6 Risiko for og beredskap mot akutt forurensning

Risiko er et uttrykk for kombinasjonen av sannsynlighet for hendelser som kan oppstå som følge av menneskelig aktivitet og konsekvensene av disse, og tilhørende usikkerhet. Risiko er ikke statisk, men utvikler seg over tid i takt med aktivitetene som gjennomføres, iverksetting av tiltak, læring, ny teknologi og oppdatering av regelverk.

Miljørisiko er sannsynligheten for og omfanget av miljøskade ved et akutt utslipp av olje eller andre miljøfarlige stoffer, og tilhørende usikkerhet.

Miljørisiko kan vurderes ved å se på sannsynligheten for utslipp, influensområdet for et utslipp, forekomsten av miljøverdier og deres sårbarhet, samt om eventuelle utslipp vil kunne medføre konsekvenser for disse miljøverdiene. Foruten sannsynligheten for at et utslipp skal inntreffe, er utslippets størrelse, varighet og plassering i forhold til miljøverdier som er sårbare for akutt forurensning av stor betydning for miljørisikoen. Miljørisikoen vil dessuten ofte variere gjennom året ettersom de sårbare miljøverdiene kan flytte på seg eller har en årssyklus hvor sårbarheten varierer. Mens sannsynligheten for ulykker kan være den samme i to områder fordi aktivitetene er av samme type med like forutsetninger, kan miljørisikoen være høyst forskjellig i to områder, dersom områdene som påvirkes er forskjellige. Effektiviteten av ulykkesforebygging og beredskap mot akutt forurensning er også viktige faktorer.

Vurderinger av miljøkonsekvenser bygger på kunnskap om miljøverdier i havområdet. I arbeidet med forvaltningsplanen er det identifisert 12 særlig verdifulle og sårbare områder i Nordsjøen og Skagerak, jf. kapittel 3.4 Disse områdenes sårbarhet for akutt oljeforurensning fremgår av tabell 6.1.

Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen befinner seg i all hovedsak langt fra kysten og sannsynligheten for oljepåslag i flere av de kystnære særlig verdifulle og sårbare områdene er liten. Kysten er generelt sårbar for påslag av olje fra blant annet skipsfart og petroleumssektoren.

6.1 Skipstrafikk

6.1.1 Sannsynlighet for ulykker som kan føre til akutte utslipp

Skipstrafikken i Nordsjøen og Skagerrak har større omfang og er mer kompleks enn i andre norske havområder, jf. kapittel 4.2. En fremskriving av skipstrafikken viser en økning i utseilt distanse på 11 % i Nordsjøen og Skagerrak fra 2009 til 2030. Transporten fra Østersjøen gjennom Skagerrak forventes å øke.

Hendelser og ulykker innen skipsfarten som grunnstøting, kollisjon, strukturfeil og brann/eksplosjon, skjer med ujevne mellomrom og kan medføre akutt forurensning. Grunnstøtinger utgjør halvparten av alle skipsulykker i Nordsjøen og Skagerrak. I 2011 registrerte Sjøfartsdirektoratet totalt 113 grunnstøtinger, og av disse førte 21 til utslipp i varierende størrelse. De siste årene har vi hatt tre grunnstøtinger med akutte oljeutslipp av et visst omfang i Nordsjøen og Skagerrak: MS Server (2007, ca. 530 tonn olje), MV Full City (2009, ca. 293 tonn olje) og MS Godafoss (2011, ca. 112 tonn olje). Samtlige var kystnære skipshavarier med utslipp av tung bunkersolje, og ble håndtert gjennom statlige aksjoner mot akutt forurensning ledet av Kystverket.

Det er gjennomført en analyse av sannsynlighet for akutt forurensning fra skipstrafikk i forvaltningsplanområdet. Analysen viser at utslippsfrekvensen er høyere i de kystnære sonene, og høyest i sonen som dekker Vestlandskysten omtrent fra Stavanger til Sognefjorden. Utslippsbildet domineres av bunkersutslipp på opptil 400 tonn. Ut fra 2009-situasjonen må det forventes om lag tre hendelser med utslipp av olje per år i forvaltningsplanområdet.

Generelt vil ny eller endret aktivitet gi endringer i risikobildet. Dersom det ikke iverksettes forebyggende tiltak vil det være en sammenheng mellom aktivitet (utseilt distanse) og hyppighet av hendelser og ulykker.

For 2030 er utslippssannsynligheten estimert både med og uten de sjøsikkerhetstiltakene som er iverksatt de siste årene – trafikkseparasjonssystem, trafikkovervåking og slepebåtberedskap. Uten disse tiltakene øker forventet antall utslippshendelser per år til om lag fire på grunn av trafikkøkningen. Med de aktuelle tiltakene reduseres forventet antall utslippshendelser per år til om lag 2,5.

Slepebåtberedskap, trafikkovervåking og trafikkseparasjonssystemer er med andre ord virkningsfulle tiltak og gir en markant reduksjon av sannsynlighet for akutt forurensning fra skipstrafikken langs fastlandet. Med tiltakene på plass vil andelen grunnstøtinger som forventes å medføre akutt forurensning reduseres med hele 81 % i 2030 sammenlignet med et scenario uten tiltak.

6.1.2 Forebyggende tiltak

Tiltak som forebygger ulykker er av stor betydning for å unngå tap av menneskeliv og verdier, og for å beskytte samfunn og miljø mot forurensning. Sentrale forebyggende sjøsikkerhetstiltak inkluderer krav til konstruksjon, utrustning og drift av skip, mannskapets kvalifikasjoner, tilsyn, trafikkregulering og maritim infrastruktur og tjenester.

I løpet av de siste årene er sjøsikkerheten styrket gjennom en rekke tiltak. Fra 1. juni 2011 ble det innført nye trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsruter utenfor Vest- og Sørlandet, etter godkjenning av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Tilsvarende rutetiltak er allerede gjort gjeldende mellom Vardø og Røst, og det er nå et sammenhengende system av rutetiltak langs hele Norskekysten. Rutetiltakene i Nordsjøen og Skagerrak består av åtte trafikkseparasjonssystemer (TSS) og syv tilhørende anbefalte ruter fra Stad til Oslofjorden. Tiltaket gjelder for alle oljetankskip og kjemikalietankskip som transporterer skadelige flytende stoffer i bulk, samt andre fartøy på 5000 bruttotonn eller mer, som går i transitt langs norskekysten eller i internasjonal trafikk til eller fra en norsk havn.

Rutetiltakene bidrar til å gi andre sjøsikkerhets- og oljeverntiltak økt effekt. Ved å flytte trafikken lengre ut fra kysten, oppnås det en tidsgevinst, både i tilknytning til et drivende skip og et eventuelt oljesøl som er på vei mot land. Dette gir bedre varslingstid, økte muligheter for til å få iverksatt slep med slepefartøy og større mulighet til å få på plass nødvendig oljevernutstyr.

Kilde: Kystverket

Slepebåtberedskapen i Norge er i utgangpunktet basert på tilgjengelige private aktører. I Nord-Norge har staten i tillegg drevet en statlig slepebåtberedskap basert på tre innleide fartøy. Denne statlige beredskapen ble i 2010 utvidet til Sørlandet, med et innleid fartøy som opererer på strekningen mellom Risør og Egersund. I 2011 ble slepebåtberedskapen ytterligere styrket med ett fartøy på Vestlandet som opererer mellom Fedje og Kristiansund. Denne modellen er videreført i 2013. Slepebåtene skal kunne rykke ut og holde igjen skip som kommer i ukontrollert drift, hindre at skipene grunnstøter og forårsaker akutte utslipp, og eventuelt assistere fartøyene til havn/nødhavn for videre håndtering.

