5 Ny marin vekst

Foto: Christian Skauge

I dette kapittelet beskrives muligheter og utfordringer knyttet til vekst basert på utnyttelse av marine råvarer. Det redegjøres også for potensialet knyttet til videreutvikling av den marine leverandørindustrien.

Regjeringens ambisjoner er at Norge skal:

• være et attraktivt lokaliseringsland for ny marin næringsvirksomhet

• ha en sjømatnæring som utnytter hele fisken

• ha en leverandørindustri som er i front internasjonalt

• utnytte potensialet for bærekraftig verdiskaping som ligger i Norges kyst- og havområder

Norges rike hav- og kystområder inneholder alt fra fisk, pattedyr og skalldyr, til bakterier, sopp, alger, plankton, krepsdyr og bløtdyr. I dag utnyttes bare deler av dette store potensialet for verdiskaping. I tillegg til høsting og produksjon av tradisjonell sjømat til konsum, utgjør utvinning av ulike spesialprodukter og ingredienser basert på marine oljer, proteiner og karbohydrater en stadig større andel av den marine verdiskapingen. Med ambisjon om å være verdens fremste sjømatnasjon har regjeringen styrket satsingen på flere av disse områdene som et ledd i sitt arbeid med å legge til rette for og videreutvikle næringer som kan gi en ny marin vekst.

Internasjonalt er bevisstheten omkring å videreutvikle økonomien i en mer bærekraftig retning økende. Europakommisjonen omtaler den kunnskapsbaserte bioøkonomien som bærekraftig produksjon og bearbeiding av biomasse til mat, helseformål, produkter fra fiber, samt industrielle produkter og energi. En slik utvikling kan medføre at en lønnsom utnyttelse av hele råvaren får økt oppmerksomhet, og at for eksempel de marine ressursene vil kunne gi grobunn for flere ulike varestrømmer: én med mat, og én med marine ingredienser som kan benyttes til alt fra fôr, helsekost og medisiner, til energi og plast. Det forventes at det vil skje en ytterligere utvikling innenfor disse områdene.

OECD anslår at den totale verdiskapingen fra fornybare råvarer vil vokse ti ganger fra dagens nivå frem til 2030. Marine råvarer vil her kunne spille en betydelig rolle. En bærekraftig bruk av de samlede havressursene kan skape muligheter for å utvikle nye næringer og produkter som kan bli viktige og innebære betydelig verdiskaping i fremtiden.

Selv om jordas overflate består av 70 prosent hav er det bare begrensede deler av havene som gir grunnlag for storparten av den biologiske produksjonen. Norges kyst- og havområder tilhører den høyproduktive delen.

Mange av de nye marine produktene vil måtte konkurrere i krevende internasjonale markeder hvor inngående markedskunnskap er avgjørende for å lykkes. Det er derfor viktig at industrien og kunnskapsmiljøene bygger opp denne type markedsrettet kompetanse. Potensialet for at Norge med sine marine ressurser skal kunne bidra til ny marin vekst er likevel stort. I tillegg til å være en stor produsent av tradisjonell sjømat har vi mulighet til å videreutvikle en industri som foredler og raffinerer et utall produkter fra marine ressurser.

Norge har i dag sterke marine, maritime og offshore-relaterte kompetansemiljøer. I tillegg har vi forretnings- og industrimiljøer innenfor kjemisk raffinering og prosessering, og bioteknologi og marin bioprospektering har gjennom flere år vært satsingsområder for regjeringen. Det er også gitt støtte til flere klynger gjennom både Forskningsrådet og Innovasjon Norge. Disse miljøene kan styrkes ytterliggere ved å utnytte potensialet som ligger i økt vertikalt og internasjonalt rettet samarbeid.

