1 Stortingsmelding om naturmangfold – begrunnelse, hovedinnhold og begrepsbruk

1.1 Hvorfor en handlingsplan for naturmangfold?

Naturmangfoldet gir grunnlaget for menneskenes liv på jorda. Å bevare og sikre bærekraftig bruk av naturlige økosystemer på slik måte at de framstår som velfungerende, er nødvendig for menneskets framtid. Videre er det viktig for å forebygge fattigdom og alvorlige effekter av klimaendringer, både på kort og lang sikt. Denne stortingsmeldingen omhandler i første rekke utfordringer knyttet til norsk natur. I noen grad omtales også Norges positive bidrag til ivaretakelse av, eller negative påvirkning på, natur i andre land. Stortingsmeldingen følger opp både nasjonale og internasjonale mål for naturmangfold.

Velfungerende økosystemer er en forutsetning for vekst og velferd i alle samfunn. Økosystemene på land og i havet har en naturlig produksjon som det kan høstes mat fra, og naturen gir grunnlag for menneskenes egen produksjon av mat. Naturen renser vannet og lufta, produserer oksygen, sikrer pollinering av planter, resirkulerer næringsstoffer, binder jordsmonnet, lagrer karbon, beskytter mot erosjon og er viktig for overvannshåndtering og flomdemping. Maten vi spiser; korn, kjøtt, fisk, grønnsaker og frukt, har sin opprinnelse fra naturen og produseres i både naturlige og modifiserte økosystemer. Skogen gir oss ved, byggematerialer, drivstoff og ly, og trevirke er et viktig råstoff som inngår i mange produkter. Tusenvis av dagens medisiner kommer opprinnelig fra ville planter.

Vi omtaler det naturen gir oss mennesker som økosystemtjenester. Velfungerende økosystemer er nødvendig for at naturen fortsatt skal gi oss disse tjenestene. I tillegg til den betydning naturen har for mennesket, har naturen og dets mangfold også en egenverdi.

Selv om Norges mangfold av arter og naturtyper ikke er blant de største i global målestokk, har Norge en kombinasjon av særtrekk som gjør naturen vår unik. Blant disse er nordlig beliggenhet, variasjon i daglengde, en langstrakt kyst, påvirkning fra varme havområder og en vekslende topografi. Spennet i naturgitte forutsetninger fra sør til nord og fra lavland til høyfjell er stort, og samlet sett har norsk natur en betydelig variasjon i geologi, landskap, naturtyper og plante- og dyreliv. En rekke arter er i Norge ved yttergrensen av sitt utbredelsesområde mot nord. Som følge av klimaendringer ventes utbredelsesområdene for enkelte arter å ekspandere ytterligere nordover og mot høyereliggende områder. Allerede i dag ser man eksempler på slike endringer i utbredelsesområde. Tregrensen kryper stadig høyere, og makrell og blåskjellkolonier er nå å finne i havet ved Svalbard.

Globalt har man aldri før i menneskets historie endret og påvirket naturen så mye som de siste tiårene.1 Økt forbruk av naturressurser har gitt rom for større matproduksjon og høyere levestandard for mange. Samtidig medfører den økte bruken av arealer og naturressurser et betydelig press på naturen og økosystemene. Dette har de siste tiårene ført til et omfattende tap av naturmangfold og forringelse av mange økosystemer som er viktige for oss. Dette må ikke forveksles med naturlige svingninger i økosystemene, som alltid vil finnes.

Biomangfoldkonvensjonens perioderapport Global Biodiversity Outlook 4 (2014) fremhever at «business as usual» hva angår atferd, konsum, produksjon og økonomiske insentiver ikke er forenlig med en verden der økosystemene er i stand til å møte menneskenes framtidige behov.

Klimaendringene gjør situasjonen enda mer krevende. Uten betydelige reduksjoner i globale utslipp kan endringene i verdens økosystemer bli svært store og føre til vidtrekkende og uforutsigbare samfunnsmessige konsekvenser. Klimaendringene rammer naturen ulikt, avhengig av hvor robust den er i utgangspunktet. For en rekke arter øker behovet for å kunne spre seg til nye habitater i takt med klimaendringene. Samtidig bidrar forstyrrelser og inngrep, både globalt og nasjonalt, til en oppstykking av naturen som vanskeliggjør slik spredning. Det økte karbondioksidnivået i atmosfæren fører også til havforsuring.

