7 Samlet belastning, miljø- og samfunnsmessige konsekvenser

Næringsaktivitetene i og i tilknytning til Nordsjøen og Skagerrak kan påvirke økosystemene og en rekke tiltak har vært iverksatt for å redusere påvirkningene og belastningen på miljøet. Det er likevel miljøutfordringer i Nordsjøen og Skagerrak og det knytter seg bekymring til den samlete belastningen på havområdet. I fremtiden kan det komme nye påvirkninger som vi ikke fullt ut kjenner konsekvensene av.

Pågående, planlagt og fremtidig næringsvirksomhet i forvaltningsplanområdet må ta hensyn til de miljøutfordringer som er identifisert, og den samlede belastningen på havområdet.

Det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak konkluderer med at havområdet har betydelige miljøutfordringer. Det er utfordringer knyttet til overbeskatning av enkelte fiskebestander, nedgang i sjøfuglbestander, langtransportert forurensning og risiko for akutt forurensning. Klimaendring og havforsuring innebærer nye trusler det foreløpig er lite kunnskap om konsekvensene av.

7.1 Oppsummering av påvirkning og miljøkonsekvens

7.1.1 Sektorvis oppsummering

Fiskerienes høsting av den biologiske produksjonen er den menneskelige aktivitet som i dag påvirker økosystemene mest. Konsekvensen av høstingen for enkelte av de kommersielle fiskebestandene er vurdert å være middels, mens konsekvensen for andre bestander er vurdert til å være liten. Bunntråling er vurdert å ha middels til stor konsekvens i de områdene som overtråles ofte. Det er ikke estimert hvor stort areal dette gjelder, men konsekvensen for havområdet som helhet er vurdert som liten. Konsekvensen av uønsket bifangst varierer med arter og redskapstyper fra liten til middels. Konsekvensen av endring i næringstilgang for sjøfugl er vurdert å være middels, men faggrunnlaget har her påpekt at kunnskapsmangelen er stor.

Skipstrafikken kan generelt påvirke miljøet negativt gjennom driftsutslipp til sjø og luft, ulovlige utslipp, risiko for introduksjon av fremmede organismer via ballastvann og skipsskrog, utslipp av søppel og støy. I faggrunnlaget er det ikke påvist konsekvenser av driftsutslippene, men det er lite kunnskap om de langsiktige virkningene på sjøfugl og annet marint liv. Konsekvenser av hylseolje, offeranoder og andre ikke-regulerte utslippskilder er lite undersøkt. Det er heller ikke påvist direkte konsekvenser av driftsutslipp til luft fra skipstrafikk som separat kilde. Økt bruk av kopperholdig bunnstoff som erstatning for TBT vil, selv om det ikke er så skadelig for miljøet som TBT, kunne bli et potensielt miljøproblem og det er påvist forhøyede nivåer av kopper i enkelte havner. Skipstrafikken innebærer en risiko for ulykker som kan medføre akutte utslipp av olje og andre kjemikalier. Konsekvensen for sjøfugl varierer fra liten til stor, avhengig av utslippet, utslippets lokalitet, tid på året og fysiske miljøforhold.

Petroleumsvirksomheten medfører operasjonelle utslipp til sjø og luft, risiko for akutt forurensning, samt andre påvirkninger som fysisk påvirkning på/i havbunnen og påvirkning på fisk og pattedyr ved seismiske undersøkelser. Driftsutslippene fra petroleumsvirksomheten er i stor grad regulert og medfører ingen eller liten konsekvens ved normal drift. I faggrunnlaget er de vurdert til kun å medføre konsekvenser av mer lokal karakter, som er klassifisert som ubetydelige for området sett som helhet. Denne konklusjonen er basert på utredning av miljøkonsekvenser av utslipp fra fem kjerneområder. Det er imidlertid fremdeles usikkerheter knyttet til mulige langtidseffekter som følge av utslipp av produsert vann fra petroleumsvirksomheten. Miljøkonsekvenser av akutt forurensning er også vurdert ut fra modellering av drift og spredning av olje fra kjerneområdene med basis i noen få definerte utslippspunkter.

7.1.2 Ytre påvirkninger

Miljøtilstanden påvirkes også av aktiviteter utenfor forvaltningsplanområdet. Næringssalter og miljøgifter tilføres kystområdene fra land- og kystbasert aktivitet, og transporteres også inn i våre havområder med luft- og havstrømmer. Næringssalter har direkte effekter i kyst- og fjordområder, som igjen er vurdert å ha indirekte konsekvens for havområdet. Miljøgifter er vurdert å ha middels konsekvens fordi de oppkonsentreres i næringskjeden og gjenfinnes i marine organismer.

Klimaet i havområdet endres som følge av klimagassutslipp fra hele kloden, havet forsures og fremmede organismer kan introduseres fra andre havområder. Fremover mot 2100 er det særlig klimaendring og forsuring av havet som vil være utslagsgivende og som kan komme til å gi store konsekvenser for området. Effektene av klimaendringer og havforsuring kan føre til at økosystemene får mindre toleranse for andre påvirkninger. Fremtidig forvaltning må derfor tilpasses endringer i økosystemene.

7.1.3 Samlet belastning

Alle deler av økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak påvirkes av en eller flere menneskelige aktiviteter. Langsiktige trender viser at Nordsjøen og Skagerrak har endret seg over tid. Noen av endringene kan kobles til direkte effekter av menneskelig aktivitet, mens andre endringer er et resultat av komplekse sammenhenger. For mange av de påvirkningene hvor årsak og virkning er godt kjent, er det gjennomført tiltak som bidrar til å redusere belastningen. Til tross for dette er det fremdeles utfordringer.

Den samlede belastningen er vurdert som størst på enkelte fiskebestander og sjøfuglarter. Truede arter og naturtyper, og bestander som har negativ utvikling, er ekstra sårbare for økning i menneskelig påvirkning. Habitatfragmentering og ødeleggelse av arters levested regnes i dag som en alvorlig trussel mot biologisk mangfold, også i havområdene. Særlig bekymring knytter seg til gravende og fastsittende arter, samt fisk med tilknytning til bunnen, slik som tobis.

Selv om de enkelte kildene hver for seg utgjør en liten belastning, er de samlet store nok til å gi de miljøutfordringene vi ser i havområdet i dag. Miljøkonsekvenser som følge av uhellshendelser vil komme i tillegg til konsekvenser ved den daglige belastningen av regulære utslipp og aktiviteter. Dersom det skulle forekomme større utslipp av olje ved utblåsninger fra petroleumsfelt eller skipsulykker, kan de største konsekvensene forventes for sjøfugl, sjøpattedyr og kystøkosystemer.

De påvirkningene som det er vanskeligst å gjøre noe med er de som henger sammen med økte mengder klimagasser i atmosfæren, som igjen fører til temperaturøkning, økte CO₂-mengder i havet og forsuring. For mange av de øvrige påvirkningene er det mulig å bevege seg i en retning som vil gi god miljøtilstand på sikt.

7.2 Hvordan vurderes miljøkonsekvenser og samlet belastning

Som en del av det faglige grunnlaget for en forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak er det utarbeidet seks utredninger av miljøkonsekvenser. Utredningene dekker aktivitet i og i tilknytning til havområdet (petroleumsvirksomhet, skipstrafikk, fiskeri og akvakultur, fornybar energiproduksjon til havs, samt land- og kystbasert aktivitet). I tillegg er miljøkonsekvenser av ytre påvirkning fra klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning utredet. Figur 7.1 viser trinnene i utredningsarbeidet.

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet

Påvirkning og miljøkonsekvenser er beskrevet for dagens aktivitetsnivå og så langt mulig for et fremtidsbilde (2030). Vurderingen av miljøkonsekvenser er basert på:

• informasjon om de enkelte påvirkningene i utredningsområdet (hvor og omfang)

• kunnskap om økosystemets sårbarhet for ulike påvirkninger

• kunnskap om forekomster av arter og naturtyper

Det er foreslått og delvis anvendt en tredelt skala for vurdering av påvirkning og konsekvens (stor – middels – liten påvirkning eller konsekvens). Vurderingene reflekterer det som er normal praksis i de ulike forvaltningsetatene ved konsekvensvurdering av ulike typer påvirkninger på ulike deler av økosystemet. Der hvor man har god kunnskap om påvirkning og konsekvenser, er skalaen lettere å bruke enn der hvor kunnskapen er mindre. I mange tilfeller mangler kunnskap om biologiske effekter av en påvirkning. Mens det foreligger velutprøvde skalaer for å vurdere for eksempel konsekvenser av fiskeriaktivitet på bestander som høstes og miljøkonsekvenser av akutte oljeutslipp, må vurderingene for en del andre tema baseres på kvalitative faglige vurderinger. Mangel på kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand medfører også usikkerhet når man skal vurdere miljøkonsekvenser.

Ved et så variabelt kunnskapsgrunnlag, har det vært helt avgjørende at grunnlaget for vurderingene og usikkerhet er beskrevet. Dette er informasjon som er tilgjengelig i sektorutredningene og i andre underlagsrapporter (se vedlegg 1).

Hvordan samlet belastning vurderes

Et viktig formål med helhetlig og økosystembasert forvaltning er å se på effekten av den samlede belastningen på miljøet. Det er vanskelig å vurdere den samlede belastningen på et stort og komplekst økosystem. Ulike deler av økosystemet er utsatt for ulike påvirkninger og ulike påvirkninger kan både ha motvirkende og samvirkende effekter på økosystemelementer.

De aktuelle påvirkningene og konsekvensene fra de ulike sektorene er av så ulik karakter at det i dag ikke er mulig å gjøre eksakte oppsummeringer av belastning på tvers av geografisk skala og på tvers av ulike påvirkninger. Ved å anvende en felles mal i utredningsarbeidet, har det likevel vært mulig å sammenstille informasjon om påvirkning og konsekvenser på en systematisk måte.

