4 De store utviklingstrendene og næringspolitikkens rolle

En robust og konkurransedyktig økonomi er en økonomi som møter de utfordringene og utnytter de mulighetene som fremtiden gir. Jo bedre vi kan forutse fremtidige utviklingstrekk, jo mer i stand vil bedrifter, forskningsinstitusjoner og statlige virkemidler kunne innrettes mot de nye mulighetene. Politiske beslutninger påvirker også i seg selv utviklingen, og et innovativt og kunnskapssterkt næringsliv kan bidra til å forme fremtiden gjennom ny ny teknologi og nye løsninger. Norge skal være et land som ligger i forkant av store utviklingstrekk og som har bedrifter og myndigheter som er omstillingsdyktige og klare til å bruke de nye mulighetene dette gir.

De siste 20 årene har det skjedd store omveltninger i verden av betydning for norsk økonomisk utvikling. Blant disse er den sterke integrasjonen av de østeuropeiske landene og flere asiatiske land i verdensøkonomien, tilveksten av nye oljeproduserende land i Afrika og Sør-Amerika, og ny informasjons- og transportteknologi.

Historien har vist at det er vanskelig å forutse konsekvensene av endringene. Dette har betydning for næringspolitikken. Enda viktigere enn å forsøke å spå hva som vil skje, er det at næringspolitikken er utformet slik at norsk økonomi står rustet til å takle endringene som vil komme – uansett hva de er. Det er imidlertid noen viktige trender som vi med stor sannsynlighet vet vil ha innvirkning på norsk økonomi i årene som kommer. Blant de viktigste endringene er miljø- og klimautfordringene, den økte deltakelsen i verdenshandelen til de fremvoksende økonomiene, som Kina, Brasil, India med flere, utviklingen i energimarkedene, teknologisk utvikling, og den demografiske utviklingen i Norge og andre land.

I disse langsiktige utviklingstrekkene ligger det både muligheter og utfordringer for norsk næringsliv. Næringspolitikken har et ansvar for å se næringslivets rolle i å løse utfordringene og bidra til at det settet av politikkområder som påvirker næringslivet, støtter og ikke hemmer en bærekraftig verdiskaping. Næringspolitikken må derfor fremover legge vekt på den brede næringspolitikken og de større økonomiske trendene som vi vil se komme.

De politiske retningsvalgene i denne meldingen er blant annet utformet for å svare på de store utviklingstrekkene. Klima- og miljøutfordringen krever at vi har et miljøperspektiv på all relevant næringsutvikling, og at vi blant annet satser på miljøteknologi, fornybar energi og energieffektivitet. Utviklingen i internasjonale energimarkeder er et annet utviklingstrekk som vil påvirke oss sterkt. Det er vanskelig å forutse hvilken vei den utviklingen vil ta, og krever desto mer av oss i omstillingsdyktighet og robusthet i å møte endringer.

Fremveksten av sterke økonomier utenfor Europa og Nord-Amerika krever at vi løfter blikket i vår internasjonale aktivitet, og at vi blant annet legger til rett for norsk næringsliv gjennom handelsavtaler og internasjonalt arbeid. Den teknologiske utviklingen går raskere, kunnskapen øker kraftig, og implementeringen av ny teknologi går fortere enn før. Dette har konsekvenser for hvordan vi legger til rette for en mer kunnskapsintensiv økonomi, ikke minst hvordan vi raskt kan nyttiggjøre oss teknologi- og kompetanseutvikling som skjer utenfor Norge.

Den siste store utviklingstrenden som omtales i dette kapitlet, demografiske endringer, er også den mest forutsigbare. Demografiske utviklingstrekk kan forutsees med stor sikkerhet, og vi vet at andelen eldre i de vestlige land øker kraftig i årene fremover. Samtidig vet vi at behovet for helse- og omsorgstjenester vil vokse kraftig. Det er dermed svært sikkert at mulighetene for en betydelig næringsutvikling knyttet til helse- og velferdsteknologi vil bli stor i årene fremover, dersom det legges til rette for dette. Da snakker vi ikke om å overlate de grunnleggende helse- og omsorgstjenestene til private, men å utnytte innovasjonskraften i bedriftene til å utvikle nytt utstyr, nye løsninger og nye tjenester som gjør kvaliteten på velferdstjenestene bedre, sørger for at vi får mer igjen for pengene og samtidig åpner for enn solid næringsutvikling, ofte også med et betydelig eksportpotensial.

De offentlige virkemidlene og beslutningene må ta høyde for vår evne til å møte de internasjonale utviklingstrekkene, og også at overraskende ting vil skje.

I likhet med økonomien samlet sett har imidlertid det offentlige en avgrenset mengde midler eller ressurser tilgjengelig, og det er konkurranse om ressursene til ulike formål. Dette legger rammer for hvordan offentlige midler kan brukes. Best mulig utnyttelse av ressursene for å nå våre målsettinger må være gjennomgående i den offentlige virkemiddelbruken.

4.1 Miljø- og klimautfordringene

Miljø- og klimaspørsmål er blant de største utfordringene i vår tid og krever handling og omstilling av samfunnet i miljøvennlig retning med lavere utslipp. Tar vi ikke miljøutfordringene på alvor, risikerer vi at klimaet endres, at arter forsvinner og at miljøgifter skader kvaliteten på jord og i luft. Ut fra et generasjonsperspektiv bør det være et mål at vi skal etterlate et samfunn som er i minst like god stand som det vi selv overtok. Strategier for å gjøre utviklingen bærekraftig, ofte omtalt som grønn vekst, legger til grunn at økonomiske beslutninger i større grad må ivareta miljøhensyn siden miljøskade ikke alltid kan rettes opp.

Betegnelsen miljøutslipp brukes gjerne både om utslipp av klimagasser og miljøgifter. Felles for begge typer utslipp er at de kan påføre andre personer eller virksomheter kostnader som forurenseren uten markedsinngrep ikke har økonomiske insentiver til å hensynta i sine beslutninger. Dette omtales gjerne som negativ ekstern virkning, og er ofte grunnlaget for offentlige virkemidler som avgifter, kvoter og direkte regulering. Videre kan miljøtiltak og utvikling av miljøteknologi også ha gevinster for andre enn den som gjennomfører tiltaket, uten at aktøren som gjennomfører tiltaket, premieres av denne positive eksternaliteten. Det kan derfor fra myndighetenes side være ønskelig å stimulere utvikling av miljøteknologi.

Utslipp av klimagasser og miljøgifter skiller seg fra hverandre på enkelte grunnleggende måter ved at utslipp av klimagasser gjerne har en global effekt, mens miljøgifter ofte har en lokal/regional effekt. Mens utslippssted for CO₂ og andre klimagasser med lang atmosfærisk levetid ikke er avgjørende for oppvarmingseffekten, vil utslippsstedet for kortlivede klimadrivere, som sot og miljøgifter, kunne ha betydning for oppvarmings- og miljøeffekt lokalt og regionalt. Det er derfor viktig å finne en global løsning på klimautfordringen. Dette har som konsekvens at klimautfordringene først og fremst krever en global tilnærming, mens andre miljøutfordringer vil i større grad kunne løses ved lokal og nasjonal tilnærming. Samtidig stammer miljøutslipp i mange tilfeller fra import av forbruksgoder, en internasjonal tilnærming er derfor også viktig for denne typen utfordringer. Videre kan det argumenteres for at naturmangfoldet utgjør en del av vår felles arv, og således har global betydning.

