3 Nasjonal dialog 2023

Nasjonal dialog om bærekraft i det norske matsystemet ble holdt som et heldagsmøte på Gardermoen den 20. oktober 2023 med deltagere fra hele verdikjeden for mat, forsknings- og næringsliv og sivilt samfunn. Det vises til vedlegg 1 for program, og vedlegg 2 for deltagerliste.

Nasjonal koordinator for bærekraft i det norske matsystemet, Wenche Westberg, statssekretær i Landbruks- og matdepartementet, ønsket velkommen til dialogen på vegne av regjeringen. Foruten Landbruks- og matdepartementet deltok Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Utenriksdepartementet i arrangeringen av dialogen.

Budskap fra innledende presentasjoner

Det norske matsystemet er satt sammen av et stort antall aktører, og som en innledning til nasjonal dialog var et utvalg av disse bedt om å belyse utfordringer og initiativ fra sine ulike ståsteder.

Innledningsvis ble det globale utfordringsbildet tegnet opp. På globalt nivå øker nå sult og underernæring, og langt flere lider under periodevis matusikkerhet. Alle land må navigere etter bærekraftsmålene. En systemendring må til, ikke bare i fattige land, men også i velstående og velorganiserte land. FNs mattoppmøte i 2021 viste at det er et omfattende engasjement for å få til endringer, og Norge kan ha en viktig rolle i å bidra til dette. Kunnskap og nye teknologiske løsninger i skjæringspunktet mellom bærekraft, produksjon og teknologi er en måte å bidra på, samt med økonomiske bidrag, frivillighet og engasjement for øvrig. Det er viktig å drøfte hva som må gjøres for å få til en samlet global og nasjonal endring i måten vi produserer og konsumerer mat på.

Fra landbrukets organisasjoner ble det bl.a. vist til at en sentral dyd i landbruket er å overlate gården i bedre stand enn da du overtok den. Landbruksnæringen har utarbeidet rapporter og strategier for å øke bærekraften i landbruket og er tydelige på dette området. Bonden er klar til å gjøre det som må til for å styrke bærekraften, men gode rammevilkår må være på plass. Matproduksjon må være økonomisk bærekraftig også for bonden. Landbrukets organisasjoner understreket at vi ikke kan ha et system som bygger ned norsk matproduksjon. Det kan ikke være bare dagligvarekjedene som sitter igjen med fortjenesten. Viktige bærekraftshensyn er matsikkerhet, bosetting og gode lokalsamfunn. Jordbruket er i endring og det er stadig større avstander fra ressursene. Landbrukets bidrag til totalberedskap er viktig, og da må det sørges for at det er en aktiv produksjon i hele landet også i den nordligste delen av Norge. Det ble etterlyst mer innsats innen økologisk jordbruk for at denne delen av jordbruksproduksjonen igjen skal være en spydspiss. Måltidets betydning må oppjusteres, der det må vektlegges å spise mer lokalt dyrket mat.

Fra sjømatnæringen ble det fremhevet at bærekraftig utvikling er en kontinuerlig forbedringsprosess, og ikke et endelig mål. Det er i dag en ubalanse i hva vi kan utnytte av ressurser. Økt grad av høsting fra havet vil redusere avhengigheten av matproduksjon på land. Vegetabilske råvarer i fôr er et vesentlig bidrag til å redusere fotavtrykket på. Det må arbeides mer med teknologiutvikling for høsting av råvarer, og med overføring av kunnskap fra nasjonalt til globalt nivå. Det må også satses mer på deling av kunnskapsutvikling innen kultivering/akvakultur. Vi må bli bedre på å prioritere og velge områder der forbedringspotensialet er størst. Samhandlingen mellom myndigheter og industri må bli bedre gjennom å delegere fremfor å instruere.

Fra miljøvernorganisasjoner ble det fremhevet at vi må spise mer plantebasert og mer korn, bla. med referanse til rapporten fra Miljødirektoratet om klimatiltak i Norge mot 2030, der det anslås at arealet til plantebasert produksjon kan femdobles. Det ble videre pekt på behovet for mer økologisk produksjon og driftsformer som styrker ivaretagelsen av naturmangfoldet. Matsvinn er en utfordring gjennom heile verdikjeden, helt fra grønnsakene som blir pløyd ned i jorda uten å bli nyttet som mat. Matsystemfokuset er positivt selv om det er vanskelig å peke på et tiltak som kan løse alt. Innsatsen innen jordbruk, næringspolitikk, klima og helsepolitikk må koordineres. Det ble pekt på flere tiltak for å styrke små og mellomstore produsenter i landbruket bl.a. gjennom tilskudd, mer lokale kanaler for omsetning av varer, behov for fastsetting av mål for økologisk landbruk og innføring av matkastelov.

