4 Prioriteringer

Jim Goldberg/Magnum Photos/All Over

Regjeringen vil styrke Norges rolle innen arbeidet med global helse ytterligere, med disse prioriteringene:

1. Mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse

2. Redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging

3. Fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse

Tusenårsmålene danner hovedrammen for norske prioriteringer. Dette betyr et fokus på tusenårsmål 4, 5 og 6, og dermed på barne- og kvinnehelse, barn og ungdom og bekjemping av smittsomme sykdommer. Samtidig peker helseaspektene ved de øvrige tusenårsmålene såvel som bredden i regjeringens globale helseengasjement mot behovet for et bredere anslag. Reduksjon av sykdom fokuserer på vaksinasjon, smittsomme sykdommer, styrking av helsesystem, helsepersonell, ikke-smittsomme sykdommer, matsikkerhet, vann, hygiene og sanitærtiltak. De sistnevnte områder inngår også som viktige forebyggende tiltak mot effektene av klimaendringer. Dette sammen med integrering av helsespørsmål i utenrikspolitikken, pandemiberedskap, tilgang på legemidler og innsats mot seksualisert vold, utgjør meldingens behandling av menneskelig sikkerhet.

Regjeringen mener at lik tilgang til helsetjenester er viktig for å utjevne sosiale forskjeller. Videre er det viktig å unngå diskriminering, for eksempel på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Derfor skal regjeringens politikk også ivareta tilgang til og utforming av helsetjenester tilpasset behovene til disse gruppene.

4.1 Mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse

4.1.1 Kvinners og barns helse

Likestilling er avgjørende for innfrielse av tusenårsmålene for helse. Kvinner og jenter må kunne oppsøke helsestasjoner uten samtykke fra sine familiemedlemmer. Økonomiske barrierer for tjenestetilgang, deriblant ulovlige egenandeler og korrupsjon, må bekjempes. Lovgivning for reproduktiv helse må sikre kvinner tilgang til prevensjon, beskyttelse mot tidlig ekteskap, vold og kjønnslemlestelse, og slå fast retten til trygg abort. Norge vil sette et sterkere fokus på rettigheter til tjenester og tiltak som er særlig viktige for barn, ungdom, kvinner og sårbare grupper, deriblant seksuell og reproduktiv helse og hiv-forebygging (se også kapittel 4.2.3).

I tillegg til tilgang på helsetjenester generelt, er familieplanlegging og kvalifisert fødselshjelp kritiske komponenter for å bidra til bedre kvinne- og mødrehelse. Familieplanlegging handler om jenters og kvinners rett til kontroll over egne valg knyttet til seksualitet og fertilitet. Det handler om tiltak rettet mot gutter og menn for å bidra til holdningsendring. Tilgang til seksualopplysning og prevensjon både for tenåringer og voksne kvinner og menn må sikres. I mange land er vold i nære relasjoner – inkludert kjønnslemlestelse og tvangs- og barneekteskap – en signifikant underliggende årsak til høy dødelighet og sykelighet blant jenter og kvinner. Tidlig ekteskap og graviditet setter ofte en stopper for utdanning og lønnet arbeid, og innebærer økt sårbarhet for hiv-smitte og svangerskapsrelaterte lidelser.

Hvert år dør over 273 000 kvinner som følge av komplikasjoner knyttet til graviditet, og det er anslått at 15 prosent av fødende får potensielt livstruende komplikasjoner. Tilstrekkelig antall kvalifiserte og motiverte helsearbeidere som har nødvendig infrastruktur, utstyr, retningslinjer og arbeidsvilkår for å kunne gjøre en god jobb er avgjørende. Regjeringen mener at reproduktiv helse også omfatter retten til trygg abort og tilgang til behandling om det oppstår komplikasjoner, uavhengig av om aborten er lovlig.

Kilde: The Lancet, vol. 378, issue 9797, 20 september 2011

Tusenårsmålet om mødrehelse er det målet som er lengst unna måloppnåelse innen 2015. I forkant av FNs toppmøte om tusenårsmålene i 2010 lanserte FNs generalsekretær Global strategi for kvinners og barns helse for å styrke fokus på tusenårsmål 4 og 5. Strategien føyer seg inn i den norske satsingen på kvinners og barns helse, og vil bli førende for norske prioriteringer i årene fremover.

Strategien fokuserer på de mest usatte gruppene som gravide kvinner, nyfødte barn og ungdom, herunder funksjonshemmede, i de 49 fattigste landene. Norge var delaktig i utviklingen av strategien, og regjeringen vil prioritere å følge den opp.

Utenriksministeren har deltatt i kommisjonen som ble oppnevnt for å utvikle metoder for stadfesting av økonomiske forpliktelser og resultatoppnåelse (Commission on Information and Accountability for Women’s and Children’s Health). Norge leder videre en arbeidsgruppe om innovasjon i tilknytning til strategien som arbeider med privat sektor og frivillige organisasjoner for å utvikle nye løsninger for å bedre mødre- og barnehelse. I forbindelse med hiv og aids er det en målsetting å eliminere hiv-smitte fra mor til barn. En global plan ble vedtatt innenfor rammen av FN med UNAIDS og det bilaterale amerikanske aidsprogrammet PEPFAR som anførere i juni 2011. Norge har gitt sin støtte til denne. Generalsekretæren i FN lanserte høsten 2011 initiativet Innovating for Every Woman, Every Child, som legger opp til nye og mer fleksible arbeidsmåter sentrert rundt partnerskap mellom FN og offentlige, private og sivilt samfunnsaktører i de fattigste landene.

Regjeringen vil:

• Styrke kvinners tilgang til basishelsetjenester i de fattigste landene, deriblant familieplanlegging inklusiv trygg og avkriminalisert abort og trygg fødsel og innovativ bruk av de mulighetene ny teknologi gir

• Lede an i arbeidet med å fremme seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og lik tilgang til helsetjenester

• Bidra til holdningsendringer der hvor dette er påkrevet for å gi sårbare grupper den samme tilgang til helsetjenester som andre

• Vektlegge betydningen av og fremme utdanning av flere jordmødre

• Bidra til kompetansebygging for helsepersonell innen behandling av ofre for vold i nære relasjoner og annen seksualisert og kjønnsbasert vold, primært gjennom WHO, UNFPA og UNAIDS

• Øke innsatsen mot kjønnslemlestelse ved forebyggende og holdningsskapende arbeid, både i Norge og internasjonalt.

• Bidra til holdningsendring hos gutter og menn når det gjelder vold mot kvinner

• Støtte forskning for å øke kunnskapen om hvordan seksuelle og reproduktive rettigheter og universell tilgang til helsetjenester påvirker helsesituasjonen

4.1.2 Barn og ungdoms helse – en investering for fremtiden

Rett til liv, overlevelse og optimal utvikling er et hovedprinsipp i FNs barnekonvensjon. Kronisk og akutt underernæring blant barn, lav fødselsvekt og for lite amming er estimert til å forårsake 3,5 millioner dødsfall blant små barn hvert år, hvilket representerer en tredjedel av alle dødsfall i denne aldersgruppen. Minst 200 millioner barn under fem år når aldri sitt utviklingspotensial, noe som har store individuelle og samfunnsøkonomiske konsekvenser. De tidlige barneårene er den viktigste perioden for all utvikling. Da legges grunnlaget for utdannings- og arbeidsmuligheter og man har mulighet for å redusere risikoen for underernæring, overvekt, mentale problemer, hjertesykdom og sosiale problemer senere i livet. Investering i de første leveårene er blant de viktigste tiltakene for å redusere helseulikheter. Den potensielle effekten av ernæringstiltak rettet mot barn og mødre er stor. For eksempel ville barnedødeligheten reduseres med minst 13 prosent dersom WHOs retningslinjer for amming ble fulgt.

Kilde: The Lancet, vol. 378, issue 9797, 20 september 2011

Sammen med de tidlige barneårene er ungdomstiden den perioden i livet som legger mye av grunnlaget for personlig utvikling og fremtidig helse og velferd. Verden har de største ungdomskullene noensinne samtidig som helsetrusler som tobakk, skadelig alkoholbruk, overvekt og utrygg seksualadferd er på frammarsj. Dette tilsier at helse- og utdanningssektorene er spesielt viktige for å ivareta ungdoms rettigheter og for å bygge stabile og bærekraftige samfunn.

Barns helsebehov varierer med alderen. Det er derfor viktig å legge en livssyklustilnærming til grunn. FNs barnekomité har utgitt to generelle kommentarer på helse, én om tidlig barndom og én om ungdommer. Barnekomiteens generelle kommentar nr. 7, om gjennomføringen av barns rettigheter i tidlig barndom, understreker at stater bør sikre at alle barn har tilgang til den høyest oppnåelige helse og pleie i løpet av sine tidlige år for å redusere spedbarnsdødelighet og for å påse at barn får en sunn start på livet. Generell kommentar nr 4 understreker hvorfor det er viktig å se ungdommers rett til helse separat fra små barns rett til helse.

Særlig for jenter er ungdomstiden en sårbar tid. Kjønnsdiskriminering slår ofte for alvor inn og jenters muligheter for videre skolegang og yrkesvalg hemmes av tidlig ekteskap, tidlig svangerskap, tradisjonelle krav om å bidra hjemme og vold i nærmiljø eller som følge av konflikt. Ifølge UNAIDS står for eksempel unge mennesker (i alderen 15-24 år) for 41 prosent av nye hiv-infeksjoner blant alle over 15 år. Kvinner utgjør over 60 prosent av alle unge som lever med hiv. Dette har direkte konsekvenser ikke bare for jentene det gjelder, men også for deres barn. Det finnes omfattende dokumentasjon som belegger at mors alder, utdanningsnivå og helse og ernæringstilstand har avgjørende betydning for barnas helse og utvikling.