De fleste industriland har kommet langt med å løse nasjonale og regionale miljøproblemer. Derimot har verdenssamfunnet ikke løst de store globale miljøproblemene, som bare kan løses gjennom bredt internasjonalt samarbeid. Av disse står klimaproblemer i en særstilling. Det forhandles i regi av FN om en internasjonal klimaavtale som har som mål å begrense økningen i den globale middeltemperaturen til under to grader sammenlignet med førindustrielt nivå. Ifølge FNs klimapanel krever målet at verdens samlede utslipp av klimagasser må reduseres med 50–85 pst. frem mot 2050. Så store utslippskutt vil kun være mulig dersom alle store land reduserer utslippene betydelig. Det vil bl.a. kreve økt produksjon av fornybar energi, mer energieffektivisering, mindre bruk av fossil energi og økt bærekraftig bruk av skogressursene. Det legges her til grunn at en bærekraftig skogforvaltning, som tar sikte på å øke skogens karbonlager, samtidigs som det årlige produseres virke til tømmer, fiber og bioenergi, vil gi størst klimaeffekt i et langsiktig perspektiv.

Miljøutfordringenes mangfoldige karakter er en viktig årsak til at en rekke ulike virkemidler benyttes i miljøpolitikken. Hvilke virkemidler som er mest hensiktsmessige, avhenger blant annet av miljøskadens art, kostnadene og nytten av det enkelte tiltak og hvordan miljøskadene varierer med utslippskilde. Bruken av miljøavgifter, kvoter, miljøavtaler og direkte reguleringer påvirker utslippene og verdiskapingen på ulike måter. I et verdiskapingsperspektiv vil det som utgangspunkt være ønskelig å oppnå utslippsreduksjoner til lavest mulige kostnader for samfunnet. Samtidig vil det være ønskelig å ha kontroll over at utslippsreduksjonene faktisk finner sted.

Det er viktig med et effektivt samspill og en god koordinering mellom miljø- og næringspolitikken. En riktig regulering av miljøskadelig utslipp bidrar til en bedre ressursbruk i samfunnet og er derfor positivt for verdiskapingen. Videre har næringslivet en avgjørende rolle i å utvikle og ta i bruk ny miljøteknologi og å utvikle og ta i bruk mer miljøvennlige produkter. Ny teknologi er en nødvendig del av løsningen på miljø- og klimautfordringene. Utviklingen av miljøteknologi vil typisk springe ut av og bygge videre på kunnskap i eksisterende virksomheter og forskningsmiljøer.

Klima- og miljøproblemene er en utfordring, men også en mulighet for norsk næringsliv. Norge har en rekke virksomheter som ligger langt fremme i arbeid med miljøteknologi i dag, og som bør kunne ha gode forutsetninger for å ta sterkere markedsposisjoner på dette feltet i årene som kommer. For eksempel er norsk prosessindustri i mange tilfeller ledende i sine bransjer når det kommer til energieffektivitet og lave utslipp, i tillegg til å være basert på fornybar kraft. Norske virksomheter ligger langt fremme i utvikling av materialer som kan bidra til vesentlige utslippsreduksjoner i global målestokk. Videre er Norge en ledende fornybarprodusent gjennom vannkraften, og tar stadig større andeler i utviklingen av havvind. Norske virksomheter har bidratt sterkt i utviklingen og kommersialiseringen av solcelleindustrien globalt. Norsk petroleumsvirksomhet har gjennomgående relativt lave utslipp per produsert enhet sammenlignet med andre petroleumsproduserende land; dette er et resultat av streng regulering gjennom mange år. Norsk erfaring og norsk teknologi på dette området kan derfor spille en vesentlig rolle i å redusere utslippene fra petroleumsvirksomhet og maritime virksomheter globalt.

Boks 4.1 Saint-Gobain Ceramic Materials AS: Løser miljøproblemer

Saint-Gobain Ceramic Materials AS er en av de største aktørene i prosessindustrien på Sørlandet. Ved avdelingene i Lillesand og Arendal dreier en stadig større del av virksomheten seg om å utvikle avanserte produkter som løser miljøproblemer.

Foredlet silisiumkarbid brukes blant annet i dieselpartikkelfiltre, som hittil har redusert støvutslipp fra flere mill. nye biler i Europa. Bedriften satser også på å være et viktig ledd i solcelleproduksjonen. Saint-Gobain har sammen med annen prosessindustri i Eyde-nettverket satt bærekraft som strategisk satsingsområde. Nøkkelen ligger i å produsere med minst mulig ressursbruk og dermed redusert miljøbelastning. Bedriften fokuserer sterkt på involvering av alle ansatte gjennom programmet World Class Manufacturing for å sikre effektiv drift, kontinuerlig forbedring og kompetanseheving.

Med røtter tilbake til Sam Eydes første fabrikker har bedriften vært en del av norsk industrihistorie i over 100 år. Denne erfaringen har gjort bedriften godt rustet til å løse fremtidens utfordringer.

Foto: Dannevig Foto AS

Næringslivets evne til å frembringe mer bærekraftige produksjonsprosesser og produkter påvirkes av de reguleringene myndighetene iverksetter. Siden gevinstene av å investere i anlegg, teknologi bygninger og transportmidler med lave utslipp ofte strekker seg ut i tid, kan det være nødvendig at prisen på utslipp og andre rammevilkår på miljøområdet er troverdige over tid. Dette vil redusere tilpasningskostnadene for næringslivet og bidra til at næringslivet foretar riktige investeringer.

Å løse utfordringen med å utvikle og ta i bruk mer miljøvennlig teknologi er en oppgave for næringslivet. Myndighetenes oppgave er å utforme riktige rammebetingelser som skaper insentivene og etterspørsel etter miljøteknologi. Riktigere prising av miljø- og klimakostnader gjør det dyrere for bedriftene å forurense og vil være et insentiv til å investere i miljøvennlig produksjon.

Den mest miljøvennlige teknologien er ikke nødvendigvis den mest samfunnsøkonomisk lønnsomme. Til gitt miljøeffekt bør vi bruke de rimeligste tiltakene. Teknologi som skal redusere miljøskadelige utslipp bør også utvikles med tanke på kommersialisering og spredning. Formålet med teknologiutvikling er ikke teknologien i seg selv, men de positive effektene den gir når teknologien tas i bruk.

Bedret miljøbeskatning gir muligheter for en grønn skatteomlegging. Økte inntekter fra miljøavgifter kan gi rom for å redusere skatter og avgifter som bidrar til ineffektiv bruk av samfunnets ressurser. Slik kan en omlegging både gi miljøgevinster og økt verdiskaping. Spesielt kan en slik politikk være til fordel for den kostnadsmessige konkurranseevnen til eksportrettet industri og være et godt alternativ til avgiftsfritak for enkeltbransjer.

Klima

Klimaendringer er et globalt fellesproblem. Det er særlig industrilandene som har bidratt til at konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren nå ligger nærmere 40 pst. over før-industrielt nivå. OECDs seneste analyse viser at uten nye tiltak ligger det an til at de årlige utslippene av klimagasser i verden øker med om lag 50 pst. frem mot 2050. Mesteparten av utslippsveksten forventes å komme i fremvoksende økonomier og utviklingsland. Allerede i dag står disse landene for 60 pst. av de samlede globale utslippene.