I den videre fremstillingen i dette kapittelet gis en vurdering av de ulike typene påvirkning i og i tilknytning til forvaltningsplanområdet (kapittel 7.3) og hvordan de virker på de enkelte delene av økosystemet (kapittel 7.4). En slik tilnærming er i samsvar med prinsippet om samlet belastning og økosystemtilnærming i naturmangfoldloven.

7.3 Konsekvenser av ulike påvirkninger

I utredningene er påvirkninger på miljøet gruppert i forhold til hovedtyper av påvirkning. For hver av disse påvirkningene er det lagd en tabell som sammenfatter de sektorvise konsekvensvurderingene av dagens aktivitet. Sektorer som ikke er nevnt i disse tabellene har ikke målbar påvirkning eller miljøkonsekvens. Tabell 7.1 gir en oversikt over hvilke av påvirkningene som er utredet for hvilke sektorer. Når samlet belastning vurderes, ses denne informasjonen i sammenheng med miljøbelastning som allerede har skjedd eller kan skje i fremtiden.

7.3.1 Biologisk påvirkning

Den største biologiske påvirkningen er den tilsiktede beskatningen av kommersielle fiskebestander. Høsting av fiskebestandene er en villet og styrt belastning på økosystemet, men kan gi miljøkonsekvenser som knytter seg til ikke bærekraftig beskatning og redusert reproduksjonsevne hos enkelte arter. Hovedkonklusjonen fra sektorutredningen for fiskeri er at de fleste fiskebestandene forvaltes bærekraftig. Miljøkonsekvensen av høsting på disse artene er derfor vurdert som liten. For makrell og dypvannsreke er det imidlertid risiko for at høstingen ikke er bærekraftig (se tabell 7.2), mens det for torsk og tobis fremdeles er gytebestander under kritisk lavt nivå, selv om høstingen nå er vurdert til å være bærekraftig. Tobisbestandene på Vikingbanken og rundt Vestbanken og Outer Shoal var utsatt for overbeskatning gjennom mange år. Beskatningen skjer nå i henhold til føre-var rådgivningen fra ICES, og det har ikke foregått høsting her siden 2004 på grunn av usikkerhet om bestandssituasjonen. Det er fremdeles lav biomasse av tobis på noen av de øvrige tobisfeltene. Miljøkonsekvensen av dagens fiske på tobis vurderes som liten til middels. Makrellfeltet sørvest i forvaltningsplanområdet er et viktig gyteområde. I havområdet som sådan er bestanden over føre-var-nivå, men mangelen på en helhetlig kyststatsavtale og store islandske og færøyske kvoteøkninger medfører at uttaket er vesentlig høyere enn anbefalt av ICES. Undersøkelser som er gjort av Norge, Island og Færøyene tyder imidlertid på at bestanden fortsatt er i god forfatning.

Fiskeriaktivitet påvirker primært arten det fiskes på, men kan samtidig påvirke andre fiskearter, sjøfugl og marine pattedyr som fanges som bifangst. Høsting av fisk kan også påvirke sjøfugl indirekte ved at sjøfuglenes næringstilgang endres. Konsekvensene av denne typen påvirkning er vurdert som middels, men her understrekes det at det er mangel på kunnskap og at vurderingene derfor er usikre.

Introduksjon av fremmede arter har potensial for å være en stor påvirkning, som også kan ha effekter på økosystemnivå. Utfordringene i forvaltningsplanområdet er først og fremst knyttet til skipstrafikk; flytting av arter med ballastvann og som begroing på skipsskrog. Sektorutredningen for skipstrafikk konkluderer med at sannsynligheten for at en invaderende art etablerer seg er liten, men at miljøkonsekvensen kan være store dersom det likevel skjer.

Den biologiske påvirkningen fra fiskeriene fremover mot 2030 vil blant annet avhenge av EUs nye fiskeripolitikk. Utvikling av redskapsteknologi vil ha betydning for å redusere uønsket bifangst. Et internasjonalt regelverk for håndtering av ballastvann er nå i ferd med å komme på plass. Dette vil bidra til å redusere sannsynligheten for innvandring av fremmede arter.

7.3.2 Miljøfarlige stoffer – en utfordring i Nordsjøen og Skagerrak

Det er en nasjonal målsetting at utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø, kontinuerlig skal reduseres i den hensikt å stanse utslippene innen 2020. På lengre sikt er målet at konsentrasjonene av naturlig forekommende farlige stoffer i miljøet skal tilbake til bakgrunnsnivå og at konsentrasjonen av menneskeskapte stoffer skal være så nær null som mulig (St.meld. nr. 14 (2006–2007)).

Miljøgifter tilføres økosystemet fra mange ulike kilder og påvirker alle deler av økosystemet. Det måles bekymringsfulle nivåer av miljøgifter både i fisk, sjøfugl og sjøpattedyr, som er særlig utsatt fordi dette er organismer høyt oppe i næringskjeden. Konsekvensene av miljøgifteksponering er nesten aldri akutt forgiftning, men risiko for senskader eller langsiktige effekter. De kan for eksempel påvirke arters evne til å forplante seg og til å overleve. Dette er en bekymring for marine organismer og økosystemet som helhet. Forhøyede nivåer av fremmedstoffer i sjømat utfordrer også mattryggheten (jf. kapittel 3.2.2). Å sikre trygg sjømat gjennom overvåking av fremmedstoffinnhold og gjennomføring av tiltak for å redusere innholdet er viktig både for forbrukeren og fiskerinæringen.

Skipstrafikk, petroleumsvirksomhet, industri og næring på land og langs kysten, samt langtransporterte forurensninger med luft- og havstrømmer bidrar med tilførsler av miljøfarlige stoffer til Nordsjøen og Skagerrak. Fordi miljøgifter akkumulerer i næringskjeden, er konsekvensene av både langtransporterte tilførsler og tilførsler fra land- og kystbasert aktivitet vurdert som middels for sjøfugl, marine pattedyr, fisk og sjømattrygghet. Regulære utslipp fra skipstrafikk og petroleumsvirksomhet vurderes hver for seg å ha små miljøkonsekvenser (tabell 7.4). Alle utslipp, selv om de er små, bidrar likevel til den samlede belastningen på havområdet. På grunn av miljøgiftenes iboende egenskaper (persistente, bioakkumulerende og giftige) og ut fra et føre-var prinsipp arbeider både miljøvernmyndigheter og sektorene for at utslipp av slike stoffer stanses eller reduseres til et minimum.

Det forekommer ulovlige utslipp av olje og søppel fra skip, men man har liten kunnskap om mengde og hyppighet av denne type utslipp. Konsekvensene av utslipp vil variere avhengig av utslippssted og -tid. Det er større risiko for skadelige effekter hvis påvirkningen skjer på et tidspunkt der organismen er mer følsom for miljøgiftpåvirkningen, slik som på fosterstadiet eller i tidlige utviklingsfaser.

Reduserte utslipp av miljøfarlige stoffer fra petroleumsvirksomheten

Regulær petroleumsvirksomhet, med tilhørende planlagte og tillatte utslipp og forbruk av kjemikalier, vurderes å medføre kun små miljøkonsekvenser. Utslipp av renset produsert vann innebærer betydelige utslipp til sjø, men med avgrensede negative miljøvirkninger i umiddelbar nærhet til utslippspunktet. Det forventes kun virkninger innenfor et område på få hundre meter. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til langtidsvirkninger av (renset) produsert vann, blant annet knyttet til effekter av samlet påvirkning. I Norges forskningsråds oppsummering av 10 års forskning påpekes at selv om det ikke er påvist virkninger på bestandsnivå, så kan ikke virkninger på populasjons- og økosystemnivå utelukkes (se boks 7.2).

Arbeidet med utfasing av bruk og utslipp av tilsatte miljøfarlige kjemikalier innenfor petroleumsvirksomheten har kommet langt. I tråd med målet om nullutslipp til sjø (boks 7.1) er det stadig mindre bruk og utslipp av de mest miljøfarlige tilsatte kjemikaliene på norsk sokkel (figur 7.2). Nullutslippsmålet anses som oppfylt når det gjelder utslipp av tilsatte miljøfarlige kjemikalier. Utslipp av stoff på prioritetslisten på norsk sokkel fra oljeindustrien utgjør lite i forhold til de nasjonale utslippene. Ingen av stoffene utgjør mer enn 4 % av de nasjonale utslippene av helse og miljøfarlige stoffer. Arbeidet med å redusere bruk og utslipp av denne typen kjemikalier fortsetter. Av sikkerhetsmessige og tekniske hensyn vil det fortsatt være noe bruk og utslipp av disse stoffene til sjø også i årene som kommer.

Kilde: EnvironmentWeb

Utslipp av PAH og olje

Miljøgiften PAH (polyaromatiske hydrokarboner) er naturlig bestandel i kull og olje og dannes også ved blant annet forbrenning av fossilt brensel og trevirke. Atmosfæriske tilførsler er den største kilden til PAH i forvaltningsplanområdet. Overvåking av luft og nedbør viser ingen nedgang siden 2008.

Petroleumsvirksomhet er også en vesentlig kilde til PAH i forvaltningsplanområdet ved utslipp via produsert vann. Disse utslippene er ikke vesentlig redusert de siste 10 årene. Utslippene spres og fortynnes i vannmassene, og påvirkningen på organismer antas å begrense seg til området ut til 5–10 km fra plattformene. Konsekvensen for havområdet som helhet vurderes derfor som liten.

