3 Endringer i markedsføringsloven - opphevelse av forbud mot samlemerker

3.1 Bakgrunn

Den nye markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2) ble vedtatt av Stortinget i desember 2008. Loven ble, med unntak for § 18 annet ledd om samlemerker, satt i kraft 1. juni 2009. Loven erstatter og er for en stor del en videreføring av markedsføringsloven fra 1972. Mange bestemmelser er endret fordi de gjennomfører direktiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere. Direktivet inneholder et forbud mot urimelig handelspraksis (markedsføring i vid forstand), bl.a. markedsføring som er villedende og aggressiv. Et vilkår for at en handling kan bli bedømt som urimelig, villedende eller aggressiv er at den er egnet til å påvirke atferden til en gjennomsnittsforbruker. Dette vilkåret er gjentatt i alle bestemmelsene i direktivet, unntatt «svartelisten». Svartelisten er en liste med ulike eksempler på handelspraksis som skal bedømmes som urimelige uansett, altså en liste med konkrete forbud. Direktivet pålegger alle land å ha samme regulering av handelspraksis (totalharmonisering). Dette innebærer at Norge ikke kan ha strengere eller mindre strenge regler enn direktivet krever, innenfor direktivets område.

Markedsføringsloven fra 1972 forbød noen former for salgsfremmende tiltak; tilgift og utlodninger i markedsføring. I 2001 foreslo EU-kommisjonen å harmonisere medlemslandenes regelverk om salgsfremmende tiltak. Dette arbeidet ble stanset en tid etter at direktivet om urimelig handelspraksis var blitt vedtatt. Fordi arbeidet med felles regler om salgsfremmende tiltak gikk parallelt med arbeidet med direktivet om urimelig handelspraksis, var det uklart om direktivet omfatter og harmoniserer salgsfremmende tiltak. Noen land videreførte sine nasjonale regler mens andre opphevet sine.

I proposisjonen om ny markedsføringslov (Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) kapittel 10) redegjorde departementet for usikkerheten på dette punktet, men viste blant annet til en juridisk utredning av spørsmålet som konkluderte med at de norske bestemmelsene antakelig kunne videreføres. Departementet la til grunn at Norge kunne beholde nasjonale regler. Forbudet mot tilgift ble opphevet, men et forbud mot samlemerker og et forbud mot konkurranser ble videreført. Samlemerker er en form for tilgift.

Etter at forslaget til ny markedsføringslov var fremlagt for Stortinget ble Barne- og likestillingsdepartementet kjent med at EF-domstolen skulle behandle en sak om Belgias forbud mot tilgift, og at generaladvokaten argumenterte for at direktivet ikke tillater nasjonale forbud som det belgiske. Et slikt forbud står ikke på svartelisten, og den belgiske regelen forbød tilgift uten at det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle om markedsføringen er egnet til å påvirke atferden til en gjennomsnittsforbruker. Barne- og likestillingsministeren gjorde i et brev til Familie- og kulturkomitéen oppmerksom på at utfallet av denne saken kunne få konsekvenser for regelen om samlemerker. Komiteen la brevet ved sin innstilling til lovforslaget (vedlegg 3 til Innst. O. nr. 20 (2008-2009)).

Etter at markedsføringsloven var vedtatt, men før loven ble satt i kraft, falt det dom i saken. EF-domstolen hadde samme syn som generaladvokaten og kom til at det belgiske forbudet ikke var i overensstemmelse med direktivet.

En dom fra EF-domstolen er ikke bindende for norske myndigheter. Dommen gir ikke plikt til å endre norsk regelverk. Slik sett kan Norge beholde forbudet mot samlemerker. Samtidig vil dommen være en viktig rettskilde hvis EFTA-domstolen skulle vurdere om norsk rett samsvarer med direktivet om urimelig handelspraksis på dette punktet. EF-domstolen gir svært klare signaler i dommen. Departementet mener det er sannsynlig at EFTA-domstolen vil komme til at samlemerkeforbudet ikke er i samsvar med direktivet om urimelig handelspraksis dersom spørsmålet kommer opp.

Forbudet mot samlemerker har et avgrenset virkeområde og viderefører bare en liten del av tilgiftsforbudet fra den gamle loven. På seminarene som ble holdt vinteren 2009 for å informere næringslivet om den nye loven, kom det frem at bestemmelsen er komplisert og at den ville skape en rekke avgrensningsproblemer. Departementet vurderte verdien bestemmelsen har for forbrukerne og kom til at den ikke står i forhold til de ressursene som næringslivet og tilsynsorganet måtte bruke på å tilpasse sin virksomhet til nytt regelverk når EF-domstolens dom mest sannsynlig innebærer at bestemmelsen ikke er i overensstemmelse med direktivet om urimelig handelspraksis. Departementet konkluderte med at hensynet til en klar rettstilstand tilsa at forbudet mot samlemerker ikke burde bli satt i kraft sammen med resten av loven.

Etter markedsføringsloven § 50 kan Kongen sette de enkelte bestemmelsene i loven i kraft til ulik tid. Kongen i Statsråd vedtok 29. mai 2009 at § 18 annet ledd ikke ble satt i kraft sammen med resten av markedsføringsloven.

3.2 Departementets forslag

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet foreslår at § 18 annet ledd blir opphevet. Ovenfor er det gjort rede for argumentene som taler for en slik løsning. Siden § 18 ikke lenger vil omhandle samlemerker, foreslås i tillegg å endre paragrafoverskriften til § 18 ved å fjerne ordet «samlemerker».

Departementet foreslår dessuten en teknisk endring i markedsføringsloven § 20 annet ledd. Ordet «produkt» er brukt i stedet for «ytelse» som er det begrepet som er definert i § 5 og som gjennomgående er brukt i resten av loven.

Markedsføringsloven § 43 om overtredelsesgebyr viser til § 18 annet ledd. En konsekvens av at § 18 annet ledd oppheves er at denne henvisningen fjernes, jf. lovforslaget romertall II.