4 Internasjonalt samspill

Regjeringen vil

• se internasjonalt samarbeid innenfor forskning, høyere utdanning og innovasjon mer i sammenheng og bidra til at samarbeidsrelasjoner mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og utlandet styrkes

• bidra til at norske studenter orienterer seg mot våre viktigste samarbeidsland

• bidra til at norske forskere og institusjoner engasjerer seg i samarbeid med institusjoner fra lavinntektsland

• styrke samarbeidet under eksisterende bilaterale avtaler med land utenfor EU framfor å utvide antallet slike avtaler

• foreta en nærmere vurdering av hvilke områder det særskilt skal satses på overfor viktige samarbeidsland, og av hvilke virkemidler som er mest egnet til å fremme slik satsing

• utarbeide en strategi for forskningssamarbeidet med Europa for å sikre tydelige mål og prioriteringer

• vurdere hvordan vår nasjonale innsats skal samvirke eller samordnes med de andre landenes innsats i de felleseuropeiske programmene (JPIene)

• evaluere deltakelsen i EUs 7. rammeprogram

• avklare Norges deltakelse i Horisont 2020

• at det ved en eventuell deltakelse i Horisont 2020 skal legges godt til rette for veilednings- og mobiliseringstiltak, stimuleringsmidler og bedre samordning mellom nasjonal og europeisk forskningsfinansiering

• utvikle Svalbard som plattform for internasjonalt samarbeid og miljøovervåking gjennom å legge vekt på tydelig norsk faglig ledelse og nærvær, og åpenhet og samarbeid om innsamling og bruk av data.

4.1 Behov for et globalt perspektiv

Det meste av verdens kunnskapsframbringelse finner sted utenfor Norges grenser, og vi trenger å være i tett kontakt med internasjonale miljøer for å nyttiggjøre oss denne kunnskapen best mulig og bidra med norsk ekspertise. Målet er først og fremst å heve kvaliteten i norsk forskning. Et lite og høyt utviklet land som Norge er avhengig av å konkurrere på et kunnskapsbasert grunnlag. En sterk forankring i internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende for å henge med og sikre en fortsatt positiv utvikling i norsk forskning i en verden der stadig flere land investerer tungt i forskning og høyere utdanning.

Globale spørsmål knyttet til klimaendringer, miljø, migrasjon, helse, fattigdom, mat, vann eller energi er eksempler på problemstillinger som i høy grad påvirker oss og som vil sette verdenssamfunnet på prøve. Spørsmålene er i så måte eksempler på at kunnskaps- og kompetanseutvikling globalt og norske kunnskapspolitiske mål i sterkere grad er blitt sammenfallende. Videre er interessen for forskningssamarbeid som på ulike måter bidrar til å bygge opp under andre politiske mål – utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og næringspolitiske – stigende.

Norsk forskning må bidra til å skape løsninger på de globale problemene der vi har sterke og konkurransedyktige miljøer. Klimaforskning er et område der norske fagmiljøer har bidratt aktivt til at verdenssamfunnet kan finne bedre løsninger. Vi har også internasjonalt ledende miljøer som bidrar innenfor energi, mat, helse, forvaltning av naturressurser, urfolksforskning og samfunnsvitenskap.

Petroleumssektoren er den viktigste bidragsyteren til norsk økonomi. Dette skiller Norge fra de fleste andre land, og de norske forskningsbehovene på dette området er derfor forskjellige fra våre naboland. Petroleumsvirksomheten er global, og det er derfor avgjørende for Norge å ha et godt forsknings- og utviklingssamarbeid med det internasjonale energibyrået (IEA), samt med oljeproduserende land som Brasil og USA.

For bedriftene betyr internasjonalt samarbeid økt anerkjennelse og troverdighet i markedet, tilgang på ny kompetanse og teknologi og dessuten nye forretningsforbindelser og bedre nettverk. Kostnadsdeling med internasjonale partnere er foredelaktig, men ser ikke ut til å være et avgjørende motiv for å samarbeide internasjonalt.

4.1.1 Situasjonen i dag

Deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter er de viktigste virkemidlene regjeringen har for internasjonalisering av norsk forskning, både for å styrke norsk konkurranseevne og for å få tilgang til et stort internasjonalt kunnskapstilfang. Den norske deltakelsen i 6. rammeprogram og første del av 7. rammeprogram (7RP) er evaluert. Evalueringen bekreftet rammeprogrammets sentrale betydning som arena for internasjonalisering av norsk forskning og anbefalte fortsatt norsk deltakelse. Hovedfunnene er at samlet betaler Norge mer til EU enn det som kommer tilbake til norske deltakere i form av prosjektstøtte. Det er rom for å øke deltakelsen fra aktører som store bedrifter, høyskoler og helseforetak og innenfor helse, IKT og temafri forskning i det europeiske forskningsrådet (ERC), en nyskapning som kom i 7RP for å ivareta den grunnleggende og potensielt grensesprengende forskningen. Norske forskeres deltakelse er høy bl.a. innenfor energi, miljø og romforskning. Nettverksbygging, innpass med henblikk på framtidig forsknings- og innovasjonsvirksomhet og fornyelse ble trukket fram som verdifulle sider ved deltakelse, og flertallet av bedrifter så et potensial for styrket konkurranseevne. Evalueringen trakk også fram den merverdien samarbeidet har, fordi norske forskere får direkte tilgang til prosjekter verdt mer enn Norges samlede årlige utgifter til forskning. Til tross for godt overordnet samsvar mellom innholdet i rammeprogrammet og norske forskningsprioriteringer, ble synergien med norske forskningsprogrammer og innovasjonsstrategier vurdert som utilstrekkelig utnyttet. Rammeprogrammet ble vurdert som administrativt krevende, og evalueringen anbefalte å arbeide for mer kostnadseffektive løsninger, insentiver til deltakelse og bedre informasjonsformidling. Siden rammeprogrammene berører flere sektorer, ble det vist til et behov for å styrke deres plass i de ulike departementenes forskningspolitikk og styrke koordineringen nasjonalt.1 Gjennom rammeprogrammene samarbeidet norske forskere i 2012 med forskere i over 120 land. Dette viser hvilket verdensomspennende nettverk det europeiske forskningssamarbeidet gir Norge tilgang til.

Vitenskapelig samarbeid som involverer forskere fra flere land munner ofte ut i samarbeidsartikler. Publiseringsmønsteret for slike artikler kan ofte gi en pekepinn om utviklingen i internasjonalt forskningssamarbeid. I dag er mer enn halvparten av alle norske vitenskapelige publikasjoner skrevet sammen med forskere fra andre land, og andelen av disse publikasjonene har økt betydelig de siste to tiårene (se figur 4.1). Mens norske forskere tidligere publiserte med kolleger i ett annet land, og da særlig med USA, Storbritannia, Sverige, Tyskland og Danmark, er det nå en tendens til at artiklene i større grad omfatter forskere fra flere land. Samarbeidet med EU-land har økt betydelig etter at Norge ble full deltaker i EUs rammeprogrammer for forskning i 1994. Dette bekrefter deres betydning for internasjonaliseringen av norsk forskning.

Samtidig øker samarbeidet med land utenfor EU og Nord-Amerika sterkt. Dette reflekterer dels den økende betydning land som Kina, Brasil, Russland, India og andre har i den globale forskningen og dels de formelle og uformelle forskningsavtaler og nettverk som er etablert med myndigheter og forskningsinstitusjoner i disse landene.

Kilde: NIFU.

Norges forskningsråd har internasjonalisering av norsk forskning som et av sine hovedmål. I praksis skjer internasjonaliseringen gjennom Forskningsrådet som oftest ved at både Forskningsrådets ulike programmer, og de som søker finansiering gjennom programmene, har en plan for internasjonalt samarbeid. Dette samarbeidet er med andre ord forskerinitiert og antar mange ulike former. Det er derfor vanskelig å få en fullstendig oversikt over graden og størrelsene på samarbeidet. Forskningsrådet har likevel beregnet at innsatsen i de prosjektene som oppgir å ha et internasjonalt element, anslås til å være om lag 1,8 mrd. kroner i 2011. Av denne internasjonaliseringsinnsatsen går 81 prosent til forskerinitiert prosjektsamarbeid, der samarbeidspartnere fra ett eller flere land utenfor Norge bidrar i prosjektet (se figur 4.2). Støtte til inngående og utgående forskermobilitet utgjør om lag 13 prosent av midlene.

