6 Satsinger og strategier

En aktiv og fremtidsrettet næringspolitikk skal legge til rette for lønnsom næringsutvikling i hele bredden av næringsaktiviteter. Samtidig mener regjeringen at Norge lykkes enda bedre dersom vi også legger spesielt vekt på å utvikle noen næringsgrener hvor vi har spesielt fortrinn, etablerte miljøer, sterke tradisjoner og spesielt store fremtidsmuligheter. Politiske valg innenfor områder som eksempelvis forskning, infrastruktur, utdanning, miljøreguleringer og internasjonal politikk, påvirker rammebetingelsene for bedrifter og bransjer på ulik måte, og er dermed også med på å påvirke hvem som lykkes best.

Et lite land som Norge kan aldri bli best på alt. Derimot kan vi utvikle noen sterke ledende miljøer som kan være både konkurransedyktige og lønnsomme i Norge og i internasjonale markeder. De sterke og konkurransedyktige næringsgrenene er ofte bygget på historiske næringstradisjoner i Norge, ofte knyttet til områder hvor Norge har hatt natturressurser og naturlige fortrinn, men samtidig utviklet gjennom sterk utvikling av teknologi og kompetanse kombinert med god offentlig innsats og tilrettelegging.

Både i Innovasjonsmeldingen fra 2007 og i Soria Moria-erklæringen har regjeringen pekt ut områdene energi, miljøteknologi, reiseliv, marin og maritim sektor som satsinger i den aktive næringspolitikken. Dette har ført til utviklingen av strategier, handlingsplaner og særskilt politisk oppmerksomhet på disse områdene. Denne meldingen følger opp Soria Moria-erklæringens vektlegging av disse næringsområdene. Samtidig ryddes det noe opp i hva som er et næringsområde og hva som er en tverrgående strategisk satsing. Etter regjeringens syn er miljøteknologi noe som bør være en viktig prioritet i mange næringsområder, ikke minst innenfor satsingsnæringene energi, maritim, marin sektor og reiseliv. Derfor er dette området plassert i kapittel 5 som en del av den overordnede og brede næringspolitikken.

Denne meldingen løfter også frem to viktige fremtidsnæringer: IKT og helse- og velferdsteknologi.

IKT-næringen er en avgjørende innsatsfaktor i nesten alle andre næringer. I tillegg har den i seg selv et betydelig omfang og tyngde i norsk næringsliv. Norsk teknologisk kompetanse er internasjonalt konkurransedyktig. Samtidig er Norge et land som har kommet langt på å ta i bruk IKT-løsninger på mange områder, befolkningen er interessert i teknologi og rask til å ta ny teknologi i bruk, både i husholdningene og på arbeidsplassene. IKT-næringen er en næring som øker i omfang i Norge. I tillegg er det en viktig støttenæring for teknologisk utvikling og innovasjon i andre næringer og en forutsetning for effektivitets- og produktivitetsvekst

God utnyttelse av helse- og velferdsteknologi vil være av stor betydning for vår evne til å møte en sterk vekst i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester fremover. Innovative løsninger og en sterk teknologiutvikling vil gi oss langt bedre forutsetninger for å møte dette. Dette er ofte arbeidsintensive oppgaver, og Norge er et land hvor arbeidskraft er dyrt. Derfor er det ekstra viktig for oss å finne nye smarte løsninger som effektiviserer bruken av arbeidskraft samtidig som kvaliteten på tjenestene opprettholdes og styrkes. Norge har en velorganisert velferdsproduksjon og dermed gode muligheter til å skape gode samarbeidsarenaer for utvikling av nye løsninger. Norge har en befolkning som er dyktige til å ta i bruk nye teknologiske løsninger. Det gjør Norge til en interessant utviklingsarena for løsninger, produkter og tjenester som kan utvikle og lykkes i internasjonale markeder.

I meldingen varsles det en enda tydeligere og ambisiøs næringspolitikk for tre øvrige næringer: Varehandel, bygg og anlegg og transport. Dette er ikke næringer som er spesielle for Norge, eller hvor vi i utgangspunktet har spesielle fortrinn. Dette er næringer som finnes i alle økonomier, og i de fleste lokalsamfunn. Derfor er det nødvendig å ha gode næringspolitiske strategier for disse næringene. Det er næringer som i kraft av sin størrelse betyr mye for norsk økonomi, derfor vil en vellykket utvikling av disse næringsgrenene være viktig for å nå målene om størst mulig samlet verdiskaping og arbeid til alle.

Varehandel, bygg og anlegg og transport er store sysselsettere. Det er av stor betydning at disse næringene over tid har god produktivitetsvekst. Med en økende andel eldre fremover vet vi at vi trenger flere hender i helse- og omsorgssektoren. De store sysselsetterne må øke arbeidskraftsproduktiviteten for å gi plass til at en større andel av arbeidskraften kanaliseres til helse- og omsorgssektoren. Selv med økt tilbud av arbeidskraft til denne sektoren vil det være en utfordring å opprettholde velferdstilbudet vi har i dag. Regjeringen mener at en aktiv næringspolitikk og et godt samarbeid mellom offentlige myndigheter og bedrifter, organisasjoner og andre aktører innenfor varehandel, bygg- og anlegg og transport kan bidra til å utløse verdiskapingspotensialet i disse næringene på en god måte.

En mangfoldig industri og aktiv industripolitikk

Som en del av en god næringspolitikk vil regjeringen føre en aktiv politikk for en mangfoldig industri i Norge. Regjeringens mål er at industrien fortsatt skal utgjøre en viktig del av norsk økonomi. Lønnsomme, effektive og omstillingsdyktige industribedrifter uansett bransje er viktige bidragsytere til å opprettholde norsk verdiskaping og velstand. Industrien bidrar også til betydelige indirekte sysselsettingseffekter og gir grunnlag for annen næringsvirksomhet. Det er derfor av stor betydning at bredden av de solide industrielle miljøene i Norge som er bygd opp over lang tid, får muligheter til å utvikle seg.

Norge kjennetegnes ved noen svært sterke industrielle miljøer med høy lønnsomhet, særligknyttet til petroleumsvirksomheten. Dette bidrar til Norges solide økonomiske utvikling, men gjør oss også sårbare. I det siste er det uttrykt bekymring for den såkalte todelingen, hvor mye av den olje- og gassrelatert virksomheten går godt, mens en del av industrien som ikke er knyttet til dette området rammes hardere av den internasjonale krisen og av et høyt norsk kostnadsnivå. Dette er en bekymring regjeringen tar på alvor. Derfor er regjeringens mål både å videreutvikle en sterk og konkurransedyktig industri knyttet til petroleumsvirksomheten og å sikre at vi har et mangfold av konkurransedyktig industri på andre områder. Det styrker omstillingsevnen vår og gjør oss mer robust til å møte ulike konkunturer og internasjonale endringer.

Regjeringen vil føre en industripolitikk som stimulerer til et næringsliv med stor omstillings- og verdiskapingsevne. Det er for industrien som for resten av næringslivet, summen av rammebetingelser som er avgjørende for å utløse omstilling, vekst og verdiskaping. Regjeringens industripolitikk er forankret i prinsippet om et felles ansvar for gode rammebetingelser. Utformingen av den makroøkonomiske politikken, utdannings- og arbeidslivspolitikken, miljø- og energipolitikken, samferdselspolitikken, handelspolitikken og forsknings- og innovasjonspolitikken er avgjørende for å stimulere til vekst i industrien.

Den samlede effekten av virkemidlene skal bidra til produktive og lønnsomme industribedrifter med god omstillings- og nyskapingsevne. Det er derimot bedriftenes eget ansvar innenfor de gitte rammebetingelser å utnytte mulighetene i markedene.

Som omtalt nærmere i kapittel 2 Norsk næringsliv i dag endres næringslivet kontinuerlig. Det medfører også endringer i næringsstrukturen. Noen næringer vokser slik som petroleumsrettet industri, mens andre næringer får redusert betydning over tid. Endringene skyldes ulike forhold, som blant annet teknologiske fremskritt, endrede produksjonsprosesser og endringer i etterspørsel og priser. Et høyt norsk kostnadsnivå spiller også inn.

En utfordring for tradisjonell norsk eksportrettet industri nå er svak utenlandsk etterspørsel og fallende internasjonale priser. Dette skyldes blant annet gjeldskrisen i Europa. Finanspolitiske innstramminger, høy og stadig økende arbeidsledighet, stramme utlånsbetingelser i store deler av bankvesenet, en relativt sterk euro og svake etterspørselsforhold internasjonalt er faktorer som har bidratt til den svake utviklingen i Europa. Det er grunn til å tro at deler av industrien, ikke minst den tradisjonelle eksportrettede industrien, fortsatt vil merke den svake utviklingen i Europa. Det kan ta tid før aktiviteten i Europa tar seg opp igjen.

Det som ofte kalles todelingen i norsk økonomi har vært et gjennomgående tema i de senere års debatt om og analyse av næringsstrukturen. Todelingen betegner det fenomen at bedrifter innen petroleumsklyngen har god vekst og lønnsomhet, mens annen industri i større grad opplever svakere vekst og resultater. Med den høye oljeprisen vi har opplevd de senere år, og nye funn på sokkelen som medfører store investeringer, er det naturlig at petroleumssektoren trekker til seg ressurser fra det øvrige næringsliv. Dette er nødvendig for å kunne høste de store verdiene som petroleumsressursene representerer.

Det er ikke et problem at det er stor aktivitet og god lønnsomhet i oljeklyngen, at den petroleumsrettede industrien gjør det bra og at den har fått stadig større innpass i de internasjonale markedene. Grunnleggende i næringspolitikken er nettopp å stimulere til bedrifter som lykkes i den globale konkurransen og som har god lønnsevne. Samtidig vil en økende andel av industrien basert på petroleumsnæringen, gjøre oss mer sårbare for endringer i denne sektoren, for eksempel ved et kraftig fall i oljeprisen. Derfor er regjeringen opptatt av å bevare et mangfold av industri.

I mai 2013 foreslo derfor regjeringen å gjennomføre skattetiltak fra 2014 som skal stimulere veksten for næringslivet i Fastlands-Norge. Skattepakken for vekst består av flere elementer. Det foreslås å redusere skattesats på alminnelig inntekt for bedrifter og selvstendig næringsdrivende fra 28 pst. til 27 pst. Videre foreslås det en høyere startavskrivning for maskiner og andre driftsmidler; i det året driftsmidlet aktiveres blir avskrivningen 10 pst. høyere enn for de resterende årene. Dette vil stimulere til nyinvesteringer i fastlandsindustrien. For å stimulere til økt forskning foreslås det å styrke Skattefunn-ordningen med om lag 100 mill. kroner. Ligningsverdi for sekundærbolig og næringseiendom foreslås dessuten økt. Det kan bidra til å kanalisere mer kapital til næringsvirksomhet.

Skatteendringene for fastlandsøkonomien understøttes av endringer i petroleumsskattesystemet der det skjer en viss innstramming i form av redusert friinntekt. Dessuten legges det ikke opp til endringer i marginal petroleumsskatt siden den generelle reduksjon i selskapsskatten på 1 prosentpoeng motsvares av en økning på 1 prosentpoeng i særskatten for petroleumsvirksomhet. Lettelsene for Fastlands-Norge finansieres også av at fradraget for rentekostnader i konsernforhold reduseres. Internasjonale selskaper vil med dette få redusert den skattefordel de har overfor nasjonal industri som ikke er organisert på denne måten. Samlet sett vil skattepakken som gir lavere satser og bredere skattegrunnlag for Fastlands-Norge, stimulere til vekst.

Målet om å opprettholde en mangfoldig industri betyr at vi skal ha industriell virksomhet som ikke er avhengig av petroleumssektoren og av utviklingen i oljeprisen. Men dette må ikke forstås slik at det er et mål å bevare all tradisjonell industri. Målet er å legge til rette for bedrifter som har vekstkraft og god verdiskapingsevne, uansett bransje. Dette gjøres ved å ha gode generelle rammevilkår for industrien og satsinger for omstilling og innovasjon. Men det er en kjensgjerning at det er lettere å bygge ned virksomheter enn å bygge opp nye. Særskilte omstendigheter kan tilsi at det tas særskilte grep for å fremme vekst på lengre sikt for enkelte viktige bransjer.

Offensiv bruk av teknologi

Norsk industri har gjennom mange år tatt aktivt i bruk ny tekologi og har vist stor teknologisk omstillingsevne. Dette omfatter blant annet å ta i bruk automasjon. En offensiv tilnærming til bruk av ny teknologi innebærer et fortrinn for norsk industri. Dette gjelder i prinsippet for alle industrier og både for store og små bedrifter. Norske smelteverk og papirfabrikker har lenge brukt en høy grad av prosessautomatisering. Møbelprodusenten Ekornes, som produserer møbler i stort antall og har en betydelig eksportandel, bruker et stort antall roboter i sin produksjon. Økt bruk av roboter kan gjøre det mulig med masseproduksjon også i høykostland. Bruk av slik teknologi kombinert med satsing på kompetanse og produktutvikling gir muligheter for industrien. Det er grunn til å tro at det fortsatt er et betydelig potensial for ytterligere automatisering og bruk av roboter i norsk industri. En slik utvikling er da ikke en trussel mot arbeidsplasser i Norge, men bidrar til å styrke mulighetene for fremtidig industriell virksomhet i Norge.

Aktiv bruk av teknologi og roboter kan også bidra til økt sikkerhet for ansatte i produksjonen. I petroleumsindustrien bidrar for eksempel automatisering til å muliggjøre produksjon i stadig mer krevende områder på norsk sokkel.

Automasjon øker muligheten for å flytte hjem produksjon fra lavkostland. Verftsbedriften Kleven bruker blant annet sveiseroboter og har flyttet avansert skrogproduksjon hjem til Norge. Dette har muliggjort utvidelse av produksjonskapasiteten.

Innenfor flere industrisektorer i vestlige land er det registrert en tendens til å flytte noe av tidligere utflyttet produksjon hjem, såkalt «homeshoring». Bruk av automasjon er et av utgangspunktene for dette. Med en offensiv tilnærming til bruk av ny teknologi kan en samlet vurdering som omfatter blant annet fraktkostnader, kontroll i forsyningskjeden og en etablert kompetansebase hjemme, gjøre at bedriftene finner det lønnsomt å flytte produksjonen hjem. Forventninger om økte lønnskostnader i lavkostland kan også bidra til en slik utvikling.

Mangfoldig industri

Den kraftintensive industrien har lange tradisjoner i Norge og er en sentral del av det industrielle miljøet. Disse bedriftene opererer innenfor krevende globale markeder. Konkurransen er hard og særlig fra land med lavere kraftpriser, lave lønnskostnader og lav eller ingen klimaregulering. Lønnsomheten i sektoren har tradisjonelt vært tett knyttet til kraftprisene. Produkter fra den kraftintensive industrien har mange anvendelser og det gir muligheter for bedriftene.

For ikke mange år siden uttrykte flere aktører innenfor den kraftintensive industrien bekymring for rammebetingelsene for slik virksomhet i Norge. I de senere årene har flere kraftintensive bedrifter gitt signaler om at man ser muligheter for å satse i Norge. Blant annet har Norsk Hydro signalisert at det har blitt mer aktuelt å investere i Norge. Både Elkem Salten og Finnfjord investerer henholdsvis i overkant av 1 mrd. kroner og 800 mill. kroner i energigjenvinning på sine smelteverk. Treforedlingsbedriften Borregaard har investert 130 mill. kroner i et pilotanlegg for annengenerasjons bioetanol. RHI Normags åpning av en ny magnesiumsbedrift på Herøya, og Norsk Hydro sine planer om å investere om lag 3 mrd. kroner på Karmøy er andre eksempler på at det er industrielle muligheter i Norge.

Regjeringen har en aktiv politikk ovenfor den kraftintensive industrien og har hatt en løpende dialog med næringen om rammebetingelser. Siden 2005 har industrien inngått mange nye langsiktige kraftavtaler på forretningsmessige vilkår. Det er et signal om at bedriftene tenker langsiktig og ser muligheter for vekst og utvikling i Norge. Ved å satse i dag er disse bedriftene godt posisjonert til å ta del i oppgangen når aktiviteten i Europa tar seg opp igjen.

Regjeringen har tatt flere grep for å sikre konkurransekraften i den kraftintensive industrien. I 2009 ble det etablert en ordning som gir støtte til langsiktige kraftkjøp for konsortier. I 2011 ble det opprettet en ny garantiordning for å understøtte inngåelsen av langsiktige kraftavtaler i industrien på markedsvilkår. Ordningen har en ramme på 20 mrd. kroner. Regjeringen har etablert en norsk CO₂-kompensasjonsordning. Industrisektorer som er utsatt for karbonlekkasje vil også motta frie tildelinger av klimakvoter i tidsperioden 2013–2020 på samme betingelser som tilsvarende industrisektorer i EU.

Regjeringen har opprettet en ny ordning for klimateknologi i industrien under Enova. Ordningen får en ramme på 50 mrd. kroner innen 2020. Minst 10 pst. av den årlige avkastningen skal utbetales i støtte som skal bidra til å fremme utvikling og implementering av ny energieffektiv og klimavennlig teknologi i industrien. Fondet skal også støtte energieffektivisering, energigjenvinning og energiomlegging.

Kraft er en stor innsatsfaktor for industrien og god tilgang på kraft er derfor avgjørende for industrien. Regjeringen bidrar til kraftutbygging gjennom å støtte investeringer i ny fornybar kraftproduksjon gjennom det felles norsk-svenske elsertifikatordningen. Ordningen har som mål å bygge ut ny fornybar kraftproduksjon på 26,4 TWh i Norge og Sverige innen 2020. Kraftintensiv industri er fritatt fra å finansiere elsertifikatordningen, i tillegg har kraftintensiv industri lavere nettariffer og er i stor grad fritatt fra å betale merverdiavgift på elektrisitet.

Leverandørindustrien til olje- og gass er blant motorene for vekst i norsk økonomi og er et grunnfjell i det norske industrielle miljøet. Ved en målrettet satsing på teknologi, kompetanse og produktutvikling over tid har leverandørindustrien utviklet en unik posisjon og har lykkes i å oppnå en god global konkurransekraft. En rekke bedrifter innenfor denne delen av industrien er verdensledende innenfor sine nisjer. Utvinning på norsk sokkel har i mange tilfeller krevd innovasjon, og det er nettopp bedriftenes evne til nyskaping over tid som har lagt grunnlaget for en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri. Nye funn har bidratt til økt optimisme i næringen, og aktiviteten på sokkelen vil skape et stort marked for leverandørindustrien i mange år fremover. Dette er et godt utgangspunkt for å opprettholde et sterkt industrimiljø i Norge. En sterk petroleumsrettet leverandørindustri bidrar også til positive synergieffekter for andre deler av industrien. Den petroleumsrettede leverandørindustri er et forinn for norsk industri.

Skognæringen er en av de få komplette verdikjedene i Norge og er samtidig en del av en global industri. De særskilte utfordringene for norsk treforedlingsindustri har medvirket til at situasjonen er vanskelig for store deler av verdikjeden skog. Det er imidlertid store verdier i norske skoger. Norsk skogindustri, treforedling og tre- og trevareindustrien, har også mange gode bedrifter og bedrifter som har muligheter for vekst ved målrettet satsing på teknologi, kompetanse, forskning og utvikling av nye lønnsomme produkter. Regjeringen har fulgt situasjonen nært og anser at det er gode muligheter for å utvikle en fremtidig livskraftig skogindustri i Norge. I en nær dialog med næringen har regjeringen opprettet en særskilt tiltakspakke for treforedlingsindustrien i 2012 og har forselått ny tiltak for hele verdikjeden skog i revidert nasjonalbudsjett for 2013. Tiltakene er eksempler på regjeringens nære dialog med næringslivet og regjeringens ønske om å bevare en bred industriell basis og et mangfold av industri i Norge.

I den maritime klyngen er industrien et sentralt element. Skipsbygging og utstyrsleverandørindustrien har gitt grunnlag for betydelig verdiskaping og eksport. Den maritime industrien har klare koblinger til andre betydningsfulle næringer slik som petroleumssektoren og fiskeriene. Dette skaper positive synergieffekter og grunnlag for en fremtidig sterk maritim industri. Norske skipsverft inngikk ordre for 24,3 mrd. kroner i 2012 og hadde ved inngangen til 2013 en ordrereserve på 37,7 mrd. kroner. Norsk Industri anslår at en ordreinngang på om lag 20 mrd. kroner per år er nødvendig for å opprettholde normal kapasitetsutnyttelse. Ved en målrettet satsing på omstilling, kompetanse, teknologi og produktutvikling er det over tid utviklet et unikt maritimt industrielt miljø i Norge og som gir norsk industri flere ben å stå på. Nærings- og handelsdepartementet vil gjennom en målrettet satsing på maritime forskning, innovasjon og kompetanse bidra til utviking av denne delen av industrien.

Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsetningen i industrien. Med unntak for fiskeindustrien, selger norsk næringsmiddelindustri i all hovedsak sine produkter i det norske hjemmemarkedet, men møter gradvis økt internasjonal konkurranse. Næringsmiddelindustrien har hatt en relativt stabil utvikling i sysselsetting og produksjon over tid. Økonomisk vekst, økt befolkning og økt kjøpekraft hos konsumentene bidrar til dette. Noen av de største lokomotivene i det norske industrielle miljøet slik som Tine, Nortura og Orkla produserer mat basert på norske råvarer. Verdens største fiskeoppdrettsselskap Marin Harvest har betydelig bearbeiding av oppdrettsfisk i Norge. Som næringslivet for øvrig er næringsmiddelindustrien avhengig av gode og stabile rammebetingelser og må hele tiden effektivisere produksjonen og utvikle nye produkter. Næringen er avhengig av en bred og aktiv næringspolitikk som beskrevet nærmere i kapittel 5. Samtidig er næringen avhengig av råvarer fra fiskeriene, havbruk og landbruket. Regjeringens landbruks- og matpolitikk og regjeringens visjon om at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon er sentrale elementer i tilretteleggingen for vekst og økt verdiskaping i næringsmiddelindustrien.

Norges satsingsnæringer

6.1 Energi

Energisektoren er et viktig næringsområde i Norge. Norge har store naturgitte ressurser av olje og gass og vann og store vannkraftressurser, og har i dag en betydelig produksjon av olje og gass og en stor elektrisitetsproduksjon fra vannkraft. Norge har en robust leverandørindustri som leverer det mest vesentlige av teknologi, kompetanse og tjenester til petroleumsvirksomheten og som også i økende grad leverer til fornybarsektoren.

6.1.1 Olje- og gassnæringen

Norge satte tidlig en politisk målsetting om å bygge en sterk norskbasert olje- og gassnæring. Til å betjene oljeselskapene på kontinentalsokkelen ønsket man å utvikle en norskbasert leverandørindustri. I over 40 år har denne industrien bygget sin konkurransekraft gjennom å løse stadig mer krevende oppgaver på sokkelen. Utviklingen har blant annet gjort at norsk sokkel i dag har vesentlig høyere utvinningsgrad og betydelig lavere utslipp enn gjennomsnittet for petroleumsutvinning globalt. Teknologiutvikling har vært nødvendig for å gjøre utvinning av petroleumsressurser lønnsom og mulig. Teknologiske gjennombrudd har skjedd i et samspill mellom oljeselskap, myndigheter, forskningsinstitusjoner og leverandørindustri.

Det forventes et høyt aktivitetsnivå på norsk kontinentalsokkel i de nærmeste årene. Hovedmålet i petroleumssektoren er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Regjeringens satsing på tre områder, er omtalt i Meld. St. 28 (2010–2011) En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten: (i) Økt utvinning i eksisterende felt og utbygging av drivverdige funn; (ii) fortsette aktiv utforsking av åpnede områder; – samt (iii) gjennomføre åpningsprosesser for nye områder som Jan Mayen og norsk del av tidligere omstridt område i Barentshavet.

Forskning og teknologiutvikling har vært og er viktige virkemidler for å videreutvikle industrien. OG21 (Olje og gass i det 21. århundret) er en nasjonal FoU-strategi innenfor petroleumssektoren og er et samarbeid mellom oljeselskapene, leverandørindustrien og akademia. Strategien retter oppmerksomheten mot hovedutfordringene knyttet til langsiktig og bærekraftig verdiskaping i næringen og det å avdekke kunnskapsgap. OG21 er med på å sikre en effektiv og målrettet forskningsinnsats i petroleumssektoren, både når det gjelder offentlig og privat finansiert forskning.

Myndighetenes satsing på petroleumsforskning følges opp av Norges forskningsråd gjennom programmene PETROMAKS 2, DEMO 2000, PROOFNY og PETROSAM. Helse, miljø og sikkerhet er en integrert del av forskningen. Flere av Forskningsrådets sentre for fremragende forskning (SFF) og sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) har relevans for petroleum. Olje- og energidepartementet vil i løpet av 2013 etablere et forsknings- og kompetansesenter for utfordringer i arktiske strøk samt et forskningssenter for økt utvinning.

Oljeselskapene og leverandørbedriftene står for det meste av forskningsinnsatsen i petroleumssektoren i Norge. De offentlige FoU-bevilgningene skal bidra til å finansiere forsknings- og utviklingsaktiviteter som ellers ikke ville vært igangsatt av næringen selv. Den offentlige FoU-satsingen skal utløse og forsterke næringslivets egen satsing på FoU og bidra til å skape økt samarbeid, kompetanse og langsiktighet i petroleumsforskningen og muliggjøre høyrisikoprosjekter.

Petroleumsvirksomheten står for om lag en fjerdedel av Norges klimagassutslipp. Utslippene knytter seg i stor grad til bruken av gassturbiner som kraftforsyning på plattformene og fra utslipp på landanleggene. Offshorevirksomheten er i dag underlagt både kvoteplikt og CO₂-avgift. For å redusere utslippene ytterligere har regjeringen som mål å øke bruken av kraft fra land. Siden 1997 har det vært krav om å vurdere kraft fra land for alle nye utbyggere og større ombygginger på norsk sokkel. Regjeringen vil ta stilling til spørsmålet om bruk av kraft fra land ved behandlinger av de enkelte utbyggingene, og vil i den forbindelse bl.a. vurdere konsekvenser av elektrifiseringen for fastlandsindustrien og for kraftnettet.

6.1.2 Fornybar energi

Norge har mer enn 100 års erfaring med produksjon av vannkraft. Kraftbransjen har derfor betydelig kompetanse innenfor planlegging, bygging og drift av vannkraftanlegg. Etter etableringen av et kraftmarked i 1991 er Norge også verdensledende når det gjelder produksjon og drift i et markedsbasert system. Kompetansen er også etterspurt internasjonalt. Norge har også kompetansemiljøer innenfor solenergi og vindkraft til lands og til havs som kan gi grunnlag for fremtidig næringsutvikling.

Innføringen av et felles norsk-svensk el-sertifikatmarked fra 2012 forventes å stimulere til ytterligere investeringer innenfor fornybar energi i Norge. Ordningen vil kunne styrke vår fornybarandel og samtidig bidra til at norske fornybarressurser gjennom kraftutveksling til utlandet kan bidra til at land i EU reduserer sine klimagassutslipp.

Myndigheter og energinæringen har gått sammen og opprettet foreningen INTPOW som skal arbeide for økt internasjonalisering av den norskbaserte fornybarnæringen. Siden oppstarten i 2009 er nær 40 selskaper blitt partnere sammen med Olje- og energidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet. Olje- og Energidepartementet støtter INTPOW med 4 mill. kroner over statsbudsjettet for 2012, i likhet med foregående år.

Forskning

Klimautfordringene er blant de største utfordringene verden står overfor. For å bidra til å finne en løsning på klimautfordringene kreves det et høyt ambisjonsnivå for energiforskningen. Klimaforliket førte til en opptrapping av bevilgningene til forskning og utvikling innenfor fornybar energi. Siden 2007 har de offentlige forskningsbevilgningene mer enn tredoblet seg. En stor del av disse midlene gikk til programmene RENERGI og CLIMIT i Norges forskningsråd.

På tilsvarende måte som for petroleumssektoren, har Olje- og energidepartementet opprettet Energi21 – en nasjonal FoU-strategi for energisektoren. Strategien er et resultat av et nært samarbeid mellom myndigheter, forskningsinstitusjoner og industrien. Gjennom Energi21 er det satt opp mål og ambisjoner om økt verdiskaping i energisektoren gjennom satsing på FoU og ny teknologi. Strategien bidrar til en helhetlig, effektiv og målrettet forsknings- og teknologiinnsats. ENERGIX-programmet, CLIMIT-programmet og FME-ordningen står sentralt i oppfølgingen av strategien.1 En revidert Energi21-strategi ble lagt frem i juni 2011.

Åtte teknologisk rettede forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) ble etablert i februar 2009. I februar 2011 ble ytterligere tre FME rettet mot samfunnsvitenskapelig energi- og klimaforskning etablert. Formålet med FME-ordningen er å etablere tidsbegrensede forskningssentre kjennetegnet ved en konsentrert og langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå for å løse sentrale utfordringer på energiområdet. Et FME skal heve kvaliteten av norsk forskning og fremskaffe anvendbar kunnskap og løsninger innenfor sitt temaområde. Forskningssentrene bidrar til et bredt og forpliktende samarbeid mellom ledende forskningsinstitusjoner og bedrifter i Norge samt med internasjonale aktører.

6.1.3 Leverandørindustrien

Norsk leverandørindustri har utviklet seg i takt med aktiviteten på norsk sokkel og har over tid lyktes med å øke markedsandeler internasjonalt. I tillegg leverer nå leverandørindustrien til både petroleumsindustrien og til fornybarsektoren. Leverandørindustrien består i dag av en rekke små og store virksomheter med et bredt kompetansespekter, hvorav flere av virksomhetene er ledende innenfor sine nisjer. Kompetansen til leverandørindustrien speiler i stor grad forholdene ved petroleumsutvinningen på norsk sokkel, herunder utvinning til havs på til dels store havdyp, røffe værforhold, høye HMS-krav og fokus på høy utvinningsgrad.

Historisk sett har både olje- og gassprisen vært høy de siste årene, og dette gjør det lønnsomt å utvinne petroleum fra mindre tilgjengelige ressurser enn tidligere. Mer enn halvparten av verdens oppdagede olje- og gassreserver ligger til havs og på større havdyp enn tidligere utvinnede ressurser.2 Dette gir norsk leverandørindustri en særlig god posisjon, bl.a. har vi flere virksomheter og utviklingsmiljøer som ligger i fremste rekke i teknologiutviklingen på disse områdene. Norsk kompetanse på disse områdene er anerkjent internasjonalt.

Mange norske virksomheter er allerede godt etablert internasjonalt og har en betydelig utenlandsomsetning. Nær halvparten av leverandørenes omsetning kommer i dag fra det internasjonale markedet. I tillegg er norske virksomheter underleverandører til utenlandske virksomheter som bl.a. leverer varer og tjenester til aktiviteten på norsk sokkel. Denne tilstedeværelsen gir nye markedsmuligheter og åpner for bl.a. videre teknologiutvikling og økt anvendelse av nisjeprodukter. Erfaringer fra aktiviteten internasjonalt gjør virksomhetene godt rustet til å vinne ytterligere oppdrag og gjør dessuten virksomhetene mer robust for svingninger i aktivitetsnivået på norsk sokkel.

Boks 6.3 Stryvo: Spesialist som har gått gradene

I 2000 startet den vel 50 år gamle bygdesmia i Stryn en omstillingsprosess som har skapt en vekst fra to til 50 årsverk i 2013. De budsjetterer i år med 80 mill. kroner i omsetning. Stryvo har klart å vokse raskt, men kontrollert ved å «gå gradene» fra stålentreprenørbransjen til maritim leverandørindustri og de siste årene også til olje og gass.

Stort fokus på system, sertifisering og kompetanse har gjort Stryvo til en etterspurt leverandør. I dag leverer de høykvalitetsprodukter der avansert maskinering, sveising og testkjøring er blant spesialitetene. Nye investeringer er gjort i 2013 ved etablering av Stryvo Bismo i Skjåk. Dette er et ledd i Stryvos strategi om ytterligere verdiskaping mot oljenæringen både nasjonalt og internasjonalt. Stryvo Bismo har høy kompetanse i design, engineering og produksjon av ulike prosessanlegg.

Stryvo Bismo er også produsent av det velutprøvde Stryvofilteret for rensing av sjøvann. Man er nå inne i en spennende innovativ prosess med nye bruksområder for filteret.

Foto: Stryvo

Asia, Storbritannia, Brasil, Mexicogolfen og Vest-Afrika er viktige markeder for norsk leverandørindustri. Norsk Industris Konjunkturrapport for 2013 viste at over en tredel av de norske leverandørindustribedriftene regner med å kunne doble sin internasjonale omsetning de neste fem årene, samtidig som de fortsatt er aktive på norsk sokkel.

Gjennom arbeidet med frihandelsavtaler arbeider regjeringen for å sikre norsk leverandørindustri markedsadgang i viktige markeder utenfor EU. Forutsigbarhet om rammevilkårene er særlig viktig for leverandørindustrien, hvor investeringene, og dermed risikoen, er stor. Regjeringen legger stor vekt på leverandørindustriens behov ved prioriteringen av hvilke land man skal inngå frihandelsavtaler med. Det er et sentralt mål for regjeringen å sikre leverandørindustriens behov i alle pågående forhandlingsprosesser, blant annet i forhandlinger med India, Malaysia, Vietnam og Indonesia, og i forhandlingene med tollunionlandene Russland, Hviterussland og Kasakhstan.

Den anerkjente kompetansen til norsk leverandørindustri har gjort at en rekke internasjonale selskaper har etablert omfattende utviklings- og produksjonsvirksomhet i Norge for leveranser både til norsk sokkel og internasjonalt. FMC Technologies på Kongsberg (subsea) og National Oilwell Varco i Kristiansand (boreutstyr på dypt vann) er to slike eksempler.

Investeringsnivået på norsk sokkel er større enn noen gang tidligere som følge av høye petroleumspriser, oppmerksomhet om økt utvinning fra modne felt og fordi petroleumsressursene hentes ut fra stadig mer krevende områder. Operatørene på norsk sokkel etterspør leveranser både fra norske og internasjonale aktører, men omfanget av norske leveranser til sokkelen er betydelig større i dag enn for 10–20 år siden. Over tid har en stadig større andel av de totale investeringene på sokkelen gått til felt som allerede er i drift. Samtidig har andelen av investeringene som går til utbygging av nye felt, gått ned.

De norske offshoreverftene har en sentral plass i norsk leverandørindustri. Verftenes kompetanse, opparbeidet gjennom flere tiår, knyttet til nybygg for offshorebasert petroleumsaktivitet er et viktig fundament for norsk leverandørindustri. Et karaktertrekk ved den norske petroleumsindustrien har vært nært samarbeid mellom operatører, verft og øvrig leverandørindustri om utvikling av tekniske løsninger av høy kvalitet. Norsk sokkel har videre fungert og fungerer fortsatt som en arena for kvalifisering av ny teknologi, noe selskapene har hatt stor nytte av når de har kjempet om oppdrag internasjonalt.

Fastlandsøkonomien trekkes opp av sterk vekst i etterspørselen fra oljevirksomheten. Høy lønnsvekst og en gradvis styrking av kronen har imidlertid løftet kostnadsnivået i Norge. Det gjør mange eksportbedrifter sårbare i en situasjon med svak etterspørsel ute. Denne utviklingen har bidratt til en todeling av norsk økonomi, der næringer som leverer til oljevirksomheten, har vokst sterkere enn tradisjonelle eksportrettede virksomheter. Verdiskapingen i petroleumsindustrien er og har over flere år vært høyere enn i mange andre sektorer i Norge, og aktiviteten gir store inntekter til staten. Videre etterspør petroleumsindustrien høyteknologiske og kapitalkrevende løsninger som i stor grad har tålt et forholdsvis høyt norsk kostnadsnivå.

Beregninger utført av Statistisk sentralbyrå indikerer at om lag 8 pst. av sysselsettingen i Norge kan knyttes direkte eller indirekte til etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Et høyt aktivitetsnivå, både på sokkelen og internasjonalt kombinert med etterspørsel etter nye og krevende teknologiske løsninger, kan utfordre kostnadsposisjonen til leverandørindustrien.

For å få opp petroleumsressursene fra stadig mer krevende områder er det behov for både ny teknologi og for kostnadsreduksjoner. Mens en rekke norske leverandører er markedsledende i sine nisjer, og derfor kan ta en høy pris, er andre aktører i større grad utsatt for internasjonal konkurranse og står følgelig i fare for å miste oppdrag dersom kostnadsnivået i Norge avviker vesentlig fra konkurrentenes kostnadsnivå. Den senere tid har vi sett at flere nybyggingsoppdrag på norsk sokkel har gått til utenlandske verft, og det har i den forbindelse vært stilt spørsmål ved om kostnadsnivået til norske verft er for høyt. Samtidig er belegget til norske verft for tiden høyt.

Regjeringen vil oppfordre til at oljeselskap og leverandørindustrien sammen ser på hvordan industrien kan tilpasse seg for å opprettholde konkurransekraften. Regjeringen vil fortsette å støtte opp under petroleumsforskning gjennom etablerte forskningsprogrammer. Regjeringen vil også understøtte leverandørindustriens internasjonale aktivitet gjennom eksportfinansiering og støtte til INTSOK og INTPOW.

INTSOK ble etablert i 1997 av den norske olje- og gassindustrien og den norske regjeringen. Organisasjonens mål er å styrke det langsiktige grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting i norsk petroleumsindustri gjennom fokusert internasjonal virksomhet. Den har i dag litt over 200 medlemsbedrifter. INTSOKs arbeid gjøres blant annet gjennom et internasjonalt nettverk bestående av regionale direktører og lokale olje- og gassrådgivere. Organisasjonen dekker 20 viktige land verden over. INTSOK hjelper medlemsbedriftene med å evaluere internasjonale markedsmuligheter, er med på å bedre deres konkurranseevne internasjonalt og knytter kontakter mellom norsk leverandørindustri og kunder i andre land. I tillegg markedsfører organisasjonen norsk olje- og gassindustri i utvalgte markeder.

INTPOW er en tilsvarende organisasjon innenfor fornybar energi, men har ikke egne representanter i utlandet. Både INTSOK og INTPOW samarbeider med Innovasjon Norge om å fremme norsk leverandørindustri internasjonalt.

6.2 Maritim virksomhet

Den maritime klyngen er kanskje Norges mest komplette klynge med virksomheter og kompetanse innenfor så å si alle maritime områder. Disse bedriftene styrker hverandre, blant annet ved å utveksle informasjon, samarbeide om viktige utviklingsprosjekter og utveksle arbeidskraft for blant annet utdannings- og forskningsaktiviteter.

Med maritime næringer mener vi skipsfart og skipsbygging samt tilknyttede virksomheter som utstyrsleverandører og skipsdesignere, finansiering, forsikring, klassifisering, megling, sjørett og andre tilknyttede tjenester. Maritime næringer har klare koblinger mot andre viktige norske næringer som petroleum, fiskeri og reiseliv.

Vi finner maritime bedrifter over hele Norge, og næringen sysselsetter i overkant av 100 000 personer. Basert på definisjonen av maritim næring i «Et kunnskapsbasert Norge» hadde den norske maritime næringen i 2011 en verdiskaping tilsvarende 145 mrd. kroner og er landets største eksportnæring etter olje- og gassnæringen.34 Rederier for skip og rigger sto for den største andelen av verdiskapingen i næringen.

Den sterkeste veksten finner vi i de offshorerettede delene av næringen. Tidligere var norsk maritim offshorevirksomhet sterkt bundet opp mot aktiviteten i Nordsjøen. I dag er norske verft og utstyrsleverandører verdensledende, og norskkontrollerte offshorefartøyer opererer over store deler av verden, som Brasil, Vest-Afrika, Mexicogolfen og Australia.

Markedsforholdene for de maritime næringene henger tett sammen med utviklingen i verdenshandelen. Norske skipsverft hadde svært lav ordreinngang i 2009 sammenlignet med tidligere år. Regjeringen tok derfor initiativ til en tiltakspakke for verft og utstyrsleverandører som ble vedtatt i juni 2010. Tiltakspakken skulle realisere lønnsomme prosjekter, legge til rette for omstilling, og sikre og videreutvikle kritisk kompetanse til markedene igjen snur. GIEK, Eksportfinans, Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd er viktige deler i tiltakspakken. Deler av pakken ble videreført i senere statsbudsjett.

Regjeringens visjon for de maritime næringene, som ble lagt frem i strategien Stø kurs fra 2007, er at Norge skal være en verdensledende maritim nasjon.

Gode, forutsigbare og stabile rammevilkår er viktig for å hindre at norske maritime virksomhet flyttes ut av landet og avgjørende dersom Norge skal trekke til seg nye virksomheter.

For å tiltrekke seg rederivirksomhet har det oppstått en omfattende skattekonkurranse internasjonalt. Dette er en hovedbegrunnelse for at EU har gitt unntak fra forbudet mot statsstøtte for konkurranseutsatt skipsfart. De fleste EU-land med skipsfart av betydning har innført gunstig rederibeskatning. Dette var også begrunnelsen for endringene i den norske rederiskatteordningen som ble vedtatt i 2007. Endringene innebar skattefritak for skipsfartsinntekter. En rekke rederier har blitt med videre i rederiskatteordningen etter endringene. Den frivillige oppgjørsordningen for latent skatt fra den forrige rederiskatteordningen ble endelig fastsatt i 2010 og bidrar ytterligere til å sikre rederinæringen forutsigbare rammevilkår.

Skipsfartsnasjoner i EU har ordninger som gir hel eller delvis refusjon eller skattefrihet for inntektsskatt og sosiale avgifter til sjøfolk. Den norske tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk, inkludert en nettolønnsordning, gir hel eller delvis refusjon for norsk inntektsskatt, arbeidsgiveravgift og trygdeavgift for EØS-borgere på norskregistrerte skip. Ordningen skal sikre norsk maritim kompetanse og rekruttering av norske sjøfolk, samt at norske rederier skal oppnå like vilkår sammenlignet med andre land. I 2012 var 11 400 sjøfolk fra EØS-området omfattet av tilskuddsordningen. De totale utbetalingene utgjorde 1 576 mill. kroner.

Stiftelsen Norsk Maritim Kompetanse forvalter et kompetansefond. Midlene innbetales av rederier som omfattes av nettolønnsordningen. Kompetansefondet bidrar med betydelige overføringer til kompetansehevings- og rekrutteringstiltak i næringen. Mesteparten av midlene tildeles rederier med opplæringsstillinger om bord for norske lærlinger, kadetter og junioroffiserer, samt til rekrutteringskampanjer og tiltak som fremmer helse, miljø og sikkerhet ombord.