En særlig utfordring er knyttet til seksuell og reproduktiv helse. I mange land har ungdom ikke tilgang til seksualundervisning, hiv-testing og prevensjonsmidler på grunn av kulturelle normer, stigma eller lovgivning. Frivillige organisasjoner spiller her en helt avgjørende rolle, men gitt at kun en tredjedel av ungdom ifølge UNAIDS har god nok kunnskap om hvordan hiv overføres, er det behov for styrket innsats. Det er viktig å få økt forståelse for at mer informasjon og tjenester for ungdom ikke leder til et mer aktivt seksualliv og større risikoatferd, men til færre uønskede svangerskap, mindre hivsmitte og bedre helse.

Regjeringen vil:

• Støtte forebygging av barneekteskap og tenåringsgraviditeter

• Prioritere vaksinasjonsprogrammer for å forebygge sykdom, redde liv og redusere barnedødelighet

• Være en pådriver for at ungdom deltar i internasjonale dialog- og beslutningsprosesser som berører deres helse

• Se ernæring og helse i sammenheng, og styrke arbeidet med dette

• Arbeide for større aksept i det internasjonale samfunn for nødvendigheten og nytte-effekten av seksualopplysning for ungdom som et forebyggende tiltak mot spredningen av hiv og aids

4.2 Redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging

Tor Aasgaard Borgersen/Statsministerens kontor

4.2.1 Vaksinasjon

Barnevaksinasjonsprogrammer finnes nå i alle land og har ført til en betydelig nedgang i dødeligheten. Likevel dør 1,7 millioner barn hvert år av sykdommer som kan forebygges ved vaksinering. Vaksinasjon er derfor en sentral strategi for å nå tusenårsmål 4 om redusert barnedødelighet.

Den globale vaksinealliansen GAVI ble lansert i 2000 som et partnerskap mellom offentlig og privat sektor for å øke tilgangen på vaksiner i fattige land og bidra til rutinevaksinering. WHO, UNICEF og Verdensbanken er kjernepartnere, og viktige for resultatoppnåelse. Norge var en av initiativtakerne til alliansen som er én av de viktigste kanalene for regjeringens satsing på global helse.

GAVI har i strategien 2011-2015 satt seg som mål å bidra til å vaksinere 250 millioner barn og dermed forebygge 3,9 millioner dødsfall innen 2015. Strategien inkluderer introduksjon av nye vaksiner som blant andre vaksine mot diaré for barn og mot livmorhalskreft for jenter og kvinner. Regjeringen besluttet i 2011 å øke støtten til GAVI slik at den når et nivå på 1 milliard kroner årlig fra 2015. Et viktig aspekt ved GAVIs innsats er at den også favner tiltak for å bygge opp lokale og nasjonale helsesystemer. Denne erfaringen viser at målrettede tiltak kan innrettes slik at de også bidrar til å utvikle helsetjenester generelt.

Tilgangen på effektive vaksiner til overkommelige priser i fattige land er en prioritet for regjeringen. Dette er et komplekst område som ikke minst har sammenheng med helsesystemstyrkningen, jfr. kapittel 4.2.3 og patentrettigheter og handelsavtaler generelt, jfr. kapittel 4.3.3.

Regjeringen har gjennom støtten til helseforskning og satsingen på innovative finansieringsmekanismer, bidratt til å fremheve markedspotensialet i utviklingsland for utvikling av vaksiner mot eksempelvis hiv og malaria. Støtte gis til ordninger som er rettet både mot å bidra til forutsigbar etterspørsel basert på behovet i utviklingsland for å sikre god folkehelse, og å stimulere til forskning og utvikling av effektive vaksiner til overkommelig pris. Behovet for offentlig initiert forskning myntet på behovene i utviklingsland er stort, ikke minst i utviklingsland der middelklassen er i rask fremvekst. Legemiddelindustrien er et viktig supplement til dette, og bør derfor få insentiver til å utvide markedsbegrepet og øke risikoviljen. Det er også en målsetting å styrke produksjonen av vaksiner i utviklingsland, blant annet gjennom samarbeid med norske forskningsmiljøer.

GAVI har en prisdifferensieringspolitikk som sørger for lavere priser til de fattigste landene. Regjeringen mener det er rom for, og vil bidra til, å drive vaksineprisene ytterligere ned. Videreføring og oppfølging av innsatser for dette, blant annet i arbeidet med GAVIs nye strategiprosess, vil bli tillagt stor vekt.

Regjeringen vil:

• Videreføre politisk, faglig og økonomisk støtte til GAVI for å bidra til innføring av nye, effektive vaksiner, styrking av helsesystemer og priskonkurranse på vaksinemarkedet som gavner utviklingslandene

• Bidra til utviklingen av nye mekanismer og ny kunnskap for å bedre tilgangen til vaksiner for fattige land, inkludert gjennom forskningssamarbeid

• Videreføre innsatsen for å bekjempe polio og meslinger gjennom pådriverarbeid og økonomisk støtte med vekt på land med høyest sykdomsbyrde

• Arbeide koordinert gjennom relevante mekanismer for å bedre tilgang til vaksiner og styrke produksjonskapasiteten i utviklingsland

4.2.2 Smittsomme sykdommer – aids, tuberkulose og malaria

Aids, tuberkulose og malaria – sykdommer som inngår i tusenårsmål 6 – er blant de ti ledende dødsårsakene i lavinntektsland og en prioritet for regjeringens innsats mot smittsomme sykdommer. Aids og tuberkulose er blant de viktigste dødsårsakene blant kvinner i fruktbar alder i lavinntektsland, og mange rammes av begge sykdommene samtidig.

Det globale fondet er den viktigste kanalen for norsk støtte til tusenårsmål 6, med 450 mill. kroner årlig i perioden 2011-2013. Støtten til den internasjonale legemiddelinnkjøpsordningen, UNITAID, er også en del av denne satsingen. UNITAID er en innovativ finansieringsordning der formålet er å mobilisere midler fra en langt bredere giverbasis enn Europa og Nord-Amerika ved innføring av nasjonal avgift på innenlandsflyvninger. Fattige land har også en høy sykdomsbyrde fra andre infeksjonssykdommer. Mange av disse sykdommene kan både forebygges og behandles med enkle midler, eksempelvis diaré hos barn under 5 år. Dette er ett av de viktigste innsatsområdene for UNICEF, med blant annet betydelig norsk støtte.

Hiv og aids

30 års innsats innen hiv og aids ble markert under FNs høynivåmøte i juni 2011. De siste årene har det vært en nedgang i antall nysmittede på verdensbasis, ikke minst grunnet Det globale fondet, som står for over en tredjedel av støtten globalt til hiv og aids. Mange land rapporterte under høynivåmøtet gode resultater innen både forebygging og behandling, men fortsatt er det slik at for hver person som begynner med hiv-medisiner smittes to nye. Dette, sammen med en strammere budsjettsituasjon i mange tradisjonelt sterke giverland, gjør det maktpåliggende å opprettholde det politiske fokuset på hiv og aids-problematikken. Erklæringen fra høynivåmøtet inneholdt oppdaterte mål for 2015, slik som å halvere antall nysmittede gjennom sprøytedeling og seksuell overføring, i tillegg til å eliminere smitte fra mor til barn. I tillegg har erklæringen som mål at femten millioner mennesker skal ha tilgang til hiv-behandling innen utgangen av 2015, det vil si en økning på seks millioner mennesker fra i dag.

Norge har i 2011 vært aktivt engasjert i globalt hiv-arbeid i 25 år, gjennom støtte til multilaterale organisasjoner, støtte til nasjonal respons og gjennom frivillige organisasjoner, i tillegg til å være aktive i globalt aidsdiplomati for å utvikle god global respons. Regjeringen vektlegger betydningen av integrerte helsetjenester, heriblant tjenester for hiv og aids. Integrering med andre reproduktive og seksuelle helsetjenester er spesielt viktig.

Rettighetsperspektivet står sentralt i regjeringens hiv-politikk. Særlig vektlegges kvinner, barn, ungdom og særlig sårbare gruppers tilgang til relevante tjenester og informasjon. Unge mennesker skal ha en aktiv rolle i å utvikle respons på epidemien.

Sprøyteinjiserende narkotikamisbrukere inngår i gruppen mest utsatte og utgjør i mange land en stor andel av nysmittede som ikke nødvendigvis prioriteres høyt av nasjonale helsesystemer, og som det medfører særlige utfordringer å nå. FNs kontor for narkotika og kriminalitet, UNODC, har ansvar for hiv-relatert arbeid for personer som bruker narkotika, spesielt injiserende narkotikabrukere, og innsatte. Norge støtter UNODCs skadebegrensende arbeid for narkotikabrukere, blant annet med tilgang til rene sprøyter og legemiddelassistert behandling.

Regjeringen vil arbeide for rettighetene til seksuelle minoriteter; homofile, lesbiske og transpersoner. Det er dokumentert at diskriminerte befolkningsgrupper har økt sårbarhet for og større forekomst av smittsomme sykdommer. For disse gruppene er lovgivning og intoleranse ofte en barriere for tilgang til forebygging og behandling. Dette er ikke bare et spørsmål om lik tilgang til helsetjenester, men også om effektiv smittebekjemping. Ved at behandling av hiv blir startet tidligere, slik WHO anbefaler, reduseres faren for smittespredning, slik at behandling også bidrar til forebygging.

I tillegg til Det globale fondet, kanaliserer regjeringen sin hiv-innsats gjennom multilaterale partnere, frivillige organisasjoner og bilateral bistand. Norge vil fortsatt være aktivt involvert i styrene for UNAIDS og UNITAID. Det svensk-norske rådgivningsteamet for hiv i Afrika basert i Lusaka, Zambia representerer en koordinert tilnærming til hiv og aids på regionalt nivå.