Det er også tilførsler av PAH fra land og med havstrømmer, samt utlekking av PAH fra sedimenter, men størrelsen på disse bidragene er usikre. Data for regulære utslipp av PAH og olje fra skipstrafikk mangler. Utslippene fra landbasert aktivitet i forhold til petroleumsvirksomhet er vist i tabell 7.3. De høyeste nivåene av PAH måles i de dype sedimentasjonsområdene i Skagerrak. I det faglige grunnlaget er det vurdert at dette vil kunne gi effekter på bunnsamfunn i området.

I forvaltningsplanområdet er operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet via produsert vann den største tilførselskilden til olje. Dette bidraget overstiger i et normalår tilførsler fra akutte utslipp fra både skipsfart og petroleumsvirksomhet. Reduksjon i utslipp av olje og naturlige forekommende miljøfarlige stoffer sammen med produsert vann har vært mindre enn næringens egen målsetting satt for nullutslippsarbeidet. Uten tiltak forventes oljeutslippet fortsatt å øke i noen år på grunn av økt mengde produsert vann.

Når det gjelder skipstrafikk er det lite data for regulære utslipp av olje, men en beregning av olje i lensevann fra skipstrafikk, basert på utseilt distanse og maksimalt tillatt utslipp, viser totalt utslipp i alle havområdene i størrelsesorden 0,9 tonn olje i 2006. Dette er betydelig mindre enn bidraget fra petroleumsvirksomhet og landbaserte kilder.

Langtransporterte tilførsler – en utfordring for Norge

Til tross for betydelige utslippsreduksjoner de siste årene fører mange menneskelige aktiviteter til utslipp av miljøfarlige stoffer, også til havområdene. De viktigste transportveiene for miljøgifter inn til havområdet er avsetning fra atmosfæren, tilførsler via havstrømmene og tilførsler fra landbaserte aktiviteter. For eksempel gjenfinnes miljøgiftene kvikksølv og PCB overalt i miljøet. Det meste kommer med havstrømmer og atmosfærisk transport (figur 7.3). I Skagerrak er også tilførsler fra land en viktig kilde til PCB. Stoffene gjenfinnes i marine organismer, og miljøkonsekvensen vurderes som middels. Målinger på luftmålestasjonen på Birkenes viser ingen nedgang i konsentrasjonen av kvikksølv eller PCB i luft, mens konsentrasjonen av kvikksølv i nedbør viser en nedadgående trend over de siste åtte årene. Det totale nedfallet av kvikksølv i Norge er beregnet til rundt 2,5 tonn per år. Det aller meste av dette skyldes utslipp fra andre land, særlig fra forbrenning av kull, naturlige kilder eller historiske kilder. For å redusere de nasjonale utslippene av kvikksølv er det allerede iverksatt en rekke tiltak deriblant et generelt forbud mot kvikksølv i forbrukerprodukter. De høye nivåene av kvikksølv i torsk understreker viktigheten av å få på plass en bindende global avtale for å redusere tilførselen av kvikksølv inn i forvaltningsplanområdet fra kilder utenfor Norge.

Kilde: Tilførselsprogrammet 2010. Tilførsler og miljøtilstand i Nordsjøen, Klif. TA-2810/2011

Ny kunnskap fører til at antallet stoffer som omfattes av målet om å stanse utslipp av miljøfarlige stoffer innen 2020 øker. Selv om regelverket i EU/EØS om registrering, vurdering, godkjenning og restriksjoner av kjemikalier (REACH) gjør at man i dag har bedre kontroll med de kjemikaliene som finnes på det europeiske markedet er det fortsatt mangelfull kunnskap om mange av kjemikaliene på markedet. Det produseres også hele tiden nye kjemikalier og produkter som kan inneholde miljøgifter. For å begrense skadene på miljøet mest mulig er det viktig å kunne identifisere nye miljøgifter på et tidlig tidspunkt, før alvorlige helse- og miljøeffekter oppstår.

Radioaktive stoffer

Det meste av radioaktiv forurensning til forvaltningsplanområdet stammer fra langtransporterte tilførsler. De viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Nordsjøen og Skagerrak i dag er restene etter nedfall fra atomprøvesprengningene på 1950- og 60-tallet, utslipp fra gjenvinningsanlegg for brukt kjernebrensel i Storbritannia og Frankrike og tilførsler av vann fra Østersjøen med innhold av radioaktive stoffer fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Utslipp fra petroleumsvirksomhet er en kilde til utslipp av naturlig forekommende lavradioaktive stoffer.

Utslippene fra nukleær virksomhet har siden 1970- og 80-tallet vist en nedgang, både som en følge av internasjonalt samarbeid, nasjonale reguleringer og bedre renseteknologi og avfallshåndtering. Unntaket er utslippene av tritium fra kjernekraftindustrien, som det ikke finnes renseteknologi for. Utslippene av det radioaktive stoffet technetium-99 fra gjenvinningsanlegget i Sellafield i Storbritannia ble, etter langvarig press fra norske og irske myndigheter, stanset i 2007 etter overgang til lagring av avfall på land. Dette har ført til nedgang i konsentrasjoner av stoffet i vannmasser og i marine organismer i hele Nordsjøen.

Petroleumsvirksomheten slipper ut naturlig forekommende lavradioaktive stoffer med produsert vann. Mengden av radioaktive stoffer i produsert vann avhenger av de geologiske forholdene og varierer derfor fra område til område. To installasjoner på Trollfeltet er de viktigste kildene. I henhold til nullutslippsmålet for radioaktive stoffer skal utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer reduseres gradvis slik at konsentrasjonen av stoffene i miljøet er nær bakgrunnsnivå innen 2020. Manglende renseteknologi gjør at utslippene har holdt seg på omtrent samme nivå de siste årene.

Radioaktive stoffer akkumuleres i ulik grad i marine organismer og i næringskjeden. Generelt for havområdet er det ikke forventet å finne økologiske effekter av nivåene av radioaktivitet, men disse konklusjonene er basert på et begrenset kunnskapsgrunnlag. Det er heller ikke antatt at dosen til menneske ved inntak av sjømat forurenset med radioaktive stoffer vil overskride grenseverdier for konsum. Det er et stort behov for å se nærmere på opptak, akkumulering og mulige effekter av radioaktiv forurensning i havmiljøet.

Prognose for 2030

Siden en stor andel av miljøgiftene som tilføres havområdet er langtransportert, vil utviklingen når det gjelder internasjonale reguleringer av utslipp være av stor betydning for tilførslene til forvaltningsplanområdet fremover. I et 20-årsperspektiv er det sannsynlig at tilførsler og nivåer av allerede regulerte stoffer vil synke, mens tilførslene av en del nye, uregulerte stoffer vil øke inntil eventuelt nye reguleringer er gjennomførte i praksis. Et stort usikkerhetsmoment er hvordan klimaendringer vil slå ut på tilførsler, omsetning og nedbrytning av miljøgifter. Disse endringene kan føre til at effekten av internasjonale utslippsreguleringer blir mindre, blant annet ved at miljøgifter som er lagret i sedimenter kan bli mobiliserte, og at effektene på marine organismer kan bli større.

7.3.3 Konsekvenser av akuttutslipp

I det faglige grunnlaget er ulike scenarioer for uhellshendelser som kan medføre utslipp av olje, kjemikalier, samt radioaktivt avfall utredet. Type utslipp, tidspunkt for hendelsen og hvor den inntreffer har også stor betydning for mulige miljøkonsekvenser. Usikkerheten i vurderingene av miljørisiko er relativt stor, både på grunn av kunnskapsmangler og fordi det er et begrenset utvalg scenarioer som er utredet for de ulike sektorene.

Tabell 7.5 sammenstiller vurderingen av miljøkonsekvenser av de utredede akuttutslippene. Resultatene som er framstilt i tabell 7.5 er basert på faggruppens faglige vurdering der et felles vurderingssystem (liten-middels-stor) for konsekvenser er benyttet for alle påvirkninger. Disse vurderingene må ses i sammenheng med omtalen av konsekvensene av akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten i kapittel 6.2.3, som er mer nyanserte, og som er fremkommet ved bruk av metodikk for beregninger av risiko for miljøpåvirkninger basert på kategorier for bestandstap og resitusjonstid.

Prognose mot 2030

Mot 2030 forventes det ikke vesentlige endringer i sannsynlighet for ulykke som kan medføre akuttutslipp. Aktivitetsnivået i petroleumsnæringen forventes å holde seg relativt stabilt. Forebyggende sjøsikkerhetstiltak vil kunne kompensere for økning i skipstrafikken. Usikkerhet knyttet til fremtidig miljørisiko er likevel stor, fordi usikkerheten i miljøverdienes utbredelse, tilstand og sårbarhet er betydelig. Fremtidig miljørisiko vil også påvirkes av endring i lokalisering av næringsaktiviteten.

7.3.4 Påvirkning fra næringsstoffer og organisk materiale

Overgjødsling i kyst- og fjordområder kan oppstå som følge av avrenning fra jordbruksarealer, industri og kommunalt avløp, samt utslipp av næringssalter fra fiskeoppdrett. I tillegg fraktes næringssalter fra sørlige Nordsjøen og Østersjøen til norskekysten med havstrømmer. I tråd med internasjonale forpliktelser har Norge de siste 20–30 årene iverksatt en rekke tiltak for å redusere de norske utslippene av næringssalter. De nasjonale tilførslene av næringssalter til Skagerrakkysten er redusert fra 1990 og frem til i dag. Tiltak er også gjennomført i andre land rundt Nordsjøen, noe som kommer Norge til gode. Langs Skagerrakkysten har næringssaltutslipp fra land fortsatt betydning for eutrofisituasjonen i fjordene og de indre kystområdene. I disse områdene er ytterligere tiltak nødvendig for å nå målet om god kjemisk og økologisk status innen 2021. Langs vestlandskysten har det vært en økning i menneskeskapte tilførsler av næringssalter, hovedsakelig som følge av økte utslipp fra akvakulturnæringen (figur 7.4). Beregninger for Hardangerfjorden og Boknafjorden indikerer at disse utslippene ikke er store nok til å ha vesentlig betydning for eutrofisituasjonen på regionalt nivå. Målinger av næringssalter i begge fjorder tyder på at verdiene ligger innenfor det man vil kunne karakterisere som meget god vannkvalitet i henhold til Klifs kriterier for vannkvalitet i de aller fleste tilfeller. Kunnskapen om miljøtilstanden langs kysten av Vestlandet er fortsatt mangelfull.

