4 Budskap fra innspill i etterkant av nasjonal dialog
I etterkant av dialogen ble det invitert til å komme med skriftlige innspill til regjeringen sitt arbeid med bærekraftige matsystemer. Det ble mottatt 47 innspill.5 Innspillene er offentliggjort på Landbruks- og matdepartementets sider på regjeringen.no.
Overordnet omhandler mange av innspillene utfordringer som blå og grønn sektor har felles, som press på arealer og best mulig ressursutnyttelse. Det er en overvekt av innspill fra aktører fra landbruket og den landbaserte delen av matsystemet. Disse vektlegger styrket tollvern, endret landbrukspolitikk knyttet til struktur, å tilpasse produksjonen de naturgitte forholdene, utfordringer knyttet til dyrehold, mer økologiske driftsformer, utfordringer med maktkonsentrasjon i matvarekjeden, lønnsomhet i primærproduksjonen og Norges ansvar for å bidra globalt.
Behov for samhandling på tvers av sektorene og gjennom hele verdikjeden vektlegges av flere, og det er tatt til orde for en helhetlig plan for hvordan matsystemet i Norge skal bidra til å styrke bærekraften, sikre selvforsyning og nå våre klimaforpliktelser. Det er også kommet innspill knyttet til prosessen med den nasjonale dialogen og at det er ulike forståelser av begrepet bærekraftig matsystem.
Matsikkerhet og beredskap
Et gjennomgående innspill fremhever nasjonal matproduksjon som viktig for å styrke beredskapen og motvirke sårbarhet, i tillegg til å skape økonomisk vekst og bidra til bosetting i distriktene. Noen av innspillene påpeker at økt landbruksproduksjon i Nord-Norge er særlig viktig for å styrke sårbare produksjonsmiljøer og for opprettholdelsen av matproduksjon i hele landet.
En mer klima- og miljøvennlig produksjon
For en mer klima- og miljøvennlig produksjon pekes det gjennomgående på økt økologisk produksjon, utvikling av bærekraftig fôr og tiltak for bedre jordhelse. Flere peker på at det bør legges mer til rette for at man kan legge om til økologisk produksjon, og at det offentlige må bidra til å stimulere markedet for økologiske produkter gjennom offentlige anskaffelser. Flere påpeker at en må styrke innsatsen for jordhelsen, både gjennom å forske på hva som forverrer den og styrke initiativene til å forbedre den.
Landbruksorganisasjonene trekker frem klimaavtalen som faglagene har inngått med staten om å redusere klimagassutslipp og øke opptaket av karbon i jorden. Spredt produksjon krever gode rammevilkår for bonden for å kunne opprettholde og styrke produksjon og styrke konkurransevilkår.
Mange innspill peker på at man må begrense importen av soya til fôr, og heller finne gode norske alternativer, jf. samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr. Insentiv for beiting må styrkes. Det vil redusere behovet for fôr.
Teknologi og innovasjon som drivere for et mer bærekraftig matsystem
Flere innspill trekker frem forskning, kunnskapsutvikling, teknologi og innovasjon som viktige for å finne gode løsninger på utfordringene. Det gjelder både på nasjonalt nivå og som et viktig bidra fra norsk side til å løse de globale utfordringene i matsystemene. Det er gode muligheter for å øke nivået av digitalisering og investering i landbruksteknologi, som for eksempel presisjonslandbruk. Innspillene peker også på et behov for ny kunnskap, teknologi og metoder for å ivareta god plante- og dyrehelse. Det vises til at teknologiutvikling vil kunne bidra til mer effektivitet og redusert ressursbruk, og vil bidra til robuste produksjonsmiljøer nasjonalt.
Arealbruk
I flere av innspillene pekes det på utfordringer knyttet til press på arealbruk, viktigheten av jordvern, påvirkning på naturmangfold og utslipp og avrenning av næringsstoffer og miljøgifter i både blå og grønn sektor.
Ønsket om å øke produksjonen av frukt, grønt, belgvekster og korn trekkes frem i flere innspill. Det trekkes også frem ulike metoder for å åpne opp for småskala grønnsaksdyrking i byer, gjennom felleshager og andre aktiviteter knyttet til urbant landbruk. Her foreslås det også å satse på praktisk opplæring i dyrking og matlaging for elever og voksne.
Mens mange peker på at en må satse mer på grønn produksjon, peker andre på at forholdene i Norge er begrensede. Det er store deler av arealet i Norge som kun egner seg til beiting, og det er i tillegg mange rødlistede arter som er avhengige av beitedyra.