Offentlige innkjøp er et område der det kan gjøres mer for å få til et mer bærekraftig matsystem. Det ble tatt til orde for en ny standard for offentlige måltider og mulighetene for å endre systemet gjennom praktiske tiltak. Det ble pekt på at det offentlige har en vei gå på dette området. Det må jobbes for en innovativ og inkluderende måltidskultur. Noen fylkeskommuner, som Viken fylkeskommune, har vist vei. Det ble hevdet at økologisk per i dag kun er en nisjekategori, der det ble etterlyst mål og flere tiltak.

Fra regionalt nivå ble det vist til utfordringer knyttet til bruk av areal og jordvern. Omdisponeringen av dyrka jord til annet bruk i perioden 2015 -2022 har vært høy. Mht. arealbruk vil det ikke være mulig å produsere frukt og grønt på alle typer arealer. Det må jobbes mer med sirkulære satsinger og det finnes allerede flere gode eksempler på dette regionalt. Det må jobbes med fremtidens kompetanse, og å få elever til å velge utdanning innen blå og grønn sektor. Det ble også pekt på at maktforholdene i dagligvaresektoren er krevende. I et økonomisk, sosialt og miljømessig perspektiv er det førsteleddet (bonden) som er mest presset.

Det ble videre holdt en innledning fra næringslivet ved SKIFT, som er et næringslivsdrevet klimainitiativ. Det samarbeides på fem områder: 1) matsvinn (halvere matsvinnet i hele verdikjeden), 2) emballasje (redusere plastforsøpling og klimaavtrykk gjennom sirkularitet og innovasjon), 3) skape fornybare og sirkulære løsninger, 4) kosthold i tråd med kostholdsråd og 5) teknologi. Det overordnede målet med initiativet er å bygge grønn konkurransekraft, og dele beste praksis mellom aktørene.

Det ble også holdt innledninger fra forskningsmiljøer. Det ble vektlagt at bærekraftige matsystemer er tverrsektorielle og sirkulære. Utfordringer og svinn i en sektor kan fort bli en ressurs i en annen, med potensial for å utnytte ressursene fra restråstoff. Videre ble det vektlagt at forbrukeren i stadig større grad er premissgiveren for hva som er bærekraftig. Det er mange forskningsinitiativer på gang knyttet til bærekraftige matsystemer. I innledningen ble det orientert om det pågående prosjektet «New Tools». Prosjektet skal gi ny kunnskap om ernærings-, klima- og miljøpåvirkning av mat, og skal sørge for mer bærekraftig matproduksjon og konsum, bl.a. gjennom utvikling av ett nytt skåringssystem for ernæring, og ett for klima- og miljøbelastning.

Budskap fra dialoggruppene

Deltagerne på den nasjonale dialogen ble delt i fem grupper for å diskutere følgende temaer:

• En mer klima- og miljøvennlig matproduksjon
• Utvikling av mer bærekraftig fôr
• Konkurransekraft, verdiskaping og sysselsetting i verdikjeden for mat
• Sunt og bærekraftig kosthold
• Norges bidrag til et bærekraftig matsystem globalt

En mer klima- og miljøvennlig matproduksjon

En norsk matproduksjon rustet til å møte klimaendringene og med redusert miljøavtrykk var utgangspunktet for dialogen i gruppe 1.

Sentrale budskap fra gruppa var behov for mer sirkulære og lokale verdikjeder, og at en større andel av fôret til husdyr og fisker må komme fra norske ressurser. I denne sammenhengen er beitedyrene viktig for å utnytte norske ressurser, og et aktivt jordvern vil også bidra.

I fremtidens endrede klima er utvidede dyrkingsområder og forlenget sesong en mulighet i Norge. Samtidig vil klimaendringene medføre usikre avlinger, høyere sykdomstrykk på dyr, etablering av uønskede arter og forverret jordhelse.