Målet for den globale innsatsen gjennom FNs klimakonvensjon er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av jordens klima. Det er regjeringens overordnete mål å bidra til at de FN-ledete klimaforhandlingene fører frem til en bred klimaavtale som sikrer en utvikling i tråd med togradersmålet. En slik utvikling vil ifølge FNs klimapanel kreve at verdens samlede utslipp av klimagasser reduseres med 50–85 pst. frem mot 2050 sammenliknet med nivået i 2000. Det vil bare være mulig hvis utslippene reduseres både i industrilandene, fremvoksende økonomier og utviklingsland. For hvert år som går uten at utslippstrenden snus, og uten at flere tiltak som øker karbonopptaket settes i verk, blir det stadig mer krevende og kostbart å unngå de mest alvorlige klimaendringene.

De norske innenlandske klimagassutslippene utgjorde 53,4 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2011, noe som var 5,8 pst. høyere enn i 1990. Utslippene har i perioden dreid seg bort fra metan, lystgass og fluorgasser og over mot mer CO₂. Utslipp fra olje- og gassvirksomhet, industri og veitrafikk utgjorde til sammen rundt to tredeler av klimagassutslippene i både 1990 og 2011, men det innbyrdes forholdet mellom disse kildene er kraftig endret i løpet av perioden. I 1990 var utslippene fra industri større enn olje- og gassvirksomhet og veitrafikk til sammen, men fra 2007 har olje- og gassvirksomhet alene vært den viktigste kilden. Utslippene fra industri var nesten 40 pst. lavere i 2011 enn i 1990. Nedgangen kan tilskrives både bedriftsnedleggelser, mindre bruk av oljeprodukter og teknologiforbedringer.

I dag er om lag 80 pst. av norske klimagassutslipp ilagt avgifter og/eller omfattet av EUs kvotesystem. I tillegg til tiltak nasjonalt bidrar Norge med betydelige utslippsreduksjoner i utlandet, bl.a. gjennom klima- og skogprosjektet og gjennom arbeid som støtter opp under utvikling av globale karbonmarkeder. Innenfor EUs kvotesystem er samlede utslipp i utgangspunktet gitt i forpliktelsesperioden frem til 2020. På kort sikt kan derfor de samlede utslippene i kvotesystemet bare reduseres gjennom å redusere den samlede kvotemengden.

Klimautfordringene er blitt kalt tidenes største markedssvikt. Virkningen på klimaet av tiltak i ett land vil i de fleste tilfeller være begrenset, samtidig som tiltak koster. I slike tilfeller kan det være vanskelig å få til et samarbeid fordi enkeltland vil kunne være tjent med å overlate ansvaret for å redusere utslipp til andre land. Samtidig vil land som ikke bidrar med utslippsreduserende tiltak, høste gevinsten fra andre lands klimatiltak. I litteraturen omtales gjerne situasjonen som gratispassasjerproblematikk eller allmenningens tragedie.

For at de globale kostnadene ved å nå satte klimamål skal bli så lave som mulig, må utslippene av klimagasser reduseres på en kostnadseffektiv måte, dvs. at de billigste tiltakene gjennomføres først. I fraværet av en ambisiøs global klimaavtale har flere land satset på nasjonale og regionale tiltak for å redusere klimagassutslippene.

En stram klimapolitikk kan føre til at virksomheter nedskalerer sin aktivitet, legger ned eller lokaliserer seg i land med svake eller ingen klimareguleringer. Hvis et land eller en gruppe land reduserer sine utslipp som følge av klimapolitikk, og dette fører til at utslippene i minst ett annet land uten tilsvarende klimapolitikk øker, har vi karbonlekkasje. Karbonlekkasjeutfordringen er særlig aktuell for virksomheter som konkurrerer på verdensmarkedet, og hvor det er få muligheter til å overvelte utslippskostnader i salgsprisene. Størrelsen på karbonlekkasjen er usikker. Det er krevende å anslå totaleffekten av klimatiltak. Generelt er karbonlekkasjen større for et lite geografisk område og for energiintensive næringer. Karbonlekkasjeutfordringen innebærer at man i klimapolitikken bør ha oppmerksomhet rettet mot bidrag til reelle globale utslippskutt på kort og lang sikt.

Størrelsen på karbonlekkasje er usikker. Det er krevende å anslå totaleffekten av klimatiltak. En rekke faktorer spiller inn, og karbonprisen vil normalt bare være en av mange faktorer som bedrifter tar hensyn til i en beslutning om lokalisering. Det er gjort flere studier som forsøker å anslå størrelsen på karbonlekkasje. De fleste studier ser på innføring eller økning av karbonskatt på alle utslippskilder. Flere av studiene viser lekkasjeeffekter på 10–30 pst. Dette innebærer at utslippene samlet sett reduseres med 70–90 pst. av den direkte utslippseffekten som utslippsprisen medfører. Noen studier viser negative lekkasjeeffekter ved at utslippene ute reduseres i tillegg til utslippsreduksjonene i tiltakslandet, mens andre studier gir lekkasjeeffekter høyere enn 100 pst.

Vista Analyse har vurdert karbonlekkasjen til å være 10–30 pst. på kort sikt og 20–40 pst. på lang sikt ved generelle klimatiltak.1 Det påpekes i rapporten at lekkasjeraten ved sektorspesifikke tiltak kan i noen tilfeller være betydelig høyere enn lekkasjeraten ved generelle tiltak, særlig for utslippsintensive konkurranseutsatte sektorer.

Copenhagen Economics har vurdert karbonlekkasjen for de nordiske landene til å være om lag 100 pst.2 Det hevdes i rapporten at mange studier underestimerer karbonlekkasjen, særlig vurdert på lang sikt. Det hevdes videre at mange studier overser at mange karbonlekkasjeutsatte virksomheter produserer homogene produkter (stål, aluminium og papir) som er globale handelsvarer med begrensede muligheter for prisforskjeller mellom regioner over tid.

Rapporten fra faggruppen Klimakur 2020, som ble levert i februar 2010, viser at det er mulig å redusere utslippene betydelig i Norge. Rapporten fra faggruppen Klimakur 2020 viste at potensialet for utslippsreduksjoner i Norge er om lag det samme som i andre sammenliknbare land, men at tiltakskostnadene vil være vesentlig høyere i Norge. Dette skyldes vår næringsstruktur og energisammensetning og at mange av de billigste tiltakene i Norge allerede er utløst, herunder at vi har høy fornybarandel i kraftforbruket på land.

Det er både fordeler og ulemper ved nasjonale utslippskutt. Det er enklere å kontrollere egne utslipp enn utslipp i andre land. Samtidig kan utslippsreduserende virkemidler tilpasses nasjonale forhold. Reduksjon i utslipp i Norge som er innenfor EUs kvotesystem, gir ikke en faktisk utslippsreduksjon fordi kvotemengden i EU er gitt. Støtte til langsiktig utvikling av banebrytende miljøteknologi kan være viktig. Nasjonale utslippskutt i Norge er mer kostbare enn utslippskutt i andre land. Tilsvarende innsats kan derfor gi vesentlig større utslippsreduksjoner dersom den innrettes mot utslippsreduserende tiltak i andre land. Norge har valgt å satse både på utslippskutt i Norge, og bruker samtidig mye ressurser på utslippsreduserende tiltak i andre land. Dersom virksomheter flytter til land uten klimatiltak, kan vi risikere tap av arbeidsplasser og kompetanse, omstillingskostnader og karbonlekkasje.

Byggsektoren står for 35 pst. av klimagassutslippene globalt. Regjeringen har i klimameldingen sagt at bygningsmaterialer er et viktig element i å redusere utslippene fra byggsektoren. Fremstilling av treprodukter er lite energikrevende og gir mindre klimagassutslipp enn andre alternative produkter. Regjeringen vil legge til rette for økt bruk av tre som byggemateriale.

