7 Bærekraftig utvikling

7.1 Regjeringens arbeid for en bærekraftig utvikling

Utviklingen er bærekraftig når den nåværende generasjons behov ivaretas uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.

Gjennom FN har verdenssamfunnet slått fast at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. Regjeringen fører en ambisiøs politikk for miljø og bærekraftig utvikling med sikte på at Norge skal bli et foregangsland i dette arbeidet.

Produksjons- og forbruksmønsteret i industrilandene er ikke økologisk bærekraftig. Å gjøre produksjon og forbruk av varer og tjenester bærekraftig, samt redusere miljøbelastningen fra økonomisk aktivitet, er sentrale elementer i arbeidet med bærekraftig utvikling. Klodens økologiske kapasitet vil kraftig overskrides hvis store deler av verdens befolkning skulle kopiere vårt forbruksmønster.

Også i mange utviklingsland er det trekk ved samfunnsutviklingen som ikke er bærekraftige. I tillegg til fattigdomsutfordringen skjer det i mange utviklingsland en reduksjon av det biologiske mangfoldet som en følge av avskoging, spredning av miljøgifter og økende utslipp av klimagasser. Store inntektsforskjeller, nedbygging av naturressurser uten tilsvarende styrking av den menneskelige kapitalen gjennom utdanning og helse, lav levealder og budsjetter som ikke tar høyde for framtidens økonomiske situasjon, utgjør mange steder betydelige utfordringer.

Den store inntektsforskjellen mellom industriland og utviklingsland og mellom samfunnsgrupper i de enkelte land utgjør en alvorlig trussel mot global velferd, sikkerhet og stabilitet. En godt utdannet befolkning med god helse og muligheter for arbeid, en balansert økonomisk utvikling og fravær av store ulikheter i befolkningen både økonomisk og velferdsmessig er også sentrale kjennetegn ved en bærekraftig utvikling.

I regi av både Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og FN arbeides det med strategier for hvordan den økonomiske utviklingen kan styres i en bærekraftig retning. Dette arbeidet med grønn vekst er nærmere omtalt i boks 7.1. Det pågår også et arbeid internasjonalt med å videreutvikle målinger av livskvalitet og samfunnsmessige framskritt. Avsnitt 7.4 gir en oversikt over status på dette området.

7.1.1 Prinsipper for arbeidet med bærekraftig utvikling

I dag belaster de rikeste delene av jordens befolkning miljøet og ressursene så sterkt at andre ikke får rom for velstandsvekst uten at miljøets tålegrenser overskrides. På flere områder er disse grensene allerede overskredet. Klimaendringer, overbeskatning av naturressurser og tap av biologisk mangfold er synlige tegn på dette. Miljø- og fattigdomsutfordringene krever endringer i produksjons- og forbruksmønstre for å redusere koplingen mellom miljøbelastning og økonomisk aktivitet. Forvaltningen av naturressursene må ivaretas gjennom en økosystemtilnærming. Økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn må ses i sammenheng – på tvers av sektorer og beslutningsnivåer. Hensynet til bærekraftig utvikling må ivaretas innen alle politikkområder.

Det er Regjeringens syn at en politikk for bærekraftig utvikling må bygge på følgende hovedprinsipper:

• Rettferdig fordeling

• Internasjonal solidaritet

• Føre-var-prinsippet

• Prinsippet om at forurenseren betaler

• Felles innsats

Den nasjonal bærekraftstrategier gir en utdyping av disse hovedprinsippene.

7.1.2 Regjeringen satser på arbeidet med bærekraftig utvikling

Regjeringen fortsetter den betydelige satsingen på miljø og bærekraftig utvikling i statsbudsjettet for 2011 med særlig vekt på miljørettet bistand, jernbaneinvesteringer, miljøteknologi, CO₂-håndtering, fornybar energi og energieffektivisering. I tillegg holder vi bistanden til utviklingsland på et høyt nivå, styrker arbeidet med å verne det biologiske mangfoldet, fortsetter arbeidet med å redusere sosiale og økonomiske ulikheter og med å forvalte samfunnets ressurser på en bærekraftig måte, til gode for framtidige generasjoner.

Offisiell norsk bistand foreslås til 27 050 mill. kroner i 2011 svarende til 1,02 pst. av bruttonasjonalinntekt (BNI).

Norge arbeider aktivt for å få på plass en global, forpliktende og langsiktig avtale som kan sikre store reduksjoner i de globale klimagassutslippene. Spesielt arbeider Norge for å inkludere utslipp fra internasjonal skips- og luftfart, samt innlemme utslipp fra avskoging i tropiske skoger i en ny klimaavtale. Det er også viktig å øke finansieringen til klimatiltak i utviklingsland. Norge har foreslått en ny markedsbasert finansieringsmekanisme og på klimatoppmøtet i København i 2009 la Mexico og Norge fram et felles finansieringsforslag.

Regjeringen følger opp satsingen på tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland og foreslår en bevilgning på om lag 2,2 mrd. kroner for 2011.

Regjeringen viderefører og styrker arbeidet med å utvikle teknologi for fangst og sikker lagring av CO₂. Teknologisenteret for fangst av CO₂ på Mongstad, som er planlagt ferdigstilt ved årsskiftet 2011/12, skal teste to forskjellige teknologier for CO₂-håndtering. Det arbeides videre med planleggingen av fullskala CO₂-håndtering.

Stortinget vedtok i 2009 ny plan- og bygningslov med hovedformål å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Regjeringen samarbeider med kommuner og fylkeskommuner om en bedre planlegging som reduserer transport, energiforbruk og klimagassutslipp og avklarer nødvendige tiltak i forbindelse med ras, flom og havstigning.

Regjeringen fortsetter satsingen på jernbane og foreslår å bevilge 11,5 mrd. kroner til jernbaneformål i 2011.

Omleggingen av bilavgiftene i en mer miljøvennlig retning fortsetter. Selv om det bare foreslås mindre endringer for 2011, har omleggingen av engangsavgiften for kjøretøy som startet i 2007 bidratt til at CO₂-utslippene fra førstegangsregistrerte personbiler i gjennomsnitt er redusert fra 177 g/km i 2006 til 141 g/km i perioden januar-august 2010.

Som ledd i oppfølgingen av bærekraftstrategien opprettet Regjeringen i mai 2008 et ekspertutvalg for å utrede hvordan hensynet til bærekraftig utvikling og klima bedre kan ivaretas i offentlige beslutningsprosesser. Utvalget leverte sin rapport til Finansdepartementet i juni 2009. Utvalgets forslag er nærmere omtalt i avsnitt 3.6 i denne meldingen.

Nordisk ministerråd, som er de nordiske regjeringenes samarbeidsorgan, er ansvarlig for den nordiske strategien for bærekraftig utvikling. Norge har deltatt aktivt i arbeidet med å utvikle en ny nordisk strategi som ble gjort gjeldende fra 1. januar 2009. Norge deltar også aktivt i Baltic 21, som er et samarbeid mellom land i og rundt østersjøregionen om prosjekter for bærekraftig utvikling lokalt og regionalt.

Finansdepartementet koordinerer Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling. Arbeidet omtales årlig i nasjonalbudsjettet.

Alle departementer rapporterer om sitt arbeid for bærekraftig utvikling. Med utgangspunkt i disse rapportene og Statistisk sentralbyrås årlige rapport om utviklingen i bærekraftindikatorene vil Finansdepartementet arbeide videre for å styrke koordineringen og øke vektleggingen av bærekrafthensyn i Regjeringens arbeid.

7.1.3 Om den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling

Regjeringen presenterte en ny og oppdatert nasjonal bærekraftstrategi – Norges strategi for bærekraftig utvikling – i Nasjonalbudsjettet 2008. Strategien fokuserer på syv politikkområder:

1. Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom.

2. Klima og langtransporterte luftforurensninger.

3. Biologisk mangfold og kulturminner.

4. Naturressurser.

5. Helse- og miljøfarlige kjemikalier.

6. Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling.

7. Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen.

Miljøet står i en spesiell stilling fordi overskridelser av naturens tålegrenser kan være irreversible. Dette gjelder i særlig grad på områdene klima, biologisk mangfold og miljøgifter. Globalt framstår fattigdom, tap av biologisk mangfold og klimaendringer som særlig viktige utfordringer. Dette kapitlet omhandler i hovedsak arbeidet innen strategiens syv politikkområder.

Strategien blir fulgt opp i nasjonalbudsjettene, i perspektivmeldingen, i meldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og i andre stortingsmeldinger på de enkelte fagdepartementenes områder.

For å belyse om samfunnsutviklingen går i bærekraftig retning er det utarbeidet 18 indikatorer. Avsnitt 7.2 gir en gjennomgang av utviklingen i indikatorene mens boks 7.2 gir en samlet oversikt over den seneste utvikling i indikatorene.

7.2 Rapportering om arbeidet med bærekraftig utvikling

7.2.1 Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

Regjeringen er en pådriver for global fattigdomsbekjempelse og internasjonalt miljøarbeid. Dette innebærer en utviklingspolitikk der fattigdomsbekjempelse står i sentrum, i tråd med FNs tusenårsmål, samtidig som styrkingen av det miljørettede utviklingssamarbeidet fortsetter. Følgende står sentralt i Regjeringens arbeid:

• Være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å slette de fattigste landenes gjeld og for å øke bevilgningene til utviklingssamarbeid.

• Styrke klimasatsingen i utviklingssamarbeidet ved å operasjonalisere Regjeringens klima- og skogsatsing i utviklingsland.

• Arbeide for økt internasjonal oppslutning om fangst og sikker lagring av CO₂.

• Beskytte naturgrunnlaget i nordområdene.

• Legge til rette for økt import fra de fattigste landene.

Regjeringen vil arbeide for et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til utvikling i fattige land, miljø, faglige og sosiale rettigheter og matsikkerhet og skal vektlegges sterkere. Norge vil bygge videre på samarbeidet med FNs miljøorganisasjon UNEP og styrke UNEPs og FNs rolle.