Europakommisjonen gjennomgår i 2012–2013 statsstøtteretningslinjene for maritim transport. Regjeringen følger dette arbeidet.

Norge skal være en attraktiv flaggstat for høykvalitets skipsfart. Sjøfartsdirektoratet og Skipsregistrene ble slått sammen 1. januar 2012. Sammenslåingen av de to etatene har ført til at norsk sjøfartsadministrasjon fremstår mer helhetlig, brukervennlig og konkurransedyktig.

Maritime næringer har en høy eksportandel. Regjeringen skal arbeide for å utvikle og påvirke globale rammevilkår. Sentralt står likeverdig markedsadgang. Norge legger stor vekt på forhandlinger i WTO i maritim sektor, men internasjonal skipsfart er hittil ikke omfattet av tjenesteavtalen i WTO på en fullverdig måte. Markedsadgang for skipsfart og gode vilkår for eksport av maritimt utstyr er derfor også en sentral del av frihandelsavtalene, for eksempel i de pågående forhandlingene mellom EFTA-landene og Vietnam, Indonesia, India og RuBeKa (Russland, Hviterussland og Kasakhstan). I tillegg forhandles bilaterale skipsfartsavtaler ut fra konkrete norske interesser og for å oppnå likeverdighet i markedsadgang med avtaler som EU forhandler.

Nærings- og handelsdepartementet vil fremme norsk maritim eksportnæring gjennom ulike bilaterale initiativer, som for eksempel bilaterale maritime arbeidsgrupper. Det skal særlig legges vekt på samarbeid med land hvor den maritime kompetansen er komplementær til den norske og land med stort markedspotensial for norske selskaper. I løpet av 2009–2012 har Nærings- og handelsdepartementet opprettet bilaterale maritime arbeidsgrupper med blant annet Russland, India, Korea og Japan. Gjennom arbeidsgruppene arbeider departementet for å synliggjøre kompetansen, teknologien og erfaringen som norske maritime selskaper kan bidra med, og dermed støtte opp om samarbeid på industrinivå.

Skipsfart er en global næring som krever global regulering for miljø, sjøsikkerhet og arbeidsforhold, for å sikre likeverdige konkurransevilkår og for avverge at uforsvarlige lave miljø-, sjøsikkerhets- og arbeidsforhold blir kilde til kostnadsmessige konkurransefortrinn. Norge skal fortsatt ha en pådriverrolle i utviklingen av regelverk i internasjonale organisasjoner som International Maritime Organization (IMO) og International Labour Organization (ILO).

Nordområdene er et viktig maritimt satsingsområde. Nærings- og handelsdepartementet vil gjennom satsing på maritim forskning, innovasjon og kompetanse bidra til at de norske maritime næringene står bedre rustet til å utnytte muligheter og møte utfordringer knyttet til arktisk olje- og gassutvinning, utnytting av marine ressurser og åpning av nye transportårer i nordområdene. Skipsfart i arktiske områder med spesielle vær- og isforhold er krevende både i forhold til sikkerhet og miljø. Norge er derfor en aktiv bidragsyter til det internasjonale arbeidet med å utvikle sikkerhets- og miljøregelverk for skip i polare strøk (Polarkoden).

Norge har et generelt høyt kostnadsnivå sammenlignet med andre store maritime nasjoner. Vi er derfor avhengig av å levere nyskapende, effektive og miljøvennlige løsninger for å være konkurransedyktige. Dette klarer vi ikke uten å være i verdenstoppen når det gjelder maritim kompetanse, forskning og innovasjon.

Etter initiativ fra Nærings- og handelsdepartementet og Strategisk råd for maritim utvikling utarbeidet de maritime næringer i 2010 et forslag til en helhetlig strategi for maritim innovasjon og forskning frem mot 2020, kalt Maritim 21. Strategien har en ambisjon om at Norge skal bli den mest attraktive lokalisering for globalt, kunnskapsbasert og miljørobust maritimt næringsliv, og gir prioriteringer for maritim forskning. Tilgangen til avanserte laboratorier og vitenskapelig utstyr i verdensklasse er en viktig forutsetning dersom vi skal styrke det maritime forsknings- og innovasjonsarbeidet. Dagens maritime forskningsinfrastruktur er nå gammel. Nærings- og handelsdepartementet har derfor bidratt til finansiering av et forprosjekt med sikte på et nytt marinteknisk senter for fremtiden, «Ocean Space Center» i Trondheim. Høsten 2012 ble det foretatt ekstern kvalitetssikring (KS-1) av prosjektet. Dette følges nå videre opp.

Sjøtransport er en energieffektiv transportform med lavt energiforbruk og lave klimagassutslipp per tonnkm.

Boks 6.5 Wärtsilä Moss: Bidrar til økt sikkerhet og lavere utslipp

Wärtsilä Moss tilbyr høyteknologiske systemer og sikkerhetsløsninger til maritim og olje/gass-relatert industri verden over. Bedriftens inertgassystemer er installert på mer enn 2200 skip; disse forhindrer brann og eksplosjonsfare i skipets lasterom og er en kritisk del av et skips sikkerhetssystemer.

En økende miljøbevissthet har ført til at det innføres strengere regelverk i definerte geografiske områder der det settes en utslippsgrense på svovelinnhold i eksosgassen fra maritim industri. Wärtsilä Moss er en foregangsbedrift innen produktutvikling og salg av systemer for rensing av eksosgass ombord i fartøyer. Bedriftens produkter sørger for at kundene møter både eksisterende og fremtidige utslippskrav av svovel i eksosgassen. Bedriften bruker store ressurser på utviklingsprosjekter som gjennomføres sammen med eksterne fagmiljøer i Norge og i utlandet, ofte med støtte fra myndigheter og andre offentlige institusjoner.

Foto: Cathleen Abers-Kimball

Sjøtransport er en miljøvennlig transportform også over korte avstander, selv om miljøfordelen er mindre enn ved lange avstander. Miljøfordelen kan økes ved at miljøvennlige tekniske løsninger og tiltak relatert til operasjon og drift av skip settes i verk. Økt bruk av LNG (Liquefied Natural Gas) som drivstoff for skip er et eksempel på dette. I tillegg til reduserte miljøutslipp, vil en overgang til økt bruk av LNG representere betydelige forretningsmuligheter for norsk maritim industri og et nytt marked for norsk gass. Miljøutfordringene for internasjonal skipsfart er også et mulig konkurransefortrinn for norsk skipsfart, med utgangspunkt i vår kompetanse og innovasjonsevne. Den norske maritime næringen har et godt grunnlag for å levere løsninger på skipsfartens viktigste miljøutfordringer, basert på en visjon om at skipsfarten ikke skal ha miljøskadelige utslipp til sjø og luft. Dette forutsetter fortsatt sterk satsing på innovasjon og forskning og vilje til å gå foran i implementering av nye løsninger. Det krever også at vi fortsetter arbeidet med å etablere og implementere globale miljøkrav for skipsfarten gjennom IMO.

For transport over korte avstander, som innenlands kystfrakt og transport mellom Norge og Europa, har sjøtransport et potensial som kan utnyttes bedre. Regjeringens mål er at sjøtransport skal ta en større del av veksten i transportmarkedene.

Tiltakene i «Stø kurs» fra 2007 er gjennomført og nye prosjekter er kommet til. Samtidig er det behov for en justering av kursen med sikte på å sikre fortsatt konkurransekraft og utnyttelse av nye muligheter for maritim næring. På denne bakgrunn vil regjeringen legge frem en oppdatert og fornyet maritim strategi.

Boks 6.6 Kleven Verft: Mot strømmen

Kleven er landets største norskeide skipsbyggingskonsern med ca. 550 ansatte. Konsernet bygger og utruster store og teknologisk avanserte offshorefartøyer og andre fartøystyper for norske og internasjonale kunder.

Kleven har de siste årene flyttet en større del av byggeprosessen hjem til Norge ved å innføre større grad av robotisering og automatisering av byggeprosessene, og har med dette gått mot strømmen i norsk skipsbygging. Konsernet investerer i ny kunnskap, nye anlegg og ny teknologi for å sikre at stolte skipsbyggingstradisjoner skal fortsette.

Konsernet er pionerer innen bygging av LNG-drevne skip, og har som mål å levere lønnsomme og effektive løsninger til krevende offshoreredere. Konsernet har to verft: Kleven Verft AS i Ulsteinvik og Myklebust Verft AS i Gursken i Sande kommune.

Foto: Kleven

6.3 Marine næringer

De marine næringene har hatt en sterk vekst, og har fortsatt et enorme muligheter for vekst. Verdens befolkning øker, og levestandarden øker i mange land. Dette medfører en sterk etterspørsel etter mer mat, også etter sjømat. Samtidig har de biologiske ressursene i havet en rekke andre svært interessante anvendelser i ulike næringsområder. Få områder har et slikt fremtidspotensial som dette næringsområdet.

Norge forvalter enorme havområder med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Norge er verdens nest største eksportør av fisk og fiskeprodukter etter Kina. Sjømatnæringen har vært en av de store vekstnæringene i norsk økonomi i de senere årene. Både fiskeri og havbruk har hatt en betydelig vekst i produktiviteten og verdiskapingen per sysselsatt. I 2012 produserte Norge ca. tre mill. tonn sjømat og eksporterte til en verdi av 51,6 mrd. kroner til forbrukere i om lag 130 land. En økende interesse for naturlige og helsebringende produkter forventes å styrke markedsmulighetene for norsk sjømat og marine ingredienser fremover. Økt kunnskap om og dokumentasjon av helseeffektene av å spise sjømat er viktig både ut fra et folkehelse-, markeds- og næringsperspektiv.

Flere rapporter om fremtidsmulighetene for de marine næringer gir god støtte for en økt marin satsing og at norsk sjømatnæring har gode muligheter for å realisere vekst og økt verdiskaping. I rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» beskrives hvordan økt etterspørsel etter mat generelt og sjømat spesielt, vil bidra til vekst og økt verdiskaping i marin sektor i Norge. I rapporten fremgår det at omsetningen i marin sektor kan mangedobles fra dagens nivå. Dette hviler på flere forutsetninger, blant annet at etterspørselen etter sjømat og andre marine produkter vil øke, at Norge vil kunne møte dette behovet og at man lykkes med å utvikle viktige innovasjoner. Det forutsetter fortsatt satsing på sjømatnæringens kjerneområder slik som fiskeri, havbruk og sjømatindustrien samt utvikling av nye industrier.

Regjeringen har som visjon at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. I mars 2013 la regjeringen frem for Stortinget Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon. I meldingen redegjør regjeringen nærmere for hvordan Norge skal utvikle sin posisjon som sjømatnasjon ved å realisere potensialet for økt verdiskaping og lønnsomme bedrifter i alle deler av verdikjeden sjømat.

6.3.1 Havbruksnæringen

Den norske havbruksnæringen har vokst kontinuerlig over en periode på flere tiår. Næringen har sterk vekstkraft og står nå for mer enn halvparten av den samlede eksporten av fisk. Havbruksnæringen har hatt en betydelig vekst i produktiviteten per sysselsatt målt i verdiskaping (bruttoprodukt). Havbruk har gått fra 350 000 kroner på begynnelsen av 1980-tallet til over en mill. kroner per sysselsatt i dag, målt i faste kroner. Det er i all hovedsak produksjonen av laks som har stått for veksten. Hittil har man i begrenset grad lyktes med å kommersialisere andre arter i samme grad. En målrettet innsats på dette området kan gi grunnlag for ytterligere vekst i næringen.

På sikt er det mange faktorer som taler for at produksjonen i havbruksnæringen vil fortsette å øke, blant annet en voksende befolkning, økende etterspørsel etter mat og et tilbud av villfanget fisk som flater ut. De siste ti årene har verdens konsum av sjømat steget med 60 pst. Denne økningen har i all hovedsak blitt dekket av oppdrettsprodukter. I 1970 hadde akvakultur en andel på rundt 4 pst. av verdens sjømatproduksjon. I 2010 var denne andelen steget til 40 pst.

Regjeringen ønsker å legge til rette for videre vekst i havbruksnæringen innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Regjeringens Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring (2009) legger viktige føringer for utviklingen av havbruksnæringen innenfor de fem hovedområdene der havbruksnæringen påvirker miljøet: genetisk påvirkning hos villfisk, forurensning og utslipp, sykdom, arealbruk og fôrressurser. For å nå de overordnede målene i strategien, er det foreslått 32 tiltak. Nær alle disse er nå enten igangsatt eller fullført.

Havbruksnæringen bidrar til viktig aktivitet og sysselsetting i kommuner langs kysten. SINTEF beregnet i 2010 at havbruksnæringen inkludert foredlings- og handelsleddet sysselsetter i overkant av 8 500 personer.

Havbruksnæringen gir positive ringvirkninger og grunnlag for annen industriell virksomhet. Økt produksjon av oppdrettsfisk gir bedre grunnlag for utvikling av en fremtidsrettet fiskeindustri og industriell bearbeiding av fisk. Andre eksempler er utvikling av en stor og effektiv fôrindustri, produksjon av vaksiner og medisiner. Havbruksnæringen og sammen med fiskeriene gir dessuten grunnlag for utvikling av utstyrsproduksjon og bygging av fiskefartøy og spesialiserte fartøy knyttet til havbruksnæringen.

Regjeringens ambisjoner for havbruksnæringen er at Norge skal:

• ha videre vekst i produksjonskapasitet og verdiskaping i havbruksnæringen innenfor rammen av miljømessig bærekraft

• være en ledende internasjonal produsent og leverandør av akvakulturprodukter og teknologi

• være internasjonalt ledende på forskning, innovasjon og forvaltning innenfor havbruksområdet

• ha en havbruksnæring som står for bærekraftig og effektiv matproduksjon

• ha en havbruksnæring med en effektiv og robust arealstruktur som optimaliserer produksjon og ivaretar miljø- og sykdomshensyn

6.3.2 Sjømatindustrien

Den norske sjømatindustrien har et godt utgangspunkt med nærhet til god råstofftilgang fra fiskeri og havbruk. Samtidig opererer sjømatindustrien i markeder som preges av sterk konkurranse både i råvare- og ferdigvaremarkedet. Effektive sjøtransporter og lave transportkostnader har bidratt til at fiskeråstoff har blitt en global handelsvare. Dette har medvirket til at norsk sjømatindustri har fått økt konkurranse fra land med et lavere lønns- og kostnadsnivå. Produksjonen fra norsk sjømatindustri ender i betydelig grad opp i hyllene til store og ofte multinasjonale dagligvarekjeder som stiller strenge krav til sine leverandører. Sjømatindustri i et høykostnadsland innebærer derfor betydelige krav til effektiv produksjon, kontinuerlig innovasjon, teknologiutvikling, god markedsorientering og utnyttelse av naturlige fortrinn, slik som nærhet til fiskeressursene.

Både sjømatindustrien og sjømatnæringen for øvrig er avhengig av lønnsomme bedrifter for å kunne sikre vekst og økt verdiskaping. Regjeringen er derfor opptatt av at norske fiskeressurser skal anvendes på en måte som er tilpasset næringens konkurransesituasjon og som bidrar til høyest mulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden.

Regjeringen har en aktiv næringspolitikk overfor sjømatindustrien. Deler av sjømatindustrien har over tid slitt med lav lønnsomhet, og det er behov for en omfattende gjennomgang av sjømatindustriens rammebetingelser, muligheter, utfordringer, regelverk og virkemidler. Regjeringen har derfor oppnevnt et offentlig utvalg som skal gjennomgå sjømatindustriens rammevilkår og komme med forslag til tiltak for økt lønnsomhet og verdiskaping. Arbeidet skal ferdigstilles innen utgangen av 2014. Regjeringen vil også videreutvikle marint verdiskapingsprogram i regi av Innovasjon Norge. Programmet skal spisses mot bedriftens markedsorientering og inneholde en ny teknologisatsing i hvitfisknæringen. Regjeringen vil legge til rette for bedre råstoffhåndtering og råstoffkvalitet slik at industrien kan produsere varer som gir høyest mulig verdiskaping. Regjeringen vil også målrette forskningsmidler mot markeds-, teknologi- og produktutvikling og mer lønnsom utnyttelse av restråstoff.

6.3.3 Marint kunnskapsløft

Bedrifter som konkurrerer internasjonalt og som er lokalisert i Norge, må produsere produkter og tjenester som kan bære det norske kostnadsnivået. Norges langstrakte kyst og tilgang til unike råvarer er et betydningsfullt konkurransefortrinn. Vår evne til å bygge kunnskap rundt våre sjømatressurser vil likevel være avgjørende for å realisere lønnsomme fremtidige arbeidsplasser i marine næringer. Kunnskap og bruk av nye teknologi er avgjørende for å utvikle sjømatnæringer og nye marine industrier. Det er også avgjørende at norsk sjømatnæring arbeider systematisk med å bygge kompetanse i hele verdikjeden. For å realisere visjonen om Norge som verdens fremste sjømatnasjon, må Norge være kunnskapsledende på områder av strategisk betydning for sjømatnæringene.

Hav21s FoU-strategi for en havnasjon av format, er en helhetlig FoU-strategi for hele det marine fagfeltet. Hav21 er utarbeidet av en strategigruppe bestående av representanter fra næring, forvaltning og forskning og ble lagt frem i 2012. Strategien belyser hvilken kunnskap det vil bli bruk for i fremtiden og hvordan den bør utvikles. Strategigruppen anbefaler sju prioriterte hovedområder: samfunnsforhold, høsting og kultivering av nye marine råvarer, fiske-helse og bærekraftig, sunn og trygg sjømat, mat og marked og teknologi.

Regjeringen varsler i Meld. St. 22 (2012–2013) et marint kunnskaps- og kompetanseløft. Regjeringen vil styrke den offentlige finansieringen av marin forskning og vil styrke næringens forskningsfinansiering gjennom økt forskningsavgift og åpne for at denne også kan benyttes til kompetansehevende tiltak og rekruttering til utdanning. Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for marin forskning og kompetanse, blant annet på bakgrunn av arbeidet med Hav21.

I Norge har det vokst frem en marin ingrediensindustri som omfatter utnyttelse av marine råvarer som fisk, skalldyr, tang og tare, mikroalger og andre mikroorganismer til fôr, helsekost, ingredienser og kosmetikk. Den marine ingrediensindustrien har hatt betydelig vekst i de senere år og Norge har forutsetninger for fortsatt vekst i denne industrien basert blant annet på våre marine ressurser og marin kunnskap. Regjeringen vil legge til rette for utvikling av en marin ingrediensindustri, blant annet gjennom programsatsingen Norge i bioøkonomien, Marint verdiskapingsprogram og Biotek2021.

Tjeneste- og leverandørnæringen, slik som skipsbygging, utstyrsleverandører, fôrnæringen, avl og vaksine, har hatt stor betydning i utviklingen av en produktiv norsk sjømatnæring. I rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» er leverandørindustrien til sjømatnæringen i Norge og globalt vurdert å ha et stort vekstpotensial. De havbaserte næringene marin, maritim og olje og gass utgjør Norges tre mest produktive og raskest voksende næringer. Norge har på disse områdene leverandørbedrifter og kunnskapsmiljøer som har gode muligheter til å delta i den globale konkurransen. Teknologiutviklingen rettet mot de tre næringene har bygget på en del felles kunnskap, men ved å utvikle en mer koordinert teknologinnsats rettet mot leverandørindustrien vil en på sikt kunne bidra til å realisere en betydelig nasjonal verdiskaping. Regjeringen vil derfor be Norges forskningsråd og Innovasjon Norge om å fremlegge et forslag til en koordinert FoU, innsats mot marin-, maritim- og offshorenæringen, hvor man blant annet ser på hvordan samspillet mellom dagens ordninger kan bli bedre.

6.3.4 Satsing på marin bioteknologi og bioprospektering

Bioteknologi er ventet å bli en av de store driverne for den økonomiske utviklingen og i utvikling av nye produkter og tjenester. Innenfor enkelte marine områder er norske kompetansemiljøer i front internasjonalt slik som innenfor marin bioteknologi. Det gir muligheter for etablering av nye fremtidsrettede arbeidsplasser. I for eksempel Tromsøregionen er det etablert om lag 25 bedrifter basert på bioteknologi som sysselsetter rundt 500 ansatte. Regjeringen fremmet i 2011 en strategi for bioteknologi der marin bioteknologi er et av satsingsområdene. Målet med satsingen er å utløse økt næringsvirksomhet med utgangspunkt i marine, biologiske og genetiske ressurser og bidra til økt lønnsomhet innenfor eksisterende næringer. Strategien er fulgt opp av økt offentlig innsats. Oppdrettsnæringen er for eksempel avhengig av moderne bioteknologi i arbeidet med fiskehelse, avl og bekjempelse av parasitter. Bioteknologi ligger også til grunn for utvikling av nye metoder for prosessering av sjømat og sporbarhet, samt kvalitetssikring og matsikkerhet.

Norge forvalter store havområder hvor det trolig finnes mer enn 10 000 arter som er lite undersøkt. Noen av disse lever i ekstreme miljøer, i både lave og høye temperaturer, under høyt trykk og skiftende lysforhold. Å få mer kunnskap om disse organismene kan skape nye næringsmuligheter.