Ved ytre kyst og i åpne havområder er den direkte effekten av næringssalter og organisk materiale liten, og tilstanden der er vurdert som meget god (tabell 7.6). Næringssaltpåvirkning i indre områder langs kysten kan medvirke til tilslamming av sukkertareskog og bløtbunnsområder i fjorder. Dette kan føre til forringelse av oppvekstområder for fisk og dårligere fødetilgang for sjøfugl og dermed ha indirekte effekter i havområdet.

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet

Prognose frem mot 2030

I et 20-årsperspektiv vil klimaendringer kunne bidra til å øke næringssalttilførslene ved økt nedbør og flomsituasjoner. Samvirkende effekter mellom temperaturøkning og næringssalter antas å ha hatt konsekvenser for sukkertare (jf. kapittel 3.3.3). Med økende klimaendringer forventes flere virkninger av denne typen. Økt nedbør i form av regn i vinterhalvåret kan føre til økt avrenning og erosjon fra jordbruksarealer, og medføre økte tilførsler av næringsstoffer og partikler til vassdragene og videre til kysten.

7.3.5 Marin forsøpling

Marint søppel regnes som et globalt miljøproblem, og omfanget av problemet er økende, hovedsakelig fordi lite søppel fjernes fra havet. De fleste aktiviteter i og i tilknytning til havområdet bidrar til marin forsøpling, selv om forsøpling til havs er forbudt i både nasjonale og internasjonale lovverk og både næringer og privatpersoner har egeninteresse i et rent havområde. Nasjonalt slår forurensningsloven fast at det er et alminnelig forbud mot å deponere avfall slik at det oppstår forsøpling. Forbudet gjelder både på land og i sjø.

FNs sjøfartsorganisasjons (IMOs) konvensjonen om hindring av forurensning fra skip (MARPOL-konvensjonen) forbyr alt utslipp av avfall fra skip. Både ulovlig utslipp av søppel fra skip i Nordsjøområdet, og kanskje i enda større grad utslipp fra skip utenfor Nordsjøen, er kilder til marint søppel som kan drive over store områder. Mesteparten av marint søppel kommer fra land. Søppel som hensettes ulovlig eller uforsiktig nær strender og elveløp kan skylles ut i forbindelse med vårflommer o.l. Søppel fra industri og søppelfyllinger kan fraktes med vind og overvann ut til kyst- og havområder. Også partikler fra veitrafikk (asfaltpartikler, gummipartikler mv) gjenfinnes i havområdet på grunn av avrenning og utslipp av overløpsvann. Langtransportert søppel som fraktes inn i forvaltningsplanområdet med havstrømmer antas å stå for en vesentlig del av den totale mengden søppel. Her bidrar også de store europeiske elvene som renner ut i sydlig del av Nordsjøen.

Utrangerte og kasserte fritidsbåter kan bli et stort miljøproblem i årene fremover. Beregninger viser at langt flere båter kasseres ulovlig enn det som mottas på godkjente avfallsmottak. Kasserte fritidsbåter inneholder en rekke miljøfarlige komponenter som kan representere en betydelig forurensningsfare. Ulovlig hensetting av kasserte fritidsbåter er også dårlig utnyttelse av material- og energiressursene i avfallet. Det forventes at antallet fritidsbåter vil stige betydelig fremover, og miljøproblemet vil øke om kasserte fristidsbåter ikke håndteres på en miljømessig forsvarlig måte.

Tap av fiskeredskap, både fra yrkes- og fritidsfiskere kan være en viktig kilde til marint søppel. Noe ender som strandsøppel, mens mye antas å bli værende igjen i havet. Tapte fiskegarn, teiner og ruser kan fortsette fangsten av både dyr og fisk i lang tid etter at de er kommet på avveie (spøkelsesfiske). Det er ikke gjort noen omfattende undersøkelse av omfanget av dette i forvaltningsplanområdet. Fiskebåter kan til tider få søppel i trålen og på andre måter fiske opp marint søppel fra havet. I dag er det få eller ingen insentiver for å sikre at søppelet tas opp i fiskebåter eller andre fartøyer og blir brakt til land for behandling. Det er stor variasjon mellom havnene med hensyn til tilrettelegging for å kunne levere inn avfall som har blitt samlet opp fra havet.

Hvert år dør eller skades et betydelig antall sjøfugl, marine pattedyr og fisk av marint søppel enten fordi de spiser det, eller på annen måte kommer i kontakt med det (se boks 7.3). Tabell 7.7 gir en oversikt over konsekvenser av marint søppel. I tillegg kommer negative økonomiske og sosiale konsekvenser, som kostnader til opprydning, skader på båter, tapt fiskeutstyr og reduksjon av friluftsopplevelser. Kyststrekningen i forvaltningsplanen er en viktig fritidsarena for menneskers trivsel, og søppelet er både et estetisk problem og et problem for ferdsel og opphold langs kysten. Det er anslått at ca. 15 % av det marine søppelet skylles opp på land, at 15 % flyter i havet og at hele ca. 70 % ender på havbunnen. Disse tallene er imidlertid i liten grad verifiserte gjennom konkrete undersøkelser.

Boks 7.3 Skader av marin forsøpling på marint dyreliv

Marin forsøpling utgjør en trussel mot det marine miljø og kan føre til betydelige skader på marint dyreliv:

• Indre effekter: Søppel som forveksles med mat kan føre til opptak av miljøgifter fra plast, kvelning, kuttskader i mage og tarm, blokkeringer av luftveier og spiserør, samt hindring av normal fordøyelse.

• Ytre effekter: Gjenstander som setter seg fast rundt kroppen til et dyr vil kunne føre til kvelning, drukning, hindre dyret å søke etter mat slik at det sulter i hjel, kuttskader med mulige komplikasjoner som infeksjoner, samt hindring av vekst.

• Spøkelsesfiske er et uttrykk som beskriver tapte eller dumpede fiskeredskaper som er fiskbare i lang tid etter de er tapt.

• Marint søppel kan utgjøre en ekstra belastning for arter som fra før er i en presset bestandssituasjon. For eksempel for truede fuglearter som alkefugler.

• Marin forsøpling kan være en faktor som sammen med andre påvirkninger fører til at den samlede belastningen blir for stor.

Kilde: Foto: Morten Ekker

Generelt er kunnskapen om omfanget av marin forsøpling er mangelfull, dette gjelder også den relative betydningen mellom internasjonale og nasjonale kilder. I faktagrunnlaget vurderes de sektorvise påvirkningene hver for seg å ha liten konsekvens, med unntak av langtransporterte tilførsler, som har middels konsekvens for sjøfugl. Vurderingen er basert på at vi finner betydelige mengder plast i magen til sjøfuglen havhest, og at vi ikke har oppnådd OSPARs økologiske kvalitetsmål knyttet til innhold av plast i magen til døde sjøfugler (se tabell 7.7).

Samlet sett utgjør marint søppel et betydelig miljøproblem i forvaltningsplanområdet og det er nødvendig med tiltak for både å få mer kjennskap til omfanget av søppel, for å redusere mengden av marint søppel som til enhver tid tilføres naturen og for å fjerne mest mulig av det som allerede befinner seg der.

Boks 7.4 Rydding av marint søppel

Engasjementet rundt marin forsøpling i Norge er stort. Søppelet er godt synlig der folk ferdes langs kysten, og bidrar til å redusere friluftsopplevelsen. Mange ildsjeler, foreninger og organisasjoner gjør en betydelig innsats for å fjerne søppel fra det marine miljø gjennom frivillige ryddeaksjoner. «Strandryddedagen» er et prosjekt initiert av Hold Norge rent, som arrangeres årlig over hele landet, og som bidrar til å samordne innsatsen til en nasjonal dugnad. I tillegg leder Statens Naturoppsyn og fylkesmennene arbeidet med systematisk å rydde vernede områder og offentlige strender for søppel. Dette arbeidet blir ledet av. Skjærgårdstjenesten utøver oppsynsoppgaver og rydder søppel i naturvernområder. Fiskeridirektoratet foretar årlig opprydning av tapte fiskeredskaper langs kysten, og fjerner vesentlige mengder med spøkelsesgarn og annet fiskerirelatert søppel. Dagens aksjon drives fra Mørekysten og nordover. Videre er friluftsrådene viktige bidragsytere med sin innsats ved opprydning, registrering og spredning av kunnskap.

Kilde: Foto: Oslofjordens friluftsråd

7.3.6 Fysisk påvirkning som arealbeslag og bunnpåvirkning

I utredningsarbeidet er følgende typer bunnpåvirkning vurdert: fysisk påvirkning på havbunnen som arealbeslag, tildekking, forsegling og nedslamming av havbunnen, samt bunntråling. Det foregår normalt ikke mudring og dumping av mudringsmasser i forvaltningsplanområdet. Installasjoner på havbunnen vil over tid bli tilgrodd med marine organismer og fundamentene vil kunne virke som kunstige rev. Virkningene er svært lite kartlagt. Tabell 7.8 gir en oversikt over konsekvenser av bunnpåvirkning.