Naturmangfold

Naturmangfoldet går tapt i høyt tempo. Det er anslått at dersom tapet av arter fortsetter som i dag, kan hver tiende av verdens dyre- og plantearter være historie om 25 år. Arealbruksendringer er den viktigste årsaken til tapet av naturmangfold. Mange arter vil også være utsatt for endringer i temperatur og klima. Samtidig vil klimaendringer føre til at arter flytter seg til nye områder. Klimagassen karbondioksid gjør havet surere, noe som truer en rekke livsformer og dermed produksjonen av mat fra havet. Dette viser at miljøutfordringer henger sammen.

Et av hovedvirkemidlene i regjeringens innsats for å stanse tapet av naturmangfold i Norge er naturmangfoldloven som trådte i kraft i 2009. Loven har regler om bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet og virker sammen med andre lover som påvirker eller regulerer bruken av norsk natur, for eksempel plan- og bygningsloven. Ettersom loven virker på tvers av sektorer, vil den bidra til bedre samordning av forvaltningen av naturmangfoldet. Dette vil gi bedre forutsigbarhet i utvikling og bruk av næringsarealer.

Internasjonalt arbeides det for å øke kunnskapene om tap av naturmangfold og om verdsetting av tjenester fra naturen. Det globale naturpanelet (IPBES) skal drive kunnskapsformidling basert på tematiske, globale og regionale vurderinger av naturmangfold og økosystemtjenester. Panelet skal utvikle felles metoder og rammeverk og benytte seg av moderne vitenskapelig og tradisjonell kunnskap, på lignende måte som FNs klimapanel. En viktig oppgave for IPBES vil være å formidle erfaringer fra bruken av ulike typer virkemidler.

Det internasjonale prosjektet The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB-prosjektet) legger vekt på at økosystemene har stor økonomisk verdi, og at dette må integreres i rammevilkårene for næringsliv og forbrukere. Prising av tjenester fra økosystemer kan være effektivt for å bevare artsmangfoldet og for å redusere faren for ikke-bærekraftig bruk. De økonomiske kostnadene ved at slike tjenester ødelegges, kommer i dag ikke klart frem i bedrifts- eller nasjonalregnskap. Regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg om verdier av økosystemtjenester (økosystemutvalget). Utvalget skal beskrive status og utviklingstendenser for naturmangfold og økosystemtjenester i Norge og blant annet peke på økosystemer som er under press eller i nedgang, og hovedårsakene til dette. Det skal legges særlig vekt på tjenester som er viktige for å møte forventede klima- og arealbruksendringer.

De offisielle miljømerkeordningene, slik som det nordiske svanemerket og EUs blomstermerke, gjør det enkelt for forbrukere og innkjøpere å ta miljø- og klimabevisste valg ved innkjøp av varer og tjenester. Miljømerking er også et verktøy for produsenter og importører som vil ta miljøansvar. Kravene til å kunne miljømerke et produkt er basert på livssyklusvurderinger, og alle relevante miljøaspekter vurderes. Det er viktig at næringslivet tar i bruk ordningene slik at flere miljømerkede produkter kommer på markedet.

4.2 Fremvoksende økonomier

Verdiskapingspotensialet ved internasjonal handel ligger i at land som er forskjellige fra hverandre, kan utnytte dette og oppnå høyere konsum og inntekter ved å handle med hverandre. Det er to hovedeffekter. Den ene er at land kan spesialere seg og utnytte sine komparative fortrinn. Dette innebærer at ulike land kan produsere mer av varer og tjenester som de produserer relativt billigere enn handelspartnerne, og kjøpe varer av andre land som produsere disse billigere enn dem selv. Det andre er at konsum- og produksjonsmulighetene utvides. Når Norge handler med andre land, trenger vi ikke lenger å konsumere kun det som produseres her i landet, og bedrifter kan produsere mer enn det som konsumeres på hjemmemarkedet.

Internasjonal handel innebærer også at land og områder bindes tettere sammen, slik at hendelser ett sted raskt forplanter seg på tvers av landegrenser og kontinenter.

For omtrent 150 år siden ga reduserte utgifter til kommunikasjon og transport opphav til noe som i dag kan regnes som en tidlig forløper for globalisering. Frem til da hadde mesteparten av handelen skjedd lokalt.3 Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater. I denne prosessen knyttes de nasjonale markedene tettere sammen. Globaliseringsprosessen vi er inne i nå, startet i industrilandene rundt 1950 med bl.a. Japans inntreden i verdensøkonomien. De siste 25 årene er det særlig to store omveltninger som har gjort at prosessen har skutt fart. Den ene var Sovjetunionens sammenbrudd ved inngangen til 1990-årene. Som følge av denne omveltningen orienterte land i den tidligere østblokken seg i retning av vestlige land, både politisk og økonomisk. Den andre store omveltningen var at Kina, India og andre fremvoksende land valgte å åpne seg mot verden.

Norge nyter godt av globaliseringen og spesialiseringen den har medført. Norge har en liten, åpen økonomi, og vår velferd er avhengig av lave tollmessige, rettslige og administrative handelsbarrierer, slik at vi kan utnytte våre konkurransemessige fortrinn og dermed øke verdiskapingen. Handelssamarbeid er viktig for å få tilgang til produkter og tjenester fra andre land på områder der de har et komparativt fortrinn, slik at vi ikke bruker unødig mye ressurser på å produsere tilsvarende varer og tjenester her. Handel er også en viktig kanal for overføring av teknologi.

De siste tiårene er Norge knyttet tettere sammen med andre land, gjennom handel, arbeidsinnvandring og kapitalstrømmer. Flere land utenom de tradisjonelle industrilandene har åpnet seg mot verdensøkonomien, og flere av disse landene ser ut til å ha startet på en gradvis innhenting av industrilandenes inntektsnivå.

I de fremvoksende økonomiene er arbeidskraften relativt billig, og vi har de siste tiårene sett at en stor del av særlig arbeidsintensiv produksjon er flyttet til de disse økonomiene. Ut fra veksten i utdanningsnivå i fremvoksende økonomier og økningen i velstandsnivå i disse landene, vil også arbeidskraften over tid bli dyrere.

Flere vestlige land har i stor grad lagt ned arbeidsintensiv industri og foretatt omstillinger fra arbeidsintensiv industri til kapitalintensiv industri og til tjenestenæringer, men det er også mange land som ikke har kommet like langt i denne prosessen som det Norge har klart.

Omstilling har kostnader. Ved nedleggelser fordi arbeidsplasser flyttes ut eller blir utkonkurrert av lavkostnadsland, kan en stor del av arbeidsstokken bli arbeidsledig. I små bo- og arbeidsmarkedsregioner kan dette gi betydelige utfordringer. I Norge har vi i stor grad tatt slike omstillinger når de har kommet, slik at vi har god erfaring med hvordan gode omstillingsprosesser gjennomføres. Den norske samfunnsmodellen medvirker til at slike prosesser kan gjennomføres smidig. Bedriftseiere og ansatte i hele landet har vist evne og vilje til å satse og samarbeide om utfordringene. Arbeidslivets parter og myndighetene har spilt på lag med bedriftene. Samtidig har virksomhetenes evne til å anvende ressursene på en effektiv måte vært avgjørende. Gode bedriftseiere har satt opptjent kapital inn i ny og lønnsom virksomhet. De har tatt imot og utviklet ny teknologi. Det har bidratt til å gjøre norsk økonomi til en av de mest produktive i verden.