Bærekraft i en norsk kontekst
Selv om målene for bærekraft er universelle, peker noen aktører på at tilnærminger til å oppnå målene må tilpasses muligheter og utfordringer i hvert enkelt land. Det tas f.eks. til orde for at norske myndigheter må spille en aktiv rolle i EUs arbeid med konkretisering og evaluering av tiltak som følger av EUs grønne giv og Farm to Fork-strategien. Implementeringen av tiltakene må tilpasses Norges geografiske plassering og forutsetninger for matproduksjon og jordbrukspolitiske målsettinger.
Økonomisk bærekraft for produsentene
Flere av innspillene vektlegger at økonomisk bærekraft for den enkelte bonde er en forutsetning for å oppnå de øvrige bærekraftsmålene og landbrukspolitiske mål om matsikkerhet og landbruk i hele landet. Å styrke bondens økonomi og å øke importvernet er nødvendig for å styrke både den sosiale og økonomiske bærekraften.
Sosial bærekraft
På ulike måter blir betydningen av sosial bærekraft trukket frem i innspillene. Det gjelder gjennom hele verdikjeden for mat; fra bondens situasjon der fysisk og psykisk helse må ivaretas, til gode og trygge arbeidsplasser i mat- og måltidsbransjen, og til forbrukers mulighet til å velge sunn og bærekraftig mat. Ett av innspillene løfter spesielt frem matindustriens sosiale rolle som arena for integrering, språkopplæring, inkludering og kompetansebygging.
Hav og fisk
I innspill knyttet til norsk sjømatproduksjon pekes det bl.a. på at norsk sjømat har et gjennomgående lavt klimaavtrykk sammenlignet med landbaserte animalske proteiner. En klima- og miljøvennlig matproduksjon må basere seg på bærekraften som finnes i havets ressurser.
Innspillene peker også på at en må redusere truslene mot sjømatnæringens naturgrunnlag, og jobbe for å ha en bærekraftig forvaltning av ressursene i havet. Flyfrakt av fisk og import av fôr utgjør en stor andel av klimagassutslippene i sjømatsektoren.
Tilrettelegging for mer lokale matsystemer
Mange innspill peker på offentlige anskaffelser som et sentralt virkemiddel for å stimulere norsk matproduksjon. Anskaffelsesregelverket er komplisert. Det er behov for et kompetanseløft hos lokale innkjøpsavdelinger for å øke andelen norsk, lokalprodusert mat. Offentlige innkjøp trekkes også frem som et sentralt grep for å fremme økologisk produksjon. Videre er lokal bearbeiding og videreforedling av råvarer viktig for å begrense klimagassutslipp fra transport.
Sunt kosthold og forbrukerpolitikk
Vektlegging av tiltak som bidrar til å fremme et sunt og bærekraftig kosthold fremheves av flere. Det vises til behov for økt inntak av fisk og fiskeprodukter og mer produksjon av grønnsaker. Maten må være trygg, tilgjengelig og dekke de ernæringsmessige behovene, og forbrukerne må ønske å spise den.
Et bærekraftig kosthold favner også vår matkultur. For i større grad å ivareta målet om økt selvforsyning bør kostholdet baseres på ressursgrunnlaget lokalt og nasjonalt.
Flere av innspillene handler om konkrete tiltak i hele verdikjeden for å bidra til et sunnere og mer bærekraftig kosthold gjennom opplysningsarbeid og økonomiske virkemidler.
Noen av innspillene handler om merking av mat. Det pekes bl.a. på at forbrukermerking må gjøres informativt, anvendelig og harmonisert. Merking av mat som bidrar til matsvinn bør unngås. Prisene på sunne matvarer har steget kraftig og noen tar til orde for avgifter på ekstra sukkerholdige matvarer og andre prisvirkemidler for å påvirke adferd i ønsket retning. Det burde være en obligatorisk merkeordning for næringsinnhold i matvarene, og et forbud mot reklame for usunn mat og drikke rettet mot barn og unge.
Matsvinn og sirkulær økonomi
Flere innspill pekte på at innsatsen for reduksjon av matsvinn må økes. Det er nødvendig å jobbe for å minske matsvinn i alle ledd i verdikjeden. Dette bør være et overordnet mål sammen med mål om å produsere mat med så lite ressursbruk som mulig. Dagligvarekjedene spiller en viktig rolle med tanke på forpakning, mengderabatter og lignende. Det ble også vist til at det må bygges en sirkulær matøkonomi for fremtiden. Flere av miljøorganisasjonene tar til orde for at en matkastelov vil være et godt hjelpemiddel for dette.
