra naturkreftene. Skader som følge av 100-årsflom i et vassdrag og skader som skyldes naturlig erosjon i elvebredden kan tjene som eksempel på denne forskjellen.
Vanlig påvirkning fra naturkreftene, som vil skje selv om det ikke er snakk om ekstraordinære eller uvanlige forhold, er en risiko eller ulempe eieren selv har ansvar for. Dette kan det ikke søkes erstatning for.
«Direkte skyldes»
Skaden må «direkte skyldes» en naturulykke, og dette begrepet er tolket strengt i forvaltnings- og rettspraksis. Etter naturskadeloven er det en betingelse for å få erstatning at skaden skyldes naturulykken direkte, slik at selv nært avledete skader er holdt utenfor lovens dekningsområde. Dersom en naturskade setter i gang en årsaksrekke som leder til skade er dette ikke tilstrekkelig til å konstatere ansvar etter naturskadeloven. Skaden må skyldes en direkte påvirkning av naturulykken. Et eksempel på en skade som ikke kan sies å direkte skyldes en naturulykke er hvis en storm lager bølger som forårsaker skader på grunn eller installasjoner. I et slikt tilfelle er stormen naturulykken, men det er ikke selve stormen som forårsaker skaden.
Årsaksbegrepet er omtalt i en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 7. juli 2006 (LB-2005–63069, RG-2006–1615), hvor det uttales:
«Det skal altså legges et relativt strengt årsakskrav til grunn for vurderingen av om det dreier seg om naturskade. I nærværende sak vil dette ha betydning i forhold til grensen mellom skader og verditap som skyldes grunnforhold i sin alminnelighet, og det som direkte er henførbart til flommen. Siden det er naturskaden som skal takseres, må nødvendigvis skjønnsmyndigheten foreta en vurdering av dette, men det fremgår av § 11 første ledd at fondsstyret ikke er bundet av vurderingen. Det vil følgelig ikke være en feil ved skjønnet, slik grunneierne anfører, at en skade ikke takseres fordi den ikke anses som forårsaket av flommen, men av grunnforholdene. I tilfeller der det er samvirkende årsaker vil gjenopprettingstiltakene og kostnadene ved disse måtte vurderes i lys av flommens relative betydning for skadens inntreden og omfang».
Domstolen legger her til grunn at kravet til årsakssammenheng i naturskadeloven er strengere enn i den alminnelige erstatningsretten, og at dette får betydning for vurderingen av erstatningsansvar etter naturskadeloven. Dette synet er også lagt til grunn i Høyesteretts enstemmige dom av 26. januar 2011 (Rt. 2011 side 105) hvor førstvoterende uttaler:
«Lovens strenge årsakskrav sammenholdt med naturskadeerstatningsordningens formål, tilsier etter mitt syn at erstatning for tapt flomvern, ikke kan betraktes som en naturskade som gir grunnlag for erstatning for tapt salgsverdi etter § 10.»
Billighetserstatning
Det følger av § 4 andre ledd at det ikke ytes erstatning for skade som umiddelbart skyldes lyn, frost (tele) eller tørke. Det samme gjelder for skade som skyldes angrep av dyr, insekter, bakterier, sopp eller lignende. Etter andre ledd andre punktum kan det heller ikke kreves erstatning av fondet for skade som umiddelbart skyldes nedbør eller isgang, men fondsstyret kan likevel yte hel eller delvis erstatning hvor særlige forhold tilsier det. Slik erstatning skal i henhold til forarbeidene1 bare innvilges helt unntaksvis:
«Departementet har funnet grunn til å foreslå en endring når det gjelder nedbørsskader, slik at fondsstyret får en viss adgang til å yte billighetserstatning. Når det gjelder oversvømmelse, som utvalget omtaler i forbindelse med nedbørskader, (innstillingen (NUT 1959:2) s 51, sp. 1) mener også departementet at noe erstatningskrav mot fondet bør det i slike tilfelle ikke være tale om, og billighetserstatning bør bare ytes i særlig vanskelige tilfelle.»