Våre viktigste eksportvarer selges til priser som bestemmes i internasjonale eksportmarkeder. Prisene på råvarer av stor betydning for oss, som olje og gass, metaller, fisk og andre råvarer, og for de fleste har prisene økt sterkt de siste årene. I mars 2012 rapporterte Statistisk sentralbyrå om tidenes største handelsoverskudd for Norge.4 Mye av oppgangen skyldes høye oljepriser. Høye råvarepriser har også medvirket til at interessen for andre norske råvarer slik som mineralressurser, igjen har økt. Det blir i dag utvunnet mineralske råstoffer i Norge til en omsetningsverdi av rundt 11 mrd. kroner, noe som er en økning på over 55 pst. siden årtusenskiftet.5

Samtidig som vi har fått gode priser for våre eksportvarer, har vi kunnet kjøpe billige importvarer fra lavkostland som Kina. I hovedsak er dette varer som i liten grad produseres i Norge. Både høye eksportpriser og lave importpriser betyr at bytteforholdet overfor utlandet har bedret seg.

Globaliseringen innebærer at norsk næringsliv i hele landet blir stadig mer internasjonalt rettet. Bedrifter spiller viktige samfunnsroller og påvirker samfunnsutviklingen der de opererer. Gjennom større internasjonal tilstedeværelse og innflytelse øker også næringslivets ansvar.

Bedriftenes samfunnsansvar kan knyttes til en målsetting om bærekraftig utvikling, herunder målsettinger for å styrke menneskerettigheter, forbedre arbeidsvilkår, ta vare på miljøet og bekjempe fattigdom og korrupsjon. Næringslivets medvirkning er en avgjørende del av løsningen på de globale utfordringene. Samtidig har bedriftene behov for internasjonale kjøreregler slik at de i størst mulig grad kan konkurrere på like vilkår.

Økt internasjonalisering gir både utfordringer og muligheter for norsk næringsliv. Økt spesialisering gir mer handel med varer og tjenester over landegrensene. Selskaper vil fremdeles flytte produksjon etter lønns- og generelt kostnadsnivå. Og for Norges konkurranseevne vil utvikling i valutakurs, kostnadsnivå og rammebetingelser spille en betydelig rolle.

Markeder i øst som drivkraft for verdensøkonomien

Den økonomiske veksten i fremvoksende økonomier og utviklingsland har tatt seg markert opp de siste tiårene. Veksten i disse landene har vært betydelig høyere enn i de tradisjonelle industrilandene. Utviklingen i Kina, Brasil, Russland og India er av særlig interesse fordi disse landene har en stor del av verdens befolkning. De har hatt en sterk vekst og en økende deltakelse i verdensøkonomien.

Selv om eksporten til fremvoksende økonomier fortsatt er lav sammenliknet med EU, er det en klar trend som indikerer at særlig BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) vil bli stadig viktigere handelspartnere for norsk næringsliv. De fremvoksende økonomiene etterspør både råvarene Norge har, og tjenester og kunnskap som norsk næringsliv tilbyr. Samtidig som andelen av norsk eksport til EU har sunket, har flere av de fremvoksende økonomiene fått økt betydning.

Figur 4.2 viser utviklingen i norsk eksport til BRIC-landene de siste ti årene. Eksporten startet på et lavt nivå, men den er stigende, og Kina, Brasil og Russland begynner å bli viktigere markeder for norsk eksport.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I tiden fremover vil en større andel av verdens verdiskaping skje utenfor dagens utviklede økonomier. Ifølge prognoser fra HSBC vil de fremvoksende økonomiene femdoble seg i perioden 2010 til 2050, se figur 4.3. I 2050 vil de fremvoksende økonomiene være større enn dagens utviklede økonomier (målt i BNP). Kina vil være verdens største økonomi og India verdens tredje største.6

Kilde: HSBC

Dette vil mest trolig medføre en rekke endringer og generere nye forretningsmuligheter. Den økte veksten som skjer i de fremvoksende økonomiene, kommer også selskapene i disse landene til gode. Det er derfor ikke usannsynlig at asiatiske multinasjonale selskaper blir større og viktigere aktører i den vestlige verden.7 Som en liten åpen økonomi er Norge avhengig av investeringer fra utenlandske eiere. Det kan dermed bli en økning i asiatiske investorer og eiere av selskaper lokalisert i Norge. Økte investeringer i Norge, også fra utenlandske eiere, er et positivt tilskudd til norsk økonomi. Økt vekst i de fremvoksende økonomiene betyr også at de får en økt middelklasse med økt kjøpekraft. Det vil kunne vokse frem større markeder for forbruksvarer. Norge produserer mye råvarer og innsatsfaktorer i dag.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

4.3 Utvikling i energimarkedene

Petroleumsvirksomhetens store betydning for norsk næringsliv gjør at utviklingen i verdens energimarkeder har stor betydning for norsk økonomi. I tillegg betyr vannkraften og den kraftintensive industrien mye, og dette gjør oss også mer påvirket av den internasjonale energiutviklingen. Nye funn av petroleumsressurser, nye utvinningsmuligheter, ny teknologi, utvikling av fornybar energi og politiske beslutninger om miljøreguleringer er noen av de faktorene som påvirker norsk økonomi.

Mellom 2000 og 2011 har petroleumsvirksomheten stått for mellom 18 og 26 pst. av verdiskapingen i Norge.

Til tross for nylige funn og utbygginger av nye olje- og gassfelt de siste årene, vet vi at aktiviteten knyttet til petroleumsvirksomheten i Norge på lang sikt vil reduseres. Aktivitetsnivået på sokkelen vil blant annet være avhengig av mengden av gjenværende utvinnbare ressurser, teknologiutvikling samt olje- og gassprisen. En høy oljepris over lengre tid vil gjøre flere felt lønnsomme og øke insentivene til leting, noe som bidrar til at aktivitetsnivået vil holde seg høyt lenger. Lav oljepris vil ha motsatt effekt. Nedtrapping av utvinning og oljeinvesteringer vil føre til omstillingsbehov for norsk økonomi. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at det er flere næringer enn leverandørindustrien som blir påvirket av aktivitetsnivået til petroleumsvirksomheten. For å kunne oppfylle leveransene til petroleumsvirksomheten benytter leverandørindustrien selv en rekke innsatsfaktorer fra andre næringer, dette betegnes som indirekte leveranser. Tar man hensyn til både direkte og indirekte leveranser leverer, de fleste næringer i Norge til petroleumsvirksomheten.8

Petroleumsvirksomheten påvirker fastlandsøkonomien gjennom bruken av petroleumsinntektene og gjennom etterspørselen fra virksomheten. Petroleumsinntektene til staten plasseres nå i Statens pensjonsfond utland (SPU). Handlingsregelen som ble innført i 2001, innebærer en gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter, om lag i takt med forventet realavkastning på fondskapitalen i SPU, som er anslått til 4 pst. De varierende innbetalingene fra petroleumsvirksomheten overføres i sin helhet til SPU, mens uttaket over tid bestemmes av handlingsregelen. På denne måten skjermes statsbudsjettet og fastlandsøkonomien bedre fra kortsiktige svingninger i petroleumsprisen. Til nå har SPU vokst grunnet økt utvinning og høyere petroleumspris. Handlingsregelen har gitt rom for økt bruk av petroleumsinntekter over statsbudsjettet. En nedgang i petroleumsinntekter til staten vil bremse veksten i fondet og dermed veksten i petroleumspengebruken. Ettersom vi bare bruker avkastningen av fondet, gir dette en varig inntektsstrøm til statsbudsjettet, også etter at petroleumsvirksomheten på norsk sokkel er over.

