3 Nærmere om norske bidrag til ordningene for lavinntektsland

PRGF-ordningen, som har vært IMFs viktigste ordning rettet mot lavinntektsland, har vært omdiskutert både i Norge og internasjonalt, jf. omtale i Kredittmeldinga 2008 og St.prp. nr 81 (2008-2009). Bakgrunnen er blant annet at ordningen legger mer vekt på å løse strukturelle problemer i låntakerlandets økonomi enn øvrige IMF-ordninger, og at det har utviklet seg en praksis der PRGF-lån blir rullert opp til flere ganger, slik at programmene i mange tilfeller løper over svært lang tid. Ordningen har dermed fått karakter av mer langsiktig utviklingsfinansiering. Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen har lenge vært skeptisk til at IMF med dette tok på seg en utviklingsrolle som organisasjonen verken var tiltenkt eller har utviklet spesiell kompetanse for å håndtere. Norge og valgkretsen har også vært kritisk til omfanget av strukturkondisjonalitet som var knyttet til denne ordningen.

Under omleggingen av ordningene for lavinntektsland fikk Norge ikke gjennomslag for sitt synspunkt om at PRGF skulle avvikles. Mange av IMFs medlemsland ser på PRGF-ordningen som et viktig tilbud til lavinntektsland, til tross for de utfordringene ordningens utforming og funksjon innebærer for IMF. Omleggingen betyr på dette punktet i hovedsak at PRGF bytter navn til ECF.

I St.prp. nr. 81 (2008-2009) orienterte Regjeringen om at den ikke ville stille lånemidler til disposisjon for PRGF-ordningen, men at den la opp til å knytte eventuelle nye norske bidrag til IMFs ordninger for lavinntektsland til at IMF etablerer en ny lånefasilitet med subsidiert rente rettet inn mot mer kortvarige betalingsbalanseproblemer, i tråd med norske ønsker. I samme proposisjon understreket Regjeringen at Norge i forbindelse med slike eventuelle bidrag ville stille krav om begrensninger i bruken av strukturkondisjonalitet, i tråd med rapporten fra Det uavhengige evalueringskontoret ved IMF (IEO) som kom i 2008, og de nye signalene fra styret i forbindelse med vedtaket om endringer i kondisjonaliteten i IMFs generelle ordninger i mars 2009.

I finanskomiteens behandling av St.prp. nr. 81 (2008-2009) sluttet flertallet seg til at Norge ikke skulle bidra til PRGF, og var positive til norske bidrag til et nytt stabiliseringsinstrument med subsidiert rente dersom kravene om kortsiktighet og begrensninger i bruken av strukturkondisjonalitet oppfylles. I Innst. S. nr. 359 (2008-2009) heter det blant annet:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre […] merker seg at det fremgår av proposisjonen at Norge ikke skal bidra til PRGF, men at det i stedet skal jobbes for å etablere nye stabiliseringsinstrumenter med subsidierte vilkår for lavinntektsland. Flertallet slutter seg til dette.

Flertallet viser til at det i forbindelse med vurderingen av etableringen av nye stabiliseringsinstrumenter skal stilles krav om begrensninger i bruk av strukturkondisjonalitet, som privatisering og konkurranseutsetting, i tråd med rapporten om bruken av lånevilkår fra Det uavhengige evalueringskontoret ved IMF (IEO). […]

Flertallet peker på viktigheten av at nye lån ikke bidrar til nye gjeldskriser for lavinntektsland. Flertallet mener derfor det er viktig at det fremmes krav om at kortsiktige fleksible finansieringsordninger kommer i form av subsidierte lån.

Flertallet er positiv til at Norge bidrar til en slik ny eventuell ordning.»

Regjeringens vurdering er at de to nye låneordningene SCF og RCF har en slik karakter at Norge kan bidra med midler. Begge ordningene er rettet inn mot kortsiktige betalingsbalanseproblemer. I tillegg vurderes avgrensingen i bruken av strukturkondisjonalitet å være godt i tråd med ovennevnte rapport fra IEO og de vedtatte begrensningene i bruken av strukturkondisjonalitet i IMFs generelle ordninger. Det er ikke aktuelt med norske lånebidrag til ECF-ordningen, PRGF-ordningens etterfølger. Finansieringssystemet for de nye ordningene gjør det imidlertid mulig for hvert enkelt bidragsland å øremerke både låne- og subsidiemidler til én eller flere av de tre låneordningene. Regjeringen vil øremerke de norske lånemidlene til SCF og RCF.

Norge har også fått forespørsel om nytt bidrag av subsidiemidler. Norge ga i 2005 et tilsagn på 24,7 mill. SDR (i underkant av 240 mill. kroner) til ESF-ordningen som nå avvikles. Størsteparten av det norske tilsagnet er fortsatt ubrukt, jf. omtale i Kredittmeldinga 2008 og i Prop. 1 S (2009-2010) fra Utenriksdepartementet. Etter avtale med Utenriksdepartementet og i tråd med stortingsbehandlingen av Prop. 1 S (2009-2010) har Finansdepartementet orientert IMF om at disse midlene vil bli gjort tilgjengelige for RCF og SCF fra 2010, men at Norge ikke vil vurdere ytterligere subsidietilskudd så lenge en betydelig del av de midlene Norge tidligere har stilt til disposisjon står ubrukt. Fra norsk side har en likevel åpnet for nye bidrag dersom behovet skulle oppstå.