Kommunal- og regionaldepartementet etablerte i 2013 «Bioøkonomiprogrammet» i regi av Innovasjon Norge. Programmet skal styrke satsingen innenfor industriell bioraffinering (bioøkonomi). Dette er en tverrsektoriell satsing hvor hovedmålet er at flere norske bedrifter skal ta markedsposisjoner innen prosessering av fornybare bioråvarer til ingredienser, materialer og kjemikalier. Dette skal bidra til å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom verdiskaping og skape flere kompetansearbeidsplasser. Programmet, som skal prøves ut i 2013, er også en oppfølging av Regjeringens strategi for bioteknologi. Fiskeri- og kystdepartementet deltar i satsingen. Programmet adresserer behovet for utvikling av nye industriprosesser, langsiktig, markedsbasert verdikjedesamarbeid og internasjonal orientering. Norge bør, blant annet på grunn av god tilgang til marine ressurser, ha gode forutsetninger for å bygge opp og også være et attraktivt lokaliseringsland for denne type industri. Innsatsen rettes blant annet inn mot å bygge opp under sterke og komplementære næringsklynger der aktører innenfor både forskning og utvikling, industri og investeringsmiljøer inngår. Slik kan de ulike miljøene utfylle hverandre og skape synergier mellom ulike sektorer og industrimiljøer.

5.1 Marin bioteknologi

Bruk av mikroorganismer for å konservere og lage ønskede produkter har lange tradisjoner i Norge. Ved hjelp av moderne bioteknologi åpnes nye muligheter for industriell bruk av mikroorganismer eller andre celler i fremstillingen av ønskede produkter. Bioteknologi er ventet å bli en av de store driverne for den økonomiske utviklingen, og vil spille en viktig rolle for videre kunnskapsbygging og utvikling.

Regjeringen fremmet i 2011 en strategi for bioteknologi med marin bioteknologi som ett av fire tematiske satsingsområder. Målet med satsingen er å utløse økt næringsvirksomhet med utgangspunkt i marine biologiske og genetiske ressurser og, å øke lønnsomheten innenfor eksisterende næringer. Strategien er fulgt opp av økt offentlig innsats på området gjennom BIOTEK 2021 programmet i Forskningsrådet. I tillegg er støtten til det næringsrettede marine bioteknologiprogrammet (MABIT) i Nord-Norge videreført.

Gjennom Norges forskningsråd er det bygget opp bred kompetanse og infrastruktur relatert til bioteknologi. Det er fortsatt behov for mer kunnskap og samtidig må det legges større vekt på samarbeid mellom forskningsmiljøene og næringslivet for å fremme næringsutvikling med utgangspunkt i marin bioteknologi. Bioteknologi kan blant annet gi mer treffsikre forebyggings- og behandlingsmetoder for fisk, mer effektiv matproduksjon og mer miljø- og klimavennlige industri- og energiprosesser. Regjeringen har i statsbudsjettet for 2013 styrket den offentlig finansierte forskningsinnsatsen innen bioteknologi. Det vil i det videre også bli lagt til rette for å øke næringens forskningsinnsats.

Innenfor enkelte marine områder ligger norske kompetansemiljøer i front internasjonalt. Det bør være en ambisjon at denne posisjonen videreutvikles, både gjennom å utnytte nye ressurser og ved å tilpasse produktene ytterligere. Den strategiske satsingen på området har bidratt til etableringen av bedrifter som utvikler og kommersialiserer et bredt spekter av bioteknologiske baserte produkter og tjenester. Blant annet er det etablert ca. 25 bioteknologisk baserte bedrifter som sysselsetter rundt 500 ansatte i Tromsø-regionen.

Bruk av bioteknologiske metoder må utvikles innenfor rammer som sikrer bærekraftig utvikling. I den grad utviklingen gir utfordringer av etisk, miljømessig eller helsemessig karakter er det viktig at disse problemstillingene avklares og løses, for eksempel gjennom å integrere dette i den næringsrettede forskningen.

5.2 En oppdagelsesreise – marin bioprospektering

Bioprospektering betyr å undersøke organismer i de forskjellige delene av det biologiske mangfoldet for å finne genetiske og biokjemiske ressurser som kan utnyttes kommersielt. Norge er i startfasen når det gjelder bioprospektering i havet.

Figuren under viser funn av nye stoffer oppdaget i mikroorganismer de siste 60 årene. Det øverste søylediagrammet gir en oversikt over stoffer oppdaget i mikroorganismer på landjorda. Det nederste søylediagrammet viser at stoffer fra marine organismer først har blitt rapportert de siste 20 årene. Figuren illustrer tydelig at funn av nye stoffer fra det marine miljø øker.