Bistand og gjeldslette

Offisiell norsk bistand, som ligger til grunn for bærekraftindikator 1, foreslås til 27 050 mill. kroner for 2011, jf. figur 7.1, svarende til 1,02 pst. av BNI. Norge er blant de landene som gir mest bistand målt som andel av BNI. FNs mål er at giverlandene skal yte 0,7 pst. av BNI i bistand, men kun fem land (Danmark, Nederland, Norge, Luxemburg og Sverige) hadde nådd dette målet i 2009. I 2009 lå OECD-landenes offisielle bistand i gjennomsnitt på 0,31 pst. av BNI. I praksis er den norske bistanden enda høyere enn de offisielle bistandstallene tilsier, ettersom Norge ikke inkluderer bilateral gjeldslette i disse tallene.

Kilde: NORAD og Statistisk sentralbyrå.

Regjeringen vil fortsatt målrette bistanden der norsk bistandsinnsats kan utløse andre pengestrømmer. Norge arbeider internasjonalt for å sikre større åpenhet om internasjonale finansstrømmer og bekjempelse av ulovelig kapitalflyt fra utviklingsland.

Miljørettet utviklingssamarbeid

Den norske satsingen på miljørettet utviklingssamarbeid bygger på erkjennelsen av at det er en klar sammenheng mellom fattiges livsvilkår og lokale og globale miljøforhold. I tråd med handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid legges det opp til en videreføring av satsingen på følgende områder:

• Bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold og naturressurser.

• Forvaltning av vannressurser og sanitære forhold.

• Klimaendringer og tilgang til ren energi.

• Miljøgifter.

Tiltak mot avskoging

Avskoging og skogforringelse tilsvarer 1/6 av de årlige globale utslippene. I klimaforliket ble et flertall på Stortinget enig om at Norge skal arbeide for å sikre internasjonal oppslutning om tiltak mot avskoging i utviklingsland, og for at utslippene forbundet med slik avskoging skal omfattes av en ny internasjonal klimaavtale. Arbeidet internasjonalt med å redusere avskoging og skogforringelse benevnes REDD+ (Reduced Emissions from Deforestation and forest Degradation). Fram mot Oslo Climate and Forest Conference i mai 2010 ble 58 giver- og skogland, inkludert alle de mest sentrale på både giver- og mottakersiden, enige om et rammeverk for raskt å komme i gang med REDD+. Det er gitt løfter fra flere ulike givere om å bidra med til sammen omlag 25 mrd. kroner i perioden 2010-2012.

Tiltak mot avskoging kan bidra til kostnadseffektive og målbare utslippsreduksjoner, men krever at en får etablert troverdige måle- og overvåkingssystemer. Det norske klima- og skoginitiativet har så langt særlig fokusert på å utvikle slike måle- og overvåkingssystemer samt strategier mot avskoging og skogforringelse. Ivaretakelse av lokalbefolkningens, ikke minst urfolks, rettigheter og rolle i en mer forsvarlig skogforvaltning vil være viktig i det videre arbeidet.

Ofte vil tiltakene mot avskoging og skogforringelse gi effekt først på noe lengre sikt. Tidlige investeringer vil kunne øke den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av tiltakene. Støtte til nasjonale strategier bør på sikt baseres på resultater i form av reduserte utslipp. Norge har fremmet forslag i tråd med dette i de pågående klimaforhandlingene.

Det foreslås å videreføre nivået på bevilgningene til klima- og skogsatsingen på drøyt 2,2 mrd. kroner i 2011. Den tilhørende tilsagnsfullmakten foreslås økt fra 1,4 mrd. kroner i saldert budsjett 2010 til nærmere 3,5 mrd. kroner i 2011.

Norge har et bilateralt samarbeid med Brasil og Tanzania og har inngått intensjonsavtaler om samarbeid med Guyana, Mexico og Indonesia. Norge støtter opp om flere viktige multilaterale initiativ, slik som FNs UN-REDD programmet, Forest Carbon Partnership Facility og Forest Investment Program administrert av Verdensbanken, samt skogfondet for Kongobassenget der midlene kanaliseres gjennom Den afrikanske utviklingsbanken. Det vil også bli tildelt midler til det sivile samfunn som gjør et viktig arbeid når det gjelder lokalbefolkningenes rettigheter og interesser. Arbeidet vil bli fulgt opp i 2011, og Norge vil da være pådriver i alle de tre viktige tropiske skogområdene i verden; Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia.

Miljøovervåking er viktig for verifisering av eksisterende og kommende avtaler om utslippsreduksjoner. Norsk Romsenter arbeider med å øke bruken av satellittdata i samarbeid med blant annet Brasil og Tanzania.

Handel med utviklingsland

Handel er sentralt for utviklingslandenes inntekter, produktivitet og sysselsetting. Bærekraftindikator 2, handel med utviklingsland, fanger opp Norges import fra både de minst utviklede landene (MUL) og fra utviklingsland samlet, jf. figur 7.2.

¹ Land som OECD definerer som kvalifisert for å motta utviklingshjelp.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Selv om Norges import fra utviklingsland ble redusert med 3,5 mrd. kroner fra 2008 til 2009, svarende til 4,9 pst., ble importen fra industriland redusert med hele 15,8 pst. Dermed økte utviklingslandenes andel av samlet norsk import fra 14,2 pst. i 2008 til 15,8 pst. i 2009. Importen fra Kina utgjorde i 2009 nær halvparten av vår import fra utviklingsland, og Kina er nå den tredje største importnasjonen for Norge etter Sverige og Tyskland. Det ble importert varer og tjenester fra MUL for 3,1 mrd. kroner i 2009. Det er en økning på vel 70 pst. fra året før. Til tross for denne sterke økingen utgjør importen fra MUL ikke mer enn 0,7 pst. av vår samlede import.

Norge bidrar til at de fattige landene kan få hevdet sine interesser i WTO-forhandlingene.

Olje for utvikling

Gjennom 40 år med petroleumsproduksjon har Norge høstet erfaringer med effektiv utvinning og med forvaltning av store petroleumsinntekter. Mange utviklingsland ønsker å lære av disse erfaringene. Norge lanserte programmet Olje for utvikling i 2005. Formålet med programmet er å overføre norsk kompetanse slik at utviklingsland settes bedre i stand til å forvalte petroleumsressursene på en måte som bidrar til varig reduksjon av fattigdom. Programmet har en bred tilnærming og omfatter ressursforvaltning, inntektsforvaltning, skattlegging og miljøhensyn. Etterspørselen etter programmets tjenester har vokst over tid, og samarbeidet omfatter i dag mer enn 20 land.

7.2.2 Klima og langtransporterte luftforurensninger

Norske utslipp av klimagasser er bærekraftindikator 3. Målet for den globale innsatsen gjennom Klimakonvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Regjeringen har besluttet at Norge, i likhet med EU, skal arbeide for at den globale middeltemperaturen ikke skal øke med mer enn 2 °C sammenliknet med førindustrielt nivå. Kyotoprotokollen fra 1997 er et viktig første steg mot Klimakonvensjonens langsiktige mål. Protokollen fastsetter utslippsforpliktelser for deltakerlandene for perioden 2008 – 2012. En omtale av klimapolitikken og framskrivinger av klimagassutslipp er gitt i avsnitt 3.6.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Norges utslipp av klimagasser og det norske utslippsmålet under Kyotoprotokollen er vist i figur 7.3. Norske utslipp av klimagasser har de to siste årene gått tilbake, og forløpige tall for 2009 viser utslipp på 50,8 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er en nedgang på 5,4 pst. i forhold til 2008. Reduksjonen følger i stor grad av den økonomiske situasjonen, men også at ny utslippsreduserende teknologi er tatt i bruk. Norges utslipp ligger nå vel 2 pst. høyere enn i 1990, og 1 pst. høyere enn den gjennomsnittlige årlige kvotemengden Norge er tildelt under Kyotoprotokollen for perioden 2008 – 2012. Regjeringen har besluttet å overoppfylle denne forpliktelsen med 10 pst. Norge oppfyller dette ved å redusere utslippene i Norge, gjennom netto import av kvoter gjennom EUs kvotesystem for klimagasser og ved statlig kjøp av kvoter gjennom Kyoto-mekanismene, jf. avsnitt 3.6.5.

Transport

Veitrafikk og innenriks luftfart står for om lag en femdel av de norske klimagassutslippene og er blant sektorene hvor utslippene har økt mest det siste tiåret. I 2007 ble CO₂-avgiften for innenriks luftfart økt, og engangsavgiften for kjøretøy ble endret slik at CO₂-utslipp i hovedsak erstattet slagvolum som beregningsgrunnlag for avgiften. Det har bidratt til at CO₂-utslippene fra førstegangsregistrerte personbiler i gjennomsnitt er redusert fra 177 g/km i 2006 til 141 g/km i perioden januar-august 2010.

Bevilgningen til belønningsordningen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk i byområdene foreslås økt fra 333 mill. kroner i saldert budsjett 2010 til 431 mill. kroner i 2011. Videre foreslås bevilgningen til tilskudd til miljøvennlig transport gjennom Transnova-prosjektet økt til 73 mill. kroner i 2011.

Regjeringen ønsker at jernbanen skal være en miljøriktig og god transportløsning for både personer og gods. Sikkerhet og driftsstabilitet i togtrafikken har høy prioritet. Regjeringen viderefører en styrking av jernbanen for å bedre kapasiteten og regulariteten i trafikkavviklingen. Arbeidet med det nye dobbeltsporet på Drammensbanen og fornying og oppgradering av infrastruktur i Oslo-området videreføres. Også på Vestfoldbanen fortsetter oppgraderingen, og det foreslås bevilget 366 mill. kroner i 2011 til arbeidet med nytt dobbeltspor på strekningen Oslo-Ski. Samlet foreslår Regjeringen å bevilge 11,5 mrd. kroner til jernbaneformål i 2011. Dette er en økning med om lag 1,4 mrd. kroner fra saldert budsjett for 2010.

Klimatiltak i kommunene

Kommuner og fylkeskommuner kan spille en viktig rolle i arbeidet med reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning til klimaendringer. Kommunesektorens bidrag vil være knyttet til både egen virksomhet og til rollen som planmyndighet.