På den ene side kan klimaendringer medføre tap av naturmangfold, og på den andre side kan velfungerende økosystemer bidra til klimaregulering. Mekanismer som er sentrale i så måte er karbonlagring og regulering av drivhusgasser som metan og lystgass, regulering av solstråling og albedo-effekten (hvor mye av innstrålt solenergi som reflekteres), samt reduksjon av klimastress gjennom lokal klimaregulering.

Situasjonen for naturmangfoldet i Norge er på mange områder mer positiv enn den globale situasjonen. Dette skyldes dels lav befolkningstetthet, men også høy bevissthet og kunnskap om miljø og biologisk mangfold, og etablerte virkemidler som bidrar til å ivareta norsk natur. En viktig del av regjeringens naturmangfoldpolitikk er derfor å opprettholde virkemiddelbruk som allerede bidrar til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. Samtidig har vi også utfordringer knyttet til å ta vare på våre økosystemer. Arealbruk og arealinngrep samt klimaendringer og havforsuring er blant de viktigste påvirkningsfaktorene.

Utviklingen er imidlertid ikke bare negativ. På flere områder har det skjedd en positiv utvikling i faktorer som påvirker naturen. Noen eksempler er lavere utslipp av langtransporterte luftforurensninger og nitrogenoksider, og en reduksjon i de samlede utslipp av de alvorligste kjente miljøgiftene. Samtidig er det kommet til nye utfordringer, for eksempel er nye miljøgifter i produkter en økende kilde til utslipp. En positiv utvikling har det også vært i blant annet forvaltningen av fiskeriene. Målrettede forvaltningstiltak har vært en viktig årsak til at flere av de kommersielle fiskeslagene som var på rødlista i 2006 og 2010 nå har fått bedre status eller er ute av rødlista. Norsk rødliste for arter 2015 viser at 48 prosent av de truede artene lever i skog, men at det har vært en reell nedgang i andel truede arter i skog. Dette skyldes blant annet mer kunnskap om artene, og en økning i mengden død ved.

Hensynet til naturmangfold er tema for denne meldingen. Samtidig må hensynet til naturmangfold i mange beslutninger avveies mot andre viktige samfunnshensyn. En sentral del av politikken handler om å foreta slike krevende avveininger mellom ulike hensyn. Regjeringen vil med sin naturmangfoldpolitikk sørge for at den samlede forvaltningen av naturmangfoldet er bærekraftig på lang sikt.

Regjeringen arbeider for tiden med en melding til Stortinget om Svalbard. Svalbardmeldingene er helhetlige i den forstand at de tar for seg alle sider ved svalbardpolitikken og vurderer disse opp mot hovedmålene. De overordnede målene for svalbardpolitikken har ligget fast i lang tid og er: En konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevet, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. En gjennomgang av miljøvernet sett i sammenheng med klimaendringer og andre utviklingstrekk av betydning for svalbardpolitikken vil inngå i meldingen. I meldingen om naturmangfold her, er omtalen knyttet til Svalbard spesifikt rettet mot ivaretakelse av naturmangfold innenfor rammen av gjeldende svalbardpolitikk.

FN-konvensjonen om biologisk mangfold (biomangfoldkonvensjonen, Convention on Biological Diversity, CBD) trådte i kraft for Norge 29. desember 1993. Konvensjonens formål er bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av dets komponenter og en rettferdig fordeling av gevinster fra bruk av genressurser. En sentral forpliktelse etter konvensjonen (art. 6) er at partslandene skal utvikle eller tilpasse «nasjonale strategier, planer eller programmer for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold» og sørge for sektorintegrering av dette arbeidet. I 2010 ble det vedtatt en ny strategisk plan 2011–2020 med en visjon, et hovedmål og 20 mer konkrete mål, de såkalte Aichi-målene.2 Målene er ikke rettslig bindende, men partsmøtevedtaket som forankrer den strategiske planen, understreker viktigheten av at partene oppdaterer sine nasjonale strategier og handlingsplaner i tråd med målene i planen.

