2 Klimaet og klimaendringene i Norge

2.1 Dagens klima og klimavariasjon fram til i dag

Norge er et land som ligger utsatt til for naturkreftene, med lang kystlinje og store vidstrakte fjellområder. Klimaet har til alle tider variert mye og hatt stor betydning for samfunnet. Sammenliknet med andre områder på samme breddegrad er klimaet mildt, først og fremst på grunn av Golfstrømmen som bringer varmt vann nordover langs norskekysten. Vind fra sørvest fører varm og fuktig luft inn mot kysten. Dette gjelder særlig i vinterhalvåret, en periode med mange lavtrykk. Men det kan også forekomme kalde og tørre vintre, som i 1995–96 og 2009–2010.

Målingene som gjøres av temperatur, nedbør og vind viser store variasjoner fra år til år og fra tiår til tiår. Dette skyldes i all hovedsak naturlige variasjoner i klimasystemet. For å kunne se hvordan klimaet endrer seg over tid er det nødvendig å definere referanseperioder. Disse er internasjonalt definerte standard normalperioder med varighet på 30 år. Gjeldende standard klimanormal er utregnet på grunnlag av perioden 1961–1990. Når vi snakker om hvor mye klimaet har endret seg tas det ofte utgangspunkt i temperatur-, nedbør- og vind-forhold i denne perioden.

Fra slutten av 1800-tallet har vi presise observasjoner av temperatur og nedbør i alle landsdeler i Norge. Ut fra disse observasjonene kan vi slå fast at Fastlands-Norge har blitt om lag 0,8 grader Celsius varmere de siste hundre år. Dette er på linje med økningen i den globale middeltemperaturen for samme periode. Den største temperaturøkningen har funnet sted de siste tiårene. Siden normalperioden fra 1961–1990 har vekstsesongen blitt 1–2 uker lenger i det meste av landet. Områdene med varme døgn, det vil si områder med gjennomsnittstemperatur over 20 grader Celsius i løpet av et døgn, har økt betydelig.

Det regner mer enn før i Norge. Årsnedbøren har økt om lag 20 prosent siden 1900 og den kraftigste økningen har vært etter 1980. I løpet av de siste 20 årene har det bare vært fire år der årsnedbøren har vært lavere enn verdien for normalperioden 1961–1990, mens det de første 20 årene (1900–1920) ikke var et eneste år med høyere årsnedbør enn nåværende «normalverdi». Økningen har vært størst om vinteren, om lag 17 prosent sammenliknet med normalperioden 1961–1990. I de mest nedbørrike områdene på Vestlandet har vinternedbøren i samme periode økt med 25 prosent.

2.2 Framtidas klima – klimaframskrivning 2050–2100

På grunnlag av klimamodellene gjøres det framskrivninger for hvordan temperatur, nedbør og vind vil kunne endre seg utover i dette århundret. Klimamodellene kjøres med ulike variasjoner i modellvariabler og andre forutsetninger. Deretter analyseres resultatene av disse modellkjøringene som grunnlag for framskrivningene. Framskrivningene nedenfor bygger på en sammenstilling av et stort antall framskrivninger og er basert på en kombinasjon av ulike scenarioer for de globale klimagassutslippene.1

Temperatur

Alle klimaframskrivninger tilsier at det blir varmere i alle landsdeler og for alle årstider i løpet av dette århundret. Årsmiddeltemperaturen i Norge anslås å øke med 2,3 til 4,6 grader Celsius mot slutten av dette århundret, sammenliknet med normalperioden 1961–1990. Temperaturen vil stige mest i innlandet, i Nord-Norge og på Svalbard. Det er betydelig usikkerhet knyttet til slike framskrivninger og temperaturendringene kan bli mindre eller større enn det oppgitte intervallet.

¹ Eksempelframskrivning, basert på utslippsscenario B2 (FNs klimapanel, SRES B2, middels høy global utslippsvekst) og global klimamodell ECHAM/MPI (i forhold til normalperioden 1961-1990)

Kilde: Norsk vassdrags- og energidirektorat og Meteorologisk institutt, 2013

Vekstsesong, snø, isbreer

Vekstsesongen i Norge er definert som antall dager med middeltemperatur over 5 grader Celsius. Vekstsesongen er ventet å bli betydelig lenger i løpet av dette århundret. Framskrivningene viser en økning på 1–2 måneder over store deler av landet og 2–3 måneder i noen høyereliggende områder.

