2 Norsk næringsliv i dag

Ifølge Verdensbanken hadde Norge i 2011 verdens 24. største økonomi selv om vi bare er verdens 121. største land målt i antall innbyggere. Målt per innbygger har Norge den nest høyeste verdiskapingen i verden, kun Luxemburg har høyere. Verdiskapingen per innbygger var i 2011 86 pst. høyere enn gjennomsnittet for EU-landene og 46 pst. høyere enn i Sverige, og den har økt gradvis gjennom det siste tiåret.1 Forskjellen skyldes delvis den betydelig olje- og gassutvinningen på norsk sokkel, men dette utgjør bare 26 pst. av all norsk verdiskaping. Også Fastlands-Norge har en klart høyere verdiskaping enn gjennomsnittet i EU-landene.2

Norge har en av verdens høyeste sysselsettingsrater. Ifølge OECD var 75 pst. av den norske befolkningen mellom 15 og 64 år i arbeid fjerde kvartal 2012 sammenlignet med OECD-gjennomsnittet på 65 pst. Siden den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, er det skapt 345 000 flere jobber, jf. figur 2.1. Dette tilsvarer en økning på 14 pst.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Tabell 2.1 gir en oversikt over i hvilke sektorer sysselsettingsveksten har skjedd. Over 300 000 av arbeidsplassene som har blitt skapt, er i Fastlands-Norge, 25 000 arbeidsplasser er blitt skapt i direkte tilknytning til utvinning av råolje og naturgass inkludert tjenester. Størst er veksten innenfor offentlig forvaltning, helse- og sosialtjenester og privat tjenesteyting som forretningsmessig, faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, deretter innen bygg- og anleggsvirksomhet og varehandelen.

Næringslivet er i kontinuerlig endring. Målt i faste priser er norsk økonomi over sju ganger så stor i dag som i 1950. Næringssammensetningen har endret seg betraktelig i denne perioden. Som vist i figur 2.2, på begynnelsen av 1950-tallet arbeidet i underkant av 30 pst. av alle sysselsatte i primærnæringene. Det samme gjaldt sekundærnæringen med industrien. Siden den gang har andel sysselsatte i primærnæringen sunket til i underkant av 3 pst. og andel av sysselsatte i industrien til 17 pst. Andel av totalt sysselsatte i tjenestesektoren har hatt en kraftig vekst; fra 40 pst. i 1950 til 80 pst. i 2012.

Endringene i næringsstrukturen avhenger av mange faktorer. Konkurranse mellom bedrifter bidrar til at arbeidskraft og kapital flytter til områder av økonomien som gir høyere avkastning. Vi bruker kunnskap på nye måter, utvikler nye produkter og løsninger, jobber smartere og finner nye bruksområder. Produktivitetsveksten i primærnæringene og industrien har betydd at vi kan produsere det samme med færre antall hender; selv om sysselsettingen i disse næringene har falt, har ikke produksjonen falt. Effektiv og bærekraftig utnyttelse av naturressursene bidrar til en betydelig velferdsutvikling. Velstandsøkningen har ført til økt etterspørsel etter tjenester og i dag står denne næringen for om lag 77 pst. av BNP.

Kilde: Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 og Statistisk Sentralbyrå

Kilde: Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 og Statistisk Sentralbyrå

2.1 Norsk næringsstruktur

Mens vannkraften la grunnlaget for oppbyggingen av norsk industri i forrige århundre, har olje- og gassvirksomheten vært en viktig årsak til den sterke økonomiske veksten de siste tjue årene. Olje- og gassutvinning har stått for en økende andel av verdiskapingen i Norge siden 1970. I 2012 sto sektoren for 26 pst. av samlet verdiskaping i landet, se figur 2.4 som viser bruttoproduktet fordelt på næringer.

Næringslivets omstillingsevne har medvirket til betydelige endringer i næringsstrukturen over tid. I industrien fører mer effektive produksjonsmetoder, automatisering og bruk av ny teknologi til færre ansatte direkte knyttet til produksjonen. Økonomisk vekst og økt kjøpekraft har medvirket til økt etterspørsel etter private tjenester, reiselivs- og kulturprodukter. Aktiviteten i bygge- og anleggsnæringen er også i stor grad knyttet til det generelle aktivitetsnivået i økonomien og behovet for næringsbygg, boliger og infrastruktur.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Eiere

Det foreligger lite nyere forskning på omfanget av det statlige eierskapet sett i sammenheng med det private eierskapet i Norge. Foretaksstrukturen i norsk næringsliv er illustrert i figur 2.5. Som man kan se, er det størst andel aksjeselskap og enkeltpersonforetak.

Kun et fåtall av aksjeselskapene i Norge er notert på Oslo Børs. De fleste analyser som er foretatt, omfatter kun de børsnoterte selskapene. En nylig publisert bok «Eieren, styret og ledelsen. Corporate Governance i Norge», analyserer imidlertid drøyt 94 000 norske aksjeselskaper. Her vises det til at tre fjerdedeler av eiendelene og bortimot 90 pst. av sysselsettingen i aksjeselskapene i undersøkelsen er i selskaper som ikke er notert på børs. Av de undersøkte selskapene er to tredjedeler selskaper som er familieeid med mer enn 50 pst. av aksjene.3

Det foreligger ikke oppdaterte tall på den totale verdiskapingen i norsk næringsliv fordelt på eierskap. Tall fra 2003 anslår verdien av selskaper i norsk næringsliv til 2 700 mrd. kroner. Av dette utgjorde statens eierskap ca. 33 pst., mens privateide selskaper utgjorde 30 pst. Det øvrige næringslivet var eid av utenlandsk kapital med 28 pst., samvirkeorganisasjoner med 7 pst. og stiftelser med 2 pst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Tall for eierandeler på Oslo Børs viser i perioden 2003 til 2012 en forskyvning fra offentlig eierskap til utenlandsk eie. Offentlige eiere og foretak har i perioden fra utgangen av 2003 til utgangen av 2012 redusert sin eierandel på børsen fra 42 pst. til 36 pst., mens andelen for utenlandske eiere har økt fra 28 pst. til 36 pst. Øvrige eiergrupper har samlet holdt seg rundt 30 pst.4 Det offentlige, inkludert statlig eide selskaper, er blant de største eiergrupperingene i norsk næringsliv. Statens eierskap er særlig synlig i de børsnoterte selskapene hvor statens eierandeler (inkludert mindre andeler eiet av kommuner og statsforetak) utgjorde 35,3 pst. av egenkapitalinstrumentene på Oslo Børs ved utgangen av 2010.5 Som anslagene over viser, eksisterer det også et omfattende privat eierskap i Norge som spiller en sentral rolle for utviklingen av norsk næringsliv og verdiskaping.

Statens direkte eierengasjement i selskaper er stort i økonomisk verdi, men begrenset i antall selskaper. Et mangfold av eierskap, som vi har i Norge, er en styrke for tilgangen på kapital og kompetanse til norske selskaper. Dette samspillet mellom norsk og utenlandsk privat kapital og statlig kapital, er viktig for å utvikle norske selskaper, slik vi for eksempel har sett det i Norsk Hydro, Statoil og Telenor.

Statens direkte eierskap fordelt på strategiske næringssektorer er fremstilt i tabell 2.2.6

Utover disse sektorene har staten også betydelige direkte eierinteresser i forsvarsindustrien (Kongsberg Gruppen 50 pst. og Nammo 50 pst.), i gjødselindustrien (Yara 36 pst.), aluminiumsindustrien (Norsk Hydro 34 pst. og i havbruksindustrien (Cermaq 44pst.).

Et godt land for næringsvirksomhet

Norge scorer høyt på flere internasjonale næringsindekser, det er en indikator på at norske bedrifter har gode vilkår. Legatum Institute sin Legatum Prosperity Index rangerte Norge som nr. 1 av 142 land i 2012. Legatum Prosperity Index er en årlig utgivelse der Legatum Institute vurderer et lands fremgang og muligheter ut ifra velstand og velferd gjennom åtte underindekser; økonomi, entreprenørskap og mulighet, styresett, utdanning, helse, trygghet og sikkerhet, frihet, sosial kapital. Norge scorer høyt på alle underindeksene.

Verdensbankens «Doing business» er en av flere årlige publikasjoner som rangerer land etter konkurranseevne. «Doing Business» rangerer Norge som sjette beste land å drive næringsvirksomhet i, av 183 land i 2012.7 Denne indeksen evaluerer årlig hvordan reguleringer og rammebetingelser påvirker næringslivet, og særlig driften av små- og mellomstore bedrifter, over hele verden. Norske rammebetingelser anses som næringsvennlige på de fleste områder sammenlignet med andre OECD-land, og av våre nordiske naboland er det bare Danmark som gjør det bedre.

«Doing Business» slår også fast at det regulatoriske rammeverket i Norge bidrar til å gjøre landet til et trygt sted for investeringer. Ifølge indeksen er investorer i gjennomsnitt bedre beskyttet i Norge enn i OECD-landene, og det er også lettere å håndheve kontrakter her enn i de fleste andre land. Tradisjonelt har de skandinaviske landene hatt lite korrupsjon og en effektiv offentlig forvaltning. I tillegg til den norske velferdsmodellen og arbeidslivspolitikken er det en rekke andre forhold som bidrar til god omstillingsevne og evne til høy verdiskaping. Kulturelle aspekter, måten offentlig tjenesteyting er organisert på og velferdsordninger mer generelt, er noen viktige forhold. Det er denne brede innfallsvinkelen regjeringen vil ha i arbeidet med en fremtidig næringspolitikk.

World Economic Forum utarbeider årlig en Global Competitiveness Report og rangerer Norge som nr. 15 av de 144 landene som er vurdert i 2012–2013. World Economic Forum peker på fremgang i blant annet innovasjonskapasiteten drevet av forskning og utvikling i næringslivet og bedre samarbeid mellom akademia og næringslivet. Organisasjonen trekker frem fallende tilgang til forskere og ingeniører som en potensiell utfordring for å holde innovasjonstakten oppe. I tillegg peker de på at det er potensielle effektivitetsgevinster ved å forbedre infrastrukturen.

De internasjonale næringsindeksene presenterer mye interessant statistikk og informasjon om hvordan ulike land presterer på ulike enkeltindikatorer. Selv om Norge rangeres høyt, og blant topp 10 i mange av disse indeksene, gjør metoden som disse rangeringene er basert på, det krevende å finne ut hva de egentlig forteller. Problemer knyttet til type data, behandling av data og definisjon av målfunksjon gjør at det er vanskelig å si konkret hva en rangering egentlig innebærer. En politikk som har som mål å få en høy rangering i slike undersøkelser, vil kanskje ikke alltid være den politikken som gir høyest samlet verdiskaping i norsk økonomi.

2.1.1 Små og mellomstore bedrifter, grunnmuren i norsk næringsliv

Små og mellomstore bedrifter finnes innenfor de aller fleste bransjer. Jordbruk, skogbruk og fiske, bygge- og anleggsvirksomhet og varehandel er næringene med det høyeste antall små og mellomstore bedrifter. Små og mellomstore bedrifter, det vil si bedrifter med færre enn 100 ansatte, kan betegnes som grunnfjellet i norsk næringsliv. Lokalmiljøer er mange ganger helt avhengig av disse bedriftene og de er viktige bidragsytere til verdiskapingen, til vekst og til å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Små og mellomstore foretak utgjør om lag 99 pst. av alle foretak og sto i 2011 for nesten 60 pst. av omsetningen i privat sektor eksklusiv oljesektoren.8

I 2012 var det registrert i underkant 374 000 foretak i Norge. Som illustrert i figur 2.6, er det kun i underkant av 35 pst. av foretakene som har sysselsatte. Med sysselsatte menes her summen av tilsatte og eiere som selv arbeider i virksomheten. Av foretakene med sysselsatte har 60 pst. mellom en og fire ansatte, og 90 pst. har mellom 1 og 20 ansatte. I 2012 sysselsatte små og mellomstore bedrifter 56 pst. av alle sysselsatte i norske bedrifter.

¹ Foretak unntatt offentlig forvaltning og primærnæringene

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Selv om de fleste småbedrifter forblir små, er det noen få som vokser kraftig og skaper mange nye arbeidsplasser. Disse små og mellomstore bedriftene er verdifulle «vekstmotorer» i økonomien og en betydningsfull kilde til omstilling og nyskaping i norsk næringsliv.

Små og mellomstore bedrifter står normalt overfor de samme kravene til regelverk og administrative oppgaver som større bedrifter, i kombinasjon med at de gjerne har mindre ressurser. Begrensede ressurser kan også gå ut over deres tilgang til ny teknikk og innovasjon. Å gjøre tilpasninger i regelverket som støtter og forenkler hverdagen til SMB, er en viktig oppgave.

2.2 Enkeltnæringer

Dagens norske næringsliv kan beskrives som en kombinasjon av mangfold og spisskompetanse. Petroleumssektoren og næringer som leverer varer og tjenester til denne sektoren, har fått økt betydning i økonomien. Samtidig er det fortsatt en stor bredde i bedrifts-Norge. Et mangfold gjør økonomien mindre sårbar for svingninger i enkeltnæringer. Mange norske bedrifter har utviklet seg til å bli ledende teknologisk og kompetansemessig i sine nisjer. Disse faktorene har bidratt til å gjøre norsk næringsliv produktivt og lagt grunnlaget for den høye velferden vi har i Norge.

2.2.1 Industri

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Utviklingen i industrien er preget av variasjoner mellom bransjene. Tabell 2.3 viser sysselsettingstallene for ulike industrinæringer for utvalgte år siden 1985. Verkstedindustrien og petroleumsrettet leverandørindustri drar nytte av blant annet økte investeringer på norsk sokkel. Norsk leverandørindustri og norsk maritim industri er også i betydelig grad til stede i internasjonale markeder med norsk spissteknologi. Den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien, som i hovedsak produserer for det norske markedet, har stabil utvikling over tid. Norsk treforedlingsindustri har møtt økte utfordringer som følge av blant annet en svakere europeisk økonomi og redusert etterspørsel etter enkelte papirprodukter. Samlet sett utgjør den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien og skogsindustrien om lag 25 pst. av all industrisysselsetting i Norge.9

Industrisysselsettingen avspeiler de norske og internasjonale konjunkturene. I de senere årene har aktiviteten i industrien fått drahjelp ved høy global etterspørsel etter råvarer, slik som for eksempel metaller, fisk og energiprodukter. Mange industrivirksomheter har kommet styrket ut av den globale arbeidsdelingen og har utnyttet muligheten i fremveksten av nye markeder. Høye priser på olje og gass over tid har dessuten gitt gode muligheter for utvikling av norsk leverandørindustri. En rekke nyetableringer har også kommet til. Norsk industri fremstår i dag både som robust og omstillingsdyktig i møte med den globale konkurransen.

