6 Fremtidsperspektiv

Alex Webb/Magnum Photos/All Over

Helse er et globalt fellesgode, og nasjonal folkehelse kan ikke sikres av stater alene. Nødvendigheten av regionalt og internasjonalt samarbeid for å sikre nasjonal folkehelse følger av dette. Samhandling på et felt som spenner fra å tilby adekvate helsetjenester til egen befolkning til helsefaglig samarbeid i Norden via tunge internasjonale politiske prosesser til store vaksinasjonsprogrammer i verdens fattigste og minst utviklede områder er ikke enkelt. Tilnærminger og innsatser må tilpasses konteksten de skal gi resultater i, eksempelvis sykdomsbildet og –byrden, ressurser som helsepersonell, budsjettmidler og legemidler samt den politiske og lokale situasjonen. Ytterligere en utfordring er spredningen av det globale helsearbeidet på flere ulike institusjoner, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Dette peker mot en sentral utfordring for oppfølging av denne meldingen: Å videreutvikle en samstemt norsk global helsepolitikk. Utformingen og gjennomføringen av norsk global helsepolitikk involverer på ulikt vis et stort antall aktører i statsforvaltningen, særlig UD, HOD og deres underliggende etater. Samfunnslivet forøvrig, som frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og næringsliv, er også involvert. Prinsipper, føringer, tilnærminger, prioriteringer og ressursbruk, herunder risikohåndtering og styring, må ses i sammenheng. Helhetlig politikk må utvikles og følges opp med referanse til den fulle bredden av utfordringer og virkemidler. Regjeringens politiske engasjement for global helse samt rapporten om samstemt politikk i Prop. S 1 (2010-2011) for Utenriksdepartementet utgjør et solid fundament for å arbeide videre med å styrke samhandlingen mellom nasjonale og internasjonale innsatser. Regjeringen vil følge dette opp aktivt, blant annet i arbeidet med Stortingsproposisjon nr. 1.

Oppgaven å gi retning til og fatte prioriteringer for norsk global helsepolitikk etter 2020 hører fremtiden til, men konturene av et endret bilde av utfordringer er allerede synlige. Økende problemer globalt med livsstils- og andre ikke-smittsomme sykdommer er allerede påpekt. En større andel av verdens fattigste kommer til å bo i mellominntektsland, noe som gjør at fattigdomsreduksjon i mindre grad kan innrettes mot fattige land og i større grad må rettes inn mot fattige grupper. Velstandsøkning i lav- og mellominntektsland vil ha konsekvenser for oppgavedeling, for nasjonalt ansvar og for innrettingen av bistand internasjonalt. Trusselen fra pandemier og klimaendringer legger ytterligere usikkerhet til den som alltid eksisterer som en konsekvens av politisk ustabilitet og svake stater. Urbanisering og andre endringer i levesett og bosettingsmønstre får også helsemessige konsekvenser. Kapasitet til å håndtere endringer er derfor en kritisk suksessfaktor for både å ivareta nasjonal folkehelse og å sikre helse for alle.