Snøsesongen blir kortere i hele Norge fram mot 2100. Som figur 2.2 viser, ventes de største endringene i lavlandet, med 2–3 måneder kortere sesong basert på enkelte framskrivninger. I lavtliggende områder vil snøen bli nesten borte i mange år, men det vil fortsatt være enkelte år med betydelig snøfall. I høyfjellet og indre deler av Finnmark kan gjennomsnittlig maksimal snødybde øke fram mot midten av århundret (som følge av økte nedbørsmengder vinterstid), for deretter å minke.

Kilde: Foto: Stig Tronvold/Samfoto/NTBscanpix

Isbreer varierer i størrelse som følge av endringer i sommertemperatur og vinternedbør. Isbreene i innlandet, som for eksempel i Jotunheimen, vil trolig fortsette å smelte i takt med økt sommertemperatur. De kystnære breene er i større grad styrt av endringer i vinternedbøren og vil fortsette å øke så lenge snømengdene om vinteren er større enn smeltingen om sommeren. Innen 2100 vil 90 prosent av de norske breene kunne smelte vekk og det totale brearealet kan reduseres med 30–40 prosent innen 2100. Disse beregningene tar utgangspunkt i middelverdier for temperaturframskrivning.

Nedbør

Årsnedbøren for hele landet er ventet å øke. Framskrivningene indikerer en økning i gjennomsnittlig årsnedbør med 5–30 prosent innen 2100 sammenliknet med perioden 1961–1990. Landsgjennomsnittet for middelframskrivningen viser en ventet nedbørøkning på om lag 20 prosent høst, vinter og vår, og om lag 10 prosent økning i sommersesongen. Om høsten gir middelframskrivningen mer enn 25 prosent økning i nedbørsmengde fra Vestlandet til Hålogaland. Samme framskrivning viser også 25 prosent økt vinternedbør på Østlandet og i indre strøk i Trøndelag. Sommerstid kan det bli noe mindre nedbør på Øst- og Sørlandet mens i Nordland kan sommernedbøren øke i størrelsesorden 20 prosent.

Nedbørsframskrivningene viser store forskjeller mellom høy og lav framskrivning i hele landet. Middelframskrivningen viser en trend som ligger nær den observerte utviklingen i det 20. århundret. Den høye framskrivningen ligger tettere opptil den utviklingen vi har sett de siste 20–30 årene. Den høye framskrivningen for nedbør gir i mange områder mer enn 50 prosent økning i enten høst-, vinter- eller vårnedbør.

Framskrivningene viser at antall dager med mye nedbør vil øke utover i århundret. Også nedbørsmengdene disse dagene vil kunne bli større. Dette gjelder alle årstider over hele landet. Modellene gir for lite detaljert informasjon til å kunne gjøre beregninger av framtidig bygevirksomhet, men resultatene indikere likevel en økt frekvens av kraftige regnbyger. Dette kan gi økt risiko for tordenvær og lynnedslag.

Tørke

Høyere temperatur, økt fordampning og mulighet for redusert nedbør om sommeren vil kunne gi lengre perioder med liten vannføring i elvene og mark- og grunnvannsunderskudd. Dette kan etter hvert føre til utfordringer for lokal drikkevannsforsyning og landbruket i enkelte deler av landet. Sommertørke vil kunne øke vanningsbehovet og gi økt fare for skogbrann.

Flom

Endringer i nedbør og temperatur vil føre til endringer i flommønstret i Norge. Høyere temperatur fører til at vårflommen kommer tidligere og når snømengdene reduseres vil snøsmelteflommene i de store elvene bli mindre. Når nedbøren kommer som regn i stedet for snø kan det bli flere flommer sent på høsten og om vinteren. I de områdene av landet hvor årets største flom i dagens klima er en regnflom vil flommene bli større. Flere intense lokale regnepisoder vil kunne skape særlige utfordringer i små, bratte elver og bekker og i tettbygde strøk.