Også norsk industri ble rammet av finansuroen med etterfølgende reduksjon i produksjon og sysselsetting. Sysselsettingsutviklingen i norsk industri i de senere årene viser imidlertid at det på ingen måte er tale om noen «industridød». Til tross for et kontinuerlig press for å redusere kostnader og få en mer effektiv produksjon, var antall sysselsatte i industrien, inkludert bergverksdrift og utvinning av råolje og gass, i slutten av 2012 på et noe høyere nivå enn på begynnelsen av 2000-tallet, jf. figur 2.8. For industrien, eksklusiv bergverksdrift og utvinning av olje og gass, har sysselsettingen siden år 2000 blitt noe redusert og var i slutten av 2012 på om lag samme nivå som midten av 2000-tallet. Det er også et utviklingstrekk at den reduserte sysselsettingen innenfor den tradisjonelle industrien over tid har blitt fanget opp av økt aktivitet innenfor utvinning av olje og gass. Aktiviteten innenfor petroleumssektoren har stor betydning for utviklingen av norsk industri, og det er naturlig å se industriell virksomhet og petroleumsaktiviteten i nær sammenheng.

Sysselsettingen i industrien er illustrert i figur 2.8 og mer detaljert vist i tabell 2.3. Ved utgangen av 4. kvartal 2012 utgjorde sysselsettingen i industrien om lag 247 000 personer. Inklusiv bergverk og utvinning av råolje og gass utgjorde sysselsettingen ved utgangen av 4 kvartal om lag 311 000 personer. Sysselsettingen i tradisjonell industri som andel av samlet sysselsetting har vært fallende de siste tiårene. I 1985 var andelen om lag 15 pst., mens den i 2011 var falt til 9 pst., jf. figur 2.7. Tradisjonell industris andel av samlet bruttoproduktet har hatt et noenlunde tilsvarende fall i samme periode; fra 13 pst. til 8 pst.

¹ Industri omfatter tradisjonell industri. Industri total omfatter tradisjonell industri, bergverksdrift og utvinning av råolje og naturgass.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kraftintensiv industri

Den kraftintensive industrien har siden starten av 1900-tallet betydd mye for Norge som industrinasjon, både i form av arbeidsplasser, kompetanse, teknologiutvikling og eksportinntekter. Kraftintensiv industri omfatter metallindustri, kjemisk råvareindustri og treforedlingsindustri. Bedriftene produserer halvfabrikata som aluminiumsbarrer, silisium, ferrolegeringer, plastråstoffer, papp og avispapir. Bedriftene har tradisjonelt vært lokalisert nær ressurskilder som skog og kraft og er i flere tilfeller hovedvirksomhet i lokalmiljøet. Den kraftintensive industrien består i dag av om lag 60 bedrifter, hvorav mange er lokalisert langs kysten.

Kraftintensiv industri produserer hovedsakelig homogene globale handelsvarer, og det meste av produksjonen eksporteres. Flere av virksomhetene importerer innsatsfaktorer, for eksempel mineralressurser, fra områder langt fra fabrikkene i Norge. I mange tilfeller settes produktprisen på internasjonale børser som for eksempel London Metal Exchange. Virksomhetene er følgelig konkurranseutsatte i stor grad, og det er begrensede muligheter til å ta en høyere produktpris over tid i markedet uten å miste kunder. Konkurransen i bransjene er hard, særlig fra land med lavere kraftpriser, lave lønnskostnader og lav eller ingen klimaregulering.

Produkter fra den kraftintensive industrien har en rekke anvendelser. Flere bransjer i den kraftintensive industrien har fått en oppgang i pris og volum i takt med veksten i økonomier slik som Kina og India. Dette gjelder for eksempel stål og aluminium som benyttes til bygge- og anleggsformål, og spesialmetaller som benyttes innenfor IKT-sektoren.

Innslaget av utenlandske eiere har preget sektoren helt fra begynnelsen av 1900-tallet. Det utenlandske engasjementet i den kraftintensive industrien i Norge har imidlertid økt over tid, og flere norske aktører har ekspandert internasjonalt.

Kraftintensiv industri står for i underkant av 30 pst. av strømforbruket Norge. Produksjonen foregår i kjemiske prosesser ved høy temperatur og med stort forbruk av elektrisitet. Industrien har også betydelige klimagassutslipp, men har redusert utslippene med nær 40 pst. de siste 20 årene uten at den samlede produksjonen er redusert.

Lønnsomheten i sektoren har tradisjonelt vært tett knyttet til kraftprisene. Tidligere var industrien i stor grad dekket av langsiktige kraftavtaler på myndighetsvilkår. I tillegg eide industrien egne kraftverk. Bortsett fra tre leieavtaler, utløp de siste kraftavtalene på myndighetsvilkår i 2011. Omfanget av industriens egenkraft er også redusert over tid. Siden 2005 har industrien inngått 16 nye langsiktige kraftavtaler på forretningsmessige vilkår. I tillegg handler industrien en stor mengde kraft over den nordiske kraftbørsen Nord Pool.

Bedriftene er ofte store og viktige for sysselsettingen i mange distrikter. Kraftintensiv industri står for en betydelig del av eksportverdien fra norsk fastlandsindustri. I 2012 eksporterte kraftintensiv industri for om lag 75 mrd. kroner eller om lag 20 pst. av eksportinntektene fra fastlandsindustrien. For å styrke konkurransekraften har den kraftintensive industrien satset betydelig på effektivisering av produksjonen. Ny teknologi har gjort det mulig å videreutvikle og øke produksjonen uten at bedriftene bruker mer elektrisk kraft i dag enn for 25 år siden.

Metallindustrien står for ca. halvparten av sysselsettingen i den kraftintensive industrien. Primæraluminium er det viktigste enkeltproduktet, med Hydro og Alcoa som de dominerende selskapene. Produksjon av metaller hvor jern er en komponent (ferrolegeringer), er det andre tyngdepunktet i metallindustrien. Å tilsette metaller som krom og silisium gjør jernet mindre utsatt for rust og bedre egnet i produksjon av stål til biler og skip. Også i denne delen av metallbransjen er det sterk internasjonal konkurranse.

I kjemisk råvareindustri produseres blant annet kunstgjødsel, og halvfabrikata basert på petroleum. Produksjon av mineralgjødsel er den eldste delen av norsk kraftintensiv industri med røtter helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Yara International ASA er verdens største leverandør av mineralgjødsel, og selskapet har et stort produksjonsanlegg for fullgjødsel og kalksalpeter på Herøya i Porsgrunn.10 Mineralgjødsel er viktig for landbruket over hele verden.

Treforedlingsindustrien omfatter bedrifter som produserer alt fra papirmasse til papp, kartong og papir. Treforedlingsindustrien er en stor avtaker av norsk tømmer, men benytter også returpapir og flis i stor grad. Trevirke hakkes til flis og males til tremasse, som etter kjemisk behandling valses til papir. Bransjen har i flere år blitt omstrukturert, dels som følge av redusert etterspørsel etter enkelte produkter slik som avispapir, dels som følge av overkapasitet i europeisk treforedlingsindustri og dels som følge av nye markedsmuligheter. Dette har medvirket til at bedrifter er lagt ned også i Norge og at produksjonen er blitt mer konsentrert om større og mer effektive produksjonsanlegg samt enkelte spesialiserte anlegg knyttet til for eksempel cellulose.

Mineraler

Befolkningsvekst, teknologisk utvikling og økonomisk vekst, ikke minst i folkerike land i Asia, har ført til økt etterspørsel etter mineraler og metaller. Mineraler og metaller inngår i nesten all vareproduksjon, og stabil tilgang på mineraler er derfor en forutsetning for økonomisk vekst.

Mineralnæringen er en typisk distriktsnæring med bedrifter i alle landets fylker. Næringen har noen få relativt store bedrifter, primært innenfor utvinning av jernmalm, titanmineraler, enkelte industrimineraler og kull. De fleste bedriftene er relativt små. I 2011 hadde mineralnæringen vel 6 000 sysselsatte. Næringen omsatte i 2011 for 12,4 mrd. kroner og hadde eksportandel på 60 pst. Siden 2005–2006 har det vært en positiv trend i næringen med økt sysselsetting, økt omsetning og økt eksport, avbrutt av en midlertidig nedgang som følge av virkningen av finanskrisen i 2008.

Mineralnæringen deles normalt opp etter produksjon av ulike råstoffer. Byggeråstoffbedriftene avsetter i hovedsak sine produkter, pukk, grus og sand, til bygge- og anleggsformål, og virksomheten er i stor grad påvirket av aktivitetsnivået i disse sektorene. Det meste av produksjonen går til hjemmemarkedet. Det er også en del mineralbedrifter som utvinner naturstein som benyttes i bygninger, monumenter og utearealer. Bedriften Lundhs AS i Larvik er den største produsenten av naturstein i Norge og eksporter larvikitt som pryder mange kjente bygninger i verden.

Industrimineralbedriftene produsenter mineraler til industriell bruk slik som kalkstein, dolomitt, olivin, kvarts og grafitt. Nær 80 pst. av industrimineralproduksjonen i Norge går til eksport. Hustadmarmor i Møre og Romsdal er verdens største leverandør av kalksteinsfyllstoff til papirindustrien. Norge er også verdens største produsent av mineralet olivin som brukes i blant annet stålprodukter.

Produksjon av metallmalmer har lange tradisjoner og historisk betydning i Norge. Flere lokalsamfunn er bygget på den store økonomiske aktiviteten knyttet til utvinning av malmer. I Nordland produserer Rana Gruber slig («jernpulver») og spesialprodukter med høyere bearbeidingsgrad basert på jernmalm. I Sokndal i Rogaland produserer Titania AS ilmenitt. Forekomsten i Sokndal er en av verdens største, og Titania står for om lag 6–8 pst. av årlig produksjon av dette råstoffet i verden. Utsikter til god etterspørsel etter metaller innebærer at det igjen er økt interesse for å vurdere produksjon av malmer i Norge. Gjenåpning av jernmalmproduksjonen i Sør-Varanger høsten 2009 er et eksempel på dette. Nesten hele produksjonen av metallmalmer eksporteres. Det er to selskaper som driver kullproduksjon på Svalbard. Det er Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS og det russiske selskapet Trust Arktikugol i Barentsburg

Teknologi-, verksted- og leverandørindustrien

Leverandørindustrien til olje- og gass har blitt en av de viktigste motorene for vekst i norsk økonomi. Ved siden av olje- og gassnæringen er den petroleumsrettede leverandørindustrien Norges desidert viktigste eksportnæring. En vesentlig del av virksomheten har vokst frem i kjølvannet av skipsfarten og petroleumsvirksomheten.

Utvinning på norsk sokkel har i mange tilfeller krevd innovasjon, og det er nettopp bedriftenes evne til nyskaping over tide som har lagt grunnlaget for en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri. Krevende operasjoner på norsk sokkel har gitt leverandørbedriftene erfaring fra operasjoner på dypt vann og i værharde områder. Leverandørindustrien har på denne måten utviklet en unik kompetanse og blitt verdensledende innenfor seismikk, undervannsproduksjonssystemer, boreutstyr og servicefartøy. I dag leverer leverandørindustrien avansert teknologi, produkter og tjenester til norsk sokkel og til internasjonale markeder. Ettersom en stadig økende del av verdens petroleumsaktivitet flyttes offshore, til mer værharde områder og til dypt vann, øker etterspørselen etter norsk kompetanse.

Den norske leverandørindustrien har gjennom en målrettet innsats og ved erfaringer fra norsk sokkel, skaffet seg en sterk posisjon internasjonalt. Samspillet mellom oljeselskapene, myndigheter, leverandørindustrien og forskningsmiljøer har gitt gode resultater. Investeringsnivået på norsk sokkel har vært svært høyt de siste årene, og det forventes å være høyt i årene som kommer. Nye funn har bidratt til økt optimisme i næringen og aktiviteten på sokkelen vil skape et stort marked for leverandørindustrien i mange år fremover.

Stavangerregionen er et av tyngdepunktene for den petroleumsrettede leverandørindustrien. Det er imidlertid flere sterke teknologi- og industrimiljøer som er ledende internasjonalt innenfor denne industrien. Dette inkluderer miljøer innenfor blant annet drift og vedlikehold i Bergensregionen, undervannsutstyr i Kongsberg, avansert boreutstyr fra Sørlandet og skipsbyggingsaktivitet på Sunnmøre og i Sunnhordland. I de senere år har olje- og gassfunn i Nord-Norge bidratt til ny aktivitet og optimisme i nordnorsk verkstedindustri. Petroleumsvirksomheten gir grunnlag for utvikling av nye arbeidsplasser i kompetansemiljøer i landsdelen.

For å opprettholde konkurransekraften til norsk teknologi-, verksted- og leverandørindustri har det vært avgjørende med kontinuerlig kompetanseheving og omstilling. Denne industrien har utviklet seg fra å produsere standardiserte produkter til å produsere høyteknologiske nisjeprodukter. Menon skiller mellom produksjonskompetanse og verkstedskompetanse, der produksjonskompetanse gjenspeiler evnen til å masseprodusere store kvanta til lave priser mens verkstedskompetansen gjenspeiler evnen til å produsere skreddersydde og unike produkter tilpasset ulike behov.11 Norge har i dag en rekke globalt ledende bedrifter innenfor denne delen av industrien.

Dreiningen mot produksjon av høyteknologiske produkter er i stor grad et resultat av vellykkede omstillinger bort fra tradisjonell verkstedsindustri og over mot produksjon av nisjeprodukter. Verkstedindustrien i Horten, Kongsberg og Raufoss er eksempler på vellykkede omstillinger. I Horten finnes det bedrifter som produserer navigasjonsutstyr og mikroelektronikk. På Kongsberg produseres det blant annet høyteknologisk forsvarsmateriell, flymotorer og overvåkningssystemer. Et kompetansemiljø innenfor lettmetaller og automatisert produksjon av blant annet bildeler og komposittflasker for gass har utviklet seg på Raufoss.

En medvirkende årsak til næringens vekst i de senere år er samarbeid om oppdrag med utenlandske selskaper og datterselskaper. Det må ses i sammenheng med et høyt norsk kostnadsnivå og hvor det kan være nødvendig å sette ut de mest arbeidsintensive delene av oppdrag til utenlandske bedrifter. Arbeidsdelingen innebærer blant annet at de norske bedriftene i økende grad satser på å utvikle spisskompetanse for å sikre virksomheten. Det å opprettholde og videreutvikle den teknologiske kompetansen er dermed avgjørende for denne industrien og for å unngå at oppdrag går til utlandet.

Forbruksvareindustri

Produksjon av forbruksvarer er redusert over tid. Det må ses i lys av at slik produksjon er relativ arbeidsintensiv og det høye norske kostnadsnivået. Mange bedrifter innenfor denne delen av industrien har satset på nisjeprodukter og særpreg.

De fleste forbruksvarer som selges i Norge blir importert. Møbler, innredningsprodukter og noen sportsartikler er til dels et unntak. Selv om den norske forbruksvareindustrien er liten målt i omsetning og antall ansatte, har næringene noen markante merkevareprodusenter som også hevder seg internasjonalt.

