6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til endringene i merkeloven

Til § 3 Merking

I femte ledd siste punktum endres ordlyden «kontrollen» til «tilsynet». Dette antas å være et mer dekkende begrep, som også samsvarer med begrepsbruken i § 6 om tilsyn.

Til § 4 Opplysninger ved postordresalg o.l.

§ 4 tilsvarer gjeldende § 3 a.

Til § 5 Forbud

§ 5 tilsvarer gjeldende § 4.

Til § 6 Tilsyn

Nåværende § 6 om et rådgivende utvalg oppheves. Tidligere har Varefaktakomiteen (frem til 1984) og senere Kontaktutvalget for forbrukerinformasjon fungert som rådgivende utvalg for departementet i saker som angikk loven. Utvalget er nedlagt og det anses ikke lenger å være behov for bestemmelsen.

Første og annet ledd tilsvarer nåværende § 5 første og annet ledd.

Nytt tredje ledd første punktum gir hjemmel til å gi forskrifter om at leverandøren/forhandleren/importøren skal avstå vareprøver til undersøkelse vederlagsfritt til tilsynsmyndigheten. I første omgang er det aktuelt å gi slike forskrifter for husholdningsapparater som er omfattet av energimerkingsordningen, jf. pkt. 2.2 og 2.12.3 ovenfor.

Stikkprøver fra butikker og lignende kan falle forskjellig ut. For en butikkeier med et bredt varespekter, vil den økonomiske konsekvensen være større jo flere produkter tilsynsmyndigheten kontrollerer. En stor butikk som omsetter et stort volum av varer, kan likevel lettere tåle belastningen ved å gi fra seg stikkprøver vederlagsfritt enn en mindre butikk med liten omsetning. I tillegg vil kontrollen falle forskjellig ut fra butikk til butikk fordi det vil variere hvor tilsynsmyndigheten henter ut stikkprøvene. For å opprettholde tilliten til tilsynet og minimalisere de økonomiske konsekvensene for forhandlerleddet, er det viktig at tilsynet tar hensyn til slike konsekvenser ved planlegging av tilsyn, og at uttak av prøver begrenses til det nødvendige, jf. ordlyden «om nødvendig». Det er også viktig at tilsynet gir tilbakemelding om prøveresultat så fort som mulig.

Det kan være en fordel at det i forskrift fastsettes regler for hva som skal skje med de avståtte varer, når kontrollsakene er avsluttet. Dette kan være avhengig av verdiforringelsen kontrollen medfører.

Annet punktum gir hjemmel som kan benyttes til å bestemme at den merkepliktige skal betale for testing av produkter dersom produktet viser seg å være feilmerket. Ved å la leverandøren, forhandleren eller importøren betale for testing av produkter ved feilmerking, vil disse ha sterkere insentiver til å merke korrekt, noe som antas å føre til bedre etterlevelse av regelverket.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 5 tredje ledd.

Til § 7 Påbud om retting og tvangsmulkt

Nåværende § 7 om straff videreføres delvis i § 11.

Første ledd innebærer at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statens vegvesen ved enkeltvedtak kan påby retting av forhold i strid med loven eller forskrift til loven. Den vedtaket retter seg mot skal gis en rimelig frist til å innrette seg.

Etter annet ledd kan NVE og Statens vegvesen i vedtaket fastsette en tvangsmulkt som skal betales dersom dette ikke skjer. Tvangsmulkten bør settes så høyt at den virker som et reelt oppfyllelsespress, samtidig som den er forholdsmessig i forhold til det forhold som skal rettes. Dersom den som vedtaket retter seg mot etterlever påbudet, blir det ikke noe å betale. Tvangsmulkten kan fastsettes løpende, f.eks. per dag eller uke inntil den næringsdrivende opphører å bryte vedtaket. Den kan også settes til et engangsbeløp, eventuelt til et beløp per overtredelse.

I tråd med Sanksjonsutvalgets anbefalinger i NOU 2003: 15 vil endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt være et såkalt særskilt tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven, jf. tredje ledd. Dette innebærer at NVE eller Statens vegvesen ikke trenger å gå til domstolene for å få fastslått betalingsforpliktelsen. Det er endelige vedtak som er tvangsgrunnlaglag. Det betyr at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før klagefristen er ute. Dersom vedtaket påklages, kan tvangsfullbyrdelse ikke skje før klageinstansen har truffet vedtak. Det forutsettes at de alminnelige saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak i forvaltningsloven vil komme til anvendelse, herunder om klage på vedtakene til overordnet myndighet. Olje- og energidepartementet er overordnet myndighet for NVE. Det legges opp til at det er regionskontorene i Statens vegvesen som skal føre tilsyn med forskriften om energimerking mv. av nye personbiler. I dagens klageordning for gebyrer etter vegtrafikklovgivningen er tingretten klageinstans. Klageordningen for vedtak fattet av Statens vegvesen med hjemmel i merkeloven vil bli nærmere utredet i forbindelse med endring av forskrift om energimerking mv. av nye personbiler.