Det pågår nå en prosess for å etablere en langsiktig modell for den samlede nasjonale slepebåtberedskapen langs hele norskekysten.

Overvåkingen av sjøtrafikk i norske farvann er også styrket. Vardø trafikksentral ble etablert i 2007 og overvåker all tank- og risikotrafikk langs hele norskekysten. Sentralen overvåker også at fartøyene overholder reglene for seilas i trafikkseparasjonssystemene og de anbefalte rutene utenfor kysten. Dersom fartøy avviker fra systemet eller fra normalt seilingsmønster, vil trafikksentralen kalle opp og veilede fartøyene og rekvirere assistanse ved behov, blant annet fra den statlige slepebåtberedskapen. I tillegg kommer trafikksentralene i Horten, på Kvitsøy og på Fedje, som følger opp trafikken i de mest trafikkerte og ulykkesutsatte delene av forvaltningsplanområdet. Oversikten over skipsfarten er videre bedret gjennom blant annet nye satellittbaserte systemer. Et nytt overvåkingsfly bidrar også til å identifisere og overvåke akutte oljeutslipp.

6.1.3 Vurdering av miljøkonsekvenser ved akutte utslipp

Erfaringer fra akutte utslipp

Etter utslippene fra MS Server (2007), MV Full City (2009) og MS Godafoss (2011), som alle inntraff kystnært innenfor forvaltningsplanområdet, ble det umiddelbart igangsatt miljøundersøkelser for å få oversikt over miljøskader og -konsekvenser, samt dokumentasjon av effekten av skadebegrensende tiltak. Resultatene viser at det er miljøverdiene knyttet til sjøoverflaten, de øvre deler av vannsøylen og strandsonen som blir utsatt for belastning. I de undersøkte tilfellene har sjøfuglene blitt påført mer skade enn andre deler av miljøet. Skadene har ikke vært så store at det har truet bestandene av de enkelte artene i de påvirkete områdene. Anslagene over hvor mange sjøfugl som har gått tapt betegnes som usikre. Effektene på fisk og skalldyr har vært små i alle de undersøkte tilfellene. Det ble gjennomført omfattende strandrensingsaksjoner, og dette har hatt direkte betydning for utvikling av skadebildet og restitusjonstid i strandsonen. Undersøkelsene viser at flora og fauna i strandsonen var bra restituert etter to år. Kort oppsummert er det ikke dokumentert langtidseffekter av betydning eller konsekvenser på bestandsnivå for de rammede artene, og undersøkelsene tyder på at naturen i de aktuelle områdene i stor grad er restituert etter få år. De undersøkte utslippene har imidlertid vært av moderat størrelse, og konsekvensbildet vil kunne bli et annet med mer omfattende utslipp.

Kilde: Copyright Kystverket

Mulige miljøkonsekvenser av ulike simulerte utslippshendelser fra skip.

Det er, som del av det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen, gjennomført simuleringer av noen hendelser med akutte oljeutslipp fra skip basert på scenarioer. De simulerte hendelsene er av betydelig større omfang enn utslippene som faktisk har forekommet i forvaltningsplanområdet og det er i simuleringene ikke tatt høyde for effekten av konsekvensreduserende tiltak (oljeverntiltak) som vil kunne redusere oljespredning og negative miljøkonsekvenser. Valget av alvorlige utslippshendelser som basis for scenarioene er gjort bevisst fordi det ikke kan utelukkes at slike hendelser kan forekomme, og fordi det er ønskelig å få et bilde av mulige konsekvenser ved omfattende utslipp. De simulerte hendelsene er valgt ut etter to kriterier: kunnskap om hvor og når akutte utslippshendelser kan finne sted, og kunnskap om områder med sårbare miljøverdier. De valgte hendelsene gir et bilde på hva slags utslipp som kan forekomme. Størrelsen på utslippene er imidlertid ikke representative for hendelser som vil kunne skje i forvaltningsplanområdet.

Kilde: Kystverket

De simulerte hendelsene skjer ved henholdsvis Lista 10. januar, Fedjeosen 25. mai og Vågsøy 11. mars, med utslipp på henholdsvis 2 700 tonn bunkers og 100 m³ marin diesel, 27 000 tonn råolje og 500 m³ bunkers og 120 000 tonn råolje. Den simulerte hendelsen ved Vågsøy er ekstrem både i omfang og varighet, og må betegnes som et «worst case» scenario. Selv der en stor oljetanker er involvert, fører det svært sjeldent til utslipp av en slik størrelse. Hendelser av et slikt omfang er svært sjeldne, og vi har ingen eksempler på utslipp i nærheten av denne størrelsen i Norge. Utslippet er også langt større enn hva Kystverket tar utgangspunkt i ved dimensjonering av statlig oljevernberedskap.

Simuleringene viser at scenarioet med utslipp utenfor Vågsøy vil føre til oljespredning over et stort område til havs både sør og nord for utslippsstedet og stranding av olje langs kysten helt nord til Trøndelag. Dersom et slikt utslipp skjer på våren, kan det ikke utelukkes at det kan ha negativ effekt på sildelarvene som driver med kyststrømmen på dette tidspunktet. Utslippet ville videre kunne påvirket store deler av de totale hekkebestandene i Nordsjøen og Skagerrak av pelagisk dykkende og overflatebeitende, mer lokale bestander av kystnære dykkende og overflatebeitende arter. Hendelsen ville kunne ha alvorlige konsekvenser for alle disse økologiske gruppene.

Scenarioene med utslipp utenfor Lista og Fedjeosen vil kunne ha til dels stor påvirkning på de lokale sjøfuglbestandene, men det forventes ikke store effekter på de totale hekkebestandene av sjøfugl i forvaltningsplanområdet. Simuleringene viser også at det ikke kan forventes konsekvenser for fisk/ fiskelarver eller sjøpattedyr.

6.1.4 Vurderinger av miljørisiko knyttet til skipstrafikken

Miljørisikoen knyttet til ulike miljøverdier som sjøfugl, sjøpattedyr, fisk og kyst/strandområder vurderes ut fra sannsynligheten for at et oljeutslipp skal inntreffe og at oljen skal treffe en sårbar miljøverdi. Fordelingen av og sårbarheten til miljøverdiene er forskjellig langs kysten, og miljøverdiene anses generelt som mest sårbare om våren og på sommeren. Deler av risikobildet kan forklares ved å se på sannsynlighet for utslipp og utslippenes mulige størrelse, mens resten forklares ved forekomsten av sårbare ressurser og hvilken konsekvens en gitt type utslipp er ventet å gi.

I en rapport fra Kystverket beregnes miljørisiko knyttet til akutt oljeforurensning fra skipstrafikken langs kysten av Fastlands-Norge for 2008 og prognoser for 2025. Her fremgår det at beregnet miljørisiko for både sjøfugl, strandhabitater og fisk er høyere i Nordsjøen og Skagerrak enn i andre norske havområder. De mulige konsekvensene er i hovedsak mer alvorlige i nord. På grunn av høyere utslippssannsynlighet som følge av langt mer omfattende trafikk, beregnes likevel miljørisikoen som høyere i sør. Kystområdene fra svenskegrensen til Lindesnes er i tillegg utsatt for et betydelig risikobidrag fra svensk og dansk skipstrafikk. Tankbåttrafikken langs kysten av Danmark er stor og drivbaneberegninger som er foretatt viser en betydelig sannsynlighet for at eventuelle utslipp vil kunne nå norske kystområder. Lang drivtid på sjøen vil imidlertid føre til forvitring av oljen som igjen vil redusere eventuelle miljøkonsekvenser på norsk side.