11.2 Høringsforslaget
Høringsforslaget viderefører vilkåret om at skaden skal være en direkte følge av naturulykke. Høringsforslaget omtaler ikke en eventuell videreføring av adgangen til å yte billighetserstatning etter gjeldende § 4 andre ledd.
11.3 Høringsinstansenes syn
Det er ingen av høringsinstansene som har kommentert forslaget.
11.4 Departementets vurderinger
Departementet er enig med SLF som anbefaler en videreføring av innholdet i dagens årsakskrav. Det er heller ikke kommet merknader fra høringsinstansene til dette forslaget. Etter departementets mening er det den direkte skaden som bør være gjenstand for erstatningsdekning. Alle de ulike formene for følgeskader som kan finnes på skadelidtes hånd er tap som vedkommende er ansvarlig for selv. Dette har også sammenheng med ønsket om å opprettholde en ordning som bidrar til å bevisstgjøre den enkelte om ordningens begrensninger for hva det kan gis erstatning for, og hvilke tapsposter skadelidte selv har risikoen for. Eksempler på skader som ikke har vært dekket er erstatning for tap av omsetningsverdi som følge av en naturskade, omkostninger til å hindre en videre skadeutvikling (sterkere erosjon, fare for ras og lignende) og erstatning for tap av kulturlandskapsverdier.
Departementet foreslår derfor at årsakskravet, herunder at skaden må direkte skyldes en naturulykke, videreføres som et vilkår for erstatning ved naturskade. Det følger nå av lovforslaget § 4 første ledd. Årsakskravet bør fortolkes strengt slik tidligere praksis har lagt til grunn.
Begrepet naturulykke, slik det er forstått i gjeldende rett, videreføres, se lovforslaget § 4 første ledd. I dette ligger også at avgrensningen i gjeldende § 4 annet ledd heller ikke anses som naturulykke, men departementet mener det ikke er nødvendig å presisere dette i lovteksten.
Departementet viser til at årsakskravets strenge rammer i visse tilfeller kan gi uheldige utslag for skadelidte. Dette er også påpekt av Sivilombudsmannen i sak 2004/2356, hvor Sivilombudsmannen har uttalt at gjeldende forvaltningspraksis «bygger på en nokså restriktiv forståelse av naturskadelovens ordlyd om at (bare) skade som «direkte skyldes» naturulykke, vil være omfattet av ordningen.» Ombudsmannen konstaterte likevel at praksis er lang og konsekvent, og uttalte til dette at:
«Lovens ordlyd eller dens forarbeider gir neppe så klare holdepunkter at det kan legges til grunn at den forvaltningspraksis som følges – og som også er gjort gjeldende … er i strid med lovens regel.»
Departementet foreslår derfor at det bør innføres et snevert unntak fra årsakskravet for å unngå svært urimelige resultat for skadelidte som følge av at skaden ikke anses å direkte skyldes en naturulykke. Dette fremgår nå av forslaget § 4 andre ledd. Unntaksbestemmelsen forutsetter at det har skjedd en naturulykke og at skaden er en nærliggende følge av naturulykken. Departementet legger til grunn at bestemmelsen praktiseres strengt slik at dagens etablerte forståelse av årsakskravet ikke uthules, jf. ordlyden «i særlige tilfeller».
Skade som følge av nedbør eller isgang er ikke å regne som naturskade etter loven her, da nedbør eller isgang ikke anses som naturulykke. Etter gjeldende § 4 andre ledd andre punktum kan fondsstyret «likevel yte hel eller delvis erstatning hvor særlige forhold tilsier det». Departementet mener at dette unntaket bør videreføres. Erstatning for slike skader skal imidlertid bare innvilges helt unntaksvis, og gjeldende praksis på dette området vil derfor bli videreført. Adgangen til slik billighetserstatning er tatt inn i lovforslagets § 4 tredje ledd.