Kilde: SIM = Society for industrial microbiology and biotechnology

I norske farvann finnes det trolig mer enn 10 000 arter som er lite undersøkt. Mange interessante arter finnes på store dyp og i kalde områder. Det er god grunn til å anta at flere av disse marine organismene har verdifulle egenskaper som kan danne grunnlag for ulike produkter og prosesser innenfor en rekke næringsområder.

Regjeringen lanserte i 2009 en nasjonal strategi for marin bioprospektering. Strategien ble fulgt opp av økt offentlig innsats på området. Det er satt i gang leting, identifisering og kartlegging av denne type ressurser i våre havområder. I tillegg er tilgjengelighet til innsamlet materiale i ferd med å bedres, noe som stimulerer til næringsutvikling og videre forskning. Dette skjer ved at den marine biobanken Marbank i Tromsø har fått en koordinerende rolle som nasjonal marin biobank og det er etablert en database med oversikt over eksisterende materiale i Norge. Regjeringen er i sluttfasen med å utarbeide en forskrift om uttak og bruk av denne type materiale.

Formålet med regjeringens strategi for marin bioprospektering er å legge til rette for lønnsom utnyttelse av ressursene, både gjennom utvikling av nye produkter og gjennom styrking av eksisterende næringer. Utvikling av substanser og produkter til bruk i farmasi, kosmetikk eller næringsmidler vil i hovedsak skje for globale markeder.

For å kunne kommersialisere resultatene av forskningen er det viktig med et tett samarbeid mellom FoU-miljøene og industri som kan kommersialisere denne type produkter. Det er også viktig at Norge fremstår som et attraktivt samarbeids- og lokaliseringsland for internasjonale bedrifter. En slik utvikling kan bidra til å øke verdiskapingen i Norge på dette området.

Potensialet for verdiskaping innenfor marin bioprospektering er stort, men høye kartleggingskostnader og lang utviklingstid fra idé til produkt medfører at risikoen for ikke å lykkes kommersielt også er høy. Virkemidler, som kartlegging (Mareano, NGU), databanker, forsknings- og pilotinfrastruktur bidrar til å redusere risikoen og kostnadene for næringer med høye kartleggingskostnader.

5.3 Den blå åker – grønn produksjon fra havet

En bærekraftig industriell utnyttelse av marine ressurser som i dag kun i begrenset grad er kartlagt eller benyttes, omfatter blant annet mikroalger (planteplankton), makroalger (tang og tare) og dyreplankton som for eksempel raudåte og krill. I tillegg finnes en rekke ulike bunnlevende organismer. Enkelte av disse kan inneholde interessante konsentrasjoner av forskjellige grunnstoffer og mineraler. Slike organismer kan med sitt innhold av marine oljer, proteiner, karbohydrater, mineraler og andre stoffer egne seg godt for høsting, dyrking, fermetering og raffinering.

Tarehøstingen i Norge er et godt eksempel på en spennende og lønnsom industri basert på bruk av marint råstoff. Industrien utnytter i dag viltlevende tare og omsetter for rundt en milliard kroner hvert år. Produktene dekker mange ulike bruksområder som farmasi, mat, fôr, helsekost og jordforbedring, og konkurrerer i et internasjonalt marked. Ett eksempel er stoffet alginat som utvinnes fra stortare. Alginater kan løses i vann og danne geleer som tåler både frysing og høye temperaturer, og benyttes i alt fra næringsmidler, for eksempel iskrem, og legemidler til industrielle produkter som maling. Alginater kan også binde uønskede stoffer, og er derfor anvendelige for å rense vann.

Det høstes årlig rundt 150 000 tonn stortare. Dagens volum er ikke tilstrekkelig til å dekke industriens råstoffbehov, og det importeres derfor råstoff fra andre deler av verden.

I Asia dyrkes store mengder tang og tare til mat. Det er økende interesse for dyrking av tare i Norge så vel som i resten av Europa, for å produsere alt fra næringsmidler, helsekost, fôr, farmasiprodukter og energi. Ny bioteknologi kan bidra til å gjøre anvendelse av tare lønnsom, ikke minst gjelder dette tarens høye innhold av sukkerforbindelser. Sukker er det mest anvendelige elementet for den kjemiske bioraffineringsindustrien som nå vokser frem globalt.