I kombinasjon med den nasjonale kompetansen som allerede er bygget opp innenfor marin sektor og bioteknologi, gir dette Norge et godt utgangspunkt for en satsing på marin bioprospektering. Regjeringen ser på marin bioprospektering som et strategisk område hvor Norge har gode muligheter for å hevde seg i en internasjonal konkurranse, og regjeringen lanserte i 2009 en særskilt nasjonal strategi for marin bioprospektering. Strategien har et 10–15 års perspektiv. Regjeringens mål er at marin bioprospektering skal bidra til ny og bærekraftig verdiskaping. Ambisjonen er å utløse bredden i verdiskapingspotensialet som marin bioprospektering åpner for.

Nordområdene står sentralt grunnet god tilgang på unike arktiske marine organismer, marine næringer samt kompetanse og infrastruktur på forskningssiden. Marin bioprospektering er derfor et viktig satsingsområde i regjeringens nordområdestrategi. Regjeringen vil prioritere innsamling av marine organismer fra nordlige havområder og videreutvikle Marbank, den nasjonale marine biobanken som er lokalisert i Tromsø.

For å kommersialisere resultatene av forskingen på området er det av stor betydning med et nært samarbeid mellom FoU-miljøer og industrien. Det er også viktig at Norge fremstår som et attraktivt samarbeids- og lokaliseringsland for internasjonale bedrifter. Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA har gått sammen og utarbeidet en felles og helhetlig handlingsplan for gjennomføring av regjeringens strategi for marin bioprospektering. I 2013 avsatte regjeringen 55 mill. kroner til marin bioprospektering, finansiert med 30 mill. kroner over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett og 25 mill. kroner over Nærings- og handelsdepartementets budsjett. Regjeringen vil fortsette sin satsing på marin bioprospektering.

6.4 Reiseliv

De aller fleste land har en reiselivsnæring av beydning. Verdens turistaktiviteter øker, langtidstrenden er at vi får mer fritid og økt kjøpekraft. Vi etterspør unike opplevelser og gode feriedestinasjoner. Business-segmentet innenfor reiseliv er også i langsiktig vekst. Økt internasjonalisering, forretningssamarbeid som krysser geografiske grenser og stadig større behov for erfarings- og kompetanseutvikling bidrar til denne trenden. Norge kan ha mulighet til å ta del i denne veksten. Reiselivsbedriftene har også en spesiell betydning i målet om å ta hele landet i bruk. Regjeringen har derfor valgt fortsatt å ha reiseliv som en av de sentrale satsingsnæringene. En slik posisjon er avhengig av at bransjen i årene fremover klarer den produktutviklingen, produktivitetsveksten og lønnsomheten som kreves for å lykkes. Regjeringen ønsker å legge til rette for en slik utvikling.

Reiselivsnæringen produserer varer og tjenester for rundt 180 mrd. kroner årlig. Turistene bruker over 100 mrd. kroner i Norge hvert år. Verdien av produksjonen er høyere enn turistkonsumet fordi reiselivsnæringen også produserer varer og tjenester som anvendes av andre enn turister. Reiselivsnæringen står for om lag 3,3 pst. av BNP, tilsvarende 4,3 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Næringen sysselsetter rundt 140 000 normalårsverk, noe som utgjør om lag 6,5 pst. av Fastlands-Norges sysselsetting. Det største markedet for reiselivs-Norge er hjemmemarkedet, som utgjør om lag 70 pst. av både antall kommersielle overnattinger og turistkonsumet.

Reiseliv er en stor og voksende næring over hele verden, og i 2012 var det for første gang over 1 mrd. turistankomster i verden. Norges andel av den internasjonale turismen har vært ganske stabil de siste årene og viser en oppadgående trend. Veksten i norsk reiseliv er ujevnt fordelt i landet. Mens by- og sentrumsnære områder klarer seg godt i den internasjonale konkurransen, har de siste årene vært tyngre for enkelte distriktsområder.

Norge har gode muligheter for å ta sin del av den internasjonale veksten. Flere kåringer har brakt norsk natur til topps i internasjonale rangeringer av verdens beste reisemål. Dette er imidlertid ikke det samme som at de norske reiselivsproduktene er velkjente internasjonalt. Det er heller ikke det samme som at de er mer attraktive enn andre lands reiselivsprodukter, eller at de selger seg selv.

Regjeringen la derfor i april 2012 frem reiselivsstrategien Destinasjon Norge. Regjeringens satsing på reiseliv er gjort med bakgrunn i næringens potensial for videre verdiskaping, de naturgitte fordelene Norge har og næringens betydning for distriktene. I strategien vektlegger regjeringen at reiselivsnæringen må dreies fra enkeltstående tradisjonelle reiselivsprodukter til et samarbeid om helhetlige opplevelsesprodukter som inkluderer kultur, mat, historie, natur og aktiviteter, i tillegg til transport og overnatting. Strategien har tre overordnede mål:

• Økt verdiskaping og produktivitet i reiselivsnæringen.

• Flere helårs arbeidsplasser og mer solide bedrifter, særlig i distrikts-Norge.

• Flere unike og gode opplevelser som tiltrekker seg flere gjester med høy betalingsvillighet.

En bærekraftig reiselivsnæring

I reiselivsstrategien er bærekraft gjort til en overordnet premiss for utviklingen av reiselivet. Reiselivsnæringen må ta medansvar for å ivareta vår natur og vårt kulturlandskap for kommende generasjoner og tilstrebe lave utslipp av klimagasser og avfall fra sin aktivitet. I tillegg forutsetter et bærekraftig reiseliv at bedriftene tar sosialt ansvar og er lønnsomme.

Bærekraftig reiseliv som satsingsområde brer om seg over hele verden. Stadig flere etterspør og velger reisemål som viser ansvar og møter bærekraftsutfordringene offensivt. De første reisemålene som kan dokumentere og levere bærekraftige tiltak og opplevelser, vil ha et konkurransefortrinn i kampen om å vinne bevisste turister. 20. mars 2013 etablerte Norge, som det første land i verden, en nasjonal merkeordning for bærekraftige reisemål. Ordningen er utviklet av Innovasjon Norge og basert på internasjonale kriterier som har blitt videreutviklet og testet gjennom de fire bærekraftpilotene Røros, Lærdal, Vega og Trysil. Det er disse pilotene som i dag leder an i det internasjonale arbeidet med utvikling av et bærekraftig reiseliv. Og veien er nå lagt klar for flere bærekraftige norske reisemål.

Grønt reiseliv er en viktig del av regjeringens reiselivspolitikk. Grønt reiseliv tilbyr natur og kulturopplevelser med basis i landbrukets ressurser. Innovasjon vil i stor grad skje i skjæringspunktet mellom ulike sektorer og næringer. Destinasjon Røros, Den Gyldne Omvei på Inderøya, landskaps- og kulturparkene i Hordaland, Valdres natur- og kulturpark er gode eksempler på vellykkede reiselivsdestinasjoner der landbruk, kultur, kulturminner, reiselivs- og matopplevelser og samspillet mellom dem er viktige elementer.

En høyproduktiv og kunnskapsintensiv reiselivsnæring

I tillegg til satsingen på et bærekraftig reiseliv er det i regjeringens reiselivspolitikk valgt ut tre hovedinnsatsområder fremover. Disse er knyttet til bedre koordinering av regjeringens samlede reiselivspolitikk og en mer effektiv organisering av ulike aktører i og i tilknytning til reiselivsnæringen, suksesskriterier for å lykkes med nødvendig produkt- og reisemålsutvikling samt metoder for salg og markedsføring av norske reiselivsprodukter.

Som mange andre næringer er reiselivsnæringen avhengig av de generelle rammebetingelsene for næringsvirksomhet. Men mer enn mange andre næringer har også flere sektorpolitiske områder stor innvirkning på reiselivsnæringens utvikling. Reiseliv omfattes av en rekke ulike departementers ansvarsområder og andre offentlige aktører på flere forvaltningsnivåer. Bedre samordning av myndighetenes arbeid overfor reiselivsnæringen er en forutsetning for å utvikle en høyproduktiv og kunnskapsintensiv reiselivsnæring. Derfor har regjeringen styrket Nærings- og handelsdepartementets koordinerende rolle i reiselivspolitikken. Det er også et signal om at det er en positiv utvikling av reiselivsnæringens verdiskaping og lønnsomhet som er reiselivspolitikkens primære hensikt fremover.

Reiselivsnæringen er sammensatt og preget av mange små og mellomstore bedrifter. De færreste reiselivsbedrifter tilbyr en helhetlig opplevelse. Den enkelte leverandør av reiselivsopplevelser vil derfor være avhengig av andre lokale bedrifter som kompletterer vedkommendes tilbud. Det er bakgrunnen for at en bedre og mer effektiv organisering av reisemålsselskapene i Norge står høyt på regjeringens reiselivsagenda. Å reorganisere reisemålsselskapene i Norge er en omfattende prosess som berører alle fylkeskommuner og så godt som alle kommuner i Norge, i tillegg til reiselivsnæringens egne aktører over det ganske land. Alle berørte interessenter er inkludert gjennom det nedsatte Strukturutvalget og seks regionale prosjektgrupper. Arbeidet med å lage forretningsplaner for de påtenkte seks regionale reisemålsselskapene ble startet høsten 2012, og når de er ferdige, settes det i gang en omfattende lokal- og regionalpolitisk prosess for å etablere den nye strukturen og få iverksatt de respektive forretningsplanene. Prosessen vil ta ulik tid ulike steder i landet, men i 2017 forventer regjeringen at alle seks regionale kompetansenav for reiselivsnæringen er på plass.

Vi kan imidlertid ikke vente på restruktureringsprosessen med å utvikle og produsere de gode og verdifulle opplevelsene som utgjør kjernen i reiselivsproduktet Norge. De daglige gjøremålene må gå videre, med bidrag både fra reiselivsnæringen selv og de myndighetene som allerede er aktivt engasjert i næringen. Regjeringen vil legge til rette for at reiselivsbedriftene kan foreta den nødvendige produktutviklingen samtidig som strukturen rundt dem endres. Det betyr at samarbeid i reiselivsnæringen, mellom reiselivsnæringen og tilstøtende næringer og mellom reiselivsnæringen og aktørene i reiselivspolitikken fortsatt skal stimuleres. Det betyr videre at arbeidet med kompetanseheving, kvalitetsheving, tilgjengeliggjøring av reisemål og tilgang til risikokapital fortsetter. Og det betyr at myndighetenes bidrag til profilmarkedsføring av Norge som reisemål og utvikling av nødvendig infrastruktur som gjør det enklere for turistene å kjøpe norske reiselivsprodukter, heller skal gå opp enn ned de kommende årene.

6.5 IKT

IKT-næringen spiller en viktig rolle, både som egen næring i seg selv, og betydningen IKT har for så å si alle andre næringer. Dette er en næring hvor den viktigste innsatsfaktoren i bedriftene ofte er den kunnskapen og kompetansen de ansatte har, og i mindre grad kapitalintensivt produksjonsutstyr og lignende. Det har betydning for utformingen av en god næringspolitikk som skal gi bedriftene gode muligheter for å lykkes.

De generelle næringspolitiske virkemidlene kan ha stor betydning for IKT- næringen. Ikke minst betyr forsknings- og utdanningspolitikken mye i en så kunnskapsintensiv næring. Men også den offentlige digitaliseringspolitikken er avgjørende. Det er nødvendig med et regelverk som legger til rette for digitale løsninger både i offentlig og privat sektor. Samtidig er det viktig med en offentlig sektor som fornyer seg og bruker IKT-løsninger for å skape best mulig effektivitet og kvalitet. Offentlige innkjøp som bidrar til innovasjon og nye løsninger er svært viktig for å nå dette målet, og kan gi store muligheter for næringspolitikken.

Samtidig er det viktig å ha en tett dialog med IKT-bedriftene og organisasjonene på feltet om en politikk som legger til rette for en styrking av IKT-næringen. Dette kan dreie seg om alt fra tilgjengelighet av offentlige data som kan brukes i en næringssammenheng, spørsmål om åpne standarder, utbygging av bredbåndsdekning og infrastruktur, god utnyttelse av frekvensressurser og internasjonalt samarbeid. Forvaltningen av IKT-politikken ligger i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Nærings- og handelsdepartementet vil jobbe tett med FAD for at de næringspolitiske virkemidlene og IKT-politikken er godt samordnet.

I 2010 sto IKT-næringen for 5 pst. av verdiskapingen i Fastlands-Norge. I tillegg bidrar IKT-næringen til verdiskaping i andre sektorer gjennom å effektiviser produksjonsprosesser, erstatte gamle produkter med nye og åpne opp for det globale markedet. IKT endrer også hvordan markedene fungerer. Gjennom Internett kan kjøper og selger finne hverandre lettere og behovet for et mellomledd som butikkutsalg eller megler minker. Forbrukerne vil også ha tilgang på mer informasjon om produkter, priser og kvalitet som skjerper konkurransen mellom leverandørene og gir dem insentiv til å effektivisere produksjon. Annen informasjon og kunnskap er også lettere tilgjengelig og nye ideer og innovasjoner spres raskt. Bruken av IKT har bidratt til en markant produktivitetsvekst innenfor andre sektorer.

I OECDs 2012-utgave av oversiktspublikasjonen Science, Technology and Industry Outlook trekker OECD infrastrukturen for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) frem som særlig sterk i Norge. Norsk IKT-næring fremviser i dag høy produktivitetsvekst.5 Sammenlignet med alle andre næringer har IKT-næringen hatt en høyere produktivitetsvekst de senere årene.6

IKT-næringen er fundamental i utviklingen av nye produkter og for omstillingsevnen til nær-ingslivet. 45 pst. av hele næringslivets driftsutgifter til forskning og utvikling knyttet til IKT. Til sammenligning er 72 pst. av tjenestenæringenes samlede driftsutgifter til forskning og utvikling er knyttet til IKT. Dette tyder på at innovasjon i næringslivet generelt og spesielt tjenesteinnovasjon i stor grad er IKT-basert.

Næringen omfatter et bredt spekter av høyteknologiselskaper som skaper nye produkter i telekommunikasjon, maskinvare og programvare for IKT, industrielektronikk og konsulenttjenester. Telekommunikasjonssektoren har skapt et stadig større antall bedrifter som kan konkurrere internasjonalt, i tillegg til et betydelig forskningsmiljø. Blant tilgjengelige produkter er systemer for satellittkommunikasjon, global posisjonering, mobiltelefoni, nettadministrasjon og overføring samt fiberoptikkteknologi.7

Norske maskinvareprodusenter har utviklet en lang rekke spesialiserte produkter, f.eks. sensorteknologi, videokonferansesystemer, multimedieutstyr, digitale radiosendere, båndbaserte datalagringsløsninger, kredittkortterminaler og strømforsyningsenheter. Norges programvarerevolusjon ble drevet frem av utviklingen i tradisjonelle industrier som olje, skipsfart og fiskeri. Disse sektorenes behov og evne til å skape og betale for teknisk avanserte, kostnadsbesparende løsninger har ansporet utviklingen av ny programvare og integrerte systemer. I IKT-bransjen finnes nå mange selskaper som leverer programvare- og modulløsninger til praktisk talt alle sektorer både i det private og offentlige, herunder data- og kunderelasjonssystemer og administrasjons- og økonomistyringssystemer. Det er dessuten betydelig avansert IKT-aktivitet også i andre næringer enn IKT-næringen. Disse andre næringene står for 45 pst. av næringslivets IKT-forskning.8

Ifølge IKT-Norge utmerker IKT-næringen i Norge seg spesielt med løsninger som kobler mennesker og samfunn sammen, herunder it-løsninger innenfor helse, skole og velferd. I tillegg har næringen sterk vekst i løsninger for finans og mobile betalingssystemer og spesialiserte løsninger for olje- og offshoreindustrien.

Målrettet bruk av IKT vil ha betydning for fremtidig sysselsetting og økonomisk vekst. Regjeringen vil derfor bidra til at det norske samfunnet utnytter og tar i bruk alle de mulighetene IKT gir. Regjeringen la derfor våren 2013 frem Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda for Norge – IKT for vekst og verdiskaping.

For IKT-sektoren, som for øvrige deler av næringslivet, er det viktig å ha gode, generelle rammebetingelser. Dette omfatter effektiv skattlegging, infrastruktur, kompetanse (både grunnleggende, anvendt kompetanse og avansert kompetanse), kapitaltilgang og andre mekanismer som fremmer innovasjon og konkurranseevne. I tillegg har tiltak som offentlige innkjøp og anskaffelser, standardisering og IKT-arkitektur og utviklingen av nye, digitale fellesløsninger fra offentlig sektor betydning for IKT-bransjen.

Regjeringen vil at Norge skal være et av de fremste markedene for digitale tjenester. Både private og offentlig tjenestetilbydere skal vite at de når hele befolkningen med sine digitale tilbud. Ved å sikre tilgang til bredbånd og grunnleggende digital kompetanse i befolkningen legger regjeringen til rette for økt etterspørsel etter digitale tjenester. Dette er noen av regjeringens ambisjoner:

Alle skal ha tilgang på bredbånd og mestre digitale tjenester

Meldingen slår fast at bred digital deltakelse er et konkurransefortrinn for Norge. Det gir et marked for digitale varer og tjenester, både offentlige og kommersielle. I dag er 270 000 nordmenn ikke på nett. Regjeringen vil halvere dette tallet. Alle skal også ha et bredbåndstilbud av grunnleggende god kvalitet. For å sikre utbygging av bredbånd i områder som ikke er kommersielt lønnsomme, setter regjeringen av minst 150 mill. kroner per år.

Fremme digitale forretningsprosesser i næringslivet

Regjeringens mål er at vi skal ha et mest mulig digitalt næringsliv. Regjeringen vil legge til rette for digitale løsninger for effektivisering av forretningsprosesser og grenseoverskridende handel. Staten vil selv gå foran gjennom å utvikle offentlige digitale løsninger rettet mot innbyggere, organisasjoner og næringsliv. Forbrukerne skal ha effektive, elektroniske betalingsløsninger som et alternativ til kontanter.

Satse på spesialistkompetanse og profesjonsutdanningene

Utdanningene innenfor IKT må reflektere fremtidens behov fremfor dagens situasjon. Norge trenger spesielt kjernekompetanse innen informatikk og tverrfaglige utdanninger der informatikk inngår. Regjeringen vil blant annet kartlegge hindringer knyttet til rekrutteringen til IKT-utdanningene, kartlegge kompetansebehovet i fremtiden og legge til rette for enkel og effektiv rekruttering av nødvendig arbeidskraft fra utlandet. IKT er også viktig i grunnutdanning og videreutdanning for alle yrkesgrupper. Regjeringen ønsker å styrke IKT-kunnskapen i viktige profesjonsutdanninger, for eksempel innen omsorg. Regjeringen vil prøve ut en ordning med ph.d. øremerket IKT i offentlig sektor. Ordningen vil etableres etter mønster av nærings-ph.d.-ordningen.

Utarbeide en FoU-strategi for IKT

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) omfatter blant annet teknologier som programvare, sensorer, robotikk, multimedia, elektronikk og nettverk, og er et generisk teknologiområde som i stor grad samvirker med samfunnet og påvirker arbeidsplasser, verdiskaping og velferd.

IKT-systemer finnes overalt i samfunnet, og vi er i dag totalt avhengige av et stort antall velfungerende IKT-system, inkludert den infrastrukturen som binder systemene sammen. I tjenesteproduksjon både i offentlig og privat sektor er IKT avgjørende for å skape effektive, moderne tjenester. IKT-FoU er viktig for å utvikle et smartere samfunn med bedre velferdstjenester og et mer innovativt næringsliv.

Hovedtall om næringslivets IKT-FoU viser at av næringslivets samlede driftskostnader til FoU ble 44 pst. anvendt til IKT-FoU i 2010. IKT-næringen står for litt mer enn halvparten av norsk næringslivs IKT-FoU. Resten kommer fra bedrifter tilhørende andre sterke norske næringer, som bl.a. petroleum, maritim, marin, fornybar energi, prosessindustri, transport m.m. Felles for alle er at fortsatt konkurransedyktighet og økt verdiskaping i stor grad avhenger av nye innovasjoner i IKT. Etter planen skal regjeringen legge frem en strategi for IKT-FoU i løpet av 2013. Strategien vil legge de overordnede langsiktige føringene for offentlig finansiert forskning og utvikling innen IKT.

Frigi offentlige data

Regjeringen vil at offentlige data og digitalt innhold som er offentlig finansiert, i økt grad skal være tilgjengelig for alle. Regjeringen varsler at reglene i offentlighetsloven om prising av data for viderebruk vil bli gjennomgått. Med flere åpne, offentlige datasett vil regjeringen fremme utvikling av nye tjenester, bidra til nye måter for demokratisk kontroll og effektivisere offentlig sektor.

IKT og klima

Gjennom målrettet bruk av IKT vil regjeringen redusere energiforbruk, materialbruk og utslipp for eksempel innen transport-, varehandel- og tradisjonelle industrisektorer.

6.6 Helse- og velferdsteknologi

Helse- og velferdsteknologi kan få økende betydning i årene som kommer. Vi vil alltid etterspørre tjenester som hjelper oss til god helse og til trygg omsorg. Parallelt med en økt levestandard og privat forbruk øker kravene til kvaliteten på tjenestene på dette området. Samtidig skaper den teknologiske utviklingen stadig nye muligheter for behandling av lidelser og et utvidet tjenestetilbud.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at norsk næringsliv kan ta del i det store verdiskapingspotensialet som ligger på dette området. Regjeringen vil beholde et sterkt offentlig helse- og omsorgstilbud. Samtidig er det store muligheter for bedrifter som ønsker å levere varer og tjenester til disse offentlig organiserte sektorene. Det offentlige kjøper inn varer og tjenester for nær 400 mrd. kroner, mye av det på helse- og omsorgsområdet. Her har norske bedrifter store muligheter. Det er også et stort potensial for verdiskaping i randsoneaktiviteter, som ikke dekkes av de offentlige tjenestene.