Erfaringer fra faktiske hendelser med utslipp fra skip viser at det er naturressursene knyttet til sjøoverflaten, de øvre deler av vannsøylen og strandsonen som blir utsatt for belastning. Sjøfugl er særlig utsatte for skade, men konsekvensene for sjøfugl av de faktiske utslippene vurderes likevel som lav. Simuleringene som er foretatt viser at svært store utslipp kan få alvorlige konsekvenser for sjøfugl og i verste fall også ramme fiskeegg og larver. Slike utslipp er imidlertid svært lite sannsynlige.

Spesielt om særlig verdifulle og sårbare områder

Skipstrafikken bruker i utgangspunktet hele forvaltningsplanområdet, også de særlig verdifulle og sårbare områdene som i stor grad ligger spredt langs hele kysten. Den beregnede utslippsfrekvensen fra skipstrafikk er høyere i de kystnære sonene, men relativt jevnt fordelt langs kysten. Sannsynligheten for at en hendelse vil skje, og potensialet for påvirkning og miljøkonsekvenser vil være størst for de kystnære særlig verdifulle og sårbare områdene. Blant de særlig verdifulle og sårbare områdene er utslippssannsynligheten vurdert høyest i områdene Ytre Oslofjord, Boknafjorden-Jærstrendene, Karmøyfeltet og Bremanger-Ytre Sula. Hvilke miljøkonsekvenser som kan forventes vil være avhengig av både type og mengde utslipp, samt hvor og når utslippet skjer fordi det vil være variasjon i miljøverdienes utbredelse, tilstedeværelse og sårbarhet for olje til ulike tider av året. Miljøkonsekvensene knyttet til akutte oljeutslipp er ofte størst for sjøfugl. Forebyggende tiltak som slepebåtberedskap, rutetiltak/trafikkseparasjonssystemer og sjøtrafikksentraler vil redusere utslippssannsynligheten langs hele kysten. Oljeverntiltak vil videre redusere miljøkonsekvensene ved faktiske utslipp.

6.2 Petroleumsvirksomhet

6.2.1 Risiko for ulykker som kan føre til akutte utslipp

Det er et høyt aktivitetsnivå i Nordsjøen sammenlignet med andre havområder på norsk sokkel. Oversikt over historiske akutte utslipp i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, sammenstilt med ulike aktivitetsindikatorer, viser imidlertid at det ikke er en direkte lineær sammenheng mellom aktivitetsnivå og antall akutte utslipp eller størrelse på akutte utslipp. Aktivitetsnivå som risikopåvirkende faktor må derfor ikke tillegges for stor vekt.

Prosjektet «Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet – akutte utslipp» (RNNP-AU) i regi av Petroleumstilsynet gir informasjon om risikoutviklingen knyttet til akutte utslipp både på norsk sokkel og for hvert havområde. Både antall akutte råoljeutslipp fra petroleumsvirksomhet og antall tilløpshendelser som kunne ha ført til akutte utslipp på norsk sokkel samlet sett, er kraftig redusert i perioden 2001–2011.

I Nordsjøen har det samlet sett i perioden 2001–2011 vært en tydelig reduksjon av antall akutte råoljeutslipp per år og per innretningsår, jf. figur 6.4. Det er store variasjoner når det gjelder mengder olje på sjø som følge av disse hendelsene. Størrelsen på de inntrufne akutte råoljeutslippene i perioden domineres i betydelig grad av noen få store enkeltutslipp. Mens de aller fleste akutte utslippene har vært på mindre enn 10 tonn, har de største vært på henholdsvis 3700 tonn (Statfjord A, 2007) og 80 tonn (Statfjord C, 2009).

Kilde: Petroleumstilsynet

I Nordsjøen har det også vært en fallende trend i antall tilløpshendelser i siste del av perioden. Også alvorlighetsgraden av tilløpshendelsene viser en fallende trend. Effektiviteten til barrierer som skal forhindre storulykker, vurderes stabilt på et gjennomgående høyt nivå for sokkelen som helhet. De historiske ulykkesdataene må ses i sammenheng med annen relevant informasjon om sikkerhetsytelse for å kunne si noe om ulykkesrisiko relatert til petroleumsvirksomhet i Nordsjøen og Skagerrak.

Muligheten for at et akutt utslipp til sjø skal kunne inntreffe, samt omfanget av et eventuelt utslipp, er avhengig av mange faktorer, både enkeltvis og i kombinasjon. Disse faktorene vil også være i kontinuerlig endring.

I perioden frem mot 2030 vurderes ulykkesrisikoen i større grad å være relatert til videreføring av eksisterende petroleumsvirksomhet enn til eventuelle fremtidige utbygginger. I fremtiden kan det imidlertid komme inn nye forhold og endringer i petroleumsvirksomheten som vil kunne påvirke det totale risikobildet. Mange av de eksisterende feltene i Nordsjøen er for eksempel bygget ut med faste innretninger, mens det per i dag ved utbygging av nye felt i større grad brukes havbunnsinnretninger med rørledning til eksisterende innretninger. I fremtiden kan dette kunne endres ytterligere til for eksempel større bruk av forenklede ubemannede konsepter og havbunnsinnretninger med prosesserings- og separasjonsmuligheter.

Det er behov for å videreføre prosjektene RNNP og RNNP-AU for bedre å kunne overvåke utvikling av risikoen for at uønskede hendelser i petroleumsvirksomheten fører til akutte utslipp, samt være bedre i stand til å handle proaktivt på bakgrunn av eventuelle negative trender.

6.2.2 Forebyggende tiltak

Risikonivået skal holdes på et lavt nivå, og kontinuerlig søkes redusert. Risikonivået i Nordsjøen preges av at det er mange innretninger i drift og at flere av disse er aldrende og har nådd den levetiden de opprinnelig var designet for. Ulykkesrisikoen i Nordsjøen er likevel ikke vurdert som spesielt høy.

Sentrale forebyggende risikoreduserende tiltak i petroleumsvirksomheten er:

• Klar ansvarsplassering hos operatør og rettighetshavere, med tilhørende påseansvar

• Funksjonelt helse-, miljø og sikkerhet (HMS)-regelverk som tar hensyn til risiko ved den konkrete aktiviteten

• Risikobasert tilsyn, med utgangspunkt i blant annet årlige risikorapporter

• Velfungerende trepartssamarbeid om sikkerhetsutfordringer og regelverksutforming

• Prinsipp om kontinuerlig forbedring av sikkerheten

Det risikobaserte HMS-regelverket er en sentral rammebetingelse for aktørenes forebygging av ulykker. Regelverket krever at selskapene sørger for at relevante risikoer er grundig kartlagt og at omfang og type barrierer er tilpasset risikoforhold som gjelder for hver enkelt virksomhet. Regelverket krever også at hensynet til miljø, sikkerhet og arbeidsmiljø skal vurderes både enkeltvis og samlet. Dette sikrer blant annet at løsninger for å forebygge akutt forurensning og dimensjonering av oljevernberedskap er tilpasset virksomhetens særtrekk og lokalisering. Regelverket krever videre at regionspesifikke forhold skal bli ivaretatt ved styring av risiko i havområdet. Dette innebærer eksempelvis at det i sårbare områder vil stilles strengere krav til virksomheten enn i andre mindre sårbare områder. Streng regulering og tilsyn innen petroleumsvirksomheten utgjør viktige bidrag for å forebygge og bekjempe akutte oljeutslipp.

