6 Sanksjonsregimer

FNs Sikkerhetsråd kan med folkerettslig bindende virkning vedta sanksjoner mot stater, personer eller enheter. Over de siste tiår har EUs råd vedtatt en rekke restriktive tiltak overfor ulike stater. Norge slutter vanligvis opp om EU-tiltakene. Flere av sanksjons- og tiltaksregimene inneholder bestemmelser om våpenembargo.

For at FN-sanksjoner eller EU-tiltak skal være bindende for private rettssubjekter i Norge må de gjennomføres i norsk rett. Sanksjoner som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd gjennomføres som hovedregel ved forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (sanksjonsloven). EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak som Norge har sluttet opp om kan gjennomføres ved forskrift gitt med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler (tiltaksloven). Visse typer tiltak som er omfattet av FN-sanksjoner og/eller EU-tiltak gjennomføres med hjemmel i annen norsk lovgivning. Blant annet er våpenembargoer dels gjennomført med hjemmel i den alminnelige eksportkontrollovgivningen.

Reiserestriksjoner er dels gjennomført med hjemmel i utlendingsloven og dels ved at EU-land melder listeførte personer inn i SIS (Schengen Information System) som dermed får virkning for Norge som Schengen-land.

En del av EUs tiltak inneholder bestemmelser som utdyper eller supplerer bindende vedtak gjort av FNs sikkerhetsråd. Der Norge slutter opp om slike tiltak, er det gitt forskrifter med hjemmel i både sanksjonsloven og tiltaksloven.

Oversikt over de til enhver tid gjeldende sanksjonsregimer, som inneholder våpenembargo, er gjennomført med hjemmel i sanksjonsloven1[1] og/eller tiltaksloven kan finnes på www.lovdata.no.

De mest sentrale forskriftene omtales nedenfor.

Terrorismetiltak

Følgende terrorismetiltak inneholder våpenembargo:

Sikkerhetsrådets resolusjoner 1267/1333/1390/1455/1617/1677/1735/1988/2083, som gjelder sanksjoner mot Al-Qaida og Taliban, samt personer eller enheter tilknyttet disse er gjennomført i forskrift 22. desember 1999 nr. 1374.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1540 om ikke-spredning av masseødeleggingsvåpen gir veiledning om kontrollstandarder for gjennomføring i staters nasjonale regelverk og praksis. Norge gjennomfører disse tiltakene i hovedsak på grunnlag av eksportkontrollregelverket og straffeloven.

Sanksjoner mot Iran

FNs Sikkerhetsråd vedtok i tiden 2006–2010 fire resolusjoner på grunn av Irans kjernefysiske program. Sammen med EUs restriktive tiltak, som også er gjennomført i norsk rett, utgjør disse det norske sanksjonsregimet mot Iran.

Sikkerhetsrådets resolusjoner bygger på mistanke og sterke indiser i retning av at Iran utvikler kjernefysiske våpen og våpensystemer. Sikkerhetsrådets første resolusjon (1737) fra desember 2006 krevde at Iran suspenderer en rekke spredningssensitive kjernefysiske aktiviteter. Ettersom Iran ikke oppfylte disse kravene, vedtok sikkerhetsrådet to nye resolusjoner (1747 og 1803) som fulgte opp 1737. Den hittil siste FN-resolusjonen (1929) mot Iran ble vedtatt 9. Juni 2010. Resolusjonen omfatter våpenembargo og legger et forsterket press på Irans kjernefysiske- og missilprogrammer. Resolusjon 1929 omfatter også tiltak rettet mot Revolusjonsgarden og det iranske rederiet Islamic Republic of Iran Shipping Lines, samt at den åpner for sanksjoner mot energisektoren.

EU har to parallelle systemer med restriktive tiltak mot Iran. Det første systemet er begrunnet i bekymring for det kjernefysiske programmet og bygger videre på FNs sanksjoner. EU har også innført restriktive tiltak på grunn av iranske myndigheters brudd på menneskerettighetene i etterkant av presidentvalget i 2009. Personer som anses ansvarlige for brudd på menneskerettighetene er listet og vil få eventuelle midler i utlandet tilhørende dem frosset, samt at de ikke får innreisetillatelse til en rekke land. Det samme gjelder personer og selskaper som er involvert eller tilknyttet det kjernefysiske programmet i Iran.