Helse- og velferdsteknologi er i sterk vekst internasjonalt. Nye løsninger og produkter utviklet av norske bedrifter og miljøer vil kunne ha et stort eksportpotensial. Norge med vår sterke velferdsproduksjon, velorganiserte samfunn og befolkning med høy vilje til å ta i bruk nye løsninger, kan være en god arena for utvikling av nye velferdsløsninger. Det kan gi bedriftene våre en konkurransefordel og muligheter til å ligge foran i utviklingen.

6.6.1 Helse- og omsorgssektoren som etterspørrer

Helse- og omsorgssektoren representerer et stort og voksende marked nasjonalt og internasjonalt. Statistisk sentralbyrå har beregnet samlede helseutgifter i Norge i 2011 er beregnet til om lag 250 mrd. kroner, hvor det offentlige sto for om lag 85 pst. Dette utgjør i underkant av 9 pst. av BNP.9 Offentlige innkjøp innen helse- og omsorgstjenester var på om lag 104 mrd. kroner i 2008.10 Det norske helsemarkedet utgjør 0,4 pst. av helsemarkedet internasjonalt. Vekstraten i det internasjonale helsemarkedet er på om lag 7 pst.

Fremtidens helse- og omsorgssektor vil i større grad være tilrettelagt den enkelte bruker/pasient, og gis der brukerne bor og i samarbeid med pasientene. Dette stiller blant annet økte krav til informasjonssystemer og mobile tjenester. Ny helse- og omsorgsteknologi, som nettbaserte tjenester, mobile helsetjenester, sensorer, smarthusløsninger og medisinsk-tekniske hjelpemidler vil kunne inngå som en integrert del av helse- og omsorgstilbudet.

Næringslivet har innvirkning både på produksjon, salg og markedsføring av produkter og tjenester som kan påvirke folks helse. God helse i befolkningen, og dermed blant arbeidstakerne, er også et gode for næringslivet. For å forebygge sykdom og fremme god folkehelse er det derfor behov for at næringslivet bidrar til utvikling av gode tjenester og helsefremmende produkter.

Offentlig sektor kan bidra til bedre og tryggere tjenester, større effektivitet og næringsutvikling ved å foreta gode og innovasjonsfremmende innkjøp. For at dette skal skje må offentlig sektor blant annet ha en effektiv markedsdialog i forkant av anskaffelsene, som regjeringens Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser også peker på. Dette skaper samtidig betydelige muligheter for næringsutvikling.

Den store gruppen av eldre representerer en ressurs. Det er flere med høyere utdannelse, høyere levealder, bedre boforhold og mer ressurser å møte alderdommen med. Fremtidens seniorer vil sannsynligvis også utgjøre kjøpekraftig gruppe. Det antas at fremtidens eldre gjennom sine ressurser og sin etterspørsel vil generere et marked av varer og. Det er sannsynlig at individmarkedet vil vokse sterkt i årene som kommer. Dette kan medføre endringer i organiseringen av tilbudet av varer og tjenester endres.

6.6.2 Morgendagens omsorg

Våren 2013 la regjeringen frem en stortingsmelding som følger opp NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg. Meldingen, Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg skal legge til rette for fornying av omsorgstjenestene gjennom bedre utnyttelse av omsorgsressursene, mer faglig omstilling, økt bruk av velferdsteknologi og nye boligløsninger og systematisering av innovasjonsarbeidet i sektoren.

Nye løsninger for fremtidens omsorg må utvikles sammen med brukere, pårørende, kommuner, ideelle organisasjoner, forskning, næringsliv og det næringsrettede virkemiddelapparat. Regjeringen vil understøtte og stimulere kommunenes innovasjonsarbeid. Regjeringen vil legge til rette for en politikk som utvikler nye tilbud i grenseflaten mellom omsorgstjenesten og næringslivet, som styrker omsorgssektorens rolle som kompetent og krevende bestiller, som utvikler omsorgstjenesten som eksportartikkel, og som bidrar til utvikling av seniormarkedet. Regjeringen vil også sette i gang et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, der målet er å bidra til at velferdsteknologi blir en integrert del av omsorgstjenestetilbudet innen 2020.

6.6.3 Styrket samarbeid mellom helse- og omsorgssektoren og næringslivet

Nettverk- og klyngeinitiativet er betydningsfullt også innenfor helse- og omsorgssektoren for å spisse innsatsen og spre kompetansen. Derfor mottar Oslo Cancer Cluster støtte gjennom NCE-programmet og Oslo Medtech gjennom Arena-programmet. Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet videreførte i 2012 satsingen på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i helsesektoren etter at evalueringen konkluderte med at satsingen har satt innovasjon i spesialisthelsetjenesten på dagsorden.

Evalueringen viste videre at de strukturelle, styrings- og atferdsmessige endringene som satsingen hadde ført til, kun i noen grad hadde hatt betydning for den faktiske innovasjonsaktiviteten, blant annet grunnet den relativt korte varigheten av satsingen. Videre pekte evalueringen på behovet for sterkere og mer synlige styringsinsentiver og mer utstrakt bruk av finansielle og innovasjonspolitiske virkemidler på tvers av virkemiddelaktørene. Evalueringsrapporten ble sendt på høring, og det ble mottatt over 40 høringssvar fra blant annet helseforetak, kommuner, virkemiddelaktører, næringslivet og universitets- og høyskolesektoren. Oppsummeringen av høringsrunden viste bred oppslutning om rapportens hovedkonklusjoner og understreket behovet for en videreføring av satsingen.

Innovasjonssatsingens andre fase ble innledet i 2013 og er blitt utvidet til å inkludere hele helse- og omsorgssektoren og flere innovasjonstyper. Valget av innovasjonstype må avgjøres av hva som er mest effektivt i de aktuelle prosjekter. Satsingen vil altså utvides til å omfatte forskningsbasert innovasjon, som allerede formidlet i oppdragsdokumentet for 2011 og i Meld. St. 16 (2010–2011): Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015). Innsatsområder vil, i tillegg til IKT og medisinsk utstyr, omfatte store samfunnsutfordringer som kroniske sykdommer, en økende aldrende befolkning og behov for endringer i organisering, bedre samhandling mellom tjenestenivåene og personellbruk. Innovasjon ved innkjøp vil inngå i satsingen. Utdanningsinstitusjonene skal trekkes inn i arbeidet på en hensiktsmessig måte. Som oppfølging har de regionale helseforetakene, Innovasjon Norge, InnoMed og Norges forskningsråd i 2013 revidert og forlenget sin samarbeidsavtale.

I april 2013 inviterte regjeringen toppledere til etableringen av et bredt sammensatt dialogforum for forskning og innovasjon i sektoren, kalt Topplederforum for HelseOmsorg21. Målet er at et godt samspill mellom de ulike aktørene skal bidra til økt samarbeid, best mulig utnyttelse av ressursene til forskning og innovasjon i helse og omsorg og nye muligheter for gründere og nye bedrifter. Forumet vil være en viktig arena for å:

• Etablere dialog og nettverk mellom aktøreneBidra til nødvendig samordning og samarbeid mellom de som finansierer, utfører og anvender forskning, utvikling og innovasjon

• Synliggjøre utfordringer og forsknings- og kunnskapsbehov i sektoren

• Bidra til kunnskapsspredning og implementering av forskningsresultater og innovasjoner i tjenestene

• Økt brukermedvirkning i forskning og innovasjon

• Sikre best mulig ressursutnyttelse og infrastruktur

Parallelt med etableringen av forumet blir det utarbeidet en strategi for helse- og omsorgsforskning og innovasjon for det 21. århundret, kalt HelseOmsorg21. En viktig oppgave for forumet vil være å bidra med innspill til strategien. HelseOmsorg21-strategien skal være en bred og samlet strategi for forskning og innovasjon innenfor helse- og omsorgsfeltet. Strategien skal peke på nye behov for kunnskaps- og teknologiutvikling i sektoren og næringene. Strategien skal se forskning, utdanning og innovasjon (FUI) i sammenheng (jf. kunnskapstriangelet) og legge tilrette for et nytt og bedre samspill mellom forskning og verdiskaping i helse og omsorg. Næringslivet og næringsutviklingsaspektet vil få en sentral plass. Strategien skal ferdigstilles juni 2014

Innovasjon i kommunene

I april ble regjeringens innovasjonsstrategi for kommunesektoren presentert. Innovasjonsstrategien skal gjøre det enklere for kommunene å tenke nytt og løse oppgavene sine smartere. For å utvikle bedre tjenester i fremtiden må kommunene i større grad se løsninger på tvers av sektorene. Ett av tiltakene er en ny nettløsning på regjeringen.no/fremskrivninger, som viser hvordan demografien og arbeidskraftbehovet til den enkelte kommune er forventet å utvikle seg fremover. Nettløsningen vil være et godt hjelpemiddel for kommunene når de skal finne ut hvilke hovedutfordringer de står overfor.

Innovasjon er en ny måte å arbeide på for mange kommuner. Regjeringen vil derfor etablere et kompetansesenter for innovasjon innen 1. januar 2015. Senteret skal gjøre forskning og mulige tilskuddsordninger kjent for kommunene og spre gode eksempler. Det blir også opprettet et innovasjonsstudium, der ansatte i kommunesektoren kan lære om innovasjonsprosesser og hvordan de kan planlegge og gjennomføre innovasjonsprosjekt. Målet er å starte opp studiet i løpet av neste år.

Regjeringen vil gi økonomisk støtte til innovasjonsprosjekt i kommunene, slik at de kan skape bedre tjenester og gjøre hverdagen enklere for de som bor der. Fylkesmannen gir i dag om lag 100 mill. kroner til fornyings- og utviklingstiltak i kommunen. Innenfor denne rammen skal fylkesmannen nå prioritere innovasjonsprosjekt.

6.6.4 Brytningstid for legemiddelindustrien

Legemiddelutvikling kjennetegnes av global konkurranse, lang tidshorisont (10–15 år), stor risiko og høye kostnader. Det skjer store forskningsmessige fremskritt i gen- og bioteknologi, ofte kombinert med informasjonsteknologi. Det knytter seg forventninger til såkalt persontilpasset medisin, en ny måte å klassifisere, forstå, forebygge og behandle sykdom på der ulike faktorer identifiseres og anvendes for å beregne den enkeltes risiko for sykdom. Beregningen danner grunnlaget for persontilpasset forebygging og behandling i et livsløpsperspektiv. En sentral driver for tilnærmingen er utviklingen i dypsekvensieringsteknologi, økende tilgang til genetiske tester og kunnskap om sammenhengen mellom gener og sykdomsutvikling eller potensial for forebygging av sykdom. Tilnærmingen vil kunne bidra til en mer treffsikker behandling og begrense bivirkninger. Helse- og omsorgsministeren ga våren 2013 de regionale helseforetakene, under ledelse av Helse Sør-Øst, et oppdrag om å gjennomføre en nasjonal utredning av persontilpasset medisin i helsetjenesten, med frist 1. juni 2014. For legemiddel- og bioteknologiindustrien er det usikkert om mer målrettede medisiner vil være kostnadssvarende når behandlingen vil gi høyere suksessrate og bedre effektivitet, men der hver medisin passer færre pasienter. For pasientene vil det også være et gode å ikke motta behandling med medisiner som ikke virker og i tillegg kanskje gir store bivirkninger.

Også på andre måter befinner legemiddelindustrien seg i en brytningstid. Mange av de aller største farmasiselskapene står overfor nye og store utfordringer de nærmeste 4–5 årene ettersom patentperioden er i ferd med å løpe ut for en rekke legemidler. Salget av disse står for ca. 35 pst. av selskapenes inntekter.

Utvikling av diagnostiske tester er betydelig mindre kostnadskrevende enn å utvikle legemidler, men beløper seg ofte likevel ofte opp til 100 mill. kroner eller mer. Norske bioteknologiforetak har gjerne startet innenfor diagnostikk, og noen prøver også å etablere seg som legemiddelprodusenter.

6.6.5 Norge satser på helseforskning og innovasjon

Norge satser på utviklingen av ny diagnostikk, nye behandlingsformer, medisinsk teknologi og nye legemidler. For å kunne utnytte verdiskapingspotensialet i gode forskningsresultater har regjeringen også tatt viktige grep for å utnytte disse kommersielt.

Norge har mange medisinske forsknings- og behandlingsmiljøer av svært høy kvalitet. Helse var det nest største tematiske forskningsområdet i 2009, og mer enn 26 pst. av de offentlige bevilgningene gikk til denne sektoren. På bioteknologiområdet utgjorde human medisin og biofarmasi hele 50 pst. av den samlede innsatsen på i alt 2,9 mrd. kroner (som på sin side utgjorde 6,9 pst. av de totale FoU-utgiftene).

Ordningen Senter for fremragende forskning (SFF) er av stor betydning for helseindustrien, hvor forskning og produkt er nært knyttet sammen. Av i alt 21 SFF-er 5 innen det medisinske området.11 Gjennom Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) – en annen ordning administrert av Norges forskningsråd – støttes langsiktig samarbeid mellom forskningsintensive bedrifter og fremstående forskningsmiljøer. I dag er det i alt 21 SFI-er hvorav fem er medisinsk rettet. Og ikke minst har vi Norwegian Centers of Expertise (NCE) som er etablert for å styrke innovasjonsaktiviteten i de mest vekstkraftige og internasjonalt orienterte næringsklyngene i Norge. Oslo Cancer Cluster (OCC) oppfattes som en forsknings- og industriklynge av verdensklasse innenfor kreftforskning og -behandling. Det er også nå etablert et tilsvarende nettverk, Oslo Medtech, knyttet til medisinsk teknisk utstyr.

Det nasjonale programmet for funksjonell genomforskning, FUGE (2002–2011), hadde en samlet bevilgning på 1,6 mrd. kroner. Dette er blitt fulgt opp med betydelige investeringer av deltagende forskningsmiljøer. Helse har vært et fokusområde innenfor FUGE-satsingen. Slik er det skapt et solid fundament for videre utvikling av moderne bioteknologi. Nå videreføres FUGE gjennom et nytt strategisk bioteknologiprogram, BIOTEK2021 (2012–2021).

Regjeringen la i desember 2011 frem Nasjonal strategi for bioteknologi hvor helse er ett av fire tematiske fokusområder. Her pekes det på at regjeringen vil satse på:

• Grunnleggende bioteknologisk forskning og anvendelse av bioteknologi i translasjonsforskning, klinisk forskning, forebygging og innovasjon

• Infrastruktur og ekspertise gjennom nasjonale og internasjonale nettverk for klinisk forsøksbehandling

• Bioteknologisk forskning for å forstå bedre sammenhengen mellom mat og helse

• Forskning og innovasjon for diagnostikk, pasientbehandling og innovasjon

• Infrastruktur for våre helseregistre og biobanker for å understøtte bioteknologisk forskning og utvikling som gir oss forbedret helse og helsetjenester

• Et regulatorisk system og tilhørende regelverk som fremmer bruk av helserelaterte bioteknologiske innovasjoner

Også i andre sammenhenger er helse og medisinske anvendelser et sentralt anliggende. Bioteknologien, sammen med IKT og nanoteknologi, kan åpne opp for nye medisinske metoder og anvendelsesmåter som i dag ikke er mulig å forutse. Regjeringen la frem en FoU-strategi for nanoteknologi sommeren 2012 der helse og medisinske aspekter er omtalt. Tilsvarende strategi for forskning innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skal etter planen fremlegges i 2013.

Regjeringen lanserte i 2009 en strategi for marin bioprospektering der det nettopp pekes på de mange og spennende muligheter som havet kan romme av biologiske ressurser for nye og ulike anvendelser innenfor det medisinske området.

FORNY2020 er et program viet forskningsbasert nyskaping. Dette programmet støtter kommersialisering av resultater fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner og bidrar til nye bedrifter, nye arbeidsplasser og økt produksjon. Gjennom dette nye programmet er det tatt grep med sikte på at prosjektene får den nødvendige kommersielle utprøving og forankring samt at de tilføres tilstrekkelige midler for å få nødvendig fokus og utvikling i de første fasene.

Slik skapes grunnlag for fremvekst av innovative foretak i medisinsk sektor hvorav flere har vært gjenstand for betydelig internasjonal oppmerksomhet også gjennom direkte økonomisk engasjement. Eksempler er det tyske legemiddelkonsernet Bayers investering i Algeta og GE Health Cares overtakelse av «imaging-delen» til tidligere Nycomed-Amersham.

Det er viktig å være klar over at utviklingen av medisinsk teknologi og produkter er ofte svært kostnadskrevende og tar lang tid – ikke minst gjelder dette legemiddelutvikling. Norge har imidlertid mange SMB med interessante prosjekter i sine porteføljer.

For å lykkes trengs også gode investormiljøer med så vel teknologisk, markedsmessig og industriell kompetanse. Regjeringen er i ferd med å opprette nye såkornfond, men har ikke til hensikt å øremerke disse for bestemte sektorer. Det vil være forvalternes og eiernes interesse og kompetanse som vil være utslagsgivende for innretningen av disse fondene.

Nettverk- og klyngeinitiativer er betydningsfullt også i helse- og omsorgssektoren for å spisse innsatsen og spre kompetansen. Derfor mottar Oslo Cancer Cluster støtte gjennom NCE-programmet og Oslo Medtech gjennom Arena-programmet.

Innovasjon Norges forsknings- og utviklingskontrakter har helse- og omsorgssektoren som et særskilt satsingsområde.

Innenfor helsesektoren investerer ARENA/NCE programmet årlig ca. 10 mill. kroner i helserelaterte klynger og nettverk. Nærmere 90 pst. av helseprosjektene som er støttet av Innovasjon Norge, gjelder innovasjoner på internasjonalt nivå og bransjen har sterkt fokus på eksport. Selv om Europa og USA fortsatt er de dominerende markedene for norsk helseteknologi, er det økende interesse for Asia, spesielt Kina, Japan og Korea. En rekke norske bedrifter har hatt internasjonal suksess med produkter i spesialisthelsetjenesten.

Innovasjon Norges totale støtte til næringsutvikling i helsesektoren har de siste to årene ligget rundt 150 mill. kroner per år.

6.6.6 Folkehelsearbeid

Næringslivet er en samfunnsaktør med stor innflytelse på flere områder som berører befolkningens helse og kan derfor spille en viktig rolle i folkehelsepolitikken. I Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen er næringslivets rolle i folkehelsearbeidet omtalt. Meldingen beskriver at regjeringen vil fremme et helsevennlig næringsliv gjennom tre overordnede strategier:

1. bidra til en bevisstgjøring og utvikling av hva som ligger i næringslivets samfunns-ansvar for folkehelseutfordringene

2. vurdere tiltak for å styrke myndighetenes virkemidler for å beskytte mot helseskader og fremme en mer helsefremmende produksjon av produkter og tjenester og

3. ta initiativ til en mer formalisert dialog og gjensidig forpliktende avtaler.

Bedre folkehelse vil være positivt både for næringslivet og samfunnet forøvrig. Det er tradi-sjon for et godt samarbeid mellom myndigheter og næringsliv på en rekke områder, som på kostholdsområdet. Helsemyndighetene og næringslivets organisasjoner bør sammen se på hvordan bedriftene påvirker samfunnsutviklingen, hvordan virksomheten påvirker folkehelsen, og hvordan ansvaret for befolkningens helse best kan forvaltes.

De store sysselsetterne

Varehandel, bygg- og anlegg og transportnæringen er næringer som er representert i nesten alle kommuner og lokalsamfunn. Det er virksomheter som finnes i alle økonomier. De sysselsetter svært mange mennesker i Norge og betyr mye for den totale verdiskapingen, produktiviteten og økonomiske utviklingen i Norge.

Rammevilkårene for disse næringene hører til dels under andre departement enn Næringsdepartementet. Landsbruks- og matdepartementet har en særlig viktig rolle innenfor dagligvarehandel og produksjon og omsetting av næringsmidler. Fiskeri- og kystdepartementet har tilsvarende rolle innfor sjømat. Kommunaldepartementet har forvaltningsansvaret blant annet på boligpolitikken som spiller en stor rolle innenfor byggenæringen. Samferdselsdepartementet spiller en hovedrolle i rammevilkårene for transportnæringen, mens Firskeri- og kystdepartementet legger viktige rammer for sjøtransporten. Offentlige prosjekter i mange departement har i tillegg stor betydning for utviklingen av bygge- og anleggsnæringen.

Selv om mange departement legger rammer for de ulike næringene vil en samlet næringspolitisk oppmerksomhet om disse næringene bidra til en lønnsom næringsutvikling, økt produktivitet, innovasjon og utvikling har gitt gode resultater.

Det er derfor viktig med en helhetlig næringspolitikk for varehandel, for bygge- og anleggsnæringen og for transportnæringen. Det er viktig at de ulike næringspolitiske virkemidlene er tilrettelagt for en effektiv og god anvendelse innenfor disse næringsgrenene.