Regelverket oppstiller i liten grad spesifikke løsninger, men baserer seg i stedet på funksjonskrav som innebærer at den enkelte aktør selv er ansvarlig for å utvikle eller anvende en løsning som er sikkerhetsmessig forsvarlig. Det er et overordnet mål å sikre at funksjonskravene blir ivaretatt på en måte som er tilpasset de spesifikke utfordringene som gjelder i hver enkelt virksomhet. Et sentralt prinsipp i petroleumsvirksomheten er at en enkelt feil eller feilhandling ikke skal kunne lede til en ulykke. Derfor skal det benyttes flere ulike barrierer for å redusere sannsynligheten for at feil og fare- og ulykkessituasjoner utvikler seg, samt begrense mulige skader og ulemper.

Streng regulering og et effektivt tilsyn innen petroleumsvirksomheten utgjør viktige bidrag for å forebygge og bekjempe akutte oljeutslipp. Risikostyring er påkrevd i alle faser, fra planlegging til fjerning, og krever at aktørene analyserer egen virksomhet i detalj, og oppdaterer analysene når forutsetningene endres. Regelverket reflekterer erfaringer fra ulykker i petroleumsvirksomhet nasjonalt og internasjonalt og anses dermed godt egnet til å understøtte forsvarlig virksomhet. En beskrivelse av HMS-tilstanden i petroleumsvirksomheten er gitt i kapittel 20 i Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv.

For ytterligere å redusere risikonivået er det identifisert noen sentrale tiltak i selskapenes og myndighetenes regi.

Selskapene:

• Utvikling av en helhetlig tilnærming til ulykkesrisiko, herunder bedre identifikasjon og håndtering av målkonflikter mellom hensynet til miljø, sikkerhet, arbeidsmiljø og verdiskaping.

• Samarbeid og samspill mellom aktørene som deltar i petroleumsvirksomheten, gjennom blant annet industriprosjekter og standardiseringsarbeid.

Tiltak i myndighetenes regi, blant annet:

• Videreutvikling av rammebetingelser, herunder regelverksutvikling, tildelingskriterier ved åpning av nye områder og vilkår i utvinningstillatelser ut fra et HMS-perspektiv.

• Forbedring av overvåking av risikoutvikling i petroleumsvirksomheten gjennom utvikling av arbeidet med Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet – akutte utslipp (RNNP-AU).

• Påvirkning av teknologi- og kunnskapsutvikling for bedre integrasjon av HMS-hensyn, samt bedre evaluering og formidling av bidrag til ulykkesforebygging

6.2.3 Beregning av miljøkonsekvenser og miljørisiko ved akutte utslipp innenfor hovedområder i Nordsjøen

Akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten kan i utgangspunktet inntreffe fra alle installasjoner i forvaltningsplanområdet som er i kontakt med hydrokarbonførende formasjoner, og som lagrer eller transporterer hydrokarboner eller større mengder kjemikalier. I Nordsjøen foregår det utstrakt boreaktivitet og det er mange felt i drift i forskjellige faser av produksjonsforløpet. Variasjonen i type hendelser som kan inntreffe, hvor de kan inntreffe og med hvilken sannsynlighet er derfor svært stor.

Som del av det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen er det modellert akuttutslipp av olje fra fem utslippspunkter i Nordsjøen i henholdsvis Tampen-, Troll-Oseberg-, Heimdal-, Sleipner- og Ekofiskområdet, jf. figur 6.5. Punktene er valgt ut av Oljedirektoratet og regnes, på grunnlag av petroleumsfaglige vurderinger, som representative for aktiviteten i Nordsjøen.

For de fem områdene er det valgt ut representative oljetyper og utblåsningsrater/varigheter basert på data fra eksisterende felter som ligger innen disse områdene. For hvert punkt er det gjort en rekke simuleringer (nærmere 2700) med fire ulike utblåsningsrater (1248–6346 tonn per døgn) og fire utblåsningsvarigheter (2, 5, 15 og 38–67 døgn). For disse variablene er det gjennomført tilstrekkelig simuleringer til å dekke ulike værforhold gjennom året. Videre er det for de ulike punktene regnet med at et akuttutslipp kan skje ved havbunnen så vel som på overflaten. Resultatene fra modelleringene viser geografisk spredning gitt at et akuttutslipp skjer ved et av de fem utslippspunktene og angir hvor sannsynlig det er at et gitt utslipp gir olje i et bestemt geografisk område.

Kilde: Oljedirektoratet]

Med utgangspunkt i oljedriftsmodelleringene er det beregnet sannsynlighet for konsekvenser for sjøfugl, sjøpattedyr, strand og fisk i områder som kan bli berørt av et akuttutslipp. I konsekvensvurderingene legger en til grunn at det skjer et akuttutslipp og bruker data fra oljedriftsmodelleringer og beregner blant annet geografisk overlapp mellom olje og forskjellige arter av sjøfugl, sjøpattedyr, fisk og plankton, samt strandhabitater, skadenøkler, bestandstall og bestandsutvikling. I denne analysen er det ikke tatt hensyn til effekten av oljeverntiltak eller andre konsekvensreduserende tiltak. Miljøkonsekvensene måles i fastsatte kategorier av bestandstap og restitusjonstid. Hvis restitusjonstiden er mer enn ti år kategoriseres miljøkonsekvensen som alvorlig. Er restitusjonstiden mellom tre og ti år er konsekvensen betydelig. De tre siste kategoriene er moderat (1–3 års restitusjonstid), mindre (< 1 år) og ingen skade. Restitusjonstid uttrykker hvor lang tid det vil ta fra et utslipp til situasjonen er som før utslippet fant sted.

Troll – Oseberg området ligger nærmest land, og medfører derfor størst sannsynlighet for stranding av olje (landpåslag) og medfølgende konsekvenser for strandhabitater og sjøfugl i kystnære områder. Stranding av olje kan forekomme langs store deler av vestlandskysten og nordover til Sør-Trøndelag, grunnet de rådende strømforholdene i området som trekker olje i både nordlig og sørlig retning. Området er viktig for en rekke sjøfuglarter, med en rekke hekkekolonier. Konsekvensberegningene viser at det er toppskarv kystnært og alkekonge i åpen hav som er mest utsatt for skade på bestanden ved akutte utslipp av olje fra området, og at vintersesongen er mest kritisk i forhold til bestandstap. Skadeomfanget begrenser seg hovedsakelig til mindre og moderat miljøskade (inntil 3 års restitusjonstid), men med liten sannsynlighet også for betydelig miljøskade (3–10 års restitusjonstid). Videre viser modellering av olje i vannsøylen at konsentrasjonene av olje etter utblåsning i dette området blir begrensede grunnet stor spredning og dermed fortynning av olje i vannsøylen, og det er derfor mindre sannsynlighet for effekter på fisk og andre vannlevende organismer.

En utblåsning fra Ekofiskområdet har lite potensial for landpåslag på grunn av lang avstand fra land, og vil hovedsakelig berøre sjøfugl i åpent hav i et begrenset område og fisk/vannlevende organismer. Det er gyteområder for flere fiskearter tilknyttet området, så perioden for et eventuelt uhellsutslipp vil være av stor betydning for mulige konsekvenser. Grunnet lite havdyp i området og sandbanker har oljen også potensial for å sedimentere og påvirke bunnfauna og tobis.

Olje på havoverflaten etter utblåsning fra Sleipner og Heimdal vil ha stor spredning i østlig retning, og kan potensielt også medføre landpåslag langs kysten av Danmark. Det er også en utblåsning fra Sleipner som medfører størst sannsynlighet for konsekvenser for marine pattedyr på grunn av mulig landpåslag langs Rogalandskysten, og yngleområdene på øygruppen Kjør, samt viktige områder for havert og steinkobbe langs Jærkysten.