Aktiviteter som påvirker havbunnen er spredt rundt i store deler av forvaltningsplanområdet (figur 7.7). Bunntråling er den aktiviteten som har størst omfang, og konsekvensen av denne aktiviteten er vurdert å være fra middels til stor i områder som overtråles ofte. Bunntrålaktivitet har pågått i stor skala i Nordsjøen og Skagerrak i over 100 år. Aktiviteten påvirker store arealer av bløtbunn, både i relativt grunne områder og særlig nedover sidene i Norskerenna. Trålingen kan skade eller ødelegge viktige leveområder og medføre at bunndyrsamfunnene endrer karakter. Effekten av bunntråling er størst de første gangene området tråles, hvor man antar at arter som ikke er robuste mot aktiviteten gradvis forsvinner. Konsekvensene av uttak og ødeleggelse av sentvoksende skjell og fastsittende organismer vil bestå over lang tid i og med at organismene vokser svært sakte. Det vil imidlertid etableres bunnsamfunn som er robuste mot trålaktivitet, og disse vil være forholdsvis stabile så lenge aktiviteten opprettholdes.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning, Oljedirektoratet og Fiskeridirektoratet.

I sektorutredningen for petroleumsvirksomhet er miljøkonsekvensen av bunnpåvirkning vurdert som liten og avgrenset. Deponering av borekaks fra olje- og gass aktivitet er begrenset til en liten del av sokkelen. Samlet kontaminert areal rundt innretningene på norsk sokkel i Nordsjøen utgjør ca. 90 km². Samlet areal hvor bunnfaunaen er påvirket rundt innretningene i Nordsjøen er beregnet til ca. 10 km². Dette påvirkede arealet er hovedsakelig et resultat av tidligere utslipp av borekaks med vedheng av oljebasert borevæske og viser seg i form av forhøyede verdier av hydrokarboner og forstyrret faunasammensetning i sedimentene. Laboratorieforsøk har imidlertid vist at også utslipp av borekaks med vannbasert borevæske kan gi effekter på bunnfaunaen, begrenset til et område innenfor 250 meter fra innretningene. Det er imidlertid mindre kunnskap om effektene av borekaks på sårbare bunnsamfunn og fiskearter som lever i og på sedimentet, slik som tobis.

Flere andre aktiviteter bidrar med ulike typer fysisk påvirkning, men i mindre omfang. Eventuell etablering av vindkraft til havs kan føre til både tap og tilvekst av habitat. Det er imidlertid ingen av områdene som er vurdert i den strategiske konsekvensutredningen som vurderes å ha vesentlige negative konsekvenser for bunnsamfunn.

Påvirkning i særlig verdifulle og sårbare områder

Fysisk påvirkning i form av bunntråling foregår i særlig verdifulle og sårbare områder som Karmøyfeltet, Siragrunnen, Transekt Skagerrak, Ytre Oslofjord og tobisfeltene helt sør i forvaltningsplanområdet (jf. figur 3.15). Eventuelle aktiviteter som medfører påvirkning i form av arealbeslag i tobisfeltene vil kunne begrense omfanget av egnet bunnsubstrat for tobisbestanden, og dermed begrense leveområdet for en viktig nøkkelart.

Det er i dag strenge restriksjoner på bruk av bunntrål i territorialfarvannet. Utviklingen innen fiskerinæringens redskapsbruk vil mest sannsynlig gå i retning av redskaper som gir mindre påvirkning på bunnen enn de redskapene som benyttes i dag.

7.3.7 Påvirkning fra støy

Undervannsstøy er en problemstilling som har fått økende oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt de siste årene. Mange former for marint liv bruker lyd som sin primære kommunikasjonsmåte, til å lokalisere en make, til å søke etter bytte, til å unngå rovdyr eller farer og til navigasjon. Aktiviteter som genererer undervannsstøy kan påvirke disse funksjonene. Kilder til undervannsstøy kan enten være impulsstøy som sprengning, påling, seismikk og sonar, eller vedvarende lavfrekvent støy, som fra skipspropeller, vindturbiner, kabler og boring. Vann er et godt medium for overføring av lyd. Lyden går fire ganger så fort i vann som i luft. Fordi lyd transporteres veldig effektivt under vann, kan det geografiske området som influeres av lydforurensning være omfattende.

Både sjøpattedyr og fisk påvirkes av støy. Ulike arter reagerer ulikt, og noen livsstadier er mer sårbare enn andre. For fisk er man for eksempel mest bekymret for støy under gyting og gytevandring. Støy vurderes også som et større problem for sjøpattedyr enn tidligere antatt. Responser som sterk unnvikelse, endring i kommunikasjon og akutt stopp i beiting kan forekomme selv ved lave lydnivåer.

Tabell 7.9 gir en oversikt over konsekvenser av støy.

Ingen av sektorene oppgir at støypåvirkning fra deres aktivitet har stor konsekvens. Direkte effekter vurderes å være lokale, mens adferdsendringer på grunn av støy med skremmeeffekter trolig kan inntre også på lengre avstander. Både sjøpattedyr og fisk påvirkes av støy. Larver nær lydkilden er utsatt for skade. Kunnskap om effekter av lavfrekvent støy for kommunikasjon mellom sjøpattedyr er også mangelfull. Fordi det forventes en generell økning i menneskelig aktivitet, forventes også en økning i undervannsstøy i årene fremover.

Kunnskapen er begrenset om hvor stor den samlede støypåvirkningen i Nordsjøen og Skagerrak er.

7.3.8 Globale utslipp av CO₂ og andre klimagasser

Klimaendringer som følge av globale utslipp av klimagasser påvirker havmiljøet. Utslipp av CO₂ medfører i tillegg forsuring av havet. Både klimaendring og havforsuring kan føre til omfattende endringer i de marine økosystemene. Tabell 7.10 gir en oversikt over konsekvenser av klimaendringer og havforsuring fremover mot 2100.

Klimaendringer

Klimaet i Nordsjøen er i endring. Mesteparten av den globale temperaturøkningen de siste 50 år skyldes menneskeskapte påvirkninger (IPCCs 4. hovedrapport, 2007). Klimagasser bidrar til konsekvenser på globalt nivå, og det er derfor ikke vurdert effekter av de lokale utslippene i Nordsjøen og Skagerrak. Konsekvenser av global oppvarming på marint miljø er derimot en svært viktig problemstilling i utredningsarbeidet. En rekke observerte endringer i utbredelse av fisk, plankton og bunnfauna og regimeskifter kan knyttes til klimaendringer, selv om det foreløpig er vanskelig å avgjøre hvor stor del av de observerte klimaendringene i Nordsjøen som er menneskeskapte.

I fremtiden vil trolig de menneskeskapte endringene dominere over naturlige svingninger. Da vil særlig endring i havtemperatur, lagdeling, sirkulasjon og havstrømmer kunne medføre effekter som vil kunne påvirke hele forvaltningsplanområdet i større eller mindre grad.

Det forventes at årsak-virkningssammenhengene av de menneskeskapte endringene blir tydeligere, og at endring i klima vil kunne få vidtrekkende konsekvenser for plankton, bunnlevende planter og dyr, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr i forvaltningsplanområdet. Konsekvenser kan blant annet bli at nye arter fra sørlige områder trekker inn i forvaltningsplanområdet og at nordlige arter trekker videre nordover. Slike endringer kan medføre at for eksempel byttedyr er på feil plass til feil tid, og på denne måten berøres også resten av næringskjeden.

Klimaendringer kan også ha konsekvenser for forurensningssituasjonen. Klimaendringene vil kunne påvirke nivåene, spredningen, tilførslene og faren ved utslipp av miljøgifter. Omfanget og betydningen av klimaendringene på miljøgifter er imidlertid vanskelig å forutsi. I verste fall kan nivåer av flere miljøgifter, både nye og gamle, øke. Slike endringer er allerede observert for noen miljøgifter i arktiske områder. Klimaendringene kan også påvirke giftigheten av selve miljøgiftene, deres oppkonsentrering i næringskjedene og hvor sårbare organismene er for miljøgiftene. Temperaturendringer vil kunne påvirke tilførsler, transport og effekt av næringssalter. Økt nedbør vil kunne føre til økt avrenning og raskere utvasking av næringssalter fra land, og remobilisering av næringssalter som er bundet opp i miljøet. Sammenhengene er komplekse, og kunnskapsnivået ennå utilstrekkelig. Det er vanskelig å forutsi presist og med sikkerhet både hvilken retning endringene vil ta, og hva konsekvensene vil kunne bli. Klimaendringer kan føre til at sårbarheten overfor andre påvirkninger øker.

Havforsuring

Det er påvist at pH i havoverflaten globalt har sunket med ca. 0,1 pH-enhet. Det er forventet at pH-reduksjonen vil øke i hastighet og omfang utover i århundret. Dette gir også endringer i metningsgraden for kalkmineraler som er en viktig byggestein i mange marine organismer. Det er foreløpig ikke påvist effekter av havforsuring i forvaltningsplanområdet. Med den pH-endring som er forventet i fremtiden er det imidlertid fare for store konsekvenser for enkeltarter, både direkte effekter av lavere pH, og indirekte effekter som følge av endret metningsgrad av kalkmineraler. Dette vil i sin tur kunne føre til store endringer i næringstilgang for andre organismer i havet. Det er også knyttet usikkerhet til om redusert pH kan gi konsekvenser gjennom påvirkning på næringsstoffsyklus, tilgjengelighet av mikronæringsstoffer og miljøgifter.