Norsk møbel- og interiørindustri har utviklet seg fra typiske håndverksbedrifter til en moderne industri. For å hevde seg i konkurransen med andre land satses det på produktutvikling, høy kvalitet og god design.

I 2011 sysselsatte møbel- og interiørindustrien henholdsvis 8000 og 4000 årsverk. Den samlede omsetningen var på nær 15 mrd. kroner i 2011, hvorav 10 mrd. kroner var innenfor møbler. Tradisjonelt har møbelindustrien solgt sine produkter i Norge, men i 2011 ble om lag 35 pst. av produksjonen eksportert. Tyskland, Sverige, Danmark og USA er de viktigste markedene.12

I hovedsak er norske møbel- og interiørbredrifter relativ små bedrifter. Strukturendringene i møbelindustrien går i retning av større og færre bedrifter. Nordens største møbelprodusent, Ekornes, er likevel norsk.13

Tekoindustrien er i dag en liten næring i Norge, men omfatter bedrifter med stor spennvidde i produksjonen. De leverer alt fra klær og sko til strikkegarn, møbelstoffer og fiskeredskaper. Produksjonen er normalt arbeidsintensiv og dermed utsatt for sterk konkurranse fra land med lavere kostnadsnivå. Teko-bedriftene satser derfor i økende grad på nye og avanserte produkter som krever høyteknologi og spisskompetanse. Flere bedrifter har spesialisert seg på nisjeprodukter.

Det produseres også kjemiske forbruksvarer i Norge, for eksempel farmasøytiske produkter. De fleste legemiddelfirmaene som opererer i Norge, er utenlandske og har konsentrert virksomheten til salg av importerte legemidler. Norsk legemiddelindustri er begrenset i europeisk og skandinavisk sammenheng, og bransjen sysselsetter i underkant av 4 000 personer. De sysselsatte er fordelt innenfor produksjon, registrering, markedsføring, forskning, salg og administrasjon. Det er ti legemiddelfirmaer som produserer legemidler i Norge. Norsk legemiddelindustri produserer for om lag 9 mrd. kroner og eksporterer legemidler til om lag 130 land til en verdi på om lag 4 mrd. kroner.14

En betydelig andel av legemiddelproduksjonen i Norge er såkalte generiske legemidler. Det er legemidler som har mistet sin patentbeskyttelse. For slike legemidler er det normalt betydelig priskonkurranse fordi flere kan produsere vedkommende legemiddel. Det utvikles og produseres få patenterte legemidler i Norge. Det må blant annet ses i lys av at utviklingskostnadene for å få frem nye legemidler er svært store, at norsk legemiddelindustri fortsatt er liten og at denne industrien er preget av store internasjonale konsern. Legemiddelindustrien i Norge står likevel for en betydelig forskningsinnsats, og det er flere spennende bedriftsmiljøer. Eksempler på dette er blant annet selskapet Pronova BioPharma som er ledende innenfor forskning, utvikling og produksjon av marin-baserte omega-3-deriverte legemidler, og miljøet knyttet til Oslo Cancer Cluster som satser på utvikling av diagnostikk og kreftmedisiner.

Næringsmiddelindustrien

Norsk næringsmiddelindustri er et godt eksempel på mangfoldet i industrien. Den består av en rekke bransjer med forskjellige særpreg. Næringen har en differensiert bedriftsstruktur fra små enkeltpersonforetak og nisjebedrifter til de aller største i norsk industri. Den er en viktig distriktsnæring og utgjør nøkkelarbeidsplasser i mange lokalsamfunn.

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industrigren og utgjør en viktig del av matverdikjeden. Næringsmiddelindustrien er en stor avtaker av råvarer fra landbruket, fiskeriene og fiskeoppdrettsnæringen. Den sysselsetter om lag 20 pst. av industrisysselsettingen fordelt på knapt 2 000 bedrifter spredt over hele landet. I 2011 utgjorde produksjonsverdien 160,5 mrd. kroner.15 Verdikjedene som springer ut fra norsk landbruk er mange, og noen av dem utgjør komplette verdikjeder, med forskning og utvikling, råvare- og tjenesteproduksjon, prosessering og foredling og salg til forbruker.

Med unntak for fiskeindustrien, selger norsk næringsmiddelindustri i hovedsak sine produkter i det norske hjemmemarkedet, selv om det foregår noe merkevarebasert eksport også innefor landbruksbasert næringsmiddelindustri. Norsk matindustri har fått økt konkurranse også på hjemmemarkedet. Mens matindustriens hjemmemarkedsandel lå på knapt 90 pst. i 1995, utgjør den nå på om lag 80 pst.16

Matindustrien er sammensatt og består av mange ulike aktører fra store børsnoterte bedrifter med flere tusen ansatte, til enkeltpersonforetak som driver hjemmeproduksjon. De største bedriftene slik som Tine, Nortura, Orkla og verdens største fiskeoppdrettsselskap Marine Harvest, har opp til flere tusen ansatte. De største matindustribedriftene (100 eller flere) sto i 2010 for 45 pst. av sysselsettingen i industrien. Gjennomsnittlig hadde matindustrien i 2010 om lag 24 ansatte. Det er mer enn gjennomsnittet for øvrige industribedrifter i Norge.

Bedriftene er spredt rundt om i landet og produserer matvarer som i betydelig grad er basert på norske råvarer. Den landbruksbaserte delen av næringsmiddelindustrien som foredler kjøtt, melk, egg, korn og poteter, har nærmest tilknytning til jordbruksproduksjonen. Men også den delen av matindustrien som driver med en høyere foredlingsgrad, den såkalte bearbeidende foredlingsindustrien (RÅK-industrien), bruker i stor grad norskproduserte råvarer i sin produksjon. Også fiskeindustrien benytter i betydelig grad norskproduserte råvarer i sin produksjon.

Internasjonalt er næringsmiddelindustrien karakterisert av kostnadspress og stadig økende krav til produksjon. Utviklingen går i retning økt internasjonal konkurranse også for norsk næringsmiddelindustri. Importen av landbruksvarer øker over tid. Ikke minst møter den delen av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien som produserer bearbeidede landbruksvarer slik som pizza, yoghurt og bakervarer, økt konkurranse fra næringsmiddelindustrien i EU. Økt grensehandel er en utfordring for deler av næringsmiddelindustrien.

En konkurransedyktig næringsmiddelindustri er en forutsetning for et levende jordbruk over hele landet. Industrien sikrer avsetning for størsteparten av råvarene og dermed en stor og viktig andel av inntektene til primærnæringen. Samtidig er volumproduksjonen i norsk jord- og skogbruk en forutsetning for norsk næringsmiddel- og skogindustri. Uten norske råvarer ville norsk næringsmiddel- og skogindustri vært betydelig mindre. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom råvareproduksjon og næringsmiddelindustri.

Næringsmiddelindustrien er mindre konjunkturavhengig enn store deler av øvrig industri hovedsakelig fordi etterspørselen etter matvarer er relativt stabil. Importvernet bidrar også til stabilitet i produksjonen for den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Næringen ble også i mindre grad enn annen industri påvirket av finanskrisen.

Strukturen i næringsmiddelindustrien er kompleks, og næringen deles normalt opp i følgende bransjer: kjøttbransjen, fiskevarebransjen, frukt- og grønnsakbransjen, olje- og fettbransjen, meieribransjen, kornvarebransjen, dyrefôrbransjen, bakervarebransjen, sjokolade- og sukkervarebransjen og drikkevarebransjen. Kjøttbransjen er størst med i underkant av 12 000 ansatte og fiskevarebransjen er nest størst bransje innenfor næringsmiddelindustrien med om lag 9 000 ansatte. Meieribransjen har knapt 6 000 sysselsatte og bakervarebransjen har om lag 8 000 ansatte. Drikkevarebransjen har vel 4 000 ansatte.

2.2.2 Energi

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet.

Norge er en av Europas ledende energinasjoner. Vi er en del av det nordeuropeiske kraftmarkedet og importerer og eksporterer vannkraft til det nordiske og nordeuropeiske kraftnettet. Norge leverer naturgass til Europa og olje fra Nordsjøen leveres over hele kloden. Virksomhet rundt våre naturbaserte energikilder har lagt grunnlag for større næringsklynger med kompetanse- og leverandørbedrifter av mange slag.

Norges rike vannressurser har også spilt en betydningsfull rolle i utviklingen av norsk økonomi. Utnyttelse av vannkraft til industrivirksomhet var på mange måter springbrettet inn i industrialderen på begynnelsen av 1900-tallet. Vannkraft og industri ble bygget ut samtidig. Rimelig vannkraft var regnet som et av de fremste fortrinn landet hadde for å oppnå industriutvikling og bosetting i distriktene.

Bruk av vannkraft la grunnlaget for utviklingen av ulike typer industrivirksomhet som aluminiumsproduksjon, treforedling og kjemiske råvarer. Det vokste frem nasjonale industrielle kunnskapsmiljøer og leverandørindustri basert på våre vannkraftressurser. Den særegne kompetansen har blant annet bidratt til at norsk aluminiumsindustri er blant de mest energieffektive i verden. Gjennom kontinuerlig innovasjoner er det utviklet nye, renere og mer effektive produksjonsteknologier og bedre og billigere materialer.

Kraftbransjen er den andre store delen av energisektoren. Om lag 95 pst. av kraftproduksjonen stammer fra vannkraft.17 Hvor mye kraft som kan produseres, avhenger i stor grad av tilsiget av vann samt temperatur- og etterspørselsforhold. Kraftkabler og -ledninger til våre naboland muliggjør en kraftutveksling som både gir økt energisikkerhet og en effektiv utnyttelse av kraftsystemet. Vannkraft vil fortsatt være den viktigste energikilden. I årene fremover vil det også bli økt tilgang av energi fra andre kilder som vindkraft og bioenergi.

Boks 2.1 Bergen Engines AS: Motorer for skip og kraftverk

Bergen Engines produserer gass- og dieselmotorer for skip og landbaserte energisystemer. Selskapets produkter markedsføres globalt som en del av Rolls-Royce produktsortiment.

Bergen Engines har hovedkvarter, teknologiutvikling og produksjon i Norge. Siden starten i 1946 har Bergen Engines produsert 6 300 medium speed motorer hvorav 4 000 er fortsatt i drift. Bergen Engines utviklet motorer for gass allerede tidlig på 1990-tallet og har vært en av pionerene på dette området. Nye utslippsregler og gunstig driftsøkonomi gjør at flere skipseiere i dag velger gass, og fartøyene med gassmotorer blir stadig større, noe Fjordlines nye ferger er eksempler på.

Foto: Øyvind Risnes, Bergen Group

Et annet innovasjonsområde for Bergen Engines har vært tilpasning av teknologien til kraftproduksjon på land. Særlig for utviklingsland med tilgang på gass kan dette være en rask måte å oppnå elektrifisering på. I Bangladesh står kraftverk levert av Bergen Engines for 14 pst. av kraftproduksjonen til landets 160 mill. mennesker.

Foto: Bergen Engines

Som et av de første landene i verden, innførte Norge et fritt kraftmarked i 1991. Det landsdekkende overføringsnettet eies og drives i all hovedsak av Statnett. Mesteparten av regional- og distribusjonsnettet eies av kommunene og fylkeskommunene.

1. januar 2012 innførte Norge og Sverige et felles el-sertifikatmarked. Ordningen skal utløse 26,4 TWh ny fornybar kraftproduksjon i de to landene innen 2020. Sertifikatmarkedet er teknologinøytralt, men ventes å utløse mye vannkraft i Norge, biokraft i Sverige samt vindkraft i begge land. Kraftprodusentene eies også i stor grad av det offentlige. Statkraft har om lag en tredjedel av produksjonskapasiteten, mens kommuner og fylkeskommuner eier ca. 55 pst. De resterende 10 pst. eies av private selskaper. Det konsesjonsrettslige rammeverket har innvirkning på eierstrukturen i kraftsektoren.

Kompetansen fra petroleumsvirksomheten offshore har vist seg relevant ved utvikling av fornybar energi til havs. Norske verft har tidligere hatt betydelige kontrakter knyttet til bygging av understell til blant annet vindturbiner offshore. Tilsvarende har Statoils offshorekompetanse betydning for konsernets utvikling av flytende vindturbiner og utbygging av vindkraftparker i Storbritannia. Norske selskapers erfaringer med drift og vedlikehold av anlegg i krevende marine omgivelser kan også være et viktig fortrinn å bygge på i utviklingen av en norskbasert offshore vindkraftnæring i internasjonale markeder.

Olje- og gassnæringen har i løpet av 40 år vokst frem fra nesten ingenting til vår største næring målt i verdiskaping, inntekter til staten og eksport. Prisene på olje og gass svinger mye. Siden årtusenskiftet har verdiskapingen i olje- og gassvirksomheten stått for mellom 18 og 26 pst. av BNP, jf. figur 2.9. Olje- og gassvirksomheten finner sted i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Feltene ligger langt til havs, og utbyggingen har krevd store investeringer. Siden midten av 1980-tallet har investeringene til olje- og gassvirksomhet utgjort mellom 4,5 og 8 pst. av BNP i Fastlands-Norge.18

Statoil er den største produsenten på norsk sokkel. De største eierandelene i norske olje- og gassfelt ivaretas av et annet statseid selskap, Petoro. Utenlandske selskaper har også betydelige andeler på norsk sokkel. Staten får store inntekter fra olje- og gassnæringen, i form av skatter, direkte eierandeler i olje- og gassfelt og aksjeutbytte fra Statoil, hvor staten er en stor eier.

Selv om olje og gass gir oss betydelige inntekter, er det relativt få som arbeider i denne sektoren. Petroleumsvirksomheten knyttet direkte til produksjon sysselsetter ca. 2 pst. av den norske arbeidsstyrken. Denne sysselsettingsandelen har vært relativ stabil i mange år, men som vist i figur 2.9, har andelen vært svakt økende fra 1985. Sektoren har imidlertid stor betydning for sysselsettingen i leverandørindustrien og i enkelte tjenestenæringer.

En rekke bedrifter har spesialisert seg på å levere til petroleumsvirksomheten og det har vokst frem en betydelig, kompetanseintensiv og teknologisk avansert leverandørindustri. Andre bedrifter leverer spesialiserte tjenester i form av transport, seismiske undersøkelser, ingeniørløsninger, testing og analysetjenester, sikkerhet og vedlikehold. En beskrivelse av ringvirkningene som petroleumsnæringer fører med seg er gitt i Meld. St. 28 (2010–2011) En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten. Beregninger gjort av Statistisk sentralbyrå kan tyde på at om lag 8 pst. av totalt antall sysselsatte i 2009 kan knyttes til etterspørsel fra petroleumssektoren.19

Den petroleumsrettede leverandørindustrien er lokalisert over hele landet. Stavangerregionen er et tyngdepunkt for industrien med flest årsverk. Denne regionen står i en særstilling. Etter hvert har det vokst frem sterke industrimiljøer ellers i landet. Dette inkluderer miljøer innenfor blant annet drift og vedlikehold i Bergensregionen, undervannsutstyr i Kongsberg/Askerregionen, avansert boreutstyr fra Sørlandet og skipsbyggingsaktivitet på Sunnmøre og Sunnhordland. Langs hele kysten finner man driftsmiljøer knyttet til baser som er lokalisert for å betjene olje- og gassvirksomheten på kontinentalsokkelen.