Kilde: Norges forskningsråd.

Internasjonalt samarbeid får en økende plass innenfor Forskningsrådets programmer og aktiviteter. Både deltakelsen i det europeiske forskningssamarbeidet og bilateralt samarbeid integreres med den nasjonale satsingen på forskning og innovasjon.

Kontingentforpliktelser for deltakelse i internasjonale programmer og organisasjoner har fordoblet seg fra 0,9 mrd. kroner i 2005 til 1,9 mrd. kroner i 2011 (se figur 4.3). Kontingenten til EUs rammeprogrammer utgjør den største posten og øker raskest, men betydelige ressurser brukes nasjonalt for å delta i forskningsaktiviteter i regi av ESA (European Space Agency) og CERN (the European Organization for Nuclear Research). I tillegg kommer EØS-midlene; av totalt 1,8 mrd. euro som Norge bevilger til sosial og økonomisk utjevning i Europa gjennom EØS-midlene for perioden 2009–2014, skal ca. 100 mill. euro brukes til forskningsformål.2 Forskningsprogrammer er nå etablert i seks land, og målet er å styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene i mottakerland gjennom samarbeid med norske institusjoner.

Kilde: NIFU.

Norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner har et utstrakt samarbeid med institusjoner i andre land. Dette samarbeidet er ofte nedfelt i egne avtaler og kan gjelde samarbeid innenfor høyere utdanning, forskning eller begge deler. Gjennom en kartlegging av institusjonenes internasjonale samarbeidsavtaler kommer det fram at det eksisterer nærmest like mange avtaler med Asia som med Europa utenom Norden.3 USA og Kina er de to enkeltlandene som flest norske institusjoner har avtaler med. Noen avtaler utnyttes bedre enn andre.

Også norsk høyere utdanning blir stadig mer internasjonal. Det vært en vekst på 67 prosent i antallet utenlandske studenter ved norske læresteder fra 2004 til 2011. Flertallet kommer fra europeiske land, i 2011 rundt 59 prosent. Russland, Sverige og Tyskland er de viktigste opprinnelseslandene. Etter Europa følger Asia, med rundt 22 prosent av det totale antallet utenlandske studenter. Her er Kina det viktigste opprinnelseslandet. Det reiser flere norske studenter ut enn det vi mottar fra utlandet. Sammenlignet med norske studenter i utlandet er det betydelig flere av de utenlandske studentene i Norge som studerer realfag, mens andelen som studerer helse- og sosialfag er betydelig lavere.

Flertallet av norske gradsstudenter i utlandet, mer enn tre firedeler, studerer i et europeisk land. De mest populære studielandene er Storbritannia, Danmark og Polen. Utenfor Europa er Australia og USA de mest populære. Ikke-engelskspråklige land utenfor Europa er bare i svært begrenset grad destinasjonsland for gradsstudenter fra Norge. Mønsteret gjelder også for BRIKS-landene (BRIKS: Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika). I Brasil, India og Russland har antall norske gradsstudenter de siste tre årene variert mellom null og ti. For Kinas del er tallet noe høyere, men med 75 gradsstudenter i studieåret 2010/11 er Sør-Afrika i særklasse blant BRIKS-landene. Spredningen på verdensdeler er større blant studenter som tar deler av graden sin i utlandet enn blant studenter som tar hele graden i utlandet.

Mobiliteten fra Norge er høy til Storbritannia og USA, mens få studenter kommer den andre veien. For Tyskland er bildet omvendt. Antall tyske studenter til Norge er betydelig, mens Tyskland tiltrekker seg relativt få norske studenter. For BRIKS-landene er mønsteret preget av betydelig gradsmobilitet til Norge og noe mobilitet av delstudenter fra Norge. Tallet på russiske studenter har vokst betydelig de siste ti årene, og studenter med russisk statsborgerskap utgjorde våren 2011 den største gruppen av utenlandske studenter registrert ved norske læresteder. Kina har vært et betydelig senderland av studenter til Norge de siste ti årene, og også India har vokst jevnt til nær 200 studenter i 2010. Brasil og Sør-Afrika sender derimot svært få studenter til Norge. I kontrast til norsk mobilitet til BRIKS-landene er det gradsstudenter som står for hovedtyngden av mobilitet til Norge fra disse landene.

4.1.2 Viktig framover

Som det framgår av oversikten over, er det mye som er på rett vei i internasjonaliseringen av norsk forskning. Flere og flere forskningsmiljøer i Norge opererer internasjonalt. De utvikler ny kunnskap i samarbeid med forskere fra andre land og publiserer i internasjonale tidsskrifter. De sender forskere ut av landet for å lære og mottar selv forskere fra andre land. De søker forskningsmidler fra internasjonale programmer og organisasjoner i samarbeid med utenlandske forskere. De benytter den internasjonale forskningsinfrastrukturen som bygges ut. De opererer grenseløst.

Det er likefullt regjeringens mål at enda flere forskere skal jobbe grenseløst. Det er fortsatt betydelige deler av forskningssystemet som ikke er godt nok forankret i den internasjonale forskningen, enten på grunn av svake forskningsresultater eller på grunn av mangel på internasjonale forskernettverk eller begge deler.

For svak internasjonal forankring i deler av norsk forskning kan svekke tilgangen til den nyeste kunnskapen både i offentlig sektor og i næringslivet. Bilateralt samarbeid er nødvendig for å styrke samarbeidet mellom forskningsmiljøer og bedrifter innenfor faglige temaer med stor betydning for utvikling av næringslivet i Norge. Når det gjelder framvoksende økonomier (særlig BRIKS landene), vil tilgangen til nye markeder for produkter og tjenester være avgjørende. Samarbeid med verdensledende kunnskaps- og innovasjonsmiljøer vil være særlig aktuelt for en del av de mest kunnskapsintensive norske bedriftene.

Den beste garantien for å utvikle et godt internasjonalt forskningssamarbeid er at det fremmes fra forskermiljøet selv. I utgangspunktet er det forskerne selv som bestemmer hva slags internasjonalt samarbeid, med hvilke miljøer og i hvilke land, de mener vil gi best resultat. Mangfoldet av aktører og den tiltagende ressursbruken i internasjonal forskning har imidlertid forsterket behovet for tydeligere prioriteringer med hensyn til hvilke temaer og hvilke land myndighetene vil prioritere å støtte forskningssamarbeid om og med. Norge som et lite land kan ikke være med på alt. Vi trenger å få best mulig utbytte der vi velger å gå inn med midler.

Det er ingen tvil om at dersom kvaliteten i norsk forskning skal ivaretas og helst øke, trenger vi å stimulere til internasjonalt forskningssamarbeid. Vi må også prioritere sterkere innenfor det internasjonale samarbeidet. For eksempel må det vurderes nærmere hva slags samarbeid, i hvilke land og på hvilke fagområder samarbeidet særlig skal stimuleres. Dette prioriteringsarbeidet er regjeringen i ferd med å gjøre. Når det gjelder samarbeidet med Europa, skal regjeringen utarbeide en strategi som skal avklare mål og prioriteringer for samarbeidet.

Forskningsrådet får en viktig oppgave i dette arbeidet framover med hensyn til å gi råd om bedre koordinering av det internasjonale samarbeidet. Det dreier seg om å målrette og prioritere innsatsen: Hvor skal vi samarbeide, med hvem, innenfor hvilke temaer og områder og hvilken form bør stimuleringstiltakene ha? Dette arbeidet må Forskningsrådet gjøre i dialog med forskningsaktørene selv og med myndighetene. Som grunnlag er det nødvendig å utvikle bedre kunnskap om internasjonalt forskningssamarbeid, slik at prioriteringene gir resultater i form av slagkraftige virkemidler.

Helseforetakene, universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene har et særskilt ansvar for å utvikle internasjonaliseringsstrategier som lykkes med å inkludere større deler av forskerne i internasjonale aktiviteter, inkludert internasjonal konferansedeltakelse og prosjektsamarbeid. Forsknings- og utdanningsmiljøene har også et selvstendig ansvar for å prioritere aktiviteter som ruster oss til å møte de globale utfordringene. Samfunnsoppdraget har en global dimensjon, og dette bør komme tydelig fram i institusjonenes strategier. Regjeringen mener det er viktig at institusjonene tenker strategisk når de inngår nye avtaler og utnytter eksisterende avtaler på en god måte. Forskningsrådet og Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) har her en oppgave i å stimulere til institusjonssamarbeid med relevante institusjoner av høy internasjonal standard.