Utfordringer knyttet til å definere «bærekraft» som var dekkende for både blå og grønn sektor var et av flere tema i gruppa. Lønnsomhet for produsenten og rammevilkår som sikrer rekruttering av bønder, er en grunnleggende forutsetning for klima- og miljøinnsatsen. Begrepet «bærekraft» omfatter delvis motstridende mål som skal nås samtidig. Det ble derfor argumentert for at det er viktig å legge målet om å opprettholde norsk matproduksjon til grunn som et sentralt premiss, som også innebærer samfunnsmessige hensyn som landbruk i hele landet og beredskap. Samtidig ble det stilt spørsmål ved om spredt produksjon alltid gir den beste klimaeffekten.

Forbrukeren må ta stilling til mye informasjon og komplekse problemstillinger knyttet til mat, klima og miljø. Matmerking er derfor et aktuelt virkemiddel, men gruppa påpekte også utfordringer og begrensninger knyttet til dette virkemiddelet. En svakhet med klimamerking er for eksempel at dette kan bidra til å rette oppmerksomheten på en begrenset del av de bærekraftshensynene som må tas. Noen mente at det må jobbes med holdninger blant forbrukere, mens andre mente at det trengs sterkere virkemidler. Det ble trukket frem av noen at man må jobbe for et bærekraftig landbruk også utenfor Norge, og at miljøavtrykket av fôrimport må synliggjøres.

Utvikling av mer bærekraftig fôr

Bærekraftig fôr til husdyr og fisk som et særlig satsingsområde for mer bærekraftige matsystem var tema for gruppe 2.

Gruppa la vekt på hensynet til å utnytte ressursene nasjonalt som grunnleggende for bærekraft. Utnytting av norske fôrressurser er en del av dette. En høy selvforsyningsgrad er et mål å strekke seg mot. Samtidig er import av fôr nødvendig i dag og fremover for å dekke fôrbehovet, spesielt i akvakultur, men også til husdyr. Norske ressurser er ikke alltid ensbetydende med bærekraft.

Unødvendige regelverkshindre ble fremhevet som flaskehals for utvikling av nye fôrråvarer og sirkularitet i matproduksjonen, og noe som bør prioriteres i arbeid for mer bærekraftig fôr. Midler til oppskalering av nye proteinkilder er nødvendig. For å kunne sammenligne råvarer blir det viktig å få på plass livsløpsanalyser for å måle klimaavtrykk.

Det var ulike oppfatninger om betydningen av genteknologi for å oppnå mer bærekraftig fôr. Noen mente at en må se på de mulighetene slik teknologi kan gi og forholde seg til utviklingen som skjer ellers i verden. Andre pekte på den store betydningen som planteforedling og avl har hatt for blå og grønn sektor i Norge. Industrielle løsninger er ikke svaret på alt – småskala produksjon, lokal tilhørighet og utnyttelse av lokale naturressurser en del av den norske suksessoppskriften.

Konkurransekraft, verdiskaping og sysselsetting i verdikjeden for mat

Opprettholdelse av konkurransekraft og ivaretagelse av et mangfold av levedyktige matbedrifter i hele landet ble diskutert i gruppe 3, herunder rollen til teknologiutvikling og innovasjon.

Beredskap, selvforsyning, sosial bærekraft og bosetning i hele landet ble fremhevet som viktige perspektiver for primærproduksjonen i Norge, for både landbruk og fiskerisektoren. En forutsetning for å ivareta denne funksjonen er at primærprodusentene sikres en riktig andel av verdiskapningen, og at lokale verdikjeder som gir nærhet til produksjonen ivaretas fremover. Samarbeid mellom både små og store aktører, samarbeid mellom sektorer og organisering i klynger, er viktig for å oppnå dette mangfoldet. Det ble blant annet pekt på at det oppleves krevende for små aktører å ta i bruk forskningsresultater, og det ble vist til betydningen av at virkemiddelapparatet også er tilpasset de små aktørene.

Det ligger store muligheter i å ta i bruk ny teknologi og slik styrke konkurransekraften. Man er i en tidlig fase når det gjelder bruk av sensor, drone og KI4- teknologi på ulike områder i produksjonen. Samtidig ble det påpekt at utviklingen går i et høyt tempo og at det er krevende for små aktører å nyttiggjøre seg teknologien på en god måte. Det ble også påpekt at teknologien i seg selv ikke løser utfordringene i landbruket.