I tillegg er en rekke andre internasjonale konvensjoner på naturmangfoldområdet, og også på klimaområdet, relevante for denne handlingsplanen.

I 2011 vedtok EU-kommisjonen en ny strategi for å stoppe tapet av biologisk mangfold og forbedre tilstanden til Europas arter, leveområder, økosystemer og deres tjenester. Strategien er samtidig EUs bidrag til å avverge globalt tap av biologisk mangfold. Strategien er senere innlemmet i EUs miljøhandlingsprogram mot 2020, som ble vedtatt i 2014.3 EUs strategi er ikke en del av EØS-avtalen. Fra norsk side følges likevel EUs arbeid tett.

Internasjonale mål og forpliktelser gjenspeiles i regjeringens nasjonale mål for naturmangfold. Målene er blant annet basert på Aichi-målene. De nasjonale målene, slik disse fremgår av Prop. 1 S (2014–2015) for Klima- og miljødepartementet, er:

• Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester.

• Ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres.

• Et representativt utvalg av norsk natur skal bevares for kommende generasjoner.

For polarområdene gjelder egne mål, som til dels er strengere enn de nasjonale målene for naturmangfold.4

Det andre målet gjelder stedegne arter og ikke fremmede arter. For rovvilt gjelder egne bestandsmål vedtatt av Stortinget, jf. Representantforslag 163 S (2010–2011) (rovviltforliket av 2011) og forskrift om forvaltning av rovvilt.

Verdien av økosystemtjenester for oss mennesker var i lang tid lite vektlagt, i Norge så vel som internasjonalt. Først da FN la fram sin globale økosystemstudie (Milennium Ecosystem Assessment) i 2005, ble økosystemtjenester og deres betydning for alvor satt på dagsorden internasjonalt. Studien ble fulgt opp med blant annet prosjektet The Economics of Ecosystems and Biodiversity, som viser den økonomiske betydningen av naturen. I Norge er økosystemtjenester og deres verdi behandlet i NOU 2013: 10 Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. Rapporten inneholder anbefalinger på en rekke områder, herunder kunnskap, økonomiske virkemidler, samt kvalitative, kvantitative og økonomiske verdsettingsmetoder. Noen av regjeringens forslag i denne meldingen følger opp anbefalinger i NOU 2013: 10. NOU-en favner imidlertid bredt, og den er også fulgt opp i andre prosesser, som Grønn skattekommisjon.

Naturmangfoldloven og underliggende regelverk er et sentralt virkemiddel for å oppnå regjeringens målsetninger på området. I tillegg har man i flere sektorer egne lover med underliggende regelverk som også har hjemler som bidrar til å ivareta hensynet til naturens mangfold.

Naturmangfoldloven skal ligge fast, men erfaringene med praktiseringen er gjennomgått. Erfaringsinnhentingen viser blant annet at det fortsatt er behov for å forbedre kunnskapsgrunnlaget og tilgjengeliggjøringen av dette, og for å klargjøre prinsipper for virkemiddelbruken, særlig av prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Dette er nærmere omtalt i kapitlene 5.2, 6.2 og 6.3.

Regjeringen vil understreke at en kunnskapsbasert forvaltning er en av grunnsteinene i naturmangfoldloven. God kunnskap er nødvendig som grunnlag for god forvaltning og valg av tiltak for å nå nasjonale og internasjonale mål for naturmangfold.

Også internasjonalt regelverk og samarbeid på ulike områder vil ha betydning for måloppnåelsen. Eksempler på dette er EØS-avtalen og WTO-avtalen med underliggende avtaler og forpliktelser, som setter standard og som vil ha betydning for det handlingsrommet man har nasjonalt. Det er ikke noe hierarki mellom avtaleverk for handel og internasjonale avtaler som gjelder miljø. På mange områder deltar Norge aktivt for å bidra til et internasjonalt regelverk som tar hensyn til natur og miljø, samt sektorinteresser.

1.2 Hovedinnhold

Denne meldingen inneholder regjeringens politikk for naturmangfold. Meldingen er også Norges oppfølging av det internasjonale målet under FN-konvensjonen om biologisk mangfold (biomangfoldkonvensjonen) om at alle land skal oppdatere sin nasjonale strategi og handlingsplan for bærekraftig bruk og vern av mangfoldet innen utgangen av 2015.