I byggesakdelen av den nye plan- og bygningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2010, er det innført forbud om oljekjel for fossilt brensel til grunnlast. Samtidig er det innført krav om at minimum 60 pst. av oppvarmingsbehovet i bygg som er større enn 500 m² dekkes av annen energi enn elektrisitet eller fossilt brensel.

Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding om bygningspolitikken høsten 2011. Viktige tema i meldingen vil blant annet være økt energieffektivisering i bygg og hvordan byggsektoren bedre kan ivareta miljøhensyn.

Fangst og lagring av CO₂

Regjeringen ønsker at Norge skal være et foregangsland på fangst og lagring av CO₂ og bidra til teknologiutvikling og reduserte kostnader for slik teknologi. FN, IEA og OECD har slått fast at fangst og sikker lagring av CO₂ vil være et av de viktigste virkemidlene i kampen mot global oppvarming. Regjeringen har lagt forholdene til rette for å utvikle norske prosjekter på området.

Gjennomføringsavtalen mellom Statoil og Olje- og energidepartementet danner utgangspunktet for planlegging, bygging og drift av et fullskala anlegg for CO₂-håndtering på Mongstad. Sammen med byggingen og driften av teknologisenteret vil arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskalaanlegget på Mongstad stå sentralt i regjeringens innsats for å utvikle og realisere fangst og lagring av CO₂ i årene som kommer.

Med dagens informasjon legges det opp til at regjeringen vil kunne legge fram et samlet beslutningsgrunnlag for fullskala fangst, transport og lagring av CO₂ fra Mongstad for Stortinget i 2014. Regjeringen legger til grunn at planleggings- og forberedelsesarbeidet med fullskalaanlegget for CO₂-fangst på Mongstad skal følge normal industripraksis for store og kompliserte prosjekter. Det innebærer at prosjektet skal ha god fremdrift, men slik at hensynet til forsvarlig kvalitetssikring og kostnadskontroll ivaretas. Det legges videre til rette for å utnytte læring fra utbyggings- og driftsfasen ved teknologisenteret (TCM) i prosjektplanleggingen og i utarbeidelsen og kvalitetssikringen av investeringsgrunnlaget for fullskalaanlegget. Arbeidet med TCM kan i hovedsak deles inn i planleggingsfase, byggefase og driftsfase. Det vil være viktig læring fra alle disse fasene i prosjektet.

For 2011 foreslår Regjeringen å bevilge totalt 2 500 mill. kroner over Olje- og energidepartementets budsjett til arbeid med CO₂-håndtering på Mongstad og drift av Gassnova. I tillegg foreslås bevilgninger på til sammen 176 mill. kroner til CLIMIT-programmet i 2011 og 10 mill. kroner til arbeid med CO₂-håndtering internasjonalt. Samlet sett innebærer dette at det foreslås om lag 2 700 mill. kroner til CO₂-håndtering over Olje- og energidepartementets budsjett for 2011.

Klimateknologi

Regjeringen varslet i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2010 et nytt program for kommersialisering av miljøteknologi med en ramme på 500 mill. kroner i perioden 2011-2013. Målsettingen med programmet er å bidra til bærekraftig næringsvirksomhet basert på miljøteknologi i Norge. Det foreslås å bevilge til sammen 167 mill. kroner i 2011, i hovedsak over Nærings- og handelsdepartementets budsjett.

Langtransporterte luftforurensninger

Gøteborg-protokollen setter tak for utslipp av fire langtransporterte gasser i 2010 (bærekraftindikator 4). Tre av gassene, NO_x (nitrogenoksider), SO₂ (svoveldioksid) og NH₃ (ammoniakk), har forsurende virkninger.

Norge har forpliktet seg til å redusere de årlige utslippene av NO_x til maksimalt 156 000 tonn for 2010. Foreløpige tall viser at utslippene i 2009 var på 167 500 tonn. Det er 4 pst. lavere enn året før og om lag 18 pst. lavere enn i utgangsåret 1990, jf. figur 7.4. Utslippene må reduseres med ytterligere 7 pst. for at Norge skal overholde utslippsforpliktelsen i Gøteborg-protokollen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensingstilsyn.

Fra 2007 ble det innført en NO_x-avgift som dekker om lag 55 pst. av de norske utslippene. I mai 2008 inngikk staten ved Miljøverndepartementet en miljøavtale med 14 næringsorganisasjoner som innebærer at bedriftene fra og med 2008 til og med 2010 unntas fra NO_x-avgift mot at deres årlige utslipp reduseres med til sammen 30 000 tonn. Næringsorganisasjonene har selv etablert et fond – Næringslivets NO_x-fond – som skal finansiere kostnadseffektive tiltak. Samlet er det så langt innvilget støtte fra fondet på om lag 1,6 mrd. kroner. Hvis næringsorganisasjonene ikke har oppfylt minst 90 pst. av den årlige forpliktelsen for 2008 og 2009, må bedriftene betale avgift for det aktuelle året. I 2010 må 100 pst. av forpliktelsen oppfylles for at det ikke skal betales avgift. Klima- og forurensingsdirektoratet har ansvaret for å kontrollere at forpliktelsen overholdes. På bakgrunn av rapport fra organisasjonene og egne kontroller har Klima- og forurensingsdirektoratet konstatert at avtaleforpliktelsen for 2008 og 2009 er overholdt ved at delmålene om utslippsreduksjoner på henholdsvis 2 000 tonn og 4 000 tonn er gjennomført. Utslippene av NO_x ligger imidlertid fortsatt over forpliktelsen i Gøteborg-protokollen på 156 000 tonn, jf. figur 7.4. Regjeringen har invitert næringsorganisasjonene til forhandlinger om eventuell forlengelse av miljøavtalen utover 2010.

Norge ligger an til å oppfylle forpliktelsene i Gøteborgprotokollen for de andre gassene; NH₃, SO₂ og flyktige organiske forbindelser (VOC).

Forhandlinger om revisjon av Gøteborg-protokollen med sikte på å vedta nye utslippsforpliktelser i desember 2011 er startet. Regjeringen vil legge vekt på å utvikle en ny effektbasert avtale der landene påtar seg utslippsforpliktelser som reduserer miljøbelastningen på økosystemer og helse på en effektiv måte. Norge vil også legge vekt på få til en avtale som flest mulig av landene i Sørøst- og Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia vil slutte seg til.

Regjeringen arbeider innenfor FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å utvikle effektive regelverk for å redusere utslippene til luft fra skip. Nye krav til utslipp av svovel og NO_x fra skip trådte i kraft 1. juli 2010.

7.2.3 Naturmangfold og kulturminner

Naturens mangfold

Den nye naturmangfoldloven er viktig for å begrense tapet av naturmangfoldet. Loven gir mål, prinsipper og konkrete regler om bærekraftig bruk og vern av all natur. Det betyr blant annet at forvaltningsmål for naturtyper og arter, krav til kunnskapsgrunnlaget og miljørettslige prinsipper (føre-var, samlet belastning m.v.) lovfestes. Videre etableres ordninger med prioriterte arter og utvalgte naturtyper for å ivareta natur som er spesielt truet eller sårbar, samt regler om tilgang til genetisk materiale.

Arbeidet med nasjonalparkplanen og fylkesvise verneplaner skal sluttføres i 2010. Fokus framover vil være på marint vern, skogvern og bedre forvaltning av eksisterende verneområder. Per mai 2010 er 51 659 km² svarende til16 pst. av Norges landareal vernet. Reinheimen, Varangerhalvøya, Seiland, Hallingskarvet, Lomsdal-Visten, Ytre Hvaler, Breheimen og Sjunkhatten er nye nasjonalparker.

Verneverdiene er truet i mer enn 30 pst. av verneområdene blant annet som følge av gjengroing og framvekst av fremmede arter. Dette, sammen med ønsket om økt bruk av verneområdene bl.a. i tilknytning til verdiskaping lokalt, gjør det påkrevd å utvikle et mer robust forvaltningsapparat. Derfor foreslås bevilgningen til skjøtsel og forvaltning i verneområdene økt med 20 mill. kroner i 2011 til 243 mill. kroner.

På den såkalte rødlista over truete og sårbare arter, som ble lagt fram i 2006, er mer enn 1 000 arter oppført som kritisk eller sterkt truet. Det vil bli presentert en revidert rødliste over truete og sårbare arter høsten 2010 sammen med en rødliste for naturtyper. De nasjonale rødlistene er viktige virkemidler for å kunne måle om vi er på rett vei i forhold til målet om å bevare naturmangfoldet i Norge, og de gir grunnlag for å få til en mer effektiv og målrettet naturforvaltning.

Det mangler kunnskap om helse- og miljøeffekter ved bruk av genmodifiserte organismer. Dette tilsier en fortsatt restriktiv holdning på området. Norge har fått gjennomslag i EU for at vi kan avgjøre hvilke genmodifiserte organismer som kan selges og settes ut i miljøet i Norge. Regjeringen forhandler med EU om innlemmelse av EUs regelverk for genmodifisert mat og fôr under EØS-avtalen. Norge ønsker å kunne forby enkeltprodukter selv om EU godkjenner dem.

Spredning av fremmede arter er en av de største truslene mot naturmangfoldet. Av de 100 fremmede organismene som gjør mest skade på natur i Europa, finner vi 39 arter i Norge. Nye forskrifter som nå er under utarbeidelse setter klare begrensninger på innførsel og utsetting av fremmede organismer og utsetting av utenlandske treslag.

På partsmøtet under Konvensjonen om biologisk mangfold i slutten av oktober 2010 vil forslag til nye globale mål for å ta vare på naturmangfoldet bli drøftet. Hvis forslagene blir vedtatt vil de erstatte det nåværende globale målet om å kraftig redusere tapet av naturmangfold innen 2010. Det foreslås bl.a. også sektormål om skogforvaltning og bærekraftig bruk av fiskeressurser. Eventuelle nye internasjonale mål omgjøres til nasjonale handlingsplaner/strategier med sektorenes medvirkning som landene skal rapportere til partsmøtet i 2012.