I Norge er det først og fremst mulighetene for produksjon av bioetanol fra tare som har utløst konkrete forskningsprosjekter. IPCC, FNs ekspertpanel for klima, har anbefalt forskning på mulighetene for å benytte marine råvarekilder til bioenergi. Regjeringen har gjennom Norges forskningsråd gitt støtte til slike prosjekter, blant annet til SINTEF. Industrielle aktører som Statoil deltar i denne forskningen. Foreløpige beregninger viser at tare kan gi opphav til mer sukker per arealenhet enn det man får fra intensiv dyrking av sukkerrør på land. Eksempelvis vil et areal på størrelse med Vestfold fylke produsere nok tare til å dekke halvparten av EUs behov for bioetanol per 2010. Det forventes at effektiviteten kan økes betydelig både gjennom avl og bedre utnyttelse av karbohydratene i plantene.

Produksjon av bioenergi representerer en lavverdiutnyttelse av tare. Et mulig senario for fremtidig industriell bruk er å utnytte deler av taren til høyverdige produkter samtidig som restproduktet benyttes til bioenergiproduksjon.

Det gjenstår mye forskning og utvikling før en slik næring kan etableres i Norge. Regjeringen anser dette som spennende muligheter og ser at dyrking av tare kan bli en realitet i Norge. Dette vil imidlertid avhenge av en bærekraftig utvikling og forvaltning. For dyrking av tare er det spesielt to forhold som må avklares: 1) Miljømessig påvirkning, spesielt eventuell bruk av ikke-stedegne arter og avl av planter og 2) Arealbruk, fordi dyrking av tare er arealkrevende.

Enkelte aktører ser også på dyrking av tare og skjell som en mulighet for å kunne ta opp og utnytte utslippet av blant annet nitrogen og fosfor fra fiskeoppdrett. Slik kan tare og skjell redusere utslipp fra fiskeoppdrett og samtidig brukes som råvarer til nye produkter. Regjeringen ønsker å se nærmere på mulighetene for dyrking av tare og skjell som denne type integrert produksjon kan gi.

Planteplankton

Enkelte typer mikroalger er rike på oljer, og det er en økende oppmerksomhet rundt dyrking av marine mikroalger til produksjon av omega-3-oljer, proteiner og bioenergi. Mikroalger inneholder vanligvis 15-25 prosent olje, men enkelte alger kan inneholde opptil 60-70 prosent olje. De vokser svært raskt, og kan under de rette betingelser doble biomassen daglig. Mikroalger kan dyrkes industrielt, men dette krever store investeringer.

Industriell dyrking av mikroalger kan bli viktig for oppdrettsnæringen. Næringen har et betydelig behov for en forutsigbar tilgang til fôr med omega-3 oljer. Mikroalger kan også benyttes til å produsere høyverdiprodukter basert på omega-3 oljer.

Det gjennomføres forskning og utviklingsarbeid for å realisere næringsmulighetene på disse områdene. I hvilken grad og under hvilke betingelser Norge vil kunne utvikle en lønnsom industri basert på dyrking av mikroalger må prøves ut i pilotskala.

Raudåte og krill

Norge har en industri som høster og produserer spesialprodukter av krill og raudåte (dyreplankton). Mengden som høstes utgjør en meget liten andel av totalbestanden. Uttak av større kvanta vil kreve at det i forkant forskes mer på disse organismene og effektene høstingen har på økosystemet. Det pågår nå interessante debatter og vurderinger i forsknings- og næringsmiljøene knyttet til høsting av planktonspisere versus høsting på lavere nivå (plankton). Regjeringen vil følge opp disse vurderingene når det foreligger et vitenskapelig grunnlag.

Regjeringen vil utvikle en forvaltningsplan for krill og raudåte i norske farvann som bygger på beste tilgjengelige kunnskap og føre-var-prinsippet. Inntil videre vil det bli lagt til rette for fortsatt høsting av raudåte gjennom et forsiktig forsøksfiske, hvor det blant annet vil bli lagt vekt på datainnsamling og styrking av kunnskapsgrunnlaget. For å kunne oppnå en forutsigbar industriell utvikling trenger vi likevel mer kunnskap.