2.2.3 Transport

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Det har vært en kraftig vekst i persontransporten og godstransporten. Vi reiser stadig mer og vi reiser lenger. Siden 1965 er antall reiser nesten firedoblet, og vi reiser over fire ganger så langt. Frakt av varer er blitt effektivisert og transportnæringene har vært i sterk vekst de siste årene. Den totale godsmengden er mer enn doblet siden 1965, mens transportarbeidet målt i tonnkilometer er nesten seksdoblet.20 Som følge av økt konkurranse og nye og bedre transportprodukter har også produktiviteten i innenlands transport økt mye. Det er en utvikling som er positiv ikke minst for industrien, varehandelen og reiselivet.

Transportnæringen består av ulike virksomheter som jernbane-, rutebil- og drosjetransport, godstransport på veg og sjø, innenlandske kystruter og innenriks lufttransport.21 Næringen omfatter også flere tjenestevirksomheter tilknyttet transport som lasting og lossing, distribusjons- og logistikktjenester, reisebyråer og guiding. Vel 100 000 personer er sysselsatte i næringen. Dette utgjør om lag 5 pst. av samlet sysselsetting. Fra år 2000 har andelen blitt redusert med ett prosentpoeng, jf. figur 2.12. Transportnæringens andel av samlet verdiskaping var i 2011 om lag 3 pst.

Sjø har vært vår viktigste transportveg, både av person og gods, langs kysten eller til andre land. For godstransport over lengre strekninger har sjøtransport fortsatt stor betydning, men både veg og jernbane har også betydelige markedsandeler. Når det gjelder korte og mellomlange avstander er vegtransporten dominerende. Vegtransportens andel av transportarbeidet er mer dominerende for persontransport. De øvrige transportformene har også viktige roller i persontransportmarkedet. Det har vært en betydelig økning i personreiser med fly. Regjeringen legger opp til at veksten i de lange godstransportene skal skje med sjø og bane. Når det gjelder persontransport, legges det opp til at kollektivtransporten skal dekke transportveksten i de største byområdene. Vi finner store norske bedrifter innenfor skipsfart, landtransport og luftfart.

I over 150 år har Norge har vært en stormakt i internasjonal skipsfart, og norske rederier kontrollerer en av verdens største handelsflåter, med en estimert markedsandel på 3,1 pst.22 Rederiene er store innenfor segmenter som tank, bulk, kjemikalietransport og biltransport. Norske rederier kontrollerer også verdens nest største offshoreflåte.23 Målt i antall noterte selskaper er Oslo Børs den største shippingbørsen i Europa og nest størst i verden.24 Skipsbyggingsindustrien har lange tradisjoner i Norge, og er fortsatt en viktig næring i mange lokalsamfunn, spesielt langs vestlandskysten. Ved norske verft bygges det mest spesialskip, som offshorefartøy, fiskefartøy og ferger. Norge, har flere verdensledende skipsverft for bygging og utrusting av spesialiserte offshoreskip, som Vard, Ulstein Verft, Havyard Group og Kleven.

Rundt rederiene er det vokst frem et bredt spekter av virksomheter innenfor områder som skipsdesign, skipsklassifikasjon, skipsbygging, utstyrsindustri, skips- og fraktmegling, finansielle og juridiske tjenester og skipsforsikring. Denne bredden gir bedriftene gjensidige fordeler. Det er få land hvor maritime næringer betyr så mye for verdiskaping og eksport som i Norge.

Internasjonal skipsfart er i større grad enn de fleste andre næringer preget av global konkurranse. Størstedelen av norsk skipsfart foregår mellom utenlandske havner, og skipsfarten utgjør en betydelig andel av samlet norsk tjenesteeksport.

Veitransporten er i dag den viktigste transportformen for innenlands godstransport. I 2011 sto veitransporten for om lag 50 pst. av den innenlandske godstransporten målt i tonnkilometer, mens andelen for sjø-, bane- og lufttransport var henholdsvis om lag 42 pst., 7 pst. og 0,5 pst.25

Norske godstransportører frakter fisk, kjemikalier og andre varer til og fra Norge. Mange tilbyr dør-til-dør leveranser over hele verden. Godstransport over store avstander krever ofte nært samarbeid mellom ulike selskaper og transportmidler som skip, tog og bil.

Godt utbygget kollektivtransport er avgjørende for effektive arbeidsreiser. Buss og tog er en stor del av kollektivtransporten, og i mange deler av landet er ferger og hurtigbåter en viktig del av kollektivtransporten. Markedene for land- og lufttransport er åpnet opp for konkurranse både nasjonalt og internasjonalt, og det er lagt til rette for konkurranse på tvers av ulike transportmidler. Kollektivtransport, herunder buss, bane og båt, har hatt en betydelig vekst de siste årene, hovedsakelig i storbyene.

Flytrafikken, som har vokst kraftig de siste tiårene, vil antakelig fortsette å vokse. Markedet er samtidig preget av hard konkurranse og så lave priser at selskapene lett kan tape penger. Dette har resultert i at selskaper er slått sammen og at et stort antall lavprisselskaper er vokst frem. Flytransporten øker både i antall passasjerer og i godstransport. Over 80 pst. av flygods ble transportert til og fra utlandet.26

Et annet utviklingstrekk i transportnæringen er utvikling og bruk av ITS (Intelligente transportsystemer). ITS-området er preget av en høy innovasjonstakt, og et stadig viktigere trekk er den økende integrasjonen mellom infrastruktur og transportmiddel. Nye ITS-løsninger skapes i et internasjonalt miljø, og for Norge er det viktig å ta del i utviklingen slik at våre transportsystemer kan effektiviseres sammen med andre lands transportsystemer. ITS-området åpner også nye muligheter og potensielle markeder for norsk næringsliv på et høyteknologisk område.

2.2.4 Tjenesteyting

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

¹ Privat tjenesteytende sektor ekskludert helsetjenester og undervisning

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Tjenestesektoren har opplevd en kraftig vekst de senere år. Særlig har det skjedd en vekst i kunnskapsintensive tjenestehøringer som faglig, vitenskapelig, teknisk og forretningsmessig tjenesteyting og IKT og helse- og sosialtjenester.

Tjenesteytende næringer vokser i alle landsdeler og får stadig større betydning for sysselsettingen både i byer, tettbefolkede strøk og i distriktene. Tjenesteytende sektors sysselsettingsandel var ved utgangen av 2012 om lag 19 pst., mens sektorens andel av samlet verdiskaping var om lag 24 pst., jf. figur 2.13. Tabell 2.4 viser sysselsettingstallene for ulike næringer innenfor privat tjenesteytende sektor for utvalgte år siden 1985. Figur 2.13 viser verdiskapingen for de enkelte tjenesteytende bransjer som andel av samlet verdiskaping i tjenesteytende sektor.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, IKT

Teknologier som gjør det mulig å samle inn, lagre, behandle, visualisere, kommunisere og bruke data og informasjon på en elektronisk form, går inn under begrepet informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Dette inkluderer blant annet mobiltelefoner, radio, tv, Internett, datamaskiner og nettbrett, i tillegg til navigasjonssystemer, styringssystemer, automatisering, robotikk, solceller, modellering med mer. Næringen kan således være vanskelig å avgrense fordi produktene inngår i andre sektorers varer og tjenester.

IKT-næringen omsatte for 202 mrd. kroner i 2010 og hadde en verdiskaping på 79 mrd. kroner. Sysselsettingen innenfor IKT øker over tid, fra 2007 til 2010 økte antall sysselsatte i næringen med 8 pst. I 2010 jobbet det om lag 74 000 personer i IKT-næringen.27

IKT-løsninger som kobler mennesker og teknologi som for eksempel innenfor helse, skole og velferd, er områder der Norge utmerker seg. Løsninger innenfor finans og mobile betalingssystemer, spesialiserte løsninger for olje- og offshoreindustrien er også i sterk vekst. Norge Selskaper som FastSearch, Opera, Tandberg, Trolltech og Telenors satsing i utlandet viser at norsk teknologi henger med verdenseliten i utvikling innenfor telekommunikasjon og mobilteknologi.

Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi er nå en viktig del av nesten all næringsvirksomhet i Norge. Ny teknologi gir økt kapasitet og skaper muligheter i de fleste næringer. For flere har IKT gått fra å være en støttefunksjon til å være en del av kjernevirksomheten.

IKT er viktig for utvikling og design av nye produkter og tjenester og således viktig for omstilling og vekst i økonomien. Tjenester som tidligere ble utført manuelt, skjer nå automatisk. Samtidig har mange nye aktører etablert seg og nye varer og tjenester har sett dagens lys. Bedriftenes interne systemer og kommunikasjon digitaliseres, samtidig som kjøp og salg av varer og tjenester i økende grad skjer elektronisk. Mange små og mellomstore bedrifter og kommuner velger å overlate IT-driften til spesialiserte selskaper. I offentlig sektor digitaliseres stadig flere tjenester. Skatteetaten, Statistisk sentralbyrå, Altinn og Brønnøysundregistrene tilbyr nå elektroniske tjenester.

Rådgivning

Bransjer som leverer rettslig, økonomisk og strategisk rådgivning, har opplevd sterk vekst de siste 20 årene. Mange større bedrifter velger å kjøpe råd fra andre i stedet for å basere seg på egne rådgivningsenheter. Samtidig er det blitt mer komplisert å drive næringsvirksomhet. Dette har økt behovet for spesialisert rådgivning.

Blant rådgivningstjenestene finner vi advokatvirksomhet, regnskap, revisjon, skatterådgivning, markeds- og opinionsundersøkelser, bedriftsrådgivning, arkitektvirksomhet og teknisk konsulentvirksomhet. Gruppen omfatter også forskning og utvikling ved selvstendige forskningsinstitutter.

Den sterke økningen i etterspørselen etter rettslige og strategiske råd må ses i lys av en internasjonal samfunnsutvikling. Globaliseringen, den sterke rettsliggjøringen av vårt dagligliv og en tiltagende tendens til at færre og færre avtaler og forhandlinger gjennomføres uten advokaters medvirkning, har gitt et økt marked, spesielt for juridisk rådgivning. Samtidig har økt betalingsevne og -vilje både i offentlig og privat sektor økt etterspørselen etter advokatbistand og annen rådgivning.

Arkitektvirksomhet og design er andre bransjer som har hatt vekst de siste årene. Dette er områder hvor Norge etter hvert har gjort seg gjeldende også internasjonalt. Norske selskaper, som for eksempel arkitektfirmaet Snøhetta, har vunnet internasjonale priser, noe som har dannet grunnlag for vekst ut over Norges grenser. Norge har også internasjonale virksomheter med aktivitet innenfor teknisk konsulentvirksomhet.

Fremover vil vi trolig også se en sterkere internasjonalisering av eierskap, mer internasjonalt partnerskap og økt eksport. Rådgivningstjenester inngår ofte som viktige deler av internasjonale verdikjeder. For bedrifter som klarer å hevde seg i den internasjonale konkurransen, vil både teknologi og internasjonale avtaler som bidrar til ikke-diskriminerende konkurranse, gi grunnlag for internasjonal vekst.

På grunn av sin høye kunnskapsintensitet vil god tilgang på høyt utdannet arbeidskraft være avgjørende for bransjens fremtidige vekstpotensial. Innenfor alle tjenesteområdene er det grunn til å tro at ny teknologi vil endre så vel tjenester som produksjon. Alt fra tegninger til analyser og rådgivning kan leveres via Internett og lastes ned hvor som helst. Internasjonalisering, stordriftsfordeler og elektronisk handel bidrar til økt konkurranse blant tilbydere av rådgivningstjenester, selv om næringen i stor grad selger til et lokalt marked.

Spesialiserte bedriftstjenester

Mange av de raskest voksende tjenestenæringene leverer spesialiserte tjenester til bedriftsmarkedet. Bedrifter har i økende grad gått over til å kjøpe rengjøring, sikkerhetstjenester, rekruttering og formidling av arbeidskraft fremfor å produsere slike tjenester selv.

Veksten har vært sterk, spesielt når det gjelder formidling og utleie av arbeidskraft, etterforskning og vakttjenester. Veksten innenfor arbeidskraftutleie har flere årsaker. Dels kan den skyldes liberaliseringen av regelverket for slik virksomhet, og dels kan den skyldes at mange bedrifter i større grad ønsker å håndtere topper i etterspørselen ved hjelp av innleid personale i stedet for egne ansatte.

En stor del av veksten i arbeidskraftutleie har kommet innenfor vakttjenester, der antall ansatte har økt mye. I tillegg til vakt og sikring av verdier, boliger og eiendom, arbeider vektere i resepsjoner, bomstasjoner og andre servicefunksjoner.

Renholdsbransjen er også i rask utvikling. Markedets totale verdi er anslått til 18,9 mrd. kroner. Dette deles mellom private og offentlige aktører. Bransjen sysselsetter rundt 33 800 årsverk.28

Oppmerksomheten om renholdets betydning for innemiljøet har økt. Mens renhold for få år siden var en billig tjeneste, er renhold nå en av de største utgiftspostene i driften av et bygg. Renholdstjenester har gjennomgått store forandringer de siste 20 årene. Det utvikles stadig mer effektive arbeidsmetoder, og kravene til kompetanse har økt.

Finans- og eiendomstjenester

Finansnæringen, som er en viktig del av kapitalmarkedet, tilbyr tjenester til privatpersoner, næringsliv og kommuner. Dette omfatter blant annet lån, finansiering, forsikringer og annen risikoavlastning, betalingstjenester, formuesforvaltning, rådgivning og eiendomsmegling. I 2012 hadde bedriftene innenfor finansierings- og forsikringsvirksomhet en verdiskaping på 114 mrd. kroner, og de sysselsatte om lag 52 000 personer. Bedriftene innenfor omsetning og drift av fast eiendom sysselsatte om lag 24 000 personer. 29

Gjennom sin rolle som kapitalformidler er finansnæringen viktigere for næringsutviklingen enn hva sysselsettingen og produksjonsomfanget skulle tilsi. Finansinstitusjonene tilfører kundene viktig kompetanse, og folk fra næringslivet nevner ofte hovedbankforbindelsen som en viktig rådgiver.

Finansnæringen er underlagt spesielle regler og offentlig tilsyn. Regelverket har gjennomgått omfattende endringer de senere årene. Handel med finansielle tjenester har økt betydelig, og det samme har omfanget av internasjonalt eierskap. Sammen med bruk av ny teknologi, har dette ført til endringer for næringen.