6.7 Varehandel

I et 20-årsperspektiv har norsk varehandel opplevd en eventyrlig utvikling og lønnsom vekst. Dette skyldes i stor grad vekst i produktivitet og utvikling av effektive verdikjeder. Det er satset betydelige ressurser på å utvikle nye effektive logistikksystemer, elektronisk betalingsformidling og nye strukturer og driftsformer. Dette i kombinasjon med lengre åpningstider, økt tilgjengelighet og større varehus har bidratt til økt verdiskaping og lønnsom handel. Økt internasjonal konkurranse og endrede handelsmønstre gjør at varehandelen i dag står overfor nye utfordringer. Det er behov for økt kompetanse, produktivitetsvekst og innovasjon for å sikre videre lønnsomhet i varehandelen.

Regjeringen arbeider for å sikre innovasjonsfremmende rammebetingelser, gode bedriftsrettede virkemidler for forskning og utvikling og å utnytte innovasjonspotensialet hos den enkelte medarbeider. En viktig brikke for å få til produktivitetsvekst fremover vil være å satse på kompetanseutvikling blant de ansatte. Regjeringen ønsker å fremme medarbeiderdrevet innovasjon, jf. nærmere omtale i 5.7.5.

Fremtidens varehandel må kunne utvikle nye produksjonslinjer som tilfredsstiller forbrukernes ønsker. Ny informasjonsteknologi og kassaløsninger har bidratt til at varehandelen har god informasjon om kundenes preferanser. Vi ser at næringen er i stadig utvikling og at endringer i kjøpsadferd bidrar til sterkere konkurranse og større grad av produktutvikling og produktdifferensiering. For å få ytterligere vekst i handelen er det viktig at varehandelen kontinuerlig er opptatt av omstilling slik at de kan tilpasse produktene til forbrukernes preferanser.

Regjeringen har gjennomført en utredning om styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Matkjedeutvalget avleverte sin utredning 13. april 2011. Utvalget la frem en rekke anbefalinger til tiltak. Som ledd i oppfølgingen nedsatte regjeringen i oktober 2012 et lovutvalg som fikk i oppgave å utrede prinsippet om god handelsskikk og hensynet til forbrukerne best kan ivaretas i lovgivningen. Lovutvalget konkluderte (30. april 2013) med at det er behov for en lov om god handelsskikk i bransjen der hovedprinsippet er at det skal legges til rette for effektive forhandlinger og kontrakter mellom leverandører og dagligvarekjeder.

For å bidra til innovasjon og omstilling vil regjeringen bidra til sterkere innovasjon blant tjenestenæringene og se nærmere på om innovasjonspolitikken i tilstrekkelig grad møter tjenestebedriftenes behov. Nærings- og handelsdepartementets bevilgninger til innovasjon og næringsrelevant FoU går via Norges forskningsråd og Innovasjon Norge. Flere av disse virkemidlene er relevante for varehandelen, som for eksempel Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA), Skattefunn og FoU-kontrakter. Regjeringens arbeid for innovasjon i tjenester er nærmere omtalt i 5.7.2.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av en god dialog med varehandelen. Rammevilkårene som er sentrale for næringen, som arbeidsmiljøloven, skatter og avgifter, åpningstidsbestemmelser, samferdselspolitikk osv. faller inn under mange forskjellige departementers ansvarsområder. I desember 2012 hadde Nærings- og handelsdepartementet et dialogmøte med representanter fra varehandelen og i 2013 et samråd med handelsnæringen der temaene blant annet var hvordan produktiviteten og verdiskapingen kan øke i varehandelen fremover. Nærings- og handelsdepartementet ser det som en styrke om partene innenfor varehandelen får til et godt samarbeid for å utvikle næringen fremover.

I dialogmøtet lanserte representanter fra varehandelen ideen om å lage en ny samarbeidsarena for næringen. Handel og Kontor, Virke og Coop har fulgt opp dette og dannet våren 2013 en samarbeidsgruppe «Handelens samarbeidsutvalg». Gruppen skal arbeide for å få sterkere politisk gjennomslagskraft for å påvirke rammevilkårene for handelsnæringen og attraktive arbeidsplasser. Nærings- og handelsdepartementet ønsker et godt samarbeid med «Handelens samarbeidsutvalg» om hvordan næringen kan få til en god produktivitetsutvikling fremover.

6.8 En effektiv bygge- og anleggsnæring

En verdiskapende, innovativ og effektiv byggenæring er av stor betydning for å dekke bedrifters og privatpersoners behov for velfungerende bygg. Samfunnets verdiskaping er avhengig av at byggenæringen kan levere velfungerende bygg og infrastruktur til bedrifter, industri, offentlige virksomheter, privatpersoner og samfunnet for øvrig. En sentral utfordring har vært at næringens produktivitetsutvikling har vært dårligere enn i andre næringer. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil det kunne ha negative effekter for næringslivet for øvrig, for offentlig ressursbruk og for privatpersoner, ikke minst for dem som skal etablere seg i boligmarkedet.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av gode rammebetingelser for bygge- og anleggsnæringen. Det har skjedd mye positivt i næringen i de senere år. Det er for eksempel gjort en betydelig innsats fra næringen selv for å bedre seriøsiteten i næringen gjennom å etablere og drifte seriøsitetsverktøyet Startbank, og det er etablert en ordning for ID-kort i bygge- og anleggsnæringen hvor næringen har vært en viktig partner. Næringen er videre opptatt av produktivitet og lønnsomhet. Viktige utviklingstrekk de senere årene har vært økt bruk av IKT og vektlegging av god kompetanse og god rekruttering.

Tallet på feil i byggenæringen er imidlertid høyt, og samfunnet bruker årlig store ressurser på å utbedre disse. Anslag antyder en kostnad på 2–6 pst. av de årlige investeringskostnadene, med en årlig sum på 4–12 mrd. kroner.12 Innovasjonen i næringen er noe lavere enn i andre næringer, og timeproduktiviteten har de siste 10 årene vært fallende. Et viktig mål fremover må være at arbeidet med å bedre seriøsiteten i næringen fortsetter. Samtidig er det av stor betydning å redusere byggefeil og iverksette tiltak som kan bidra til økt produktivitet.

En effektiv og lønnsom byggenæring trenger kompetente arbeidstakere. Nærings- og handelsdepartementet ønsker å bidra til å legge til rette for at næringen sammen med berørte myndigheter kan identifisere gode tiltak for økt kompetanse og nyskapingsevne i næringen. Det er likevel næringen selv som må være motoren i dette arbeidet. Departementet vil videreføre dialogen med næringen om trender, utvikling og rammebetingelser.

De sentrale temaene i bolig- og byggepolitikken er behandlet grundig i de to stortingsmeldingene Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn og Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve.

Bygg av god kvalitet er viktig for å oppnå sosiale og helsepolitiske mål. Gode og tilpassede bygg er av stor betydning for å gi et trygt bomiljø, et godt inneklima, trivsel og et godt bomiljø, bruksvennlighet og tilgjengelighet. Forskjellen på gode og dårlige utformete bygg kan være store både for enkeltpersoners muligheter og trivsel, og det kan medføre besparelser for samfunnet. Klima- og energi er blant de tema som er vektlagt i regjeringens arbeid. Energibruk i bygg, valg av energikilder, klimagassutslipp og klimatilpasning, håndtering av miljøfarlige stoffer og avfallshåndtering fra bygg er viktige tema.

Effektiviseringsutfordringen – bedre planlegging gir billigere og bedre bygg

Bygge- og anleggsnæringen omsatte i 2009 for om lag 311 mrd. kroner.13 Næringens størrelse alene innebærer at selv små forbedringer i produktivitet og ressursutnyttelse vil ha stor betydning. Feil og mangler i oppføringen av bygg og infrastruktur påfører samfunnet, næringslivet, privatpersoner og bygge- og anleggsnæringen store kostnader. Det er samtidig et betydelig potensial for forbedringer i effektiviteten i næringen. Undersøkelsen «Effektivitetsanalyse av byggeprosjekter» fra 2007 og intern statistikk fra de store selskapene har avdekket store forskjeller i lønnsomhet og produktivitet mellom de beste og dårligst utførte bygge- og anleggsprosjektene.14

Det er de siste årene tatt flere initiativ som har bidratt til å redusere de administrative byrdene for byggenæringen. Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn varsler forenkling og effektivisering av byggesaksbehandlingen. Regjeringen har et ambisiøst mål om å tilrettelegge for full elektronisk byggesaksbehandling i kommunene innen 2015. Dette og Nærings- og handelsdepartementets forenklingsarbeid med økt vektlegging av Altinn som næringslivets kontaktpunkt for elektronisk innrapportering til myndighetene er eksempler på betydningsfulle arbeids- og kostnadsbesparende tiltak.

Som en oppfølging av forslag i Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn om å etablere et samarbeid for å utvikle en kunnskapsintensiv byggenæring og øke kompetansen og gjennomføringsevnen i alle ledd i næringen, har Kommunal- og regionaldepartementet nå etablert Bygg21. Bygg21 har tre innsatsområder der de skal utarbeide strategier og tiltak; forskning og utvikling og innovasjon, utdanning og kompetanseutvikling og til sist, formidling av kunnskap og erfaringer. Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK) har sekretariatansvar.

Arbeidet med standardisering er også av stor betydning for bygge- og anleggsnæringen, da det bidrar til å sikre like produkter og mest mulig standardiserte produksjonsprosesser, og til å sikre kvaliteten på produkter og prosesser. Nærings- og handelsdepartementet gir årlige tilskudd til den private organisasjonen Standard Norge. I 2013 får organisasjonen 28 mill. kroner. Standarder for byggenæringen utgjør det største området i Standard Norges virksomhet.

Standard Norge har blant annet hatt en betydningsfull rolle i utviklingen av Building Smart-standarden. Building Smart er en internasjonal standard for bruk av IKT-verktøy i tredimensjonal prosjektering, planlegging og gjennomføring av alle ledd i byggeprosessen. IKT-verktøy basert på Building Smart gir bedre oversikt, informasjonsflyt og muligheter til bedre, raskere og mer oversiktlig planlegging og gjennomføring av byggeprosjekter.

God gjennomføring av prosjekter er byggherrens ansvar, og byggherren er avhengig av god kompetanse om hvordan byggeprosesser kan gjennomføres på en god og effektiv måte. I gjennomføringen av større byggeprosjekter er det demonstrert at det ved god planlegging og organisering er mulig å realisere miljø-, HMS- og klimamål samtidig som man oppnår bedre byggkvalitet, bedre løsninger og lavere kostnader. Building Smart er i denne sammenhengen et nytt verktøy som har vist seg meget godt egnet til å bistå i organiseringen og planleggingen av prosjekter.

Ved større bygge- og anleggsprosjekter er det av avgjørende betydning at det gis riktige insentiver til alle involverte for å redusere tidsbruk og kostnader og for å oppnå kvalitativt gode og innovative løsninger. I store byggeprosjekter med mange involverte aktører kan dette være meget krevende. Det er avgjørende å legge til rette for at næringen kan bli mer innovativ gjennom gode samarbeidsformer.

Det er også av stor betydning å ta i bruk «best practice» i bygningsprosjekter. I den forbindelse er det også viktig å vurdere betydningen av anbudsregimer og organiseringen av statlige byggeprosjekter. Bedre organisering vil kunne føre til spart tid, bedre kvalitet, høyere innovasjonsgrad, bedre utnyttelse av kompetansen hos fagarbeiderne og økonomiske besparelser for offentlige byggherrer. Synliggjøring av de positive effektene av god prosjektorganisering bør også kunne stimulere offentlige byggherrer og andre aktører i næringen til endringer i organiseringen av byggeprosjekter.

Offentlige virksomheter kjøpte i 2011 varer og tjenester for om lag 400 mrd. kroner. En betydelig andel er kjøp av bygge- og anleggstjenester. Offentlige virksomheter har derfor store muligheter til å bruke innkjøperrollen for å stille krav til leverandører, gjennomføre prosesser på nye måter, og på andre måter å stimulere til økt innovasjon i næringen. En aktiv offentlig holdning til innovasjon i anskaffelser har også vært sterkt etterspurt av bygge- og anleggsnæringen. Dette er bakgrunnen for at regjeringen i februar 2013 la frem en strategi for offentlige anskaffelser. Det er av stor betydning at alle offentlige virksomheter benytter de mulighetene som finnes for å få bedre og billigere offentlige bygg og infrastruktur og stimulere til økt innovasjon og produktivitet i bygge- og anleggsnæringen.

Sommeren 2009 lanserte Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) nettstedet www.anskaffelser.no. Nettstedet er en hjelp til offentlige innkjøpere og har egne sider for innkjøp av byggetjenester, med veiledning og informasjon.

Kompetanseutfordringen

I bygge- og anleggsnæringen har formell kompetanse og kunnskap fått økt betydning i takt med innføring av nye krav til bygg og byggeprosesser. Det er behov for en arbeidsstokk på alle nivåer som har god fagkunnskap og som raskt kan tilegne seg nødvendig informasjon og kunnskap.

Mange av de sysselsatte i bygge- og anleggsnæringen har generelt rettede yrkesutdanninger fra videregående skole. Det er en utfordring at det i begrenset grad tilbys systematisk videreutdanning og muligheter for videreutvikling av fagkompetansen gjennom spesialisert videreutdanning. Dette gjør at det også har oppstått et behov for etter- og videreutdanning av særlig fagarbeidere. Siden mer enn 97 pst. av bedriftene har mindre enn 20 ansatte, har de også begrensete muligheter til selv å gjennomføre systematisk kompetansebygging og å tilegne seg den nyeste kunnskapen på relevante fagfelt.

For å rekruttere gode fagarbeidere må bedriftene kunne tilby gode muligheter for interessante oppgaver og faglig videreutvikling. Dyktige fagarbeidere vil bidra til bedre lønnsomhet og effektivitet for bedriftene.

I kapittel 5.2 om Kunnskap og kompetanse er Mesterbrevordningen nærmere omtalt. Ordningen har stor betydning for kompetanse og faglig oppdatering i bygge- og anleggsnæringen. Det er om lag 17 500 aktive mestere og 77 pst. av mesterne tilknyttet fag innenfor bygge- og anleggsnæringen. Tiltak for å utvikle mesterutdanningen kan være et verdifullt tiltak for bygge- og anleggsnæringen.

Gode fagarbeidere er avgjørende for å utvikle bygge- og anleggsnæringen og for å realisere mål om både bedre og mer kostnadseffektive bygg. En byggenæring med motiverte og kompetente medarbeidere er avgjørende for å møte de fremtidige utfordringene innenfor næringen på en offensiv og lønnsom måte. Nærings- og handelsdepartementet ønsker å være en medspiller for at næringen har gode muligheter for å samarbeide med utdanningsmyndighetene om å tilrettelegge for et fremtidsrettet utdanningstilbud som ivaretar næringens behov.

Forsknings- og innovasjonsarbeidet

Bygge- og anleggsnæringen har tradisjonelt brukt lite midler på forskning og utvikling. Andelen av bygge- og anleggsnæringens omsetning som går til FoU er på mindre enn 0,2 promille. Næringen i både Norge og andre europeiske land overlater i stor grad til FoU-institusjonene og produsentene av byggematerialer og andre innsatsfaktorer å ivareta sine behov for utvikling av ny kunnskap.

Det er imidlertid grunn til å tro at næringen kan ha mye å hente på å satse mer på FoU. Det kan blant annet dreie seg om å utforme nye energieffektive og miljøvennlige løsninger for bygg. Et planmessig FoU-arbeid kan også være et betydelig bidrag til å utarbeide mer effektive byggeprosesser.

Flere av regjeringens forsknings- og innovasjonsvirkemidler er velegnet for bygge- og anleggsnæringen. Dette gjelder blant annet Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) som administreres av Forskningsrådet. Den viktigste kilden til FoU-finansiering for bygge- og anleggsnæringen er imidlertid Skattefunn med forventet skattefradrag på i overkant av 88 mill. kroner for næringen i 2012. Andre kilder til støtte er blant annet Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME).

Innovasjon Norges virksomhet er også av betydning for å stimulere til kompetanse, samarbeid og innovasjon i bygge- og anleggsnæringen. Potensialet for verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser skal legges til grunn for Innovasjon Norges engasjementet overfor bygge- og anleggsnæringen.

Innovasjon Norges samlede støtte, lån og tilskudd til bygge- og anleggsnæringen utgjorde i 2012 i overkant av 86 mill. kroner, hvilket utgjorde rundt 1 pst. av Innovasjon Norges totale rammer. Ulike næringer kan ha ulike utfordringer og hvilke rammebetingelser som betyr mest, kan være forskjellig. Det kan derfor ikke være et mål i seg selv at støtten fra Innovasjon Norge skal spres mest mulig på ulike næringer. Nærings- og handelsdepartementet mener likevel at det er behov for at Innovasjon Norge tar et initiativ overfor næringen med sikte på å identifisere mulige særskilte utfordringer og flaskehalser knyttet til bygge- og anleggsnæringens tilgang til Innovasjon Norges ulike virkemidler og programmer.

Bygge- og anleggsnæringen omsetter for store verdier, og en effektiv og produktiv bygge- og anleggsnæring er av stor betydning for norsk økonomi og for næringslivet for øvrig. Selv små forbedringer i produktivitet og ressursutnyttelse vil ha stor betydning. Nærings- og handelsdepartementet har over lengre tid gjennomført kontaktmøter med bygge- og anleggsnæringen om utfordringer og rammebetingelser. Nærings- og handelsdepartementet vil videreføre og forsterke dialogen med næringen.

6.9 Transportnæringen

Transportnæringen frakter gods og personer på veg, bane, vann og i luft og er representert over hele landet. Transportnæringen består av ulike virksomheter som jernbane-, rutebil- og drosjetransport, godstransport på veg og sjø, innenlandske kystruter og innenriks lufttransport.15 Næringen er representert over hele landet og omfatter også flere tjenestevirksomheter tilknyttet transport som lasting og lossing, distribusjons- og logistikktjenester, reisebyråer og guiding. Vel 100 000 personer er sysselsatte i næringen.

Tradisjonelt har sjøen vært vår viktigste transportvei, både av personer og gods, langs kysten eller til andre land. For godstransport over lengre strekninger har sjøtransport fortsatt en stor betydning, men både veg og jernbane har også betydelige markedsandeler. Når det gjelder korte og mellomlange avstander er vegtransporten dominerende. Vegtransportens andel av transportarbeidet er mer dominerende for persontransport. De øvrige transportformene har også viktige roller i persontransportmarkedet. Det har vært en betydelig økning i personreiser med fly. Vegtransporten er i dag den viktigste transportformen for innenlands godstransport.

Det skal fortsatt legges til rette for forskningsaktivitet for å fremme utviklingen i transport-næringene. Norges forskningsråd finansierer forskning på transportområdet. SMARTRANS avsluttes i 2014, og det er satt i gang et arbeid for å vurdere hvordan dette skal følges opp. Forskningsrådet er i gang med en prosess for å innhente kunnskapsgrunnlag for helhetlig transportforskning. Analysene fra dette arbeidet bil bl.a. inngå som en del av grunnlaget for revisjon av Samferdselsdepartementets strategi for tele- og transportforskning.

Effektive transportnæringer er av stor betydning for næringslivet. Disse bidrar til reduserte kostnader for næringslivets transporter og dermed også næringslivets kostnadsmessige kon-kurransekraft. Ut fra en generell næringspolitisk tilnærming er det viktig at transportnæringene har en god produktivitetsutvikling og kan tilby kostnadseffektive transporter for fremtiden. Dette er Nærings- og handelsdepartementets tilnærming til fremtidig utvikling av transportnæringene

Regjeringen vil styrke næringslivets konkurransekraft gjennom en langsiktig politikk for bedre fremkommelighet, reduserte avstandskostnader og konkurranse mellom transportformene. I Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023 legger regjeringen til grunn en økning i de økonomiske rammene til veg, bane og sjø på 150 mrd. kroner sammenlignet med saldert budsjett 2013. For hele planperioden 2014–2023 er den statlige planrammen til veg, jernbane og sjøtransport på til sammen 508 mrd. kroner. Det legges opp til å bruke vel 311 mrd. kroner på veg og 168 mrd. kroner på jernbane. Den økonomiske rammen til sjøtransport og maritim infrastruktur er 19,4 mrd. kroner. Dette vil bidra til et kraftig løft i infrastrukturen som transportnæringene bruker når de skal frakte gods og personer på veg, bane, vann og i luften fremover. Dette vil bidra til mer kostnadseffektive transporter.

I Nasjonal transportplan 2014–2023 har regjeringen lagt opp til en godstransportstrategi for å møte utfordringene og redusere transportkostnadene for næringslivet. Regjeringen foreslår følgende tiltak i Nasjonal transportplan 2014–2023:

• Styrke fremkommeligheten på vegene ved å forbedre standarden på eksisterende vegnett og bygge ut vegkapasiteten

• Legge til rette for økt godstransport på jernbane i planperioden ved å:

  • øke driftsstabilitet, bedre punktlighet og regularitet

  • utvikle Alnabruterminalen og øke kapasiteten på eksisterende terminaler

  • bygge nye kryssingsspor og forlenge eksisterende for å øke kapasiteten på bane

Regjeringen har satt av 3 mrd. kroner i Nasjonal transportplan 2014–2023 til en tiltakspakke for å styrke nærskipsfarten. Innenfor rammen av en slik nærskipsfartsstrategi vil det:

• Utforme tiltak som stimulerer til økt bruk av nærskipsfart.

• Utforme en tilskuddsordning for statlig støtte til investeringer i utpekte havner.

• Utforme en tilskuddsordning for havnesamarbeid og godskonsentrasjon.

• Styrke forskning og utredning om godstransport på sjø og kombinerte transportløsninger.