Kilde: Richardsen, R & Olafsen T, Marin ingrediensindustri 2007-2010, SINTEF Rapport A 178320

5.4 Marin ingrediensindustri

I Norge har det vokst frem en marin ingrediensindustri som i 2010 omsatte for i underkant av 6 milliarder kroner. Denne industrien hadde en årlig vekst på 18 prosent i perioden 2007-2009. Det er et mål for regjeringen at Norge fremstår som et attraktivt lokaliseringsland for en mer mangfoldig marin ingrediensindustri basert på nye produksjonsprosesser og bruk av nye og lite utnyttede marine ressurser.

Marin ingrediensindustri omfatter utnyttelse av marine råvarer som fisk, skalldyr, tang, tare, mikroalger og andre mikroorganismer til fôr, helsekost, ingredienser, kosmetikk og annet. Industrien er kunnskapsintensiv og karakteriseres av høy forskningsintensitet og raske innovasjonssykluser, samt stort behov for kapital og kompetent arbeidskraft. Bioteknologi er et sentralt verktøy for industrien.

Kilde: Kjartan Sandnes

Marin ingrediensindustri bygger i dag hovedsakelig på utnyttelse av industrifisk og restråstoff fra sjømatnæringen, som mage, tarm, lever, bein og hoder og utnyttelse av tang og tare. Dette er områder hvor Norge har fortrinn knyttet til nærhet og tilgang til råstoff koblet med kunnskap om råvarer og prosesser. Industrien omfatter alt fra lite bearbeidede oljer og mel som inngår i fiskefôr til mer spesialiserte produkter som omega-3, helsekost, ingredienser til kjæledyrfôr, ekstrakter for bruk i næringsmidler, kosmetikk og farmasøytiske midler. Hoveddelen av omsetningen er knyttet til marine oljer.

Marine ingredienser konkurrerer i et internasjonalt krevende marked med produkter fra planter og dyr. De konkurrerende produktene er gjerne vel innarbeidet og oppfyller omfattende krav til kvalitet, dokumentasjon og holdbarhet m.m. De internasjonale markedsmulighetene for marine ingredienser er likevel vurdert å være gode (Rubin rapport nr. 210), og er blant annet drevet frem av en økende interesse for naturlige og helsebringende produkter.

Store deler av norsk marin ingrediensindustri er i dag leverandør av standardprodukter. For at marine ingredienser skal skape verdi for industrielle kunder, kreves ofte inngående kjennskap til prosesser og produkter, samt tett kommunikasjon for å oppnå spesialtilpasning av produktene. Inngående markedskunnskap er avgjørende for å lykkes med produktutvikling. Videre er sertifiseringsordninger og standarder lite utviklet innenfor området. En realisering av mulighetene som ligger i mer differensiert produksjon og utvikling av mer verdifulle produkter, vil kreve en bred innsats. Dette vil spenne fra grunnleggende forskning innenfor blant annet biokjemi til bygging av markedsrettet kompetanse.

Lange avstander og stort mangfold både i konsummarkedene for sluttproduktene og blant de industrielle aktørene som etterspør ingredienser representerer utfordringer, enten markedet er i Europa, Nord-Amerika eller Asia. Det gjelder å tilegne seg nødvendig kunnskap om kultur, trender og krav. I tillegg er regelverket for tilsetninger i næringsmidler, kosttilskudd og farmasøytiske produkter omfattende og kan variere mellom ulike land. Utvikling av sertifiseringsordninger og felles internasjonale standarder innenfor marin ingrediensindustri er viktig for å møte disse utfordringene.

De fleste av produktene som produseres i Norge må konkurrere i et internasjonalt marked. Bedriftene må være internasjonalt orientert, og for at de skal velge å beholde hovedkontor og sentral FoU-innsats i Norge er det avgjørende å etablere ressurssterke industri- og kompetansemiljøer. For å oppnå dette må potensialet for samvirke og synergier mellom ulike sektorer og industrimiljø utnyttes. Sterke miljøer vil gjøre Norge mer attraktivt som vertsland for marin ingrediensindustri.