Gjennom prosjektet «The Economics of Ecosystem Services and Biodiversity» (TEEB) arbeides det med å anskueliggjøre verdiene av naturmangfoldet og det tapet samfunnet påføres ved at naturmangfold forsvinner. Sluttrapporten skal legges fram i oktober 2010. Gjennom dette arbeidet får begrepet naturkapital et klarere innhold. Det legges opp til en nasjonal oppfølging av rapporten.

For å kunne sammenlikne utviklingen i norsk naturmangfold med andre land deltar Norge aktivt i Det europeiske miljøbyråets (EEA) utvikling av indikatorer for naturmangfold. Utviklingen i fuglebestander vurderes som en god indikator for økosystemets tilstand ettersom fuglene representerer forskjellige nivåer i næringskjeden. Bærekraftindikator 5, bestandsutviklingen for hekkende fugl i økosystemer på land, viser ingen entydige trender. Dette gjelder både for utviklingen av fuglebestander samlet i fjellet, skogen og kulturlandskapet selv om det har vært en nedgang i bestandene i fjell og i kulturlandskap de seneste årene, jf. figur 7.5. For alle tre seriene er datagrunnlaget mangelfullt og ikke representativt for landet som helhet. Et system som skal sikre representative data fra hele landet, er under oppbygging. Det arbeides for å etablere et system for landsdekkende overvåking av verneområdene, og i løpet av 2011 skal et 5-årig prosjekt for basiskartlegging av norske verneområder igangsettes.

En naturindeks, som beregner tilstand for biologisk mangfold i de store økosystemene, er nylig utarbeidet for Norge. Naturindeksen gir en oversikt over utviklingen for biologisk mangfold og kan dermed bidra til å måle om tapet av biologisk mangfold tiltar eller avtar. Naturindeksen består av 309 indikatorer fordelt på 9 økosystemer. I arbeidet med revisjon av bærekraftstrategien vil Naturindeksen gi viktig informasjon.

¹ Indeksen er basert på foreløpige og ufullstendige data.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Norge har store ferskvannsforekomster og nærhet til store havområder. Bærekraftindikatorene nr. 6 og 7, vannsystemer med henholdsvis ferskvann og kystvann med god eller svært god økologisk status, er gjengitt i figur 7.6. Resultatene baserer seg på en samlet faglig vurdering av vannmiljøet basert på dagens tilstand og trusselbildet. Både forurensning, vanndisponering og naturmangfold trekkes inn i vurderingen av antatt tilstand i vannforekomstene i 2015. Målet er å oppnå god eller meget god tilstand i alle vannforekomster, både med hensyn til forurensning og naturmangfold. Det pågår for tiden en omfattende kartlegging av miljøtilstanden i norske vannforekomster.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Av de undersøkte innsjøene er 40 pst. vurdert til å ha god eller svært god vannmiljøkvalitet. Det samme gjelder nesten halvparten av de undersøkte elvene. For kystvann er situasjonen samlet sett bedre enn for ferskvann, men det er store forskjeller mellom vannregionene. Samlet sett er kvaliteten på vannforekomstene høyere fra Hordaland og nordover enn lenger sør.

Flere sjøfuglbestander langs norskekysten har hatt en urovekkende tilbakegang. Sjøfuglprogrammet SEAPOP som ble etablerte for å styrke kunnskapen på dette området, ble gjort landsdekkende i 2008.

Kilde: Norsk institutt for naturforskning.

Nærmere 60 arter sjøfugl forekommer vanlig i Norge. Disse utgjør en svært mangfoldig gruppe som lever i mange ulike økologiske nisjer. Sjøfuglenes tilstand er dermed en god indikator for den økologiske tilstanden i vårt marine økosystem, jf. figur 7.7. Enkelte arter, som toppskarv og ærfugl, har til tross for svingninger i bestanden hatt en positiv utvikling. Dette tyder på at næringstilgangen i de kystnære områdene har vært god. Den betydelige nedgangen de senere år i bestanden for toppskarv skyldes trolig i stor grad mangel på noen regionale overvåkingsdata. For andre sjøfugler, som krykkje og lunde, har utviklingen vært negativ. Dette kan tyde på at næringstilgangen for fugl som beiter fisk på det åpne havet, har blitt dårligere. Hekkebestanden av krykkje er nå bare om lag en tredel av bestanden i 1980. Klimaendringer kan være en av årsakene. Sviktende næringstilgang er en viktig medvirkende faktor til at også mange andre bestander av fiskespisende sjøfugl har vist stor tilbakegang de siste årene.

Kulturminner

Kulturminner og kulturmiljøer er utsatt for forfall og skader. Bærekraftindikator 8, tilstandsgraden for fredete bygninger, er vist i figur 7.8. Arbeidet med å kartlegge tilstanden i fredete bygninger for å kunne verne kulturarven mer effektivt fortsetter. I mars 2010 var 97 pst. av fredete bygninger i privat eie registrert. For fredete bygninger i offentlig eie er ikke tilstandsregistreringen kommet like langt. Et av de nasjonale resultatmålene i kulturminnepolitikken er at alle fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal være sikret og ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020.

Kilde: Riksantikvaren.

7.2.4 Naturressurser

Produksjon og forbruk av energi

Norges betydelige naturressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte, i tråd med føre-var-prinsippet. Regjeringen vil sikre at Norge skal være en miljøvennlig energinasjon og ledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi. Satsing på fangst og sikker lagring av CO₂, energieffektivisering, fornybar varme og fornybar elektrisitet er sentrale elementer i denne politikken.

Bærekraftindikator nr. 9, samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt, er gjengitt i figur 7.9. Indikatoren fanger opp hvordan effektiviteten i samfunnets bruk av energiressurser utvikler seg over tid, men påvirkes også av endringer i næringsstrukturen. Siden 1976 har Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå, redusert energiforbruket per enhet BNP med 35 pst., svarende til en nedgang på i gjennomsnitt 1 pst. per år. Likevel har energiforbruket totalt økt med 74 pst. i samme periode, noe som tilsvarer 1,8 pst. per år. Økningen kan langt på vei forklares av økt økonomisk aktivitet og av en økning i folketallet. Utvinning av olje og gass, som er energikrevende, har også vokst betydelig. I Norge sto fornybare kilder for 42 pst. av samlet energiforbruk i 2008, som er noe høyere enn i 1976. Til sammenlikning var fornybarandelen i EU, ifølge Eurostat, på 10,3 pst. i 2008.

¹ BNP i faste 2007-priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Olje- og gassvirksomheten

Olje- og gassvirksomheten offshore er pålagt kvoteplikt og må kjøpe alle kvotene den trenger i markedet. I tillegg er virksomheten pålagt CO₂-avgift for sine CO₂-utslipp. Videre skal planer for utbygging, anlegg og drift inneholde en analyse av muligheten for kraftforsyning fra land. Dette gjelder både nye feltutbygginger og større modifikasjoner på eksisterende felt. Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Norges vassdrags- og energidirektorat og Petroleumstilsynet la i januar 2008 fram en rapport om kraft fra land til eksisterende innretninger på sokkelen. Rapporten viser at kostnaden ved å elektrifisere eksisterende innretninger er svært høy, og at det derfor er mest aktuelt å vurdere kraft fra land for nye felt.

Som følge av den strenge reguleringen av utslipp til luft er norsk olje- og gassvirksomhet langt framme i utvikling av energieffektive løsninger offshore. CO₂-utslippene per produsert enhet petroleum er lave sammenliknet med tilstanden i de fleste andre land. Norges utslipp per produsert enhet var i 2007 om lag 60 kg per Sm³ oljeekvivalenter, mens det internasjonale gjennomsnittet lå på om lag 120 kg.

I olje- og gassvirksomheten er det etablert et mål om null miljøfarlige utslipp til sjø. Målet er basert på føre-var-prinsippet og skal sikre at utslipp til sjø av olje og miljøfarlige stoffer ikke fører til uakseptabel helse- eller miljøskade. De siste årene har oljevirksomheten gjennomført en rekke tiltak, som har ført til betydelige reduksjoner i utslipp til sjø. Tall fra Oljedirektoratet viser at olje- og gassindustrien siden 2002 har investert om lag 6 mrd. kroner slike i tiltak.

Området Barentshavet – Lofoten er ansett som særskilt sårbart med tanke på olje- og gassvirksomhet. Regjeringen la i 2006 fram St.meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan). Planen slår fast at enkelte områder fremstår som særlig verdifulle og sårbare i miljø- og ressursmessig forstand, og at det må være høy aktsomhet ved eventuell aktivitet i disse områdene. Arbeidet med å oppdatere planen startet høsten 2009. Rammene for petroleumsvirksomheten i Barentshavet og Lofoten skal vurderes på nytt som en del av oppdateringen.

Regjeringen la våren 2009 fram St.meld. nr. 37 (2008–2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan). Regjeringens formål med planen er å legge til rette for verdiskaping og sameksistens mellom de enkelte næringene gjennom bærekraftig bruk. Det er igangsatt arbeid med en egen forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak.

Regjeringens satsing på miljøvennlig energiomlegging

Enova står sentralt i Regjeringens arbeid med miljøvennlig energi. I perioden 2006–2010 er det bevilget om lag 3,3 mrd. kroner til fornybar energi og energieffektivisering gjennom Enova.

Grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering ble opprettet i 2007 med en bevilgning på 10 mrd. kroner. Fondet ble tilført ytterligere 10 mrd. kroner i 2009 og 5 mrd. kroner i 2010. Grunnfondet bidrar til å finansiere Enovas arbeid. Avkastningen av Grunnfondet gir en utbetaling på om lag 1 mrd. kroner i 2011. Enovas satsing finansieres også ved et påslag på nettariffen på 1 øre/kWh som forventes å gi en inntekt på om lag 760 mill. kroner i 2011.

Det foreligger en overenskomst mellom Norge og Sverige om prinsippene for videre utvikling av et felles marked for el-sertifikater med sikte på å etablere et svensk-norsk marked fra 1. januar 2012. Et felles sertifikatmarked vil legge grunnlaget for betydelige investeringer i fornybar elektrisitet. Både for Sverige og Norge vil EUs fornybardirektiv være sentralt for videre utvikling av fornybar elektrisitet.