7.4 Samlet belastning på de enkelte delene av økosystemet

7.4.1 Konsekvenser av samlet belastning på plante- og dyreplankton

Tilstand

I havet, som på land, er det planteveksten (primærproduksjonen) som er grunnlaget for all biologisk produksjon. Forandringer i primærproduksjonen, eller i betingelsene for denne, vil få følger for alle høyere ledd i de marine næringskjedene. Mange av de samme faktorene som påvirker planteplankton, er også viktige for produksjon, artssammensetning og fordeling av dyreplankton. Endringer i tilgjengelig dyreplanktonbiomasse kan påvirke hele næringskjeden.

Det har de siste 20 årene vært en endring i artsammensetning av plante- og dyreplankton i forvaltningsplanområdet, blant annet som resultat av økt havtemperatur.

Årsaker og konsekvenser

Skipstrafikk, petroleumsvirksomhet, fiskeriaktivitet og langtransporterte forurensninger påvirker i liten grad planktonproduksjonen i Nordsjøen og Skagerrak. Akutt forurensning forventes heller ikke å medføre målbare konsekvenser.

Tilførsler av næringssalter og organisk materiale fra land- og kystbasert virksomhet vil kunne gi store konsekvenser for enkelte kystnære økosystemer og indirekte vil dette kunne ha konsekvens for havområdet.

Gjennom året og mellom år er det store variasjoner i artssammensetning og biomasse av planteplankton. Viktige og naturlige faktorer som påvirker dette er næringssalter, i tillegg til lys, temperatur, saltholdighet, omrøring av vannmasser, beiting og sedimentering på bunnen.

Endringer i klima vil kunne påvirke flere av disse faktorene, og dermed føre til endringer som forplanter seg oppover i næringskjeden. Allerede i dag ser man endringer i planktonmengde, -sammensetning og produksjonssyklus som i hovedsak tilskrives klimaendringer.

Utfordringer fremover

Fremover mot 2100 vil økt havforsuring og klimaendringer, med økning i havtemperatur og økt avrenning av næringssalter og organisk materiale fra land, kunne få store konsekvenser på utbredelsen av ulike plantonarter. Dette kan få store følger for alle ledd i næringskjeden.

Globale CO₂-reduksjoner vil være viktig for utviklingen fremover, i tillegg til internasjonalt samarbeid under blant annet EUs direktiv om nasjonale utslippstak for visse forurensende stoffer til luft og Gøteborgprotokollen som begrenser utslipp av gasser som kan bidra til sur nedbør og overgjødsling.

Til tross for nasjonale og internasjonale reduksjoner i utslipp av fosfor og nitrogen, er detfremdeles utfordringer knyttet til produksjon av planteplankton (høy primærproduksjon) og overgjødsling i enkelte kystnære områder og terskelfjorder. Endringer i de kystnære økosystemene vil kunne forsterkes av klimaendringer, og ha indirekte effekt på havområdet. Helhetlig forvaltning i tråd med vanndirektivet vil være et viktig virkemiddel fremover, både i Norge og EU.

7.4.2 Konsekvenser av samlet belastning på bunndyrsamfunn og naturtyper

Tilstand

Artssammensetningen i bunnsamfunnene er en viktig indikator på miljøkvalitet.

Kystovervåkingen viser at det er god tilstand for hard- og bløtbunnsamfunn i langs ytre kyst og positiv utvikling for bunnsamfunn i ytre Oslofjord, mens det er negativ utvikling for tareskogene i kystnære områder. Kunnskapen om naturtyper og bunnsamfunn i forvaltningsplanområdet er imidlertid begrenset. Dette vanskeliggjør vurderinger av de samlede belastningene på bunndyr og bunnsamfunn, inkludert i særlig verdifulle og sårbare områder.

Årsaker og konsekvenser

Den overvåking og de analyser som er gjort på data fra Nordsjøen og Skagerrak peker på flere årsaker til endringer i bunndyrsamfunn. Eutrofiering og nedslamming er viktige påvirkninger av bunndyr og bunnsamfunn i kystnære strøk. For øvrig anses påvirkningen fra utslipp av næringssalter og miljøfarlige stoffer å ha liten konsekvens. Fiskerier, og særlig bunntråling, har en betydelig påvirkning på bunnsamfunnene i deler av havområdet.

Petroleumsvirksomhet påvirker bunndyrsamfunn og bunndyr, men i begrenset utstrekning. Utslipp av borekaks ved lete- og produksjonsboring innen petroleumsvirksomhet, samt annen fysisk påvirkning på havbunnen er avgrenset til lokal påvirkning. Påvirkning som følge av bunnstoffer på skip er sterkt redusert som følge av nye tiltak i IMO.

Uhellsutslipp av olje forventes generelt sett ikke å medføre store konsekvenser på bunnsamfunn, men lokale konsekvenser kan forekomme, og konsekvenspotensialet avhenger av nærhet til grunne kystområder og hvorvidt det er potensial for kontaminering direkte på bunn (for eksempel ved skipsuhell). Ulykker som medfører utslipp av radioaktivt materiale vil kunne medføre konsekvenser for bunnsamfunn som kan vedvare over tid.

Habitatfragmentering og ødeleggelse av arters levested regnes i dag som en alvorlig trussel mot biologisk mangfold, også i havområdene. Særlig bekymring knytter seg til gravende og fastsittende arter, samt fisk med tilknytning til bunnen, slik som tobis. Slike arter er gjerne knyttet til helt spesifikke bunnforhold, og de er derfor sårbare for påvirkninger som endrer bunnkvaliteten og strømforholdene. Fiske med bunnredskap, bunninstallasjoner, ankerkonstruksjoner og rørledninger lagt på bunnen kan føre til slike endringer. Omfanget av marint søppel på havbunnen er dårlig dokumentert, men kan være et betydelig problem for bunndyr og arter som lever nær havbunnen.

Et av verdens største kjente innenskjærs kaldtvannskorallrev, Tisler-revet, finnes i den marine nasjonalparken ved Hvaler. For å beskytte korallforekomstene er det her innført restriksjoner på bruk av bunntrål. Behovet for å kartlegge tilstand og forekomst av sårbare og habitatdannende bunndyr som koraller og svamp er pekt på som et viktig kunnskapsbehov.

Utfordringer fremover

Det er vurdert at direkte og indirekte påvirkninger fra klimaendringer og havforsuring vil være av stor betydning fremover mot 2030 og 2100, og konsekvensene for bunnsamfunn kan bli store. Sukkertareskoger og koraller er blant de naturtyper som er sårbare blant annet for temperaturendringer. Tareskogene er viktige for naturmangfoldet, blant annet som oppvekstområde for fiskeyngel og beiteområde for flere sjøfuglarter. Korallrevene er viktige for naturmangfold og de marine ressursene. Både koraller og andre kalkdannende organismer vil være sårbare for økende grad av forsuring.

Situasjonen for bunnsamfunn frem mot 2030 vil avhenge av aktivitetsnivå i området og hvilke forvaltningstiltak som blir gjennomført. I områder med særlig verdifulle og sårbare bunnsamfunn vil utviklingen avhenge av den samlede belastningen og de krav som stilles til virksomhetene i og rundt slike områder. Forvaltningstiltak innenfor fiskeriforvaltningen vil kunne ha stor betydning for tilstanden i de bunnsamfunnene som i dag overtråles hyppig.

7.4.3 Konsekvenser av samlet belastning for fiskebestander

Tilstand

De siste ca 10 årene har det vært en bekymring for sviktende rekruttering til flere av de viktigste fiskebestandene i Nordsjøen. Flere marine fiskearter er vurdert som truet på Artsdatabankens rødliste. Tilførsler av miljøfarlige stoffer har gitt bekymringsfulle nivåer av enkelte miljøgifter i enkelte fiskeslag.

Årsaker og konsekvenser

Tilstanden i en enkelt bestand vil være bestemt av summen av en lang rekke påvirkningsfaktorer. I tillegg til høy beskatning av fiskebestander, peker fagrapportene på endringer i miljø, og særlig temperaturendringer og endringer i dyreplanktonsamfunn, som viktige påvirkningsfaktorer.

I en situasjon der en bestand er svekket og sårbar, vil selv mindre påvirkninger i negativ retning kunne ha stor betydning.

Det er målt høye nivåer av enkelte miljøgifter i enkelte fiskeslag fra Nordsjøen og Skagerrak, jf kapittel 3.2.2 og 7.2.2). Kunnskapen om langtids- og samvirkende effekter, og effekter av nye miljøgifter er mangelfull. Fysiske miljøforhold som temperatur, sjiktninger i saltholdighet, suspenderte partikler, næringstilgang og havforsuring har stor betydning for tidlige livsstadier av fisk. Klimaendringer kan også innvirke på overlevelse av tidlige livsstadier, vekst og kjønnsmodning. Mange arter fisk vil kunne flytte seg ut av områder med suboptimale forhold. Det er sett en mer nordlig utbredelse for flere torskefisk. Arter som er knyttet til spesielle habitater, slik som tobis, vil ikke kunne tilpasse seg på denne måten, og vil derfor være sårbare for klimaendringer og annen mer direkte påvirkning på det området de lever i.

Utfordringer fremover

Fremtidsbildene indikerer at det er utviklingen av klima og havforsuring som vil ha størst betydning for fisk fremover. Klimaendringene har ført til at kommersielt viktige arter som ansjos, sardin, st.petersfisk, svartfisk, mulle og havbrasme observeres oftere i Nordsjøen. Spesielt kan det tenkes at ansjos og sardin som er pelagisk stimfisk kan få betydning både for fiskeriene og økosystemet i Nordsjøen – Skagerrak. Samtidig kan et varmere klima føre til at i dag vanlige nordsjøarter vil kunne vandre ut av området.

Flere av fiskebestandene i havområdet forvaltes delt mellom Norge og EU og det samarbeides om forvaltningen av en rekke arter. Vellykket fremtidig fiskeriforvaltning er avhengig av at Norge og EU blir enige om felles forvaltningstiltak, og at disse implementeres i praksis. Det vil være av stor betydning om EU innfører et utkastforbud.

