6 Samspill for innovative løsninger

For å legge til rette for innovasjon i næringslivet og offentlig sektor vil regjeringen

• prioritere sektorovergripende teknologier som miljøteknologi, IKT, bioteknologi og material/nanoteknologi

• fortsatt satse innenfor marin og maritim sektor, reiseliv, energi, miljø og mat

• fortsatt stimulere til økt forskning og utvikling i næringslivet gjennom generelle og tematiske virkemidler, særlig på områder der Norge har strategiske fortrinn

• styrke den offentlig finansierte marine forskningen

• legge til rette for godt samspill mellom utdannings- og forskningsmiljøer og partnere i offentlig sektor og næringsliv i hele landet

• legge til rette for økt internasjonalisering av forskningen i og for næringslivet, bl.a. gjennom tiltak for fortsatt å stimulere til deltakelse i EUs rammeprogrammer

• fortsatt legge til rette for kommersialisering av forskningsresultater

• stimulere til at bærekraftperspektivet inkluderes i forskning for næringsutvikling og innovasjon

• videreutvikle virkemidler rettet mot offentlig sektor i Norges forskningsråd

• legge til rette for godt samspill mellom utdannings- og forskningsmiljøer og offentlig sektor i hele landet

• få utredet en ordning tilsvarende nærings-ph.d-ordningen også for offentlige virksomheter

• legge til rette for å styrke innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser.

For å styrke forskning og utvikling som virkemiddel i helse- og omsorgstjenestene vil regjeringen

• legge til rette for infrastruktur og støttesystemer for forskning og innovasjon

• prioritere samhandlings-, translasjons-, praksisnær klinisk forskning og implementeringsforskning for å sikre at ny kunnskap kommer ut i tjenestene og få kunnskap om effekten av ulike tiltak til bruk i blant annet politikkutformingen

• støtte opp under systematisk arbeid for å identifisere kunnskapsgap og -behov, herunder sørge for innføring av Health Research Classification System som standard i CRIStin

• styrke samspillet mellom helsesektoren og universiteter og høyskoler og tilrettelegge for økt gjensidig bruk av bistillinger mellom forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner og helse- og omsorgstjenestene

• utrede virkemidler som kan bidra til økt samarbeid mellom offentlig finansierte forskningsmiljøer på helseområdet og næringsliv.

For å bidra til å forstå og løse klima- og miljøutfordringene vil regjeringen

• sikre at ny kunnskap kommer ut til brukerne, blant annet ved å legge til rette for økt brukermedvirkning i forskningen og økt forskningsformidling til publikum og frivillig sektor

• prioritere forskning på klimaendringer, blant annet gjennom samspillet mellom klimaendringer og naturmangfold og polarforskningen

• prioritere forskningen på samfunnseffekter, tilpasninger og omstilling for å finne innovative løsninger

• prioritere forskning på klimatiltak og omstilling til lavutslippsamfunnet, bl.a. fornybar energi og energieffektivisering, CO₂-håndtering herunder også ordningen med forskningssentre for miljøvennlig energi, samt samfunnsfaglig forskning på internasjonale drivere for klima- og energipolitikk.

6.1 Behov for omstilling

Vi står foran betydelige endringsbehov i så vel privat som offentlig sektor. Kombinasjonen av gradvis redusert aktivitetsnivå på norsk sokkel, økende kunnskapsbasert konkurransekraft fra BRIKS-landene, færre yrkesaktive per innbygger, en generell aldring i befolkningen og behovet for grønnere verdiskaping skaper utfordringer, men gir også muligheter. Den endrede demografien får store konsekvenser for helse- og omsorgstjenestene. Klimaendringene vil kreve tiltak for å bremse den globale oppvarmingen, men også tilpasninger til endringer på alle sektorer i samfunnet. Helse og omsorg, sammen med klima, er derfor felter som må vies spesiell oppmerksomhet i årene framover, ettersom utviklingen gjør nytenking på disse områdene særlig påkrevd, jf. også St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge.

Norge har i dag et høyt verdiskapings- og produktivitetsnivå som danner grunnlaget for samfunnets velferd. Verdiskapingen i Norge er om lag 80 prosent høyere enn gjennomsnittet for EU-landene og 45 prosent høyere enn i Sverige, og den har økt gradvis gjennom det siste tiåret i takt med økningene i oljeprisen. Norge har verdens 25. største økonomi, selv om vi er verdens 116. største land målt i antall innbyggere. Forskjellen skyldes delvis den betydelige olje- og gassutvinningen på norsk sokkel, som utgjør 22 prosent av all norsk verdiskaping.

For å kunne opprettholde konkurransekraft og velferdsnivå vil Norge som andre høykostland i stadig større grad måtte konkurrere på kunnskap. Effektene av kunnskapsinvesteringer virker over lang tid. Derfor må investeringene også imøtekomme mer langsiktige behov for omstilling. I et lengre tidsperspektiv vil vekstevnen i fastlandsøkonomien være av økende betydning for den framtidige verdiskapingen i Norge, og den framtidige veksten må være grønn. Samspillet mellom næringslivet og en velfungerende offentlig sektor er et av Norges viktige konkurransefortrinn. Offentlig sektor sysselsetter 30 prosent av landets arbeidsstyrke og utgjør en stor andel av norsk økonomi. Vi trenger en kontinuerlig utvikling av de offentlige tjenestene for å gjøre dem bedre og for å sikre en mer effektiv ressursbruk.

Gode koblinger mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon er viktig for vår omstillingsevne. Koblingene er viktige ikke bare for at samfunnet skal få glede av den kunnskapen som skapes. De er også viktige med henblikk på hva det forskes på og for kvaliteten på selve kunnskapsproduksjonen.

6.2 Forskning i og for næringslivet

6.2.1 Et omstillingsdyktig næringsliv

Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse, et høyere lønns- og kostnadsnivå og lavere transportkostnader internasjonalt bidrar til at norsk næringsliv utsettes for økende konkurranse fra utlandet. Dette stiller krav til omstilling i retning av et enda mer produktivt og kunnskapsintensivt næringsliv som kan takle en slik skjerpet konkurransesituasjon. I utgangspunktet er det gode forutsetninger for en slik utvikling i Norge, som har en høyt utdannet befolkning og et velutviklet system for utdanning, forskning og innovasjon.

Norge har en åpen økonomi, med betydelig eksport. I en periode med internasjonal nedgangskonjunktur har Norge likevel klart seg bra, med sammenhengende vekst og lav arbeidsledighet. Raskt økende etterspørsel bl.a. fra land i Asia har gitt prisoppgang på olje og andre viktige råvarebaserte eksportprodukter, samtidig som importerte forbruksvarer er blitt billigere fra de samme landene. De høye salgsprisene og en relativt høy produktivitetsutvikling har gjort at man i Norge har kunnet opprettholde et høyt lønnsnivå og samtidig hatt full sysselsetting. På grunn av det gode arbeidsmarkedet har arbeidsinnvandringen vært stor. De høye inntektene fra bl.a. olje og råvarebaserte produkter og tilhørende leverandørindustri har også gitt private aktører og staten betydelige inntekter og gitt grunnlag for rask vekst i innenlandsk etterspørsel, særlig mot privat og offentlig tjenestesektor. Den råvarebaserte norske eksportindustrien har bidratt til å gjøre norsk økonomi robust.

Samtidig kan denne utviklingen ha bidratt til å øke kostnadsnivået også i øvrige deler av konkurranseutsatt næringsliv. Dette har skjedd samtidig som markedssituasjonen er krevende som følge av den internasjonale nedgangskonjunkturen. I konkurransen om innsatsfaktorer er det petroleumssektoren som er lønnsledende, og som i størst grad klarer å tiltrekke seg kapital og menneskelige ressurser. Økt etterspørsel fra petroleumsindustrien fører til at stadig flere norske bedrifter får en vridning mot denne sektoren. Dette kan gjøre oss mer sårbare for svingninger i internasjonale priser på olje og gass. Samtidig har denne vridningen i mange tilfeller bidratt til å motvirke redusert virksomhet på kort sikt.

I motsetning til i petroleumssektoren, har verdiskapingen i de to øvrige sektorene med størst sysselsettingsvekst, privat- og offentlig tjenesteyting, vokst mindre enn arbeidsstokken. Dette har til sammen bidratt til en svakere samlet produktivitetsutvikling i norsk økonomi. Høyt kostnadsnivå og kronekurs, og begrenset tilgang på arbeidskraft og andre innsatsfaktorer stiller således deler av næringslivet overfor betydelige omstillingsutfordringer på kortere og mellomlang sikt.

Aktivitetsnivået på norsk sokkel har vært stigende siden produksjonen startet på begynnelsen av 70-tallet og fram til i dag. Aktivitetsnivået vil fortsatt være høyt framover, men må på lengre sikt forventes å avta ettersom produksjonen etter alt å dømme gradvis vil reduseres.

I et lengre tidsperspektiv vil trolig lønnsomheten i norsk petroleumssektor derfor ligne mer og mer på øvrige deler av konkurranseutsatt sektor, noe som vil redusere grunnlaget for et særnorsk kostnadsnivå. På lengre sikt er det derfor vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil være mest avgjørende for den framtidige verdiskapingen i Norge. De senere år har det vært en jevn og høy vekst i fastlandsøkonomien. Bare en begrenset del av veksten i norsk økonomi forklares med økt arbeidsinnsats eller mer innsats i form av realkapital. Det aller meste av veksten skyldes at ressursene utnyttes mer effektivt. Regjeringen mener at en bedre utnyttelse av arbeidskraften gjennom økt kunnskap, kompetanse, bruk av teknologi og bedre evne til omstilling i økonomien fortsatt vil være en nøkkelfaktor for å få til økt verdiskaping.

Det er ikke noen motsetning mellom råvarebaserte næringer og kunnskapsintensitet. Store deler av de råvarebaserte næringene i Norge både utvikler og etterspør høy kompetanse og avansert teknologi. Det kreves høy teknologisk og markedsmessig kompetanse for å utvinne petroleum og produsere fisk i oppdrett effektivt og lønnsomt. Samtidig må utvinning av naturressurser ivareta strenge krav til sikkerhet og miljøhensyn.

Utnyttelse av naturressurser krever også forvaltningskompetanse. Norge har opparbeidet seg økonomisk, samfunnsvitenskapelig og juridisk kunnskap knyttet til råvareproduksjon. Dette er spisskompetanse som er relevant for mange typer næringsvirksomhet. I dag er for eksempel norsk kunnskap om ressursforvaltning en sentral del av regjeringens bistandspolitikk på energiområdet.

I en gjennomgang av medlemslandenes økonomi viser OECD at Norge har relativt høy grad av spesialisering i form av antall sektorer som bidrar til landets samlede verdiskaping.1 I perioden fra 1998 til 2008 ble alle OECD-landene mer spesialisert, men Norge hadde den sterkeste økningen i spesialisering. For at dagens verdiskapingsnivå skal opprettholdes er Norge i stadig større grad nødt til å konkurrere på kunnskap og evne til omstilling og utvikling av nye høyproduktive næringer. Omstilling skjer løpende i næringslivet, både innenfor og mellom sektorer, gjennom at ulønnsom eller mindre lønnsom virksomhet bygges ned og erstattes av annen og mer lønnsom aktivitet. Omstilling foregår internt i bedriften, ved at bedrifter legges ned og nye kommer til, og ved at bransjestrukturen i næringslivet endres over tid.