Antall selskaper er redusert, og det er etablert store konsern som tilbyr nesten hele spekteret av finansielle tjenester og eiendomsformidling. Selv om de samme konsernene tilbyr både bank- og forsikringstjenester, er disse tjenestene svært forskjellige. Mens bankenes hovedprodukter er finansiering og formuesforvaltning, tilbyr forsikringsselskapene risikoavlastning. Etter hvert som befolkningen blir mer velstående og antall eldre øker, er det en også en stigende etterspørsel etter forsikrings- og spareordninger som skal sikre en god pensjonisttilværelse.

Investeringsselskaper forvalter i hovedsak egenkapital. Til forskjell fra bankene, tar investeringsselskapene normalt høy risiko i form av relativt store eierposter i noen få selskaper. Ofte går de inn i styrende organer i selskapene hvor de er deleiere. I tillegg til å skyte inn kapital, vil investeringsselskapene også tilføre kompetanse. Blant investeringsselskapene finnes det selskaper som er spesialiserte med tanke på hvilken fase i bedriftens liv de går inn med kapital (såkorn-, ventureselskaper, mv.). De kan også være spesialiserte innen enkelte bransjer eller geografiske områder som det satses.

Eiendomsmegling vokser og utgjør sammen med forvaltning og drift av borettslag hovedtyngden av de ansatte i eiendomsbransjen. Selskaper som tilbyr forvaltning og tjenester knyttet til drift og vedlikehold av eiendommer har også vokst de senere årene. Økende etterspørsel etter eiendomstjenester bunner blant annet i at velfungerende bygg er viktige for næringslivet. Både i offentlig og privat sektor ser man en tendens til at forvaltning og drift av eiendommer utføres av spesialiserte selskaper.

Kulturnæringene

Nyheter, kunnskap og underholdning er en betydelig næringsaktivitet. Nye måter å produsere og levere på har gitt vekstmuligheter, men også hardere konkurranse mellom ulike medier. Medier og reklame omfatter forlagsvirksomhet, grafisk industri, radio- og TV-produksjon samt annonse- og reklamevirksomhet.

Forlag og grafisk industri har tradisjonelt levert trykksaker som bøker, aviser, reklame og tidsskrifter. I dag leveres stadig flere av disse produktene også digitalt. En stor del av bransjen produserer aviser, og Norge ligger på verdenstoppen i avislesing. På grunn av svikt i annonsemarkedet og økt konkurranse fra andre mediekanaler, har flere avisbedrifter utviklet seg til mediehus med flere produkter.

Forlagsbransjen kjennetegnes av noen få store forlag samt mange små som spesialiserer seg på nisjeutgivelser. Beregnes markedsandelene med utgangspunkt i totalmarkedet, har Cappelen Damm en markedsandel på 20,6 pst., Gyldendal en markedsandel på 16,5 pst. og Aschehoug en markedsandel på 12,7 pst.30 Internett har etter hvert gjort det enklere for kunder å bestille bøker direkte fra utlandet, noe som utfordrer norsk forlagsvirksomhet.

Radio og fjernsyn har også blitt preget av den digitale teknologien. Kringkastingstilbudet blir mangedoblet ved at sendinger og annen informasjon kan overføres på nye måter og ved at flere distribusjonsnett også kan benyttes til kringkasting. Konkurransen om seere og lyttere er samtidig betydelig skjerpet.

Reklamebransjen betegnes ofte som en av næringslivets mest kreative bransjer, og den er et viktig mellomledd mellom annonsørene og mediene. Tjenestene varierer fra store kampanjer basert på markedsforskning og -analyser, til enklere produksjoner av brosjyrer og annet reklamemateriell. Flere av de store byråene tilbyr både design og PR. Det omsettes reklame for store summer hvert år.

Reiseliv

Reiselivs- og opplevelsesnæringene regnes for å være blant de hurtigst voksende næringene i verden. Økt velstand medfører økt aktivitet i ferie- og fritidsmarkedet. Folk bruker mer tid på fritid, og turistene søker mer underholdning, gjerne på en aktiv måte.

I ferie- og fritiden etterspør vi et totalprodukt, eller en opplevelse, sammensatt av mange varer og tjenester fra blant annet hotell- og restaurantnæringen, underholdningsindustrien, kultur, sport og annen fritidsvirksomhet. I tillegg kommer reisebyråer og bedrifter som driver med markedsføring, produktutvikling og salg av norske reiselivsprodukter. Attraksjoner som Holmenkollen, Trollstigen, Fløybanen, Norgesparken Tusenfryd og Nordkapp er viktige drivkrefter i ferie- og fritidsmarkedet.

En del bedrifter preges av store svingninger i etterspørselen over året. Dette merkes spesielt i distriktene, hvor avhengigheten av ferie- og fritidstrafikken er stor.

Opplevelsesnæringene møter en stor og økende internasjonal konkurranse. Det norske kostnadsnivået er høyt i forhold til mange andre land, og dette gjør det krevende å tiltrekke seg både norske og utenlandske turister. Kronekursen og tiltak som bidrar til å dempe kostnadsnivået, er derfor viktige for disse næringene.

Et kjennetegn ved opplevelsesnæringene er at kundene i stadig større grad orienterer seg på Internett. Det betyr at virksomheter, områder eller land som er synlige på Internett, kan bli fremtidens vinnere i kampen om kundene.

Opplevelsesnæringene gir store ringvirkninger for resten av samfunnet – ikke minst i distriktene. Selv om den største verdiskapingen skjer i byer og i tettbygde strøk, betyr næringene relativt mest i distriktene, fordi de gir mulighet for arbeid og inntekt i lokalsamfunn med begrensede sysselsettingsmuligheter. Allerede nå er det mange koblinger mellom reise- og fritidsaktiviteter og primærnæringene. Samspillet mellom disse blir viktig fremover, og dette kan bety økt oppmerksomhet om utvikling og utnyttelse av kystkultur og kulturlandskap og lokal mat fra hav og land som et aktivt landbruk og sjømatnæring gir grunnlag for.

For å gjøre produktene godt tilgjengelige er opplevelsesnæringene avhengig av et velfungerende transporttilbud i Norge og til Norge. Selv om det har vært en utvikling mot økt bruk av fly, er veitransporten fortsatt dominerende i norsk reiseliv. Enkelte transportruter, som Hurtigruta og Flåmsbanen, har utviklet seg til å bli turistattraksjoner i seg selv.

Det arbeider om lag 160 000 personer, tilsvarende om lag 132 000 normalårsverk, i reiselivsnæringen. Reiselivsnæringen sysselsetter mange mennesker og står med sine 4,4 pst. av brutto nasjonalprodukt (BNP) av fastlands-Norge for en viktig del av verdiskapingen i mange lokalsamfunn i hele Norge.31 Regjeringen har derfor utarbeidet en egen strategi for reiselivsnæringen, «Destinasjon Norge», som ble lansert i 2012. Strategien omtales nærmere i kapittel 6.4.

Velferdstjenester

Etterspørselen etter velferdstjenester har vokst jevnt de siste tiårene. Dels er det flere som ønsker seg mer av slike tjenester, dels skyldes det en økning i de delene av befolkningen som trenger slike tjenester.

Hoveddelen av velferdstjenestene utføres av det offentlige. Private bedrifter og ideelle organisasjoner er likevel viktige leverandører. Ideelle organisasjoner driver så vel sykehus som pleie- og omsorgstjenester. I de siste årene har vi også sett fremvekst av private tilbud av helse-, omsorgs- og undervisningstjenester. Noe har vært i konkurranse med det offentlige. Men mye har vært som leverandører av ulike tjenester som supplerer det offentlige.

Sysselsettingen i velferdstjenestene har økt kraftig fra 1980 og frem til i dag. Dette skyldes i hovedsak økt aktivitet i kommunene. Sysselsettingen hos private leverandører av helse-, pleie- og omsorgstjenester er fortsatt relativt liten i Norge. Tilsvarende ser vi innenfor skoler og andre private undervisningstjenester. Mens private aktører har opplevd vekst, har frivillige organisasjoner og institusjoner hatt en viss nedgang. Likevel utfører frivillige organisasjoner viktige velferdstjenester i tillegg til at de mobiliser en betydelig ulønnet innsats.

Det store innslaget av private aktører gjør at barnehagesektoren skiller seg fra de fleste andre offentlige tjenestetilbud. Ser en på eierform kan barnehagene inndeles i to hovedgrupper; kommunale og private. Blant de private barnehagene er det stor variasjon i eierform. Disse barnehagene eies av blant annet foreldre, husmorlag/sanitetsforeninger, bedrifter, pedagogiske/ideologiske organisasjoner og enkeltpersoner. De private barnehagene er organisert i forskjellige eierformer, slik som foreninger, aksjeselskap, stiftelser, ansvarlige selskap, samvirke/andelslag og eneeierforetak.32

Ved utgangen av 2010 var det 6 579 barnehager. Per 15. desember 2010 gikk det 277 139 barn i barnehage. Private barnehager utgjør om lag 54 pst. av barnehagene og har om lag 47 pst. av barna.33 Fordelingen mellom kommunale og private barnehager har stort sett holdt seg stabil de siste 5 årene sett under ett (KS 2010). Andelen barn i statlige og fylkeskommunale barnehager er imidlertid redusert og private eiere har i hovedsak overtatt disse barnehagene.

Historisk sett har privat barnehagedrift hatt basis i ideelle formål. I de senere årene har aksjeselskapsformen blitt en mer vanlig organisasjonsform. Andre organisasjonsformer har gradvis blitt mindre utbredt. Andelen barnehager eiet av foreldre, menigheter og husmorlag har gått ned, mens andelen barnehager eiet av selskaper og andre har steget. Av de private barnehager i 2010, er den største gruppen (1 040) drevet av enkeltpersoner, dernest foreldreeide barnehager (754). Videre er 624 av barnehagene drevet av bedrifter og 644 av andre. De minste gruppene finner vi i henholdsvis menighet/trossamfunn med 258 barnehager, pedagogisk/ideologisk organisasjon med 173 og husmorlag/sanitetsforening med 40.

Andre tjenester

Med økt velstand bruker vi stadig mer penger på å kjøpe tjenester som frigjør tid eller dekker andre personlige behov, som hårpleie, rengjøring og fysisk trening. Personlig rettede tjenester omfatter vaskeri og renserivirksomhet, frisering, skjønnhetspleie og helsestudio. I tillegg kommer lønnet arbeid i private husholdninger, som for eksempel rengjøring.

Produksjonen av tjenestene er ofte arbeidsintensive. Leverandørene er ofte små og mellomstore bedrifter, men utviklingen går likevel i retning av flere store, landsdekkende kjeder. Et godt eksempel på dette er fremveksten av store treningskjeder.

2.2.5 Varehandel

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Varehandelen er blant de største og raskest voksende sektorene i norsk økonomi. Varehandelen har mange deltidsansatte og en høy andel unge ansatte. I 2011 var det om lag 370 000 sysselsatte i næringen. Det er regionale forskjeller i sysselsettingsmessig betydning. Varehandelen er i all hovedsak lokalisert i byer og tettsteder.

Næringen omfatter et vidt spekter av virksomheter med ulik størrelse og ulike produkter. Varehandelen består av agentur- og engroshandel, detaljhandel og handel med og reparasjon av motorvogner. Engroshandelen er handel med større varepartier til produsenter for bruk i produksjon eller til storforbrukere slik som for eksempel sykehus og hoteller. Detaljhandel er en betegnelse for salg av varer direkte til forbrukeren og husholdninger og er den klart største næringen innenfor varehandel når det gjelder antall foretak og sysselsatte. Detaljhandelen består blant annet av dagligvarehandel, kleshandel, møbelhandel, byggevarehandel, sportshandel, apotekene og spesialbutikker.

Varehandelen utgjør en så vidt integrert del av norsk økonomi at det er vanskelig å se utviklingstrekk innenfor næringen løsrevet fra norsk økonomi generelt. Økonomisk vekst, lav arbeidsledighet og vekst i befolkningen i Norge bidrar til økt omsetning i varehandelen. Stabilitet i norsk økonomi, lave realrenter over tid og økt kjøpekraft har positiv effekt på aktivitetsnivået i næringen.

Sammensetningen av bedrifter i varehandelen viser at det er de mange små bedrifter som dominerer i antall. Det er fortsatt et stort antall enkeltpersonforetak. De relativt få store bedriftene blir imidlertid stadig større og øker sine markedsandeler. Fra å være en relativt skjermet næring er varehandelen i ferd med å bli stadig mer utsatt for internasjonal konkurranse. Postordre og internetthandel har hatt en betydelig fremvekst i Norge de siste årene og fører også til at deler av varehandelen utsettes for økt internasjonal konkurranse. Eksempel på dette er blant annet innenfor salg av bøker, musikk og reiser.

Det har vært en klar vekst i verdiskapingen i varehandelen de siste 20 årene. Hovedtrenden er også vekst i sysselsettingen samtidig som det har vært en sterk produktivitetsvekst. Konkurranseforholdene har endret seg, og betydelige ressurser er benyttet for å utvikle effektive logistikksystemer. Eksempelvis har varehandelen gjennomgått omstillinger ved utvikling av IT-baserte logistikksystemer, elektronisk betalingsformidling, sentralisert kjededannelse og utvikling av nye driftsformer.

Det har også vært en utvikling med lengre åpningstider og større varehus. En stadig større andel av den samlede butikkomsetingen skjer i landets om lag 400 kjøpesentre. I 2011 sto disse for en tredjedel av butikkomsetningen. Et viktig utviklingstrekk innenfor varehandelen fra midten av 90-tallet er fusjoner eller nært samarbeid mellom bedrifter. Dette er særlig tydelig i dagligvaremarkedet som domineres av fire store dagligvaregrupperinger. Tettere integrasjon mellom grossist og butikk har vært et viktig virkemiddel for å øke effektiviteten i handelen. Utviklingen mot stordrift i alle ledd har også påvirket maktforholdet i bransjen. Effektiviseringen i dagligvarehandelen annet medvirket til at antall bedrifter i dagligvarehandelen er redusert med 25 pst. i perioden 1993–2010.

2.2.6 Bygg og anlegg

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Bygge- og anleggsnæringen består av hovedområdene anlegg, oppføring av nybygg og rehabilitering. Næringen står for om lag 6 pst. av verdiskapingen og sysselsatte om lag 201 000 personer i 2012.34 Dersom man inkluderer eiendom i næringen, og ser på bygg, anlegg og eiendom, sysselsetter næringen 340 000 personer.35 Bygge- og anleggsnæringen er relativt jevnt spredt utover hele landet, og antall ansatte og omsetning henger nært sammen med størrelsen på befolkningen i de ulike regionene. De største bedriftene i næringen er lokalisert i byer og i tettsteder, men samtidig utgjør næringen en høy andel av de sysselsatte i flere mindre kommuner.36 Sysselsettingen i næringen varierer noe mellom de ulike fylkene og utgjør mellom 8 og 12 pst. av total sysselsetting i privat sektor.