Foto: Havforskningsinstituttet

5.5 Tjeneste- og leverandørnæringen

Tjeneste- og leverandørnæringen til marin sektor omfatter et bredt spekter av ulike selskaper som tilbyr varer og tjenester i form av teknologi og kunnskap til verdikjedene for fiskeri og havbruk, og til de nye marine næringene.

Leverandørene til havbruksnæringen og fiskeflåten har hatt en helt sentral rolle i utviklingen av sjømatnæringen. Eksempelvis har selskaper innen områdene skipsbygging, utstyr, fôr, avl og vaksine hatt stor betydning.

For å nå visjonen om Norge som verdens fremste sjømatnasjon må vi også utvikle en verdensledende tjeneste- og leverandørnæring på en rekke områder. Dette er utfordrende i et høykostland, og fordrer at en er kunnskapsledende på sitt område.

SINTEFs ringvirkningsanalyse av sjømatnæringen viser at sysselsettingen hos leverandører og underleverandører representerte nesten 20 000 årsverk og hadde en produksjonsverdi på 46 milliarder kroner i 2010. Disse ringvirkningene dekker alt som kjøpes inn av varer og tjenester fra sjømatnæringen, og omfatter finansielle tjenester, varehandel, fôr, transport og bygg- og anleggsvirksomhet.

De havbaserte næringene marin, maritim og olje og gass utgjør Norges tre mest produktive og raskest voksende næringer. Norge har på disse områdene næringsklynger som pga. sitt omfang, sammensetning og koblinger mellom bedrifter, kunnskapsmiljøer og myndigheter er robuste nok til å delta i den globale konkurransen. Næringene har det til felles at de opererer i/på havet. Teknologiutvikling rettet mot de tre næringene har bygget en del på felles kunnskap, men ved å utvikle en mer koordinert teknologiinnsats mot leverandørindustrien til disse næringene vil en på sikt kunne bidra til å realisere en betydelig nasjonal verdiskaping.

Det er ønskelig at leverandørindustrien samarbeider enda tettere om å utvikle ny teknologi for all havrelatert aktivitet, som petroleums- og mineralutvinning, fornybar energi produsert til havs, nye fiskerier, dyrking/oppdrett av marine ressurser eller operasjoner og drift i krevende farvann som i arktiske strøk og på store havdyp.

Foto: Nofima

Leverandørindustrien som leverer utstyr og teknologi til maritim industri og petroleumsvirksomhet, leverer også til fiskeri- og havbruksselskaper, og bedriftene har etter hvert organisert seg i samme bransjeforening. Det er også i stadig større grad de samme forskningsmiljøene som leverer kunnskap til disse selskapene. Dette åpner for spennende muligheter for erfaringsutveksling og samarbeid mellom disse næringene, og for utvikling av generiske teknologier som vil kunne komme alle tre næringene til gode. En side ved dette er at det vil være mulig å designe offentlige ordninger tilpasset nettopp disse bedriftene og disse kunnskapsmiljøene på en måte som kommer de tre havnæringene til gode. Det gir mulighetene for en strategisk satsning på generiske kunnskapsplattformer slik som for eksempel simulatorteknologi, automatisering, fartøysutvikling, overvåkningsteknologi osv, som vil kunne imøtekomme fellesutfordringer og muligheter i alle de tre bransjene. Slike teknologier vil deretter kunne skreddersys til de mer spesialiserte behov i de tre bransjene og brukes i privatfinansierte FoU-prosjekter på bedriftsnivå.

En kreativ og produktiv kunnskapsallmenning vil være en forutsetning for innovasjon, vekst og konkurransekraft i marin næring, maritim næring og offshorenæringen. Offentlige myndigheter bør sammen med private aktører bidra til å utvikle slik kunnskap. I regjeringens strategi for miljøvennlig vekst i maritime næringer, kalt «Stø kurs», er også et av målene at Norge skal være verdensledende på maritim kompetanse, forskning og innovasjon.

De viktigste redskapene for et offentlig bidrag til utvikling av en robust og dynamisk leverandørindustri er Norges forskningsråd og Innovasjon Norge og de virkemidlene som disse administrerer. Det er viktig at Forskningsrådet og Innovasjon Norge samarbeider godt for å sikre god sammenheng mellom forskning på nye teknologiske løsninger, utvikling av disse til kommersialisering og internasjonalisering. Forskningsrådet og Innovasjon Norge administrerer også hver for seg en rekke generelle og velegnede virkemidler.