Mulig skadeomfang er lavere i 2030 enn ved nåværende aktivitetsnivå grunnet lavere sannsynlighet for de store utblåsningsratene og/eller lavere sannsynlighet for de lengste varighetene som følge av endrede trykkforhold i reservoarene.

Oljedriftsmodelleringene viser at berørt område i vannsøylen for hvert av hovedområdene i Nordsjøen er relativt små, og viser overlapp med gyteområdene til enkelte arter i tilsvarende begrensede områder. På generelt grunnlag kan en derfor si at det er lite risiko for tapsandeler av egg- og larver av gytebestander i Nordsjøen av betydning for årsklasserekrutteringen, som følge av de scenarioene som er utredet. Påvirkning i vannsøylen er for øvrig svært avhengig av oljetype, vind- og strømforhold som avgjør hvordan oljekonsentrasjonene fortynnes og spres. Skadepotensialet er også avhengig av hvor stor andel av gyteproduktet som befinner seg i begrensede områder av gyteområdene. Dersom kun deler av de definerte gyteområdene benyttes hvert år er skadepotensialet større i eventuelle år fordi gytingen pågår i nærheten av petroleumsvirksomhet i Nordsjøen.

En utblåsning i Heimdalområdet gir et effektområde i vannsøylen som overlapper med gyteområdene for flest arter (sei, hyse, hvitting og øyepål), mens effektområdene til både Sleipner og Ekofisk ligger innenfor gyteområdet til makrell. Ingen av områdene har direkte overlapp med tobisområdene, men både Sleipner og Ekofisk ligger nært de definerte områdene.

Resultatene viser at utslippsposisjonen, i form av nærhet til og potensialet for å påvirke sårbare miljøverdier, har stor betydning for mulige konsekvenser, og er av større betydning enn variasjoner i rater og varigheter.

Miljørisikovurderinger

I de omtalte konsekvensvurderingene er det lagt til grunn at det skjer et akuttutslipp. For å vurdere miljørisikoen ved et akuttutslipp må det også tas hensyn til sannsynligheten for at et utslipp skal skje. Beregninger av miljørisiko kombinerer hendelsesfrekvenser med sannsynlighet for skade, gitt at en slik hendelse inntreffer. Utblåsningsfrekvensene som er brukt er beregnet blant annet på grunnlag av historiske data og består av nasjonal og internasjonal statistikk fra flere år tilbake og fram til 2010. Det er vanlig industripraksis å bruke slike frekvenstall for miljørisikovurderinger knyttet til enkeltaktiviteter, men tallene gir ikke nødvendigvis riktig bilde av sannsynligheten for og miljøkonsekvensene av en hendelse innenfor et stort område med mange samtidige aktiviteter og de tar ikke hensyn til andre faktorer som vil påvirke sannsynligheten, jf. kapittel 6.1.2.

Miljørisiko forbundet med aktiviteten i de ulike feltområdene er beregnet høyest for Troll-Oseberg, som en kombinasjon av de beregnede mulige konsekvensene, og en relativt høy utblåsningssannsynlighet sammenliknet med de resterende områdene. Sjøfugl kystnært (toppskarv) er dimensjonerende for risikonivået, som ligger på om lag 0,85 % per år (akkumulert risiko for miljøskade med > 1 års restitusjonstid), det vil si 8,5 hendelser per 1000 år med aktivitet. Beregningene viser for øvrig at det i all hovedsak dreier seg om miljøskade med inntil 3 års restitusjonstid.

Risiko for skade på sjøpattedyr og strand er betydelig lavere enn for sjøfugl.

Ut i fra hovedområdene som er vurdert, kan man generelt si at miljøkonsekvenser knyttet til et eventuelt akuttutslipp i hovedsak er knyttet til konsekvenser for sjøfugl på åpent hav. Videre er miljøkonsekvenser og -risiko høyere nord i forvaltningsplanområdet fordi aktiviteten der foregår mer kystnært.

Spesielt om særlig verdifulle og sårbare områder

Bortsett fra i de nordlige delene av forvaltningsplanområdet, er petroleumsfeltene i Nordsjøen lokalisert relativt langt til havs, mens mange av de særlig verdifulle og sårbare områdene ligger kystnært. Dette reflekteres i de gjennomførte beregningene av miljøkonsekvenser og miljørisiko. Av de fem hovedområdene for petroleum som er utredet har utslipp fra fire av områdene (Tampen, Sleipner, Heimdal og Ekofisk) begrenset sannsynlighet for å berøre kystområdene og de kystnære særlig verdifulle og sårbare områdene. Troll-Oseberg ligger nærmere land enn de andre områdene, og mulige utslipp fra dette feltet har langt høyere strandingssannsynlighet enn utslipp fra de andre feltene, og høyest sannsynlighet for å berøre kystnære særlig verdifulle og sårbare områder (inntil 35 % sannsynlighet for å treffe området Bremanger/Ytre Sula). Dette viser blant annet at hvor et eventuelt utslipp skjer har stor betydning for miljøkonsekvensene. Utslipp fra Tampen og Troll-Oseberg kan føres med kyst- og havstrømmene helt opp til Sør-Trøndelag, og har således potensial for å berøre særlig verdifulle og sårbare områder i Norskehavet.

Sleipner og Ekofisk ligger i nærheten av sørlige deler av gyte- og leveområder for tobis, og et akuttutslipp fra disse feltene vil kunne medføre forurensning i vannsøylen, også over tobisområdene. Oljedriftsmodelleringene viser de største konsentrasjonene i øvre sjikt av vannsøylen. Modelleringen har også vist at en utblåsning fra både Ekofiskområdet og Sleipnerområdet har potensial for at betydelige deler av oljen sedimenterer, og forurenser havbunnen. Dette er av større betydning for tobis hvor leveområdene overlapper med gyteområdene og tobisen tilbringer mye tid nedgravd i sanden. Influensområdet til Sleipner (vannsøylen) overlapper også med gytefelt for makrell.

6.2.4 Vurdering av miljøkonsekvenser ved akutte utslipp utenfor hovedområdene

Det meste av Nordsjøen er åpnet for petroleumsvirksomhet, og det foregår aktivitet betydelig nærmere kystsonen og de særlig verdifulle og sårbare områdene enn hovedområdene som er benyttet for beregningene av sannsynlighet for miljøkonsekvenser.

Negative miljøkonsekvenser ved et akutt utslipp nær kystsonen eller de særlig verdifulle og sårbare områdene vil kunne være betydelige. De fleste særlig verdifulle og sårbare områdene ligger langs kysten. Tabell 6.1 viser at samtlige av disse områdene er særlig sårbare eller sårbare for oljeforurensning. Kysten er generelt sårbar for påslag av olje fra blant annet skipsfart og petroleumssektoren.

Det er viktig å redusere miljørisiko så langt som mulig gjennom forebyggende tiltak og omfattende beredskapsplaner og robuste beredskapsløsninger. Det er imidlertid ikke mulig å håndtere oljeutslipp under alle forhold med dagens beredskapsteknologi. Ved kystnær aktivitet er handlingsrommet for å bekjempe olje på havet begrenset før oljen treffer land. Aktivitet kystnært vil kunne gi alvorlige miljøkonsekvenser ved et tilfelle av akutt forurensning. Det stilles derfor strengere beredskapskrav her enn for virksomhet lengre fra kysten.

6.3 Andre kilder

6.3.1 Kjernekraft

De viktigste kildene til mulige akutte utslipp av radioaktive stoffer som kan forurense Nordsjøen og Skagerrak er en ulykke eller uhellsutslipp ved et kjernekraftverk eller gjenvinningsanlegg for brukt kjernebrensel eller en ulykke med et skip lastet med brukt kjernebrensel eller et reaktordrevet fartøy. Sannsynligheten for ulykker antas imidlertid å være lav.