I tillegg til at vi bruker inntekter fra petroleumsvirksomheten over budsjettet, etterspør oljeselskapene også varer og tjenester direkte fra bedrifter på fastlandet. Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten tilsvarte om lag 13,5 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2011. Deler av etterspørselen importeres, men en stor del rettes mot bedrifter på fastlandet. Etterspørselen kan deles inn i tre komponenter som vist i figur 4.5; investeringsetterspørsel, etterspørsel etter produktinnsatser og etterspørsel etter arbeidskraft. Etterspørselen etter investeringer, inkludert leting, utbygging av nye felt og videreutvikling av eksisterende felt, har vært høy de siste årene. Fra 1970 til 2006 har direkte og indirekte import som andel av totale investeringer falt fra 90 pst. til om lag 40 pst. Det betyr at endringer i investeringer i større grad slår ut i leverandørindustrien nå enn tidligere, og således norsk økonomi.9

Etterspørselen etter produktinnsatser, som betegner leveranser i form av vare- og tjenesteleveranser knyttet til den daglige driften, vil opprettholdes i den grad aktiviteten på sokkelen opprettholdes. En nedtrapping av utvinning og drift på sokkelen vil påvirke næringer som leverer direkte og indirekte til petroleumsvirksomheten, altså alle næringer. Hvor mye den enkelte næring blir påvirket av dette avhenger av andelen av omsetningen som leveres til petroleumsvirksomheten, andre sektorer næringene leverer til, samt eksportmuligheter. Nedtrapping av aktiviteten sokkelen vil også skje over tid og leverandørindustriene vil få tid til å omstille seg. 30 pst. av produktinnsatsen importeres direkte eller indirekte, dette vil virke dempende på innvirkningen på norske leverandører.

Kilde: Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 og Statistisk sentralbyrå

Ressursene brukt i petroleumsrelaterte næringer må flyttes tilbake til andre deler av økonomien. Omstillingskostnadene knyttet til dette vil avhenge av i hvilken grad petroleumsvirksomheten i Norge faktisk må avvikles og hvor raskt ressursene lar seg anvende på nye måter. I den grad høyt utdannet arbeidskraft ikke finner tilsvarende utfordringer (og avkastningsmuligheter) i andre deler av arbeidsmarkedet, vil det være et tap både for bedrifter, arbeidstakere og samfunn. Det er spesielt to forhold som kan bidra til å dempe disse kostnadene. Leverandørnæringen er i økende grad internasjonalt orientert og internasjonaliseringen vil fungere som en buffer i en omstillingsprosess så lenge internasjonal etterspørsel opprettholdes. Det er også rimelig å ha som utgangspunkt at høy kompetanse i leverandørnæringene vil bidra til at bedriftene lettere kan omstille sin produksjon mot andre markeder og at kompetanse hos arbeidstakerne gjør at disse lettere har en alternativ anvendelse i arbeidsmarkedet. I tillegg er det slik at omstillingskostnadene ved en nedbygging av sektoren vil påvirke regionalt næringsliv svært forskjellig.

Generelt er det slik at enhver sektor konkurrerer om ressurstilgangen med andre næringer. I dag er det få, om noen, andre næringer som gir tilsvarende avkastning som petroleumssektoren, samtidig som vi vet at sektoren ikke vil vare evig. Det er likevel vanskelig å argumentere for at det ligger store fremtidige gevinster i å la være å tilpasse næringsstrukturen mest mulig hensiktsmessig i dag. Det relevante utgangspunktet må derfor være at ressursene, også i dag, anvendes der de kaster mest av seg. Samtidig er det viktig å sørge for at vi har en mangfoldig industri- og næringsvirksomhet som ikke er påvirket av utviklingen i petroleumsnæringen.

Todeling av industrien?

Det har vært en ujevn utvikling i industrien de siste årene. Leverandører av varer og tjenester til petroleumssektoren opplever vekst, mens noen næringer som er avhengige av etterspørsel fra markedene for tradisjonelle eksportvarer er hardere rammet av den internasjonale krisen og opplever svakere utvikling. Metall, papir (inkl. treforedling) og kjemiske råvarer har opplevd redusert internasjonal etterspørsel, svekket kostnadsmessig konkurranseevne og overkapasitet i enkelte bransjer.

Det er særlig oljeprisen som gjør at petroleumssektoren opplever slik vekst. Tidligere ulønnsomme funn er blitt lønnsomme, det har vært økt leteaktivitet og teknologiske fremskritt som har medvirket både til flere funn og økt utvinning fra eksisterende felt. Sektoren trekker til seg kapital og mye av den beste kompetansen. Sektorene data, elektrisk utstyrsindustri, maskinindustri og maskinreparasjon og installasjon leverer mye til petroleumssektoren og opplever også vekst. Noen bedrifter i andre sektorer vrir sin virksomhet mot petroleumssektoren. Ellers skjer veksten i petroleumssektoren og tilknyttede sektorer på bekostning av øvrig næringsliv, inklusiv offentlig sektor, og da særlig de minst lønnsomme sektorene.

Det er redusert internasjonal etterspørsel for sektorene metall, papir (inkl. treforedling) og kjemiske råvarer. Velstandsutviklingen som oljen har medført i Norge, er jevnt fordelt i befolkningen, blant annet gjennom økte lønninger. Dette har svekket den kostnadsmessige konkurranseevnen til eksportindustrien. Varene disse sektorene har produsert, kan i stor grad produseres billig der hvor arbeidskraften og kapitalen er billig. Disse sektorene bygges derfor ned, med tidvis større nedleggelser.

Vi kan oppleve at andelen av Fastland-Norges næringsliv som er knyttet til petroleumssektoren, har økt ytterligere i årene som kommer. På tross av dette bør vi ikke forsøke å forhindre redusert virksomhet i de næringer med dårlige utsikter. Å bruke offentlige midler på å opprettholde ulønnsomme virksomheter vil svekke den samlede verdiskapingen i Norge. I stedet bør man omstille ulønnsom virksomhet til næringer med høyere verdiskapingsevne. Når arbeidsmarkedet er stramt, er kostnadene ved slik omstilling minst fordi arbeidskraften ikke går ledig i lange perioder.

Det er også samspill mellom petroleumsnæringen og andre næringer. Norsk Industri peker på at leverandørindustrien leverer produkter og tjenester som er anvendbare også i andre næringer. I sin konjunkturrapport for 2013 viser de til at leverandørindustrien også leverer til andre industriområder som for eksempel prosessindustrien og næringer innenfor fornybar energi som offshore vindkraft. I tillegg er leverandørindustrien eksportrettet og eksporter en stor andel av produksjonen. Således vil kompetansen og kvaliteten denne industrien opparbeider seg være til nytte også for andre industrier og markeder.10

Regjeringen satt i desember 2012 ned Holden III-utvalget som har fått i oppdrag å se på lønnsdannelsen i Norge. For å videreføre velstands- og velferdsnivået i landet er man avhengig av at Norge kan hevde seg i den internasjonale konkurransen. Frontfagsmodellen som innebærer at konkurranseutsatt sektor forhandler først i de årlige lønnsoppgjørene, er ment å sikre en lønnsvekst som er bærekraftig for konkurranseutsatt sektor. Likevel har lønnsveksten de siste årene vært betraktelig høyere enn hos handelspartnerne våre. Dette har vært mulig blant annet fordi bytteforholdet vårt mot utlandet har bedret seg. Utvalget skal ta utgangspunkt i at frontfagsmodellen videreføres. De skal se på erfaringene med lønnsdannelsen de siste 12 årene siden handlingsregelen og inflasjonsmålet ble innført, samt drøfte utviklingstrekk som kan skape utfordringer for norsk økonomi og lønnsdannelsen fremover.