Norge har ikke utviklet tilsvarende kunnskapsfortrinn når det gjelder økt bearbeiding av marine råvarer. Slakte- og bearbeidingsindustrien baserer seg i stor grad på standardisert teknologi fra utenlandske leverandører. Disse leverandørene leverer teknologi til både sjømat- og landbruksbasert industri. Det samme gjelder i en viss grad nye marine næringer. For eksempel komplementeres standardisert raffineringsteknologi produsert i utlandet, med norsk utstyr utviklet i et tett samspill mellom næringen, utstyrsleverandører og forskningsinstitutter. For andre bruksområder som dyrking av tare og produksjon av alger må det i fremtiden sannsynligvis utvikles mye ny teknologi.

På områder hvor Norge er kunnskapsledende bør ambisjonen være å øke eksporten av teknologi og tjenester. En større leverandørindustri vil kunne gi økt verdiskaping og bidra med flere kompetansebaserte arbeidsplasser. Vel så viktig er likevel insentivene til kontinuerlig å innovere og vokse som vanligvis følger ved å være etablert internasjonalt. En ledende norskbasert tjeneste- og leverandørindustri er også viktig for å videreutvikle en konkurransedyktig norsk sjømatindustri.

Den norske marine leverandørindustrien består i hovedsak av små selskaper, med unntak av fôrselskapene og enkelte utstyrsleverandører. Leverandørbedriftene betjener i dag et marked med relativt sett store kunder. Ulike utfordringer er knyttet til et slikt misforhold i størrelse mellom kunder og leverandører. For å kunne møte kundenes krav til kompetanse i produktutviklingen bør små leverandører vurderer å samarbeide. Dette vil i enda større grad være nødvendig når et internasjonalt marked skal betjenes. En strategisk satsing på teknologileverandørene vil være viktig for å bygge robuste og lønnsomme marine verdikjeder, og sikre et fundament for fortsatt utvikling og vekst i norsk sjømatnæring. Utviklingen av tjeneste- og leverandørindustrien må også favne utvikling av nye marine forretningsområder, for eksempel dyrking av tare, marin bioraffinering med mer. Dette vil fordre strategisk samarbeid på tvers av flere sektorer.

Tjeneste- og leverandørindustrien har også en rolle innenfor den internasjonale utviklingspolitikken. Norge opplever en stor og stadig økende etterspørsel etter kompetanse og kunnskap om bærekraftig forvaltning av fiskerier og oppdrettsvirksomhet. Forvaltningsbistanden etterspørres ofte i en kombinasjon med ønske om at næringsaktører, særlig innenfor oppdrett, kan bistå med sentral kompetanse på områder av betydning for bærekraftig oppdrett.

5.6 Oppsummering og tiltak

I norske farvann finnes det en rekke ressurser som i liten grad utnyttes og som kan gi opphav til ny marin verdiskaping. En internasjonalt orientert tjeneste- og leverandørindustri er også viktig for å utnytte mulighetene til verdiskaping som havet gir.

Regjeringen vil:

• Skape ny marin vekst ved å styrke kunnskapsgrunnlaget på strategisk viktige kunnskapsområder for å realisere økt verdiskaping, for eksempel på marine oljer, karbohydrater og proteiner eller komponenter i disse.

• Videreutvikle og etablere regelverk for bærekraftig og lønnsom utnyttelse av restråstoffer og nye marine ressurser.

• Fortsette satsingen på marin bioprospektering.

• Legge til rette for en internasjonalt konkurransekraftig og markedsorientert marin ingrediensindustri, blant annet gjennom programsatsingen Norge i bioøkonomien, Marint verdiskapingsprogram og Biotek2021.

• Be Forskningsrådet og Innovasjon Norge fremlegge et forslag til en koordinert FoU-innsats rettet mot marin, maritim og offshorenæringen, hvor man blant annet ser på hvordan samspillet mellom dagens ordninger kan bli bedre.

• Videreutvikle og styrke kunnskapsgrunnlaget på kystmiljø og tareskog.

• Legge til rette for en bærekraftig dyrking av vannlevende planter i Norge.