7.4.4 Konsekvenser av samlet belastning for sjøfugl

Tilstand

Flere sjøfuglbestander i Nordsjøen og Skagerrak er i nedgang på grunn av klimatiske og andre menneskeskapte forandringer som har ført til endrede næringsforhold. Dette gjelder både hekkende og overvintrende bestander, og både kystbundne arter og arter som beiter i åpent hav (pelagisk). Flere arter er oppført på Norsk Rødliste 2010 som truet.

Årsaker og konsekvenser

Faggrunnlaget skiller mellom direkte påvirkning på sjøfugl, slik som akutt forurensning, miljøgifter og forstyrrelser på hekkeplassene, og indirekte påvirkning gjennom endringer i næringsgrunnlaget. Det siste er komplekse sammenhenger, der menneskeskapte endringer gir dårligere betingelser for sjøfugl.

Nivåene av miljøgifter er høyest hos arter høyt oppe i næringskjeden. Måkene og storjo har de høyeste nivåene av persistente (lite nedbrytbare) organiske miljøgifter på norskekysten. Det antas at stormåkene, som kan oppsøke avfallsdeponier og tett befolkede områder, er mer utsatt for å få i seg miljøgifter enn de rent fiskespisende eller pelagisk beitende artene. I perioder med lite mat kan miljøgifter ha større negativ effekt på reproduksjon og overlevelse enn når fuglene har god mattilgang. Utslipp av næringsstoffer fra landbruk, kommunale avløp, akvakultur og kystnær industri kan ha direkte konsekvenser på kystbundne sjøfuglarter, gjennom muligheten for økt eutrofiering som igjen kan påvirke blant annet tareskogen og reduserer næringstilbudet.

Sjøfugl er en spesielt utsatt dyregruppe med hensyn til marin forsøpling, fordi de spiser plastfragmenter som forveksles med næring.

Boks 7.6 Plastbiter i sjøfuglmager

Havhest er en sjøfuglart som henter all sin føde i havet. I tillegg til levende fisk spiser den død fisk og fiskeavfall fra fiskebåter, som flyter i overflaten. Ofte forveksles flytende plastbiter med naturlig føde. Søppelet kan ha en form eller størrelse som gjør at det ikke passerer naturlig gjennom fordøyelsessystemet. Gjenstanden vil kunne gi ulike effekter alt etter hvor den setter seg fast. Den kan feste seg høyt i spiserøret og medføre kvelning. Den kan feste seg lengre ned i spiserøret eller magesekken og hindre videre inntak av føde eller hindre fordøyelsen. Dette vil etter hvert medføre død eller skader i fordøyelsessystemet. Små plastpartikler kan binde persistente organiske miljøgifter på plastoverflaten, og kan bidra til at disse miljøgiftene akkumuleres i den marine næringskjeden.

I en undersøkelse foretatt ved Lista i Sør-Norge, hadde 98 % av de døde sjøfuglene som ble funnet på stranda partikler av plast i magen. I gjennomsnitt inneholdt hver fugl 46 biter plast, som samlet veide 0,33 gram. For et menneske tilsvarer dette en stor middagstallerken med plastgjenstander.

Kilde: Foto: Jan van Fraeneker

Kyststrekningene i forvaltningsplanområdet er gjenstand for betydelig press med ferdsel av et stort antall ulike fritidsfartøy og i forbindelse med camping og badeliv, som kan forstyrre fuglene under hekking og bidra til redusert hekkesuksess. Dette gjelder spesielt de kystbundne artene. Forstyrrelse i hekketiden kan medføre at foreldrefugler forlater reiret og at reiret plyndres av andre arter, spesielt kråke- og måkefugler.

Sjøfugl er spesielt sårbare for akutt oljeforurensning. Tid og sted for utslippet, i forhold til forekomsten av fugl, er viktige faktorer ved siden av størrelsen på utslippet. Usikkerheten i skadeberegningene er dessuten stor. Mindre akuttutslipp som overlapper i tid og sted med et stort antall sjøfugl, kan drepe vesentlig flere individer enn store hendelser som ikke treffer betydelige konsentrasjoner av fugl. Etter Full City-havariet ved Langesund i 2009 ble det anslått at mellom 2000 og 2500 sjøfugl døde. Av disse var 1500–2000 individer ærfugl. Tapet av disse individene medførte i liten grad endringer på bestandsnivå.

Jakt er tillatt på et fåtall sjøfuglarter, og foregår særlig på artene ærfugl og storskarv. Årlig felles ca. 9000 ærfugl på Skagerrakkysten. Det er ikke jakt på sjøfuglbestandene hvor det er registrert nedgang i bestandene. I nordiske farvann har jakttrykket avtatt gradvis over mange år og er kraftig redusert som trussel for sjøfuglbestandene. Det er ikke indikasjoner på at dagens jaktnivå har noen vesentlig effekt på bestandene i norsk del av Nordsjøen og Skagerrak.

Sjøfugl tas også som utilsiktet bifangst, særlig i garnfiske. Omfanget av denne bifangsten er i dag ikke tilstrekkelig kjent. Bifangst av sjøfugl i fiskeriene har også betydelig oppmerksomhet internasjonalt, bl.a. la EU i 2012 frem en handlingsplan for reduksjon av slik bifangst.

Sjøfuglbestandene i Nordsjøen er i stor grad et resultat av høy primær- og sekundærproduksjon av plante- og dyreplankton, samt store bestander av små, pelagiske fiskearter som sild, brisling og tobis. Næringsvalget spenner over et vidt spekter av arter, og variasjonen kan være stor både gjennom året, mellom år og mellom regioner. I hekketiden driver flere sjøfuglarter næringssøk ut til ca. 100 km fra koloniene. Av sild er det særlig de yngre årsklassene som er viktig næring for sjøfuglene, ikke minst i åpent hav, mens tobis og brisling er attraktive næringsemner gjennom hele sin livssyklus på grunn av sin begrensede størrelse. Brisling og tobis er spesielt viktige for en rekke sjøfuglbestander langs kysten. Sild og brisling er viktige næringsemner for lomvi, alke og krykkje i Nordsjøen gjennom store deler av året, men også torskefisk som sypike, øyepål og unge årsklasser av sei utgjør en betydelig del av menyen for overvintrende alkefugler. I hekketiden er tobis et spesielt viktig næringsemne for ulike måkefugler (blant annet krykkje) og alkefugler. De kystnære bestandene av tobis blir ikke beskattet av fiskeriene.

Marine økosystemer er komplekse og i de fleste tilfeller er nedganger i sjøfuglbestandene sannsynligvis forårsaket av flere faktorer som virker samtidig. Å forstå disse komplekse effektene er en stor utfordring. Betydningen av indirekte klimavirkninger på sjøfuglbestander varierer geografisk og mellom arter. Varmere havvann fører til at organismer som raudåte, sild, makrell med flere endrer utbredelse. Bestander som er negativt påvirket av endringer i næringsgrunnlaget, er også mer sårbare for de direkte påvirkningsfaktorene.

Redusert tilgang på byttedyr er identifisert som en av årsakene til nedgangen i flere sjøfuglbestander de siste tiårene. Fiskeriene kan påvirke sjøfugl indirekte gjennom endringer i artssammensetning og mengde av potensielle byttedyr. Nordisk Ministerråds rapport «Action plan for Seabirds in Western-Nordic areas» fra 2010 inneholder en gjennomgang og evaluering av ulike typer påvirkninger på sjøfugl i Nordøst-Atlanteren, basert på informasjon fra nasjonale og internasjonale sjøfugleksperter. I denne gjennomgangen pekes det på tre generelle påvirkningsfaktorer som er av betydning for mange sjøfuglarter i store deler av dette havområdet. Disse faktorene er klimaendringer/ økt sjøtemperatur, konkurranse med fiskeriene og oljeforurensning. Matmangel forårsaket av konkurranse mellom sjøfugl og fiskerier er i rapporten identifisert som en viktig årsak til problemene for mange sjøfuglbestander der det fiskes på de samme bestandene som sjøfuglene har som næringsgrunnlag. Dette betyr ikke nødvendigvis at sjøfugl og fiskeriene konkurrerer om den samme fisken der og da. Konkurransen kan ofte være forsinket og indirekte, og vi trenger fremdeles mer kunnskap for å forstå mekanismene og kvantifisere sammenhengene. Det er etablert en arbeidsgruppe med sjøfugleksperter og havforskere som skal utrede sammenhengene mellom nedgangen i mange av sjøfuglbestandene og tilgangen på næring og foreslå eventuelle tiltak for å bedre næringstilgangen for sjøfugl.

Utfordringer fremover

En omfattende endring i klimaet vil ha vidtrekkende konsekvenser for sjøfuglenes artssammensetning og utbredelse i antall, tid og rom i Nordsjøen og Skagerrak. Tegn til slike endringer er allerede dokumentert både for sjøfugl og fisk i regionen. På grunn av sjøfuglenes begrensede aksjonsradius i hekkesesongen, hvor de er bundet til egg eller unger, er de spesielt sensitive overfor endring i tilgjengeligheten av byttedyr – uansett årsak.

Ved fremtidig etablering av vindkraftverk kystnært eller offshore i forvaltningsplanområdet vil det kunne være konflikter mellom vindkraftanlegg og sjøfugl på Frøyagrunnene og Olderveggen fordi disse ligger innenfor beiteområdene for rødlistede arter som lunde, lomvi, krykkje, makrellterne og teist i hekketiden. Også for trekkende arter vil slike anlegg utgjøre et potensielt problem. Det er også knyttet en viss usikkerhet rundt konsekvensene av anlegg i de øvrige foreslåtte vindkraftområdene. Konsekvensene for sjøfugl er særlig knyttet til direkte dødelighet på grunn av sammenstøt, forringelse og fragmentering av leveområder og forstyrrelser, spesielt i anleggsperioden, som gjør at fuglene unnviker eller flytter seg fra området.