Mer enn andre europeere bor nordmenn i selveide boliger og investerer mye i hus og hytter. Boliginvesteringene svinger i takt med økonomiske oppgangs- og nedgangstider. Aktiviteten i anleggsnæringen svinger også i takt med gjennomføringen av store samferdsels- og industriutbygginger. Figur 2.17 viser hvor store svingninger det er i andelene for sysselsetting og verdiskaping i denne næringen.

Næringen inngår i en verdikjede som også består av arkitekter, eiendomsutviklere og -forvaltere, rådgivende ingeniører, ulike leverandørnæringer, transportbedrifter, byggevarehandel og finansforetak og banker som leverer forsikring eller finansiering. Flere av disse næringene har det til felles at eget aktivitetsnivå i stor grad er avhengig av aktiviteten i bygge- og anleggsnæringen. Konjunktursituasjonen og endringer i rammevilkår for bygge- og anleggsnæringen har derfor i mange tilfeller store virkninger også for andre næringer.

Tjenester for oppføring og vedlikehold av offentlige bygg som skoler, sykehus, kulturbygg, forsvarsanlegg og infrastruktur som veier, havneanlegg og jernbane kjøpes av statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og utføres av private bedrifter. Myndighetene kjøper om lag en tredjedel av alt bygge- og anleggsnæringen produserer. Gjennomføringen av offentlige investeringer er dermed en viktig rammebetingelse for næringen, både knyttet til hvordan oppdragsmengden fordeler seg mellom nedgangs- og oppgangstider, men også knyttet til utviklingen av næringen. Eksempler er krav fra offentlige byggherrer knyttet til bruk av bygningsinformasjonsmodeller i planlegging og gjennomføring av bygg, og den nylig fremlagte strategien for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser.37 Myndighetene skal være en pådriver og et forbilde i utviklingen av byggenæringen, dette er omtalt i Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn.

Bygge- og anleggsnæringen må håndtere mange viktige samfunnsoppgaver og utfordringer i de kommende årene. Næringen må utvikle løsninger som gjør at fremtidens bygningsmasse er godt tilpasset miljø- og klimautfordringene. Det vil være behov for bygg med lavere klimagassutslipp og lavere energibruk. Samtidig må bygg og infrastruktur bygges for å tåle mer ekstremvær.

Bygge- og anleggsnæringen er en av de mest sentrale næringene for å håndtere viktige utfordringer samfunnet står overfor i de neste tiårene. Norge står overfor betydelige demografiske endringer. SSBs befolkningsfremskrivninger antyder at antallet innbyggere i Norge kan øke til 7 mill. i 2060, og samtidig vil flere flytte til byene.38

Samtidig blir befolkningen eldre. Det er nå om lag 600 000 personer over 67 år i Norge og antall eldre over 67 år ventes å øke til over 1 mill. i 2030 og til 1,5 mill. i 2060.39 Befolkningen over 80 år vil bli tredoblet frem mot 2060. Samtidig blir helsen bedre, og mange vil kunne bo hjemme lenge dersom boligene er tilpasset deres behov. Dette vil øke behovet for tilgjengelighet og universell utforming av boliger, næringsbygg og offentlige bygg og tilpassing av offentlig infrastruktur. Regjeringen har utformet «Norge universelt utformet 20205» som er en sektorovergripende handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet. I tillegg varslet både Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn og Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve tiltak for å bedre tilgjengeligheten i eksisterende boliger og bygg.

Boks 2.3 Weber: Byggeprodukter for et bærekraftig livsgrunnlag

Weber er en ledende produksjonsbedrift av byggevarer i Norge. Selskapet er en del av det franske konsernet Saint-Gobain, og har ca. 280 ansatte og omsetter i Norge for ca. 1 mrd. kroner. Bedriften har seks fabrikker og 14 lager rundt om i Norge. Bedriftens produkter og løsninger markedsføres under merkevaren Leca og Weber. Leca-produktene er basert på naturmaterialet leire som utvinnes lokalt.

Webers produkter er tilpasset norsk byggeskikk og norsk klima. Bedriftens aktivitet skal i alle sammenhenger ivareta våre felles ressurser slik at kommende generasjoner har et bærekraftig livsgrunnlag. For Weber er det viktig å samarbeide med resten av byggenæringen for å utvikle videre lønnsomhet og finne gode samfunnsmessige løsninger.

Suksessen til levedyktige bedrifter handler også om at myndighetene tilrettelegger for gode rammebetingelser for næringen. For byggevareindustrien er det viktig med et sterkt norsk markedstilsyn, og at alle aktører står overfor de samme krav. Samarbeid om innovasjon og kompetanse er avgjørende for fremtidig bærekraft

Foto: Bygg-Konsult Ballangen AS

2.2.7 Primærnæringene

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

Primærnæringene jord- og skogbruk, fiskeri og havbruk har stor betydning for sysselsetting og bosetting i mange deler av landet. Som figur 2.19 viser, har primærnæringenes andel av samlet sysselsetting falt fra om lag 7 pst. til drøyt 2 pst. fra 1985 til 2012. Andel av samlet verdiskaping har i samme periode falt fra 3 pst. til 1 pst.

Jord- og skogbruk og fiskeri- og havbruksnæringene har vært gjennom betydelige omstillinger og effektiviseringer av produksjonen. Siden de første forsøkene på å oppdrette laks og ørret startet på 1970-tallet, har havbruksnæringen hatt en kraftig produksjons- og eksportvekst og er blant våre mest produktive næringer. Næringen opererer i markeder der god kostnadsmessig konkurransekraft er avgjørende for å lykkes.

Jordbruket sto i 2011 for om lag 1,8 pst. av samlet sysselsetting.40 Næringen har gjennomgått en rask utvikling mot færre, større og mer effektive og spesialiserte jordbruksbedrifter. Ny kunnskap og teknologi har sammen med den generelle samfunnsutviklingen bidratt til store omstillinger i landbruket. Manuelt arbeid er erstattet med maskiner og mer rasjonelle driftsformer. Omstillingene har gitt store produktivitetsforbedringer i næringen. De siste 30 årene har antall utførte årsverk i jordbruket blitt mer enn halvert og gjennomsnittlig jordbruksareal per driftsenhet tredoblet. Gårdsbrukene blir færre og mer spesialiserte. Den samlede jordbruksproduksjonen har aldri vært så stor som nå.

Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet og bidrar til verdiskaping gjennom produksjon av varer, tjenester og fellesgoder. Landbruk over hele landet er et overordnet mål for regjeringens landbrukspolitikk. For å nå målsettingen om økt jordbruksproduksjon må jordbruksressursene tas i bruk der de finnes og produseres på en effektiv måte. Norsk jordbruksproduksjon er viktig for å opprettholde en stor og livskraftig næringsmiddelindustri i Norge.

Høye tollsatser på mange landbruksprodukter i Norge bidrar til at bøndene oppnår høyere priser i Norge enn verdensmarkedspriser for sine produkter. Dette har medvirket til at den innenlandske jordbruksproduksjonen har blitt større enn den ville ha vært uten importvern.

Sysselsettingen i skogbruket og skogbrukets betydning i økonomien er redusert over tid. Også her har moderne arbeidsmetoder og bedre maskiner ført til redusert behov for arbeidskraft. Skogbruket er likevel en viktig distriktsnæring.41 Den samlede årlige avvirkningen av industrivirke utgjør vel 8 mill. kubikkmeter per år. Den stående kubikkmassen i norske skoger er mer enn fordoblet siden begynnelsen av 1930-tallet, og den årlige tilveksten av skog nær tre ganger mer enn hugsten. Det årlige hugstkvantumet har vært forholdsvis stabilt de siste 80-årene. Inntektene i skogbruket er avhengig av tilbud og etterspørsel etter tømmer på verdensmarkedet og tømmerprisene har omregnet i dagens kroneverdi blitt vesentlig redusert over tid.

Norge har store havområder med verdifulle fiskebestander og kanskje verdens beste kyst for å drive havbruk. I dag etterspør verden mer norsk sjømat enn noensinne. I sjømatnæringen er produksjonen på verdensbasis i betydelig vekst, og norsk sjømatnæring har hatt en eventyrlig utvikling. Den norske sjømatnæringen er verdens største produsent av atlantisk laks. Det ble i 2010 for sjuende år på rad satt ny eksportrekord for sjømat. Ifølge Norges Sjømatråd utgjorde den samlede sjømateksporten 51,6 mrd. kroner i 2012, hvorav eksporten av havbruksprodukter, laks og ørret, utgjorde i alt 31,5 mrd. kroner.

Sjømatnæringen hadde en verdiskaping i 2010 på 28 mrd. kroner. Sysselsettingen i næringen var på om lag 24 000 årsverk. Sjømatnæringen med tilhørende leverandørindustri har stor betydning for bosetningsmønsteret langs kysten.42

Jordbruket, skogbruket og sjømatnæringen gir også grunnlag for en betydningsfull industriell produksjon. Jord- og skogbruk leverer råvarer til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien, treforedling og tre- og trevareindustrien og er av vesentlig betydning for aktivitetsnivået i disse næringene. Sjømatnæringen gir grunnlag for fiskeindustrien som fortsatt har stor betydning i de tre nordligste fylkene.

Primærnæringene har også gitt grunnlag for utvikling av leverandørindustrien. Fremveksten av en globalt ledende fiskeri- og havbruksnæring og en effektiv norsk fiskeriflåte som ligger langt frem i bruk av ny redskaper, ny kunnskap og fangstmetoder, har bidratt til utvikling av marin leverandørindustri som har hele verden som marked. Tilsvarende har jordbruksnæringen gitt grunnlag for utvikling av nye tjenester og utstyrsproduksjon til landbruket.

Bygdenæringer er næringsaktivitet utenom jord- og skogbruk basert på landbrukets ressurser. Mangfoldet av bygdenæringer er stort. Eksempler kan være utleie av jakt og fiske, naturbaserte reiselivstilbud, produksjon og salg av matspesialiteter, opplevelses- og kulturtilbud, vann- og vindkraftproduksjon og helse- og avlastningstilbud («Inn på tunet»). Mer fritid, økt oppmerksomhet om sunnhet og helse og økt kjøpekraft i befolkningen har medført stor vekst i etterspørselen etter denne typen næringer de siste årene. Dette åpner nye muligheter både for landbruket og bygdene til å skape konkurransefortrinn og etablere nye virksomheter og arbeidsplasser. I tråd med Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken skal regjeringen legge til rette for økt verdiskaping basert på landbrukets ressurser og de muligheter som finnes i dette markedet.

2.3 Handelsbalanse

For et lite land som Norge er handel med andre land både bestemmende for vår næringsstruktur og avgjørende for vår levestandard. Uten handel ville vi hatt betydelig lavere verdiskaping og velferd og et begrenset utvalg av varer tilgjengelig. Internasjonal handel sikrer at vi får avsetning for naturressurser i store kvanta. Utenrikshandel utgjør en stor del av den norske økonomien. I 2012 var eksportens andel av brutto nasjonalprodukt på 40 pst., mens importens andel av BNP var 27 pst.

Handelsbalanse defineres som eksportverdi fratrukket importverdi. Overskuddene i handelsbalansen som vi har hatt i Norge siden slutten av 70-årene, faller sammen med petroleumsinntektene fra sokkelen. I figur 2.20 vises handelsbalansen målt i faste 2005-priser siden 1970. Overskuddene var spesielt store på 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet. De siste ti år er det en klar tendens til reduserte handelsoverskudd. Dette skyldes hovedsakelig økt import.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Verdi av eksport og import bør under normale omstendigheter være noenlunde i balanse i et generasjonsperspektiv. Vedvarende positive handelsoverskudd som Norge har hatt de siste årtier, hvor vi konsekvent eksporterer mer enn vi importerer betyr at vi utsetter importen. Siden handelsoverskuddene i stor grad skyldes utnyttelse av petroleumsressursene, dvs. uttapping av en ikke-fornybar ressurs, er det imidlertid naturlig at mesteparten av overskuddet som disse ressursene gir, spares for fremtiden.

Importen må bestå av et mangfoldig utvalg av varer og tjenester for å dekke mange ulike konsumbehov. Vår eksport skal skaffe inntekter som finansierer importen. Produksjon for eksport kan derfor i prinsippet spesialiseres med sikte på å få størst mulige inntekter, for eksempel ved å utnytte våre komparative fortrinn eller skalafordeler i produksjonen. En svært ensidig eksportindustri kan imidlertid være uheldig ut fra en risikovurdering; det gjør oss sårbare for endringer i etterspørsel eller priser på eksportvarene. Etter en slik vurdering bør eksporten også være preget av et visst mangfold.

Figur 2.21 viser verdien av vareeksporten for enkelte sektorer i henholdsvis 1970 og 2012. Figur 2.22 viser verdien av tjenesteeksporten for de samme to år. Tilsvarende viser figur 2.23 og figur 2.24 verdien av henholdsvis vare- og tjenesteimporten.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Vi har en betydelig spesialisert eksport. Vi hører til de største netto eksportører av blant annet olje, gass, sjømat og skipsfartstjenester. Inntekter fra utvinning av petroleumsforekomstene utgjør en spesielt stor andel av inntektene fra vareeksporten; i 2012 var andelen om lag 70 pst. Dette medfører at Norges vareeksport er dominert av råvarer, og gjør at vi skiller oss ut fra andre OECD-land. Ifølge tall fra OECD43 utgjorde bearbeidede produkter i 2004 om lag 85 pst. av OECD-landenes totale eksport av varer; for Norges del utgjorde de om lag 28 pst. Bildet av at Norge har en hovedsakelig råvarebasert eksportindustri må imidlertid nyanseres. Utnyttelse av råvarene krever avansert teknologi og høy kompetanse. Rundt spesielt oljeindustrien er det vokst frem en høyteknologisk leverandørindustri som i økende grad er eksportrettet. Et uttrykk for utviklingen er at varegruppen maskiner og transportmidler utgjorde drøyt en fjerdedel av vareeksporten i 2012 når en holder petroleumssektoren utenfor. Utviklingen mot mer eksport av bearbeidede produkter har også sammenheng med mindre restriksjoner generelt i det internasjonale varebyttet. Handelspolitisk har det vært en utvikling med nedbygging eller avskaffelse av høye tollsatser i omtrent alle land.

Videre er inntektene fra eksport av tjenester økende. Mens skipsfarten tidligere sto for nesten all tjenesteeksport og dessuten utgjorde en stor andel av totaleksporten, har det nå vokst frem flere tjenestenæringer som har betydelige eksportinntekter. Figur 2.22 viser inntektene fra tjenesteeksport fordelt på hovedsektorer i henholdsvis 1970 og 2011. Den viser at eksportverdien har økt betraktelig for enkelte tjenestesektorer. I 1970 utgjorde utenriks sjøfart nesten 80 pst. av all tjenesteeksport. I 2011 er andelen redusert til 30 pst. Finans- og forretningstjenester har derimot økt sin andel fra 5 til 22 pst. av samlet eksportverdi av tjenester. Tjenesteeksporten utgjorde i 2011 nesten 250 mrd. kroner, i løpende priser.