Etter fjerde ledd kan det ved forskrift fastsettes nærmere bestemmelser om tvangsmulktens størrelse, varighet, fastsettelse og gjennomføring, herunder bestemmelser om inndriving, betaling og klagebehandling. Dette vil blant annet gi nødvendig grunnlag for å fastsette bestemmelser om utforming av klageordningen og innføre et hensiktsmessig innkrevingssystem for Statens vegvesen.

Det vises ellers til de alminnelige merknadene i pkt. 2.8 og 2.10 ovenfor.

Til § 8

§ 8 tilsvarer gjeldende § 6 a.

Til § 9 EØS-ordning for frivillig miljømerking

§ 9 tilsvarer gjeldende § 6 b.

Til § 10 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er ny.

Første ledd første punktum gir NVE og Statens vegvesen hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr til den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forbudsbestemmelsen i § 5 (tidligere § 4). Forutsetningen er at det følger av vedkommende forskrift selv at overtredelse kan medføre overtredelsesgebyr. I første omgang vil det være aktuelt for de obligatoriske energimerkingsordningene som håndheves av NVE, samt forskriften om energimerking mv. av nye personbiler som skal håndheves av Statens vegvesen. Dette forutsetter at myndighetene gjennomgår forskriftene i etterkant av lovendringene, slik at det vil fremgå av den enkelte forskrift hvilke handlinger som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Første ledd annet punktum presiserer at også foretak kan ilegges overtredelsesgebyr, dersom noen på vegne av foretaket har begått en overtredelse som det etter første ledd første punktum kan ilegges overtredelsesgebyr mot. Det er et vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr at overtredelsen er forsettlig eller uaktsom utført av noen som handler på vegne av foretaket. Det er ikke nødvendig at en overtredelse er foretatt av et foretaks eiere eller øverste ledelse. Foretaket skal kunne bli ansvarlig også for atferden til andre personer som handler på vegne av foretaket. Det er ikke et vilkår for å ilegge foretaket overtredelsesgebyr at det kan påvises at en bestemt person har overtrådt lovens vilkår, og utvist forsett eller uaktsomhet på vegne av foretaket. Det er tilstrekkelig for å ilegge foretaket overtredelsesgebyr at det kan påvises at noen som har handlet på vegne av foretaket har overtrådt bestemmelsen, og at disse nødvendigvis må ha utvist forsett eller uaktsomhet. Foretaket kan altså ilegges overtredelsesgebyr også for såkalte anonyme og kumulative feil. I den nærmere vurderingen av om foretaket bør ilegges overtredelsesgebyr, vil tilsvarende momenter som i straffeloven 1902 § 48 b kunne være relevante.

Departementet antar at det i hovedsak vil være aktuelt å ilegge foretak overtredelsesgebyr etter merkeloven, men bemerker at det ikke er noe i veien for å ilegge både den fysiske personen og foretaket overtredelsesgebyr for overtredelse av § 10 første ledd. Ofte vil imidlertid foretaket fremstå som det naturlige ansvarssubjektet, for eksempel fordi det har gitt manglende opplæring eller instruksjoner. Det vil da ofte være tilstrekkelig å ilegge foretaket, og ikke også den fysiske personen, overtredelsesgebyr.

Etter annet ledd holdes det åpent i loven om overtredelsesgebyr skal utmåles individuelt etter faste satser. Eventuelle faste satser må fastsettes ved forskrift. Det foreslås også at forhåndsvarsel kan unnlates når overtredelsesgebyr ilegges etter faste satser. Ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr bør det ses hen til preventive hensyn, dvs. at det ikke skal lønne seg å overtre regelverket. Størrelsen på gebyret må likevel ikke være uforholdsmessig, og departementet legger til grunn at store og inngripende overtredelsesgebyr under enhver omstendighet ikke bør ilegges overfor enkeltpersoner. Som det fremgår av lovteksten skal det legges vekt på overtrederens og foretakets økonomiske forhold, samt overtredelsens grovhet og omfang. Også ved fastsettelsen av faste satser vil det kunne være grunn til å legge vekt på blant annet overtredelsens «grovhet og omfang». Ved ileggelse av overtredelsesgebyr mot foretak vil også opplistingen i straffeloven 1902 § 48 b kunne gi veiledning for fastsettelsen av overtredelsesgebyrets størrelse. Oppregningen av momenter er ikke ment å være uttømmende, og nærmere regler om ileggelse av overtredelsesgebyr kan fastsettes ved forskrift, jf. fjerde ledd.

I likhet med reglene for tvangsmulkt, vil endelig vedtak om overtredelsesgebyr være tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tredje ledd. Det betyr at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før klagefristen er ute. Dersom vedtak påklages til overordnet myndighet, kan tvangsfullbyrdelse ikke skje før klageinstansen har fattet vedtak.