Trusler overfor sjøfuglbestandene er ikke nasjonalt avgrenset, noe som kompliserer trusselbildet som de ulike sjøfuglbestandene er utsatt for gjennom forskjellige tider av året. Det kan derfor være påvirkninger utenfor utredningsområdet som har stor betydning for de bestandene som hekker i Nordsjøen og Skagerrak.

7.4.5 Konsekvenser av samlet belastning for marine pattedyr

Tilstand

Bestandene av hval i Nordsjøen og Skagerrak er stabile og fredning har ført til positiv utvikling for selbestandene, men steinkobbe er fremdeles vurdert som sårbar på Norsk rødliste 2010.

Årsaker og konsekvenser

Av kjente påvirkninger i Nordsjøen og Skagerrak, utsettes marine pattedyr for miljøgifter, marin forsøpling, samt støy fra sonar og propellslag. Det tas bifangst av sjøpattedyr, først og fremt i garnfiske. Som topp-predatorer, øverst i næringskjeden, er sjøpattedyr ofte utsatt for høye belastninger av miljøgifter i kroppsvev. Langtransporterte miljøgifter og tilførsler fra land- og kystbasert aktivitet er derfor vurdert å ha inntil middels konsekvens på sjøpattedyr. Generell kunnskap fra andre havområder viser at naturlig dødelighet, infeksjoner og redusert fertilitet kan kobles til miljøgifter. De vurderte uhellsscenariene viser at akutte oljeutslipp fra petroleumsvirksomhet kan medføre opp til middels konsekvens på sel (havert).

Utfordringer fremover

I tillegg til langtidseffekter av miljøgiftsbelastningen, vil situasjonen for marine pattedyr i fremtiden kunne forverres som følge av klimaendringene, og indirekte som følge av havforsuring. Usikkerheten i disse vurderingene er stor.

7.4.6 Konsekvenser av samlet belastning i kyst- og strandsone

Store deler av befolkningen langs Skagerrak- og Nordsjøkysten har et nært forhold til havet og kystsonen, blant annet gjennom rekreasjon og friluftsliv, yrkesfiske og fritidsfiske. Samtidig er miljøkonsekvensene av menneskelig virksomhet tydelige. Forurensning fra miljøgifter via industriutslipp, utslipp fra tettsteder og lekkasjer fra gamle utslipp i blant annet sedimenter i havneområder, har vært og er fortsatt et stort problem i mange kyst- og fjordområder. Mattilsynet har derfor gitt kostholdsråd/advarsel som fraråder befolkningen å spise lever fra selvfanget fisk innenfor grunnlinjen, det vil si i kystnære områder. I tillegg er det gitt kostholdsråd/advarsler for en rekke fjorder og havner som fraråder inntak av fisk og/eller skalldyr fanget i bestemte områder.

Marint søppel kommer drivende med kyststrømmen. På grunn av lokale vind-, strøm- og geografiske forhold, er enkelte lokaliteter særlig utsatte for opphoping av marint søppel og det foregår utveksling av søppel mellom de frie vannmasser og strandsonen. Fremtidige konsekvenser vurderes til middels.

Andre aktiviteter som påvirker miljøet i kyst- og strandsonen er ferdsel, friluftsliv og turisme – positive aktiviteter for mennesker, men negative for sjøfugl som lett kan forstyrres i sårbare perioder i hekketida. En annen påvirkningsfaktor er mink (fremmed art i Norge) som har spredt seg til mange øyer og kystområder, og som tar fugleegg i rugetida.. Hummer trues av lokal fangst med hummerteiner, mens kysttorsken er utsatt for hardt fiske. Strandsonen er også ekstra utsatt for invaderende arter fra brakkvannsområder gjennom båttrafikk i havneområder. Temperatur har tidligere begrenset spredningen av en del introduserte arter i skandinaviske vann, men med økt sjøtemperatur kan denne barrieren bli svekket både for alger og dyr.

Normal drift av petroleumsvirksomhet og skipstrafikk forventes ikke å gi miljøkonsekvenser for strand. Tilsvarende gjelder for fiskerivirksomhet. Akutt oljeforurensning som kan påvirke kystsonen har imidlertid stort potensial for negative konsekvenser i strandsonen. Økte næringssaltkonsentrasjoner og organisk belastning vil kunne gi direkte effekter på tare- og tangsamfunn, avhengig av topografi og strømforhold. Fremtidige konsekvenser for forvaltningsområdet er vurdert som middels. I tillegg til klimapåvirkning (økt sjøtemperatur), er økte tilførsler av næringsstoffer og nedslamming pekt på som sannsynlige årsaker til at sukkertare har problemer med å reetablere seg på Sørlandskysten. Dette er vurdert til å ha moderate konsekvenser for fiskespisende sjøfugler som søker næring i tareskogen. Eendringer av arter og habitater i strandsonen kan påvirke produksjon, erosjon og deposisjon i strandområder.

Eventuell fremtidig etablering av havvindanlegg i kyst- og strandsonen vil kunne ha ulike konsekvenser avhengig av lokalitet.

7.5 Samfunnskonsekvenser av forringet miljøtilstand

Det finnes betydelig kunnskap om miljøtilstanden i Nordsjøen og Skagerrak. Videre finnes det kunnskap om økosystemtjenestene vi får fra norske havområder, selv om det er mange kunnskapshull på området. Det er imidlertid svært begrenset kunnskap om nyttetapet (kostnadene) for samfunnet ved at noen marine økosystemer og økosystemtjenester er forringet.

Økosystemtjenester er goder og tjenester fra økosystemene som gir mennesker nytte. Fremtidige muligheter for verdiskaping og inntjening i næringer som fiskeri, havbruk, rekreasjon og turisme henger sammen med miljøtilstand. Også muligheten for fremtidig verdiskaping knyttet til genetiske ressurser og bruk av marine ressurser til farmasøytisk, kjemiske og bioteknologisk industri vil påvirkes av endringer i miljøtilstand og kvaliteten av de tjenestene som økosystemene gir.

I tillegg til disse synlige og godt kjente «økosystemtjenestene», finnes det mange mindre kjente goder som for eksempel havets nedbryting av skadelige organismer, opprettholdelse av stabiliteten i økosystemet og klimaregulering (se boks 7.7). Flesteparten av slike økosystemtjenester er fellesgoder (kollektive goder). De omsettes ikke i markeder og har dermed ingen markedspris. Dette betyr at kostnadene ved å ødelegge slike tjenester ikke inngår i bedriftskalkyler eller kommer frem i vanlige regnskap, i hvert fall ikke på kort sikt. Derfor er det større fare for at man forringer disse tjenestene og undergraver grunnlaget for fremtidig velferd. En hovedhensikt med forvaltningsplanen er å samordne og avveie ulike hensyn på en slik måte at også ikke-markedsomsatte tjenesters økonomiske verdi og økologiske betydning blir forvaltet bærekraftig.

Når det gjelder fisk og skalldyr, gjør forringet miljøtilstand at det ikke kan høstes like mye av de kommersielle artene som dersom tilstanden var bedre. I rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» er det årlige tapet i fiskerisektoren for alle norske havområder anslått til å være betydelig. Tap av sukkertareskoger og andre viktige biotoper kan gi betydelige fangstreduksjoner, både av kommersielle og ikke-kommersielle arter.

Giftige algeoppblomstringer og akuttutslipp av olje kan gi tap av fisk i oppdrettsanlegg. Generelt er sjømatnæringen avhengig av et godt internasjonalt omdømme. Næringens omdømme henger ikke direkte sammen med faktisk miljøtilstand, men uheldige episoder kan gi negative utslag på salg og inntjening. Kostnaden er vanskelig å forutsi.

Det er også vanskelig å beregne verdien av genetiske ressurser og ressurser for bioteknisk industri, fordi dette dreier seg om opsjonsverdier – verdier knyttet til mulig fremtidig utnyttelse.

Som det fremgår av kapittel 4, er det en betydelig verdiskaping og sysselsetting innen reiselivet i fylkene som grenser til forvaltningsplanområdet. Mye av dette reiselivet kan knyttes til kyst og hav, men det er likevel vanskelig å vurdere i hvilken grad redusert miljøtilstand innebærer et tap av produksjonsverdi og inntekt.

Et negativt trekk ved miljøtilstanden er de senere års tap av sukkertareskog i Nordsjøen og Skagerrak. I tillegg til å være leveområde for deler av dyrelivet i sjøen, binder sukkertaren karbon. Et regneeksempel basert på en CO₂-pris på 320 kroner per tonn viser at dagens reduserte utbredelse fører til redusert binding av klimagasser tilsvarende ca. 1 470 mill. kroner (jf. boks 7.8) pluss ca. 24–64 mill. kroner per år i form av redusert «sedimentsluk». Slike beregninger er sterkt avhengige av hvilke karbonpriser som anvendes.

Tapt produksjon av fisk, tapte rekreasjonsdager, tapt evne til karbonbinding osv vil være årlige tap som vil gjenta seg så lenge økosystemtjenesten og miljøtilstanden er forringet. Dersom tilstanden gradvis forbedres vil kostnadene som skyldes miljøforringelsen gradvis bli redusert inntil tilstanden er god. Dersom tilstanden blir dårligere, vil det årlige tapet kunne øke. Det nødvendige grunnlaget for å gjøre slike avveininger foreligger ikke, men det er likevel av interesse å se hvilken betydning god miljøtilstand og økosystemtjenester har for verdiskaping, fordi det vil ha betydning for de samfunnsmessige avveiinger som må gjøres.