Flere av landene rundt Nordsjøen bruker kjernekraft som energikilde. Nukleære installasjoner, som kjernekraftverk og gjenvinningsanlegg, kan gi store utslipp til luft og sjø ved en ulykke. Det er i dag en rekke kjernekraftverk i drift med direkte eller indirekte utslipp til Nordsjøen. Det er usikkert hvordan risikoutviklingen vil bli fremover. En rekke nye kjernekraftverk er under planlegging i Europa, først og fremst i Russland, men samtidig stenges noen ned.

Kilde: OSPAR

Transport av brukt høyanriket kjernebrensel fra tidligere Øst-Europa med skip langs norskekysten til Murmansk, representerer en risiko dersom skipet skulle forlise. Det har siden 2009 blitt registrert seks slike transporter. Det er planlagt fire transporter frem til 2015. Videre kan klimaendringer føre til isfri Nordøstpassasje som kan åpne for transport av brukt kjernebrensel mellom Asia og Europa langs norskekysten.

Det er en utstrakt bruk av atomreaktordrevne fartøy (ubåter, isbrytere) i norske og tilstøtende havområder, og slike fartøy anløper jevnlig norske havner. Russland har planer om å bygge og oppruste flere atomreaktordrevne fartøy, noe som vil øke risikoen i området.

Forebyggende tiltak

Globalt er det en kontinuerlig prosess for å begrense risiko for alvorlige atomhendelser og risikoreduserende tiltak utføres i dag på flere nivåer, både som en følge av myndighetssamarbeid og internasjonale og nasjonale avtaler og bestemmelser. Følgende tiltak er med på å redusere ulykkes- og miljørisikoen:

• Kystverket og Statens Strålevern samarbeider om informasjon, varsling og beredskap for håndtering av hendelser til sjøs.

• Det er per i dag ikke krav om at kyststater varsles ved transport av radioaktivt materiale til sjøs, men det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) generalkonferanse anbefaler å følge praksis med at avsenderland varsler kyststater. Strålevernet vil følge opp IAEAs anbefaling for å styrke og sikre bedre varslingsrutiner.

• Kystverket, Vardø trafikksentral og Strålevernet har formalisert en varslingsrutine som skal sikre informasjonsutveksling når en av etatene blir oppmerksomme på slik transport. Transportene holdes under kontinuerlig oppsikt av Vardø trafikksentral når de befinner seg i norske farvann.

Vurdering av mulige konsekvenser ved et uhellsutslipp

Selv om sannsynligheten for uhellsutslipp er svært lav, viser hendelsene etter tsunamien i Japan at uhell, som man regnet som svært lite sannsynlig, kan skje. Utslipp kan få svært alvorlige konsekvenser. En alvorlig atomhendelse vil kunne påvirke marint miljø både lokalt og over større områder, også utover landegrensene.

Miljøkonsekvensene i forvaltningsplanområdet av et akutt utslipp i eller rundt Nordsjøen vil være avhengig av typen scenario, mengde, tid og sted for utslipp og hva slags radioaktivt stoff som slippes ut. Akutte utslipp av radioaktive stoffer vil, avhengig av scenario, ramme arter som befinner seg i ulike deler av vannsøylen eller på havbunnen. Tre scenarioer for ulike typer atomhendelser er utredet: utslipp til luft fra Sellafield-anlegget, forlis av atomubåt og ulykke ved transport av brukt kjernebrensel. I tabell 6.4 er det gitt en oversikt over forventede effekter av utslippsscenarioene på de ulike utredningstemaene.

Et scenario med utslipp til luft kan ha stor betydning for Norge og forårsake store og kostnadskrevende tiltak på land. Beregninger for sjøfugl, sjøpattedyr, fisk og andre marine organismer viser at de kun i en kort periode etter utslippet vil inneholde forhøyede nivåer av cesium-137. Når det gjelder bunndyr og bunnsamfunn vil de bli mindre påvirket enn hva som er tilfelle for organismer høyere opp i vannsøylen. Dette skyldes i stor grad at det er et atmosfærisk utslipp som deponeres på havoverflaten og fortynnes i vannmassene. I alle tre scenarioene vil konsentrasjonen av radioaktivitet i fisk øke betraktelig, og er for en periode modellert til å kunne komme over grenseverdier for konsum. Det er antatt at et akutt utslipp av radioaktive stoffer kan få store konsekvenser for eksport av fisk og annen sjømat selv om utslippet ikke er i en størrelsesorden som kan gi effekter på marint miljø.

Resultatene fra modellberegningene for de tre scenarioene viser at maksimal dose til de fleste organismer i alle scenarioene generelt er lavere enn 10μGy per time, som er grenseverdien for hvor man kan forvente å observere effekter. Unntaket er bunndyrene i scenarioet for en ulykke med et reaktordrevet fartøy hvor beregningene viser at enkelte arter bunndyr lokalt vil kunne utsettes for doser opp til 70μGy per time.

Det er i dag ingen påvisbare effekter av radioaktiv forurensning på planter og dyr i det marine økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak. Det er likevel viktig å ha kunnskap om hvilke effekter på planter og dyr som kan oppstå ved en eventuell ulykke. Effektene av ioniserende stråling på organismer varierer med dose, type stråling og organers følsomhet for dette. Kjente skadeeffekter av en stråledose er økt sykelighet, redusert reproduksjon, cytogenetiske effekter eller død. Det skal store stråledoser til før det oppstår akutte stråleskader, det vil si skader som kan merkes kort tid etter bestråling.

6.3.2 Landbasert virksomhet

Uhellshendelser ved landbasert industri med påfølgende akutt forurensning kan også påvirke miljøet i kyst- og havområdene. Det er først og fremst akutte utslipp av olje og kjemikalier fra oljeraffinerier og kjemikalieprodusenter som kan være en trussel for havmiljøet i Nordsjøen og Skagerrak. Det er flere landbaserte anlegg langs kysten som i et storulykkeperspektiv vil kunne påvirke særlig verdifulle områder langs kysten, spesielt som følge av akutte oljeutslipp.

Det er vurdert mulige konsekvenser på sjøfugl av et eventuelt akuttutslipp fra oljeraffineriene ved Mongstad, Slagentangen og Preemraff i Lysekil i Sverige. Aktuelle utslippsscenarioer fra oljeraffineriene vurderes samlet sett å kunne gi middels store konsekvenser. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til vurderingene.

6.4 Andre konsekvenser ved akutt forurensning

I tillegg til miljøkonsekvenser vil akutt forurensning kunne medføre betydelige konsekvenser for næringsutøvelse og fritidsinteresser langs kysten. Norge har spesielt gode naturgitte betingelser for havbruk med lang og beskyttet kystlinje, tilgjengelige arealer, rent hav med stor vannutskifting og god vannkvalitet.

Havbruksnæringen er avhengig av gode og rene produksjonsforhold og gode biologiske resipientforhold. Næringen er derfor sårbar for utslipp som forringer vannkvaliteten og oppvekstbetingelsene til oppdrettsorganismene.

Et eventuelt utslipp av akutt forurensning vil på kort sikt kunne ha betydelig negativ effekt på både havbruk og fiskerier, både økonomisk, markedsmessig og forbrukermessig.

Ved akutte utslipp vil oljebaserte eller andre miljøskadelige stoffer bli tilgjengelige for opptak i marine næringskjeder, og kan på den måten påvirke sjømattryggheten. Det er nødvendig med overvåkning og kontroll av fremmedstoffinnhold i sjømat fra rammede områder for å dokumentere overholdelse av grenseverdiene som sikrer at sjømaten er trygg.