Det generelle kunnskapsnivået i befolkningen og FoU-investeringer bidrar til norsk innovasjonsevne, inkludert vår evne til å forstå og ta i bruk kunnskap og teknologi utviklet i andre land. Norsk næringsliv har vist seg omstillingsdyktig, og en viktig forutsetning for denne omstillingsevnen er fortsatt satsing på utdanning og næringsrelevant forskning og utvikling. Regjeringen vil gjennom sine virkemidler for høyere utdanning, forskning, innovasjon og kapital fortsatt legge til rette for nødvendig omstilling og omstillingstakt i norsk næringsliv.

6.2.2 Forskning i næringslivet

Med rundt 44 prosent av total forsknings- og utviklingsinnsats er næringslivet den største bidragsyter til FoU i Norge.2 I våre nordiske naboland Sverige, Finland og Danmark utgjør næringslivets finansiering av de totale utgiftene rundt 60 prosent. En stor del av norsk næringslivs FoU-aktiviteter er relatert til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), energi og petroleum.

Næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for nesten 20,1 mrd. kroner i 2011. Etter et par år med stillstand var det en økning på nesten åtte prosent fra 2010. Målt i faste priser var veksten på rundt fire prosent. I tillegg til å utføre egen FoU, kjøper næringslivet FoU-tjenester fra andre, både fra andre foretak i næringslivet (inkludert foretak i samme konsern) og fra forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler. Det ble kjøpt FoU for 5,4 mrd. kroner i 2011, en liten reduksjon fra året før. Enkelte næringer har spesielt stort omfang av innkjøpt FoU. Det gjelder i første rekke petroleumsvirksomheten, som kjøper inn mer forskning enn de utfører selv. Næringslivet finansierte seks prosent av den FoU som ble utført ved universitetene og høyskolene og ved de offentlig rettede forskningsinstituttene. Norge plasserer seg slik midt på treet blant referanselandene i oversikten fra forskningsbarometeret 2012 (Nederland, Østerrike, Finland, Sverige, Danmark, EU15, OECD).

Det er de største foretakene som står for mesteparten av forskningsaktiviteten. Foretak med minst 50 sysselsatte utførte til sammen FoU for nesten 15,6 mrd. kroner i 2011, altså 78 prosent av næringslivets samlede FoU-investeringer. All økningen fra 2011 kommer fra de store selskapene, mens de små og mellomstore bedriftenes (SMB’enes) FoU-investeringer har falt. FoU-kostnadene i tjenesteytende næringer utgjorde 53 prosent av næringslivets samlede FoU-kostnader i 2011. For ti år siden var industrien den største FoU-aktøren i norsk næringsliv. Nå er industriens andel 39 prosent. De andre sektorene, som inkluderer bl.a. utvinning av olje og gass, akvakultur og kraftforsyning, har derimot vært rimelig stabile. Veksten i tjenestesektorens andel av norsk næringslivs FoU vitner om en betydelig omstilling over dette tiåret.

De store forskningsaktørene i Norge består fortsatt av industrielle konserner som Kongsberg Gruppen og Norsk Hydro og petroleumsaktører som Statoil, men også tjenestevirksomheter som DNB og Telenor er store, se figur 8.1 i kap. 8.1.

Hvor FoU-intensive bransjene er, varierer bare i liten grad mellom land. Det er som hovedregel de samme bransjene som er mest og minst FoU-intensive i alle land. Den norske næringsstrukturen karakteriseres av mange små og mellomstore bedrifter og høy spesialisering innenfor råvareproduserende næringer. Samlet er FoU-investeringene i norsk næringsliv lavere enn gjennomsnittet for OECD-landene. I 2006 presenterte OECD en gjennomgang av næringslivets forskningsinnsats der det ble justert for ulikheter i enkeltnæringenes størrelse i hvert land.3 Dette slo kraftig ut for Norge, som ble rangert blant de fire ledende landene. OECDs seneste oppdatering av denne såkalte næringsjusterte forskningsintensiteten viser at dette ikke lenger slår så kraftig ut.4 Mens Norge i sammenligninger av faktisk FoU-intensitet havner på 17. plass blant de 26 landene som inngår i rangeringen, bidrar justeringen bare til å heve den oppdaterte rangeringen til 11. plass. Dette skyldes delvis at det nå foreligger data for flere land, men skiftet i næringenes FoU-innsats i Norge og de internasjonale skiftene i arbeidsfordeling mellom OECD-landene og Asia virker også inn. Dermed synes betegnelsen «midt på treet» å beskrive norsk næringslivs forskningsinnsats.

6.2.3 Virkemidler for å fremme forskning i og for næringslivet

Ny kunnskap utvikles i næringsliv, universiteter, høyskoler, institutter og i helseforetak, og støttes i mange tilfeller av det offentlige virkemiddelapparatet. Det offentlige næringsrelevante virkemiddelapparatet har vokst fram over tid og er i stadig utvikling. Evalueringer av det norske forsknings- og innovasjonssystemet, herunder OECDs landrapporter og evalueringer av bl.a. Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA, har vist at Norge har et velutviklet sett av offentlige virkemidler som stort sett kan sies å fungere etter hensikten. Dette bildet underbygges også av at det i liten grad rapporteres om vesentlig misnøye med systemet fra brukerne av og aktørene i virkemiddelapparatet. Internasjonale sammenligninger viser også at nivået på offentlig finansiering av både utdanning, forskning generelt og næringsrelevant FoU er stort sett på med linje eller bedre enn gjennomsnittet for sammenlignbare land. Regjeringen vurderer derfor at de næringsrelevante virkemidlene i stor grad er godt utbygd og rimelig tilpasset behovene i næringslivet.

Norske forskningsinstitusjoners evne til godt samarbeid med næringslivet er viktig for bedriftenes konkurranseevne. Høy kvalitet i høyere utdanning og forskning er avgjørende for at bedriftene får tilgang til relevant kompetanse, til infrastruktur og forskningsresultater. Det internasjonale forskningssamarbeidet må bidra til at norske virksomheter får tilgang til den internasjonale kunnskapsfronten. Flyt av kunnskap mellom akademiske miljøer og næringsliv foregår på mange måter. Nærings-ph.d-ordningen legger til rette for at bedrifter kan beholde og øke egen forskerkompetanse og samtidig bygge og forsterke bånd mellom foretaket og utdanningsinstitusjonen. Uformelle kontakter mellom universiteter og næringsliv kan være vel så viktige som formelle kontakter. En undersøkelse av bedrifter i Storbritannia om hvilken type av interaksjon med universiteter som har bidratt til innovasjon, viste at uformelle kontakter var viktigst, fulgt av rekruttering av studenter, publiseringer, konferanser, testing og standarder, rekruttering av personer med doktorgrad, problemløsing og konsulenttjenester av universitetsforskere, felles FoU-prosjekter, utplassering (internships) og lisensiering.5

I Norge spiller også kontakten mellom næringsliv og forskningsinstituttene en svært sentral rolle. Gjennom arbeidet med denne meldingen har man fått dokumentert at instituttsektoren på overordnet nivå fungerer godt. Analysen i forskningsbarometeret 2012 viser at de norske forskningsinstituttene er internasjonalt konkurransedyktige og at instituttene klarer seg godt i konkurransen om nasjonale og internasjonale programmidler. Analysen dokumenterer at instituttene samarbeider mye med norsk næringsliv. Dette skaper et godt grunnlag for å anvende kunnskapen. Det er mange forskningsinstitutter som involverer norske bedrifter i sine EU-prosjekter, og instituttene fungerer dermed som viktige medspillere for internasjonalisering av forskning i næringslivet.

Utvikling av ulike virkemidler for å styrke samarbeidet mellom næringsliv og offentlig finansierte forskningsinstitusjoner har bidratt både til at flere bedrifter driver med forskning og at etablerte forskningsbedrifter samarbeider tettere med offentlig finansierte forskningsinstitusjoner i større forskningsprosjekter. Større konsortieprosjekter i forskningsrådets virkemidler og i regi av det europeiske forskningssamarbeidet og rammeprogrammene bidrar for eksempel til et tettere samarbeid mellom næringsliv og forskningsinstitusjonene. Senterordningene for forskningsdrevet innovasjon (SFI), ordningen med forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) i forskningsrådet og National Centres of Expertise (NCE-ordningen for samarbeid mellom bedrifter, forskere, høyskoler og offentlige myndigheter i Innovasjon Norge) skal styrke norske forsknings- og utviklingsmiljøer som arbeider i tett samspill med innovativt næringsliv. Senterordningene er effektive virkemidler for å skape internasjonalt konkurransedyktige kunnskaps- og næringsmiljøer på viktige områder. Innenfor områder som energi, sjømat og maritim sektor har Norge både selskaper som opererer internasjonalt og internasjonalt anerkjente forskningsmiljøer. På flere av disse områdene spiller senterordningene en sentral rolle. Senterordningene skal videreutvikles for å sikre systematisk samspill om utdanning, forskning, innovasjon og internasjonal orientering.

En større andel enn tidligere av den næringsrettede prosjektstøtten i forskningsrådet tildeles gjennom tema- og teknologinøytrale konkurransearenaer som Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og Skattefunn. Slike konkurransearenaer stimulerer bredden av næringslivet. Skattefunn fungerer delvis som en mobiliseringsarena for bedrifter med lite FoU-erfaring, og delvis som en rekrutteringsarena for bedrifter til å bedrive mer avanserte og mer omfattende forskningsprosjekter. BIA stimulerer også til FoU-satsinger på bedriftenes premisser, men er en arena der det konkurreres på kvalitet.

Norge står for en liten del av verdens forskningsinnsats, og vi må prioritere egne midler innenfor styrkeområder hvor vi kan skape betydelige økonomiske verdier og gjøre en forskningsmessig forskjell internasjonalt. En større andel av den næringsrettede prosjektstøtten tildeles gjennom større tematiske og teknologiske satsinger. Dette har bidratt til et tydeligere fokus på nasjonalt prioriterte områder. Evalueringer av ulike store programmer i forskningsrådet tyder også på at disse har bidratt til en heving av kvaliteten på den forskningen som skjer i og for næringslivet.6 Det er opprettet store og kraftfulle satsinger på områder som hav, mat, energi og petroleum. Som en følge av Klimaforliket har det tematisk vært en særskilt vekst i virkemidler rettet mot energieffektivisering og fornybar energi. Det er også satsinger rettet mot teknologiområder, som miljøteknologi, IKT, bioteknologi og material/nanoteknologi, som er viktige både som egne felter, men ikke minst som verktøy i ulike fag- og næringsområder. Regjeringens innsats på de enkelte teknologiområdene er både knyttet til teknologispesifikke programmer og ulike generelle virkemidler. Anvendelsområdene for teknologiene er mange, og de har et stort potensial for innovasjon, næringsutvikling og økt konkurransekraft i hele bredden av norsk næringsliv, samt for innovasjon og effektivisering i offentlig sektor. Regjeringen har derfor som oppfølging av forrige forskningsmelding lagt fram egne FoU-strategier på henholdsvis bioteknologi- og nanoteknologiområdet og vil legge fram en FoU-strategi på IKT-området. Miljøteknologi utgjør ikke ett begrenset temaområde eller én spesifikk næring, men omfatter miljøforbedrende alternativer til all eksisterende teknologi på tvers av alle næringer og temaområder. Regjeringen ønsker at miljøteknologi prioriteres ytterligere og vil derfor vurdere om det er hensiktsmessig å fremme miljøteknologi gjennom å øke vektingen av miljøhensyn innenfor eksisterende virkemidler.