Siden overtredelsesgebyr er en inngripende sanksjon, og da særlig dersom det ilegges overtredelsesgebyr mot enkeltpersoner, er det viktig at NVE og Statens vegvesen tar tilbørlig hensyn til rettssikkerheten i saker om overtredelsesgebyr. Vedtak om overtredelsesgebyr vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, herunder om forvaltningsorganets utredningsplikt, må derfor følges. Departementet foreslår ingen særlige beviskrav ved ileggelse av overtredelsesgebyr, men forutsetter at alminnelige bevisregler i sivile saker vil gjelde. Det forutsettes videre at de alminnelige reglene for domstolenes prøving av forvaltningsvedtak vil komme til anvendelse, jf. også pkt. 2.7.3 ovenfor.

Fjerde ledd inneholder hjemmel til å gi nærmere bestemmelser overtredelsesgebyr, herunder om utmåling, inndriving, betaling og klagebehandling. Dette vil blant annet gi nødvendig grunnlag for å fastsette bestemmelser om utforming av klageordningen og innføre et hensiktsmessig innkrevingssystem for Statens vegvesen.

Det vises ellers til de alminnelige merknadene i pkt. 2.9 og 2.10 ovenfor.

Til § 11 Straff

Bestemmelsen erstatter den nåværende straffehjemmelen i § 7. Sammenliknet med gjeldende rett innskrenkes straffehjemmelen til kun å omfatte vesentlige overtredelser. Forslaget er utformet i overensstemmelse med Sanksjonsutvalgets mønsterbestemmelse i NOU 2003: 15 side 157, likevel slik at gjentakelse ikke utformes som et unntak fra kravet om vesentlig overtredelse. Departementet vil likevel påpeke at gjentatte overtredelser kan inngå som et moment i vurderingen av om overtredelsen er vesentlig, jf. pkt. 2.11.3.1 ovenfor om dette.

Terskelen for straffbarhet vil etter dette heves ved at det kun er vesentlige brudd på merkingsbestemmelsene som vil være straffbare. For at en overtredelse kan regnes som vesentlig, må det normalt dreie seg om gjentatte eller systematiske brudd på regelverket. Avhengig av omstendighetene i den konkrete saken, kan både regelbrudd som består i at merkingen mangler vesentlige opplysninger om for eksempel energiforbruk, eller at merkingen gir et misvisende bilde fordi det i betydelig grad bedrer inntrykket av vedkommendes produkt i forhold til konkurrentene, anses som vesentlige regelbrudd. Det vil lettere kunne anses som vesentlige regelbrudd der feilmerkingen gjelder nødvendighetsprodukter med høy anskaffelsespris.

Straffebestemmelsen bør også benyttes dersom det er aktuelt å ilegge en stor og inngripende økonomisk sanksjon mot enkeltpersoner, jf. også pkt. 2.11.3.4 ovenfor.

Straffebestemmelsen suppleres av de alminnelige reglene om straff i straffeloven av 1902 første del, jf. straffeloven 1902 § 1, jf. også straffeloven § 2005 § 1 (ikke i kraft). Som etter gjeldende straffebestemmelse er straffen bøter.

Gjeldende straffebestemmelse er et såkalt blankettstraffebud, dvs. at brudd på loven eller forskrifter gitt med hjemmel i loven er straffbare, uten en nærmere angivelse av hvilke bestemmelser som kan sanksjoneres med straff. Dette endres ved at det kun er lovens forbudsbestemmelse § 5 (tidligere § 4), som omfattes av straffehjemmelen. Dette innebærer at unnlatt eller uriktig merking vil være straffbart. Forutsetningen er at det i den aktuelle forskriften er fastsatt at slik overtredelse er straffbar. Av dagens forskrifter etter merkeloven er det kun forskriftene om merking av fottøy og krystallglass som i seg selv angir at overtredelse av forskriftene er straffbare. Den nye straffehjemmelen vil dermed avkriminalisere en del overtredelser, med mindre det innføres uttrykkelige straffebestemmelser i vedkommende forskrifter. Departementet forutsetter at forskriftene etter merkeloven gjennomgås i etterkant av lovendringen og at vedkommende myndigheter da tar konkret stilling til hvilke handlinger som skal kunne sanksjoneres med straff.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene i pkt. 2.11 ovenfor.

Til § 12 Ikrafttreden

§ 12 viderefører gjeldende § 8.

Til endringene i markedsføringsloven

Nåværende § 18 annet ledd om samlemerker oppheves og det foretas noen tekniske justeringer.

Det vises til pkt. 3 ovenfor.

Til endringen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Til § 12 Plikt til individuell tilrettelegging

Det presiseres i første ledd at arbeidsgivers plikt til individuell tilrettelegging overfor personer med nedsatt funksjonsevne også gjelder arbeidsgivers valg og behandling av innleide arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Dette er en videreføring av arbeidsmiljølovens regler som ble erstattet av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, jf. pkt. 4 ovenfor.