Neste kapittel

Forrige kapittel

3 Global helse – interesser og rettigheter

3.1 Regjeringens globale helseinnsats

Global helse er høyt prioritert av regjeringen og et satsingsområde i utenriks- og utviklingspolitikken.

Arbeidet for global helse inkluderer oppfyllelsen av helsetusenårsmålene og ivaretakelsen av individets rettigheter globalt, så vel som norsk folkehelse. Utenriks- og utviklingspolitikken bygger på og har som mål å fremme og overholde grunnleggende menneskerettigheter. Rettighetsperspektivet ligger til grunn for og er en betydelig del av motivasjonen for regjeringens sterke engasjement for tusenårsmålene. Satsing på global helse er samtidig en investering i menneskelig sikkerhet, vekst og stabilitet.

Boks 3.1 Hva er et fellesgode?

Økonomer beskriver rene fellesgoder som ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderende. Ikke-rivaliserende betyr at en persons (eller et lands) tilgang til et gode, som ren luft, ikke går på bekostning av andres tilgang til det samme godet. Ikke-ekskluderende betyr at når godet gjøres tilgjengelig for en person, så er det også tilgjengelig for alle andre. Typisk for slike goder er at nytteverdien for en privatperson ofte er mindre enn for samfunnet som helhet. Dermed vil en markedsstyrt tilførsel av fellesgoder ikke møte samfunnets behov. En kollektiv satsing er nødvendig. På nasjonalt nivå vil dette ofte være et myndighetsansvar, og sikres gjennom virkemidler som skatt, regulering og offentlig forbruk.

Fellesgoder strekker seg over landegrenser og regioner, og fra den lokale til den globale sfæren. Problemer knyttet til å sikre fellesgoder i en nasjonal kontekst forsterkes når det er snakk om globale fellesgoder. Dette skyldes at det er store forskjeller på kostnad og nytteverdi mellom det nasjonale og det globale nivået. Det er dermed særlig vanskelig å sikre en kollektiv innsats over landegrensene.

Kilde: Verdensbanken, Annual Review of Development Effectiveness 2008

FNs tusenårsmål for utvikling og bekjempelse av fattigdom er hovedfundamentet for regjeringens utviklingspolitiske innsats. Av åtte tusenårsmål omhandler tre helse spesifikt, og inkluderer mål om redusert barnedødelighet, bedret mødrehelse og reduksjon av smittsomme sykdommer, spesielt hiv og aids, tuberkulose og malaria.

Prinsippet om lik tilgang til helsetjenester for alle ligger i bunn, og er retningsgivende for Norges helseengasjement i alle fora. Tilgang til helsetjenester for kvinner og barn, samt for sårbare grupper som mennesker med funksjonsnedsettelse, fattige, flyktninger og minoriteter er sentralt i regjeringens arbeid.

Globalt helsearbeid dreier seg også om ivaretakelsen av norsk folkehelse. Migrasjon og mer utstrakt reisevirksomhet gjør at smittsomme sykdommer og mattrygghet er utfordringer med en sterkere grenseoverskridende dimensjon. Internasjonale forpliktelser og regelverk kommer til anvendelse også i Norge, og påvirker norsk folkehelse. Livsstilsrelaterte helsefaktorer som alkohol og tobakk har grenseoverskridende aspekter. Pandemitrusselen må møtes med en samordnet internasjonal respons.

Strategisk satsing på nye tilnærminger med solid politisk forankring har gitt resultater. I den kommende tiårsperioden skal Norge videreføre innsatsen for å mobilisere politisk vilje internasjonalt, og videreutvikle Norges posisjon som en gjenkjennelig og troverdig aktør innen global helsepolitikk. Norsk innsats skal være målrettet, resultatorientert og inkluderer innovasjon og risikovilje. Samtidig skal også langsiktighet og forutsigbarhet ivaretas. Et solid kunnskapsgrunnlag skal ligge i bunn for utformingen av norsk politikk.