Norges forskningsråd, SIVA og Innovasjon Norge har sterk tilstedeværelse over hele landet. Virkemidler som de regionale forskningsfondene og virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI) bidrar til å fremme forskningsbasert innovasjon i regionene, og har også vist seg å være mobiliserende for bedrifter som ikke tidligere har vært i kontakt med det offentlige virkemiddelapparatet.

Regjeringen vil fortsatt prioritere et bredt sett av virkemidler som skal bidra til høy kvalitet, god relevans og godt samspill mellom forskningsinstitusjoner og næringsliv. Balansen i den samlede virkemiddelporteføljen må løpende vurderes og justeres i forhold til sentrale utviklingstrekk og omstillingsutfordringer i næringslivet. I evalueringen av forskningsrådet stilles det spørsmål ved om det norske systemet har god nok evne til fornyelse. Det er et uavklart spørsmål om det legges tilstrekkelig til rette for oppbygging av nye områder der vi har naturgitte og kompetansemessige fortrinn, men som tematisk faller utenfor etablerte satsinger. Videre satsing på de generiske teknologiområdene nanoteknologi, bioteknologi og IKT vil kunne bidra til å legge til rette for slik omstilling mot nye områder. Erfaringsmessig er imidlertid mesteparten av aktiviteten også på disse områdene knyttet til inkrementell innovasjon i etablerte markeder. Regjeringen vil derfor utrede behov for og innretning på et virkemiddel i Forskningsrådet for tidsavgrenset støtte til oppbygging av en ny kunnskapsbase og nytt samarbeid mellom aktører på framvoksende områder eller områder med spesielle behov for omstilling.

Regjeringen fører en aktiv eierskapspolitikk. Eierskapsmeldingen inneholder klare krav til ledelse og styre om å ha et gjennomtenkt og framtidsrettet forhold til selskapets bruk av FoU. For noen foretak er det i tillegg lagt føringer rettet mot lokalisering av FoU-aktiviteter. I eierskapsmeldingen skriver regjeringen at selskapenes konkurranseevne avhenger av at de er i stand til å ta i bruk og videreutvikle ny kunnskap og nye teknologiske og organisatoriske løsninger gjennom ny kunnskap. Det understrekes at investeringer i forskning og utvikling vil variere fra selskap til selskap, blant annet avhengig av sektor, selskapets livssyklus, størrelse og strategi. Likevel er det å forholde seg til ny kunnskap og nye teknologier strategisk viktig for de fleste selskaper. Regjeringen har et høyt ambisjonsnivå for næringslivets satsing på forskning og utvikling og forventer at også statlig eide selskaper har en bevisst holdning til egen FoU-virksomhet. Et konkret budskap i eierskapsmeldingen er at «styrene og selskapsledelsen forventes å arbeide aktivt med forskning, innovasjon og kompetanseutvikling for å utvikle virksomheten, og for å legge til rette for kommersialisering av forskning internt i bedriften og gjennom knoppskyting. Selskapene bør også ha en bevisst tilnærming til å kommunisere egne forskningsresultater og kommersialisere resultater fra andre forskningsmiljøer og selskaper.

6.2.4 Marint kunnskapsløft

Havområdene er sentrale for Norge og havet har hatt stor betydning for vår økonomiske vekst, og vår kyst- og havområder er viktige for ferdsel og rekreasjon. Regjeringen har som visjon at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon.

Det er store muligheter for økt marin verdiskaping gjennom en styrket satsing på kunnskapsbasert utnytting av marine ressurser. Forutsatt kontroll med miljø- og bærekraftsutfordringene og fôrtilgang, er det mulig å mangedoble produksjonen i havbruksnæringen.7 I strategiarbeidet som regjeringen igangsatte, Hav21 (se boks 6.1), pekes det på store kunnskapsbehov, og på at både næringslivet og det offentlige bør øke sine investeringer i forskning og utvikling for å realisere slike muligheter.

Regjeringen fremmer et marint kunnskaps- og kompetanseløft for å legge til rette for økt marin verdiskaping. Regjeringen vil styrke den offentlig finansierte marine forskningen. Det er samtidig behov for at næringen styrker sin egen forskningsinnsats.

Videre utvikling av hav- og sjømatnæringer krever en styrking av både langsiktig grunnleggende forskning og brukernær forskning knyttet til biologiske, teknologiske, markeds- og samfunnsvitenskapelige spørsmål. Det er også viktig for Norge å ha et godt kunnskapsgrunnlag til å forvalte våre havområder framover i dialog med våre naboland og bidra i den internasjonale kunnskapsutviklingen om havene. Regjeringen vil i løpet av våren 2013 fremme en sjømatmelding. Sjømatmeldingen vil foreslå nærmere innretning på innsatsen.

Kunnskapstriangelet – mat – QVision

Mat er et eksempel på et område med behov for tettere samspill mellom næringsliv og forskningsmiljøene, der utdanning av doktorgradsstudenter kan spille en nøkkelrolle. Matindustrien er i dag Norges nest største industri med i underkant av 50 000 sysselsatte. Det er klare tegn til betydelige konkurranseutfordringer i årene framover i form av økt internasjonal konkurranse og stor usikkerhet om råvaresituasjonen. Et endret klima kan også medføre ytterligere behov for endringer i råvareproduksjonen. Innovasjon får derfor økt betydning for disse bedriftene.

Tidligere erfaringer har vist at det kan være vanskelig å få mobilisert bedrifter fra næringsmiddelindustrien til forskningsprosjekter. Det er flere grunner til dette. Det kan være alt fra mangel på mottakskompetanse i bedriftene til forskningsprogrammer som ikke treffer bedriftens behov. I tillegg er forskning dyrt, og i matindustrien er innovasjon ofte forbundet med stor risiko. Denne industrien er likevel helt avhenging av å være kunnskapsbasert og hele tiden fornye og forbedre sine produkter for forbrukerne, da inntjeningsmarginene på volumprodukter som har vært lenge i markedet, er små.

Allerede på midten av 1990-tallet startet matforskningsinstituttet Nofima et langsiktig forskningsprosjekt med mål om å utvikle robuste måleteknikker og instrumenter for bruk i matproduksjon. I 2002 samarbeidet Nofima og SINTEF IKT om å utvikle et instrument for automatisk og hurtig måling av vanninnhold i klippfisk. FoU-prosjektet var finansiert av både forskningsrådet og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Løsningen ble å modifisere et eksisterende kommersielt system for sortering av plastavfall, produsert og solgt av norske Titech Visionsort. Instrumentet baserte seg på avbildende nærinfrarød (NIR) spektroskopi og var utviklet av Titech i samarbeid med SINTEF IKT.

Nofimas grunnleggende kompetanse på spektroskopiske målinger på næringsmidler ble trukket inn, og nødvendige tilpasninger ble gjort for å få til vellykket bruk på mat. Systemet var unikt i sitt slag og ga helt nye muligheter for pålitelig on-line måling av fett, vann og protein i komplekse produkter som klippfisk, saltfisk og laksefileter. Det spesielle med den spesialutviklede NIR-skanneren er evnen til å «se» inni matvarene og ikke bare på overflaten. Dette gir langt mer presise målinger og mange interessante muligheter.

Bedriften QVision ble etablert for utvikling av systemet for matindustrien. En meget vellykket anvendelse var måling av matinnhold i krabber, som nå brukes daglig til kvalitetssortering av tusenvis av krabber hos bedriften Hitramat. Denne anvendelsen ble utviklet som en del av EU-prosjektet Crustasea.

Kjøttindustrien i både Norge og Europa oppdaget utstyrets potensial for å måle fettinnhold i både oppmalt og intakt kjøtt. Ved å måle fettinnhold direkte i produksjonsprosessen kan kvaliteten styres bedre, og produsentene kan fjerne produktvariasjon. I tillegg kan kvaliteten på innkjøpt råvare kontrolleres. For kjøttprodusentene betyr det at de kan lage bedre produkter, utnytte råvarene bedre og effektivisere produksjonen. To brukerstyrte prosjekter: MeatVision og MeatAutoSort, ble finansiert av forskningsrådet for å teste og utvikle teknologien videre, slik at den kunne anvendes på kjøtt. Igjen ble SINTEFs kompetanse på optikk og Nofimas mangeårige arbeid med spektroskopi på kjøtt viktig, i et tett samarbeid med både utstyrsutvikler og kjøttindustri. I dag produseres instrumentet QVision500 av TOMRA Sorting Solutions.

Den nye skanneren er også tatt inn i ulike doktorgradsarbeider og hovedfagsoppgaver. Én stipendiat utviklet en metode for måling av isfraksjon i superkjølt laks. En annen arbeidet med måling av tørrstoff i hele poteter. Forskere som er utdannet i skjæringsfeltet mellom akademia og næringsliv på denne måten, kan med sin evne til å forstå og snakke godt med begge parter være en viktig ressurs på veien mot mer kunnskapsintensive bedrifter. Særlig kan nærings-ph.d.-ordningen være et positivt supplement. Stipendiater gir dessuten gode muligheter til samarbeid mellom institutt og universitet.

Historien om QVision kan ses som en solskinnshistorie om et vellykket samarbeid mellom institutter, næringsliv og gradsgivende institusjoner, med finansiering fra mange kilder. Men eksempelet gir også en inngang til å rette oppmerksomheten mot potensielle samspillsproblemer som kan følge av mangel på tilstrekkelig koordinerte forskningssatsinger. QVision kan anvendes på alle typer matvarer, både dem som kommer fra havet og dem som produseres på land. For dem som arbeider med slike tverrgående prosjekter kan det oppleves som en utfordring at forskning på mat fra hav og forskning på mat fra land finansieres gjennom ulike kanaler, der partene samarbeider i varierende grad. Sammenhengen mellom mat og helse, samt forebygging av matrelaterte livsstilssykdommer (global helse) er et annet eksempel på forskning som kan falle mellom flere stoler fordi det foreløpig ikke er definert som et felles ansvarsområde. Global helse ser ut til å bli et sentralt tema i Horisont 2020, og dersom Norge skal delta i det nye rammeprogrammet, trengs det en koordinert nasjonal tilnærming for at Norge ikke skal bli stående utenfor når nye konstellasjoner blir etablert. Regjeringen har god erfaring med å utvikle brede, nasjonale strategier som verktøy for å samordne forskningsinnsatsen på strategisk viktige områder for Norge. Behov for strategi på matområdet vil bli vurdert. Regjeringen har allerede i Nasjonal helse- og omsorgsplan varslet at man vil vurdere en bedre koordinert forskningssatsing på områdene mat, ernæring og helse.

Kunnskapstriangelet – reiseliv – Destination Lofoten

Reiselivsnæringen er et eksempel på en næring som har svake tradisjoner for å anvende forskning og forskningsbasert kunnskap. Reiselivsforskningen i Norge er lite samordnet, og dessuten skjer reiselivsforskningen ofte i skjæringsfeltet mellom ulike fagdisipliner. Reiselivsrelatert kunnskap framkommer ofte gjennom forskning og utvikling som har et annet hovedfokus, for eksempel IKT, kultur og underholdning, landbruk og mat eller marint og sjømat.