• Redusere den administrative byrden som påhviler sjøtransporten

I den neste 10-årsperioden legger regjeringen opp til å videreføre en todelt godsstrategi:

• Sikre god effektivitet i de ulike sektorene, veg, bane, sjø og luft, gjennom målrettet utvikling av infrastrukturen og ved å legge til rette for bedre avvikling av transporten

• Legge til rette for en overgang fra godstransport på veg til sjø og bane. Det skal legges til rette for knutepunkt som letter overgangen fra veg til bane og sjø

Sjø- og banetransport har et kostnadsmessig fortrinn for gods som skal fraktes over lengre strekninger, gods med store godsvolumer, og der tidsfaktoren spiller en mindre rolle. I tillegg er trafikksikkerheten i mange tilfeller høyere og miljøulempene mindre enn ved vegtransport. Både sjø- og banetransport vil i de fleste tilfellene likevel trenge vegtransport i begge ender av transportkjeden. For små forsendelser og relativt korte avstander det ikke noe reelt alternativ til vegtransport.

Med tiltakene i transportplanen vil den samlede godskapasiteten på jernbanen øke med 20 til 50 pst.

For å styrke næringslivets konkurransekraft har Samferdselsdepartementet fra og med juni 2011 utvidet prøveordningen for modulvogntog med 21 nye strekninger. Modulvogntog kan redusere transportkostnadene betraktelig siden vogntogene på viktige strekninger nå kan ha lengder opp mot 25,25 meter og inntil 60 tonn totalvekt. Ved bruk modulvogntog vil lastekapasiteten kunne økes over 30 pst. sammenliknet med et vogntog på 19,5 m. Den nye prøveordningen varer frem til 2017. I april 2013 ble tillatt lengde med tømmervogntog på inntil 24 meters totallengde og inntil 56 tonns totalvekt, herunder opp til 32 tonn på hengeren. Det er videre besluttet å sende på høring forslag om økning til 60 tonns totalvekt på veier som tåler dette.

Nærskipsfartsstrategi

Nærskipsflåten utgjør om lag en tredjedel av den norskkontrollerte flåten. Godstransport mellom havner i Norge og mellom Norge og havner i Europa utgjør hoveddelen av nærskipsfarten, selv om passasjertransporten også er betydelig. Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal Transportplan 2014–2023 ble lagt frem i april 2013. Regjeringen har besluttet å legge frem en endelig nærskipsfartsstrategi i etterkant av Nasjonal transportplan 2014–2023 og en revidert maritim strategi som sammenfatter regjeringens vedtatte politikk for å styrke sjøtransporten. Strategien vil ta utgangspunkt i tiltak for å bygge opp sjøtransporten som et naturlig ledd i transportkjeden. En forutsetning for å få til dette er at havner, rederier og andre aktører i transportmarkedet samarbeider nært med vareeiere for å utvikle gode sjøtransporttilbud. Det vil være avgjørende at transport- og logistikkaktørene innenfor alle transportformer bidrar aktivt for at strategien skal gi resultater.

6.10 Strategier for spesifikke områder

6.10.1 Mineralnæringen

Mineralnæringen bidrar med en rekke mineraler som er nødvendig for samfunnet. Den globale økonomiske veksten har ført til knapphet og høye priser på mange naturressurser. Vekst og stabilitet i verdensøkonomien forutsetter god tilgang på mineraler. Norske fjell inneholder store verdier i form av mineralressurser. Norges geologiske undersøkelse har beregnet at norske kjente og undersøkte metallressurser med dagens priser har en verdi på rundt 1 400 mrd. kroner. I tillegg kommer industrimineraler, pukk, grus, kull og naturstein, som er beregnet til anslagsvis 1 100 mrd. kroner, og alle mineralforekomster som ikke er undersøkt. Priser som kan realiseres i markedet, og produksjonskostnader knyttet til utvinning vil være avgjørende for om slike ressurser kan gi grunnlag for bedriftsøkonomiske lønnsom mineralvirksomhet. Økt internasjonal etterspørsel etter mineraler og metaller har gitt høyere priser og ført til mer interesse for norske mineralressurser. Det gir muligheter for økt mineralvirksomhet i Norge og nye arbeidsplasser i mineralnæringen. I 2010 la regjeringen frem en ny minerallov som erstattet fem andre lover. Mineralloven var et viktig skritt for å forenkle regelverket på mineralfeltet og for å skape oversiktlige og forutsigbare rammebetingelser for mineralnæringen.

Regjeringen ønsker at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i. Norsk mineralnæring har gode muligheter for vekst. Lønnsomme mineralbedrifter kan skape nye verdier, bidra til flere arbeidsplasser og gi lokale, positive ringvirkninger. Regjeringen la i mars 2013 frem en strategi for mineralnæringen som legger retningen for regjeringens innsats overfor mineralnæringen i årene fremover. Strategien er starten på et langsiktig arbeid for å skape verdier, næringsutvikling og nye distriktsarbeidsplasser i mineralnæringen. Den er et resultat av en bred prosess med nær dialog med mineralnæringen, mineralforvaltningen, miljøorganisasjoner og andre berørte. Regjeringen stadfester i strategien fire overordnede målsetninger for mineralnæringen:

• En verdiskapende og lønnsom mineralnæring med god vekstkraft.

• Norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige og aktivt søke fremtidsrettede løsninger.

• Forutsigbar og effektiv saksbehandling skal være en rettesnor for alle statlige, regionale og kommunale myndigheters praktisering av regelverk overfor næringen.

• Vekstkraften i næringen skal styrkes gjennom fortsatt satsing på mineralkartlegging, tilgang på informasjon om norske mineralressurser, bedre ressursplanlegging, fortsatt utvikling av mineralforvaltningen og satsing på kunnskap og tilgang på kompetent arbeidskraft.

Samfunnsansvar og miljø, betydningen av et forutsigbart rammeverk, kartlegging av mineralressurser og viktigheten av en effektiv og kompetent mineralforvaltning er strategiske innsatsområder for regjeringens arbeid med mineralnæringen fremover. Det samme gjelder investeringer og kapitaltilgang, utdanning og FoU. Det skal legges til rette for sameksistens mellom mineralvirksomhet, andre næringer og samiske interesser. For å realisere målene presenterer strategien en rekke tiltak på disse innsatsområdene som vil bedre rammebetingelsene og gjøre det mer attraktivt å drive mineralvirksomhet i Norge.

Mineralnæringen trenger oppdatert geologisk kunnskap for å kunne drive leting, undersøkelser og utvinning. Myndighetene må ha denne informasjonen for å utøve sine samfunnsoppgaver. Det er Norge geologiske undersøkelse (NGU) som er statens sentrale fagorgan for geologisk kunnskap. Etaten har et hovedansvar for å gjennomføre geologisk oversiktskartlegging og for å produsere og distribuere kunnskap om Norges berggrunn og mineralressurser. Aldri har det vært brukt så mye ressurser på kartlegging av mineraler som i 2013.

Regjeringen vil videreføre den forsterkede satsingen på kartlegging av mineralressurser i Norge. NGU startet i 2011 et fireårig kartleggingsprogram for geofysisk kartlegging av Nord-Norge. Når dette kartleggingsprogrammet er sluttført i 2014, vil om lag tre fjerdedeler av Nord-Norge være geofysisk kartlagt. I 2013 startet en tilsvarende ekstraordinær kartlegging for Sør-Norge. Opprettholder vi det rekordhøye nivået for kartlegging i årene fremover, vil målet om 75 pst. kartlegging kunne nås i 2018.

Regjeringen er opptatt av en målrettet formidling av geologisk kunnskap til brukerne av geologisk informasjon. Informasjonsvirksomhet og gode nettsider skal derfor være et prioritert områder for NGU i årene fremover. Etaten skal innen 2014 utarbeide en informasjonsstrategi om mineralforekomster i Norge rettet mot norske og utenlandske lete- og utvinningsbedrifter.

Tilgang på kapital kan være en utfordring, spesielt for små og mellomstore bedrifter innenfor mineralnæringen. For å supplere markedet tilbyr staten en rekke kapitalvirkemidler gjennom Innovasjon Norge, Investinor og Argentum. Regjeringen forventer at Innovasjon Norge har tilstrekkelig kompetanse om mineralnæringen til å kunne bistå bedrifter innenfor næringen på en god måte. Internasjonale gruveselskaper viser økt interesse for Norge som mineralland og utenlandsk kapital kan bidra til å utvikle en sterk fremtidig mineralnæring i Norge.

Regjeringen vil legge til rette for at det opprettes en «Invest in Norway»-funksjon under Innovasjon Norway. Formålet er å sikre en god håndtering av henvendelser fra utenlandske selskaper som vurderer lokalisering i Norge.

Mineralnæringen blir stadig mer kunnskapsintensiv. Mineralbedrifter er avhengig av kompetent arbeidskraft, ikke minst innenfor teknologiske fag. Kompetent arbeidskraft er avgjørende for at mineralbedrifter kan ha høy produktivitet og være konkurransedyktige. Regjeringen ønsker en tettere kopling mellom utdanningsinstitusjoner og næringslivet. Regjeringen støtter allerede et professorat i malmgeologi ved Universitetet i Tromsø og vil støtte opprettelsen av et femårig professorat i mineralteknikk ved NTNU. Regjeringen vil vurdere flere studieplasser innenfor realfag og teknologi og utvikling av fag i grunnopplæringen som er relevante for mineralnæringen.

Forskning og kunnskapsutvikling en forutsetning for utvikling av en effektiv, lønnsom og miljøvennlig næring i Norge. Derfor ønsker regjeringen at mineralnæringen skal benytte seg av tilgjengelige FoU-ordninger i større grad enn i dag. Regjeringen legger til grunn at Norges forskningsråd innenfor rådets gjeldende ordninger mobiliserer næringen til økt bruk av rådets virkemidler.

Regjeringen har som mål at norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige. Samtidig må vi finne en god balanse mellom næringsmessige hensyn og miljøhensyn. Ved etablering av ny mineralvirksomhet må de positive virkningene, som verdiskaping, næringsutvikling og lokale og regionale ringvirkninger, avveies mot de negative belastningene på naturmiljøet, kulturminner og påvirkningene på andre næringer. En tett dialog mellom myndigheter, mineralnæringen og andre berørte aktører kan bidra til bedre rammebetingelser for mineralvirksomhet. For å utvikle dialogen vil Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med Miljøverndepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet etablere en møteplass mellom myndighetene, mineralnæringen, sjømatnæringen og miljøorganisasjonene for dialog om miljøutfordringer og sjømattrygghet og for å finne frem til gode løsninger. Sjødeponi er tillatt i Norge. Samtidig er det behov for økt kunnskap om sjødeponi. Regjeringen vil derfor gjennomføre et toårig forskningsprosjekt for å styrke kunnskapen om ulike sider ved sjødeponi.

Mineralnæringen må arbeide målrettet med omdømme, samfunnsansvar og samspill med lokalsamfunnet og andre berørte interesser. Samtidig må bedriftene kunne forvente å bli møtt med ansvarlighet og ryddighet fra andre samfunnsaktører. Å ta samfunnsansvar innebærer ikke bare plikter for mineralnæringen. Det gir grunnlag for økt aksept for mineralvirksomhet og et godt forhold til lokalsamfunnet. Regjeringen vil bidra i dette arbeidet. Nærings- og handelsdepartementet vil ta initiativ til at det blir utarbeidet en sjekkliste med «best practice» for leting, undersøkelser og utvidelse av ulike typer mineraluttak.

Mineralvirksomhet krever planlegging med omfattende kartlegging og utredninger som kan strekke seg over mange år. Forutsigbare rammer og et tydelig lovverk er grunnleggende for at mineralbedriftene skal satse i Norge, for å tiltrekke utenlandsk kapital og kompetanse, og for å realisere regjeringens mål om en verdiskapende og vekstkraftig mineralnæring.

I 2010 la regjeringen frem en ny minerallov som erstattet fem gamle lover. Mineralloven var et viktig skritt for å forenkle regelverket på mineralområdet, og for å skape oversiktlige og forutsigbare rammebetingelser for mineralnæringen. Et målrettet arbeid med sikte på et regelverk som gir god forutsigbarhet og mer tids- og kostnadseffektive planprosesser vil være avgjørende for mineralnæringen i årene fremover.

Regjeringen vil arbeide aktivt for at rammeverket for mineralvirksomhet skal bli tydeligere, gi bedre forutsigbarhet og gi grunnlag for tids- og kostnadseffektive prosesser. Dette vil redusere næringslivets administrative kostnader og gi mer effektiv bruk av offentlige ressurser. Det skal nedsettes en arbeidsgruppe med berørte departementer som skal identifisere tiltak for å effektivisere planleggingen. Arbeidsgruppen skal vurdere bruk av virkemidler i plan- og bygningsloven og eventuelle behov for forbedringer i loven. Videre skal det utarbeides veiledningsmateriell og sjekklister for å tydeliggjøre temaene som skal konsekvensutredes ved planlegging av mineraluttak og deponeringsløsninger. Det skal også legges til rette for et tettere samarbeid mellom kommunene og Direktoratet for mineralforvaltning ved konsekvensutredninger av større mineraluttak.

Det er et økende arealpress i Norge. Ofte er det motstridende interesser knyttet til arealdisponeringen i kommunene. Behovet for å sikre verdifulle mineralforekomster for fremtidig utnyttelse og verdiskaping må vurderes i slike prosesser. Hensynet til mineralressurser må derfor ivaretas i arealplanleggingen, og regjeringen forventer at ivaretakelse av mineralressurser inngår i relevante planveiledere og planstrategier. Regjeringen vil ta grep på dette området. Det vil bli vurdert nærmere hvordan verdifulle mineralressurser best kan ivaretas i arealplanleggingen veid opp mot andre samfunnsinteresser og arealhensyn. En arbeidsgruppe med berørte departementer vil vurdere bruk av virkemidler i plan- og bygningsloven og eventuelle behov for forbedringer i loven. For å bidra til verdifulle mineralressurser kan sikres for fremtiden, skal Norges geologiske undersøkelser innen 2014 utvikle et klassifikasjonssystem for mineralressurser basert på verdiskapingspotensial og regionalt ressursbehov der det fremgår om ressurser er av regional eller nasjonal betydning. Dette skal være et verktøy til bruk i kommunal, regional og statlig arealplanlegging.

En effektiv, kompetent og fremtidsrettet mineralforvaltning er et konkurransefortrinn for norsk mineralnæring, og bidrar til mer forutsigbare rammebetingelser for mineralvirksomhet og en bedre ressursforvaltning. Direktoratet for mineralforvaltning er statens sentrale fagetat for forvaltning og utnyttelse av mineralressursene i Norge. Direktoratet skal styrkes for bedre å kunne bistå næringen og ivareta si rolle i forvaltningen av norske mineralressurser. Styrkingen vil skje gradvis.

Strategi for mineralnæringen legger viktige rammer for en målrettet innsats for å utvikle en vekstkraftig og miljømessig forsvarlig mineralnæring i årene som kommer. Strategien legger et godt grunnlag for dette arbeidet. Strategien er ikke hugget i sten. Nærings- og handelsdepartementet vil ha et nært samarbeid med berørte interesser for å realisere ambisjonene og målsetningene regjeringen har for fremtidig innsats overfor mineralnæringen.

6.10.2 Handlingsplan for kulturnæringer

Regjeringen la våren 2013 frem en handlingsplan for kulturnæringer. Handlingsplanen er et samarbeid mellom Kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet.

Målet med planen er å bidra til økt verdiskaping og eksport i kulturnæringene, at flere aktører i kulturnæringene skal kunne leve av egen virksomhet og flere attraktive lokalsamfunn i hele landet.

Gjennom kulturløftet er det bevilget mer penger til alle deler av kulturfeltet. Kulturbudsjettet er økt med nesten 5 mrd. kroner i perioden 2005-2013. I 2013 vil regjeringen bruke om lag 10 mrd. kroner på kultur. Regjeringen har med dette gjort en grunninvestering i kultur og ønsker at dette også skal gi grunnlag for mer lønnsom næringsutvikling i kulturnæringene.

Kulturnæringene er en samlebetegnelse for bransjene musikk, film, foto og spill, tv og radio, arkitektur, design, trykte medier, annonse og reklame, kulturarv og kunstnerisk virksomhet.

Kulturnæringene har blitt en større del av norsk økonomi. På ti år har antallet sysselsatte i kulturnæringene vokst med 50 pst. og verdiskapingen har steget med 77 pst.Kulturnæringene sysselsatte i 2009 fire pst. av de ansatte i norsk næringsliv, totalt 75 000 personer fordelt på 27 000 bedrifter. Verdiskapingen økte med 77 pst. fra 24 mrd. kroner til 42 mrd. kroner i perioden.16

I arbeidet med å utvikle kultur til næring møter kulturgründere ofte utfordringer. Det kan være krevende å utvikle egne ideer til produkter og tjenester for salg i et kommersielt marked. Aktørene kan for eksempel møte utfordringer knyttet til foretningskompetanse, finansiering, hvordan bygge nettverk og innpass på internasjonale markeder.

Et sentralt tiltak i handlingsplanen for kulturnæringer er en kulturnæringssatsing i Innovasjon Norge og Norsk kulturråd. Satsingen skal bidra til økt profesjonalisering, innovasjon og kommersialisering innenfor kulturnæringene.

Den nye satsingen vil inneholde kompetanseutviklingsprogram, mentortjenester for kulturnæringsgründere, støtte til bedriftsnettverk og samlokaliseringer av kulturnæringsaktører.

• Kompetanseutvikling: Et tilbud om kompetanseutvikling rettet mot kulturbedrifter som har langsiktige ambisjoner og som ønsker å profesjonalisere sin kompetanse i kunst- og kulturbasert forretningsutvikling.

• Mentortjeneste for kulturgründere: En tjeneste som kan tilby en strategisk mentor for gründerbedrifter med vekstambisjoner innenfor kultursektoren. Målet er at gründerbedriften skal få et bredere beslutningsgrunnlag for å ta strategiske valg.

• Kommersielle bedriftsnettverk: Et tilbud til bedrifter som ønsker å etablere forpliktende samarbeid. Mange bedrifter har behov for å få hjelp til å styrke samarbeidet med andre bedrifter, skape tillit, identifisere felles utfordringer og samarbeidsmuligheter. Bedriftsnettverk kan gi små og mellomstore kulturbedrifter bevisstgjøring og synliggjøring av potensialet i hver bedrift, kompetanse knyttet til nettverksavtaler og andre juridiske avtaler, kjennskap til arbeidsprosesser, verktøy og konsulenter som kan brukes i nettverksutvikling.

• Tiltak for å styrke samlokaliseringer og nettverk av kulturnæringsaktører: Et tiltak som skal styrke grunnlaget for næringsutvikling og innovasjon hos kulturnæringsaktører gjennom å legge til rette for samlokalisering og samarbeid i nettverk.

Stadig mer produksjon, distribusjon og forbruk av kultur flytter over på digitale plattformer. Dette skaper behov for relevant og oppdatert kunnskap om kulturnæringene. Regjeringen varsler derfor i planen at den vil etablere et kunnskapssenter for kulturnæringene, opprette et utvalg for digitale utfordringer i musikkbransjen og etablere et medieforskningssenter. Regjeringen har også nylig lagt frem en egen stortingsmelding om immaterielle rettigheter med tiltak som er av betydning for kulturnæringene. I tillegg vil regjeringen utarbeide oppdatert statistikk om kulturnæringenes betydning for norsk økonomi. Regjeringen etablerer også et bransjeråd for kulturnæringene.

Andre viktige tiltak i handlingsplanen er knyttet til regjeringens entreprenørskapsarbeid. Regjeringen vil bidra til at flere kulturgründere klarer å løfte gode ideer til å bli bedrifter og næringsvirksomhet. På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet skal Arts & Business Norway utvikle en programmodell for kulturelt entreprenørskap.

Regjeringen fortsetter også satsingen på entreprenørskap i utdanningen. For inneværende år har Stortinget bevilget 25,4 mill. kroner til Ungt entreprenørskap, hvorav 12,4 mill. kroner over Nærings- og handelsdepartementets budsjett, 13 mill. kroner over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett.

Kulturnæringene er også en viktig innholdsleverandør overfor reiselivsnæringen. Handlingsplanen inneholder flere tiltak for økt samhandling mellom de to sektorene:

• Blant annet vil regjeringen trekke kulturnæringene tettere inn i utviklingen av reiselivspolitikken. Det handler om at kulturnæringene må være representert utvalg og styrer for reiselivsnæringen.

• Kulturdepartementet vil lyse ut midler til ulike samarbeidsprosjekter mellom kultur- og reiselivsnæringene.

• Innovasjon Norge skal bidra til mer kobling av kultur- og reiselivsbedrifter gjennom deres virkemidler.

• Regjeringen ønsker også å utnytte de norske pilegrimstradisjonene i reiselivssammenheng. Dette er et samarbeid mellom flere departementer som skal bidra til fysisk aktivitet og friluftsliv, til at næringsvirksomhet utvikles langs ledene og til bærekraftig reiseliv som kan gi økt verdiskaping og levedyktige distrikter.

Et kunnskapsintensivt næringsliv basert på innovasjon er bærebjelken i norsk økonomi. Å satse på design, kan være en viktig faktor for å lykkes med å utvikle nye og lønnsomme innovasjoner.

