5 Behovet for endringer

Erfaringene blant annet fra nyttårsorkanen 1991/1992, storflommen på Østlandet 1995 og flommene på Østlandet i 2011 og 2013 viser at dagens modell for behandling av erstatningssaker er lite effektiv og at det oppstår kapasitetsproblemer ved håndtering av store skadehendelser.

Som nevnt i kapittel 3.2 starter en erstatningssak med at skaden takseres ved lensmannsskjønn etter reglene i skjønnprosessloven. Ved større skadehendelser hvor mange blir rammet, vil dette legge store beslag på lensmannsetaten og dermed kunne føre til lang saksbehandlingstid.

I NOU 2013: 9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer er lensmannsskjønn vurdert å ligge meget langt fra politiets kjerneoppgaver, og utredningen støtter forslaget om at Statens landbruksforvaltning overtar ansvaret for naturskadeskjønnene. Det blir hevdet at politiet ikke har formell kompetanse for å drive med skjønn. Dette er oppgaver som havnet hos lensmannen eller underfogden/namsmannen i mangel på andre gode løsninger, jf. NOU 2013: 9 side 226. Bare et lite mindretall tjenestesteder har så mange saker per år at de opparbeider seg erfaring og kompetanse på dette området, jf. NOU 2013: 9 side 82.

Svakheten ved dagens ordning viser seg også når det er tvist om takseringsgrunnlaget eller erstatningsutmålingen. Dette kan resultere i uforholdsmessig lang saksbehandlingstid. Ankesystemet kan medføre at prosessen med anke og hjemvisning kan gjenta seg flere ganger. Det finnes eksempler på saker som har pågått flere år før erstatning kan utbetales.

Den reelle muligheten for økt omfang av naturskadehendelser i fremtiden, tilsier at det ikke bare er nødvendig å forenkle reglene om taksering. Det er også nødvendig å utvikle en saksbehandlingsmodell som gjør det mulig å behandle sakene på en mer rasjonell og kostnadseffektiv måte.

I tillegg har naturskadeloven gjennom årene gjennomgått store endringer uten at ordningen har vært gjenstand for en full gjennomgang siden den første loven ble vedtatt i 1961. Gjennom årene har loven blitt nærmere presisert gjennom rettspraksis. Det er derfor også behov for å gjennomgå regelverket med sikte på kodifisering av rettstilstanden.

CICERO Senter for klimaforskning, Universitetet i Oslo rapport 2007:03 Utviklingen av naturulykker som følge av klimaendringer beskriver de klimatiske/værmessige forholdene vi kan forvente i Norge på kort og lang sikt, og de klimatiske endringenes betydning for forventet utvikling i antall og omfang av naturskader. Klimascenarioer gir en klar indikasjon på at en kan vente en økning i hyppighet av alle værtyper som kan føre til naturskadehendelser. Regionale analyser viser klare trender i utvikling av naturhendelser, men det mangler tilstrekkelig detaljert informasjon til å si med sikkerhet om hvor, og for hvilke typer naturhendelser, sårbarheten vil være størst. Det er særlig flom og skred, samt stormflo som er de naturskadehendelser vi må forvente dels større hyppighet av og dels endret mønster for i fremtiden. Den forventede havnivåstigningen vil kunne øke effekten av stormflo og flom, og slik øke sannsynligheten for naturskader.

Videre fremgår det av Meld. St. 33 (2012–2013) Klimatilpasning i Norge at beregnet økning av nedbør vil være mellom 5 og 30 % mot slutten av dette århundret sammenlignet med perioden 1961–1990. Der er det lagt til grunn at klimaendringene innebærer økt risiko for naturskade i enkelte områder.