Tuberkulose

En tredjedel av verdens befolkning er smittet av tuberkulose mens 5-10 prosent av smittede utvikler sykdom i løpet av livet. Forekomsten av tuberkulose er på nedtur etter å ha nådd et høydepunkt i 2004, men nedgangen går fortsatt for sakte. De fleste tilfeller forekommer i sørøstlige Asia og Afrika. I Afrika er hiv en viktig årsak til tuberkulosebyrden. I Russland, SUS-landene og Øst- og Sentraleuropa er det multiresistent tuberkulose som er den store utfordringen.

Det har vært en stor økning i antall behandlede, og av de 22 landene med høyest forekomst av tuberkulose er over halvparten på rett vei for å nå tusenårsmålet. Det globale fondet er den klart største finansielle aktøren i arbeidet mot tuberkulose, og er også den prioriterte norske kanalen. Regjeringen støtter opp om WHOs tuberkulosestrategi gjennom tilleggsmidler til WHO. Norske fagmiljøer er involvert i ulike aspekter ved tuberkuloseforskning, og også flere norske frivillige organisasjoner er aktive på feltet.

Malaria

Malaria er påvist i 109 land mens 35 land, hovedsaklig i Afrika sør for Sahara, har mer enn 85 prosent av sykdomsbyrden. Malaria forårsaker nesten 900 000 dødsfall årlig hvorav fire av fem er barn under fem år. Sykdommen bekjempes ved en kombinasjon av myggnett, innendørs spraying og medisiner.

I løpet av de 5 siste årene har 34 land greid å redusere antall tilfeller betraktelig. Over 600 000 barn har blitt reddet fra å dø av malaria. Dette har sammenheng med en sterk økning i tilgjengelige midler for å bekjempe malaria gjennom det globale partnerskapet «Roll Back Malaria» og Det globale fondet, kombinert med tilgang på mer effektive medisiner og masseutdeling av myggnett. Roll Back Malaria partnerskapet bidrar til bedre og mer koordinert innsats mot malaria og har i dag mer enn fem hundre partnere. Regjeringen vil videreføre støtten til malariabekjempelse, primært gjennom Det globale fondet og UNITAID.

Regjeringen vil:

• Bidra til nedkjempingen av hiv globalt

• Styrke innsats og forskning knyttet til smittsomme sykdommer i utviklingsland med vekt på å bygge landenes kapasitet og kompetanse, herunder styrke nasjonale helsesystemers evne til å drive forebyggende arbeid

• Videreutvikle brede partnerskap mellom multilaterale organisasjoner, nasjonale institusjoner, privat sektor og sivilt samfunn mot smittsomme sykdommer. Dette inkluderer sykdomsberørtes egne organisasjoner og tverrsektoriale innsatser, ikke minst koblingen mellom hiv og tuberkulose.

• Bidra til bedre levekår og livskvalitet for hiv-positive og normalisering av hiv-positives samfunnsstatus

• Videreføre prioritering av hiv og aids med vekt på rettighetsperspektivet og å forebygge og tilnærmet eliminere smitte fra mor til barn

• Fremme utsatte gruppers rettigheter, inkludert avkriminalisering av homofili, kobling mellom seksuelle og reproduktive rettigheter og hiv og bidra til at hiv-smitte blant sprøyteinjiserende narkotikamisbrukere får det nødvendige fokus i nasjonale helsesystemer

4.2.3 Helsesystem

«Helsesystem» omfatter alle de aktivitetene i et land som har som formål å fremme, gjenopprette og opprettholde helse, inkludert politikkutforming, administrasjon, organisering, finansiering og kapasitet til tjenestelevering. Utfordringer knyttet til å forbedre helsesystemer gjør seg gjeldende i alle land. I mange av de fattigste landene har ressursknapphet, ofte kombinert med manglende politisk prioritering, styresettproblemer og uhensiktsmessig organisering, negative konsekvenser for helsesituasjonen. Dette gjenspeiles blant annet i forhold som svak mødrehelse, stor ulikhet i tilgang til helsetjenester, høy barnedødelighet og mangelfull vaksinasjonsdekning.

UNICEF

En sentral forutsetning for å styrke helsesystemer er nasjonale myndigheters ansvar for å sørge for en politikk som fremmer helse og utjevner helseforskjeller i befolkningen, herunder tilby universell tilgang til helsetjenester. Med dette som utgangspunkt vil ikke enkelttiltak alene være løsningen, men langsiktig, samordnet og systematisk innsats på flere politikkområder. Arbeidet med de mer umiddelbare påvirkningsfaktorene som helseatferd og bruk av helsetjenester, må støttes opp av forhold som en velfungerende fordelingspolitikk, gode oppvekstvilkår og sunne arbeids- og bomiljø. Dette krever at helsesektoren er i stand til å arbeide og påvirke tverrsektorielt, og at andre sektorer ansvarliggjøres i forhold til befolkningens helse.

For å bygge og opprettholde et slikt nasjonalt helsesystem, kreves det at et land har en velfungerende utdannings- og forskningssektor med kapasitet til å utdanne helsepersonell på alle nivåer og til å produsere helsekunnskap ut fra nasjonale behov i vid forstand.

Helsesystemspørsmål berører direkte målsettingen om en integrert tilnærming til helseproblemer. Fra et utviklingsperspektiv innebærer det et behov for å satse på oppbygging av kapasitet til å levere et bredt spekter av tjenester, noe som krever investeringer i effektive nasjonale helsesystemer. Dette inkluderer grunnleggende faktorer som infrastruktur, organisering, finansieringssystem, helsepersonell, tilgang til medisiner og utstyr, helseovervåkings- og informasjonssystemer og godt styresett, som til sammen legger grunnlaget for effektiv, universell levering av et bredt spekter av helsetjenester.

Siden 2000 har hele 27 lavinntektsland tatt steget over i kategorien mellominntektsland. Den største andelen av svært fattige mennesker bor ikke i de fattigste landene, men i mellominntektsland. Fattige som lever i disse landene har ikke fått ta del i den økonomiske veksten på lik linje med øvrig befolkning. Videre er det bekymringsfullt at den økonomiske veksten ikke følges av tilsvarende økning i nasjonale helsebudsjetter. Svake helsesystemer og lik tilgang til helsetjenester er ikke lenger bare et spørsmål om fordeling mellom land, men i økende grad et spørsmål om fordeling internt i land.

Hensynet til sårbare og marginaliserte gruppers helse, herunder urfolk og marginaliserte minoriteter, migranter og hjemløse, er særlig viktig å ivareta i den allmenne innrettingen av helsesystem i alle land. Det samme gjelder hensynet til personer med funksjonsnedsettelse, i særlig grad kvinner og barn, som ofte faller utenfor det globale helsearbeidet.

Helsesystemproblematikken bringer i særlig grad frem utfordringene knyttet til godt styresett, som har en stor effekt på alle komponenter et helsesystem består av. Disse sammenhengene må ivaretas og reflekteres i enhver effektiv helsesystemsatsing. Et aspekt av dette er sikringen av at norske midler brukes i henhold til prinsippet om nulltoleranse for økonomiske misligheter.

Regjeringen vil fortsatt prioritere å bidra til styrkingen av nasjonale helsesystemer med spesiell vekt på forebygging, primærhelsetjeneste og kvinners og barns helse, særlig gjennom Verdensbanken, GAVI, Det globale fondet og WHO. Norge spiller dessuten en aktiv rolle i global samordning av alle disse institusjonenes ordninger for helsesystemstyrking gjennom etableringen av en felles plattform for helsesystemfinansiering for de fattigste landene. I tillegg til sektorinnsatsen, vil virkemidlene inkludere støtte til styrking av WHO sin innsats innen normativt og rådgivende arbeid på landnivå.

Helsesystem er ett av de prioriterte områdene i Forskningsrådets globale helsesatsing 2011-2020. Norske kompetansemiljøer gjør seg bemerket på området helsestatistikk og informasjonssystemer.

I Utenriksdepartementets arbeid for å utvikle en strategi for samarbeidet med mellominntektsland, vil det innen global helse særlig fokuseres på at nasjonale myndigheter ivaretar sitt ansvar for robuste og allmenne helsesystemer der helsetjenester gjøres tilgjengelig for alle.

Helseutfordringene vil bli påvirket av mer allmenne utviklingstrekk som befolkningsvekst, økonomiske endringer, nye politiske maktfaktorer, økende energibehov, knappe naturressurser og klimaendringer i løpet av de neste ti årene. Det er viktig at helsesystemer også er i stand til å møte nye lokale og globale helseutfordringer som medfører endringer i sykdomsbildet. Dette inkluderer forebygging og behandling av ikke-smittsomme sykdommer, samt tilpasningsbehov som følge av klimaendringer og økt urbanisering. Økt omfang og frekvens av vær-relaterte katastrofer, infeksjonssykdommer i kjølevannet av disse og underernæring som følge av endringer i matproduksjonsmønstre kan bli ytterligere belastninger på helsesystemene.

Regjeringen vil:

• Videreføre politisk mobilisering for styrking av nasjonalt lederskap for og offentlig styring av nasjonale helsesystemer

• Bidra til gode offentlige helsesystemer som sikrer tilgang til primærhelsetjenester, spesielt for kvinner, barn og sårbare grupper i de fattigste landene, blant annet ved å arbeide for at de store multilaterale organisasjonenes innsats speiler denne prioriteringen

• Videreføre arbeidet gjennom WHO og Verdensbanken for utvikling av bærekraftige nasjonale helsefinansieringsordninger i utviklingsland som sikrer robuste helsesystem og allmenn tilgang til helsetjenester

• Prioritere forebygging i vår globale helseinnsats av både smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer, og bidra til at helsesystemene innrettes slik at de klarer å ta høyde for sammensatte helseutfordringer.