Tabell 2.5 viser utviklingen i andel av verdien av vareeksport fordelt på verdensdeler. Det skilles mellom varer i alt og varer fra fastlandet, dvs. uten olje og gass. 84 pst. av vår totale vareeksport går til Europa. Denne andelen har vært noenlunde stabil fra 1988 til 2012. Ser vi bort fra olje og gass, har imidlertid Europas andel av vår vareeksport blitt redusert fra 80 til 69 pst. i den samme perioden. Samtidig er det slik at norsk totaleksport er mer enn seksdoblet fra 1988 til 2012. Nordens betydning for norsk eksport av varer har falt siden 1988. Av fastlandseksporten har andelen falt fra 27 til 19 pst. Asia med 16 pst. er snart på høyde med Norden som eksportmarked for varer. I 1988 var Asias andel på kun 7 pst., dvs. at andelen har mer enn doblet seg fra 1988 til 2012. Tilsvarende utvikling kan man se for BRICS-landene. I 1988 mottok de 1 pst. av Norges fastlandseksport. I 2012 var andelen åttedoblet.

Et forhold av stor betydning for landets samlede realinntekt er bytteforholdet overfor utlandet. Bytteforholdet er forholdet mellom prisene på eksport- og importvarer. I praksis brukes prisindekser der vekten en pris har er i samsvar med den vekt varen har i utenrikshandelen. Det betyr at råoljeprisen tillegges stor vekt i Norges eksportprisindeks. Bytteforholdet forbedres blant annet dersom prisene på våre eksportvarer øker mer enn importprisene eller dersom de faller mindre. Figur 2.25 viser utviklingen i bytteforholdet de siste 40 år for både den totale utenrikshandelen og for tradisjonelle varer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013

Utviklingen siden tusenårsskiftet er en sterk forbedring av bytteforholdet. Den viktigste årsaken er den sterke prisøkningen på råolje vi har opplevd i denne perioden, men utviklingen har blitt forsterket av fallende importpriser. Også for tradisjonelle varer har det vært en betydelig bedring. Her er det grunn til å tro at de fallende importprisene har betydd mye for utviklingen.

Et bedret bytteforhold gjør at vi for det samme kvanta eksportvarer kan finansiere et større kvanta importvarer. Utviklingen det siste tiåret har bidratt til at disponibel realinntekt har vokst mer enn verdiskapingen. De utfordringer som kostnadsnivået representerer for mange eksportbedrifter, og som de senere år har blitt dempet av det bedrede bytteforholdet, vil imidlertid bli mer følbare ved en forverring av bytteforholdet.

Gitt den store betydning som utenrikshandelen har, er regjeringen opptatt av å legge forholdene til rette for eksportindustriens markedsadgang. I kapittel 5.12 gis det en gjennomgang av handelspolitikken.

2.4 Ressursbruk i dag

Petroleumsnæringen er en viktig årsak til at vi er et av verdens rikeste land, og næringen har bidratt til opprettelse av en rekke arbeidsplasser i Norge. Samtidig viser beregninger basert på de langsiktige makroøkonomiske fremskrivingene fra Finansdepartementet, at det er verdien av vår nåværende og fremtidige arbeidsinnsats som utgjør hovedparten av nasjonalformuen, se figur 2.26. Petroleums- og finansformuen utgjør om lag åtte pst. Beregningen understreker hvor avgjørende høy yrkesdeltaking og arbeidsinnsats og videre oppgang i arbeidsproduktiviteten er for vår levestandard.

Kilde: Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 og Statistisk sentralbyrå.

Begrenset tilgang på ressurser gjør at vi er opptatt av hvordan de ressurssenen vi har, kan anvendes bedre. For å oppnå langvarig økonomisk vekst, må ressursene forvaltes godt. Den norske samarbeidsmodellen har bidratt til en kunnskapsrik arbeidsstyrke og gitt bedriftene fleksibilitet til omstilling og nytenkning. Det har åpnet for vekst og nye næringsmuligheter. Eiere og bedriftenes ansatte i hele landet har vist evne og vilje til å satse og samarbeide om utfordringer. Arbeidslivets parter og myndighetene har spilt på lag med bedriftene. Samtidig har virksomhetenes evne til å anvende ressursene på en effektiv måte vært avgjørende. Gode bedriftseiere har investert i ny og lønnsom virksomhet. De har tatt imot og utviklet ny teknologi. Sammen har dette bidratt til å gjøre norsk økonomi til en av de mest produktive i verden.

2.4.1 De store sysselsetterne

Virksomhetenes tilgang på kvalifisert arbeidskraft bestemmes hovedsakelig av befolkningsutviklingen, yrkesdeltakelsen og kompetansenivået blant de som deltar i arbeidslivet. Pensjonsalder, innvandring og andre forhold påvirker også arbeidstilbudet. Etterspørselen etter arbeidskraft preges av blant annet utviklingen i sektorens betydning for norsk økonomi, etterspørsel av produktet, og prisutviklingen på verdensmarkedet.

Yrkesdeltakelse

Antall arbeidstimer per innbygger har ikke endret seg mye de siste 40 årene. Utviklingen i samlet arbeidstilbud er preget av to motstridende tendenser. På den ene siden har andelen av befolkningen mellom 15 og 74 år som er yrkesaktive, steget. På den andre siden har gjennomsnittlig antall timer hver arbeider utfører, sunket.44

Arbeidsstyrken, som er summen av sysselsatte og arbeidsledige, var i 2012 på i underkant av 2,7 mill. personer. Arbeidsstyrken har økt mye de siste årene. I perioden 2006–2012 økte arbeidsstyrken med 9,7 pst., i hovedsak på grunn av økning i antall personer i arbeidsdyktig alder og nettoinnvandring.45 Som figur 2.27 illustrerer, har Norge en av de høyeste yrkesdeltakelsesratene blant OECD landene. I 2011 deltok 78,3 pst. av den voksne befolkningen mellom 15–64 år i arbeidsstyrken. Gjennomsnittlig deltakelse i arbeidsstyrken i OECD-landene var 70,6 pst.

Kilde: Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 og OECD

Norge har hatt en økning i andelen som er yrkesaktive, de siste tiårene. Dette skyldes først og fremst at flere norske kvinner er yrkesaktive. Mer enn sju av ti kvinner og nesten åtte av ti menn i yrkesaktiv alder er aktive i arbeidslivet. For menn er yrkesdeltakelsen omtrent uendret siden midten av 1970-tallet, og svingningene er i større grad konjunkturbaserte, mens under halvparten av norske kvinner var yrkesaktive for 40 år siden. I tillegg skiller Norge, i likhet med andre nordiske land, seg ut fra mange OECD-land med en høy yrkesdeltakelse blant eldre. Hver sysselsatt i Norge arbeider imidlertid gjennomsnittlig færre timer enn i de fleste OECD-land. Det er knyttet både til lavere normalarbeidstid enn gjennomsnittet i OECD, høyere fravær knyttet til permisjoner og sykefravær, samt noe høyere andel som arbeider deltid.

Norge har også hatt lav arbeidsledighet de siste årene. For tiden er drøyt tre pst. av arbeidsstyrken ledig, jf. figur 2.28 som viser utviklingen siden 1972. Lav arbeidsledighet betyr at vi utnytter humankapitalen godt. At mange mennesker går ledig er en sløsing med ressurser og tapt verdiskaping, i tillegg til de problemer det skaper for dem som går ledig. Den lave arbeidsledigheten vitner om at det går godt med norsk økonomi.

Kilde: Statistisk sentralbyrå Arbeidskraftsundersøkelsen

Investeringer i humankapital

Norsk næringsliv har vært tjent med at stadig flere har fullført en utdanning og blitt bedre kvalifisert for arbeidslivet. Det formelle kompetansenivået i befolkningen har steget betydelig det siste århundret. I 1911 var det rundt 1 500 studenter ved Norges eneste universitet. I dag har Norges største universitet alene nesten 28 000 studenter, og en tredjedel av befolkningen mellom 19–24 år er under høyere utdanning.46 Utdanningsnivået i Norge er høyt i sammenligning med andre land. 37 pst. av befolkningen (i alderen 25–64 år) har høyere utdanning, mot et OECD-gjennomsnitt på 30 pst.47

Ifølge OECD, er det en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og arbeidsledighet. Høyt utdannet arbeidskraft er i mindre grad arbeidsledig enn lavt utdannet arbeidskraft. Gjennomsnittlig arbeidsledighet i OECD-landene var i perioden 1997–2009 under 4 pst. for personer med høyere utdanning, under 7 pst. for personer med videregående opplæring og ofte mer enn 10 pst. for personer med kun grunnskoleutdanning. For Norge er de tilsvarende tallene 1,8 pst. (høyere utdanning), 2,5 pst. (videregående opplæring) og 3,9 pst. (grunnskole). Videre er det en klar tendens til at gapet mellom menn og kvinners yrkesdeltakelse reduseres med et høyere utdanningsnivå.48

Kompetanse tilegnes ikke utelukkende i det formelle utdanningssystemet. Arbeidslivet er også en viktig læringsarena. Flere studier antyder en sammenheng mellom opplæring og bedriftens produktivitet.49 De nordiske landene er i europatoppen når det gjelder opplæring. I 2007 tilbød hele 86 pst. av norske foretak i privat sektor sine ansatte en eller annen form for opplæring. Undersøkelser viser at om lag 60 pst. av de yrkesaktive i Norge deltar i «formell eller uformell utdanning», mot et gjennomsnitt på 47 pst. i OECD-landene.50 Videre anslås det at rundt 4–5 pst. av arbeidstiden går med til opplæring, det vil si rundt 80–90 arbeidstimer per ansatt.51

Det har særlig skjedd en vekst innenfor kunnskapsintensive næringer, hvor sysselsettingen har økt fra under 200 000 personer i 1990 til om lag 500 000 i 2011.52 Kunnskapsintensive næringer består blant annet av faglig, vitenskapelig, teknisk og forretningsmessig tjenesteyting, IKT og private helse- og sosialtjenester.

Norge har en høyt utdannet befolkning, noe som er et konkurransefortrinn i kunnskapsintensive næringer. Globaliseringen vil kunne bety økt press på at ressursene brukes der de kaster av seg mest. Endringer med sikte på å stimulere til et mer innovativt næringsliv er nødvendig for å kunne opprettholde vår høye velstand i fremtiden, og dette er blant annet utgangspunktet for prosjektet «Et kunnskapsbasert Norge».53

Oversikt over de store sysselsetterne.

Det skjer stadige omstillinger og strukturendringer i norsk næringsliv som følge av økt velstand, endret etterspørselsmønster, internasjonal konkurranse og behov for økt produktivitet. Noen næringer har fått økt betydning for økonomien, mens andre næringers betydning er redusert. Antall sysselsatte i en næring er avhengig av næringens betydning i økonomien og hvor arbeidsintensiv produksjonen er.

Økt arbeidskraftproduktivitet i de fleste sektorer har ført til at færre hender trengs for å produsere et gitt kvanta. Produktivitetsvekst har gjort sektorer mer effektive i produksjonen, og antall sysselsatte har blitt redusert per kvanta produsert. Et eksempel er primærnæringen som har gått fra å være arbeidsintensiv til å være kapitalintensiv. Stadig færre hender trengs i primærnæringene hvor sysselsettingen har blitt redusert fra om lag 212 000 i 1970 til 68 000 i 2011.

Industrien har hatt en produktivitetsvekst på nesten 50 pst. siden 1990 og sysselsettingen har falt. Internasjonal konkurranse har vært en drivkraft for mer effektive produksjonsmetoder, automatisering og bruk av ny teknologi, som har ført til at færre ansatte er direkte knyttet til produksjonen. Reelt sett har antall sysselsatte med tilknytning til industrien likevel falt mindre enn hva statistikken tyder på. Utviklingen i industrisysselsettingen kan også knyttes til mer effektiv bruk av arbeidskraft og endret organisering. Bedriftene søker å tilpasse produksjonen til lønnsom virksomhet. Over tid har vi også sett en trend der norske industrivirksomheter har skilt ut tjenesteaktiviteter, slik som for eksempel kantinedrift, rengjøring, regnskapstjenester, IKT-tjenester og vedlikeholdsoppgaver, for deretter å kjøpe slike tjenester tilbake. Det er grunn til å tro at slike endringer er motivert i ønsker om mer konkurransedyktig industri og større fleksibilitet. Samtidig kan dette bidra til en bedre flyt av kompetanse mellom industri og tjenesteytende sektor, og gi større og mer lønnsomme fagmiljøer.

Redusert antall sysselsatte i primærnæringen og industrien betyr at det har blitt frigjort arbeidskraft til andre næringer. Selv om olje- og gassnæringen har blitt stadig viktigere for samlet verdiskaping i Norge er det kun to pst. av totalt sysselsatte som jobber i denne næringen.54 De fleste sysselsatte arbeider i andre næringer som industri, varehandel, bygge- og anleggsnæringene – og ikke minst tjenestenæringene. Økt kjøpekraft og vekst i norsk økonomi bidrar til vekst for de fleste tjenesteytende næringer, varehandelen og bygge- og anleggsnæringen som har bidratt til økt etterspørsel etter arbeidskraft.

Det har vært en betydelig økning i sysselsettingen innenfor private tjenesteytende næringer i perioden 1970–2012, fra 200 000 til om lag 600 000, jf. figur 2.29. Her er offentlig tjenesteyting ekskludert, og næringen består av posttjenester, overnatting og servering, faglig og tekniske tjenester samt finans-, eiendoms-, forretnings-, informasjons- og kulturtjenester.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Som fig. 2.30 illustrer har produktiviteten i privat tjenestesektor har økt med 50 pst. siden 1990. IKT-næringene er den med høyest produktivitetsvekst i denne perioden. Det har også vært høy produktivitetsvekst i finansierings- og forsikringsvirksomhet med gjennomsnittlig produktivitetsvekst på rundt 5 pst. de siste to tiårene. I tillegg har omsetning av drift og fast eiendom hatt høy produktivitetsvekst.

Det har også vært vekst i sysselsettingen innenfor bygge- og anleggsvirksomhet og petroleumsnæringen. Aktiviteten i bygge- og anleggsnæringen er knyttet til det generelle aktivitetsnivået i økonomien og behovet for næringsbygg, boliger og infrastruktur. Sysselsettingen i denne næringen har særlig økt det siste tiåret og i 2012 var om lag 201 000 sysselsatt i næringen.

Vi vet at vi i fremtiden kommer til å trenge flere i helserelaterte tjenester og i eldreomsorgen. Ytterligere produktivitetsvekst i næringer, slik vi har sett i primærnæringen og varehandelen, er vesentlig for å opprettholde velferdstilbudene. Her må man se etter muligheter til produktivitetsvekst i for eksempel varehandel, bygge- og anleggsnæringen og annen tjenesteyting for å bruke ressursene best mulig. Som man kan se ut fra figur 2.30, er produktiviteten i bygg- og anleggsnæringen på samme nivå som i 1990. Kommunal- og regionaldepartementet og Rådet for Bygg, Anlegg og Eiendomsnæring satte i 2005 ned Byggekostnadsprogrammet. Dette var et femårig program med formål å redusere veksten i byggekostnader og øke produktiviteten i næringen.