Forskningen på reiselivsområdet synes i relativt liten grad å bli brukt av næringen. For forskningsprosjekter innenfor reiselivsområdet som mottar offentlig støtte, ligger forutsetningen om brukerstyring til grunn, altså at det er forskning som næringen prioriterer, som næringen vil ha nytte av og som blir brukt av næringen på en egnet måte. For å få til mer næringsrelevant reiselivsforskning er det avgjørende at nærings- og forskningsaktører samarbeider godt. Det er også viktig å få formidlet den forskningen som allerede foreligger til reiselivsaktørene. Dette gjelder konkret reiselivsforskning, men også generell og ikke næringsspesifikk forskning som kan være til nytte for reiselivsnæringen.

I en næring som er så arbeidsintensiv som reiseliv, er det en sterk sammenheng mellom kompetanse og kvalitet. Mange av bedriftene i næringen har fire eller færre sysselsatte. Med overvekt av små bedrifter som strever med lønnsomheten, er det vanskelig å finne tid og ressurser til større kompetansetiltak. Derfor er større sammenslutninger av reiselivsaktører med gode koblinger til forsknings- og høyere utdanningsmiljøer viktig for å sikre tilstrekkelig kunnskapsflyt.

Det finnes like fullt gode eksempler på reiselivsbedrifter som aktivt benytter seg av forskningsbasert kunnskap. Et av dem er XXLofoten, som vant Innovasjon Norges pris for Årets reiselivsbedrift 2012. XXLofoten tilbyr bl.a. omvisninger på Henningsværs håndverksbedrifter, der de besøkende lærer om historiske håndverkstradisjoner. Blir du med på Lofoten Sjømatteater, drar du med ut i Lofothavet, fisker fisken selv, får en innføring i fiskets og fiskeforedlingens historie på et lokalt fiskemottak, før en kokk lager et festmåltid av maten din.

På Borg på Vestvågøy ligger tuftene etter det som er det største huset som er funnet fra jernalderen. Lofotr Vikingmuseum er en rekonstruksjon av den 83 meter lange høvdinggården, og her har historikere og arkeologer vært med på å legge grunnlaget for en unik opplevelse av norsk historie. I langhuset presenteres hverdagsliv fra vikingtiden med servering av mat fra epoken. De besøkende presenteres for dyr av samme type som man brukte den gang, og om sommeren kan man seile med vikingskip.

Museet er blitt et senter for det som kalles eksperimentell arkeologi, der arkeologer forsøker å rekonstruere gjenstander, strukturer og metoder fra arkeologiske kilder. Utviklingen av museet er derfor på mange måter et forskningsprosjekt i seg selv. Museets butikk tar dette konseptet videre, gjennom bl.a. å selge historiske kopier av smykker, samt varer fra lokale og nasjonale kunstnere. Museet er et godt eksempel på hvordan humanistisk forskning, kunst og næringsdrift kan virke sammen på en konstruktiv måte, og Lofotr er som eneste norske museum nominert til «The European Museum of the Year Award 2013».

Det offentlige bidrar til å styrke utviklingen av slike forskningsbaserte opplevelser, blant annet gjennom virkemiddelet Arena i Innovasjon Norge. Arena Innovative Opplevelser ble iverksatt i oktober 2008 og inkluderer 33 reiselivsbedrifter lokalisert i den nordlige delen av Nordland og på Svalbard. Tiltaket inkluderer FoU-aktørene Nordlandsforskning, Universitetet i Nordland (som omfatter Handelshøgskolen i Bodø) og Universitetet i Tromsø og støttes av Innovasjon Norge Nordland, Norges forskningsråd, Nordland fylkeskommune og Fylkesmannen i Nordland. Norsk forskningssenter for opplevelsesbasert reiseliv (Novadis) ved Nordlandsforskning ble etablert i 2011, med Universitetet i Nordland og Handelshøgskolen i Bodø som partnere.

Norsk natur er en hovedårsak til at mange velger Norge som reisemål. Potensialet for verdiskaping basert på vår natur- og kulturarv er derfor stort her i landet. Verdensarvområder, de mange typene kulturlandskap, nasjonalparker, fugle- og dyrelivet og den arktiske naturen er eksempler på områder som, sammen med historie, kunst- og kulturhistorie, mat- og bygningskultur, representerer store opplevelsesverdier.

Regjeringen ønsker en mer offensiv bruk av humanistisk kunnskap i verdiskapingen. Norge har en rekke humanistiske forskningsmiljøer som holder svært høy kvalitet og ligger i den internasjonale forskningsfronten. Dette er avgjørende for Norge som kulturnasjon og for vår nasjonale kunnskapsberedskap. Gjennom et godt samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, sammenslutninger av reiselivsaktører, kommuner m.m., kan denne kunnskapen i enda større grad enn i dag bidra til verdiskaping og utvikling av et kulturbasert næringsliv. Studentene kan spille en viktig rolle som brobygger mellom de humanistiske forskningsmiljøene og arbeidslivet, gjennom blant annet praksis og studentoppgaver.

6.2.5 Kommersialisering av forskningsresultater

Det er først når forskningen tas i bruk at den bidrar til verdiskaping. Kommersialisering av forskningsresultater fra næringslivet og offentlige institusjoner bidrar til forbedrede og nye produkter i etablert næringsliv og til omstilling og utvikling av nytt næringsliv.

Innovasjon Norge og SIVA har et samarbeid og er viktige samspillere for Norges forskningsråd i arbeidet med å styrke kommersialiseringen av forskningsresultater. Målet er å skape en mer helhetlig offentlig innsats. Samarbeidet innebærer en tydeligere rolledeling mellom aktørene gjennom bedre koordinering av eksisterende virkemidler og felles initiativ.

Kapitalmarkedet er den viktigste finansieringskilden for næringslivet utenom egenfinansiering, og det spiller derfor en nøkkelrolle også for kommersialisering av næringslivets forskningsresultater. For å supplere markedet og dempe konsekvensene av markedssvikt, har myndighetene etablert kapitalvirkemidler i form av lån, garantier og tilskudd, i tillegg til egenkapital gjennom Investinor, Argentum og såkornfondordningene under Innovasjon Norge. Også rene FoU-virkemidler i forskningsrådet, FoU-kontrakter i Innovasjon Norge og Skattefunn stimulerer til kommersialisering av resultater fra næringslivets FoU-innsats.

Kommersialisering av forskningsresultater fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner (universiteter og høyskoler, institutter og helseforetak) bidrar også til omstilling av norsk næringsliv. Slik omstilling foregår gjennom oppstart og eventuelt oppkjøp av nye kunnskapsbaserte bedrifter og lisensiering av ny kommersialiserbar kunnskap til etablert næringsliv. Kommersialisering av forskningsresultater som spinnes ut fra disse kunnskapsmiljøene er noe tettere knyttet til den akademiske forskningsfronten og i noe mindre grad initiert av kunnskapsbehovene i det etablerte næringslivet. Det gjør at omstillingen som de forskningsbaserte ideene bidrar med i norsk næringsliv, har noen viktige særtrekk, selv om antallet ikke er så stort. Internasjonalt er det en trend at store selskaper innoverer også gjennom oppkjøp av kunnskapsintensive oppstartsbedrifter som har verifisert sin teknologi, framfor å utvikle teknologien i egne utviklingsavdelinger. Dette har vi også sett flere eksempler på i Norge.

Kommersialisering av forskningsresultater er kompetansekrevende. Det kreves god fagkunnskap både om forskning og næringsvirksomhet, men også om immaterielle verdier. Det er en av grunnene til at det i Norge og andre land de senere årene er etablert egne organisatoriske enheter og ulike kapitalvirkemidler for å ivareta kommersialisering av forskningsresultater. FORNY-programrekken i Norges forskningsråd, som har vært i drift siden 1995 er et viktig redskap. Ved å gi støtte til prosjekter med høy forventet kommersiell eller annen samfunnsnytte (såkalte verifiseringsprosjekter), søker programmet å skape vekst i nye og eksisterende bedrifter. Programmet skal videre stimulere til profesjonelle, effektive og spesialiserte kommersialiseringsaktører tilknyttet offentlig finansierte forskningsinstitusjoner.

I 2003 ble universitets- og høyskoleloven og arbeidstakeroppfinnelsesloven endret. Endringene ga institusjonene et større ansvar for samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. Institusjonene fikk rett til kommersiell utnyttelse av de ansattes forskningsresultater og dermed også rett til en del av et eventuelt økonomisk utbytte av resultatene. Det førte til at universitetene har etablert egne teknologioverføringskontorer (også kalt TTO, etter det engelske «Technology Transfer Office»). Flere steder har universiteter, institutter og helseforetak etablert felles TTOer. Dette bidrar til kritisk masse av prosjekter og kompetanse i de enkelte TTOene, og er i tråd med regjeringens ønsker. I etterkant av lovendringene i 2002–2003 har det skjedd en gradvis utvikling fra kommersialisering av forskningsresultater fra universitetene, gjennom bedriftsetableringer til lisensiering til etablert næringsliv. Det bringer det etablerte næringslivet tettere sammen med akademia. Dette er også i tråd med regjeringens ønsker.

I lovproposisjonen om endringer i arbeidstakeroppfinnelsesloven ble det lagt fram noen ideer om den nasjonale organiseringen av kommersialiseringsapparatene. Blant annet ble det lagt vekt på at de store universitetene burde ha en nøkkelrolle og ta regionalt ansvar også for andre institusjoner og miljøer. Formålet med en slik organisering var å unngå å opparbeide parallellkompetanse ved mange institusjoner. Regjeringen ønsker å vurdere hvordan kommersialiseringsapparatet på et overordnet plan er organisert og finansiert i universitets- og høyskolesektoren, og om intensjonene i endringene i lovverket er oppfylt. Spesielt ønsker regjeringen å se nærmere på samarbeidet institusjonene imellom, og mellom utdanningsinstitusjonene, forskningsinstituttene og nærings- og arbeidsliv.

Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om immaterielle rettigheter våren 2013.

6.3 Gode offentlige tjenester og god offentlig forvaltning

Målet om at alle innbyggere skal ha likeverdige offentlige tjenester, er gjennomgående i regjeringens politikk. Likeverdige tjenester betyr å gi lik tilgang til alle som trenger tjenestene, ta hensyn til at mennesker er forskjellige og at tjenestene ser hele mennesket, uavhengig av faktorer som kjønn, alder, etnisitet, hudfarge, funksjonsevne, seksuell orientering, språk mv. Det er behov for å øke kunnskapen om og presisere hva dette målet innebærer i praksis i tjenesteytingen innenfor offentlig sektor. Et likeverdig offentlig tjenestetilbud innebærer at alle skal ha tilgang til tjenestene, at kvaliteten på tjenestene skal være god for alle, og at den enkeltes behov skal avhjelpes så godt som mulig.