Vi skal fortsette å engasjere oss direkte i samarbeid med lavinntektsland for å bidra til teknologi- og kunnskapsutvikling. Det er en erfaring at slike prosjekter gjerne er tidkrevende og ikke nødvendigvis meritterende i samme grad som samarbeid med internasjonale prestisjeinstitusjoner. Regjeringen vil gjennom eksisterende finansieringsordninger fortsatt sikre at det er mulig og attraktivt for norske miljøer å engasjere seg i slikt arbeid og slike prosjekter. I 2012 lanserte for eksempel NORAD det nye utviklingsprogrammet for å bygge ut kapasitet for forskning og høyere utdanning i sør, NORHED, der bærebjelken er samarbeid mellom institusjoner i Norge og institusjoner i sør.

Også UNESCO spiller en viktig rolle for å stimulere til forskning i og for utvikling. UNESCOs overordnede mandat er å fremme vitenskapelig kunnskap og vitenskapspolitikk for en bærekraftig utvikling. Norge bør fortsette sin aktive deltagelse i UNESCOs vitenskapsarbeid, ikke minst på feltene oseanografi, biodiversitet og vannforsyning, samt det samfunnsvitenskapelige programmet knyttet til sosiale prosesser og samfunnsendringer.

Regjeringen mener det er viktig å se økende internasjonalisering av forskning og høyere utdanning mer i sammenheng og styrke samarbeidsrelasjoner mellom høyere utdanningsinstitusjoner. Dersom vi på sikt skal styrke vårt samarbeid med Asia og Sør-Amerika, må flere norske studenter og forskere ha relevante språk- og kulturkunnskaper og personlige nettverk. Det er derfor bekymringsfullt at så få norske studenter orienterer seg mot BRIKS-landene og Japan. Motsatt kan et etablert samarbeid om forskningsprosjekter mellom institusjoner også gi et grunnlag og en ramme for studentutveksling og mobilitet, kanskje særlig på master- og ph.d.-nivå.

4.2 God sammenheng mellom høyere utdanning og forskning i internasjonalt samarbeid

For å få norske studenter til å orientere seg mot et bredere utvalg av land, er ordningene i Statens lånekasse for utdanning viktige. Lånekassen gir støtte i inntil ett semester til opplæring i språk og samfunnsfag i land der studenten planlegger å ta høyere utdanning, og til språkstipender til kortere språkkurs i forkant av utdanning i utlandet. For å følge opp St.meld. nr. 14 (2008–2009) Internasjonalisering av utdanning er det fra og med undervisningsåret 2012–2103 innført en forsøksordning med støtte til ettårig språkopplæring i Russland og Kina når søkeren planlegger å ta utdanning der. Samtidig innførte Lånekassen støtte til det første året av fire-årig bachelor-utdanning i Brasil, Russland, India og Kina ved utvalgte læresteder av høy kvalitet. Stortinget har nå bestemt at det såkalte freshman-året skal støttes ved utvalgte læresteder i alle ikke-vestlige land. For undervisningsåret 2013–2014 foreslår Kunnskapsdepartementet at søkere som tar utdanning i Russland og Kina, og som får statsstipend fra disse landene, samtidig skal kunne motta utdanningsstøtte i form av lån fra Lånekassen. Dette er et unntak fra hovedregelen i Lånekassen om at det ikke skal gis dobbel støtte til utdanning. Regjeringen legger til grunn at disse tiltakene vil øke interessen for studier i de aktuelle landene, spesielt Kina og Russland, og vil følge utviklingen og vurdere om det er behov for ytterligere tiltak.

Studentene ved norske læresteder bør få dra nytte av norske forskeres internasjonale forskningssamarbeid. Dette kan gjøres på ulike måter, gjennom bruk av gjesteforelesere, felles veiledning, samarbeid om pensum og studieprogrammer (fellesgrader), student- og forskermobilitet, osv. Videre er det ønskelig at studentene i større grad trekkes inn i internasjonale forskningsprosjekter. Tidlig involvering av studentene bidrar til at de ser verdien av internasjonalt samarbeid og gis mulighet til å opparbeide et internasjonalt nettverk tidlig i forskerkarrieren.

For å få til en slik kobling mellom internasjonalt forsknings- og høyere utdanningssamarbeid, er utvikling av institusjonelle partnerskap, som favner både forskning og høyere utdanning, vesentlig. Institusjonelle partnerskap er et hovedfokus i Partnerskapsprogrammet for Nord-Amerika under Strategien for økt høyere utdanningssamarbeid med Nord-Amerika.

UTFORSK er et nytt virkemiddel for å styrke sammenhengen mellom forskning og høyere utdanning. Programmet retter seg i første omgang mot BRIKS-landene og Japan, og skal administreres av SIU. Det legges imidlertid opp til et tett samarbeid med Forskningsrådet, ettersom programmet i første omgang rettes mot aktører som får, eller har fått, støtte gjennom Forskningsrådet. Regjeringen mener slike tiltak bør videreutvikles, styrkes og rettes inn mot alle prioriterte samarbeidsland utenfor Europa.

Internasjonale fellesgrader er også et viktig internasjonaliseringstiltak for å øke kvalitet og relevans i høyere utdanning og bidrar til en kobling av internasjonalt forsknings- og høyere utdanningssamarbeid. Fellesgrader gir effekt på mange områder, som faglig og organisatorisk utvikling på institusjonsnivå, og systematisk og gjensidig student- og ansattmobilitet. Det har vært en positiv utvikling i antallet fellesgrader ved norske universiteter og høyskoler.

4.3 Svalbard som plattform for internasjonalt forskningssamarbeid

Svalbard har en unik tilgjengelighet og infrastruktur, beliggenheten tatt i betraktning, og byr derfor på gode muligheter for forskning knyttet til Arktis. Forskning og høyere utdanning er én av de tre hovedpilarene for norsk nærvær og aktivitet på Svalbard. Samtidig inngår forskning og høyere utdanning på Svalbard som en del av den overordnede nasjonale politikken for forskning og høyere utdanning, der kvalitet, internasjonalisering og utnyttelse av nasjonale fortrinn skal ligge til grunn for utviklingen. Norge har et mål om å utvikle Svalbard som plattform for internasjonal forskning og miljøovervåking.4 Aktiviteten skal være i tråd med norsk regelverk og overordnede miljøhensyn og i hovedsak knyttes til etablert norsk infrastruktur (det vil si Longyearbyen og Ny-Ålesund). I tråd med disse målene har norsk og utenlandsk forsknings- og utdanningsaktivitet på Svalbard økt betydelig de siste tiårene. Det internasjonale polaråret (IPY) har lagt et viktig grunnlag for denne utviklingen.

Forskere fra mer enn 20 land driver forskning på Svalbard. Institusjoner fra i alt 12 ulike nasjoner har etablert seg med egen forskningsstasjon i Ny-Ålesund, i tillegg til den polske forskningsstasjonen i Hornsund og det russiske forskningsmiljøet i Barentsburg. Høsten 2011 underskrev UNIS og syv norske universiteter en samarbeidsavtale. Formålet med avtalen var å videreutvikle og styrke samarbeidet om både undervisning og forskning, sikre god arbeidsdeling og konsentrere ressursinnsatsen. UNIS er også svært attraktivt internasjonalt, både blant studenter og forskere.

NIFU har vist at antallet norske og utenlandske forskere på Svalbard har økt med mer enn 30 prosent fra 2006 til 2010 (til ca. 38 500 forskerdøgn).5 Den norske andelen har økt og er nå 60 prosent, mest fordi Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er videreutviklet i perioden. I Ny-Ålesund er imidlertid andelen norske forskere avtakende. Den økte internasjonale aktiviteten gjør det nødvendig å vektlegge fortsatt tydelig norsk faglig ledelse og nærvær på Svalbard. Samtidig er det enda viktigere enn før å styrke koordineringen og samarbeidet, noe både forrige forskningsmelding og regjeringens Svalbardmelding understreker. Det forutsetter at norsk arktisk forskning holder seg i front av utviklingen når det gjelder volum, kvalitet og internasjonalt samarbeid.