3.2 Arenaer for det globale helsearbeidet og norsk helsediplomati

Helsediplomati rommer både utviklingssamarbeid, annet internasjonalt samarbeid og politisk mobilisering. Norge er en synlig og tydelig aktør i utviklingen av global helse og helsebistand. Norge har gjennom en årrekke bidratt både politisk, finansielt og faglig innen global helse og helsebistand.

Det er en målsetting å bidra til mer effektivt samarbeid mellom FN-systemet, Verdensbanken med regionale utviklingsbanker og globale ordninger innen helse for å fremskynde og styrke resultatoppnåelse på landnivå. Norsk støtte til utviklingssamarbeid innen helse har økt kraftig siden 2000.

Statsminister Stoltenberg lanserte The Global Campaign for the Health MDGs og Network of Global Leaders (nettverk av 11 stats- og regjeringsledere) i 2007, og kunngjorde i FN i 2009 at Norge frem til 2020 vil bidra med tre milliarder kroner til globalt samarbeid for kvinne- og barnehelse. I 2006 presenterte Utenriksministeren sin agenda for å synliggjøre hvordan folkehelse og helsesikkerhet inngår i utenrikspolitikken. Dette munnet ut i Osloerklæringen fra 7-landsgruppen om utenrikspolitikk og helse året etter (jfr. Kapittel 4.3.5). Norsk innsats er også forankret i en rekke styreverv, blant annet WHO 2010-2013. Til sammen danner dette grunnlag for en stor del av den norske globale helseinnsatsen og har bidratt til at viktige strategiske allianser er etablert innen både utenrikspolitikk, utviklingspolitikk og helsepolitikk.

FNs menneskerettighetsråd er særlig viktig med henblikk på rettighetsspørsmål. Sikkerhetsrådet er en viktig politisk arena, jfr. for eksempel resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og resolusjon 1983 om hiv og aids og sikkerhet i konfliktsituasjoner, inkludert fredsbevarende operasjoner.

Utviklingspolitiske arenaer

De viktigste kanaler for norsk utviklingssamarbeid knyttet til global helse er multilaterale, og omfatter vaksinealliansen (GAVI), FNs befolkningsfond (UNFPA), Det globale fondet, Verdens helseorganisasjon (WHO), FNs aidsprogram (UNAIDS), legemiddelinnkjøpsordningen UNITAID, FNs barnefond (UNICEF) og Verdensbanken. Disse kanalene har til sammen særlig gode forutsetninger for å håndtere grenseoverskridende problemstillinger og utgjør hovedtyngden av det norske helseengasjementet. De store helserelaterte multilaterale organisasjonene er ikke minst viktige arenaer for politisk mobilisering.

Norsk bilateralt utviklingssamarbeid er også en viktig del av den norske satsingen på de helserelaterte tusenårsmålene, primært gjennom innovative bilaterale prosjekter for resultatstyring, ofte forankret på statsledernivå, og bistand gjennom sivilt samfunn og Fredskorpset. Retten til grunnleggende helsetjenester og medisiner, spesielt for sårbare grupper, vektlegges også i bilateral dialog med politikere og myndigheter i samabeidslandene og i utforming av prosjekter og programmer. Sivilt samfunn og privat sektor er et viktig supplement til offentlig sektor innen helsesystemstyrking, innovasjon og tjenestelevering i mange land, og er også sentrale pådrivere for retten til helse.

Boks 3.2 Sivilt samfunns rolle i global helse

Sivilt samfunn er anerkjent som en sentral aktør ikke bare i lokalsamfunn og på landnivå, men også internasjonalt. Sivile samfunnsorganisasjoner har i de fleste land, også i Norge, hatt stor betydning for utviklingen av dagens helsesystem, og senere som pådrivere i innsatsen mot enkeltsykdommer og for den generelle folkehelsen.