Innovasjon i offentlig sektor har stor betydning for landets samlede verdiskaping, og regjeringen arbeider med innovasjon i offentlig sektor langs flere akser. Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har igangsatt en langsiktig tiårig satsing på innovasjon i helse- og omsorgssektoren (2007–2017), og en stortingsmelding om innovasjon i omsorg vil legges fram i løpet av 2013. I 2012 ble regjeringens digitaliseringsprogram lagt fram. Fulldigitaliseringen av offentlig sektor er en stor reform, og regjeringens ambisjon er at Norge skal ligge i front internasjonalt med henblikk på å utvikle en digital forvaltning. Videre arbeider regjeringen med en strategi for innovasjon i kommunesektoren som vil være med på å legge til rette for innovasjon, nytenking og effektivisering. Kommunene står overfor store utfordringer i de kommende tiårene. Blant annet vil de demografiske endringene skyte fart fra 2020. For å sikre gode offentlige tjenester og en god offentlig forvaltning i framtiden må kommunene tenke nytt. Regjeringen har videre satt ned et utvalg som skal gjennomgå den særnorske delen av regelverket om offentlige anskaffelser. Utvalget skal blant annet vurdere behovet for, eventuelt omfang av og innhold i særnorske regler om offentlige anskaffelser. Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. november 2013. I 2013 la regjeringen fram sin strategi for innovasjonsfremmende offentlige anskaffelser. Offentlige anskaffelser er av et omfang som gjør at en liten økning av innovasjonseffekten av innkjøpene vil ha stor betydning.8 Utviklingsarbeidet i offentlig sektor favner, i tillegg til det arbeidet som foregår internt i virksomhetene, også samarbeidet med brukere og de aktørene som er med og løser offentlige oppgaver i næringsliv og blant frivillige organisasjoner. Gjennomgående gjelder også at endringer i lov- og regelverk ofte bidrar til endret adferd og omstilling.

Felles for alle regjeringens initiativer for en god og omstillingsdyktig offentlig sektor er at det trengs kunnskap og kompetanse. Utdanning, kompetansetiltak, forskning og utvikling er et hovedvirkemiddel i regjeringens politikk for utvikling av framtidens offentlige sektor. De ansatte i offentlig sektor utgjør en stor ressurs, og medarbeiderne kan være de aller fremste bidragsyterne i omstillings- og innovasjonsprosesser. Ansatte i offentlig sektor kan ha insentiver til å forbedre virksomheten de arbeider i, men det er likevel en utfordring at slike insentiver for å finne nye og forbedrede løsninger kan være mindre framtredende i offentlig sektor enn i privat sektor. Offentlige arbeidsgivere må sørge for at det skapes en god kultur for å bidra til innovative løsninger, og at det legges til rette for at gode løsninger tas i bruk og spres.

Statlige virksomheter bruker ca. to mrd. kroner årlig på kompetanseutvikling, slik som kurs, seminarer og konferanser. Mer enn halvparten av opplæringsaktivitetene er enten av felles og tverrfaglig karakter eller har temaer som er aktuelle for flere virksomheter. Det skal derfor vurderes hvordan departementene kan oppnå effektivisering, økt kvalitet og bedre resultater gjennom sterkere samordning og en helhetlig tilnærming til kompetanseutvikling.9

I 2011 ble nær 35 000 kandidater uteksaminert fra norske universiteter og høyskoler. Blant høyere grads-kandidater er det om lag like mange som går til offentlig sektor som til privat sektor. Også blant bachelorkandidatene er det mange som får seg arbeid i offentlig sektor, særlig blant de med profesjonsutdanning, som lærerutdanning og helse- og sosialfag. Ansettelse av nyutdannede kandidater fra universiteter og høyskoler er en viktig kilde til kompetanse i offentlig sektor. Det gjør det særlig viktig at det er godt samspill mellom forskning, utdanning og praksis. Forskning skaper ny kunnskap som kan utvikle praksis. Ved å koble forskningsmiljøene tett på innovasjonsprosessene i kommune og stat gjøres viktig kunnskap tilgjengelig for ansatte og sluttbrukere underveis. Samtidig gjøres kunnskapsbehov i offentlig sektor til mer aktuelle temaer for forskning og utvikling (FoU). Mer brukernær FoU gjør utdanningen mer relevant, og gode løsninger fra innovativ praksis spres til nye kandidater.

Både utdanningene og tjenestene må fornyes for å tiltrekke seg og beholde motiverte og dyktige mennesker. De må ha faglig interessante lærings- og arbeidsmiljøer, og det må være gode muligheter for videre karriereutvikling. Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd: Samspill i praksis viser til den fornyelse som allerede skjer og som må utvikles videre på alle nivåer innenfor de helse- og sosialfaglige utdanningene. Hvilke krav om kompetanse offentlige tjenesteleverandører stiller til personalet de skal ansette, er en viktig del av oppfølgingen av meldingen. Endringene i tjenestene krever nye måter å arbeide på. De store offentlige reformene i tjenestene, som Samhandlingsreformen, NAV-reformen og Forvaltningsreformen i barnevernet, danner et viktig bakteppe. Innvandrere og deres barn utgjør en stadig større gruppe innenfor helse- og velferdssektoren, både som brukere og tjenesteytere. Velferdsutdanningene må gjenspeile at befolkningen er mangfoldig når det gjelder etnisk bakgrunn, funksjonsevne og seksuell orientering mv. Også i politiutdanningen pågår det et intensivt utviklingsarbeid for å styrke utdanningen og den videre opplæringen av yrkesgruppen.

Som oppfølging av meldingen har regjeringen stilt midler til disposisjon for programmet Praksisrettet FoU for helse- og velferdstjenestene (PraksisVEL) i forskningsrådet. Målet med programmet er å videreutvikle både utdanningene og tjenestene. Programmet skal bidra til å styrke praksisbasert forskning og kunnskapsbasert praksis. En forutsetning for praksisnær forskning er at fagutøvere i praksisfeltet har mulighet både til å initiere og til å delta i forskning, eventuelt selv drive forskning med fagstøtte – og forskningen bør skje i nært samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og praksisfeltet. Det stilles krav om at prosjektene skal ha vesentlig betydning for tjenesteutøvelsen, og at de er organisert slik at både yrkes-/profesjonsutdanning, praksisfelt og brukere av tjenestene er involvert.

Når regjeringen gjennom Digital Agenda Norge legger til rette for at digital kommunikasjon skal være hovedregelen for kommunikasjon med forvaltningen, vil dette stille nye krav til de fleste yrkesutøvere i stat og kommune. Digitaliseringsprogrammet vil dermed være noe alle utdanningene som bidrar med kandidater til offentlig sektor må ta hensyn til, ikke minst mht. kriminalitetsbekjempelse.

I tillegg til at forskning styrker utdanningene, spiller FoU en viktig rolle for utvikling av offentlig sektor, både ved å bidra til utvikling av gode, effektive offentlige tjenester og som grunnlag for forvaltning og politiske beslutninger. Forskning kan bidra med mer systematisk problemforståelse, kunnskapsinnhenting og dokumentasjon av de utfordringene som offentlig sektor står overfor. Forskning kan videre bidra til en systematisk kartlegging av det innovasjonsarbeidet som foregår og hva som skal til for å få bedre spredning og implementering av resultatene. Forskning kan også inngå i arbeidet for å finne løsninger og øke kunnskapsgrunnlaget.10

I tillegg til ulike typer anvendt forskning som forsknings- og forvaltningsinstituttene i stor grad ivaretar, er forvaltningen også helt avhengig av grunnleggende kunnskap innenfor områder som biologi, medisin, meteorologi, økologi osv., der også universiteter og høyskoler har en viktig rolle. Å skille mellom langsiktig grunnleggende og anvendt forskning er ikke spesielt vesentlig ut fra et generelt forvaltningsperspektiv. Det avhenger av hvilket tidsperspektiv som legges til grunn for når ny kunnskap kan komme til anvendelse.

Regjeringen vil vurdere ulike virkemidler for å bedre FoU i og for offentlig sektor. Innovasjon i offentlig sektor skal vektlegges tyngre innenfor aktiviteter i Norges forskningsråd enn tilfellet er i dag. Det skal vurderes om også offentlige virksomheter skal kunne medfinansiere doktorgrader innenfor egen virksomhet i et spleiselag med Norges forskningsråd, jf. nærings-ph.d-ordningen. I utredningen vil det blant annet være aktuelt å se nærmere på om ordningen kan rettes inn mot temaer og problemstillinger knyttet til IKT i offentlig sektor.

Forskningsrådet finansierer allerede i noen grad prosjekter som stimulerer til økt innovasjon i offentlig sektor, både gjennom Innovasjonsprosjekter for næringslivet og gjennom Innovasjonsprosjekter i offentlig sektor. I begge prosjekttypene samarbeider forskere, kompetansebedrifter og andre relevante partnere om nye løsninger. I Innovasjonsprosjekter for offentlig sektor er det den offentlige virksomheten som sitter i førersetet, for å forbedre den offentlige oppgaveløsningen. Private bedrifter kan delta i prosjektene og gjennom det bidra til at gode produkter og tjenester utvikles for det offentlige markedet. I Innovasjonsprosjekter for næringslivet er fokuset på bedriften som bruker FoU til å utvikle produkter og tjenester for offentlige virksomheter. I slike prosjekter stimuleres offentlige aktører til å bidra som partnere i prosjektet.

Innovasjon Norge forvalter ordningen med forsknings- og utviklingskontrakter. Disse kontraktene innebærer et forpliktende og målrettet samarbeid mellom to eller flere parter innenfor næringslivet (industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU)) og mellom næringslivet og det offentlige (offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU)). Forutsetningen for finansiell støtte under ordningen er at det er etablert en kontrakt om utviklingssamarbeid mellom en eller flere kompetente leverandørbedrifter på den ene siden og en eller flere markedsorienterte, krevende kunder på den andre. Støtten skal ha som mål å frambringe vesentlige nyheter i markedet. Det vektlegges også at støtten utløser prosjekter som ellers ikke ville ha blitt gjennomført. I 2012 bevilget Stortinget 285 mill. kroner til IFU- og OFU-kontrakter. Regjeringen tar sikte på å videreføre denne satsingen, og ønsker en betydelig andel prosjekter med offentlig kundepartner.

Evalueringene av ordningene har vært positive, men det er rom for å se på en videreutvikling av ordningen for offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU), både med henblikk på hvordan ordningen treffer bedrifter i en tidlig fase, og med henblikk på spørsmålet om hvorvidt man kan involvere flere offentlige virksomheter eller flere kundebedrifter i ett utviklingsprosjekt. Gode løsninger må tas i bruk, og OFU kan forbedres med hensyn til spredning av de resultatene man oppnår.

Gjennom etablering av regionale forskningsfond har regjeringen lagt til rette for at regionenes kunnskaps- og forskningsbehov kan møtes. De ulike fondsregionene bestemmer selv hvilke temaer de ønsker forskning om, og flere regioner har vektlagt utviklingsbehov i og for offentlig sektor. Utvikling av offentlig sektor er et viktig tema for prosjektene som støttes av de regionale fondene, og andelen er økende. Det er offentlige virksomheter som søkere både til kvalifiseringsstøtte og til regionale offentlige prosjekt, men også en stor del av så vel forskerprosjekter og bedriftsprosjekter har formål som er direkte relevante for offentlig sektor.

EUs ulike virkemidler for innovasjon og forskning støtter også innovasjon i offentlig sektor. Et eksempel er Security-programmet, et teknologi- og kunnskapsprogram som forbereder nye produkter, prosesser og tjenester, inkludert arbeidsoperasjoner, organisering, teknologianvendelse og/eller utvikling av varer og tjenester. Resultatene vil ofte være prototyper som må videreutvikles kommersielt hvis de skal introduseres i markedet eller tas i bruk av et forvaltningsorgan. Ansvaret for å ivareta sikkerheten i samfunnet ligger i hovedsak hos offentlig forvaltning, tjenesteyting og maktapparat samt hos frivillige organisasjoner. Det er et uttalt krav fra Kommisjonen at disse skal delta i prosjekter for å representere sivilsamfunnet.

