1 Hvor er vi?

Digitalisering har endret alle samfunnssektorer og er i ferd med å endre dramatisk måten vi arbeider, lever, kommuniserer og samhandler på. Alt fra infrastruktur og administrasjon, læringsmateriell og forskningsdata, undervisnings-, lærings- og vurderingsformer i utdanningene og måter forskning foregår på, til innholdet i selve utdanningen, forskningen og hvordan UH-sektoren samhandler med samfunn og næringsliv, blir berørt av de mulighetene de teknologiske endringene skaper. Vi er inne i en tid der digitalisering og nye plattformer med stor kraft er i ferd med å få enda større betydning for sektoren, og både utdanning og forskning er områder der IKT-løsninger vil bidra mye i årene som kommer. Gjennom digitalisering vil det skapes muligheter for nye og endrede lærings- og undervisningsprosesser og nye organisasjons- og kommunikasjonsformer. Bruk av læringsanalyse, blant annet for å forstå studenters læringsmønstre og forbedre læringsprosesser, er bare så vidt i en startfase2. Forskningen på kunstig intelligens og maskinlæring bryter stadig nye barrierer og kan medføre fundamentale endringer på godt og vondt. Det nye og komplekse informasjonslandskapet med utstrakt bruk av data og teknologi innebærer omfattende utfordringer av etisk, juridisk og sikkerhetsmessig art. Det stiller økte krav til IKT-kompetanse, ansvarlighet, digital dømmekraft og evne til kildekritikk på alle nivåer. I tråd med hovedprinsippene i regjeringens digitaliseringspolitikk er det brukerne og deres behov som skal være det sentrale utgangspunktet.

For at norsk høyere utdanning og forskning skal ta i bruk potensialet som ligger i teknologien for å øke studentenes læring, gjøre studietilbudene tilgjengelige i stor skala og støtte fremragende forskning, er det en forutsetning at bruk av teknologi for læring og ny kunnskap løftes til strategisk nivå ved institusjonen og integreres i all faglig og administrativ virksomhet. Å utnytte digitaliseringens endringskraft stiller krav til styring og ledelse på alle nivåer. Utvikling og bruk av teknologi i sektoren må derfor forankres i strategier, både på nasjonalt og institusjonelt nivå.

Universitetene og høyskolene har faglig frihet i utdanning, forskning og innovasjon og særskilte administrative og organisatoriske fullmakter. En digitaliseringsstrategi for sektoren må ta hensyn til at den skal gjelde faglig selvstendige institusjoner som skal kunne profilere seg faglig og til enhver tid ha reelle muligheter til utvikling og fornying. Digitaliseringsstrategien må avklare organiseringen og fremme tiltak som gjør sektoren i stand til å reagere raskt på muligheter og utfordringer ved bruk av IKT.

Norsk UH-sektor ligger langt framme med hensyn til samarbeid om digitale løsninger. Sektoren rår over gode infrastrukturløsninger og har realisert en rekke fellestjenester for administrative oppgaver, utdanning og forskning. Likevel er potensialet for ytterligere effektivisering og kvalitetsheving gjennom utnyttelse av eksisterende og nye IKT-løsninger betydelig.

Det er gjennomført undersøkelser3 av digitalisering i utdanningsvirksomheten ved norske universiteter og høyskoler, senest i 2014, som viser at den i stor grad har vært styrt av enkeltpersoner og ildsjeler og i mindre grad har vært forankret i ledelsen og helhetlige institusjonsstrategier. Undersøkelser tyder også på at nyutdannede lærere ikke har fått god nok profesjonsfaglig digital kompetanse i sin grunnutdanning4. De faglig ansatte i UH-sektoren har etterlyst tilbud om kompetanseheving og støttefunksjoner for bruk av digitale verktøy. Sterkere ledelsesforankring, flere fellesløsninger og mer effektiv styring og organisering har også vært etterlyst. Dette var utfordringer som også ble påpekt av MOOC-utvalget5. Oppnevningen i 2014 av et offentlig utvalg for å gi råd om hvordan Norge bør forholde seg til den raske framveksten av MOOC bidro til økt oppmerksomhet om mulighetene i de digitale mediene og læringsformene i et norsk perspektiv, med særlig vekt på økt kvalitet i læring og pedagogisk praksis. Det er grunn til å tro at bildet har endret seg etter 2014. Flere institusjoner har vedtatt egne strategier for digitalisering eller innarbeidet mål for digitalisering i nye institusjonsstrategier. I økende grad koples digitalisering til utdanningskvalitet. Særlig høy aktivitet har det vært når det gjelder digitalisering av eksamen. Det arbeides også med utvikling av nye digitale vurderingsformer6. Flere institusjoner har med støtte fra Norgesuniversitetet utviklet ulike varianter av MOOC, jf. www.mooc.no.

Selv om det er etablert gode løsninger når det gjelder forvaltningen av sektorens støttetjenester og data, er det fortsatt mange utfordringer som ikke er løst og muligheter som ikke er utnyttet. Institusjonene i sektoren utfører fremdeles mange oppgaver i parallell, og sektoren har et forholdsvis stort antall egenregiaktører som ikke opererer tilstrekkelig koordinert. Sektoren har lenge etterlyst en omforent IKT-strategi og nødvendige beslutningsstrukturer som sikrer en bedre og mer effektiv forvaltning av tjenester og data med tilhørende IKT-løsninger.