Innovasjon Norge støtter små og mellomstore norske bedrifter innen områdene energisystemer, energieffektivisering, klimavennlig energi og transport, rent vann, ren luft samt fangst og lagring av CO₂. I alt ga Innovasjon Norge tilsagn på disse miljørettede områdene for 1 680 mill. kroner i 2009.

Forskning og utvikling er nødvendig for at Norge skal nå målet om å bli et lavutslippssamfunn. Bevilgningene til forskning og utvikling på fornybare energikilder og karbonfangst- og lagring ble økt med til sammen 600 mill. kroner i 2009 og 2010. Midlene som er bevilget over flere departementers budsjett vil bidra til høy forskingsaktivitet på disse områdene i de nærmeste årene.

Bærekraftig utnyttelse av vannkraftpotensialet

Produksjon av vannkraft medfører ikke utslipp av klimagasser. Ytterligere utbygging av vassdrag har imidlertid konsekvenser for naturen og kan ha innvirkning på det biologiske mangfoldet. For å bevare verdifull vassdragsnatur skal det legges til rette for bedre utnyttelse av eksisterende vannkraftstruktur og etablering av nye kraftverk som gir god ressursutnyttelse uten at naturmangfold, friluftsliv eller store landskapsverdier går tapt. Som et ledd i arbeidet med å sikre vern av et representativt utvalg av vår vassdragsnatur la Regjeringen våren 2009 fram St.prp.nr. 53 (2008–2009) Verneplan for vassdrag – avsluttande supplering, med forslag om at Vefsna og Tovdalsvassdraget blir tatt inn i Verneplan for vassdrag. Stortinget ga tilslutning til Regjeringens forslag. Samtidig besluttet Stortinget vern av Langvella i Sør-Trøndelag.

Økt og bedre koordinert utbygging av miljøvennlig vindkraft

Regjeringen har styrket koordineringen av vindkraft- og nettanlegg gjennom regionvis samordnet behandling av konsesjonssøknader og regionale planer for vindkraft. Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraft ble i 2007 fastsatt av Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet i samarbeid. Fra januar til september 2010 hadde Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat gitt endelig konsesjon til to vindkraftprosjekter som kan gi en samlet årlig produksjon på om lag 410 GWh. Parallelt har Enova gjennomført en søknadsrunde hvor tre prosjekter som kan gi en samlet produksjon på rundt 330 GWh/år, ble tildelt støtte.

Styrking av satsingen på fornybar kraftproduksjon til havs

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for fornybar kraftproduksjon til havs. Våren 2009 la Regjeringen derfor fram forslag til ny lov om fornybar energi til havs (havenergilov) og en nasjonal strategi for havbasert fornybar energi. Det blir i proposisjonen varslet at det vil bli satt i gang arbeid for å identifisere havareal som er egnet for framtidig utbygging av vindkraft. Satsingen på fornybar kraftproduksjon til havs må ses i sammenheng med satsingen ellers på fornybar energi. Fornybar kraftproduksjon til havs har særtrekk som best kan imøtekommes med egne virkemidler og det er derfor etablert et eget program for fornybar kraftproduksjon innenfor Enova

Marine ressurser

Havressursloven som trådte i kraft 1. januar 2009, er et sentralt virkemiddel i arbeidet for bærekraftig utvikling innen fiskerisektoren. Loven forplikter fiskerimyndighetene til løpende å vurdere hva slags tiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de viltlevende marine ressursene. Et viktig element er å fastsette forvaltningsmål for ulike bestander. For å sikre bærekraftige fiskerier er det nødvendig å ha god oversikt over uttaket. Det er derfor viktig å bekjempe det ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket. I denne sammenhengen utfører Kystvakten en viktig funksjon. Det ulovlige fisket i Barentshavet er gradvis redusert, og i 2009 ble det ikke registrert slikt fiske.

Havforskningsinstituttet koordinerer Marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO-programmet). Databasen skal legge grunnlaget for forvaltning av biologisk mangfold og følsomme habitater, samt bedre kunnskapsgrunnlaget for økosystembasert forvaltning og bærekraftig utnyttelse av ressursene. Den totale bevilgningen for MAREANO-programmet i 2010 er 51,5 mill. kroner. Programmet videreføres i 2011.

Bærekraftindikator 10 er gytebestand for nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild, nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei. Figur 7.10 viser utviklingen av disse bestandene, sammenliknet med føre var-verdier.

Kilde: Det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

For å få et bedre bilde av den økologiske tilstanden i vårt marine miljø er indikatoren for fiskebestandene utvidet med to nye arter – nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei. Disse artene er gode indikatorer for den økologiske tilstanden og for forvaltningen av viktige fiskeressurser. Nordsjøen er et område som tidligere ikke har vært dekket av bærekraftindikatorene og hvor det har vært uttrykt bekymring for enkelte bestander.

Nordøstarktisk torsk har i henhold til Det internasjonale råd for havforskning (ICES) god reproduksjonsevne og beskattes bærekraftig. For 2011 vurderer ICES at kvoten for nordøstarktisk torsk kan økes med 96 000 tonn til totalt 703 000 tonn. Dette tilsvarer et nivå som trolig ligger rundt det maksimale stabile langtidsutbyttet for bestanden.

ICES vurderer at bestanden av norsk vårgytende sild har full reproduksjonskapasitet og blir høstet bærekraftig. Gytebestanden i 2010 er beregnet til ca. 13 millioner tonn, som er et historisk høyt nivå. Årsklassene fra og med 2005 er relativt svake, slik at det ventes en nedgang i bestanden de kommende årene.

Norge har en forholdsvis lav andel av fangsten av nordsjøtorsk og påvirker derfor ikke alene utviklingen i bestanden. Bestanden av nordsjøtorsk har redusert reproduksjonsevne, og det er sannsynlig at den ikke høstes bærekraftig. I fiskerisamarbeidet med EU om forvaltningen i Nordsjøen har Norge de siste årene fokusert på tiltak for å redusere uttaket av fisk blant annet ved at Norge og EU har etablert et felles system for stenging av fiskefelt for å beskytte yngel og småfisk.

Nordøstarktisk sei er en bestand som Norge forvalter alene. ICES vurderer at bestanden har god reproduksjonsevne, og at den høstes bærekraftig. Gytebestanden har gått noe tilbake de siste årene, noe som hovedsakelig kan forklares ut fra naturlige svingninger.

Jordbruk og kulturlandskap

Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark medfører tap av produktive områder og trekker ned oppfyllelsen av bærekraftindikator 11, irreversibel avgang av produktivt areal. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det registrert en samlet irreversibel omdisponering av 304 km² dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven fra 1976 til 2009. Omdisponeringen av dyrkbar mark har vært noe lavere, rundt 222 km². I alt er det dermed omdisponert 526 km² dyrket og dyrkbar jord fra 1976 til 2009. Likevel har det vært en moderat økning i samlet jordbruksareal i det samme tidsrommet.

Regjeringen la i juni 2009 fram St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruk en del av løsningen. Meldingen synliggjør mål og aktuelle tiltak i landbruket for årene som kommer. Meldingen har hovedvekten på følgende områder: 1) binding av karbon gjennom bærekraftig skogbruk og bruk av treprodukter, 2) satsing på bioenergi med basis i skogråstoff og avfallsprodukter fra landbruket, 3) binding av utslipp av klimagasser i jordbruks- og matsektoren, 4) tiltak for å tilpasse norsk landbruk til de forventede klimaendringene, 5) satsing på forskning, kunnskapsbygging og -formidling, og 6) internasjonalt engasjement innen landbrukssektoren. Oppfølgingen vil være en sentral del av stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken som legges fram våren 2011.

7.2.5 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Mange kjemikalier brytes svært langsomt ned i miljøet og hoper seg derfor opp i næringskjedene. Dette representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen til kommende generasjoner. Regjeringens mål er at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige stoffer ikke skal føre til helseskader, skader på økosystemer eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Bærekraftindikator 12, potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer, viser mengden av farlige stoffer som slippes ut i omgivelsene et bestemt år, og som vi dermed kan eksponeres for og bli skadet av, jf. figur 7.11. Utslipp av de farligste helse- skadelige stoffene, CMR-stoffer (stoffer som kan gi kreft, forårsake mutasjoner og skade forplantningen) viser store variasjoner mens kronisk giftige stoffer viser en klar, nedadgående trend. Den klart største utslippskilden for CMR-stoffer er bruk av oljeprodukter. Ser en bort fra utslipp som følge av bruk av oljeprodukter, er utslippene av CMR-stoffer redusert med 20 pst. siden 2002. Det skyldes først og fremst redusert bruk av bindemidler i bygninger og skip. Utslipp av allergiframkallende stoffer har vært relativt stabile mens utslipp av stoffer med langtidsvirkninger økte fram til 2005 men har avtatt siden. Resultatene må tolkes med forsiktighet. Det arbeides med å forbedre beregningsmodellen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norge skal være pådriver for strengere internasjonal regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier.

7.2.6 Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling

Bevaring av nasjonalformuen for kommende generasjoner

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen, som består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst menneskelige ressurser – eller humankapitalen – som gjør Norge til et rikt land. Beregninger gjort av Statistisk sentralbyrå viser at denne kapitalen utgjør 73 pst. av nasjonalformuen, mens de gjenværende olje- og gassreservene utgjør 12 pst. Beregningene viser videre at nasjonalformuen per innbygger er økende til tross for at olje- og gassforekomstene i Nordsjøen etter hvert tømmes. Det må blant annet ses i sammenheng med at store deler av petroleumsinntektene reinvesteres i andre formuesobjekter gjennom Statens pensjonsfond utland.

Nasjonalinntekten kan betraktes som den markedsmessige avkastningen av nasjonalformuen. Bærekraftindikator 13, netto nasjonalinntekt per innbygger fordelt på kilder, fanger opp hvordan denne utvikler seg, jf. figur 7.12. Indikatoren viser at menneskelige ressurser og miljøkapital har dominerende betydning for økonomisk velferd. Samtidig er uttak av ikke-fornybare naturressurser, i all hovedsak olje og gass, en meget viktig kilde til inntekt for Norge. Denne kildens betydning har økt fra å utgjøre 5 pst. av vår inntekt i perioden 1986–1990 til å utgjøre 21 pst. over de siste fire årene.