Arktis er et enestående laboratorium for studier av de globale klimaendringene. Utsiktene til nye seilingsruter, fiskeområder og olje-, gass- og mineralforekomster når isen trekker seg tilbake skaper nye muligheter, utfordringer og etterspørsel etter mer kunnskap.

Utviklingen i nord møtes med økt internasjonal oppmerksomhet og interesse, ikke minst for klimaforskning og -overvåking.

Regjeringen vil framover legge vekt på at den internasjonale forsknings- og utdanningsvirksomheten på Svalbard skjer gjennom forskningssamarbeid og samarbeid om innsamling og bruk av observasjons- og datamateriale. Det vil gi mer transparens og kvalitet og økt felles utbytte av forskningsressursene. Samtidig vil det bidra til å minimere miljøbelastningen fra installasjoner, drift, transport og feltarbeid. Norge bidrar allerede til denne utviklingen gjennom satsingen på strategisk viktig infrastruktur og aktiv tilrettelegging for bilateralt og multilateralt internasjonalt samarbeid, koordinering, åpenhet og deling.

Norges forskningsråd har et særskilt ansvar for koordinering av forskningsvirksomheten på Svalbard. Svalbard Science Forum (SSF) ble styrket med økte ressurser og et nytt mandat fra 2011. SSF skal videreutvikles framover til å bli et viktig redskap for faglig og praktisk koordinering, informasjon og rådgivning for den internasjonale forskningsvirksomheten på Svalbard.

Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIOS) er et internasjonalt forskningsinfrastrukturprosjekt på Svalbard, initiert av Norge. Målet er å legge til rette for utvikling av jordsystemmodeller i klimaforskningen, der data om is, atmosfære, vann og jord inngår. SIOS skal legge til rette nettopp for felles internasjonal utvikling og bruk av infrastruktur, observasjoner og forskningsdata på disse områdene. Norges forskningsråd leder forprosjektfasen, der alle aktører på Svalbard deltar som medlemmer eller assosierte medlemmer. Prosjektet er på det europeiske veikartet for forskningsinfrastruktur (ESFRI) og støttes med forprosjektmidler fra EUs 7. rammeprogram.

4.4 Utvikling av et europeisk forskningsområde

EU har som mål å etablere et felles europeisk forskningsområde basert på det indre marked, med fri bevegelse av kunnskap: the European Research Area (ERA). Forskningssamarbeidet med EU beveger seg derfor mot en tettere integrering av de nasjonale forskningssystemene, slik at de blir åpnere og samvirker bedre. Dette innebærer et mål om økt arbeids- og kostnadsdeling mellom landene for å utvikle høy kvalitet og effektiv utnyttelse av de ressursene som finnes i det europeiske forskningssystemet. ERA skal utvikles langs seks hovedlinjer:

• mer effektive og mer koordinerte nasjonale forskningssystemer, inkludert økt konkurranse om forskningsmidler innenfor de enkelte landene som deltar i ERA

• felles forskningsprogrammer (Joint Programming Initiatives, JPI) og felleseuropeiske forskningsinfrastrukturer (European Strategy Forum on Research Infrastructure, ESFRI)

• internasjonalt forskningssamarbeid med land utenfor Europa

• bedre kjønnsbalanse og bedre utnyttelse av kvinnelige forskertalenter i europeisk forskning og forskningsledelse

• et åpnere europeisk marked for forskere, forskermobilitet og forskerkarrierer

• økt kunnskapsoverføring og formidling av forskningsresultater.

Gjennom Lisboa-traktaten har EU-landene forpliktet seg til å arbeide for å gjennomføre ERA. I tillegg har ERA en sentral plass i EUs vekststrategi, Europa 2020, som har som mål å etablere en innovasjonsunion. I forbindelse med innovasjonsunionen framsettes tydelige mål for utviklingen og gjennomføringen av ERA. Kommisjonen og interessegrupper for europeiske forskningsfinansierende organisasjoner arbeider nå sammen for å oppnå både økt konkurranse og samarbeid på tvers av europeiske land. EUs medlemsland har likevel et særlig ansvar i den videre utviklingen.

EU legger foreløpig ikke opp til bruk av juridiske virkemidler for å gjennomføre ERA, selv om Lisboa-traktaten åpner for det. Dette gjør det foreløpig enklere for Norge å delta i samarbeidet. Det er likevel en utfordring for Norge at ERA-samarbeidet blir stadig sterkere knyttet til samarbeid om andre politikkområder i EU der Norge ikke deltar.

Norge har så langt deltatt aktivt i utviklingen av ERA, og regjeringen ønsker at Norge fortsatt skal være med på samarbeidet om å bedre den europeiske forskningskvaliteten og sikre mer effektiv utnyttelse av samlede europeiske ressurser. Deltakelsen i ERA gir oss mulighet til å fremme satsinger på områder som er av stor samfunns- og næringsmessig betydning for Norge.

Felleseuropeisk programsamarbeid etableres nå gjennom ti forskjellige fellesprogrammer, som alle er rettet mot sentrale samfunnsutfordringer. I tillegg til at Norge leder utviklingen av JPI Sunne og produktive hav (se boks 4.3), er vi også deltaker i alle de ni andre felleseuropeiske programmene. Berørte departementer må sammen med Forskningsrådet vurdere hvilke JPIer som gir merverdi for Norge, og hvordan vår nasjonale innsats skal samvirke med eller samordnes med de felleseuropeiske.

Norge er også en aktiv deltaker i arbeidet med å etablere felles forskningsinfrastruktur i Europa (ESFRI-samarbeidet), og vi har tilbudt oss å være vertskap for tre infrastrukturer. Dette gjelder CESSDA, som er et samarbeid om tilgang til samfunnsvitenskapelige data, ECCSEL, som gjelder fangst og lagring av CO₂, og SIOS, som gjelder observasjon av jord-, hav-, is- og romdata på Svalbard. I tillegg har Norge inngått forpliktende avtaler eller gitt tydelige signaler om deltakelse i ni andre ESFRI-prosjekter. Norske institusjoner deltar også i den forberedende planleggingsfasen av tolv andre ESFRI-prosjekter.6 Norsk deltakelse i dette infrastruktursamarbeidet er allerede tett integrert med våre nasjonale prioriteringer gjennom Forskningsrådets infrastrukturordning og Norsk veikart for forskningsinfrastruktur, og ved at de øremerkede midlene over statsbudsjettet til forskningsinfrastruktur skal dekke både nasjonale og internasjonale prosjekter.

Det er et klart ønske i EU om å utvikle et mer strategisk forskningssamarbeid med prioriterte samarbeidsland utenfor Europa, og denne delen av ERA-arbeidet organiseres gjennom Strategic forum for international cooperation (SFIC). SFIC er en komité som gir råd til Rådet og til Kommisjonen, der norske myndigheter deltar som observatør. Prioriterte samarbeidsland for SFIC er India, Kina, USA, Brasil og Russland, noe som sammenfaller med norske prioriterte samarbeidsland (se nærmere omtale under). Det blir derfor viktig å se vårt arbeid for å utvikle strategisk samarbeid utenfor EU mer i sammenheng med arbeidet som skjer i SFIC og EU, slik at EU-samarbeidet kan fungere som en døråpner for videreutvikling av våre bilaterale forbindelser med prioriterte land. Samtidig kan Norge ha særinteresser som gjør det mest hensiktmessig å operere direkte bilateralt mot samarbeidslandet.

Rådet og Kommisjonen har også etablert rådgivende komiteer som arbeider for bedre kjønnsbalanse og bedre forskningsledelse, gode karriereveier og økt mobilitet av forskere, samt økt kunnskapsoverføring og formidling av forskningsresultater. Også i disse komiteene deltar norske myndigheter som observatører. For å bedre kjønnsbalansen er rekruttering av kvinner inn i forskning og innovasjon og deretter til ledende stillinger, samt likestilt representasjon i innstillings- og bedømmelseskomiteer, viktige problemstillinger. For å øke europeisk forskermobilitet er styrking av mobilitetsvirkemidler i rammeprogrammene, stimulering av mest mulig åpne og internasjonale utlysinger av forskerstillinger og mer transparente rekrutteringsprosesser viktige problemstillinger. Åpen tilgang til forskningsresulater og -data er viktige temaer innenfor EUs politikk for økt kunnskapsoverføring av forskningsresultater. Norske synspunkter og politikk innenfor disse områdene er presentert i kapittel 3 og 7.