• Bidra til å styrke helsesystemer gjennom blant annet etablering og bruk av bedre helseinformasjonssystemer og –registre, bruk av ny teknologi og innovative løsninger, helsesystemforskning og innsamling av kjønnsspesifikke data

• Være en pådriver for at de store fondene investerer enda mer i generell styrking av helsesystemer

• Videreføre satsingen på helsesystem- og implementeringsforskning

• Videreføre arbeidet for å styrke godt styresett, med vekt på demokratibygging, institusjonell utvikling og rettstatsprinsipper

• Videreføre innsatsen mot korrupsjon som en allmenn prioritering i norsk utenriks- og utviklingspolitikk, med målrettede tiltak også på helseområdet

• Ivareta at norske midler forvaltes i overensstemmelse med prinsippet om nulltoleranse for økonomiske misligheter

4.2.4 Helsepersonell

Verden står overfor en betydelig mangel på helsepersonell hvor flere land har problemer med å dekke nåværende og anslåtte behov for helsepersonell. Utfordringen er desidert størst i utviklingsland. WHO anslår at det globalt mangler nesten 4,3 millioner helsearbeidere. Mangelen er størst i fattige land. Selv om behovene for helsetjenester varierer mellom land, så opplever de aller fleste land utfordringer i forhold til å dekke nåværende og forventet fremtidig behov for helsepersonell. Vi ser i økende grad at utdanningskapasiteten til mange land ikke samsvarer med eget nåværende eller forventet fremtidig behov for helsepersonell. I tillegg har flere land, spesielt utviklingsland, helsesystemer med manglende evne til å absorbere og effektivt utnytte det personellet som finnes eller som blir utdannet. Utfordringene og problemene som land møter er forskjellige og varierer ut i fra lokalisering og utviklingsnivå, men for flere er situasjonen alvorlig og kan true lands evne til å tilby sine innbyggere grunnleggende helsetjenester. Samtidig migrerer mange helsearbeidere for å arbeide i rikere land med bedre arbeidsvilkår. Denne situasjonen gjør det berettiget å snakke om en global helsepersonellkrise.

Mesteparten av verdens helsepersonell befinner seg i urbane strøk, mens om lag halvparten av verdens befolkning bor i utkantstrøk. Lik tilgang til tjenester lar seg ikke realisere så lenge personellressursfordelingen er preget av disse geografiske ulikhetene. Regjeringen legger derfor til grunn at oppfyllelse av retten til helse for enkeltindivider forutsetter en jevnere og mer rettferdig fordeling av helsepersonell.

Helsepersonellkrisen er et globalt problem og krever derfor globale og helhetlige løsninger. Godt samarbeid og informasjonsutveksling på tvers av landegrenser for å finne helhetlige løsninger etterstrebes. Den globale helsepersonellmangelen medfører et stort behov for å øke kapasiteten for utdanning globalt, samtidig som kvaliteten på utdanningen må ivaretas. Kunnskap hos helsepersonell i jobb må vedlikeholdes og videreutvikles for å kunne bedre tjenesteleveringen. Det er også viktig at arbeidsfordelingen mellom ulike typer helsearbeidere er best mulig tilpasset behov og kapasitet, og at helseutdanningssystemet speiler dette. Som en knapp ressurs må helsepersonell også brukes så effektivt som mulig, noe som stiller krav til kvalitet og evne til innovasjon i helsesystemene.

Aktiv rekruttering fra andre land bidrar til å tappe de fattigste landene for helsepersonell. Medlemslandene i WHO vedtok i 2010 frivillige retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell, der høyinntektsland blant annet blir oppfordret til å motvirke aktiv rekruttering fra land med kritisk mangel på helsepersonell. Arbeidet med retningslinjene følges opp i WHO og i Norge. Regjeringen har lagt til grunn at de internasjonale retningslinjene skal innføres i helse- og omsorgstjenesten i 2011. Norge skal avstå fra aktiv og systematisk rekruttering fra fattige land som selv har mangel på helsepersonell.

Dette innebærer å vektlegge forebygging av migrasjon fra fattige til rikere land, men også lokal migrasjon mellom landsbygda og urbane strøk, der hvor dette har negative konsekvenser for helsesystemene. Samtidig må helsearbeidere ha samme rett til å flytte som andre. Innsatsen for å unngå negative effekter av migrasjon består blant annet i å bedre helsearbeideres arbeids- og leveforhold der de befinner seg for også å hindre avgang fra sektoren, og bistå med økt utdanning/produksjon av helsepersonell hvor kvalitet på utdanning og yrkesutøvelse vektlegges. Dels støtter Norge selv arbeid for at de fattigste landene med stor sykdomsbyrde kan ivareta helsesystemkomponenter som personell, blant annet gjennom Fredskorpsets ordning for helsepersonellutveksling, og dels koordinerer og investerer vi komplementært til annen internasjonal innsats som fremmer helsepersonelløsninger.

Regjeringen vil:

• Videreutvikle en helhetlig tilnærming til helsepersonellkrisen som søker å ivareta både innenriks- og utenrikspolitiske hensyn vedrørende rekruttering, forebygging av negative konsekvenser ved migrasjon og helsepersonellutdanning

• Aktivt bidra til gjennomføringen av WHOs retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell

• Bidra til å lette helsepersonellkrisen i fattige land, gjennom å støtte økning i antallet utdannet helsepersonell, bedre arbeids- og levevilkår for helsepersonell og bidra til innovative løsninger på helsepersonellutfordringene, herunder arbeidsfordeling mellom ulike typer helsearbeidere

4.2.5 Dobbel sykdomsbyrde – ikke-smittsomme sykdommer (NCD)

Ikke-smittsomme sykdommer, herunder hjerte- og karsykdommer, kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes og psykiske lidelser, utgjør størstedelen av global dødelighet. I lavinntektsland står imidlertid andre faktorer, som smittsomme sykdommer, komplikasjoner i forbindelse med fødsel og underernæring, fortsatt for størsteparten av tapte leveår, men ikke-smittsomme sykdommer utgjør også her et voksende problem. I de deler av verden hvor infeksjonssykdommene fortsatt dominerer, utgjør veksten i ikke-smittsomme sykdommer en utfordring i form av et tillegg til den eksisterende sykdomsbyrden. Begge må håndteres av ofte svakt utviklede helsesystemer med begrenset kapasitet, og kalles derfor gjerne «den doble sykdomsbyrden».

Boks 4.8 Fakta om ikke-smittsomme sykdommer globalt

I følge WHOs Global Status Report on Non-Communiable Diseases (NCDs) utgjør ikke-smittsomme sykdommer den ledende dødsårsak globalt. Av totale antall dødsfall i 2008, skyldtes 63 prosent ikke-smittsomme sykdommer, hovedsaklig hjerte- og karsykdommer, kreft og kroniske luftveissykdommer.

Nesten 80 prosent av dødsfallene skjedde i lav- og mellominntektsland. Disse landene er også fortsatt hardt rammet av smittsomme sykdommer. Kombinasjonen av smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer utgjør dermed en dobbel sykdomsbyrde i disse landene.

I den afrikanske regionen er det fortsatt flere dødsfall av smittsomme sykdommer enn av ikke-smittsomme sykdommer, men også i denne regionen er forekomsten av dødsfall som følge av ikke-smittsomme sykdommer raskt økende, og det anslås at ikke-smittsomme sykdommer vil være den vanligste dødsårsak i 2030.

Kilde: WHO: Global status report on noncommunicable diseases 2010

Et av WHOs 13 innsatsområder er å «forebygge og redusere funksjonshemming og tidlig død ved kroniske ikke-smittsomme sykdommer, mentale lidelser, vold og ulykker samt synssvekkelse». En stor del av dette arbeidet skjer i utviklingsland.

Det er derfor behov for en målrettet global innsats på dette området. Norge har gode erfaringer fra blant annet tobakksforebyggende og alkoholforebyggende arbeid, forankret i en kunnskapsbasert tilnærming.

Usunt kosthold, tobakkbruk, skadelig alkoholbruk og fysisk inaktivitet utgjør viktige risikofaktorer for å utvikle ikke-smittsomme sykdommer. Tobakk-, alkohol-, drikkevare- og matprodusenter har en åpenbar interesse av at det ikke innføres reguleringer som i for sterk grad vil svekke deres inntektsgrunnlag. Norge vil at denne potensielle interessekonflikten mellom næringsinteresser og helse skal komme tydelig frem der hvor det er hensiktsmessig. Dette innebærer blant annet at private aktører i noen sammenhenger bør få innskrenket sin mulighet til å innvirke på utvikling av helsepolitikk. WHO ekskluderer tobakksindustrien fra enhver form for samarbeid. Norge støtter en slik linje.

Psykiske lidelser er på tredjeplass i WHOs rangering av global sykdomsbyrde. Personer og familier med psykiske lidelser utsettes i mange land for systematisk diskriminering, hvor de fratas grunnleggende rettigheter som utdanning, arbeid og bolig. Regjeringen vil arbeide for større åpenhet om psykiske lidelser internasjonalt.

Reduksjon og forebygging av ikke-smittsomme sykdommer er et viktig innsatsområde for WHO. Organisasjonen har utarbeidet en rekke strategier, handlingsplaner og virkemidler for forebygging og kontroll. Utfordringen ligger nå først og fremst i å få land til å prioritere forebygging av ikke-smittsomme sykdommer høyere på sin nasjonale politiske dagsorden, gjennom blant annet å slutte seg til og gjennomføre rammekonvensjonen for tobakkskontroll, den globale alkoholstrategien og den globale strategien for kosthold og fysisk aktivitet.