¹ Faste 2008-priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Statistisk sentralbyrås analyser viser at uttak av fornybare naturressurser bidrar lite til netto nasjonalinntekt. Dette skyldes langt på vei at jordbruket i beregningen kommer ut med en stor negativ inntekt som følge av de store subsidiene til næringen. En stor inntekt fra vannkraft veier opp for dette. Bidragene fra skogbruk, fiskeoppdrett samt fiske og fangst er relativt små. Samlede bidrag fra fornybare naturressurser var om lag null de siste fire årene.

Små inntektsforskjeller og lav arbeidsledighet i et samfunn bidrar til å styrke oppslutningen om fellesskapsløsninger på samfunnsmessige utfordringer, herunder utfordringer knyttet til bærekraftig utvikling og klima. I de nordiske landene er et godt fungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og omfordeling gjennom lønnsdannelsen sentralt for velferd og utjevning. Velferdsordningene er blitt utformet slik at de understøtter sysselsettingen og bidrar til å redusere risiko for den enkelte knyttet til omstillinger. Samtidig er høy sysselsetting grunnleggende for finansiering av velferdsordningene. Dersom arbeidslinjen svekkes, vil skattegrunnlaget og evnen til å finansiere velferdsordningene undergraves.

Regjeringen arbeider for at de økonomiske forskjellene i samfunnet reduseres. Bærekraftindikator 14, utvikling i inntektsfordeling, jf. figur 7.13, inneholder to ulike mål på inntektsforskjeller mellom husholdningene; Gini-koeffisienten og forholdstallet mellom inntekten til den husholdningen som har en inntekt som innebærer at 90 pst. av husholdningene ligger lavere i inntektsfordelingen dividert på inntekten til den husholdningen som har en inntekt slik at 10 pst. av husholdningene ligger lavere i inntektsfordelingen (P90/P10). Målt ut fra forholdstallet P90/P10 viser figur 7.13 at inntektsfordelingen i perioden er lite endret.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Gini-koeffisienten dekker hele inntektsfordelingen og viser i samme periode en viss tendens til økende forskjeller. Økte aksjeutbytter har helt siden begynnelsen av 1990-tallet bidratt til å gjøre inntektsfordelingen noe skjevere. De store variasjonene i Gini-koeffisienten de senere årene henger også sammen med utbyttebetalingene. Innføringen av skatt på aksjeutbytte fra 2006 bidro til at mange tok ut større utbytte enn normalt i 2004 og 2005, og dermed til at Gini-koeffisienten steg disse årene. Siden 2006 har Gini-koeffisienten ligget under 2000-nivået, og den gikk noe ned fra 2007 til 2008. Innføring av skatt på aksjeutbytte fra 2006 har bidratt til redusert inntektsulikhet, mens finanskrisen trolig ga en ytterligere effekt i 2008. I internasjonal sammenheng er inntektsulikheten i Norge blant de laveste.

Regjeringen oppnevnte i april 2008 et utvalg som skulle utrede årsakene til de økende økonomiske forskjellene – Fordelingsutvalget. Utvalget skulle foreta en bred analyse av faktorer som bestemmer inntektsfordelingen, og vurdere tiltak for å bekjempe fattigdom og jevne ut økonomiske forskjeller i Norge. Rapporten fra utvalget ble levert 30. april 2009. Blant hovedkonklusjonene er at inntektsfordelingen i Norge er jevn sett i internasjonal sammenheng, til tross for at ulikheten har økt noe. Mye av økningen skyldes økte kapitalinntekter for dem som tjener mest. Utvalget peker på flere tiltak som kan bidra til redusert ulikhet. Fordelingsutvalgets arbeid er nærmere omtalt i avsnitt 4.5. Utvalgets rapport vil bli fulgt opp i en stortingsmelding som er planlagt fremmet våren 2011.

For at finanspolitikken skal være opprettholdbar på lang sikt må nåverdien av de ressursene som står til rådighet for offentlig sektor, være like stor som nåverdien av alle fremtidige utbetalinger. Bærekraftindikator 15, generasjonsregnskap, belyser de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av å videreføre dagens budsjettpolitikk, når en tar hensyn til demografiske utviklingstrekk, jf. figur 7.14. I et bærekraftperspektiv er det rimelig å se petroleumsformuen som en arv fra naturen som tilhører alle generasjoner. Ved å følge handlingsregelen for finanspolitikken sikrer en at petroleumsformuen også kommer framtidige generasjoner til gode. Den betydelige kapitaloppbyggingen i Statens pensjonsfond utland gir grunnlag for varige inntekter på statens hånd.

Kilde: Finansdepartementet.

Oppdaterte beregninger på generasjonsregnskapet viser en forbedring sammenliknet med beregningene til Nasjonalbudsjettet 2010, hovedsakelig som følge av at bruken av oljeinntekter er redusert. Det er gjort nærmere rede for generasjonsregnskapsberegningene i avsnitt 3.2.2, der bærekraften i offentlige finanser er drøftet i et bredere perspektiv.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland

Siktemålet med investeringene i Statens pensjonsfond utland er å oppnå høyest mulig avkastning over tid gitt moderat risiko. I kraft av våre langsiktige investeringer i svært mange av verdens selskaper har vi både et ansvar for og en egeninteresse i å bidra til god selskapsstyring og ivaretakelse av miljømessige og samfunnsmessige forhold. Regjeringen vektlegger derfor rollen som ansvarlig investor i forvaltningen av fondet. Regjeringen foreslo med bakgrunn i evalueringen av de tidligere etiske retningslinjene flere nye tiltak som vil kunne styrke hensynet til klima og bærekraftig utvikling i forvaltningen av fondet, jf. St.meld. nr. 20 (2008-2009) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2008. Det er blant annet vedtatt å etablere et nytt investeringsprogram som skal rettes mot miljørelaterte investeringsmuligheter, og departementet deltar i et utredningsprosjekt sammen med andre investorer der en utreder hvordan klimautfordringer kan påvirke de finansielle markedene, og hvordan investorer bør handle ut fra dette. Videre er det gjennom Norges Banks eierskapsutøvelse stilt klare forventninger til selskapers håndtering av klimaendringer i egen virksomhet og leverandørkjeden. Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland omtales i kapittel 5.

Høyere utdanning

Befolkningens utdanningsnivå er en indikator for tilbudet av kvalifisert arbeidskraft til offentlig og privat sektor. Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn. Utdanning gir grunnlag for arbeidsmarkedstilknytning og inntekt som igjen er viktig for en god helse, jf. St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Forskning og høyere utdanning spiller en viktig rolle for oppbygging av den menneskelige kapitalen, som er den viktigste målbare enkeltkomponent i nasjonalformuen.

Bærekraftindikator 16, befolkningen fordelt etter utdanning, viser at utdanningsnivået har steget markant siden 1970 og at det fortsatt stiger, jf. figur 7.15. Andelen av befolkningen med universitets- eller høyskoleutdanning økte fra 7 pst. i 1970 til nærmere 27 pst. i 2008. Utdanningsnivået i Norge forventes å stige framover blant annet som følge av at stadig flere unge kvinner fullfører høyere utdanning. Halvparten av kvinnene i alderen 25-29 år hadde høyere utdanning i 2008. Mens en økende andel fullfører høyere utdanning er frafallet i videregående utdanning, særlig yrkesfagene, høyt. Det representerer en betydelig utfordring.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Utstøting fra arbeidslivet

Bærekraftindikator 17 viser at summen av langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel av befolkningen gjennomgående har økt over tid til tross for noe nedgang i antallet langtidsledige, jf. figur 7.16. Som det fremgår av figuren var nesten 12 pst. av befolkningen mellom 18 og 66 år enten uføretrygdet eller langtidsledig ved utgangen av 2009. I 4. kvartal 2009 var det ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) 23 000 langtidsledige. Dette er en økning på 11 000 personer i forhold til 4. kvartal 2008.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Veksten i antallet mottakere av uføreytelser fortsetter. Ved utgangen av 2009 var det registrert om lag 346 000 personer med uføreytelser – en økning på 7 000 personer fra 2008. Mye av veksten kan forklares med endringer i befolkningssammensetningen. Det er en betydelig utfordring at andelen uføre er meget høy og økende i Norge. At en stor andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidslivet, svekker verdiskapingen og evnen til å videreføre gode velferdsordninger.

Om lag 10 pst. av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn. I enkelte innvandrergrupper er andelen uføretrygdede og ledige svært høy. Regjeringen vil legge til rette for at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere økte fra 6,7 pst. i 2. kvartal 2009 til 7,3 pst. i 2. kvartal 2010. I samme periode økte den registrerte ledigheten i den øvrige befolkningen fra 2,1 pst. til 2,2 pst.

Arbeid mot sosialt betingede helseforskjeller

Bærekraftindikator nr. 18 er forventet levealder ved fødsel. Indikatoren fanger opp viktige forhold ved helse og velferd. Den forventede levealderen ved fødselen økte med 0,1 år for kvinner og 0,3 år for menn fra 2008 til 2009. Kvinner kan forvente å leve 83,1 år og menn 78,6 år, jf. figur 7.17. I Japan, der levealderen er lengst, kunne jenter som var født i 2007 forvente å bli 86,0 år og gutter 79,2 år. Dette kan si noe om forbedringspotensialet i Norge. Samtidig er det forhold i utviklingen som over tid kan være med på å redusere forventet levealder ved fødsel.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Framtidens nordmenn vil i større grad enn i dag få utfordringer knyttet til livsstilsykdommer. I 2008 var nesten hver tredje norske mann og hver femte norske kvinne over 16 år overvektige. Hver tiende nordmann over 16 år har helsefarlig overvekt. Overvekt og fedme fører til type 2-diabetes og økt forekomst av hjerte-karsykdommer. Selv om andelen av befolkningen med helsefarlig overvekt har økt i Norge, er vi bedre stilt enn flere andre land. For eksempel har om lag 30 pst. av voksne amerikanere helsefarlig overvekt.