Det skjer mye godt endringsarbeid i offentlig sektor, men det er krevende å få til gode mekanismer for å spre og implementere vellykkede resultater. Regjeringen har etablert ulike miljøer og sentre som skal bidra til dette, som Direktoratet for forvaltning og IKT, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Kunnskapssenter for utdanning. Systemet for aktiv formidling og spredning av forskningsresultater som kan fremme innovasjon og tjenesteutvikling skal videreutvikles. Som ledd i oppfølging av Samhandlingsreformen vil innovasjon i kommunale helse- og omsorgstjenestene være et viktig område for regjeringen framover (se nærmere omtale nedenfor).

6.3.1 Førkommersiell FoU. Forsknings- og utviklingssamarbeid kan gi bedre anskaffelser

Offentlig sektor representerer et stort marked. Årlig anskaffer offentlig sektor varer, tjenester, bygg og anlegg for store summer. I 2010 kjøpte det offentlige varer og tjenester for 381 mrd. kroner, olje- og gass-sektoren inkludert. Dette utgjør om lag 15,1 prosent av BNP. Dersom vi kan innrette offentlige innkjøp slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger, vil det bidra til økt verdiskaping på flere måter: innsparing for det offentlige ved at varer og tjenester leveres bedre og mer effektivt, bedre tjenester til innbyggerne og økt verdiskaping i næringslivet.

Førkommersielt forsknings- og utviklingsarbeid er en fellesbetegnelse på aktiviteter som skal kvalifisere leverandører til å møte den offentlige etterspørrerens behov i forkant av en ordinær anbudskonkurranse på særlig krevende områder der anskaffelsen fordrer forutgående forskning og utvikling. Førkommersielt forsknings- og utviklingsarbeid handler om å stimulere til utvikling av produkter og tjenester som ennå ikke er tilgjengelige på markedet. Førkommersielle offentlige anskaffelser medfører enda større risiko enn vanlige innkjøp.

Det er viktig at norsk offentlig sektor og norsk næringsliv får god informasjon om mulighetene som ligger i nasjonale og internasjonale ordninger. Regjeringen forventer at Norges forskningsråd og Innovasjon Norge markedsfører relevante utlysinger overfor aktuelle miljøer. De nevnte forsknings- og utviklingskontraktene (IFU og OFU) er trolig et for lite kjent virkemiddel.11

Forskningsrådet stimulerer til innovative anskaffelser og førkommersielle anskaffelser i offentlig sektor både gjennom Innovasjonsprosjekter i offentlig sektor (IPO) og Innovasjonsprosjekter for næringslivet (IPN), der forskere, kompetansebedrifter, næringsliv og andre relevante partnere kan samarbeide om nye løsninger. Dette er aktiviteter som ikke hindrer deltakende kommersielle aktører fra å være tilbydere i senere anskaffelsesprosesser.

EU-kommisjonen har laget retningslinjer for førkommersiell FoU i rammeprogrammene. Offentlige etater i flere land vil kunne gå sammen om å søke om EU-støtte til FoU-prosjekter, som vil få 50 pst støtte fra Kommisjonen dersom de får tilslag.12

6.4 Helse og omsorg

Helse- og omsorgstjenestene våre står foran betydelige omstillingsbehov i årene som kommer. Som følge av Samhandlingsreformen vil mer av pasientbehandlingen i helsetjenestene i framtiden skje i kommunene, som også er gitt et hovedansvar for forebyggende og helsefremmende arbeid i den nye folkehelseloven. Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd varslet en rekke tiltak for å sikre at kommunene får tilgang til relevant kunnskap og kompetanse. Kommunene har også fått et medvirkningsansvar for forskning. Dette innebærer bl.a. ansvar for å synliggjøre kunnskapsbehov i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og tilgjengeliggjøre data som grunnlag for forskning. Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal om digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren varsler tiltak for økt samarbeid om IKT-løsninger mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Felles elektroniske journalløsninger på tvers av nivåene i tjenesten skal prøves ut. Meldingen understreker behovet for forskning underveis i prosjektene og på effekt av IKT-løsningene, slik at man sikrer løsninger som understøtter helsefaglige behov og at det er lett for andre å lære av tiltakene.

Forskning er en av fire lovpålagte oppgaver i spesialisthelsetjenesten, og det settes av betydelige ressurser til oppgaven i helseforetakene. Formålet med forskning i klinisk praksis i helseforetakene er å styrke kvaliteten og pasientsikkerheten i pasientbehandlingen gjennom en tett kobling mellom forskning og klinikk.

Klinisk og pasientnær forskning er viktig for kontinuerlig utvikling og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjensten. Slik forskning bidrar til at de behandlingsmetoder som innføres og brukes i helse- og omsorgstjenesten er dokumentert virkningsfulle (gir en helsegevinst), samtidig som de er trygge og sikre (gir færrest mulig uønskede hendelser). Helse- og omsorgstjenesten bør ha forskningskompetanse innenfor de fleste sykdomsgrupper. Aktivt forskningsarbeid blant helsepersonell bidrar til kompetansebygging i det enkelte fagmiljø, gir kompetanseheving i helse- og omsorgssektoren som helhet og gjør fagmiljøene bedre i stand til kritisk å vurdere internasjonale forskningsresultater før beslutning om innføring av nye behandlingsmetoder i norsk helsevesen. Denne type forskning vil oftere være forskning som er praksisnær, og som ofte ikke prioriteres av verken næringslivet eller av universiteter og høyskoler.

Pasientnær forskning er også viktig for å dokumentere effekter av den behandlingen som gis i helsetjenestene. Nasjonale kvalitetsregistre dokumenterer behandlingen som gis og hva slags effekter den har, og gir dermed grunnlag for analyser av kvaliteten på behandlingen, ulikheter i praksis, nytteeffekt, bivirkninger mv. Både forskning basert på data fra kvalitetsregistre og sammenlignende studier er viktig for å evaluere effekter av behandling som gis, både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

6.4.1 Kunnskapshull må dekkes

Det er behov for en sterkere kobling mellom identifiserte kunnskapshull og prioritering av forskningsressurser. Identifiserte kunnskapshull bør utløse prosesser for prioritering og tildeling av forskningsmidler. Regjeringen ønsker å sikre at det forskes på de områdene innenfor helse og omsorg der behovene er størst. Helse- og omsorgsdepartementet har etablert nasjonale måle- og rapporteringssystemer for forskning, og det er innført et nasjonalt forskningsdokumentasjonssystem (CRIStin) med felles database over alle vitenskapelige publikasjoner i henholdsvis universitets- og høyskole-, helseforetak og instituttsektoren. For å få bedre oversikt over total forskningsaktivitet og kunnskapsbehov innenfor ulike medisinske og helsefaglige områder (for eksempel kreft, forebygging, tjenesteforskning mv.), er det ønskelig at Health Research Classification System tas i bruk på tvers av forskningssektorene for å gi en nasjonal oversikt. Dette er et verktøy som gjør det mulig å avdekke forskningssvake områder, slik at beslutningstakere, helse- og omsorgstjenesten og Norges forskningsråd kan vurdere og prioritere forskningsinnsatsen inn mot dagens og forventet sykdomsbyrde.13 Kunnskapssenteret oppsummerer årlig forskningsgap som er synliggjort gjennom kunnskapsoppsummeringer. I styringsdialogen med helseforetakene er et overordnet mål i arbeidet med forskning at kunnskapssvake områder skal kartlegges og følges opp.

Gjennom Samhandlingsreformen, herunder ny folkehelselov, og ny stortingsmelding om folkehelse er det økt oppmerksomhet om kunnskapsbasert folkehelsearbeid. Det er viktig å framskaffe dokumentasjon om virkninger av ikke-medikamentelle forebyggende tiltak. Norge har gode befolkningsregistre med informasjon både om helse og ulike faktorer som kan påvirke helsen. Ulike koblinger mellom registrene (og eventuelle andre personidentifiserbare datakilder) danner unike muligheter for forskning som bør utnyttes godt.

Eksempelvis er det mye som tyder på at fysisk aktivitet, friluftsliv og naturopplevelser i seg selv har en positiv effekt på folks helse.14 forskning i skjæringsfeltet mellom helse og friluftsliv kan bidra til å etablere kunnskap om hvordan det offentlige kan legge til rette for å få enda flere ut i friluftsliv på varig basis.

Det er av stor betydning at vi har FoU knyttet til kommunenes og fylkeskommunenes arbeid for å fremme befolkningens helse og for å understøtte god samhandling mellom og innad i de kommunale helse- og omsorgstjeneste. Det er behov for mer kunnskap om hvordan pasientforløpstenkningen fungerer i praksis, hvilke tiltak som virker og i hvilken grad tjenestene evner å ta i bruk ny kunnskap. Kunnskapsgrunnlaget i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er i stor grad erfaringsbasert og i begrenset grad forskningsbasert. Det er kunnskapsmangler, både på system-, tjeneste- og brukernivå. Det er viktig at det utvikles kunnskap om:

• styring, ledelse, organisering og prioritering i de kommunale tjenestene

• tjenestenes innhold

• situasjonen for dem som mottar tjenestene og samspillet med familie, frivillig sektor og lokalsamfunn.

• tjenestetilbudet til personer med langvarige og sammensatte lidelser og med stort hjelpebehov.

Regjeringen vil i samarbeid med fylkeskommuner og kommuner legge til rette for forskning på disse tjenesteområdene. Tverrvitenskapelig forskningssamarbeid skal vektlegges.

Det er mangelfull tilgang til data, blant annet på grunn av manglende standardisering av pasientjournaler. Det mangler også kvalitetsregistre som dekker den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen har lagt fram Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester, kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten hvor det er flere tiltak og innsatsområder for økt satsing på systematisk kvalitetsforbedringsarbeid og bedre pasientsikkerhet. Regjeringen vil bidra til at det etableres infrastruktur og støttesystemer for FoU i det kommunale og fylkeskommunale tjenesteapparatet.

Kunnskapstriangelet – helse – Helsetorg

Som et ledd i Samhandlingsreformen er helsetorgmodellen opprettet som et prøveprosjekt mellom helseforetaket Fonna, Høgskolen Stord/Haugesund og flere kommuner i Rogaland og Hordaland. Trepartssamarbeidet startet med et pilotprosjekt våren 2009, med mål om å sikre gode pasientforløp på tvers av forvaltningsnivåer. De sentrale pasientgruppene i prosjektet er eldre, kronisk syke og pasienter med behov for rehabilitering, lindrende behandling og hjelp til læring og mestring.

Gjennom helsetorgmodellen kan kommuner gå sammen og bli enige om hvilke helsetilbud den enkelte kommune skal ha, og hvordan de til sammen kan sørge for totaltilbudet. Hovedstrategien er å ha en felles forsknings- og utviklingsenhet, inngå forpliktende samhandlingsavtaler, ha delte stillinger mellom kommune eller foretak og høyskole for å sikre overføring av kompetanse, samt styrke legenettverket i regionen og fastlegens/allmennlegens rolle. Forsknings- og utviklingsenheten skal være pådriver for fagutvikling og forskning, med formål om å skape felles kultur, språk og verdigrunnlag, styrke kompetanseheving og utvikling av tjenestetilbudene i Helse Fonna-regionen. Enheten skal sikre systematisk dokumentasjon og evalueringer av nye tiltak og stimulere til forskning og utvikling/innovasjon. Forsknings- og utviklingsenheten skal også sikre at erfaringene fra de ulike delprosjektene generaliseres, slik at de kan komme mange til nytte.