¹ Arbeidskraftproduktivitet målt som bruttoprodukt i basisverdi per utførte timeverk.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.4.2 Naturressurser

Norge er fra naturens side svært ressursrikt: Vi er rike på sjømat, skog, mineraler og energikilder som råolje, naturgass og vannkraft, dette er også gjenspeilet i eksportvarene våre. Naturmessig ligger også forholdene til rette for energiproduksjon fra vind og bioenergi. Mange av disse ressursene har bidratt til utviklingen av samfunnet vårt og muliggjort dagens velferdssamfunn. Her skiller Norge seg fra mange land med betydelige naturrikdommer der kampen om å få en del av rikdommen har medført sløsing, redusert økonomisk vekst og hindret samfunnsutviklingen. For noen land har derfor naturressurser vært mer en forbannelse enn en velsignelse.55 Vår evne til å forvalte nasjonens naturressurser har vært, og vil være, avgjørende for verdiskaping og samfunnsutvikling.

Det finnes argumenter både for og imot ønskeligheten av en næringsstruktur som konsentrerer seg rundt naturressurser. I henhold til teori om utnyttelse av komparative fortrinn og internasjonal handel vil land høste gevinster fra å spesialisere seg i produksjon av varer som relativt sett er rimeligere å produsere hjemme, og heller importere varer som kan fremskaffes relativt rimeligere ute. Samtidig er det mange eksempler på ensidige råvareeksportører som har svak økonomsik utvikling.

Norge har lyktes godt som et land med et næringsliv basert på råvarer. Norge var i 2011 verdens 14. største produsent og syvende største eksportør av olje. For gass ble Norge i 2011 rangert som verdens tredje største eksportør og den sjette største produsenten i verden. Siden oljeproduksjonen startet på Ekofisk i 1971, har olje- og gassvirksomheten skapt verdier for mer enn 9 000 mrd. kroner. Det tilsvarer om lag ni statsbudsjetter.56 Vi har i løpet av de siste 40 år hentet opp i overkant av 40 pst. av våre forventede, utvinnbare petroleumsressurser.57 Det er knyttet usikkerhet til beregning av størrelsen på utvinnbare ressurser da den kan endres ved økt utvinningsgrad og funn av nye felt. Et eksempel på dette er funnet av Johan Sverdrup-feltet som ble oppdaget i 2011 og som er et av de største funnene på norsk sokkel til nå. De gjenværende ressursene gir muligheter for utvikling av norsk næringsliv i mange år fremover.

Krevende utbygginger har bidratt til utvikling av nye teknologier og materialer i norsk næringsliv. Norsk sokkel har fungert som en viktig base for norske oljeselskaper og leverandørindustri, og kompetansen som er utviklet, har skapt gode eksportmuligheter. Flere steder i Norge er det vokst frem klynger av petroleumsbaserte bedrifter som er verdensledende innenfor sine nisjer. Offshorenæringen er i dag et av lokomotivene i norsk økonomi og omsatte i 2011 for 361 mrd. kroner. Mer enn 40 pst. av dette er internasjonal omsetning.58

Norges rike vannressurser har også spilt en betydningsfull rolle i utviklingen av vår økonomi.59 Norge er i dag verdens sjette største vannkraftprodusent og den største i Europa. I 2011 kom hele 95 pst. av elektrisitetsproduksjonen fra vannkraft. Norges store vannreservoarer sikrer vår energitilførsel gjennom hele året. I tillegg har Norge betydelig kraftutveksling mot andre land, noe som bidrar til å sikre vår kraftforsyning og øke verdien av kraftproduksjon.

Norge har råderett over et havområde som er sju ganger så stort som det norske fastlandet.60 Sjøen har alltid vært en viktig transportåre for Norge. Norge har maritime tradisjoner og høy kompetanse på området. I dag har vi virksomheter innenfor maritime områder, som skipsbygging og utstyrsindustri, skipsklassifikasjon og skipsmekling. Den norske maritime næringen leverer i økende grad til det maritime offshoremarkedet i inn- og utland. De siste 150 årene har Norge vært en av hovedaktørene i internasjonal skipsfart, og vi er i dag verdens sjette største aktør.61

Samlet verdiskaping i maritim næring var på 145 mrd. kroner i 2011.62 Dette utgjorde om lag 5,3 pst. av BNP, og maritim næring er Norges nest største konkurranseutsatte næring. Rederier for skip og rigger sto for den største andelen av verdiskapingen i næringen.

De norske havområdene inneholder noen av verdens rikeste fiskeressurser og har vært avgjørende for bosetting og vekst i Norge. Tørrfisk er Norges eldste eksportartikkel og omtales i vikingsagaene. Med utviklingen av større handelsfartøy ble fisk tidlig eksportert i stor skala fra Norge til de fleste verdensdeler. Kysten er i tillegg godt egnet til havbruk, noe som har gjort det mulig for Norge å bli verdens nest største eksportør av sjømat. Oppdrettsfisk utgjør nå over 60 pst. av samlet eksportverdi.

Norsk sjømateksport var i 2012 på 51,6 mrd. kroner, noe som tilsvarer 36 mill. måltider norsk sjømat hver dag levert til mer enn 134 land. Sjømatnæringen har vært en av de store vekstnæringene i norsk økonomi de siste ti årene. I perioden 2000–2009 var den årlige økningen i verdiskapingen for fiskeri og havbruk på 5,5 pst., sammenlignet med 1,9 pst. for alle næringer.

Skogressursene er fornybare og skogbruk er en viktig distriktsnæring med økonomisk betydning nasjonalt, regionalt og lokalt. I 2011 var stående volum rundt 880 mill. m3 og en årlig tilvekst på om lag 25 mill. m3. Avvirkningen har ligget på 35–40 pst. av tilveksten de siste årene. Skogbruk, trelast- og trevareindustri og treforedlingsindustrien produserte varer for i underkant av 46 mrd. kroner i 2011.63

Utvinning av mineraler er en næring som er i ferd med å få en renessanse i Norge grunnet internasjonal knapphet og økte priser på en rekke naturressurser. Jernmalmforekomstene i Sør-Varanger er et eksempel på en gjenåpnet gammel gruve. Utvinning av mineraler i Norge har lange tradisjoner. Gruvevirksomhet startet opp på 1500-tallet med sølv-, kobber og jernutvinning. På 1600-tallet startet utvinning i større skala. Sølvutvinning fra gruvene på Kongsberg kan trekkes frem, og den ga i mange år viktige inntekter til staten. På 1600-tallet førte teknologisk utvikling også til jernproduksjon mange steder i Sør-Norge. I de kommende hundreårene ble de mange bergverkene hjørnesteinsbedrifter i sine lokalsamfunn. På 1700- og 1800-tallet startet utvinning og bearbeiding av en rekke ulike mineraler, som svovelkis til svovelsyre, kobolt til blåfarge og magnetkis til nikkelproduksjon. I dag er det igjen optimisme i norsk mineralnæring med vekst i sysselsettingen, økt omsetning og eksport. Det er økt mineralkartlegging og leting etter mineraler og nye mineralbedrifter vurderes etablert.

Med utgangspunkt i vårt rike naturressursgrunnlag er det betydelige muligheter for å videreutvikle det som både i Norge og internasjonalt omtales som en kunnskapsbasert bioøkonomi. Dette handler om å utnytte de ulike regionenes biologiske ressurser til å utvikle nye industrier og virksomheter som bearbeider biomasse til mat, helseformål, produkter fra fiber, samt industrielle produkter og energi. Forskning, utvikling og innovasjon må brukes med sikte på at naturressurser anvendes på nye og smartere måter til produkter som markedet etterspør.

2.4.3 Teknologi og FoU

Produktivitetsvekst og lønnsom næringsutvikling tett knyttet til teknologisk utvikling. Utvikling av ny kunnskap og bedre og ny teknologi kan gi oss de smarte løsningene som gjør at ressursene utnyttes mer effektivt.

Vi har tatt i bruk flere og bedre maskiner, vi har fått flere personer i arbeid og vi fortsetter å høste av naturens ressurser. Økt verdiskaping har også vært avhengig av at vi bruker kunnskap på nye måter, utvikler nye produkter og løsninger, jobber smartere og finner nye bruksområder.

Effektiv bruk av teknologi opprettholder lønnsomhet og markedsandeler i stadig flere bransjer. Blant annet har økt konkurranse og strengere miljøkrav gitt bedriftene insentiver til å ta i bruk ny teknologi for å effektivisere produksjonen, finne bedre logistikkløsninger og fremstille helt nye varer og tjenester.

Teknologi- og kunnskapsintensiteten i norsk næringsliv har økt enormt det siste århundret. Elektrisitet (1895–1935), teknologi for masseproduksjon (1935–1970) og IKT (1975 til i dag) har endret produksjonsmetodene betydelig. De siste årene har vitenskapelige oppdagelser bidratt til videre utvikling av blant annet nano-, bio- og miljøteknologi, og kommersialiseringen av disse teknologiene er i gang.

Forskning og utvikling (FoU) bidrar til å utvikle og å ta i bruk ny kunnskap. For samfunnet kan spredning og bruk av forskningen utgjøre et grunnlag andre kan bygge videre på, innen eller på tvers av fagområder. Egen avansert kunnskapsanvendelse er også nødvendig for å kunne forstå og anvende all den kunnskapen som utvikles internasjonalt.

Samlede utgifter til forskning og utviklingsarbeid i Norge utgjorde 45,5 mrd. kroner i 2011. Næringslivet utførte FoU for 20,1 mrd. kroner i 2011, noe som tilsvarer 44 pst. av de totale FoU-utgiftene. Dette er et lavt tall sett i forhold til andre nordiske land der næringslivets andel av FoU-utgiftene er rundt to tredjedeler. Norge har relativt lite aktivitet innenfor en del næringer som internasjonalt er store FoU-næringer, slik som elektronikkindustri, farmasøytisk industri og bilindustri.64 Sammenlikner vi næring for næring, investerer norske bedrifter omtrent like mye i forskning og utvikling som i andre land, likevel er det et mål å øke næringslivets FoU-innsats, blant annet ved å utvikle FoU-intensive næringsgrener. Tjenestesektorens andel av næringslivets FoU-utgifter er nå størst og samtidig den raskest voksende.

I tillegg til omfanget av FoU-aktiviteten, vil forskningsinnhold og kvaliteten være av betydning for om forskningsaktivitet kan omsettes til innovasjon. Både utviklingsarbeid og mer grunnleggende forskning kan bidra til å løse omstillingsutfordringer i næringslivet. Skal Norge som et høykostland konkurrere, må det skje på kunnskap og produktivitet. Da må FoU-innsatsen være tilstrekkelig i nivå og riktig innrettet slik at vi sikrer at vårt verdiskapingsnivå opprettholdes i fremtiden. Siden 1948 har en norsk arbeider økt sin produksjon med gjennomsnittlig 3,1 pst. hvert år. En arbeider i 2012 er derfor nesten sju ganger så produktiv som en arbeider var rett etter krigen. Produktivitetsveksten kan forklares ved teknologisk fremgang som gjør at vi får mer ut av innsatsfaktorene i produksjonen og at kvaliteten på arbeidskraften har økt. I tillegg har vi fått flere maskiner og annet utstyr og bedre organisering av arbeidet, som gjør oss mer effektive.

I Norge var produktivitetsveksten høy i etterkrigstiden frem til begynnelsen av 1970-tallet. Potensialet for økt produktivitet ble utnyttet ved import av ny teknologi og utenlandske direkte investeringer. Kapitalbeholdningen økte raskt i denne perioden. Fra 1959 til 1973 økte bruttoprodukt per arbeidstime med i gjennomsnitt 5 pst. årlig. Deretter fulgte en periode med betraktelig lavere vekst i produktiviteten. Utviklingen i arbeidskraftproduktiviteten 1970–2012 er illustrert i figur 2.31.

¹ Produktivitetsveksten er målt som veksten i bruttoprodukt per utførte timeverk.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet

På slutten av 1980-tallet tok produktivitetsveksten seg opp igjen. Økt internasjonalisering ga økt konkurranse i arbeidslivet, noe som igjen førte til omstillinger og strengere krav til økt lønnsomhet og produktivitet. Investeringene ble mer effektive etter avvikling av lavrentepolitikken på 1980-tallet og skattereformen av 1992. Ved siden av disse faktorene bidro økt bruk av IKT-basert teknologi til økt produktivitet. Produksjonen ble mer kapitalintensiv. Det største bidraget til veksten i arbeidskraftproduktivitet kom i de sektorene som tok i bruk ny teknologi.65

Gjennomsnittlig produktivitetsvekst fra 2000–2009 var lavere en gjennomsnittet i tidligere tiår, dette kommer blant annet av utviklingen under finanskrisen, lav tilvekst i kapitalbeholdningen og den økte arbeidsinnvandringen de senere årene. Finanskrisen i 2008 førte til fall i omsetningen til de fleste bedrifter, likevel var det mange som beholdt store deler av arbeidsstokken sin. Dette bidro til å dra produktivitetsveksten ned under krisen, men førte også til lavere arbeidsledighet i denne perioden og til at bedriftene hadde tilgjengelige arbeidskraftsressurser når markedet tok seg opp igjen de påfølgende årene. Tilvekst i kapitalbeholdning per timeverk fører ofte til vekst i arbeidskraftsproduktiviteten. Lavere vekst i realkapital per timeverk mellom 2000 og 2009 kan ha bidratt til fall i veksten i arbeidskraftsproduktiviteten. I tillegg har økt arbeidsinnvandring fra EØS de siste årene ført til tilgang på billigere arbeidskraft. Dette har åpnet for høyere produksjon i næringer med relativt lav produktivitet som også kan ha bidratt til at produktivitetsveksten har falt.66 Det ser imidlertid ut til at produktivitetsveksten nå er på vei opp igjen i Norge.

Kilde: Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013, OECD og Statistisk sentralbyrå

Norge hadde relativt høy produktivitetsvekst sammenliknet med handelspartnerne frem til 2007. I 2008 avtok produktivitetsveksten i Norge og i flere andre europeiske land. En av forklaringene er at noen av sektorene med liten produktivitetsvekst, som privat og offentlig tjenesteyting, øker andelen av sysselsettingen. Som illustrert i figur 2.30 holdt produktivitetsveksten seg oppe i USA under og etter finanskrisen. Dette skyldes mest sannsynlig at amerikanske bedrifter nedbemannet raskere enn de europeiske. Økt arbeidsinnvandring fra EØS de siste årene har ført til tilgang på billigere arbeidskraft. Dette har åpnet for høyere produksjon i næringer med relativt lav produktivitet.67 Det ser ut til at produktivitetsveksten nå er på vei opp igjen i Norge.