4.4 Teknologisk utvikling

Utvikling i teknologi har påvirket økonomisk utvikling til alle tider. Nye jordbruksredskaper ga muligheter tidligere tider ikke ga. Utvikling i skip og våpenteknologi ga stormakter herredømme over råvarer og internasjonale handelsruter. Nye kommunikasjonsteknologier og transportløsninger binder verden sammen på en helt annen mået enn før. Et viktig kjennetegn ved dagens og fremtidens samfunn er at den teknologiske utviklingen går raskere og raskere. Det gjelder også vår evne til å ta i bruk ny teknologi. Endringene går ikke fra en plattform til en annen, konstant endring er blitt plattformen for all avansert økonomisk aktivitet.

Teknologisk utvikling og fall i transport- og kommunikasjonskostnader er en viktig medvirkende årsak til den økte globaliseringen. Den teknologiske fremgangen og utbyggingen av Internett og telekommunikasjon har i betydelig grad redusert kostnadene ved å behandle og overføre informasjon. Det at kommunikasjon skjer raskere, enklere og over større avstander fører til at menneskelig samhandling over landegrenser blir lettere. Den teknologiske utviklingen har muliggjort raskere flyt av både fysiske varer, mennesker og informasjon.

Globaliseringen har gitt økt levestandard både i industriland og utviklingsland. En rekke studier peker i retning av at globaliseringen har bidratt til å øke omstillingstakten, men også at teknologiske endringer er en viktig årsak til denne økningen.11

Evnen til å ta i bruk og etter hvert også utvikle teknologi er også stikkord for den raske utviklingen som foregår gjennom globaliseringen. Stadig tettere økonomisk sammenknytning av verdens land og regioner bidrar til teknologispredning og bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Ny teknologi når stadig raskere ut til forbrukerne, slik figur 4.6 illustrer. Det tok ca. 60 år før rundt 60 pst. av alle mulige brukere hadde telefon, mens det for mobiltelefon har tatt kun 25 år.

Kilde: McKinsey & Company 2011: Statlig Eierskap

Verdiskaping og ressursutnyttelse utvikler seg ikke jevnt over tid. Variasjoner i den økonomiske aktiviteten kan ha en sammenheng med endringer i tilgjengelige teknologier. På kort sikt vil endringer i egen eller konkurrenters teknologitilnærming være opphav til vekst eller fall både for enkeltbedrifter og for hele næringer. På lang sikt er omstilling og fremvekst av nye næringsområder eksempler på dette. Økonomiens evne til omstilling er påvirket både av oppbygging av kunnskap på nye områder og tilgangen til innsatsfaktorer som kan anvendes på de nye områdene.

Norge har en høyt utdannet befolkning og forutsetninger for å være en vesentlig leverandør av tjenester og kompetanse. Satsinger mot nye internasjonale markeder må også skje innenfor nye områder, ikke bare de hvor norske bedrifter tradisjonelt har vært sterke som råvarer, industrivarer og skipsfart.

Teknologi- og kunnskapsintensiteten i norsk næringsliv har økt enormt det siste århundret. Kontinuerlig utvikling av nye teknologier har preget næringslivet de siste tiårene. Særlig gjelder dette i næringer som industri, olje og gass og varehandel.

Et høyt utdanningsnivå i arbeidsstyrken og satsing på kompetanseutvikling og læring hos de ansatte har gjort det lettere for norsk næringsliv å anvende eksisterende og ny teknologi mer effektivt. Økt kunnskap i befolkningen har også vært medvirkende årsak til at norsk næringsliv får flere bein å stå på.

Effektiv bruk av teknologi er blitt avgjørende for å opprettholde lønnsomhet og markedsandeler i stadig flere bransjer internasjonalt. Blant annet har økt konkurranse og strengere miljøkrav gitt bedriftene insentiver til å ta i bruk ny teknologi for å effektivisere produksjonen, utvikle fortrinn i distribusjonen av varer og tjenester og i fremstillingen av helt nye varer og tjenester.

Den teknologiske utviklingen stiller store krav til omstillingsevne i bedriftene, krav til fleksibel spesialisering og ikke minst en kultur for læring. Dette er en utfordring for de ansatte i bedriftene, og den krever nettverksbygging og samarbeid med forsknings- og teknologiinstitusjoner og andre bedrifter.12

Teknologisk utvikling, norsk kostnadsnivå og flytting av produksjoner har medført at norske selskaper har vært flinke til å bevege seg oppover i verdikjeden. I flere bransjer har bedrifter gått fra å produsere for eksempel enkeltdeler til heller å levere komplette systemer eller spesialiserte sammensatte leveranser.

4.5 Demografiske endringer

Demografiske endringer vil ha stor påvirkning på fremtidens økonomi, både her i Norge og internasjonalt. Andelen av verdens befolkning i arbeidsfør alder vil i fremtiden i mye sterkere grad befinne seg i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Dette vil i sterk grad påvirke den internasjonale økonomien, handelsmønstre, produksjon og investeringer. Samtidig vil andelen av eldre i befolkningen i vestlige land stige kraftig. Dette vil ha betydning for hvilke varer og tjenester det vil bli vekst i etterspørselen etter, og gi utfordringer og muligheter for næringslivet.

Ifølge FN vil verdens befolkning være i underkant av 7,7 mrd. personer i 2020 og nå 9,1 mrd. personer i 2050; en økning sammenlignet med dagens befolkning på henholdsvis 0,8 mrd. og 2,2 mrd. personer. Frem til 2020 vil verdens befolkning øke tilsvarende hele dagens befolkning i Europa. Frem til 2050 vil antall mennesker øke like mye som summen av dagens befolkning i Europa og Kina.

Som følge av økt befolkning og forventning om økonomisk vekst, er verdens middelklasse forventet å øke fra sitt nåværende nivå på omkring 1,8 mrd. mennesker til 3,2 mrd. mennesker rundt 2020. Det meste av denne økningen vil komme i Kina, India og andre asiatiske land. Asias andel av verdens middelklasse kan øke fra dagens 25 pst. til mer enn 50 pst. på ti år og til rundt 2/3 på 20 år.13

Middelklassen i fremvoksende økonomier vil ha en lavere absolutt inntekt enn middelklassen i industrialiserte land. Likevel forventes det at middelklassen i Asia vil stå for 42 pst. av forbruket til verdens middelklasse i 2020 og 59 pst. i 2030, se figur 4.7.

Kilde: Kharas, Homi (2010). The Emerging Middle Class in Developing Countries, OECD Working Paper No. 285

Det store tilskuddet til verdens middelklasse vil øke etterspørselen av forbruksgoder, infrastruktur, velferdstjenester, kommunikasjonstjenester m.m. Dette kan skape muligheter for nye markeder, også for norsk næringsliv.

En aldrende befolkning

Om lag hele veksten i befolkningen frem til 2050 vil komme i det som i dag er utviklingsland. Kina og India er landene med størst befolkning. Som figur 4.8 viser, vil India og Afrika sør for Sahara i årene som kommer, få en kraftig vekst av mennesker i yrkesaktiv alder (15–64 år). I de industrialiserte landene blir befolkningen derimot eldre.

Kilde: FNs Befolkningsfremskrivninger fra 2011, for perioden 2011–2040, middelalternativet.