I mange utviklingsland er en stor andel av helsetjenestene drevet av trosbaserte organisasjoner, ofte som en følge av den mangeårige innsatsen til misjonsorganisasjoner og andre kirkelige og religiøse organisasjoner.

I nyere tid har det sivile samfunn hatt en spesielt sentral rolle i arbeidet for å oppnå helsetusenårsmålene. Et eksempel på dette er arbeidet mot hiv og aids, både innen forebygging og direkte tjenestelevering, men ikke minst som pådrivere i forhold til informasjon, arbeid mot stigmatisering, for retten til behandling og i arbeidet med tilgang til medisiner. En annen viktig oppgave er å være vaktbikkje og holde myndigheter ansvarlige for sine forpliktelser.

Innen de globale helseinitiativene og fondene, som GAVI og Det globale fondet, er sivilt samfunnsorganisasjoner aktive og viktige deltagere helt opp til styrenivået. De spiller også en viktig rolle inn mot FN-prosesser, selv om de der er observatører og ikke fullverdige medlemmer.

De store internasjonale sivile samfunnsorganisasjonene er viktige støttespillere for de multilaterale organisasjonene. De er uavhengige av myndigheter og har ofte større grad av fleksibilitet. Dette gjør at de kan være komplementære til blant annet FN-systemet, og pådrivere innen global helse gjennom sine sterke fagmiljøer. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er et innsatsområde der slike organisasjoner og deres lokale nettverk av nasjonale foreninger spiller en særlig viktig rolle, for eksempel i forhold til trygg abort eller for å beskytte og fremme rettighetene til sårbare grupper. International Planned Parenthood Federation (IPPF) er én av flere slike samarbeidspartnere som har mottatt norsk støtte over bistandsbudsjettet i en årrekke.

På denne måten er sivilt samfunnsorganisasjoner viktige endringsagenter for å fremme rettigheter både for befolkningen som helhet og for sårbare grupper slik som mennesker med funksjonsnedsettelse, hiv-positive eller jenter som blir utsatt for kjønnslemlestelse. Norge støtter norske og internasjonale sivilt samfunnsorganisasjoner både direkte og gjennom ulike fond og samarbeidspartnere.

En betydelig andel av norsk bilateral bistand til helse, ikke minst i humanitære og konfliktsituasjoner, kanaliseres gjennom sivile samfunnsaktører, deriblant Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Digni (tidligere Bistandsnemnda), Leger uten grenser og Atlasalliansen.

Politisk og normativt helsearbeid

WHO er som FNs normative organ på helse en sentral arena. WHOs konstitusjon fastslår at organisasjonen skal arbeide for at alle folk skal ha den beste helsetilstand som det er mulig å oppnå. Et sterkt WHO med et klart mandat og nødvendig autoritet og legitimitet til å oppfylle sine roller, er i alle medlemslandenes interesse.

Norge er styremedlem i WHO for perioden 2010-2013. Regjeringens WHO-strategi av september 2010 vektlegger særlig WHO sine normative funksjoner og rolle i global kunnskapsforvaltning om helse. Dette er et viktig fundament for den resultatbaserte innsatsen også gjennom andre kanaler, som for eksempel GAVI. Strategien angir disse overordnede målsettingene for styremedlemskapet:

Bekjempe fattigdom ved å bidra til oppnåelsen av FNs tusenårsmål
Underbygge og fremme retten til helsetjenester
Bidra til å redusere de store sosiale forskjellene globalt
Bidra til å redusere sykdomsbyrden
Fremme kvinners rettigheter og likestilling

I tillegg til medlemskontingenten til WHO, er Norge én av de største bidragsyterne til WHOs utviklingssamarbeid gjennom tilleggsmidler over bistandsbudsjettet. For perioden 2010-2011 var dette 238,5 mill. kroner årlig. Norge vektlegger særlig WHOs arbeid innen de helserelaterte tusenårsmålene, forskning og kvinners helse.