Kap. 1 redegjør for bakgrunnen for meldingen. Det vises til den globale og nasjonale utviklingen for naturmangfold, internasjonale og nasjonale mål, og begrunnelsen for å ta vare på naturmangfold.

Kap. 2 redegjør for hvordan det står til i de norske økosystemene og hvilke verdier økosystemene representerer gjennom de goder og tjenester de gir oss.

Kap. 3 har en mer inngående beskrivelse av de 20 internasjonale målene under biomangfoldkonvensjonen som ble vedtatt av partslandene i 2010, og av hva Norge så langt har gjort for å nå målene, samt status for måloppnåelsen.

Kap. 4 beskriver globale drivkrefter som påvirker naturmangfoldet i verden, og hvilken betydning Norges politikk og norsk aktivitet har i denne sammenhengen.

Kjernen i regjeringens politikk for naturmangfoldet i Norge omtales i kapitlene 5, 6, 7, 8 og 9.

Regjeringens forslag til virkemiddelbruk for bærekraftig bruk og vern er nedfelt i kapitlene 5, 6 og 7. Kap. 5 handler om bærekraftig bruk og politikk for god tilstand i økosystemene, kap. 6 handler om særskilte tiltak for truet natur, mens kap. 7 handler om bevaring av et representativt utvalg av norsk natur. I hvert av disse kapitlene trekker regjeringen først opp noen hovedprinsipper og mål for virkemiddelvalg, for deretter å konkretisere og differensiere virkemiddelbruken for de enkelte hovedøkosystemene hav og kyst, elver og innsjøer, våtmark, skog, kulturlandskap og åpent lavland, fjell og polare økosystemer. I kap. 5 er det tatt inn et eget punkt om forvaltningsplanen for Norskehavet.

Regjeringen holder fast ved utgangspunktet om at vi skal ha en kunnskapsbasert forvaltning. Kap. 8 drøfter derfor kunnskapsbehovet og forslag for videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget.

Kommunene er helt sentrale aktører og samarbeidspartnere i arbeidet med å ta vare på norsk natur, både gjennom sin rolle som arealforvalter etter plan- og bygningsloven og som interessehaver når det gjelder verdiskaping basert på naturverdier. Kap. 9 tar derfor særlig for seg kommunenes arbeid med naturmangfold. Naturmangfold i byer og tettsteder gis også en egen omtale her.

Kap. 10 omhandler administrative og økonomiske konsekvenser. Tiltakene i handlingsplanen er forsøkt innrettet med sikte på måloppnåelse i 2020. Noen mål vil imidlertid først kunne nås over lengre tid.

1.3 Arbeidet med meldingen

Som ledd i arbeidet med stortingsmeldingen er det gått ut invitasjon om innspill til en lang rekke frivillige organisasjoner, særlig miljøorganisasjoner, samt kunnskapsinstitusjoner, næringsorganisasjoner og andre næringsaktører. I løpet av mars og april 2015 er det avholdt tre innspillsmøter, ett med organisasjoner, ett med kunnskapsinstitusjoner og ett med næringslivet. Følgende har bidratt med innspill, enten skriftlig eller i møter: Norges miljø- og biovitenskapelige universitet ved Institutt for naturforvaltning, Norsk institutt for bioøkonomi, Norsk institutt for naturforskning, Havforskningsinstituttet, Naturhistorisk museum, Natur og ungdom, Naturvernforbundet, SABIMA, WWF-Norge, Miljøagentene, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norsk Ornitologisk Forening, Utmarkskommunenes Sammenslutning, Norske Lakseelver, NORSKOG, Norges Skogeierforbund, Norsk bergindustri, Energi Norge, Standard Norge, Det norske hageselskap og Østmarkas venner.

Klima- og miljødepartementet og Sametinget har hatt kontakt i løpet av arbeidet med stortingsmeldingen. Utgangspunktet har vært at det overordnede målet med meldingen er å sikre vern og bærekraftig bruk på en slik måte at naturmangfoldet bevares og økosystemtjenestene holdes ved like, også i langsiktig perspektiv. En slik forvaltning av naturen vil komme også samisk bruk av natur til gode. Det er Sametinget og regjeringens vurdering at meldingen ikke inneholder forslag til nye tiltak som vil påvirke samiske interesser direkte. Når meldingen skal følges opp med konkret virkemiddelbruk, vil de vanlige konsultasjonsprosedyrene gjelde, for eksempel for områdevern etter naturmangfoldloven.