God myndighetskontroll med mattryggheten er av stor betydning for at norske sjømatprodukter skal ha et godt omdømme, både nasjonalt og internasjonalt. Norsk sjømat og spesielt sjømat fra de nordlige områder har et godt omdømme i dag. Erfaringer fra tidligere oljeutslipp eller produkter som i perioder har vært gjenstand for negativ oppmerksomhet, viser at det på kort sikt kan oppstå problemer med å få solgt produkter fra det aktuelle området.

Nærheten til uberørt, spektakulær natur regnes videre som et av de fremste komparative fortrinnene for norsk reiseliv i konkurransen med andre land. Et eventuelt utslipp av akutt forurensning vil på kort sikt kunne ha betydelig negativ effekt på grunnlaget for kystbasert reiseliv i området. Kystnære deler av Nordsjøen og Skagerrak benyttes i stor grad til friluftsaktiviteter. Friluftsinteressene er i hovedsak representert ved hytteliv, småbåttrafikk, fiske og andre former for rekreasjon i strand- og kystsonen. Disse aktivitetene vil også i betydelig grad kunne bli skadelidende ved et tilfelle av akutt forurensning.

6.5 Beredskap mot akutt forurensning som konsekvensreduserende tiltak

Norge skal ha en god beredskap mot akutt forurensning som er tilpasset risikoen for utslipp, og en beredskap som beskytter og bidrar til målet om et rent, rikt og produktivt hav. Dersom det skjer et akutt utslipp er målsettingen at miljøskade primært skal unngås, dernest at skadeomfanget skal begrenses. Ved hendelser som innebærer fare for miljøskade, skal det iverksettes tiltak for å hindre forurensning av miljøet. Til sjøs innebærer det oftest å hindre olje å lekke ut i sjøen. Dersom dette ikke lykkes, er hovedmålet i størst mulig grad å begrense forurensningens spredning, omfang og påfølgende miljøskade.

6.5.1 Statens beredskap

Den statlige beredskapen mot akutt forurensning er rettet inn mot fare for, og bekjempelse av, større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. Skipsfarten har ikke et generelt krav om egen beredskap mot akutt forurensning, og den statlige beredskapen er derfor først og fremst dimensjonert for å bekjempe akutt forurensning fra skip.

Den statlige beredskapen mot akutt forurensning skal være dimensjonert og lokalisert på grunnlag av kunnskap om miljørisiko. Dette innebærer, i likhet med beredskap på andre samfunnsområder, at statens beredskap ikke tar utgangspunkt i verst tenkelige tilfelle og flere samtidige hendelser. Ulykkesscenarioene som er lagt til grunn for dimensjonering omfatter likevel store utslipp og alvorlig forurensning.

En ny statlig beredskapsanalyse ble lagt frem juni 2011. Denne analysen baserer seg på en analyse av sannsynlighet for hendelser med utslipp fra skipstrafikk og en analyse av miljørisiko. Beredskapsanalysen legger til grunn forholdsvis alvorlige utslippsscenarioer i ulike geografiske områder langs norskekysten med forhøyet miljørisiko. Fire av disse analyserte scenarioene, henholdsvis i Oslofjorden ved Jeløy, på Sørlandet ved Langesund, på Jæren og utenfor Fedje, faller innenfor forvaltningsplanens geografiske virkeområde. Det anbefales en forsterket beredskap i disse områdene.

Hensikten med beredskapsanalysen er å gi grunnlag for å dimensjonere den statlige beredskapen mot akutt forurensning. Den synliggjør samtidig den konsekvensreduserende effekten av beredskapstiltakene. Effekten av oljeverntiltak er simulert for hvert av scenarioene. Det er videre tatt høyde for varierende vær- og strømforhold, mobiliserings- og transporttider for materiell, tilgang på personell og infrastruktur. Mengde opptatt olje, lengde påvirket kystlinje, areal influert havområde og mengde olje i definerte miljøsårbare områder er viktige parametre for å evaluere effekten av beredskapstiltakene.

På bakgrunn av simuleringene og en kost-nyttevurdering av resultatene med de ulike tiltakspakkene og responstidene, er det anbefalt et beredskapsnivå. Det er deretter gjennomført en gap-analyse som sammenligner dagens beredskap med anbefalt nivå. Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket vurderer løpende beredskapssituasjonen langs kysten.

Erfaringer fra gjennomførte oljevernaksjoner tilsier at effekten av iverksatte tiltak i stor grad avhenger av værforholdene. Effektiv skadebegrensning på sjø kan gjennomføres i om lag 60 % av årets dager. Det er videre betydelige begrensinger hva gjelder tiltakenes faktiske effektivitet; i gjennomsnitt tas det opp 10–20 % av total utsluppet mengde olje under oppsamling på sjø. Under gunstige forhold er det imidlertid mulig å ta opp mer olje. Under aksjonen etter grunnstøtingen av «Godafoss» i 2011 ble det, under gunstige forhold, tatt opp nærmere 50 % av utsluppet olje. Både simuleringer og erfaringer fra tidligere aksjoner viser samtidig at olje raskt når land ved kystnære hendelser, og at det praktisk talt er umulig å unngå strandpåslag. I de fleste tilfeller vil en betydelig kyststrekning bli tilgriset, noe som vil kreve et omfattende opprenskingsarbeid.

Fiskeri- og kystdepartementet har det overordnede ansvaret for den statlige beredskapen. Den operative statlige beredskapen ivaretas av Kystverket. Staten ved Kystverket fører tilsyn med og bistår private og kommunale aksjoner, og kan overta aksjoner mot større tilfeller av akutt forurensning helt eller delvis dersom dette vurderes som nødvendig. Kommuner og private beredskapsressurser har bistandsplikt ved statlig aksjon. Kystverket har døgnvakt, og mottar og behandler varsel og meldinger om akutt forurensning. Kystverket har en beredskapsorganisasjon med øvet personell som kan settes inn for å avverge eller begrense skadene etter hendelser.

I store deler av forvaltningsplanområdet er både petroleums- og skipsaktiviteten meget omfattende, og dette gjenspeiles i at det er god tilgang på beredskapsressurser. Både petroleumsvirksomheten og staten ved Kystverket har tilgang på betydelige ressurser dersom en alvorlig, akutt forurensningssituasjon skulle oppstå. Det er også mulig å trekke inn relevante internasjonale beredskapsressurser. Særlig Københavnavtalen, men også Bonnavtalen om gjensidig internasjonal bistand ved fare for akutt forurensning er relevante og gjelder begge i forvaltningsplanområdet. Videre er det inngått en felles beredskapsplan mellom Norge og Storbritannia (NorBrit-planen) og det kan anmodes om bistand fra hele Europa gjennom EU sin Krisehåndteringsmekanisme (MIC).

De viktigste beredskapsressursene som kan settes inn i statlige aksjoner i forvaltningsplanområdet er i dag:

• Kystverkets beredskapsorganisasjon med dedikert og trenet personell

• Syv statlige hoveddepoter tilknyttet ca. 10 depotmannskap ved hvert hoveddepot

• Tre mellomdepoter

• 4–5 kystvaktfartøy med permanent oljevernutstyr om bord

• To oljevernfartøy for kystnære operasjoner

• Et miljøovervåkningsfly med spesialutstyr for oljedeteksjon

• Satellittovervåkingstjeneste

• Bistandsavtaler med landterminaler og raffineri

• Internasjonale ressurser

Ved en større oljevernaksjon i forvaltningsplanområdet vil oljevernmateriell fra samtlige 16 statlige hoveddepoter kunne settes inn.