Tobakksbruk er den viktigste enkeltårsaken til sykdom og død som kan forebygges. WHOs rammekonvensjon for tobakkskontroll (Framework Convention on Tobacco Control – FCTC), som Norge er forpliktet av, etablerer et juridisk grunnlag for å gjennomføre effektive tobakkskontrolltiltak.

Overvektsepidemien er én av hovedårsakene til at ikke-smittsomme sykdommer har stor oppmerksomhet globalt. Norge deltar aktivt i WHOs arbeid på dette området og var forslagsstiller til WHOs anbefalinger av 2010 om å redusere markedsføringen av usunn mat og drikke til barn.

Norge har også vært delaktig i utarbeidelsen av WHOs globale alkoholstrategi av 2010, og vil videreføre sitt engasjement på dette området.

Den utviklingen som skjer på andre politikkområder, slik som handelsavtaler og skatte- og avgiftspolitikk, påvirker i stor grad nasjonal tobakks-, alkohol- og ernæringspolitikk. Dette understreker behovet for å integrere helsepolitiske hensyn også i andre politikkområder og støtte nasjonale helsemyndigheter slik at de har evne til å arbeide og påvirke tverrsektorielt i sine respektive land. Utvikling av effektivt regionalt samarbeid er også her et viktig trinn på veien mot globale løsninger.

Den samlede globale innsatsen for å fremme helse må ta hensyn til endringene i sykdomsbildet. Arbeidet for å motvirke ikke-smittsomme sykdommer må videreføres innenfor relevante arenaer som WHO. Ikke-smittsomme sykdommer er et viktig nasjonalt anliggende for Norge. Det er derfor viktig at globale og nasjonale tiltak for å motvirke utviklingen innrettes slik at de støtter opp om hverandre.

FN holdt i september 2011 et toppmøte om ikke-smittsomme sykdommer, med utgangspunkt i at det utfordrer helse, lands økonomier og sosial utvikling. Det viktigste utfallet av møtet var at problematikken ble anerkjent som noe som også angår og krever innsats fra sektorene utenfor helse. Slutterklæringen sier blant annet at WHO i samarbeid med medlemsland skal utarbeide frivillige globale mål og etablere et rammeverk for overvåkning av arbeidet med ikke-smittsomme sykdommer.

Forebygging på befolkningsnivå er et kostnadseffektivt virkemiddel mot utviklingen i ikke-smittsomme sykdommer. Helsesystemer må kunne betjene en befolkning med sammensatte problemer. Forebygging og behandling av ikke-smittsomme sykdommer fordrer andre systemer og tjenester enn de som dekker underernæring og infeksjonssykdommer. En må derfor ta høyde for endringen i sykdomsbilde når man utformer og bidrar til å styrke helsesystemer. Innsamling og systematisering av nasjonale data om risikofaktorer og sykdomsbyrde vil være en naturlig del av dette.

Regjeringen vil:

• Følge opp WHOs retningslinjer for å redusere markedsføring av usunn mat og drikke til barn og unge internasjonalt

• Arbeide for å finne løsninger for å bygge ut forebyggingskapasiteten i lav- og middelinntektsland. Dette krever i første rekke nasjonal innsats, men også faglig bistand blant annet fra WHO og andre FN-organisasjoner

• Bidra til at ikke-smittsomme sykdommer integreres i arbeidet med styrking av helsesystemer

• Oppfordre andre land til å bygge opp en helhetlig folkehelsepolitikk basert på prinsippet om «health in all policies» (helse i alt vi gjør)

• Bidra til at kunnskapsgrunnlaget blir øket gjennom mer forskning og bedre systemer for overvåkning av ikke-smittsomme sykdommer og risikofaktorer i lav- og mellominntektsland

• Oppfordre land til å ratifisere og øke tempoet i gjennomføringen av tobakkskonvensjonen

• Arbeide for at utfordringene med ikke-smittsomme sykdommer også møtes gjennom regionale fora

• Bidra til økt kunnskap og åpenhet om psykisk helse og psykiske lidelser.

• Oppfordre land til å følge opp forpliktelsene for å møte utfordringene innen ikke-smittsomme sykdommer, som vedtatt under FNs høynivåmøte i New York 19.-20 september 2011.

4.3 Fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse

4.3.1 Helseutfordringer som følge av klimaendringer

Alle befolkningsgrupper berøres av klimaendringene, men de fattigste rammes hardest og står svakest rustet til å møte utfordringene. Klimaendringer kan underminere oppnåelsen av de helserelaterte tusenårsmålene, og vil utgjøre en hard tilleggsbelastning for helsesystemer som allerede lider under utilstrekkelige ressurser.

Det er behov for mer kunnskap om klimaendringer og helsekonsekvenser. I den forbindelse vil viktig lærdom bli tilgjengelig fra WHO og UNDP sitt prosjekt om helse og klimatilpasning finansiert gjennom Global Environment Facility (GEF), der en rekke pilotprosjekter skal bidra til å øke kapasiteten til nasjonale helsesystemer innenfor klimatilpasning. Konsekvensene for mat- og vannforsyning og økt risiko for utbredelse av smittsomme sykdommer hører til de mest forutsigbare effektene av klimaendringer. Det internasjonale klimapanelet har beregnet at en temperaturøkning på 2,5 grader Celsius gjennom det neste hundreåret vil ha dramatiske konsekvenser. Mangel på drikkevann og vann generelt, risiko for sultkatastrofer og spredning av infeksjonssykdommer som malaria og dengue-feber vil øke. Robust klimatilpasning fordrer med andre ord investeringer i helsesystemer, med vekt på forebygging. Det er viktig å understreke at helseeffektene av klimaendringer kommer på toppen av allerede eksisterende utfordringer, og vil ramme hardest noen av de områdene hvor problemene allerede er størst.

Helse har på sin side en klar sammenheng med utviklingen av det globale befolkningstallet. Det er solid belagt at lav barnedødelighet i en befolkning fører til reduserte fødselstall. Styrket reproduktiv helse er derfor en viktig forutsetning for å håndtere global befolkningsutvikling

Vann, sanitære forhold og hygiene

Over halvparten av verdens sykesenger er ifølge UNDP belagt av mennesker som lider av sykdommer knyttet til forurenset vann og mangelfulle sanitære forhold. Da vil en seksdobling av risikoen for mangel på drikkevann potensielt få enorme helsemessige, sosiale og økonomiske konsekvenser. Diaré tar livet av 4500 barn hver dag og dreper flere barn enn aids, malaria og meslinger til sammen. Nesten alle diarédødsfall (88 prosent) skyldes forurenset vann, utilstrekkelige sanitærforhold og dårlig hygiene. Sanitærforhold er også på andre måter en betydningsfull helsefaktor, for eksempel i form av dårlig inneklima som følge av røykfulle varmekilder.

FNs tusenårsmål 7(c) har som mål å halvere andelen mennesker uten tilgang til rent drikkevann og sanitærforhold. I dag har en fjerdedel av befolkningen i fattige land ikke tilgang til rent drikkevann, og nesten halvparten har ikke sanitærfasiliteter. WHO og FNs barnefond UNICEF har beregnet at den økonomiske gevinsten av tiltak rettet mot drikkevann, sanitære forhold og hygiene er åtte ganger større enn investeringskostnadene. Retten til tilgang på rent drikkevann og sanitære forhold ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i 2010 gjennom en resolusjon som kobler vann og sanitære forhold til retten for enhver til å ha en tilfredsstillende levestandard.

WHO og UNICEFs overvåkningsprogram for vann og sanitærforhold viser at utviklingen går i riktig retning for tusenårsmål 7 når det gjelder drikkevann. Det er imidlertid store regionale og lokale forskjeller. I Afrika sør for Sahara har over halvparten av befolkningen ikke tilgang til tilfredsstillende drikkevannskilde.

På verdensbasis er vann det næringsmiddelet som flest mennesker blir syke av, og i verste fall dør av. En bedring i vannforsyningssituasjonen bredt forstått vil ha viktige helsemessige konsekvenser. Sammenhengen mellom drikkevann, sanitære forhold og hygiene og helse vil bli løftet i regjeringens arbeid innen global helse. Også her er det viktig å søke nye allianser for å styrke den globale innsatsen.

Matsikkerhet

Globale trender som befolkningsvekst, endrede forbruksmønstre og bruksområder (biodrivstoff) og høyere energipriser setter stadig tøffere krav til verdens matvareproduksjon. Samtidig trues matproduksjonen av overutnyttelse av naturressurser, klimaendringer, og forurensning fra miljøgifter, blant annet gjennom bruk av plantevernmidler.

Dette skjer samtidig som det i dag produseres nok mat i verden til å fø hele verdens befolkning. At mange lider av underernæring er derfor ikke bare et spørsmål om produksjon, men har også å gjøre med sosiale, politiske og økonomiske forhold, som hindrer at maten blir rettferdig fordelt. Det skyldes blant annet grove ulikheter i kjøpekraft, en generell nedprioritering av investeringer i sektoren, og en fortsatt marginalisering av småbøndene og deres situasjon. Truslene mot matsikkerhet er følgelig sammensatte og knyttet til en rekke andre politikkområder.

Tilgang til nok, trygg og ernæringsmessig riktig mat er en menneskerettighet ifølge den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, jfr. konvensjonens § 11. Under FNs mat-toppmøte i 1996 ble matsikkerhet i bred forstand definert som «når alle mennesker til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat, for et fullgodt kosthold som møter deres ernæringsmessige behov og matvarepreferanser som grunnlag for et aktivt liv med god helse». Matsikkerhet inkluderer dermed også behovet for å sikre et sunt og balansert kosthold som et viktig forebyggende helsetiltak. Matsikkerhet krever også en innsats for helsemessig trygg mat, både nasjonalt og i forbindelse med internasjonal handel.