Ordet torg symboliserer både samarbeidet som et møtested og at partene kan plukke med seg frukter fra de ulike utviklingsprosjektene. Trepartssamarbeidet i helsetorgmodellen er unikt. Når kommunene, helseforetaket og høyskolen jobber sammen, muliggjøres utnyttelse av alle partenes kompetanse, ressurser og erfaringer.

Fram til høsten 2012 var det initiert 19 prosjekter i regi av helsetorgmodellen. Modellen blir grunnfinansiert ved at kommunene betaler fem kroner per innbygger, og Høgskolen Stord/Haugesund og Helse Fonna bidrar med tilsvarende i stillingsressurser. I tillegg kommer ekstern finansiering til ulike delprosjekter, i hovedsak i form av samhandlingsmidler, men også fra fylkesmenn og Helse Vest.

Helsetorgmodellen synes å ha egenskaper som kan bidra til å løse deler av problemet med samspillet som ligger mellom kommunene, kunnskapsaktørene og helseforetakene. Andre fylker, kommuner og helseforetak bør derfor vurdere om denne modellen er hensiktsmessig.

6.4.2 Bruk av forskningsbasert kunnskap i praksis

Det er et problem at forsknings- og innovasjonsresultatene ikke tas raskt i bruk, at de ikke spres, men forblir i internasjonale tidsskrifter eller som lokale innovasjoner. Dette bidrar til ulikhet i tilgang til ny teknologi og beste praksis. Det brukes ulike virkemidler for å sørge for at kunnskapen blir implementert i praksis.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten utarbeider kunnskapsoppsummeringer som i mange tilfeller danner grunnlag for nasjonale retningslinjer og prosedyrer, men har liten kunnskap om i hvilken grad retningslinjene etterleves. Implementeringsforskning er viktig for kunnskapsgrunnlaget om dette. Positive effekter på kvalitet og pasientsikkerhet når nye innovasjoner utvikles og implementeres i tjenestene må synliggjøres. Implementeringsforskning er også viktig på områder som forebygging, folkehelsetiltak og effektiv bruk av antibiotika.

Forskningsresultater og kunnskapsoppsummeringer må gjøres tilgjengelige og formidles i et språk og i et format som legger til rette for at brukerne (helse- og omsorgspersonell, beslutningstakere, forvaltning mv.) kan anvende kunnskapen som grunnlag for sine beslutninger. Nasjonalt helsebiblitotek har som formål å formidle kunnskap til helsepersonell og befolkningen. Biblioteket brukes av stadig flere og har informasjon om faglige retningslinjer, prosedyrer, oppslagsverk og vitenskapelige tidsskrifter. Det er også etablert en rekke nasjonale og regionale kunnskaps- og kompetansesentre, som har kunnskapsspredning som en viktig oppgave. Ny kunnskap må raskt fanges opp og integreres i utdanningene, i faglitteratur og i nasjonale faglige retningslinjer og veiledere. I andre tilfeller krever forbedringsarbeid organisatoriske endringer og/eller langsiktig holdnings- og kulturarbeid.

Samhandlingsreformen vektlegger helheten i helse- og omsorgstjenestene og samspillet mellom ulike aktører og nivåer. Det er derfor viktig at også fagmiljøene i helseforetakene og ved universiteter og høyskoler trekkes inn i kunnskapsutviklingen knyttet til de kommunale tjenestene.

6.4.3 Samarbeid mellom helse- og omsorgssektoren og universiteter og høyskoler

Ved siden av helseforetakene er universiteter og høyskoler de viktigste forskningsaktørene innen helse- og omsorgsforskning, men det drives også slik forskning i instituttsektoren og i næringslivet. Evalueringen av biologi, medisin og helsefag som ble avsluttet i 2011, viser at Norge har sterke fagmiljøer blant annet innenfor nevrovitenskap, molekylærbiologi, klinisk medisin og epidemiologi, mens tjenesteforskning og forskning knyttet til pleie- og omsorgstjenestene er svakere utviklet, inkludert forskning innenfor allmennmedisin. Både evalueringen av biomedisinsk forskning og andre evalueringer og rapporter har påpekt at det er mange små og svake fagmiljøer knyttet til de helse- og sosialfaglige utdanningene. Til tross for en omfattende kompetanseheving, særlig ved sykepleierutdanningene de senere årene, er det fortsatt behov for å samle og styrke fagmiljøene mer. Samtidig dreier det seg om utdanninger som må finnes mange steder i landet, slik at det må foretas en avveining mellom tilgjengelighet og samling av fagmiljøene.

For å få til høy forskningskvalitet, gode utdanninger, effektiv nasjonal ressursutnyttelse, raskere innføring av ny kunnskap og nye løsninger og kunnskapsbaserte tjenester er det nødvendig med et godt samarbeid om forskning, utdanning og innovasjon mellom helse- og omsorgssektoren og universiteter og høyskoler. Universitetene og høyskolene utdanner kandidater til tjenestene og driver forsknings- og utviklingsarbeid over hele bredden av relevante fagområder: helse- og sosialfaglige, men også samfunnsfaglige, teknologiske osv. For at forskningen skal være relevant, er det viktig at den er praksisnær og at praktikere i tjenestene involveres. Tjenestene må på sin side utvikle en kunnskapsbasert yrkesutøvelse og stille krav til hvilken kompetanse kandidatene som utdannes, skal ha. I tillegg spiller de en viktig rolle som kvalifiseringsarena både under og etter utdanningen.

Innenfor spesialisthelsetjenesten er det etablert regionale samarbeidsorganer mellom helseforetakene og henholdsvis universitetene og høyskolene. Samarbeidet med universitetene har så langt hatt hovedvekt på forskning, mens samarbeidsorganene med høyskolene i større grad har vektlagt utdanning. Det finnes ikke noe tilsvarende formalisert samarbeid for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Forskning er et prioritert område i samarbeidet mellom helseforetak og kommunene som et ledd i implementering av Samhandlingsreformen. Her vil det være viktig at det også skapes gode arenaer for samarbeid mellom kommunene og universiteter og høyskoler. For å styrke forskning i kommunesektoren, inkludert de fylkeskommunale tannhelsetjenestene, er det viktig å få etablert et tettere samarbeid med universitetene og høyskolene. De høyere utdanningsinstitusjonene har vide delegerte fullmakter både på det faglige, økonomiske og organisatoriske området. Begrunnelsen for denne delegeringen er at de selv er best i stand til å fange opp kunnskapsbehovene i samfunnet og legge opp strategier for egen utvikling. Kunnskapsdepartementet vil imidlertid følge opp samarbeidet med helse- og omsorgstjenestene i den løpende styringsdialogen med institusjonene.

Forskernettverk på tvers av sektorene er et virkemiddel for å understøtte forskningen i helse- og omsorgssektoren og innenfor tannhelse. Slike nettverk er for eksempel viktige innenfor translasjonsforskning (fra basal til klinisk forskning). Helse- og omsorgsdepartementet har lagt føringer for utvikling av flere tverrsektorielle forskernettverk i Nasjonal helse- og omsorgsplan (2010–2015). Det er også behov for å styrke regionalt samarbeid mellom fylkeskommuner, kommuner og universiteter og høyskoler for å drive utvikling av metoder og verktøy for lokalt folkehelsearbeid.

Personfellesskap mellom de to sektorene er et egnet virkemiddel for økt samarbeid. Professor 2-stillinger og andre typer bistillinger er en viktig faktor for kunnskapsoverføring, samarbeid og nettverksbygging mellom ulike institusjoner og fagmiljøer, både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er ønskelig at det tilrettelegges for å opprettholde og øke antall bistillinger. Bistillinger er vanlig mellom spesialisthelsetjenesten og sykehusene, særlig innenfor medisin. På denne måten knyttes sektorene sammen på en måte som sikrer kunnskapsoverføring. Dette er imidlertid ikke like vanlig for andre yrkesgrupper eller i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. En mulig begrensning kan være at ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke har nødvendige kvalifikasjoner for en faglig stilling i universitets- og høyskolesektoren. Flere vil imidlertid antakelig være kvalifisert etter kravene i den alternative karriereveien til høyskolelektor, førstelektor og dosent. Det er også slik at dobbeltkompetanseløp, der leger, tannleger eller psykologer tar doktorgrad og spesialistutdanning parallelt, gir både klinisk og akademisk kompetanse og dermed legger til rette for veksling mellom sektorene.

På utdanningssiden inneholder Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd: Samspill i praksis flere tiltak for å styrke samarbeidet mellom universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgstjenestene.

Det er etablert et stort antall forsknings- og kompetansesentre på ulike områder knyttet til helse- og omsorgstjenestene, delvis på nasjonalt og delvis på regionalt nivå. Noen er knyttet til helseforetakene og får finansiering gjennom dem, mens andre finansieres på andre måter. Kompetansesentrene som ikke er finansiert gjennom helseforetakene, har ulik tilknytning og roller. De fire allmennmedisinske forskningsenhetene er for eksempel knyttet til de fire eldste universitetene, og fem sentre for omsorgsforskning er også knyttet til universiteter og høyskoler. Viktige oppgaver for sentrene er å bygge opp og formidle kunnskap og kompetanse gjennom forskning, veiledning og kunnskaps- og kompetansespredning til helse- og omsorgstjenesten, andre tjenesteytere og brukere. For å styrke kontakten mellom sektorene vil regjeringen vurdere organisering og forankring av flere kompetansesentre med sikte på å øke forskningssamarbeidet mellom sektorene. Slike sentre kan være et effektivt virkemiddel for å styrke kunnskapssvake områder, og tilknytning til universiteter og høyskoler gir mulighet for synergier med vertsinstitusjonene. En nærmere tilknytning til universiteter og høyskoler vil også sikre at kunnskapen som utvikles ved sentrene, raskt kan tas i bruk i tjenestene.

Et eksempel på et initiativ som synes å svare godt på utviklingen i tjenestene, er satsingen på omsorgsteknologi ved Høgskolen i Bergen, jf. boks 6.8.

6.4.4 Samarbeid mellom helse- og omsorgssektoren og næringslivet

Norge har noen bedrifter med solide produkter på det internasjonale helsemarkedet, primært innenfor diagnostikk og medisinsk teknologi. Det har de siste år vokst fram flere lovende bedrifter i biomedisin og bioteknologi med utspring i norske forskningsmiljøer. Samlet er det et høyt antall mindre bedrifter, i hele bredden av helse- og omsorgsfeltet, som utvikler og/eller tilbyr et bredt spekter av tjenester og produkter. I tillegg er noen store multinasjonale konsulent- og IT-konsern, dels også farmakonsern, etablert i Norge. På enkelte områder er det også etablert et samarbeid mellom næringslivsaktørene og offentlige forskningsaktører, som Oslo Cancer Cluster, Oslo Medtech og Nansen Neuroscience Network.

Utvikling og kommersialisering av produkter til helsesektoren kan være risikofylt på grunn av lange, kapitalkrevende og regulatoriske løp i krevende internasjonale markeder. Mange kunnskapsintensive bedrifter i tidlig utviklingsfase opplever kapitalmangel. Det betyr ofte stopp for utvikling av produkter eller tjenester som spinner ut av norske fagmiljøer som er bygget opp via det offentliges tunge helse- og teknologiforskningssatsing. Regjeringen har styrket ordninger for såkornkapital for å gjøre det enklere å kommersialisere ny teknologi og tjenester.