Boks 3.3 Helse og menneskerettighetene

Retten til helse er nedfelt i internasjonale menneskerettighetsbestemmelser som konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 12), konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (artikkel 12), konvensjonen om barnets rettigheter (artikkel 24) og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (artikkel 25) hvor det legges vekt på retten til den høyest oppnåelige helse for den enkelte. Siden oppnevnelsen av en spesialrapportør på retten til helse under Menneskerettighetskommisjonen i 2002 har forståelsen av rammene for og god praksis relatert til retten til helse blitt styrket.

Menneskerettighetene slår fast at primæransvaret for å oppfylle slike rettigheter tilligger staten i hvert enkelt land. Det vil si at nasjonale myndigheter er forpliktet til å sørge for en høyest mulig helsestandard tatt i betraktning tilgjengelige nasjonale ressurser og muligheter. Helsetjenester for alle må ivaretas gjennom nasjonal politikk med nødvendig finansiering og reguleringer hvor prinsippene om verdighet og ikke-diskriminering ligger i bunn. En sunn befolkning er ikke bare et mål i seg selv, men også et viktig bidrag nasjonale myndigheter kan gi til en velfungerende privat sektor.

Underliggende faktorer for helse

God helse forutsetter tilgang til nok, trygg og ernæringsriktig mat, rent drikkevann, tilfredsstillende sanitære forhold, trygge arbeidsforhold og et rent miljø. Såkalte underliggende faktorer for helse er på regjeringens dagsorden i multilaterale fora som FNs miljøprogram (UNEP), FNs utviklingsprogram (UNDP), UNFPA og de regionale utviklingsbankene samt gjennom bilateralt samarbeid. Helse som sektor søkes integrert i regjeringens øvrige FN-politikk og i bilateralt samarbeid.

Andre arenaer

Fokus på tusenårsmålene knytter norsk global helsepolitikk til fattigdomsreduksjon i utviklingsland. Samtidig rommer det globale helsearbeidet også mange andre arenaer. Helsesamarbeid er en betydelig komponent i EØS-finansieringsmekanismene, med vekt på utvikling av mottakerlandenes helsesystemer og forebyggende arbeid og med et særlig fokus på barn og unges helse. 166 millioner euro ble gitt til helseprosjekter i perioden 2004-2009, i tillegg til betydelige midler innen fondene for forskning, stipender og frivillige organisasjoner. Helseprioriteringen videreføres i programperioden 2009-2014. Interessen i mottakerlandene er økende. For 2009-2014 vil det være et fokus på bilateralt programsamarbeid mellom etater i den norske helseforvaltningen og samarbeidspartnere i mottakerlandene.

Norge har et tett samarbeid med EU innen helse og mattrygghet. Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 har utviklingen i EU fått en stadig økende betydning for norsk lov- og regelverk. De senere årene har EUs medlemsland også inngått et stadig mer omfattende helsefaglig samarbeid på områder utenfor EUs indre marked. Norge deltar aktivt i dette samarbeidet.

Norge har et nært og godt samarbeid med Russland innen helse- og omsorgssektoren. UD bevilger årlig omlag 20 mill. kroner til helsesamarbeid med Russland. Midlene forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet og skal støtte opp om det arbeidet som gjøres innenfor Barentssamarbeidets helse- og sosialprogram og Nordlige dimensjons partnerskap for helse og livskvalitet. Hovedprioriteringer i samarbeidet er forebygging og bekjempelse av smittsomme sykdommer, livsstilsrelaterte sosial- og helseproblemer og utvikling av integrert spesialist- og primærhelsetjeneste. Særlige satsingsområder er hiv og aids, tuberkulose og fengselshelse, samt utsatte barn og unge.

Den bilaterale helseavtalen med Kina følges opp av en flerårig handlingsplan med særlig oppmerksomhet på folkehelse og forebygging, helsesystemutvikling, primærhelsetjeneste, infeksjonssykdommer (forebygging og kontroll) og global helse.