Ovennevnte sanksjoner og tiltak er gjennomført i Norge ved forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran. Den norske forskriften ble sist endret med virkning fra 22. mars 2013 og omfatter bl.a. forbud mot:

• eksport av varer og teknologi som kan bidra til Irans kjernefysiske- eller missilprogram

• eksport av nøkkelutstyr og teknologi til olje-, petrokjemisk- og gassektoren

• import, transport og lagring av iransk olje, petrokjemiske produkter og gass

• å bygge og levere oljetankere til Iran

• å levere enhver form for klassifiseringstjenester til iranske oljetankere og lastefartøyer

• eksport av nøkkelutstyr og utstyr for skipsbygging og vedlikehold av skip

• å stille skip til rådighet for transport eller lagring av iranske olje og petrokjemiske

• transaksjoner over en viss terskelverdi til Iran, med mindre de er uttrykkelig forhåndsgodkjent

• handel med edle metaller

• eksport av telekommunikasjonsutstyr og flerbruksvarer egnet til undertrykking og overvåking

Sanksjoner mot Myanmar

Norge har sluttet opp om EUs restriktive tiltak mot Myanmar. Som følge av den positive utviklingen som har funnet sted med fremme av demokrati og menneskerettigheter, ble store deler av tiltaksregimet mot Myanmar opphevet 14. mai 2012. Nåværende tiltak omfatter forbud mot forsyning av våpen og relatert utstyr (våpenembargo), forbud mot bistand med tilknytning til militære aktiviteter og materiell og forbud mot forsyning av utstyr som kan brukes til intern undertrykking.

Sanksjoner mot Libya

FNs Sikkerhetsråd vedtok 26. februar 2011 resolusjon 1970 som inneholdt målrettede sanksjoner mot det daværende libyske regimet. I senere resolusjoner ble sanksjonene skjerpet. Siden har Sikkerhetsrådet redusert omfanget av sanksjonsregimet.

EU-landene har i en rekke vedtak fulgt opp og utvidet Sikkerhetsrådets etablerte sanksjoner. Norge har sluttet opp om EUs restriktive tiltak.

Ovennevnte sanksjoner og tiltak er gjennomført i Norge ved forskrift om sanksjoner og tiltak mot Libya. Tiltakene omfatter forbud mot forsyning av våpen og relatert utstyr (våpenembargo) og forbud mot forsyning av utstyr som kan brukes til intern undertrykking, samt målrettede tiltak (blant annet reiserestriksjoner og påbud om frys av økonomiske midler). Forskriften ble sist endret 19. desember 2011.

Sanksjoner mot Syria

Norge har sluttet opp om EUs restriktive tiltak mot Syria. Tiltakene omfatter forbud mot forsyning av våpen og relatert utstyr (våpenembargo) og forbud mot forsyning av utstyr som kan brukes til intern undertrykking, samt målrettede tiltak (blant annet reiserestriksjoner og påbud om frys av økonomiske midler).

Ovennevnte tiltak er gjennomført i Norge ved forskrift om særlige tiltak mot Syria.

Reiserestriksjoner meldes inn i SIS (Schengen Information System) av EU og får dermed virkning for Norge som Schengen-land. Norge treffer derfor ikke egne tiltak for å gjennomføre reiserestriksjoner vedtatt av EU.

Utgangspunktet for Syria-forskriften er EUs rådsforordning 36/2012, datert 18. januar 2012, om særlige tiltak mot Syria. Det er siden kommet til en rekke EU-rettsakter om Syria. Disse er inkorporert i den norske forskriften, senest ved forskriftsendring av 27. april 2012.

Sanksjoner mot Hviterussland

Norge har sluttet opp om EUs restriktive tiltak mot Hviterussland. Tiltakene omfatter forbud mot forsyning av våpen og relatert utstyr (våpenembargo) og forbud mot forsyning av utstyr som kan brukes til intern undertrykking, til Hviterussland, samt målrettede tiltak (reiserestriksjoner og påbud om frys av økonomiske midler) mot nærmere angitte myndighetspersoner i Hviterussland.

Forbudet mot forsyning av våpen og relatert utstyr og utstyr som kan brukes til intern undertrykking, samt påbudet om frys av økonomiske midler er gjennomført i Norge ved forskrift om særlige tiltak mot Hviterussland.

Når det gjelder oppfølgning av reiserestriksjoner vedtatt av EU, vil disse i prinsippet meldes inn i SIS (Schengen Information System) av EU, og dermed få virkning for Norge som Schengen-land. Det har derfor ikke vært ansett å være behov for at Norge treffer egne tiltak for å gjennomføre reiserestriksjoner vedtatt av EU.