I St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen presenterer Regjeringen en strategi for styrking av det forebyggende arbeidet i helsetjenesten. Dette gjøres blant annet for å møte de fremtidige helseutfordringene som er skissert over.

7.2.7 Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen

Regjeringen har en nær dialog med Sametinget om oppfølging av det samiske perspektivet i miljø- og ressursforvaltningen. Miljøverndepartementet og Sametinget fastsatte våren 2007 nærmere retningslinjer for konsultasjoner i saker om utarbeidelse av verneplaner. I 2009 undertegnet Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Sametinget en samarbeidsavtale om konsultasjoner ved bl.a. vind- og vannkraftutbygging i samiske områder.

Den nye plandelen av plan- og bygningsloven, gir Sametinget innsigelsesmyndighet dersom en plan får «vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse».

Klimaendringer gir utslag for landbruket i samiske områder, så vel som for reindriften mht. beitebetingelser og driftsmuligheter. Samisk høgskole leder gjennomføringen av prosjektet EALÁT, som utreder hvordan reinbeiteområder i Arktis påvirkes av klimaendringer. Prosjektet er en oppfølging av Arktisk Råds klimarapport (ACIA).

Samerettsutvalget II avleverte i desember 2007 NOU 2007: 13 Den nye sameretten som inneholder en rekke forslag om ny lovgivning og om endringer i eksisterende lover. NOU 2007: 13 ble sendt på høring 15. februar 2008, med høringsfrist 15. februar 2009. Saken er nå under behandling.

7.3 Bred medvirkning og oppfølging

Regjeringen fører en politikk som oppmuntrer næringsliv, organisasjoner, forvaltning, skoler, utdanningsinstitusjoner og den enkelte til å delta aktivt i arbeidet for en bærekraftig utvikling.

7.3.1 Næringslivets rolle

Næringslivets evne til innovasjon i retning av mer bærekraftige produksjonsprosesser og deres vilje til å ta samfunnsansvar er viktig i arbeidet for bærekraftig utvikling. Regjeringen vil medvirke til at det offentlige går foran som ansvarlig forbruker ved å etterspørre varer og tjenester som er tilvirket etter høye miljømessige og etiske standarder. Regjeringen forventer at alle selskaper tar samfunnsansvar, enten de er offentlig eller privat eid. Statens pensjonsfond utland søker å påvirke selskaper der fondet er investert til å ta sosialt og miljømessig ansvar.

Regjeringen mener at norsk næringsliv bør vise et særskilt samfunnsansvar ved å benytte de beste tilgjengelige standardene og beste praksis når de opererer i andre land, særlig i land der sosiale, etiske og miljømessige forpliktelser står svakt. Regjeringen vil oppfordre land og selskaper til å slutte opp om internasjonalt anerkjente prinsipper og rapporteringsnormer som FNs Global Compact og Global Reporting Initiative, slik at bedriftene kan etterprøves på sin innsats.

Staten har en viktig rolle som tilrettelegger av arenaer for dialog, gjennom informasjonsarbeid og gjennom sin rolle som eier, investor, myndighetsutøver, innkjøper og pådriver. Regjeringen la i januar 2009 fram St.meld. nr. 10 (2008-2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi. Meldingen legger til grunn at norske selskaper skal være blant de fremste i å utøve samfunnsansvar og på den måten bidra til å styrke menneskerettighetenes stilling, skape anstendige arbeidsvilkår, ta vare på miljøet og bekjempe korrupsjon. Regjeringen mener at et aktivt engasjement fra bedriftene på disse områdene vil virke positivt både for bedriftene og for samfunnet for øvrig.

7.3.2 Miljøinformasjon og den enkeltes rolle

Regjeringen ønsker å gjøre det enklere for folk å være miljøvennlige i hverdagen.

Forbruksnivå og forbruksmønster har stor innvirkning på miljøet. Miljø-, ressurs- og klimabelastningen fra forbruket i Norge er høyere enn det som svarer til et bærekraftig nivå i global målestokk. Et endret forbruksmønster og redusert ressursbruk vil kreve endringer i både holdninger, atferd og livsstil – så vel som i teknologibruk og innretningen av økonomisk politikk. Ved bevisst handling kan forbrukerne gjennom etterspørselen bidra til å påvirke næringsdrivende til å endre både produktsortiment og måten produktene blir produsert på. Et mål i forbrukerpolitikken er å legge til rette informasjon til forbrukerne om miljøkonsekvenser av forbruksvalg. I den forbindelse vil det være viktig blant annet å videreutvikle de eksisterende ordningene for frivillig positiv miljømerking av forbruksvarer (Svanen og Blomsten).

Grønne skatter og avgifter innebærer en betaling for miljøkostnader som oppstår ved produksjon og forbruk. I de fleste tilfeller er pris et viktig kriterium i forbrukernes valg mellom ulike alternativer. Bruk av økonomiske virkemidler egner seg derfor meget godt til å vri forbruket mot produkter som gir lav miljøbelastning selv om den enkelte forbruker ikke gjør produktvalg ut ifra en miljøvurdering.

God informasjon er viktig for at forbrukeren skal kunne ta hensyn til miljø. Retten til miljøinformasjon i Norge er lovfestet gjennom en egen lov om rett til miljøinformasjon. Loven forplikter offentlige forvaltningsorganer til å gjøre informasjon om miljøtilstanden og miljøforhold innenfor sine ansvarsområder allment tilgjengelig. For at miljøinformasjon skal kunne holdes tilbake, må det være reelle og saklige grunner for det, og informasjonen eller dokumentet den finnes i må være unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven. Miljøsertifisering har til hensikt å gi tjenesteprodusenter og andre virksomheter dokumentasjon på at de arbeider systematisk med miljø. Regjeringen vil styrke miljøinformasjonen og gjøre miljømerker bedre kjent i offentligheten. En forskrift om offentlige innkjøp, som ble innført fra årsskiftet 2007, åpner for at miljømerker kan benyttes som dokumentasjon av krav som stilles ved innkjøp.

7.3.3 Frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle i det norske demokratiet. Organisasjonene bidrar til å øke kunnskapen om miljø- og utviklingsspørsmål og til å sette disse spørsmålene på dagsorden. I Norge har det vært et godt og tett samarbeid mellom myndighetene og organisasjoner om bærekraftig utvikling. Regjeringen ønsker å videreutvikle dette samarbeidet. Finansdepartementet opprettet derfor i 2008 en ny møteplass mellom organisasjoner og myndigheter, der det tas opp spørsmål av relevans for oppfølgingen av strategien for bærekraftig utvikling.

Norge fremmer medvirkning fra ikke-statlige organisasjoner i det internasjonale miljøvernsamarbeidet. Det er en tradisjon å ha representanter for organisasjonene med i nasjonale delegasjoner ved større FN-konferanser. Organisasjonene dannet nettverket Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) etter Riokonferansen i 1992 for å følge opp gjennomføringen av Agenda 21. ForUM har mer enn 50 tilsluttede organisasjoner og finansieres i hovedsak av Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet.

Den norske kirke har et stort engasjement i spørsmål knyttet til miljø-, klima, forbruk og rettferd. I de fleste bispedømmene er det etablert egen miljøledelse, og Kirkerådet driver prosjektet Grønne menigheter, som er en del av arbeidet med grønn stat.

7.3.4 Offentlige anskaffelser

Offentlig sektor kjøpte i 2008 inn varer og tjenester for rundt 380 mrd. kroner. Statsforvaltningens andel var rundt 123 mrd. kroner. Det er et stort potensial for reduksjon av miljøbelastningene fra det offentliges innkjøp og bruk av varer og tjenester.

Regjeringen la i juni 2007 fram en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Planen gjelder for 2007 – 2010. Planen inneholder en egen miljøpolitikk for statlig innkjøp med konkrete mål og krav til innkjøp av særlige viktige produktgrupper. Målene og kravene i planen ble gjort gjeldende fra og med 1. januar 2008. Veiledende miljøkriterier for de prioriterte produktgruppene til bruk for innkjøpere legges fortløpende ut på www.anskaffelser.no. Miljøledelse i statlige virksomheter videreføres gjennom handlingsplanen og miljøpolitikken for statlige innkjøp er en obligatorisk del av miljøledelsessystemet. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har fått ansvaret for å følge opp handlingsplanen for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser som omfatter miljøhensyn. For å gi offentlige virksomheter den hjelp de måtte trenge for å gjennomføre handlingsplanen, er det i hvert fylke etablert en regionalt faglig støttetjeneste (knutepunkt) som skal stå tilrådighet for statlige og kommunale virksomheter.

Som et ledd i arbeidet med å redusere klimautslippene inngikk Miljøverndepartementet og Norsk Industri en særskilt avtale om aktivt bruk av de prinsipper som er nedfelt i Regjeringens handlingsplan om miljø- og samfunnsansvar i offentlig anskaffelser. Avtalen inneholder overordnede mål for hva man skal oppnå, bl.a. fokus på innovative løsninger. Avtalen gjelder for innkjøp av varer og tjenester til drift av virksomhetene som er medlemmer av Norsk Industri, og blant annet prioritere produktgrupper som har stort potensial for energieffektivisering og reduserte klimautslipp.

7.3.5 Lokalforvaltningens rolle

Kommunene har et hovedansvar for arealforvaltningen. De er både tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere og demokratiske organer med ansvar for samfunnsutvikling. De er derfor viktige i arbeidet med miljø og bærekraftig utvikling. Energi, avfallshåndtering, avløpsrensing, lokal luftforurensning og viltforvaltning er andre viktige områder hvor kommunene har en sentral rolle.

Den nye plan- og bygningsloven gir kommunene strengere krav om og større rom for å fremme miljøhensyn og en bærekraftig utvikling i sin areal- og samfunnsplanlegging. Loven forutsetter åpenhet og medvirkning i beslutningsprosessene, og innfører krav om at alle kommunestyrer og fylkesting skal vedta en planstrategi som grunnlag for sin virksomhet. Planstrategien vil være et viktig element i lokaldemokratiet og debatten om prioriteringer og verdivalg.