Skred

Det finnes mange typer skred og årsakssammenhengene mellom klima og skred er mer kompleks enn mellom flom og skred. Det er en klar sammenheng mellom nedbør, temperatur og vindforhold og ulike former for snøskred. Økt temperatur vil kunne redusere risikoen for snøskred i lavereliggende områder 500–1000 meter over havet, men kan øke faren for våtsnøskred og sørpeskred. Økt frekvens av episoder med stor nedbørsintensitet vil kunne øke risikoen for jordskred og flomskred knyttet til flomhendelser. Kvikkleireskred kan også utløses som følge av langvarig intens nedbør og erosjon i elver, selv om det i de fleste tilfeller er menneskelig aktivitet som utløser slike skred. Endringer i nedbørsmønstre kan også innebære at det kommer skred i områder der dette ikke er kjent fra tidligere.

Vind

Klimamodellene viser liten eller ingen endring i gjennomsnittlige vindforhold over Norge fram mot 2100. Noen resultater indikerer likevel at høye vindstyrker kan bli hyppigere.

Bølger

Det er gjort enkelte studier av framtidige bølgeforhold basert på utvalgte klimaframskrivninger. Disse viser relativt små endringer langs norskekysten. Nordsjøen og Skagerrak er et unntak, med beregnet 6–8 prosent økt bølgehøyde for de mest ekstreme bølgene. Svakheter i modellgrunnlaget gjør at det så langt ikke er grunnlag for å si noe om hvordan bølgeforholdene vil kunne utvikle seg i Barentshavet.

Havtemperatur

Det er gjort et begrenset antall studier som modellerer endringer i havtemperatur i norske havområder. Det er beregnet at årsmiddeltemperaturen for Nordsjøen vil kunne stige 1,5 – 2 grader Celsius.

Havforsuring

Siden starten på den industrielle revolusjon har havet absorbert om lag 40 prosent av den CO₂ som stammer fra fossilt brensel og sementproduksjon. Dette medfører at havet blir surere. Forsuringen er ikke den samme over hele kloden, men er sterkere på høye breddegrader. Dette skyldes at CO₂ løses lettere i kaldt vann. Nåværende globale modeller viser at forsuringen går raskest der havtemperaturen er lavest, det vil si i polarområdene.

Forsuringen er en direkte følge av den økte konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren og skjer uavhengig av drivhuseffekten og global oppvarming. Endringer i sirkulasjonsmønster i hav og atmosfære samt lagdelingen i havet påvirker havets opptak av CO₂ og forsuringsgraden i ulike områder.

Tempoet i havforsuringen henger nært sammen med utviklingen i utslippene av CO₂ til atmosfæren. Studier viser at det i norske farvann kan ventes en nedgang på mer enn 0,5 pH-enheter i dette århundret. De kjemiske prosessene som fører til forsuring er godt forstått, men hvordan forsuringen vil påvirke det marine økosystemet er i mindre grad undersøkt.

Havnivåstigning

I løpet av de siste 100 år har det globale havnivå steget med rundt 17 cm. Går vi lenger tilbake i tid, har det globale havnivået steget med hele 120 meter siden siste istids maksimum for omtrent 20 000 år siden, men har holdt seg noenlunde stabilt de siste 4–5 tusen år. På tross av denne stigningen har mesteparten av den norske kysten opplevd en netto senkning av havnivået etter siste istid. Dette skyldes at det i Norge og resten av Skandinavia har funnet sted en kraftig landheving som følge av at den fennoskandiske innlandsisen smeltet bort og vekten av den forsvant for ca. 11 500 år siden.

Det globale havnivået stiger nå med om lag 3 mm per år. FNs klimapanel presenterte i sin siste hovedrapport et intervall på 18–56 cm mulig global gjennomsnittlig havnivåstigning fram mot 2100. Men disse tallene fanger i liten grad opp anslag for avsmeltingen fra de store iskappene på land. Dette er en svakhet i tallgrunnlaget, særlig ettersom nyere studier viser at Grønlandsisen ser ut til å smelte raskere enn tidligere antatt. Det er stor usikkerhet omkring anslagene for hvor mye havet vil stige fram mot 2100, først og fremst på grunn av usikkerhet om hvor raskt isbreene og de store iskappene på Grønland og i Vest-Antarktis vil kunne smelte.