Matforsyningssituasjonen og landbruksspørsmål har fått styrket politisk aktualitet som en følge av den kraftige prisøkningen på matvarer globalt. Nesten en milliard mennesker sulter og lider av underernæring. Befolkningsvekst, energiprisutviklingen og andre påvirkningsfaktorer utgjør betydelige tilleggsutfordringer for å nå tusenårsmål 1 om halvering av antall mennesker rammet av sult innen 2015. En stor andel av det globale potensialet for matproduksjon går i dag tapt på grunn av dårlige håndterings- og lagringsforhold, planteskadegjørere og dyresykdommer. Bedring av hygieneforholdene og plante- og dyrehelsen globalt vil dermed ha stor betydning for å kunne forsyne verden med nok og trygg mat.

Regjeringen vil øke landbruksbistanden og støtter opp under internasjonale og regionale prosesser for landbruksutvikling og matsikkerhet, jfr. Stortingsmelding nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital og Stortingsmelding nr. 14 (2010-2011) Mot en grønnere utvikling.

Norsk utenrikspolitikk skal bidra til å ivareta matsikkerhet mellom og innenfor land. Stater har plikt til å arbeide for at alle innbyggere kan brødfø seg selv. Der inntekter og mattilgang svikter må det finnes offentlige sosiale sikkerhetsmekanismer.

Regjeringen vil:

• Integrere matsikkerhet og klimatilpasning som en del av det globale helsefremmende arbeidet

• Vektlegge forebygging av helseutfordringer knyttet til miljø, urbanisering og klima i utviklingsland ved å bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for og forskning på slike utfordringer med sikte på å bygge kompetanse og kapasitet i fattige og utsatte land

• Være en pådriver gjennom WHO og andre partnere for å styrke fokus på underliggende faktorer for helse, som rent drikkevann, sanitære forhold, hygiene, ernæring og matsikkerhet

• Bidra til å styrke innsatsen for vann, hygiene og sanitære forhold gjennom:

  • Forebyggende arbeid på husholdsnivå, med særlig vekt på hygiene,

  • Integrering av drikkevann, sanitærforhold og hygiene i andre sektorer, eksempelvis skoler og helseinstitusjoner,

  • Integrering av prinsippet om retten til vann i nasjonale lovverk, og nasjonale politikeres ansvar for å prioritere disse tema

4.3.2 Smittevern og pandemier – forebygging og håndtering

I Stortingsmelding nr 13 (2009-2010) Klima, konflikt og kapital nevnes fravær av smittsomme, epidemiske sykdommer som eksempel på viktige globale fellesgoder som har betydning for alle land, og som må sikres i fellesskap gjennom global dugnad. Effektiv global pandemisk influensaberedskap og -respons står sentralt i regjeringens arbeid.

Verdens helseforsamling vedtok i 2005 det internasjonale reglementet for sykdomsovervåkning og varsling av sykdomsutbrudd (IHR 2005). Den såkalte svineinfluensapandemien (H1N1) i 2009 ble den første alvorlige prøven for regelverket. Gjennomgangen foretatt av en uavhengig komité i etterkant, viser at regelverket i hovedsak fungerte godt under pandemien, men at verden ikke har tilstrekkelig beredskap til å respondere effektivt på en alvorlig pandemi eller tilsvarende helsekrise med grenseoverskridende konsekvenser.

Verdens helseforsamling vedtok i 2011 et globalt rammeverk for beredskap og respons under ledelse av WHO ved fremtidig pandemisk influensa. Dette imøtekommer det forbedringspotensialet som gjennomgangen av H1N1 pandemien påpeker. Vedtaket er historisk og betydningsfullt for global helsesikkerhet, internasjonal solidaritet og for WHO som organisasjon. Norge hadde som leder av prosessen sammen med Mexico en fremskutt rolle i de krevende, internasjonale forhandlingene om rammeverket og var gjennom grundig diplomatisk arbeid medvirkende til at man kom til enighet.

Det globale rammeverket under ledelse av WHO har som målsetting å sikre et rettferdig, transparent, likeverdig og effektivt system for deling av influensavirus med pandemisk potensial og for deling av goder, som for eksempel vaksiner. Det skal gi økt global vaksineproduksjon med vekt på å etablere produksjon i regioner som i dag ikke har slik kapasitet, styrket laboratoriekapasitet og bedre tilgang for fattige land til vaksiner og behandling. Land der utbrudd skjer skal prioriteres. Industriens rolle og ansvar er konkretisert og formalisert, blant annet ved at den bidrar både økonomisk og med produkter, og ved at dette skjer på et juridisk bindende grunnlag.

WHO har etablert et program som stimulerer teknologi- og kunnskapsoverføring til utviklingsland, blant annet ved at eiere av patenter avstår fra å hevde rettigheter etter disse for å åpne for produksjon i og av utviklingsland. Det er behov for å øke omfanget av dette, spesielt ved en pandemisituasjon. Vaksineprodusenter skal som del av sin kontrakt under rammeverket, indikere hvorvidt de vil selge sine patenterrettigheter til overkommerlige priser og avstå totalt fra å hevde rettighetene ved en pandemi med sikte på å åpne for produksjon i utviklingsland.

Rammeverket stadfester at alle land har selvstendig råderett over bruken av egne biologiske ressurser. Rammeverket skal gjennomføres i tråd med nasjonal lovgivning og internasjonalt regelverk. Fra norsk side er det lagt til grunn at dette er i tråd med målsettingen i Nagoya-protokollen om tilgang til genetiske ressurser. Protokollen er forankret i Konvensjonen om biologisk mangfold.

Tall fra WHO viser også at omkring 75 % av de nye infeksjonssykdommene eller kjente infeksjoner som har vært i kraftig fremvekst hos mennesker de siste 30 årene, er forårsaket av smittestoffer som kommer fra dyr. Spredning av ulike alvorlige influensavirus de senere årene er et framtredende eksempel på hvordan dyrehelse og folkehelse er tett sammenvevd. Utfordringene er spesielt store i land med høy folketetthet og nær kontakt mellom folk og dyr. Ved å benytte begrepet èn verden – èn helse slår de store organisasjonene WHO, UNICEF, FAO og OIE (verdens dyrehelseorganisasjon) fast at forståelsen for sammenhengen mellom folkehelse, husdyrhelse og helse hos ville dyr må økes for å kunne møte alvorlige helsemessige utfordringer i det 21. århundre.

Et effektivt samarbeid mellom FAO, WHO og OIE ble konsolidert gjennom den globale beredskapen mot fugleinfluensa av typen H5N1 i perioden 2004-2007. Dette arbeidet har gitt et administrativt og faglig verktøy for en verdensomspennende innsats mot dyresykdommer som kan true folkehelsa. Norge har bidratt til dette arbeidet blant annet som betydelig bidragsyter til særskilte prosjekter i de multilaterale organisasjonene. OIE har gitt uttrykk for at de nye farene på dyrehelseområdet best kan møtes gjennom et felles harmonisert og koordinert helsestyre på globalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Svineinfluensapandemien er et eksempel på en alvorlig smittsom sykdom som overføres mellom dyr og mennesker (zoonose). Et av de viktigste forebyggende tiltak mot slike alvorlige zoonoser er å sikre en god dyrehelse, øke forståelsen for sammenhengen mellom folkehelse og dyrehelse og styrke samarbeidet mellom leger, veterinærer og viltfaglig kompetanse.

Regjeringen vil:

• Støtte WHOs innsats for gjennomføring og oppfølging av det internasjonale helsereglementet (IHR 2005), og revidere nasjonale og internasjonale planer som følge av gjennomgangen etter H1N1-pandemien.

• Støtte WHOs arbeid med og være en pådriver for å gjennomføre det globale rammeverket for beredskap og respons ved pandemisk influensa

• Bidra til å øke forståelsen for sammenhengen mellom folkehelse, husdyrhelse og helse hos ville dyr (èn verden – èn helse)

• Bidra til styrket samarbeid internasjonalt for å sikre utviklingsland tilgang på effektive medisiner og vaksiner til overkommelige priser

4.3.3 Tilgang til legemidler

John Vink/Magnum Photos/All Over

Sykdomsbyrden er størst og helsesystemer dårligst utbygd i utviklingslandene. Utviklingsland har i langt mindre grad enn utviklede land kunnet nyttiggjøre seg nyvinningene innen legemidler og teknologi for diagnostisering.

WHO legger til grunn at tilgangen til legemidler påvirkes av fire faktorer; (i) pris, herunder patenter, (ii) rasjonell utvelgelse av legemidler; (iii) bærekraftig finansiering; og (iv) helsesystemenes evne til å fordele og administrere legemidler. Selv om legemidler i prinsippet er gratis i mange utviklingsland, gjør mangelfulle helsetjenester at tilgangen i praksis er begrenset. Dette presser folk over i det private markedet hvor tilgangen ofte er langt svakere, prisene høyere og kvaliteten dårligere. Det er mangler i forhold til alle de tidligere nevnte fire faktorene, ikke minst i reguleringene som sørger for pålitelighet og stabilitet i forsyningskjeden. Derfor er helsesystemperspektivet viktig (jfr. kapittel 4.2.3).