På bakgrunn av dette situasjonsbildet ble flere løsningsforslag fremhevet:

• Offentlige innkjøp som virkemiddel for å styrke lokale verdikjeder.
• Kompetanseutvikling og kunnskapsoverføring gjennom organisering i klynger.
• Tilpasning av virkemiddelapparat til de små aktørene, herunder en plan og ressurser for å dele og implementere forskningsresultater.
• Implementering av norskutviklet teknologi og kommersialisering av norsk landbruksteknologi.

Det var ulike innganger til betydningen av landbruket og den rollen sektoren skal ha i utviklingen av samfunnet (f.eks. lokalsamfunnsutvikling og ringvirkninger i verdiskaping). Effektivisering og teknologi er ikke automatisk ensbetydende med å oppnå øvrige samfunnsmål som matsektoren skal oppnå. Teknologi kan også være konkurransevridende.

Sunt og bærekraftig kosthold

Hvordan man kan oppnå et sunt og bærekraftig kosthold ble diskutert i gruppe 4.

Det ble poengtert at et kosthold som er i tråd med de norske kostrådene i stor grad også vil være et bærekraftig kosthold. For å få forbrukerne til å følge kostrådene er virkemidler som pris, merking og økt kunnskap viktig, men også tilgjengelighet, kultur og formidling. Det er viktig at kunnskap og kompetanse om mat og ernæring (inkl. råvarer og tilberedning av mat) bygges fra barnehagealder, med vektlegging på matglede og samhold. Det er ulike meninger om hvilke faktorer som bør inkluderes i et eventuelt bærekraftsmerke. Ved offentlige anskaffelser bør det ikke bare være pris som veier tyngst, men også bærekraftsaspekter som klima/miljø, dyrevelferd og lokalprodusert mat.

Ernæringskriterier vil være et bra virkemiddel til å styre innkjøp i offentlig sektor og derigjennom være et virkemiddel for å påvirke befolkningens kosthold. Det er mye man er enige om innenfor ernæringsfaget. Derfor er det uheldig at debatten om ernæring den siste tiden har vært polariserende.

Det var ulike synspunkter på hva bærekraftsbegrepet omfatter, og om bærekraftmerking vil være et virkningsfullt virkemiddel for å veilede forbruker.

Norges bidrag til et bærekraftig matsystem globalt

Robustheten i det globale matsystemet og Norge som aktør og bidragsyter til dette, var tema for gruppe 5.

Det var stor enighet om behov for økt innsats for å reversere en negativ utvikling for matsikkerhet og økte utfordringer knyttet til tilpasninger av produksjon til klimaendringer, tap av naturmangfold og klimagassutslipp fra matsystemene globalt. Dette krever en omlegging av matsystemet, og at alle land ser nasjonale og globale utfordringer i sammenheng.

Gruppa mente videre at innsatsen for å redusere sult og ernæring hittil ikke har vært tilstrekkelig. Spesielt var det bekymring rundt manglende sammenheng mellom det som gjøres i det globale nord og det som gjøres i det globale sør. De globale forskjellene er store. Småskala bønder i det globale sør er mer utsatt for klimaendringer. Norge kan gå i bresjen for en systemtransformasjon, på samme måte som Norge har tatt lederskap innenfor global helse, utdanning og regnskog. Det vil innebære politisk engasjement og lederskap i relevante internasjonale prosesser. Finansieringen til dette må øke kraftig i utviklingssamarbeidet. Blant innsatsområder i utviklingspolitikken ble det blant annet tatt til orde for agroøkologiske prinsipper, satsing på naturmangfold og genetisk mangfold, bønders rettigheter og såfrøsikkerhet, likestilling og akvakultur i Afrika. Privat sektors rolle og potensiale ble også fremhevet.

Nasjonalt er viktige bidrag blant annet å arbeide aktivt for å redusere matsvinn i hele verdikjeden, fra høsting til lagring og transport. Det ble av noen i gruppa etterlyst et kunnskapsløft innen matsikkerhet, med ønske om en økning i forskningsmidler til dette.

Det var ulike oppfatninger i gruppa rundt genteknologi som løsning. Noen fremhevet at endringene går raskt og at dette vil kreve økt bruk av genteknologi. Andre mente at langsiktig bevaring og utnytting av det genetiske mangfoldet og kunnskapen som ligger til grunn for matproduksjon, samt tilpassede driftsmetoder og god agronomi, er desto mer viktig i lys av raske endringer. Det var også diskusjon om små og store produsenter, og hvordan økonomiske, sosiale og miljømessige aspekter best kan ivaretas.