Den norske forskriften om særlige tiltak mot Hviterussland gjennomfører EUs rådsbeslutning 2010/639 av 25. oktober 2010 med senere endringer. Rådsbeslutning 2010/639 har senere blitt opphevet og erstattet med EUs rådsbeslutning 2012/642 av 15. oktober 2012. Sistnevnte rådsbeslutning medførte imidlertid ingen materielle endringer i EUs tiltaksregime mot Hviterussland og medførte derfor ikke behov for norsk forskriftsendring.

Sanksjoner mot Elfenbenskysten

FNs Sikkerhetsråd innførte ved resolusjonene 1572 (2004) og 1643 (2005) sanksjoner mot Elfenbenskysten. I tillegg har EU innført særskilte tiltak mot Elfenbenskysten, jf. EUs rådsbeslutning 2010/656, som Norge har sluttet opp om. FN-sanksjonene og EU-tiltakene er gjennomført i norsk rett ved forskrift 10. desember 2004 nr. 1617 om sanksjoner og særskilte tiltak mot Elfenbenskysten.

FNs Sikkerhetsråd innførte ved resolusjon 1572 (2004) våpenembargo mot Elfenbenskysten samt reiserestriksjoner og pålegg om frys av midler tilhørende personer som Sikkerhetsrådets sanksjonskomité for Elfenbenskysten har fastslått utgjør en trussel mot forsoningsprosessen i landet. Videre innførte Sikkerhetsrådet ved resolusjon 1643 (2005) et forbud mot handel med rådiamanter fra Elfenbenskysten. FN-sanksjonene har siden blitt forlenget ved en rekke anledninger, senest ved resolusjon 2045 (2012) til 30. april 2013. Sistnevnte resolusjon lempet noe på FNs våpenembargo ved at den ikke lenger omfatter teknisk bistand til sikkerhetsrelaterte og militære aktiviteter og heller ikke omfatter forsyninger av sivile kjøretøy til ivorianske sikkerhetsstyrker.

I tillegg har Norge sluttet opp om EUs særskilte tiltak mot Elfenbenskysten, som utvider våpenembargoen mot landet til også å omfatte utstyr som kan brukes til intern undertrykking, samt utvider listen over fysiske og juridiske personer og enheter som er gjenstand for målrettede tiltak (reiserestriksjoner og påbud om frys av økonomiske midler), jf. EUs rådsbeslutning 2010/656 av 29. oktober 2010 (som senere har vært endret ved en rekke anledninger, senest ved rådsbeslutninger 2012/371 av 10.7.2012). I lys av utviklingen i Elfenbenskysten har EU siden 2011 foretatt en gradvis og omfattende avlistning av personer, senest ved EUs rådsbeslutning 2012/144 av 8.3.2012. Listen over personer omfattet av særskilte EU-tiltak er nå redusert til syv personer. I tillegg kommer åtte personer omfattet av FN-sanksjoner.

FNs og EUs våpenembargo og påbud om frys av midler tilhørende listeførte personer er gjennomført i norsk rett ved forskrift 10. desember 2004 nr. 1617 om sanksjoner og særskilte tiltak mot Elfenbenskysten. Reiserestriksjonene derimot gjennomføres ikke ved forskrift, men ved at UD instruerer UDI om forbudet mot innreise til og transitt gjennom Norge. Når det gjelder oppfølgning av reiserestriksjoner vedtatt av EU, vil disse i prinsippet meldes inn i SIS (Schengen Information System) av EU, og dermed få virkning også for Norge som Schengen-land. Det har derfor ikke vært ansett å være behov for at Norge treffer egne tiltak for å gjennomføre særskilte reiserestriksjoner vedtatt av EU.

FNs Sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Nord-Korea

Med utgangspunkt i FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1718 (2006) og resolusjon 1874 (2009), er det fastsatt en egen forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea for å sikre gjennomføring i nasjonal rett.

Forskriften oppstiller bl.a. forbud mot at norske rettssubjekter og enhver som befinner seg på norsk territorium, leverer våpen eller annet militært materiell, samt flerbruksvarer for masseødeleggelsesvåpen, til Nord-Korea. I tillegg oppstiller forskriften forbud mot eksport av visse luksusvarer, påbud om frysing av formuesgoder som tilhører eller direkte eller indirekte kontrolleres av visse listeførte personer og enheter og forbud mot å stille formuesgoder til rådighet for de nevnte personene eller enhetene. Reiserestriksjoner er gjennomført med hjemmel i utlendingsloven.

Utenriksdepartementet er i en prosess med å endre den norske forskriften i lys av Sikkerhetsrådets resolusjoner 2087 og 2094 (2013), samt EU-tiltak som Norge har sluttet opp om.