Mange utviklingsland strever av ulike årsaker med å etablere en tilstrekkelig nasjonal finansierings- og kompetansebase for innkjøp og betaling av legemidler. Dette må besørges ved skatte- eller andre inntekter. Videre er infrastruktur for rasjonell fordeling og bruk i eget helsesystem en utfordring. På institusjonssiden er legemiddelmyndigheter ofte et svakt punkt. Disse er viktige for å sørge for kontroll av kvalitet på og utstedelse av nasjonal lisens og markedsføringstillatelse, kontroll og regulering av utsalgssteder og iverksettelse av sanksjonsmekanismer når regelverk ikke blir fulgt. Utfordringene knyttet til tilgang til legemidler kan derfor ikke løses av nasjonale helsemyndigheter alene. Finans-, justis- og utdanningssektoren må også involveres og ansvarliggjøres.

Prisnivå, manglende tilpasning til sykdomsbildet, mangelfull kunnskap og transparens og svak planlegging er utbredte problemer. På dette området spiller WHO en viktig rådgivende rolle i å bistå med valg av kostnadseffektive medisiner. For å lette lands arbeid med tilgang til legemidler generelt, etablerte WHO i 2001 en modell-liste over medisiner, den såkalte Essential Medicines List. Formålet med listen er å opplyse om viktige og kostnadseffektive legemidler land bør gå til innkjøp av for å kunne bekjempe hoveddelen av sin sykdomsbyrde. Kun 5-10 prosent av legemidlene på listen er til enhver tid underlagt patenter. De øvrige er generiske legemidler hvor patentering ikke lengre utgjør en faktor som kostnadsdriver. Patentrettigheter, også på legemidler, er regulert i avtalen om «Trade Related Intellectual Property Rights» (TRIPS-avtalen), som er en del av regelverket i WTO.

På internasjonalt nivå er samarbeid for å finne løsninger som gir utvikling av og tilgang til effektive og rimelige legemidler sentralt. Det er viktig at dette samarbeidet rommer alle parter, det vil si nasjonalstater, legemiddelprodusenter, WHO, sivilt samfunn og akademia. (jfr. også kapittel 5.1 og kapittel 5.2).

Norge spiller en aktiv rolle på flere arenaer for å øke tilgangen til legemidler og teknologi for diagnostisering. Regjeringen legger til grunn at WTO-avtaleverket ikke skal praktiseres på en måte som fratar fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn. Norge skal ikke fremme krav overfor fattige land som kan innebære en svekkelse av mulighetene til å utvikle sterke offentlige tjenester innen helse og utdanning. Norge har lagt stor vekt på at TRIPS-avtalen ikke skal stå i veien for tiltak for å beskytte folkehelsen, samtidig som det må tas hensyn til at patentsystemet er viktig for utviklingen av nye legemidler. Med dette utgangspunktet var Norge blant pådriverne bak Ministererklæringen om TRIPS og folkehelse fra 2001 («Doha-vedtaket«), og i arbeidet med å finne en løsning på forbudet mot eksport av tvangslisensierte legemidler (generisk produksjon av legemidler (såkalte kopilegemidler) mot patentinnehaverens vilje). Doha-vedtaket fra 2001 slår fast at handelsregler, inkludert patentregler, ikke skal stå i veien for folkehelsehensyn, og at land skal kunne utnytte fleksibiliteter som ligger i TRIPS-avtalen for å sikre seg tilgang til legemidler.

I mai 2004 ble Norge det første landet som gjennomførte en lovendring som legger til rette for å utnytte fleksibiliteten som ligger i TRIPS-avtalen. Siden Norge har liten produksjon og eksport av legemidler, har den norske lovendringen i seg selv liten betydning for å styrke utviklingslandenes tilgang til legemidler. Lovendringen er likevel en bekreftelse på og oppfølging av norske posisjoner i de internasjonale forhandlingene og prosessene om tilgang til legemidler og patentrettigheter. Ved etableringen av legemiddelinnkjøpsordningen UNITAID i 2006, som Norge bidro til, ble det i mandatet for ordningen presisert at den som prinsipp skulle støtte landenes utnyttelse av fleksibiliteten innenfor TRIPS-avtalen og Doha-vedtaket. Sentrale legemiddelprodusentland som Storbritannia, Brasil og Frankrike har sluttet seg til dette prinsippet som partnere til ordningen.

Effektiv behandling av hiv og aids har vært tilgjengelig siden slutten av 1990-tallet og det utvikles stadig mer effektive medisiner. Den høye prisen på aidsmedisiner gjorde at utviklingsland ikke hadde råd til eller prioriterte å gi tilgang til disse. Én av løsningene er etableringen av store, globale finansieringsordninger for utviklingslands tilgang til effektive medisiner der alle involverte aktører – stater, FN-systemet, privat sektor, sivilt samfunn og akademia – inngår som partnere. Det globale fondet og GAVI er flaggskipene i denne sammenheng. I tillegg er innkjøpsordningen UNITAID viktig. Innenfor rammen av patentsystemet blir det viktig å videreføre arbeidet med nye samarbeidsformer og styrket tilgang, som for eksempel Medicines Patent Pool, som ble etablert i 2010 under UNITAID. Ordningen innebærer at patentene stilles til disposisjon av innehaverne og legges i en «pott» som produsenter i utviklingsland kan benytte seg av til legemiddelproduksjon mot å betale en avgift og en andel av inntekten fra produktet.

Utvikling av legemidler for sykdommer som er mest utbredt i fattige land begrenses av at markedene ofte mangler kjøpekraft og er for små til å gjøre forskning og utvikling lønnsomt. WHO etablerte i 2006 en arbeidsgruppe for forskning, utvikling og tilgang på legemidler for utviklingsland som resulterte i en global strategi og handlingsplan, vedtatt av Verdens helseforsamling i 2008. Norge har videreført sitt engasjement i dette arbeidet ved å lede den pågående arbeidsgruppen som skal ta stilling til utvelgelse av konkrete prosjekter for forskning og utvikling.

Innenfor et G8-initiativ har Norge sammen med Canada, Italia, Russland, Storbritannia og Gates Foundation etablert en innovativ pilotordning for å bidra til utvikling og produksjon av en vaksine mot lunge- og hjernehinnebetennelse. Ordningen har bidratt til å mobilisere Russland som en bidragsyter. Forankringen i G8 illustrerer viktigheten av å sikre politisk lederskap på høyt nivå (jfr. kapittel 5.2).

Regjeringen vil:

• Prioritere arbeidet med å styrke legemiddeltilgangen for utviklingsland gjennom satsing på integrerte helsetjenester og støtte til internasjonale initiativer og prosesser for å skape markeder i utviklingsland

• Videreføre støtte til forskning på og utvikling av legemidler for utviklingsland, med vekt på å bygge ut og styrke produksjonskapasiteten i disse landene

• Bidra til innovative ordninger for å styrke utviklingslands tilgang til effektive og tilgjengelige legemidler innenfor rammene av patentsystemet, inkludert brede partnerskap med stater, sivilt samfunn, akademia og legemiddelprodusenter

• Arbeide for prisreduksjon og globale innkjøpsordninger som gir bedre tilgang til legemidler for blant annet kvinner og barn

4.3.4 Seksualisert vold under og etter konflikt

Jim Goldberg/Magnum Photos/All Over

De sivile lidelsene i moderne væpnede konflikter er enorme. Kvinner og barn er spesielt utsatt for seksualisert vold i slike situasjoner. I en rekke konflikter de siste tiårene har voldtekter og annen seksualisert vold blitt brukt systematisk som en del av krigføringen. Men seksualisert vold er også i mange tilfeller vilkårlig og opportunistisk, og en konsekvens av manglende lov og orden i konflikt- og krisesituasjoner. Langvarig voldelig konflikt fører til generelt økt brutalitet i et samfunn, og setter særlig kvinner og barn i utsatte situasjoner.

Uavhengig av motivasjon fører utbredt seksualisert vold til store helsemessige skadevirkninger for de samfunn som utsettes for den, og gjennom migrasjon berøres også andre samfunn direkte.

Bruk av seksualisert vold i konflikt er forbudt i henhold til internasjonal lov. Alle parter i en konflikt er forpliktet til å etterleve disse reglene, både statlige og ikke-statlige væpnede grupper. Internasjonale normer og rettspraksis er skjerpet de seneste årene. FNs sikkerhetsråd har slått fast at seksualisert vold kan defineres som en selvstendig krigsforbrytelse, en forbrytelse mot menneskeheten og som et ledd i folkemord.

Norge har arbeidet for at seksualisert vold behandles på lik linje med andre trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, og at kvinners erfaringer i krig og konflikt gis prioritet. Norge er sterkt engasjert i oppfølgingen av FNs Sikkerhetsråds resolusjoner om kvinner, fred og konflikt (SR 1325, 1820, 1888, 1889, 1960). Regjeringen har de seneste årene styrket innsatsen for å forebygge og beskytte mot seksualisert vold, øke antallet straffeforfølgelser og bedre rehabiliteringstilbudene til overlevende.

Helsesektoren spiller en viktig rolle når det gjelder såvel forebygging som behandling og rehabilitering. Overlevende har behov for både medisinsk, psykososial og økonomisk rehabilitering, og tilbudene er avgjørende for å sikre best mulig reintegrering og å redusere stigmatiseringen av ofre for seksualisert vold. Forebygging av og respons på seksualisert vold må være integrert i en enhver plan for bedring av reproduktiv og seksuell helse i krisesituasjoner. Helsesektoren spiller også en sentral rolle i å dokumentere forekomsten og omfanget av seksualisert vold, og i å samle bevis som kan brukes under rettslig forfølging av voldsutøvere og deres ledere. Forebyggende tiltak må blant annet rettes mot menn og deres syn på maskulinitet. Det er videre behov for å forbedre datagrunnlaget og for å sikre økt politisk vilje til å iverksette effektive tiltak mot straffefrihet, særlig i land hvor konfliktrelatert seksualisert vold er utbredt. Helseaspektet ved konflikthåndtering er i økende grad anerkjent, for eksempel gjennom sikkerhetsrådsresolusjon 1983 (av juni 2011), som understreker betydningen av å inkludere hiv-tiltak i gjennomføringen av fredsbevarende operasjoner.