Regjeringen vil følge opp norsk deltakelse i ERA gjennom å utarbeide en strategi for norsk forskningssamarbeid med EU. Målet for strategien er å utvikle tydelige prioriteringer for norsk samarbeid med EU om forskning. Denne strategien skal også omfatte samarbeidet gjennom EUs rammeprogrammer.

Norsk deltakelse i EUs 7. rammeprogram

EUs rammeprogram for forskning, teknologi og demonstrasjonsaktiviteter er det mest omfattende av alle programmene innenfor EØS-avtalen og utgjør i dag ca. 70 prosent av Norges samlede bidrag til programsamarbeid under avtalen. Siden 2000 har rammeprogrammene også vært et sentralt virkemiddel for å utvikle det europeiske forskningsområdet. Rammeprogrammene har med årene utviklet seg fra å være industrirettet til å favne et bredere spekter av samfunnsbehov. Det 7. rammeprogrammet spenner fra nye teknologier og romforskning til helse-, energi- og miljøforskning, samfunns- og sikkerhetsforskning, forskning for regional utvikling, samt tiltak for forskermobilitet og styrket samarbeid om forskningsinfrastruktur. Det europeiske forskningsrådet, ERC, var en nyskapning i dette programmet for å ivareta grunnleggende og grensesprengende forskning.

Det 7. rammeprogrammet omfatter også samarbeid med utviklingsland, både innenfor fagspesifikke programmer og knyttet til INCO-programmet. Nye samarbeidsformer utvikles stadig, og i 2013 blir det for første gang lyst ut midler i et felles europeisk/afrikansk forskningsprogram (ERAfrica). Norge deltar i dette på temaområdet fornybar energi.

Norske forskere deltok ved utgangen av 2012 i 832 prosjekter finansiert av det 7. rammeprogrammet og hadde til da fått tildelt vel 3,4 mrd. kroner i EU-støtte. Rammeprogrammet antas å involvere over 4000 norske forskere. Graden av deltakelse varierer mye. Forskningsrådets årsrapporter om norsk deltakelse i EUs rammeprogram gir detaljert informasjon om norsk deltakelse i de ulike tematiske prioriteringene i rammeprogrammet. At norske forskere per 2012 samarbeidet med forskere i over 120 land innenfor denne rammen, viser hvor verdensomspennende EUs rammeprogram er blitt. Norges aller viktigste samarbeidsland i rammeprogrammet er Storbritannia og Tyskland. Om lag 70 prosent av alle prosjektene Norge deltar i i 7. rammeprogram, involverer minst én institusjon fra et av disse landene. Korrigert for folketallet er det imidlertid de nordiske landene Norge samarbeider mest med. Rammeprogrammene er dermed en viktig arena for det nordiske forskningssamarbeidet, som i tillegg inkluderer forskere fra andre EU-nasjoner. Blant tredjelandene samarbeider Norge mest med Russland, deretter med USA.

Det europeiske forskningsrådet (ERC) er det viktigste virkemiddelet i rammeprogrammet for finansiering av prosjekter med høy kvalitet og et grenseoverskridende potensial. Forskere ved norske institusjoner har så langt fått finansiert 36 prosjekter, hvorav 15 har gått til yngre forskere og 21 til etablerte. Dette er betydelig lavere enn hva Sverige (130), Danmark (68) og Finland (55) har fått tildelt. Norske forskere har fått en relativt god andel prosjekter i kategorien samfunnsvitenskap og humanistiske fag, men en lavere andel i medisinske og biologiske fag. Universitetet i Oslo skiller seg positivt ut blant de norske institusjonene ved å ha mottatt nesten halvparten av alle de norske ERC-prosjektene. Regjeringen mener grunnene til at så vidt få norske forskere får ERC-prosjekter bør undersøkes nærmere. Institusjonene og Forskningsrådet må også intensivere arbeidet for å få flere norske forskere til å søke ERC.

Næringslivet står for en fjerdedel av den norske deltakelsen i rammeprogrammet. Evalueringer av Norges deltakelse i rammeprogrammet viser at norske bedrifter deltok mer enn europeisk industri, målt som andel av EU-støtte til norske deltakere. Norske bedrifter har gjort det særlig godt i programmet rettet mot små og mellomstore bedrifter, men deltar i liten grad i «Cooperation»-søylen, hvor ca. ¾ av rammeprogrammets midler befinner seg. Videre viser tallene at de store norske selskapene har en synkende deltakelse i rammeprogrammet, med kun 5 prosent av EU-støtten. Europeiske randsoneaktiviter, som Eurostars, ARTEMIS og ENIAC, kan vise til en merverdi for norsk næringsliv. SMB-programmet Eurostars er et samarbeid mellom nettverket EUREKA og Europakommisjonen. Norske bedrifter har hatt meget gode resultater, i sterk konkurranse med bedrifter fra hele Europa. Siden 2008 er det bevilget 233 mill. kroner til de norske partnerne i Eurostars-prosjekter. Etterfølgeren Eurostars 2 er under forberedelse for inkludering i Horisont 2020. De felles teknologiinitiativene (JTI) ARTEMIS og ENIAC, som er spleiselag mellom Europakommisjonen og deltakende land, kan også vise til positiv innvirkning på bedriftenes samarbeid med internasjonale partnere.

Instituttsektoren er den sektoren som har best evne til å få gjennomslag og finansiering på europeisk nivå. Innenfor 7RP har instituttsektoren så langt hentet hjem 36 prosent av midlene som gikk til norske deltakere. SINTEF er i særklasse det instituttet som deltar mest i rammeprogrammet.

Et viktig tematisk område for norsk forskning som ikke har vært inkludert i de siste rammeprogrammene, er petroleumsforskning. Ellers finner vi de forskningstemaene som er viktige for Norge i rammeprogrammene, men ikke nødvendigvis med den samme prioriteringen som i den norske forskningspolitikken. Marine og maritime forskningstemaer er for eksempel ikke definert som særskilte forskningsprogrammer i 7RP, slik tilfellet er med klimaforskningen. Mye marin og maritim forskning finansieres imidlertid av rammeprogrammets tematiske delprogrammer for transport, miljø og mat.

At norske forskere deltar i aktiviteter under rammeprogrammet, er viktig i seg selv. Gjennom deltakelsen får norske forskningsmiljøer tilgang og eierskap til prosjekter som er verdt mange ganger den andelen som rent faktisk utbetales direkte til miljøene i form av deres andel av budsjettet. Norske forskere er for eksempel involvert i om lag 13 prosent av alle prosjektene som finansieres gjennom den tematiske delen i 7RP (Cooperation). Det betyr at de deltar i et forskningssamarbeid som totalt koster mer enn 40 mrd. kroner, som igjen tilsvarer omtrent verdien av den totale FoU-aktiviteten gjennomført i Norge i 2010. Norske forskere konsoliderer og utdyper etablerte samarbeidsrelasjoner med forskere ved utenlandske forskningsinstitusjoner og utvikler nye nettverk som ofte åpner for nye forskningsmuligheter. Samarbeidet er viktig for utvikling av kvalitet, og deltakelsen har også en betydelig kompetansefremmende effekt. Forskermobilitet og positiv karriereutvikling er ofte sideeffekter av deltakelse i rammeprogrammene som vanskelig lar seg måle i penger.