De senere årene er det gjennomført en rekke tiltak som har styrket den statlige beredskapen mot akutt forurensning i forvaltningsplanområdet:

• Fornyelse, utskiftning og omplassering av statlig oljevernutstyr ved samtlige utstyrsdepoter.

• Innfasing av nye kystvaktfartøy med oljevernutstyr har ført til økt kapasitet og mobilitet for sjøgående beredskapsressurser. Kystverkets nye multifunksjonsfartøy «OV Utvær», som er utstyrt med integrert oljevernutstyr med høy kapasitet, er tatt i bruk.

• Nødlosseberedskapen for bunkers- og lastoljer er styrket gjennom nytt utplassert nødlosseutstyr. To nødlossepakker er stasjonert i forvaltningsplanområdet

• Kompetansen til beredskapspersonell i offentlig beredskap er styrket gjennom økt kurs- og øvelsesvirksomhet.

• Kunnskapsgrunnlaget for miljørisiko- og beredskapsanalyser er forbedret, blant annet ved at tredimensjonal modellering av oljedrift er videreutviklet og utprøvd. Beredskapen, herunder den kommunale beredskapen, er bedre kartlagt.

• Ny forskrift om bruk av fartøy i oljevernsammenheng er fastsatt, og fartøy med slike sertifikater er tilknyttet de statlige beredskapsdepotene gjennom beredskapskontrakter.

• Gjennom et prosjekt ledet av Kystverket er det utviklet retningslinjer for helhetlig kompetansebygging for kystnær beredskap og strandrensing.

• Styrking av beredskap for håndtering av kjemikalier og andre farlige stoffer ved hendelser med skip gjennom innkjøp av utstyr og opplæring av styrker for redningsinnsats til sjøs i Oslo og Bergen.

• Kystverket har forhåndsutpekt nødhavnlokaliteter og avsluttet tilhørende høringsprosesser for hele forvaltningsplanområdet.

6.5.2 Kommunal beredskap

Kommunene er en del av den offentlige beredskapen. De skal sørge for nødvendig beredskap og har aksjonsplikt overfor mindre tilfeller av akutt forurensning innenfor kommunens grenser som ikke dekkes av privat beredskap, og der forurenser ikke selv er i stand til å aksjonere. Aksjonsansvaret omfatter også når forurenser er ukjent.

Med mindre tilfeller menes i denne sammenheng tilfeller av akutt forurensning som kan oppstå som følge av vanlig virksomhet innenfor kommunen, og som ikke er dekket av privat beredskap. Typiske hendelser er akutt forurensning i forbindelse med samferdsel, det kan være tankbilvelt, mindre skipsutslipp og togulykker. Konkret må dimensjoneringen av den landbaserte og sjøbaserte kommunale beredskapen gjøres gjennom kommunenes miljø- og beredskapsvurderinger. Her vurderes hvilken aktivitet som foregår i kommunen, hvilke hendelser som kan oppstå, utslippstype og -størrelse og hvordan utslipp kan bekjempes for å beskytte kartlagte miljøverdier.

Alle landets kommuner deltar i forpliktende interkommunalt samarbeid gjennom de 33 interkommunale utvalgene mot akutt forurensning (IUA). Det er utpekt en vertskommune i hver av regionene. Dette samarbeidet bidrar til å styrke den lokale og regionale beredskapsevnen på en mer effektiv måte.

På kommunale og interkommunale depoter er det nasjonalt om lag 70 000 meter lette lenser og om lag 300 oljeopptakere. Kommunalt og interkommunalt materiell for beredskap mot akutt kjemikalieforurensning finnes hos de større brannvesener eller havnevesenet i kommunene. Det er også primært personell fra disse instansene som trenes i håndtering av utstyret og som bidrar under aksjoner.

6.5.3 Privat beredskap

Den private beredskapen skal være dimensjonert for å håndtere akutte hendelser som skyldes egen virksomhet. Klima- og forurensningsdirektoratet har stilt særskilte beredskapskrav til en rekke virksomheter; petroleumsvirksomheten, tankanlegg, raffinerier og landbasert industri som håndterer miljøfarlige kjemikalier. Operatørene skal dimensjonere og etablere sin beredskap, og etterleve kravene til beredskap som Klif har gitt i HMS-forskriftene og de enkelte tillatelsene til virksomhet. Dimensjonering av beredskapen baseres på miljørisiko- og beredskapsanalyser som gjennomføres for den enkelte leteboring eller det enkelte felt i drift. Viktige inngangsdata for disse analysene er forvitringsstudier av de aktuelle oljetypene og oljedriftsberegninger for den enkelte lokalitet. Mulige mengder av olje på havoverflaten, i vannsøylen og inn til kyst og strand avgjør behovet for mengde og type utstyr og hvilke bekjempningsmetoder som er aktuelle. Valg av bekjempelsesmetode og responstid er også avhengig av avstand i tid og rom til eventuelt sårbare miljøressurser, som for eksempel sjøfugl, gytebestander av fisk og strandhabitater.

Det er normalt å dimensjonere for utblåsningshendelser, med rater som beregnes på grunnlag av de enkelte brønnenes trykkforhold og strømningsrater og varigheter som ofte settes til tiden det tar å bore en avlastningsbrønn. Operatørene dimensjonerer ikke for de aller verste hendelsene (høyest rate/lengst varighet), men er ansvarlig for å håndtere også slike hendelser om de skulle oppstå.

Operatørselskapene på norsk sokkel har det overordnede ansvaret for å bekjempe akutt forurensning fra installasjoner på havbunnen eller på havoverflaten. Norsk oljevernforening for operatørselskapene, NOFO, etablerer og ivaretar oljevernberedskap på norsk sokkel for å bekjempe oljeforurensning på vegne av 30 operatørselskap. Dette omfatter beredskap både i åpent farvann og i kystnære områder og strandsonen.

Petroleumsnæringens hovedstrategi er å bekjempe et oljeutslipp så nær kilden som mulig. De opererer med barrierer i sin bekjempelsesstrategi:

• Barriere 0: Preventive tiltak på oljeinnretningen

• Barriere 1: Bekjempelse åpent hav

• Barriere 2: Bekjempelse i drivbanen inn mot kysten

• Barriere 3: Bekjempelse i kyst- og strandsone

• Barriere 4: Strandrensing

Eksisterende oljevernressurser i utredningsområdet er en kombinasjon av private ressurser og offentlige ressurser. Den private beredskapen består i grove trekk av:

• NOFO oljevernbaser i Stavanger, Mongstad og Kristiansund, med to NOFO-systemer, dispergeringsmidler og tre kystsystemer på hver.

• Områdeberedskapen på Tampen, Troll, Oseberg, Balder, Gjøa og Sleipner og Ula/Gyda, som har NOFO-systemer på beredskapsfartøy.

• Feltberedskapen i Ekofiskområdet.

• Beredskapsressurser i tilknytning til raffineriene på Slagentangen og Mongstad, Stureterminalen og Kårstø.

• Marin Miljøberedskap (MMB), World Wildlife Fund (WWF) personell og Spesialteam.

Gitt at det skjer et akuttutslipp fra annen aktivitet enn petroleumsvirksomhet vil den private beredskapen ha bistandsplikt til staten og utgjøre et supplement til offentlige beredskapsressurser og gi økt trygghet for alle havets brukere. Den private beredskapen innebærer blant annet helikoptre og oppgradering av fiskeflåten med slepe- og tauemuligheter. Denne økte beredskapen vil kunne være av stor betydning ved ulike ulykker til havs og langs kysten som ikke er relatert til petroleumsaktivitet. Tilsvarende gjelder for private ressurser til søk og redning.