Kommunene eier ifølge Enova rundt ¼ av alle yrkesbygg i Norge og står for 1/3 av energibruken i norske næringsbygg. Dette utgjør et stort potensial for redusert energibruk og energiomlegging.

Miljøverndepartementets samarbeid med Kommunenes sentralforbund (KS) om programmet Livskraftige kommuner – kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling omfatter nå 192 kommuner. Over 150 kommuner er i gang med konkrete klimatiltak. Programmet skal styrke kommunenes miljøkompetanse og støtte opp under det nasjonale arbeidet med bærekraftig utvikling. Avtalen om Grønne energikommuner mellom Kommunal- og regionaldepartementet, Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet og Kommunenes Sentralforbund har som mål å få kommunene til å satse på energieffektivisering, fornybar energi og å få ned klimagassutslippene.

7.3.6 Utdanning for bærekraftig utvikling

Kunnskap er en helt sentral forutsetning for å lykkes i arbeidet med en bærekraftig utvikling, og skoler og andre utdanningsinstitusjoner kan gi viktige bidrag. Et av formålene med grunnopplæringen er å fremme forståelse om bærekraftig utvikling blant elevene. Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å følge opp og delta i arbeidet med FNs tiår for Utdanning for bærekraftig utvikling, som strekker seg fra 2005 til 2014. Direktoratet bistår også i arbeidet med å utvikle en samlet nasjonal strategi for utdanning for bærekraftig utvikling.

7.4 Livskvalitet

7.4.1 Bakgrunn

Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap, og på at alle mennesker i Norge skal ha mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og arbeidsledighet er en sløsing med samfunnets ressurser. Samtidig er det å være i arbeid svært viktig for den enkeltes oppfatning av hvor godt hun eller han har det i sitt eget liv. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er det viktigste virkemiddelet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn.

Muligheten for den enkelte til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv avhenger av en rekke forhold. Helse, sosiale relasjoner og økonomiske forhold er sentrale faktorer. Videre kan enkeltpersoner ha svært ulike oppfatninger om hva som er viktig for deres livskvalitet. Dette gjør det vanskelig å enes om én indikator for utviklingen i livskvalitet. Det er også et spørsmål om alle innbyggere skal vektlegges like mye i slike indikatorer, eller om det bør legges større vekt på livskvaliteten til de dårligst stilte i samfunnet. Sammenhengene mellom politiske beslutninger og faktorer som er viktige for den enkeltes livskvalitet er også kompliserte, og enkelte faktorer vil bare i begrenset grad kunne påvirkes gjennom politiske beslutninger.

Internasjonalt pågår det betydelig arbeid med å videreutvikle målinger av livskvalitet og samfunnsmessige framskritt. Arbeidet er bredt basert, og involverer både internasjonale organisasjoner, forskningsmiljøer og nasjonale statistikkbyråer. Bak dette arbeidet ligger en erkjennelse av at menneskers livskvalitet avhenger av langt mer enn den samlede inntekten i samfunnet, og dermed ikke kan måles ved brutto nasjonalprodukt (BNP) alene.

Nasjonalbudsjettet 2010 inneholdt en bred drøfting av måling av levekår og livskvalitet, herunder av viktige problemstillinger og av norske og internasjonale initiativer. I tillegg ble det presentert enkelte resultater fra undersøkelser av hva som påvirker enkeltmenneskers livskvalitet, herunder inntekt.

I Norge publiserer Statistisk sentralbyrå jevnlig et bredt utvalg av nøkkeltall om og analyser av befolkningens levekår i Norge. Disse baserer seg i stor grad på målbare og objektive størrelser fra registre og andre eksisterende datakilder. I tillegg foretar Statistisk sentralbyrå omfattende intervjuundersøkelser, hvorav levekårsundersøkelsene er særlig relevante i denne sammenhengen. Hvert år, i Samfunnsspeilets dobbeltutgave nummer 5-6, presenterer Statistisk sentralbyrå et bredt utvalg av nøkkeltall om befolkningens levekår i Norge. Samfunnsspeilet i fjor høst viet spesiell oppmerksomhet til regionale forskjeller og tok for seg dimensjoner som befolkning, helse, utdanning, arbeid og arbeidsmiljø, økonomiske levekår, boforhold, kriminalitet og fritid og kultur. Gjennomgangen viste betydelige regionale forskjeller på de fleste sosiale indikatorene for levekår. På denne bakgrunnen konkluderer artikkelforfatterne med at det er et godt stykke igjen til vi kan si at mulighetene for livsutfoldelse er noenlunde likt fordelt over hele Norge.

Når det gjelder subjektive indikatorer for livskvalitet, gjennomfører Synovate undersøkelsen Norsk Monitor der et representativt utvalg av den norske befolkningen bl.a. blir spurt om sin oppfatning av egen lykke. Undersøkelsen har til hensikt å belyse hvordan lykkenivået i befolkningen utvikler seg, samt hvilke faktorer som særlig har betydning for folks lykkefølelse. Norsk Monitor har vært gjennomført annethvert år siden 1985, sist i 2009. Professor Ottar Hellevik ved Universitetet i Oslo har analysert resultatene, og finner at det norske lykkenivået i 2009 – som i de tre foregående undersøkelsene – ligger noe høyere enn det gjorde på 1980- og 1990-tallet. At lykkenivået er steget i Norge, forklares blant annet av velstandsvekst og en endring i befolkningens verdisyn fra en materialistisk til en idealistisk verdiorientering.

Arbeidet med måling av livskvalitet i Norge skjer langs flere spor, der også andre aktører enn de som nevnes ovenfor er involvert, for eksempel Bedriftsøkonomisk institutt (BI) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). For en oversikt over dette arbeidet vises det til et planlagt temanummer om levekår og subjektiv livskvalitet i Tidsskrift for velferdsforskning i 2011.

7.4.2 Det internasjonale arbeidet for måling av samfunnsutviklingen

Det pågår for tiden betydelig arbeid også internasjonalt knyttet til videreutvikling av måling av livskvalitet, bl.a. i OECD og EU, samt knyttet til oppfølgingen av den såkalte Stiglitz-Sen-Fitoussi-kommisjonen. I tillegg pågår arbeid i noen enkeltland og i internasjonale organisasjoner og forskningsmiljøer.

Et av de mest sentrale internasjonale initiativene er Measuring the Progress of Societies i regi av OECD. Dette prosjektet sikter mot å utvikle økonomiske, sosiale og miljømessige nøkkelindikatorer som kan gi et utfyllende bilde av hvordan livskvaliteten i ulike samfunn utvikler seg, samt å fremme bruken av slike indikatorer i ulike beslutningsprosesser. OECD har i samarbeid med andre organisasjoner arrangert tre internasjonale konferanser, i 2004, 2007 og 2009. På konferansen i Istanbul i 2007 ble det vedtatt en erklæring som rettesnor for det videre arbeidet. Denne erklæringen ble undertegnet av blant andre EU-kommisjonen, OECD, FN, Organisasjonen av islamske stater og Verdensbanken. Erklæringen tar til orde for en internasjonal debatt basert på solide statistiske data og indikatorer vedrørende hva framskritt betyr i vår tid, den globale utviklingen i framskritt og forskjeller mellom land. Arbeidet ble videreført på konferansen i Sør-Korea i oktober 2009. OECD har planlagt å utgi en publikasjon neste år, som samler økonomiske, sosiale og miljømessige nøkkelindikatorer for en rekke land. Neste internasjonale konferanse under dette initiativet er planlagt avholdt i India i 2012. Norge er representert i arbeidet i OECD gjennom Statistisk sentralbyrå.

Stiglitz-Sen-Fitoussi-kommisjonen, Commission on the Measurement of Economic Performance and Social Progress, ble oppnevnt av Frankrikes president Sarkozy i 2008, og avla sin sluttrapport i september 2009. Kommisjonen vurderte hva slags indikatorer som gir et mest mulig dekkende bilde av samfunnsutviklingen, på områdene økonomiske ressurser, livskvalitet og bærekraft. Kommisjonens anbefalinger er gjengitt i Nasjonalbudsjettet 2010. Kommisjonens arbeid følges opp langs flere spor. Eurostat har satt ned en egen gruppe som skal vurdere hvordan anbefalingene bl.a. fra denne kommisjonen kan ivaretas innenfor det europeiske statistikksamarbeidet (ESS). Gruppen har hatt ett møte, der Norge var representert ved administrerende direktør i Statistisk sentralbyrå. Statistisk sentralbyrå deltar også i en av de arbeidsgruppene som er opprettet. Stiglitz-Sen-Fitoussi-kommisjonens anbefalinger er også et utgangspunkt for OECDs arbeid med å forbedre internasjonal statistikk.

I EU pågår det også arbeid med indikatorer for livskvalitet. Eurofund (The European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions) utarbeider hvert fjerde år en livskvalitetsundersøkelse som dekker alle medlemslandene og inneholder både objektive og subjektive indikatorer, og arrangerte også en konferanse om temaet i september i år. EU-kommisjonen har satt i gang arbeid med å vurdere levekårsindikatorer og subjektive indikatorer for livskvalitet, det sistnevnte i samarbeid med OECD.

Det pågår også et omfattende internasjonalt arbeid med beslektede problemstillinger, bl.a. med å videreutvikle nasjonalregnskapet. Sentrale spørsmål her omfatter bedre måling av produksjon og konsum av offentlige tjenester, samt behandling av fritid og av produksjon i hjemmet. Statistisk sentralbyrå deltar også i dette arbeidet.

7.4.3 Videre oppfølging

I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2010 understreket Stortinget behovet for å starte arbeidet med konkret utvikling av nye indikatorer basert på den beste tilgjengelige forskning og erfaring, og ba regjeringen om å vurdere dette i Nasjonalbudsjettet 2011.

Utvikling av nye indikatorer for levekår og livskvalitet er et møysommelig og langsiktig arbeid, som bør forankres internasjonalt. Regjeringen følger nøye med på det arbeidet som pågår internasjonalt og vil komme tilbake til spørsmålet om utvikling av nye indikatorer for Norge i forbindelse med den planlagte revisjonen av bærekraftsstrategien i 2011.