I 2012 ble det gjennomført en kvalitativ analyse av motivasjonsfaktorene for å delta i EUs forskning innenfor helse, IKT og miljø (motivasjonsanalysen). Analysen konkluderte blant annet med at det er behov for å drøfte utformingen av nasjonale finansieringsordninger. I noen tilfeller fungerer de som insentiv til å delta i rammeprogrammene, mens i andre tilfeller synes de å fungere som disinsentiv. Utredningen foreslår ellers flere tiltak for å styrke forskernes motivasjon til å delta. Noen av disse er:

• ledelsen ved universitetene, høyskolene, forskningsinstituttene og helseforetakene bør utvikle støttesystemer og interne ordninger, slik at den enkelte forskeren/forskergruppe ser verdien med og blir mer motivert til å delta i rammeprogrammene

• ledelsen bør også fastsette konkrete ambisjonsmål for deltakelsen og så integrere disse målene i organisasjonens strategier og tiltak

• gi Forskningsrådet flere ressurser for å styrke sine informasjons- og støttetjenester

• styrke og videreutvikle eksisterende stimuleringstiltak i Forskningsrådet, STIM-EU inkludert

• utvikle virkemidler som støtter nykommere på den europeiske arenaen og hjelpe dem med å bygge opp nettverk

• støtte norske forskere som bidrar med å evaluere søknader for Kommisjonen

• Når EUs 7. rammeprogram er avsluttet, vil regjeringen sørge for at norsk deltakelse blir evaluert. Både evalueringen av 6. og begynnelsen av 7. rammeprogram og data om norsk deltakelse har likevel allerede vist at den faglige og økonomiske returen fra rammeprogrammet kan styrkes, og Kunnskapsdepartementet og Norges forskningsråd har arbeidet aktivt for å få dette til. Forskningsrådet har bl.a. styrket sitt informasjons- og mobiliseringsarbeid. I statsbudsjettet for 2012 ble det innført en ekstra stimuleringsordning (STIM-EU) med en ramme på 26 mill. kroner for forskningsinstituttenes deltakelse. Ordningen gir ekstra insentiver til institutter som samarbeider med bedrifter om deltakelse i prosjekter under rammeprogrammet.

4.4.1 EUs neste rammeprogram for forskning, Horisont 2020

Et nytt rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, skal settes i gang for perioden 2014–2020. Horisont 2020 skal erstatte 7. rammeprogram, innovasjonsdelen av CIP (Competitiveness and Innovation Programme) og inkluderer EIT (European Institute of Innovation and Technology). Horisont 2020 skiller seg fra tidligere rammeprogrammer ved å legge gjennomgående vekt på forskning og innovasjon, «fra idé til marked», og på koblingen mellom utdanning, forskning og innovasjon (kunnskapstriangelet). Europakommisjonen la i november 2011 fram sitt forslag til Horisont 2020 med en foreslått budsjettramme på 87,7 mrd. euro i løpende priser. Det er en betydelig økning fra 7. rammeprograms budsjett på 50,2 mrd. euro. Forslaget er til drøfting i Rådet og Europaparlamentet. Rådets enighet om EUs budsjett for den kommende syvårsperioden indikerer at det endelige budsjettet for Horisont 2020 blir lavere enn Europakommisjonens forslag, men siden Rådets budsjettvedtak ennå ikke er godkjent av Europaparlamentet, foreligger det ikke et endelig budsjett.

Horisont 2020 har tre hovedpilarer (se egen boks). I tillegg til en sterkere vridning mot innovasjon er vekten på globale samfunnsutfordringer ny. Det innebærer større bevilgninger til temaområder som miljø, klima og energi, det vil si områder som er høyt prioritert i norsk forskning, og der Norge hittil har hatt høy deltakelse i rammeprogrammet. Deltakelse fra, og nytte for, næringslivet blir som sagt tillagt betydelig større vekt i Horisont 2020. Egne satsinger på små og mellomstore bedrifter vil bli en større del av rammeprogrammet. Det vil også bli utviklet virkemidler som skal bidra til kommersialisering av resultatene av forskningen som utføres.

Regjeringen har gitt synspunkter til EU både på innhold og innretning i Horisont 2020 i ulike sammenhenger. En mer framtredende plass for marin og maritim forskning, forenkling av administrasjon og regelverk, likestilling og bedre integrering av humaniora og samfunnsvitenskap har vært norske hovedpoenger. Programmet som foreligger, samsvarer faglig godt med norske prioriteringer. I tillegg har Europakommisjonen ambisjoner om radikal forenkling av de administrative rammeverkene for deltakelse i EU-prosjekter.

Horisont 2020 angår et bredt spekter av samfunnssektorer og involverer en rekke departementer. Regjeringen skal foreta en grundig vurdering av deltakelse i samarbeidet ut fra forsknings- og innovasjonspolitiske, europapolitiske, nærings- og samfunnsmessige, samt budsjettmessige prioriteringer. Dersom Norge skal delta, vil det være viktig å sikre tilstrekkelige insentiver til god deltakelse. Det må i tilfelle også sikres ressurser til å følge opp nasjonale forskningspolitiske prioriteringer, og til bilateralt samarbeid med sentrale land utenfor EU. Siden EUs endelige vedtak med budsjett for Horisont 2020 ventes i løpet av 2013, må regjeringen komme tilbake til Stortinget med en formell vurdering av norsk deltakelse, eventuelt i form av en proposisjon om innlemmelse av Horisont 2020 i EØS-avtalen. Hvis Norge velger å delta, er norske deltakere sikret like rettigheter som deltakerne fra EU-land, samt tilgang til relevante komiteer som observatører.

EØS-avtalen gir retningslinjer for hvordan Norge skal betale for deltakelsen. Det norske bidraget til EUs 7. rammeprogram blir beregnet ut fra størrelsen på brutto nasjonalprodukt (BNP) i Norge i forhold til størrelsen på BNP i EU-landene og Norge til sammen. Dette forholdet har vokst fra 2,15 prosent i 2007 til ca. 2,9 prosent i 2014. Kostnadene for eventuell deltakelse i Horisont 2020 blir beregnet etter Norges betalingsevne i EØS-samarbeidet, og ikke etter hvor mye norske forskere mottar i støtte. Norge har, blant annet som følge av petroleumsvirksomheten, et høyt BNP i forhold til kapasiteten i forskningssektoren. Det vil si at Norges betalingsevne er høyere enn evnen til uttelling i konkurransen om forskningsmidlene som lyses ut gjennom rammeprogrammene. Norge vil derfor ha en utfordring med hensyn til å hente tilbake det beløpet vi betaler i kontingent til rammeprogrammet.

Dersom Norge velger å delta i Horisont 2020 og norsk BNP vokser mer enn EUs, vil gapet mellom betalingsevne og forskningskapasitet kunne bli større enn i dag. Ved en eventuell deltakelse er det derfor viktig å utvikle helhetlige mål for norsk deltakelse som ikke utelukkende måles etter forholdet mellom det beløpet Norge betaler i kontingent, og det eksakte beløpet som tilfaller norske forskere gjennom prosjektdeltakelsen. Det er mer hensiktsmessig å utvikle mål for deltakelsen som i tillegg til økonomisk retur tar utgangspunkt i deltakelse på prioriterte fagområder og aktiviteter. Slike mål vil også bidra til å legge til rette for større sammenheng mellom nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer og aktiviteter. Forskningsrådet bør i tilfelle ta ansvar for å rapportere status og avvik fra mål og strategier.

EUs rammeprogrammer for forskning er vårt fremste virkemiddel for å stimulere til internasjonalt forskningssamarbeid. Norske søknader holder generelt høy kvalitet og blir ofte belønnet med finansiering, men antallet søknader er for lavt. Dersom Norge skulle velge å delta i Horisont 2020, har regjeringen en forventning om at flere norske forskningsmiljøer deltar i rammeprogrammene og utnytter mulighetene gjennom dette samarbeidet. Spesielt ser det ut til at institusjoner i universitets- og høyskolesektoren, helseforetakene, samt næringslivet, har potensial til å hente mer ut av det europeiske forskningssamarbeidet. For å øke helseforetakenes deltakelse, vil det være viktig at Norge arbeider for at rammeprogrammet innenfor helse også omfatter klinisk forskning. Kliniske studier er først kommet inn i rammeprogrammet de siste par årene, og kan forklare noe av den lave deltakelsen fra helseforetakene i helseprogrammet. Til tross for positive resultater på flere fronter vil det i tilfelle være et mål for regjeringen å øke internasjonaliseringen av næringslivets forskning i EUs programmer. Dette må eventuelt gjøres gjennom forsterkede og mer målrettede mobiliseringstiltak nasjonalt og regionalt, noe som vil måtte medføre ikke bare et styrket samarbeid mellom Forskningsrådet og Innovasjon Norge, men også en nærmere dialog mellom myndighetene og næringslivsorganisasjoner som NHO, Abelia og Norsk Industri. I den forbindelse vil regjeringen eventuelt vurdere styrking av samarbeidet mellom næringslivet og alle aktuelle parter som omfattes i kunnskapstriangelet.

Dersom Norge velger å delta i Horisont 2020, vil regjeringen vurdere behovet for ytterligere insentiver for deltakelse, bl.a. med utgangspunkt i forslagene i den omtalte analysen av motivasjonsfaktorer for å delta i EU-forskning.