Fremover vil stigende levealder og fallende fødselsrate føre til stadig høyere gjennomsnittsalder for verdens befolkning. I 2011 var 13 pst. av verdens befolkning over 60 år. Denne andelen er ventet å øke til 15 og 22 pst. i henholdsvis 2020 og 2040.

Kilde: FNs Befolkningsfremskrivninger fra 2011, for perioden 2011–2040, middelalternativet.

Som figur 4.9 viser, er aldringen ujevnt fordelt geografisk. Land som fortsatt har relativt høy fruktbarhet, vil ha en yngre befolkning i 2050 enn andre land. I de landene som opplever den raskeste aldringen, vil økningen i forsørgelsesbyrde bli sterkest. Særlig i Japan, Europa og Kina minker andelen personer i yrkesaktiv alder (15–59) raskt. I disse landene ventes en absolutt nedgang i antallet personer i yrkesaktiv alder frem mot 2050. I Japan og Europa har denne nedgangen allerede startet.

Også i Norge ventes folketallet å øke betydelig. Ifølge SSB passerte folketallet fem mill. våren 2012, og det forventes å nå seks mill. i 2028.14 I henhold til SSBs hovedalternativ vil befolkningsveksten bli særlig høy de første årene, for deretter å synke noe. Dette skyldes først og fremst at innvandringen, spesielt fra EØS-området, er antatt å øke de nærmeste årene frem mot 2060.

Forsørgelsesbyrden i Norge, det vil si antall barn og eldre per yrkesaktive person, vil stige. Eldrebølgen gir betydelige utfordringer knyttet til finansiering av offentlig tjenesteproduksjon. Høy sysselsetting betraktes som en forutsetning for høy verdiskaping og dermed for bevaring av velferdsgodene på sikt. At det ventes høy immigrasjon og arbeidsinnvandring i Norge har imidlertid begrenset virkning på forsørgelsesbyrden. I et langsiktig perspektiv kan ikke arbeidsinnvandring ventes å kunne avhjelpe de statsfinansielle utfordringene knyttet til befolkningens aldring, da også arbeidsinnvandrerne blir eldre.

Med en videreføring av dagens velferdsordninger vil aldringen av befolkningen ifølge Perspektivmeldingen 2013 gi betydelig oppgang i utgiftene til alderspensjon, helse og omsorg i tiårene fremover. Overføringene til husholdningene anslås å øke fra 18 til 23 pst. av fastlands-BNP fra 2011 til 2060 mens offentlig konsum anslås å øke fra 28 til 31 pst. av fastlands-BNP. Dette er imidlertid ikke bare en finansieringsutfordring. En gradvis høyere levealder og endringer i befolkningens alderssammensetning med færre unge yrkesaktive mennesker per eldre vil også gi behov for økt ressursbruk i helse- og omsorgssektoren.

Det er i denne sammenheng flere momenter av næringspolitisk relevans. Ressursbehovet i pleie- og omsorgssektoren er økende, og næringslivet har allerede en betydelig rolle innenfor denne sektoren. Det er en rimelig forventning at det offentlige også i fremtiden har behov for at det private næringslivet bidrar med tjenester og tilbud innenfor sektoren. I dag arbeider hver femte yrkesaktiv innenfor helsesektoren. I referanseforløpet i Perspektivmeldingen 2013 bidrar aldringen av befolkningen til at bruken av arbeidskraft i offentlig tjenesteyting utenom forsvar øker til 220 timer per innbygger i 2060. Dette vil da utgjøre en tredel av samlet arbeidsinnsats. Økningen kommer i hovedsak i omsorgssektoren. Tradisjonelt har en overvekt av tjenestene vært offentlig organisert. Å lage private løsninger som ivaretar tjenestene og sikrer kvalitet og god ressursutnyttelse, er viktig. Det er derfor slik at vi må lage reguleringer og forutsetninger for private aktører som gir oss de tjenestene og den kvaliteten det er behov for.

Et annet moment er knyttet til teknologisk utvikling. Tradisjonelle analyser av spesielt omsorgssektoren legger sjelden inn forventninger om produktivitetsvekst, blant annet begrunnet med behovet for omsorg og menneskelig kontakt i tjenestene. Gitt den finansieringsbyrden som ligger i eldrebølgen, kan imidlertid teknologiske forbedringer gi betydelige produktivitetsgevinster. Et godt samspill og riktig bruk av private tjenesteytere kan bidra til dette.

Vi opplever at nye vitenskapelige og teknologiske fremskritt innen det medisinske området gjør det mulig å øke levealderen gjennom ny behandling og mer intensiv pleie. En betydelig del av helsekostnadene er knyttet opp til sykdommer hvor gjennombruddene innen diagnostikk og behandling ikke har vært så betydelige som man kunne ha håpet. Ikke-smittsomme kroniske sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdommer, kroniske respirasjonsproblemer og kreft utgjør alle viktige utfordringer for helsen til en stadig aldrende befolkning og for helsebudsjettene. I 2005 anslo Verdens helseorganisasjon (WHO) at 60 pst. av dødeligheten globalt sett skyldtes kroniske sykdommer og dette forventes å øke kraftig i tiden fremover.

Det er behov for både å få kontroll over utgiftene og arbeidskraftbehovet til helse- og omsorgssektoren sett i sammenheng med det fremtidige behovet på andre samfunnsmessige områder. Helse- og omsorgssektoren er en stor sektor med krevende oppgaver, stort ressursbehov og høyt kvalifisert arbeidskraft. Derfor er en godt utviklet helse- og omsorgssektor viktig, ikke bare velferdsmessig, men også for å sikre en tilstrekkelig tilgang på ressurser i andre deler av samfunnet og næringslivet.

Seniormarkedet

Vi står derfor overfor en nødvendig omstilling av en sektor som til nå har vært svært arbeidsintensiv. Samtidig skjer det også en endring i de eldres preferanser og behov der flere trolig vil ønske å klare seg selv. Det er positivt at mange eldre ønsker å være aktive, selvstendige, uavhengige og bo hjemme under trygge omstendigheter. Ved hjelp av ny teknologi, utforming av boliger slik at de blir tilgjengelige, og nye organisatoriske løsninger, kan det skje omstillinger både innen helse- og omsorgspleien og hos den enkelte bruker slik at flere kan klare seg selv lenger. Dette gir også viktige signaler til næringslivet. Dette skaper forretningsmuligheter også for innovative små og mellomstore bedrifter som er i stand til å levere produkter og tjenester som kan bidra til omstillingene.

De store «etterkrigstidskohortene» vil være opptatt av å betale for å bo trygt og få god service. De er ofte godt utdannet, med god økonomi og vil neppe opptre som en homogen gruppe.

Endrede etterspørselsmønstre vil skape grunnlag for næringsutvikling. Utviklingen av nye produkter og tjenester vil skje naturlig gjennom markedet. Det er flere eksempler på dette. For eksempel har bankene sett nye muligheter overfor eldre og tilbyr i dag blant annet seniorlån. Vi kommer videre til å få se innovasjoner i bransjer som ser verdien i den nye kjøpesterke gruppen av eldre, og mye av dynamikken vil oppstå naturlig ettersom en stor gruppe konsumenter vil uttrykke sine behov og stille krav til produkter og tjenester som næringslivet vil se seg tjent med å levere. Dette er en positiv og ønskelig utvikling.

Regjeringens politikk på feltet er nedfelt i Meld. St. 29 (2012–2023) Morgendagens omsorg som er omtalt i kapittel 6.6 Helse- og velferdsteknologi.