Regjeringen mener det er nødvendig å identifisere behov, potensial og barrierer for innovasjon i og fra helsesektoren. Det investeres mye i forskning i spesialisthelsetjenesten for å bidra til bedre tjenester, og det kan være ytterligere samfunnsmessige gevinster å hente i form av innovasjon i tjenestene og næringsutvikling. Regjeringen vil legge til rette for samspill og synergi mellom forskning, offentlige aktører og næringslivet. Regjeringen vil utrede virkemidler som kan bidra til økt samarbeid mellom offentlig finansierte forskningsmiljøer på helseområdet og næringsliv.

Gjennom innovasjon kan tjenesten forbedres, og det kan gi innsparinger i møtet med det økte behovet for helse- og omsorgstjenester. Regjeringen vil derfor styrke innovasjonsevnen innenfor helse og omsorg, blant annet gjennom en ny stortingsmelding om innovasjon i omsorg. Meldingen skal legge grunnlaget for videreutvikling av virkemidler for økt innovasjon i kommunal sektor. Det legges til grunn at innovasjonsarbeidet skal skje som en integrert del av kommunenes helhetlige innovasjonsarbeid.

6.5 Klima

Klimaendringene vil stille samfunnet overfor store langsiktige utfordringer. Klima- og energiforskningen er høyt prioritert og bredt politisk forankret i klimaforliket. Det er bred politisk oppslutning om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn mot midten av dette århundret. Regjeringen vil fortsette å trappe opp klimaforskningen med spesiell vekt på rammebetingelser, virkemidler og teknologi for reduserte utslipp av klimagasser. Regjeringen vil også bidra til den globale innsatsen for å styrke kunnskapsgrunnlaget i klimaarbeidet og til at den grunnleggende klimaforskningen styrkes, jf. Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk.

Kunnskap, kompetanse og teknologi vil være viktige drivere for å utvikle den type innovative løsninger som trengs på veien til et klimatilpasset lavutslippssamfunn. Da trengs det bidrag fra mange vitenskapsdisipliner langs flere akser: forskning på klimaendringer, forskning på tiltak som kan stoppe, bremse eller reversere klimaendringer og forskning på klimatilpasning. Klimasystemforskningen kan bidra til økt forståelse av selve klimasystemet og effektene av endringene, de kan også bidra med prognoser for temperatur, nedbør og flom. Dette, kombinert med bedre kunnskap om økosystemer, hvordan de vil endre seg som følge av klimaendringer og økosystemenes rolle i klimatilpasningen, vil gi samfunnet et bedre grunnlag for å forberede seg på klimaendringene på både kort og lang sikt. Samfunnsvitere og humanister kan bidra med kunnskap om hvilke samfunnsendringer og tilpasninger som vil være nødvendige på lengre sikt og om hvordan Norge best kan bidra internasjonalt. Teknologisk forskning og utvikling, spesielt på energiområdet, vil være et fundament for framtidige klimavennlige og bærekraftige energiløsninger i Norge og globalt. Samtidig er klimaforskning knyttet til de ulike sektorene avgjørende for at næringsliv og forvaltning skal bli i stand til å redusere egne utslipp, ivareta eller øke karbonlageret i skog og landarealer, bidra til felles løsninger og tilpasse seg de klimaendringene som uansett kommer.15 Både konsekvenser av klimaendringer og av eventuelle klimatiltak vil variere mellom ulike deler av landet og mellom ulike deler av verden. Den geografiske dimensjonen er derfor viktig i alle klimaspørsmål.

Regjeringen har satset betydelig på forskning på fornybar energi og fangst og lagring av CO₂ gjennom grep som har vist seg å være vellykkede. Regjeringen ønsker å videreutvikle satsingen på fornybar energi – både til stasjonære formål og til transport, CO₂-håndtering, energisystemer og energieffektivisering innenfor økologisk bærekraftige grenser. Samtidig vil regjeringen stimulere til forskning om utviklingstrekk og løsninger som vi ennå ikke kjenner. Forskningsrådet vil prøve ut virkemidler for dette, blant annet i tilknytning til det nye store energiforskningsprogrammet ENERGIX. Programmet skal følge opp prioriteringene i Energi21-strategien og bidra til langsiktig kompetanseoppbygging på energiområdet.

CO₂-håndtering trekkes fram som den viktigste enkeltstående teknologien for å redusere klimagassutslipp, blant annet av Det internasjonale energibyrået og FNs klimapanel. Utvikling og kommersialiering av teknologi for CO₂-fangst. –transport og lagring (CCS) er en viktig del av regjeringens klima- og energipolitikk. Regjeringens største satsing på CO₂-håndtering er CO₂-Technology Centre Mongstad, som ble åpnet i 2012. Senteret er det første i sitt slag, som kan prøve ut to CO₂-fangstteknologier fra to CO₂-kilder side om side. Regjeringens mål er at senteret skal være en arena for langsiktig og målrettet forskning, utvikling, testing og kvalifisering av teknologi for CO₂-fangst. Norske forskningsmiljøer er i front internasjonalt som følge av den langsiktige forskningsinnsatsen på CO₂-håndtering og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og SINTEF har tatt en ledende rolle i en felleseuropeisk forskningsinfrastruktur for CO₂-fangst, transport og lagring, ECCSEL.

Regjeringen er opptatt av at det internasjonale forskningssamarbeidet blir styrket på energiområdet, både gjennom nordisk, bilateralt og europeisk samarbeid. EUs Strategic Energy Technology Plan (SET-planen) angir prioriterte områder innenfor energiforskning i Europa. Utviklingen av SET-planen og Horisont 2020 innebærer nye muligheter for økt internasjonalisering av norsk energiforskning.

Regjeringens videre satsing på den øvrige klimaforskningen omfatter forskning på klimaendringer, konsekvenser av endringer for natur, næringer og samfunn samt samfunnsendringer og omstilling for klimatilpasning og utslippsreduksjoner. Dette er i tråd med prioriteringene i Klima21-strategien. Kunnskap om hvordan klimaendringer påvirker marine ressurser (både levende og mineraler) er grunnleggende for å sikre en god og bærekraftig næringsutvikling på et område av stor strategisk betydning for Norge. Et nytt stort klimaforskningsprogram i forskningsrådet vil bli et sentralt virkemiddel og skal finansiere både grunnleggende og mer direkte anvendbar forskning og innovasjon.

Flere norske forskere og forskningsmiljøer er verdensledende og har god synlighet og innflytelse internasjonalt. Norske klimaforskere har høy suksessrate i EU sammenliknet med de fleste andre forskningsområder og land. Dette kommer fram i en internasjonal evaluering av norsk klimaforskning fra 2012.16 Norske forskere utmerker seg spesielt innenfor klima- og jordsystemmodellering og forskning om hvordan klimaendringer påvirker naturressursene våre. Miljøet ved Bjerknessenteret i Bergen har en spesielt sterk posisjon internasjonalt og er en sentral bidragsyter til arbeid i FNs klimapanel (IPCC). I alt 19 forskere fra ulike norske institusjoner er involvert i arbeidet med IPCCs femte rapport som kommer i 2014.

Evalueringen peker imidlertid også på svakheter i norsk klimaforskning. De samfunnsvitenskapelige og humanistiske miljøene vurderes som gode, men små og fragmenterte når det gjelder klimaforskning. Det gjelder blant annet forskning på samfunnseffekter, tilpasninger og omstilling. Dette er viktige forskningsområder for å finne innovative løsninger. Regjeringen vil derfor styrke denne forskningen gjennom forskningsrådets virkemidler. For at forskningen skal gi konkrete bidrag og bli brukt i praksis må det også utarbeides synteser og metaanalyser og drives aktiv brukermedvirkning og formidling. Dette er også noe evalueringen påpeker.17

Vi må samtidig bygge videre på de sterke miljøene og stimulere til økt internasjonalisering, særlig på områder der norsk forskning kan bidra i den globale kunnskapsutviklingen om klimaendringer. Et tettere samspill mellom nasjonale og internasjonale programsatsinger på klimaområdet vil legge til rette for at de sterkeste miljøene deltar enda mer i internasjonalt samarbeid og samtidig gi en bedre utnyttelse av de nasjonale midlene. EUs nye rammeprogram for forskning, Horisont 2020, vil inneholde en betydelig satsing på klimaforskning. De europeiske fellesprogrammene på klimaområdet (Joint Programming Initiatives) forventes å gi merverdi gjennom internasjonalt samarbeid, arbeidsdeling og koordinering. Norge deltar i planleggingen av JPI on Climate Change og JPI on Agriculture, Food Security and Climate Change. Også innenfor JPI Oceans planlegges klimarelevant forskning.

Klimaproblematikken utfordrer dagens økonomiske og politiske systemer, energiløsninger, økosystemfunksjon, ressursforvaltning og arealbruk. Kompleksiteten stiller samfunnet overfor kunnskapsbehov av en annen type, der det i større grad må legges et systemperspektiv til grunn. Eksempelvis viser Arktisk råds klimarapport (ACIA) at det er urfolkssamfunn som vil bli først og mest berørt av klimaendringene i Arktis. I tråd med anbefalingene i evalueringen mener regjeringen at det må stimuleres til mer tverrgående klimaforskning og mer nytenkende og dristig forskning som kan bidra til innovative løsninger på klimaområdet. Den viktige tradisjonskunnskapen som urfolk har, må videreutvikles og integreres i den øvrige kunnskapsutviklingen på området. Det må også legges til rette for en kapasitetsbygging innenfor samisk høyere utdanning og forskning, med hensyn til å styrke urfolkenes evne og muligheter til å møte de utfordringene som framtidige klimaendringer vil medføre. Árbediethu-prosjektet bygger på prinsippet om at kunnskap ikke bare hentes ut fra urfolkssamfunnene, men at kunnskapen som produseres gjennom forskningen også skal føres tilbake til urfolkssamfunnene. Prosjektet har blant annet utviklet etiske retningslinjer for forskning på tradisjonell kunnskap.

Norge bidrar i den globale dugnaden for utvikling av kunnskap om klimasystemet og om når og hvordan klimaendringer vil komme til uttrykk i lavinntektsland. Slik innsikt må integreres i forskningen på økonomisk og sosial utvikling i disse landene og bidra til å utvikle deres egen kompetanse og gjøre dem best mulig i stand til å tilpasse seg et endret klima.

Samtidig er klimaendringene i polområdene sterkere og går raskere enn andre steder på kloden og spiller en nøkkelrolle i endringer i klimasystemet globalt. Også her har Norge bidratt og vil fortsatt bidra konstruktivt. Havområdene i nord med kaldt vann er spesielt viktig i global klimasammenheng. Fordi gasser løses lettere i kaldt vann, spiller de kalde isfrie områdene i Barentshavet og Norskehavet en betydelig rolle for opptak av klimagasser som CO₂. Kunnskap om vannmassenes transport av gasser og effekten de oppløste gassene kan ha på livet i havet, er viktige forskningsområder der Norge har betydelige fortrinn. Norge er verdens tredje største forskningsnasjon når det gjelder forskning om Arktis (målt i publiseringsvolum), etter USA og Canada.18 Mye av denne innsatsen er knyttet til polar klimaforskning. Regjeringen ønsker å bidra til at Norge opprettholder sin sterke posisjon innenfor klimarettet polarforskning, spesielt i nord, blant annet gjennom forskningsrådets polarprogram som ble etablert i 2011 og gjennom Nordområdesenteret for klima- og miljøforskning (FRAM-senteret).