EØS-midlene

Forskning er avgjørende for videre sosial og økonomisk utvikling i Europa. Forskning inngår derfor som et viktig innsatsområde for EØS-midlene. Gjennom EØS-midlene deltok 48 norske institusjoner i forskningsprosjekter i perioden 2004–2009. Evalueringen av innsatsen i denne perioden bekrefter gode resultater.7 Noen institusjoner har vært engasjert i mange prosjekter på flere fagfelter og i flere land. Forskere i europeiske land får på denne måten innsikt i norsk kompetanse og tillit til norske forskere. Slik styrkes også grunnlaget for videre samarbeid med partnere fra mottakerlandene under EUs forskningsprogram. For perioden 2009–2014 er det under EØS-midlene opprettet forskningsfond i landene Polen, Ungarn, Estland, Romania, Tsjekkia og Latvia. Totalt skal det deles ut ca. 100 mill. euro gjennom åpne utlysinger administrert av hvert enkelt land. Målet er å styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene i mottakerlandene gjennom samarbeid med norske institusjoner. For hvert land avtales det hvilke områder som skal prioriteres. I den forrige perioden ble det reist kritikk mot mottakerlandenes administrasjon av forskningsprosjektene og mot lav kunnskap om norsk forskningskompetanse og -kapasitet. Derfor er det gjort viktige endringer som sikrer at internasjonale regnskaps- og rapporteringsrutiner benyttes. Forskningsrådet har en viktig oppgave som rådgiver og formidler av kompetanse om forskningsadministrasjon, samt med hensyn til å veilede norske forskere som ønsker å delta i forskningssamarbeidet.

Norsk deltakelse i Erasmus for alle

Norge har siden 1990-tallet deltatt i flere av EUs programmer for utdanning og ungdom.

«Erasmus for alle» er det foreslåtte navnet på EUs program for utdanning og ungdom fra 2014–2020. Det vil omfatte de nåværende programmene for livslang læring (Lifelong Learning Programme – LLP) på utdanningsfeltet, Erasmus Mundus (høyere utdanningssamarbeid med land utenfor EU), Youth in Action (ungdom), og få en ny komponent innenfor idrett. Sammen med European Institute of Innovation and Technology (EIT) vil Erasmus for alle være et viktig bidrag til kunnskapstriangelet for å møte økonomiske og politiske utfordringer i Europa framover.

Erasmus for alle skal bl.a. underbygge de overordnede politiske prosessene på utdannings- og ungdomsområdet, og samtidig støtte opp under større og bredere politiske tiltak for framtidig velferd, verdiskaping og bærekraftig utvikling. Med tanke på globalt partnerskap kan det nevnes at samarbeidet med land utenfor EU/EØS fortsatt vil være en del av programmet, og på en mer integrert måte enn tidligere, slik forslaget fra Europakommisjonen nå ser ut.

Deltakelse i EUs utdannings- og ungdomsprogram gir norske elever, lærlinger, studenter, lærere og ansatte på alle nivåer mulighet til å delta i samarbeidsprosjekter og utvekslinger i hele EØS-området, samt i EUs kandidatland. Internasjonalisering av norsk utdanning er en viktig del av norsk utdanningspolitikk for ytterligere å styrke kvaliteten, relevansen og attraktiviteten i det norske utdanningssystemet, jf. St.meld. nr. 14 (2008–2009) Internasjonalisering av utdanning, Kvalitetsreformen i høyere utdanning og lov om universiteter og høyskoler. Deltakelse i EUs utdannings- og ungdomsprogrammer er også en viktig del av norsk utenrikspolitikk, jf. Meld. St. 5 (2012–2013) EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU.

Erasmus for alle har tre hovedpilarer:

• læringsmobilitet (individuell mobilitet)

• samarbeid for innovasjon og god praksis – institusjonssamarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, ungdomsinstitusjoner og næringsliv/bedrifter, lokale og regionale myndigheter og organisasjoner

• støtte for politikkutvikling og reform på utdannings- og ungdomsområdet.

Erasmus for alle vil være en døråpner for internasjonalt samarbeid også utenfor Europa, og deltakelse vil videre kunne bidra til å etablere nettverk som er nyttige for samarbeid innenfor både utdanning og forskning.

4.5 Nordisk samarbeid

De nordiske landene utgjør til sammen en region med felles historie og mange kulturelle fellestrekk. Dette ligger i bunnen for Nordens lange erfaring med samarbeid om forskning og høyere utdanning. For samarbeidet som pågår gjennom Nordisk ministerråd, er bruk av forskningsinfrastruktur, forskerrekruttering og forskermobilitet viktige samarbeidsfelter. Internasjonalt er Norden en ledende region i forskning og kunnskapsbasert næringsliv, og de nordiske landene er, i forhold til folketallet, våre største samarbeidspartnere.

Globale utfordringer stiller nye krav også til de nordiske landene. Nordisk ministerråd har igangsatt flere prosjekter her, blant annet knyttet til klimaendringer. I internasjonal sammenheng har de nordiske land en sterk posisjon med hensyn til klima- og energiforskning, og Toppforskningsinitativet (TFI) er et bidrag fra de nordiske landene i arbeidet med å løse den globale klimakrisen. Samtidig blir Norden styrket som forsknings- og innovasjonsregion. TFI har skapt en ny samarbeidsplattform innenfor klima, energi og miljø og fremmer samarbeid mellom forskere og næringsliv. Satsingen har også ført til nye rekrutteringsmuligheter for yngre forskere i og utenfor Norden, og nye tverrfaglige forskerskoler er knyttet til nordiske sentre for fremragende forskning. TFI spenner derfor over hele kunnskapstriangelet og er sånn sett et godt eksempel på hvordan Ministerrådet i de senere årene har lagt større vekt på å fremme samspillet mellom forskning, utdanning og innovasjon. Programbudsjettet er på 400 mill. danske kroner over fem år (2009–2013). Den norske andelen finansieres av Norges forskningsråd.

TFI kan tjene som eksempel på hvordan nordisk samarbeid kan bli mer dynamisk. Programmet har utviklet en ny form for samfinansiering gjennom en fellespott. TFI blir løpende evaluert, og erfaringene vil være relevante med henblikk på nye samarbeidsinitiativer.

Nordisk ministerråd har opprettet et pilotprosjekt for felles mastergrader, Nordic Master. Programmet ble evaluert i 2010 og vurdert som vellykket. I 2012 nedsatte Nordisk Ministerråd og HØGUT (rådgivende gruppe for høyere utdanning i Norden) en arbeidsgruppe som skulle komme med forslag til utvikling av programmet. Forslagene vil bli behandlet i løpet av våren 2013. Education for tomorrow er et nytt nordisk utdanningsforsknings- og formidlingsinitiativ som ble etablert i 2012 som et samarbeid mellom ministerrådet for utdanning og forskning og de nasjonale forskningsrådene, og med et totalt budsjett på 75 mill. kroner. Nordforsk administrerer programmet. Det er også besluttet å etablere et «Nordic Centre of Exellence in Educational Research». I løpet av våren 2013 vil det bli klart hvilket forskningsmiljø som tildeles rollen.

Samisk forskning har lange tradisjoner for kontakt og samarbeid med internasjonale miljøer som arbeider med forskning knyttet til urfolk og minoritetsgrupper. Dette er et fortrinn og en styrke for urfolksforskningen og for samisk forskning i et nordisk perspektiv. Blant annet fremmer Samisk høgskole gjennom prosjektet Árbediehtu faglig kontakt og samarbeid i Norden knyttet til arbeidet med samisk tradisjonskunnskap.

De nordiske land har potensial til å være en sentral kraft i utvikling av aktiviteter også ut over Nordens grenser på områder der flere av landene ser nytte av å gå sammen. For Norge er det viktig å arbeide for å fremme nordisk samarbeid om forskning og å se det i sammenheng med annet internasjonalt samarbeid der dette er aktuelt. En utredning som ble foretatt i 2011, påviste at det har vært et bredt samarbeid mellom de nordiske landene i EUs 6. og 7. rammeprogram.8 På det bilaterale plan er Sverige, Finland og Danmark blant våre ti viktigste samarbeidspartnere.