Norge i verden
Flere av innspillene peker på at Norge kan bidra positivt globalt gjennom lederskap, kapasitetsbygging og eksport av teknologi og kunnskap. Mange av de sentrale utfordringene i verdens matsystemer har vi få problemer med i Norge. I tillegg til gunstig klima, er dette knyttet til langsiktig og godt helsearbeid rettet mot planter og dyr, politisk styring og samarbeid mellom sentrale samfunnsaktører. Norge har derfor gode faglige forutsetninger for å drive kapasitetsbygging. Norge har også betydelige ressurser til å bidra økonomisk og teknologisk. Det pekes på at Norge må bli en aktiv pådriver for transformasjon av matsystemene globalt og vise lederskap tilsvarende det landet har gjort på andre områder.
Partssamarbeid, samvirkeorganisering og vektlegging av familielandbruket fremheves av flere som inspirasjon og grunnlag for globalt utviklingsarbeid for fremtidens mer sirkulære og bærekraftige matsystemer.
Innen utviklingspolitikken viser flere av innspillene til at regjeringens strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken er et godt utgangspunkt. Norge må videre gjennom utviklingspolitikken bidra til at småskala matprodusenter kan produsere mer og bedre mat, at de kan samarbeide gjennom bondeeide organisasjoner, bedrifter eller samvirker, og at de samtidig utvikler lokale bærekraftige matsystem. Erfaringer fra Bondens Marked og andre lærdommer fra arbeid med korte verdikjeder bør løftes frem.
Bønders rettigheter og tilgang til såfrø må være en særskilt prioritet. Det foreslås at oppfølging av den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk («Plantetraktaten») gjøres gjennom å videreføre det norske såfrøintiativet til matsystem-toppmøtet i 2021. Det fremheves at det er viktig å satse systematisk på lokale sorter i foredlingsarbeidet. Disse er mer robuste og bidrar til opprettholdelse av genetisk mangfold og at bøndene har tilgang til såfrø når de ha behov. Lover som bl.a. ikke tillater salg av lokale sorter bør endres. Det fremheves videre fra noen at Norge har en unik mulighet til å fremme agroøkologiske tilnærminger, som bl.a. styrker lokal økonomi fremfor multinasjonale selskaper.
På sjømatssiden fremheves det at Norge bidrar til et bærekraftig matsystem globalt gjennom den omfattende eksporten av sjømat (151 mrd. NOK i 2022). Norge må også legge til rette for eksport av teknologi og kunnskaper, blant annet om bærekraftig forvaltning av havressurser. Det vil også være viktig med ressursoverføring til fattigere land, og legge til rette for internasjonal handel som kan bidra til gode markeder for mateksporterende utviklingsland.
Redusert press på ressurser i andre deler av verden gjennom økt selvforsyning og bærekraftig import
Flere fremhever at norsk forbruk, produksjon og handel er en del av det globale systemet og at Norge derfor har et medansvar for å redusere presset på matsystemene og arealbruken i andre land. Høyere selvforsyningsgrad basert på våre naturgitte forutsetninger og økt bruk av lokale råvareressurser som grunnlag for matproduksjon, verdiskaping og arbeidsplasser fremheves av mange som et viktig tiltak.
Norge bør videre jobbe for at internasjonale avtaler innrettes slik at alle lands rett til å fø egen befolkning er viktigere enn noen lands ønske om å være eksportør av jordbruksvarer.
Miljøorganisasjoner uttrykker at det er ønskelig å øke selvforsyningsgraden i Norge korrigert for import av kraftfôr. Organisasjonene støtter en utfasing av importert soya til både oppdrettsfisk og husdyr, og en belønning til de som produserer norsk grovfôr og utnytter beitemarkressurser. Det må jobbes for å redusere negative effekter fra det norske matsystemet, herunder redusere klimagassutslipp, legge til rette for bærekraftig import, bla. for å unngå å bidra til avskoging av tropiske skogområder.
Produksjonen av frukt, grønnsaker og korn må styrkes. I tillegg må all matproduksjon understøttes av agroøkologiske prinsipper, og det anses viktig å ha strenge regler for godkjenning av genmodifiserte organismer (GMO).