2 IMFs låneordninger for lavinntektsland

Den ordinære utlånsvirksomheten til IMF er organisert som en kredittunion, der medlemslandene stiller sin valuta til disposisjon for utlån og har mulighet til selv å låne utenlandsk valuta ved behov. Medlemslandene får avkastning på innskutte midler, og må betale renter på lån.

I tillegg til de ordinære, generelle ordningene som alle medlemsland har tilgang til, er det også opprettet spesielle ordninger for lavinntektsland. Hensikten er å kunne tilby de fattigste landene betalingsbalansestøtte på gavevilkår, tradisjonelt i form av fastrentelån med 0 til pst. rente. Subsidieelementet blir finansiert med frivillige bidrag av bistandsmidler fra medlemslandene. Til forskjell fra de generelle låneordningene som trekker på IMFs ordinære utlånsressurser, blir lånemidlene i ordningene for lavinntektsland skaffet til veie gjennom frivillige bidrag fra medlemslandene. Både subsidiemidler og lånemidler forvaltes av IMF gjennom egne fond som organisasjonen administrerer på vegne av medlemslandene.

Den tradisjonelt viktigste ordningen for lån til lavinntektsland på gavevilkår har vært PRGF-ordningen (Poverty Reduction and Growth Facility). Ordningen var myntet på land med vedvarende, strukturelle betalingsbalanseproblemer, og spesielt rettet inn mot å fremme økonomisk vekst og å redusere fattigdom. Utbetalingsperioden var normalt tre år med en tilbakebetalingsperiode på fra fem og et halvt til ti år etter utbetaleingsperioden utløp.

I tillegg til PRGF ble ESF-ordningen (Exogeneous Shocks Facility) opprettet i 2005, også den på subsidierte vilkår, med sikte på å hjelpe lavinntektsland som fikk betalingsbalanseproblemer som en følge av ytre økonomiske sjokk. Eksempler på slike sjokk er kraftig økning i energiprisene, fall i prisen på eller etterspørselen etter viktige eksportvarer, eller konflikter i naboland. Ordningen viste seg imidlertid både å være dårlig tilpasset lavinntektslandenes behov og tung å administrere, og fram til sommeren 2008 hadde ingen land søkt om midler under ordningen. I september 2008 foretok IMF endringer for å forbedre ordningen, noe som økte etterspørselen etter ESF-lån. Likevel hadde ikke flere enn åtte land benyttet seg av ordningen da omleggingen av låneordningene for lavinntektsland ble vedtatt sommeren 2009.

Høsten 2008 startet IMF en gjennomgang av alle sine låneordninger med sikte på å bedre tilpasningen til medlemslandenes behov, jf. omtale i Kredittmeldinga 2008. Blant annet hadde de kraftige svingningene i prisene på olje og andre råvarer samt den globale krisen understreket behovet for styrket fleksibilitet i låneordningene for lavinntektsland. Vedtaket i IMFs styre 29. juli 2009 innebærer at IMF heretter skal forvalte følgende tre spesielle låneordninger for lavinntektsland med rente på gavevilkår:

• Extended Credit Facility (ECF). Dette er en videreføring av den tidligere PRGF-ordningen. Lån under denne ordningen vil være mellomlangsiktige lån til land med vedvarende betalingsbalanseproblemer og makroøkonomiske ubalanser. Med vedvarende menes her minst tre år. Av denne grunn vil lån under denne ordningen godkjennes for en periode på tre år, som deretter kan forlenges med to år. Tilbakebetaling vil, som i PRGF-ordningen, skje over en periode på fra fem og et halvt til ti år etter utbetalingsperioden utløp. Det såkalte Poverty Reduction Strategy Paper (PRSP), som land må utarbeide for å kvalifisere til ordningen, vil kunne legges fram for IMFs styre noe senere enn det som har vært pålagt under PRGF-ordningen.

• Standby Credit Facility (SCF ). Denne ordningen skal finansiere kortsiktige betalingsbalanseproblemer etter modell av den tradisjonelle SBA-ordningen (Stand-by Arrangement), IMFs generelle ordning for betalingsbalansestøtte, men til subsidiert rente. Utbetalingsperioden for lån er på ett til to år med en tilbakebetalingsperiode på mellom fire og åtte år. Lånetilsagn under ordningen kan bevilges både med bakgrunn i faktiske og potensielle betalingsbalanseproblemer. Selv om låntaker må utarbeide et såkalt «letter of intent» som redegjør for hvordan låneprogrammet fremmer stabilisering, fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst, stilles det ikke krav til utarbeidelse av et PRSP i forbindelse med et SCF-lån.

• Rapid Credit Facility (RCF). Ordningen gir rask innvilgelse av mindre lån til land der det har oppstått et kritisk betalingsbalanseproblem og der de andre låneordningene ikke er gjennomførbare og/eller nødvendige. Kondisjonalitetskravene er svært begrensede. I motsetning til tilsvarende lån under IMFs generelle ordninger og den gamle ESF-ordningen, kan lån innvilges uavhengig av bakgrunnen for problemene med betalingsbalansen. Lånevilkårene er imidlertid mest fleksible dersom ubalansene har oppstått plutselig som følge av et eksogent sjokk. Det er strenge krav til hvor lenge et land kan motta lån under RCF-ordningen.

I mars 2009 vedtok IMF-styret begrensninger i de betingelsene (kondisjonaliteten) organisasjonen setter for de ordinære låneordningene, jf. omtale i Kredittmeldinga 2008. Styrets vedtak i juli innebærer at disse omleggingene også vil gjelde for lav­inntektsland. Dette medfører at kravene til strukturelle endringer i økonomien skal avgrenses til forhold som er avgjørende for å lykkes med et stabiliseringsprogram, og i all hovedsak til områder som er innenfor IMFs kjernekompetanse. Administrerende direktør i IMF har tatt til orde for økt fleksibilitet i utformingen av disse kravene. Han argumenterer for at IMF i utformingen av et låneprogram skal finne skreddersydde løsninger for å stabilisere økonomien, og ikke ta opp andre problemer av mer strukturell karakter i programutformingen.

Parallelt med omleggingen av strukturen på låneordningene for lavinntektsland vedtok IMF-styret å øke gaveelementet ved at den faste, subsidierte rentesatsen som låntakerne betaler er redusert fra pst. til null for ECF og RCF og pst. for SCF. Bakgrunnen var at nedgangen i markedsrentene i stor grad hadde redusert forskjellen mellom markedsrenten og den subsidierte rentesatsen. Rentesatsene på lån under ordningene for lav­inntektsland vil bli vurdert på nytt ved utgangen av 2011. Renten långiverne til ordningene mottar, påvirkes ikke av disse endringene, ettersom rentesubsidiene finansieres separat gjennom frivillige bidrag fra IMFs medlemsland.