Norden har erfaring med samarbeid på mange områder som også vektlegges i det europeiske forskningsområdet. Mange av de sakene som drøftes på nordisk plan, diskuteres også innenfor EU. Det gjelder f.eks. vurderinger av om det skal legges til rette for gradvis åpning av forskningsfinansiering over landegrensene. Nordisk programsamarbeid kan også få en tilleggsverdi som mulig plattform for fellesprogrammer (JPI) i EU.

På oppdrag fra Nordisk ministerråd ble det foretatt en gjennomgang av nordisk forskningssamarbeid i 2011. Gjennomgangen resulterte i rapporten Vilja till forskning?9 I rapporten framsettes forslag knyttet til fire temaer: samspill mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon, samspillet mellom Norden og EU, samt forskermobilitet og felles bruk av infrastruktur. Rapportens forslag er gjenstand for oppfølging og vurdering gjennom Ministerrådets organer for utdanning og forskning. Regjeringen støtter flere av forslagene i rapporten.

Ministerrådet har i mange år hatt samarbeid med de baltiske land og Nordvest-Russland. NordForsk, Nordisk ministerråds institusjon for forskningsfinansiering, undertegnet i 2012 en avtale sammen med flere europeiske organisasjoner, der intensjonen er å effektivisere og optimalisere forskningen innenfor det europeiske forskningsområdet. Samarbeidet med EU er et prioritert område i de nordiske utdanningsministrenes felles strategi for utdannings- og forskningsområdet for perioden 2011–2013.

4.6 Forskningssamarbeid med strategisk viktige land utenfor Europa, samt Russland

Det bilaterale samarbeidet pågår i noen grad i regi av formelle mellomstatlige forsknings- og teknologiavtaler, men størstedelen av samarbeidet er i liten grad knyttet til et formelt avtaleverk. Felles for samarbeidet er at de tar utgangspunkt i kvalitet og relevans, felles forskningsinteresser og gjensidige forventninger om faglig utbytte av samarbeidet.

Norge har i dag formelle bilaterale avtaler om forskningssamarbeid med USA, Frankrike, Japan, Kina, India, og med Sør-Afrika. En ny forskningsavtale med Russland er for tiden under forhandling. I tillegg er det inngått en Memorandum of Understanding om forskningssamarbeid med Brasil og en med Argentina. Økt vektlegging av disse landene begrunnes ikke med kunnskapspolitiske hensyn alene, men må ses i sammenheng med andre interesser for Norge og norsk næringsliv. Det kan for eksempel vises til at regjeringen de senere årene har lagt fram strategier for Norges samarbeid med Kina (2007), India (2009) og Brasil (2011), der utdannings- og forskningssamarbeidet både er et mål i seg selv og et virkemiddel i det øvrige samarbeidet med landene. Samarbeidet med Russland må ses i nær sammenheng med regjeringens Nordområdestrategi.

Motivasjonen for næringslivets engasjement i bilateralt forskningssamarbeid kan variere, avhengig av bedriftenes behov og geografisk/økonomiske plassering av samarbeidslandet. De mest kunnskapsintensive bedriftene vil gjerne søke seg til kompaniskap med ledende forsknings- og innovasjonsnasjoner, som USA og Canada. Kontaktene mellom vårt næringsliv og amerikanske motparter på helse- og energiområdet er eksempler på bilateral interaksjon hvor det finnes tette bånd som er utmeislet gjennom mange år. Vekstøkonomier som BRIKS-landene kan være interessante for norsk næringsliv ved å åpne opp for nye markeder for produkter og tjenester.

Regjeringen mener nå det er viktigere å følge opp inngåtte avtaler og utvikle det operative samarbeidet enn å prioritere nye myndighetsavtaler med stadig nye land. Samtidig utelukker ikke dette at det utvikles samarbeid med andre strategisk viktige land der dette har særlig kunnskapspolitiske eller andre interesser, som utenriks-, utviklings- eller næringspolitisk interesse. Det er uansett et hovedanliggende for regjeringen at man forsøker å oppnå så høy kvalitet som mulig i alt internasjonalt forskningssamarbeid, også der kunnskapspolitiske behov ikke er hovedbegrunnelsen.

For å styrke det operative samarbeidet i flere av de prioriterte landene er det opprettet egne stillinger med ansvar for forskning, innovasjon og høyere utdanningssamarbeid ved de norske ambassadene i Washington D.C., Beijing og Moskva. I New Dehli og Tokyo ivaretas det samme formålet gjennom utsendinger fra Innovasjon Norge, som delvis finansieres av Norges forskningsråd.

Norsk forsknings- og teknologisamarbeid med Nord-Amerika bygger på lange tradisjoner, og USA er det viktigste enkeltlandet for norsk internasjonalt forskningssamarbeid. USA er verdens ledende forsknings- og innovasjonsnasjon, og USA er Norges desidert viktigste partner i forskningsrådsfinansierte prosjekter. I Nord-Amerika finnes også flere av verdens fremste forskningsinstitusjoner, og forsknings- og utviklingsarbeid har stor betydning for næringsutviklingen. Canada er også en viktig partner for Norge på utvalgte områder som for eksempel polarforskning. Det er også et prioritert samarbeidsland i forsknings- og høyere utdanningspolitikken. Det har derfor stor betydning at norske miljøer opprettholder og styrker sine kontakter med amerikanske og canadiske partnere, både innenfor høyere utdanning, forskning og næringsutvikling.

Når det gjelder framvoksende kunnskapsnasjoner som Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika (BRIKS), har norske forskningsmiljøer få historiske bånd å bygge på, og språklige og kulturelle barrierer kan oppleves som store. Samtidig gjør landenes økonomiske utvikling og systematiske satsing på kunnskap dem til viktige samarbeidspartnere, også for Norge. Det kan derfor ligge flere interesser til grunn for samarbeidet, knyttet for eksempel til utenrikspolitiske og næringspolitiske interesser. Tydeligst er dette når vi snakker om såkalt «science diplomacy», der forskningssamarbeidet kan være en første start på en bredere dialog med et annet land. Samtidig vil det være kunnskapspolitiske interesser innenfor enkelte temaer som ligger til grunn for samarbeid også med disse landene. Dette er noe av bakgrunnen for at Utenriksdepartementet har prioritert å bevilge midler gjennom Norges forskningsråd til styrket forskningssamarbeid med Kina og India, samtidig som disse programmene er finansiert over bistandsbudsjettet og har som hovedmål å bidra til utvikling i sør.

Japan er en etablert forskningsnasjon, med generelt høy kvalitet på forskningen, og i 2013 vil Norge og Japan markere 10års-jubileum for den bilaterale forskningsavtalen. Selv om kultur- og språkforskjeller gjør at utfordringene knyttet til styrket samarbeid på mange måter er de samme som for BRIKS-landene, er det etablert et sterkt og mangeårig norsk-japansk samarbeid både mellom enkeltforskere og på institusjonsnivå. Ikke minst gjelder dette på teknologi- og energiområdet.

Norges forskningsråd har en sentral rolle i å fremme bilateralt forskningssamarbeid. Dels gjøres dette gjennom vektlegging av internasjonalt samarbeid i alle relevante aktiviteter, dels gjennom målrettede virkemidler og programmer. Evalueringen av Forskningsrådet (2012) framhever imidlertid at det per i dag ikke finnes adekvate virkemidler til samarbeid med land utenfor EU. Selv om Norge skulle velge å være med i Horisont 2020 som åpner for samarbeid også med land utenfor Europa, er det med andre ord fortsatt behov for særskilte tiltak som kan få opp volumet på forskningssamarbeid med strategisk viktige land på prioriterte områder – inkludert områder som ikke er tilstrekkelig dekket i EUs programmer, for eksempel petroleumsforskning. En mer systematisk og målrettet tilnærming til samarbeid med nye og gamle forskningsnasjoner utenfor Europa kan danne grunnlag for bedre gjennomslag i EUs programmer på lengre sikt, skulle Norge velge å delta. Samarbeidet med Innovasjon Norges uteapparat er også av betydning for at Forskningsrådet skal lykkes med sine bilaterale satsinger.

Det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet er godt organisert og tilrettelagt. Det er andre utfordringer knyttet til etablering av bilateralt samarbeid utenfor Europa som vi må møte på en god måte. Viktige deler av norsk næringsliv opererer i internasjonale markeder som til dels er svært forskningsintensive.