Kulturnæringene har mange av de egenskapene som trengs for at norsk næringsliv skal lykkes med å være innovativt og omstille seg. Næringslivet står overfor stadig tøffere internasjonal konkurranse. I tiden fremover er det derfor en prioritert oppgave å få næringslivet til å bruke design som et innovasjonsverktøy. Regjeringen vil videreføre satsingen på design.

I revidert nasjonalbudsjett foreslo regjeringen at det opprettes en ny design- og arkitekturorganisasjon. Stiftelsen Norsk Design- og Arkitektursenter (DogA) skal være operativ fra 1.1.2014. Stiftelsene Norsk Designråd og Norsk Form vil avvikles.

6.10.3 Romvirksomhet

Romteknologi har i dag blitt en viktig innsatsfaktor for verdiskaping i store deler av økonomien. Satellittbaserte tjenester for navigasjon, kommunikasjon og overvåkning er en tilrettelegger for effektiv, bærekraftig og sikker verdiskaping i blant annet maritim sektor, offshorenæringen, fiskerinæringen og i den landbaserte transportnæringen. Teknologiske løsninger som er utviklet for bruk innen romvirksomhet har ofte overføringsverdi til andre teknologifelter, særlig på områder der det er behov for avansert teknologi som skal tåle bruk under ekstreme forhold. Det er derfor stor grad av teknologispillover mellom romteknologi og blant annet maritim teknologi, forsvarsteknologi og offshoreteknologi. Det er et stort og voksende marked for tjenester og produkter som nyttiggjør data og signaler fra satellitter, slik som satellittkommunikasjon, GPS-mottakere, avanserte navigasjonstjenester for offshorenæringen og satellittbaserte overvåkings- og karttjenester. Norsk romrelatert næringsliv er nisjepreget, men konkurransedyktig. Norge har flere verdensledende bedrifter som produserer for, eller gjør bruk av romvirksomhet. Ledende norske kompetansemiljøer finnes blant annet innen satellittnedlesning, dynamisk posisjonering, maritim satellittkommunikasjon og produksjon av enkelte typer komponenter for satellitter og bæreraketter.

Regjeringen har gjennom mange år satset på å bygge opp norsk romrelatert næringsliv. Internasjonalt samarbeid, særlig gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA og gjennom samarbeidsavtaler med EU, har vært et viktig virkemiddel for å bygge opp konkurransedyktige bedrifter og fagmiljøer som kan utvikle løsninger for norske brukerbehov. Norge bevilget for 2013 i overkant av 751 mill. kroner til romvirksomhet. Om lag 650 mill. kroner av dette går til internasjonalt samarbeid, primært gjennom deltakelse i den europeiske romorganisjonen ESA og EUs romprogrammer Galileo (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Satsingen fører med seg kontrakter, teknologiutvikling og kompetanseoppbygging i norske høyteknologiske bedrifter, og bidrar til å dekke nasjonale brukerbehov innen blant annet kommunikasjon, værvarsling, navigasjon og havovervåking. Det bevilges også midler nasjonalt gjennom teknologistøtteordningen Nasjonale følgemidler. Målgruppen for disse programmene er først og fremst norske bedrifter og utviklingsmiljøer som har, eller kan få, leveranser til internasjonal romrelatert virksomhet. Forvaltningsorganet Norsk Romsenter fordeler følgemidlene til prosjekter innen industri- og tjenesteutvikling, infrastruktur, undervisning og bilateralt utviklingssamarbeid. Et eksempel på prosjekt finansiert gjennom de nasjonale følgemidlene er skipsovervåkingssatellitten AIS, som ble skutt opp sommeren 2010. Satellitten nyttiggjør teknologi utviklet ved Forsvarets Forskningsinstitutt og Kongsberg Seatex, og har blitt møtt med betydelig internasjonal interesse. En oppfølgersatellitt vil skytes opp i 2013.

Stortingsmelding om romvirksomhet

Meld.st. 32 (2012–2013) Mellom himmel og jord: Norsk romvirksomhet for næring og nytte ble lagt frem for Stortinget fredag 26. april 2013. Formålet med meldingen er å informere om hva regjeringen har fått til innen norsk romvirksomhet, avklare overordede mål og prioriteringer for norsk romvirksomhet i årene fremover, og vurdere hvordan innsatsen bør organiseres for å kunne bruke romvirksomhet på beste måte til å fremme norske interesser. I tillegg skal meldingen skape en tverrsektoriell forståelse av romvirksomhetens samfunnsmessige betydning, og slik sett sikre en bredere forankring av fremtidens rompolitikk. I meldingen presenteres en rekke tiltak som skal sikre at romvirksomheten bidrar til å oppnå de fire hovedmålsettingene:

• Lønnsomme bedrifter, vekst og sysselsetting

• Dekning av viktige samfunns- og brukerbehov

• Bedre utnyttelse av internasjonalt samarbeid

• God nasjonal forvaltning

Lønnsomme bedrifter, vekst og sysselsetting

Regjeringens næringspolitikk skal bidra til at bedrifter lykkes og har god evne til vekst. Myndighetene skal bidra med mest mulig stabile og forutsigbare rammebetingelser, samtidig som det er bedriftene selv som må gripe mulighetene. Dette er et grunnleggende perspektiv også i norsk romvirksomhet.

Gjennom teknologiutvikling, markedsadgang og systeminnsikt har norsk satsing på romvirksomhet bidratt til å fremme vekst og utvikling i norsk næringsliv. Internasjonalt samarbeid, sammen med komplementære nasjonale rammebetingelser, har vært en avgjørende faktor for at disse tre mekanismene har bidratt til lønnsomhet, vekst og sysselsetting i norske bedrifter.

Tiltakene i meldingen legger opp til at romrelatert næringsliv skal ha gode rammebetingelser. Regjeringen vil legge til rette for at romvirksomhet skal bidra til verdiskaping på bredt plan i økonomien. Norske kompetansemiljøer skal kunne fortsette å være blant de ledende i verden i nisjer der Norge har spesielle forutsetninger, som satellittbaserte tjenester for offshore og maritim sektor. Deltakelse i internasjonalt samarbeid gjennom ESA, EU og bilaterale avtaler gir markedsadgang og kompetanseutvikling i norsk næringsliv og fagmiljøer. Internasjonalt samarbeid vil sammen med supplerende nasjonale utviklingsprogrammer fortsette å være det viktigste virkemiddelet for å sikre vekst og utvikling i norske bedrifter og teknologimiljøer. Vekstpotensialet er særlig stort innen virksomhet som baserer seg på å bruke data og signaler fra satellitter for å utvikle tjenester og produkter (nedstrømsindustrien). Det gjelder for eksempel satellittkommunikasjonsutstyr og høypresisjons navigasjonstjenester. Bedrifter og andre brukere av jordobservasjonsdata skal ha den nødvendige datatilgangen. Regjeringen ønsker også å se på det ytterligere kan legges til rette for at bedrifter med utviklingspotensial og komparative fortrinn skal kunne vokse og utvikle seg.

Dekning av viktige samfunns- og brukerbehov

Rombaserte anvendelser griper i dag inn på mange områder av nordmenns hverdagsliv. Romvirksomhet har blitt en forutsetning for effektiv og sikker samfunnsdrift, og for å følge opp prioriterte politiske målsetninger i nordområdene og i klima- og miljøpolitikken.

Rombasert infrastruktur har i økende grad strategisk betydning, ettersom slik infrastruktur blir stadig viktigere for myndighetsutøvelse og samfunnskritiske tjenester. En viss grad av nasjonal kontroll og egenevne er nødvendig for å sikre våre interesser, også i tilfeller der tjenester kan kjøpes kommersielt. Norge har spesielle behov i nordområdene, og det er ikke gitt at aktører utenfor Norge vil ha evne eller interesse for å utvikle gode løsninger for disse. Innflytelse på utbyggingen av viktig infrastruktur vil ha betydning for samfunnssikkerhet og krisehåndtering. Vi trenger derfor tilstrekkelig innsikt og kompetanse i forvaltningen og i norske forsknings- og teknologimiljøer til å kunne identifisere mulige løsninger, til å være en kompetent motpart ved anskaffelser og i internasjonalt samarbeid, og til å utvikle og implementere nasjonale løsninger der dette er mest hensiktsmessig.

Tiltakene i meldingen legger opp til at romvirksomheten fortsatt skal dekke viktige samfunns- og brukerbehov på en kostnadseffektiv måte, ikke minst i nordområdene og klima- og miljøpolitikken. Satsing på kompetanse og forskning vil videreføres og regjeringen vil aktivt bruke nasjonale satsinger for å ivareta norske brukerbehov. God dekning for satellittnavigasjon og -kommunikasjon i nordområdene prioriteres, i tillegg til utnyttelse av jordobservasjonsdata i klima- og miljøpolitikken. Meldingen omtaler utfordringene knyttet til kommunikasjon til skip i Arktis. Det finnes i dag ingen løsninger som gir god dekning nord for 75 grader. Nord for 80 grader er dekningen nærmest fraværende. Utfordringen kan løses ved at det etableres en kommunikasjonsløsning basert på satellitter i polar bane. De reduserte ismengdene i Arktis har gjort at skipsfarten nord for 75 grader har økt kraftig i løpet av få år. Dette styrker behovet for å få på plass en kommunikasjonsløsning. Norsk Romsenter er i ferd med å utrede mulige løsninger for satellittkommunikasjon i nordområdene. Spørsmålet har per i dag ikke vært behandlet i regjeringen.

Bedre utnyttelse av internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid har alltid vært – og vil alltid være – ryggraden i norsk romsatsing. ESA-medlemskapet har tjent Norge godt som et verktøy for å utvikle en konkurransedyktig norsk romrelatert industri, for å bygge romteknologisk kompetanse i norsk forvaltning og næringsliv, og for å internasjonalisere og styrke norsk forskning.

Vi må også være gode på å fremme våre interesser i andre fora enn i ESA. I dag avgjøres i økende grad mange av de viktigste spørsmålene i EU. Romvirksomheten er dermed i ferd med å bli mer lik den øvrige europapolitikken. Norske interesser må i stadig større grad fremmes i fora vi står utenfor, eller der vi har begrenset rett til å delta. Galileo og Copernicus bidrar til å løse svært viktige utfordringer for Norge. En aktiv, norsk tilnærming til EUs rompolitikk er derfor viktig for å sikre norsk innflytelse over infrastruktur av betydning for Norge, for å ivareta interessene til norsk næringsliv, forskere og brukergrupper, og for å posisjonere Norge for en fremtid der EU i stadig større grad vil legge de overordnede politiske føringene for europeisk romvirksomhet.

Regjeringen har forpliktet ca. 1 mrd. kroner til videre deltakelse i ESAs frivillige programmer. ESA-medlemskapet vil fortsatt være et essensielt virkemiddel for å fremme norske interesser knyttet til romvirksomhet. Tiltakene i meldingen prioriterer å ivareta norske interesser i EUs programmer, og videreføre internasjonalt forskningssamarbeid. Norges internasjonale samarbeid om romvirksomhet gir også teknologiutvikling, markedsadgang og systeminnsikt for norske bedrifter. Det er viktig at vi benytter relevante internasjonale fora til å fremme norske interesser knyttet til romvirksomhet.

God nasjonal forvaltning av norsk romvirksomhet

For at romvirksomhet best mulig skal kunne tjene norske interesser, kreves kompetanse i norsk forvaltning samt i norske teknologimiljøer og brukergrupper. Uavhengig av om tjenester og infrastruktur skal utvikles nasjonalt, gjennom internasjonalt samarbeid eller i form av innkjøp fra kommersielle tjenesteleverandører, må norske myndigheter kunne identifisere behov, kvalitetssikre mulige løsningsforslag, og sørge for effektiv gjennomføring. For å sikre at gode løsninger utvikles og gjennomføres på en hensiktsmessig måte, og for å ivareta Norges interesser i det internasjonale samarbeidet, er det behov for å forene både administrativ, teknologisk og internasjonal kompetanse i forvaltningen.

Norges geografiske fortrinn på fastlandet og andre steder der norsk romrelatert bakkeinfrastruktur driftes, har siden 1960-tallet blitt utnyttet for å bygge opp aktiviteter som i dag har internasjonalt ledende posisjoner i enkelte nisjer av romvirksomheten. Dette gjelder blant annet ballongslipp og oppskyting av forskningsraketter fra Andøya, samt nedlesningsstasjoner for satellitter i polare baner fra Svalbard, Jan Mayen og Antarktis. Det vil også i fremtiden være behov for å utnytte Norges geografiske fortrinn til romrelatert bakkeinfrastruktur.

Staten har i dag forvaltningsansvar og eierskap i flere aktører i norsk romvirksomhet. Andøya Rakettskytefelt AS, Norsk Romsenter Eiendom AS og Kongsberg Satellite Services AS har vært verdifulle verktøy for utviklingen av viktige sider ved norsk romsatsing. Gjennom denne satsingen er det skapt et kommersielt grunnlag for industriell vekst i selskapene, som i økende grad henter sine inntekter fra et internasjonalt marked. Kombinasjonen av offentlig eierskap, strategiske interesser og kommersielle hensyn krever en klargjøring av statens ulike roller.

Tiltakene i meldingen legger opp til en styrking av kompetansen i forvaltningen. Regjeringen vil styrke koordinering mellom departementene og styrke rådgivnings- og utredningskapasiteten ved Norsk Romsenter. Bruk av romrelatert bakkeinfrastruktur på Svalbard, Jan Mayen, i Antarktis og på fastlandet må tilrettelegges slik at Norge kan utnytte våre geografiske fortrinn. I tillegg vil regjeringen sørge for en optimal og ryddig organiseringen av romvirksomhet i norsk forvaltning.

6.10.4 Tre- og skognæringen

Skognæringen er en av de få komplette verdikjedene i Norge og omfatter skogbruk og tjenester tilknyttet skogbruk, trelast og trevareindustri og treforedlingsindustri. Næringen betyr mye for verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene. I Hedmark og Oppland er trelast- og trevareindustrien en bærebjelke i det industrielle miljøet og næringen har stor betydning for den regionale utviklingen. Innenfor flere produktområder har næringen kompetanse- og utviklingsmiljøer helt i verdensklasse. Borregaard i Sarpsborg er blant verdens mest avanserte bioraffinerier og bruker gran som råstoff. Et forskningssenter med 70 ansatte bruker ca. 120 mill. kroner årlig til utvikling av nye avanserte og miljøvennlige biokjemikalier og bioetanol som kan erstatte oljebaserte produkter. Moelven er et ledende selskap innenfor byggmoduler, limtre og bygginnredninger i Norden. Trevareindustrien utgjør en stor andel av kystfylkenes verdiskaping fra primærskogbruket, treindustri og treforedling. Verdiskapingen i treindustrien i kystfylkene utgjør videre halvparten av all verdiskaping i norsk treindustri.17

Norge har betydelige og økende skogressurser og den årlige tilveksten av skog er vesentlig større enn den årlige avvirkningen. Det er potensial for økt avvirkning av skog dersom sluttanvendelsen har tilstrekkelig lønnsomhet. Ved en lønnsom videreforedling av skogressursene vil tømmerets verdi kunne mangedobles.

Skognæringen er samtidig en del av en global industri og er påvirket av den teknologiske og internasjonale konjunkturutviklingen. For trelast- og trevareindustrien er konjunkturutviklingen innenfor bygge- og anleggsmarkedet av stor betydning for aktivitetsnivået. Et høyt norsk kostnadsnivå er en utfordring for hele skogindustrien. Skognæringen må derfor ha høy produktivitet, satse på kontinuerlig omstilling, innovasjon og utvikling av nye lønnsomme produkter. Det innebærer også at næringen vil måtte bli stadig mer kunnskapsintensiv. For hele verdikjeden er effektiv transport av tømmer og bearbeidede produkter av avgjørende betydning for næringens lønnsomhet og konkurransekraft.

Treforedlingsindustrien har over lengre tid stått overfor store utfordringer. Mange treforedlingsbedrifter har betydelige markedsutfordringer ved sviktende etterspørsel og overkapasitet innenfor deler av industrien. Papiretterspørselen i Europa er redusert i de senere årene som følge av finanskrisen og lav økonomisk vekst ved at konsumentene i økende grad tar i bruk elektroniske medier. Flere bedrifter har måttet redusere produksjonskapasiteten eller legge ned sin produksjon. Denne typen utfordringer er forhold som myndighetene vanskelig kan gjøre noe med.

Utfordringene i treforedlingsindustrien har medvirket til at situasjonen for skognæringen er vanskelig. Skogbruket i deler av landet kan bli svekket som følge av redusert etterspørsel etter skogsvirke i treforedlingsindustrien. Det er også et avhengighetsforhold mellom trelast- og trevareindustrien og treforedlingsindustrien ved at treforedlingsindustrien er avtaker av biprodukter som sagflis fra trelast- og trevareindustrien.

Regjeringen har fulgt situasjonen i treforedlingsindustrien nært og har hatt en løpende dialog med næringen om utfordringene. Allerede i revidert statsbudsjett for 2012 la regjeringen frem en tilleggsbevilgning på 100 mill. kroner til treforedlingsindustrien, fordelt på 50 mill. kroner over Nærings- og handelsdepartementets budsjett og 50 mill. kroner over Landbruks- og matdepartementets budsjett. Hensikten er å øke forsknings- og utviklingsaktiviteten i treforedlingsindustrien og bedre industriens råstofftilgang.

Regjeringen har også gjennomført flere tiltak på kraft- og klimaområdet som er viktige rammevilkår for treforedlingsindustrien. Regjeringen har blant annet etablert en garantiordning som understøtter inngåelsen av langsiktige kraftavtaler og har under etablering en CO₂-kompensasjonsordning. Regjeringen har gjennomført betydelige tiltak som styrker kraftforsyningen, blant annet utbygging av ny kraftproduksjon ved etableringen av el-sertifikatordningen og styrking av kraftnettet. Regjeringen har gjennom Enova også oppnådd gode resultater ved satsing på energiomlegging og energieffektivisering i industrien. Regjeringen har i 2013 fått på plass en ny ordning under Enova som skal fremme store investeringer i klimateknologi i industrien. Regjeringen satser i tillegg bredt på utvikling av miljøteknologi gjennom Innovasjon Norges miljøteknologiordning.

Skognæringen er en stor transportbruker og næringen er avhengig av effektive transporter av råvarer fra skogen til industrien og fra industrien til hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Store volumer og lav verdi per vektenhet av råvarene, medvirker til at effektive transporter er blant de største utfordringene for verdikjeden. Tiltak som bidrar til mer kostnadseffektiv transport, er derfor viktig for næringens kostnadsmessige konkurransekraft. Fremleggelsen av Nasjonal Transportplan 2014–2023 med en sterkt vekst i de økonomiske rammene vil ha stor betydning for avvikling av mer effektive transporter også for skognæringen. For å styrke konkurransevilkårene for skogindustrien, er det fra april 2013 åpnet for tillatelse av tømmervogntog på inntil 24 meter og inntil 56 tonns totalvekt, herunder opp til 32 tonn på henger.

En livskraftig skogindustri krever at bedriftene lykkes med å identifisere lønnsomme produkter med et tilstrekkelig markedspotensial og som tåler et norsk kostnadsnivå. Regjeringen vektlegger derfor dialog med hele skognæringen om utfordringer og utviklingen fremover.

Som følge av den vanskelige situasjonen for norsk treforedlingsindustri har regjeringen i revidert statsbudsjett for 2013 foreslått nye tiltak for å bidra til omstilling og mer lønnsom virksomhet i hele skogsektoren. Tiltakene har en samlet ramme på 250 mill. kroner fordelt på Nærings- og handelsdepartementets, Landbruks- og matdepartementet og Samferdselsdepartementets budsjett. For å få frem nye, lønnsomme bedrifter har regjeringen i tillegg foreslått å utvide Investinors kapitalbase med 500 mill. kroner til investeringer innenfor skog- og trenæringene.

De foreslåtte tiltakene over Nærings- og handelsdepartementets budsjett har en ramme på 75 mill. kroner og vil styrke bevilgningene til Innovasjon Norge og Norges forskingsråd for nye prosjekter innenfor skognæringen. I alt 40 mill. kroner går til innovasjonstilskudd og tapsavsetninger for innovasjonslån og 10 mill. kroner til nettverks- og innovasjonsaktiviteter i regi av Innovasjon Norge. Det foreslås å styrke rammene til Norges Forskingsråd med 25 mill. kroner til aktuelle FoU-programmer for skogsektoren. Tiltakene over Landbruks- og matdepartementets budsjett har også en ramme på 75 mill. kroner, fordelt på infrastrukturtiltak for å bedre tilgjengeligheten til skogressursene og mer kostnadseffektive virkesleveranser samt utviklingstiltak for økt trebruk. Over Samferdselsdepartementet budsjett foreslås det å bevilge 100 mill. kroner til tiltak for å bedre fremkommeligheten for lange og tunge kjøretøy. Strekninger og områder der tiltakene vil ha størst nytte for tømmertransport og skogindustrien vil bli prioritert. For å bidra til mer kostnadseffektiv transport foreslår regjeringen å øke totalvekten på tømmertransport fra 56 til 60 tonn, og har sendt forslaget på høring.

Regjeringen vil også opprette SKOG22. SKOG22 skal være bredt sammensatt av personer fra hele verdikjeden fra skogforvaltning til industri, i tillegg til forskning og akademia. Strategien skal danne grunnlag for en sterk forsknings- og utviklingsinnsats og demonstrasjonsaktivitet. Dette for å realisere et betydelig verdiskapingspotensial i trevirket som ressurs i overgangen fra oljebasert til biobaserte produkter.