Regjeringen vil:

• Arbeide for at innsats mot seksualisert vold i konflikt og bedre tjenester for ofre integreres i den globale strategien for kvinners og barns helse, og for at innsatsen blir bedre koordinert.

• Arbeide for at multilaterale og globale ordninger innen helse gjennomfører og støtter tiltak for å forebygge og beskytte mot seksualisert vold i konflikt og postkonflikt

• Bidra til at multilaterale og globale ordninger innen helse tar opp konfliktrelatert seksualisert vold i dialogen og samarbeidet med nasjonale myndigheter, med sikte på å bidra til sterkere politiske forpliktelser til forebygging, behandling og rehabilitering.

• Støtte innsats for å bedre tilgang til reproduktive helsetjenester, inkludert trygg abort og tjenester for ungdom, under og etter konflikt- og krisesituasjoner.

4.3.5 Helse – utenrikspolitikk og internasjonalt samarbeid

Utenrikspolitikken må inkludere helsespørsmål og helsepolitikk må ha en utenrikspolitisk dimensjon. Koblingen mellom helse og sikkerhet har blitt sterkere anerkjent internasjonalt (for eksempel sto hiv og aids på sikkerhetsrådets agenda allerede i 2000), men fortsatt gjenstår mange utfordringer.

En effektiv global helsepolitikk må forholde seg til et bredt spekter av aktører og om nødvendig søke nye samarbeidsformer. I 2006 tok Norge og Frankrike initiativ til å opprette et samarbeid om «Utenrikspolitikk og global helse», nettopp for å sette fokus på sammenhengene mellom disse områdene. Initiativet består av utenriksministrene fra 7 land: Brasil, Frankrike, Indonesia, Norge, Senegal, Sør-Afrika og Thailand.

Nettverket er godt etablert og velkjent ikke bare i helsemiljøet, men også i det større politiske landskapet. Initiativet har vist seg som et viktig, utradisjonelt og effektivt nettverk for å sette agenda og fremme dialog i møtet mellom utenrikspolitikk og helse, primært gjennom multilaterale prosesser og arenaer i Genève, og gjennom regelmessig rapportering og debatt i FNs generalforsamling i New York. Nettverket gir rom for dialog på tvers av regioner og posisjoner.

Arbeidet for å fremme global helse gjennom utenrikspolitikken strekker seg også utover de spesifikt helseorienterte fora. Andre internasjonale prosesser rommer ofte store konsekvenser også på helseområdet. Våre posisjoner i internasjonale fora innen for eksempel handel, menneskerettigheter, fred og sikkerhet har ofte betydelig innvirkning på helse. Norge er ikke blant de største internasjonale aktørene, men våre standpunkter, ressurser og vilje til å bidra gjør at vi ofte blir lyttet til. Det gjelder for eksempel i forhandlinger om retten til å produsere billige medisiner på lisens så vel som standpunkter vi inntar i WTO og i samarbeid for å fremme globale konvensjoner som sikrer innbyggere i alle land grunnleggende rettigheter.

Landminekonvensjonen (1999) og Klasevåpenkonvensjonen (2008), hvor Norge spilte en svært aktiv rolle, har fått store konsekvenser for sivilbefolkningens helsesituasjon under og etter væpnede konflikter. FNs Sikkerhetsråd har vedtatt to resolusjoner om hiv og aids og sikkerhet (resolusjon 1308 i 2000 og resolusjon 1983 i 2011). Disse sier at hiv og aids er en sikkerhetstrussel i det pandemien dreper produktive samfunnsmedlemmer og dermed kan destabilisere samfunn. De legger spesiell vekt på rollen til uniformerte styrker og betydningen av hiv-forebyggig og behandling for disse, og at det må arbeides for at fredsbevarende styrker ikke blir en faktor i spredning av hivsmitte i samfunnene de opererer i. Helseinnsats i forbindelse med kriser og konflikter er i stor grad en del av den humanitære innsatsen, som er gjenstand for Stortingsmelding 40 (2008-2009) «Norsk humanitær politikk». Internasjonale prosesser som i en eller annen forstand søker å fremme økonomisk eller sosial utvikling, må forholde seg til helse som en grunnleggende faktor i dette bildet. Mange av de viktigste forebyggende tiltak rettet mot klimaendringer er helsemessige, og mange av de største konsekvensene inntreffer på helseområdet. Det er et behov for å styrke forståelsen og anerkjennelsen av disse sammenhengene hos politiske beslutningstakere globalt.

Norges internasjonale helsefaglige samarbeid er en del av regjeringens globale helsepolitikk, og har en særlig viktig funksjon i å sikre forbindelseslinjene mellom globale tiltak og norsk folkehelse.

Samarbeidet preges av et mangfold av arenaer. Det er en tendens at internasjonale regler og retningslinjer blir mer forpliktende. Norges forpliktelser etter internasjonale avtaler om handel med produkter og tjenester berører også vår nasjonale helsepolitikk. EUs regelverk om markedsføring, distribusjon og standarder for mat- og drikkevarer og legemidler er bindende for Norge gjennom EØS-avtalen. Tilsvarende gjelder for migranters helse og rett til helsetjenester, samt direktivet om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon (Organdirektivet) som ble vedtatt sommeren 2010. Nytt EU-direktiv om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester vil også berøre Norge. Gjennom EØS-finansieringsordningene er et omfattende forsknings- og helseetatsamarbeid med mange EU-land i Sentral- og utvalgte land i Sør-Europa under utvikling. Gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) er Norge forpliktet på flere områder som angår helse, blant annet gjennom regler for patenter og handel med varer og tjenester. Norge deltar blant annet aktivt i Codex Alimentarius-kommisjonen, som utarbeider internasjonale standarder for matvarer.

FN med WHO utgjør en viktig helsepolitisk arena. Norge har forpliktet seg til to rettslig bindende avtaler under Verdens helseorganisasjon, Tobakkskonvensjonen (FCTC) og Internasjonalt helsereglement (IHR, 2005). Norge er tilsluttet WHOs og FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE)s «Protokoll om vann og helse» av 1999. Protokollens formål er i hovedsak å fremme helse gjennom forbedret vannforvaltning inkludert beskyttelse av økosystemer og reduksjon i vannrelaterte sykdommer. Norge ble på partsmøtet i november 2010 valgt til å lede byrået for protokollen den kommende 3-årsperioden. På narkotikaområdet er Norge tilknyttet FNs kontor for bekjempelse av narkotika og kriminalitet (UNODC).

Det nordiske helse- og mattrygghetssamarbeidet er en viktig arena for samarbeid mellom naboland, blant annet om helsetjenester, mattrygghet, beredskap, krisehåndtering og grensekontroll. Den nordiske arenaen er en vesentlig plattform for samarbeidet inn mot EU og WHO, og er også et eksempel på hvordan regionale samarbeidskanaler kan være et verdifullt supplement til de globale.

Antibiotikaresistens er i dag et raskt voksende problem og utgjør en alvorlig trussel mot global helse. Samtidig er det en nedgang i utviklingen av nye antimikrobielle legemiddel. Vi står derfor foran en mulig framtid uten effektive antibiotika og et mulig scenario der infeksjoner som i dag regnes som ufarlige, igjen kan bli et alvorlig helseproblem og en viktig dødsårsak. De nordiske land har en felles holdning om å ha en restriktiv antibiotikapolitikk og vil gjennom et samarbeid i regi av Nordisk Ministerråd arbeide for å redusere utviklingen av antibiotikaresistens globalt. Også i EU er temaet satt høyt på dagsorden med målsetning om å bremse utviklingen.

Norge har en bilateral helsesamarbeidsavtale med Russland og spiller en aktiv rolle i det regionale helsesamarbeidet i nordområdene. Dette foregår først og fremst gjennom Den nordlige dimensjons partnerskap for helse og livskvalitet (NDPHS) og Barents helse- og sosialsamarbeid. Partnerskapet arbeider for å bedre situasjonen i regionen ved å bekjempe smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer og fremme en sunn livsstil. Norge og Russland samarbeider spesielt om tiltak mot skadelig bruk av alkohol. Innenfor Barentssamarbeidet legges det særlig vekt på hiv og aids og tuberkulose. Situasjonen for disse sykdommene er fremdeles bekymringsfull i deler av regionen. Norge har også en bilateral helseavtale med Kina. Helseavtalen følges opp av en flerårig handlingsplan med særlig oppmerksomhet på folkehelse og forebygging, helsesystemutvikling, primærhelsetjeneste, infeksjonssykdommer (forebygging og kontroll) og global helse.

Regjeringen vil:

• Integrere et globalt helseperspektiv i utenrikspolitikken generelt

• Aktivt følge opp de prioriteringene som ligger til grunn for 7-landsgruppens arbeid:

  • synliggjøre helsevirkninger av utenrikspolitikken, og levere bedre og nødvendige bidrag for å fremme folkehelse og helsesikkerhet nasjonalt og globalt

  • skape gjennomslag for politikk som fremmer folkehelse og helsesikkerhet i konkrete saker på ulike internasjonale helse- og utenrikspolitiske arenaer.

  • bygge allianser og tillit gjennom et samarbeid om helse som kan skape ringvirkninger i forhold til bredere utenrikspolitiske mål

• Bidra til å løfte frem sammenhengene mellom helse og velstand, sosial utvikling og trygghet

• Arbeide for bedre sammenheng og koordinering i norsk internasjonalt helsesamarbeid

• Bidra i arbeidet med en felles europeisk antibiotikapolitikk for å redusere utviklingen av antibiotikaresistens globalt