1.4 Begrepsbruk

Biomangfoldkonvensjonen bruker begrepet biologisk mangfold. Det omfatter mangfoldet av økosystemer, arter og genetisk mangfold innen artene, samt de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene. I norsk naturforvaltning er det etterhvert blitt vanlig å bruke begrepet naturmangfold, i tråd med begrepsbruken i naturmangfoldloven. Begrepet er bredere enn biologisk mangfold, da det også omfatter geologisk og landskapsmessig mangfold. Det geologiske og landskapsmessige mangfoldet er med på å gi grunnlaget for den levende naturen, og det biologiske mangfoldet er med på å forme landskapet. Det er derfor nær sammenheng mellom biologisk, geologisk og landskapsmessig mangfold.

Denne meldingen er en norsk handlingsplan for naturmangfold, slik dette begrepet er definert i naturmangfoldloven. I denne meldingen brukes derfor begrepet naturmangfold når det vises til alle delene av dette begrepet. Begrepet biologisk mangfold brukes når det spesifikt er dette som er omtalt, og når det er gjort vurderinger av norsk oppnåelse av Aichi-målene under biomangfoldkonvensjonen.

Figuren viser hva naturmangfold betyr. Det omfatter genetisk mangfold, artsmangfold, naturtypemangfold, landskapsmangfold og geologisk mangfold. Genetisk mangfold, artsmangfold og naturtypemangfold sammen kalles også for biologisk mangfold.

Kilde: Illustrasjon: Nyhetsgrafikk

Figuren viser hovedøkosystemene. Dette er hav og kyst, elver og innsjøer, våtmark, skog, kulturlandskap og åpent lavland, fjell og polare økosystemer. I tillegg viser figuren natur i byer og tettsteder

Kilde: Illustrasjon: Nyhetsgrafikk

Kilde: Illustrasjon: Nyhetsgrafikk

1.5 Biomangfoldkonvensjonen – ny strategisk plan

På det 10. partsmøtet under biomangfoldkonvensjonen, i Nagoya (i Aichi-provinsen i Japan) i 2010, ble det vedtatt en ny strategisk plan 2011–2020 (vedlegg til COP 10-vedtak X2) med en visjon, et hovedmål og 20 mer konkrete mål, de såkalte Aichi-målene. Formålet med planen er å fremme en effektiv gjennomføring av konvensjonen gjennom en felles visjon, oppdrag og strategiske mål («to promote effective implementation of the Convention through a strategic approach, comprising a shared vision, a mission, and strategic goals and targets.», jf. planens pkt. 1). Partsmøtevedtaket som forankrer den strategiske planen understreker betydningen av at partene oppdaterer sine nasjonale strategier og handlingsplaner i tråd med målene i planen. Partenes rapportering under konvensjonen gjøres dessuten med utgangspunkt i målene i den strategiske planen. Aichi-målene er ikke rettslig bindende, jf. omtalen av den strategiske plans folkerettslige status i boks 1.1.

Vedtaket om den strategiske planen var resultatet av forhandlinger basert på en global kunnskapsvurdering (Global Biodiversity Outlook 3). Norge har hatt en viktig rolle i utformingen av målene, blant annet gjennom Trondheimskonferansen om biologisk mangfold i 2010 og på selve partsmøtet. Planen og målene er forhandlet tekst vedtatt av partene. Planen er også forankret i vedtak fra FNs generalforsamling.5

Planens visjon og hovedmål lyder slik:

Visjon for 2050:

I 2050 er biologisk mangfold verdsatt, bevart, restaurert og brukt på en fornuftig måte slik at økosystemtjenester opprettholder en sunn planet og gir livsviktige goder til alle mennesker.

Hovedmål for 2020:

Effektiv og umiddelbar handling for å stanse tapet av biologisk mangfold for å sikre at økosystemene i 2020 er robuste og leverer livsviktige økosystemtjenester til folk, og dermed bevarer klodens livsvariasjon og bidrar til menneskelig utvikling, velferd og til bekjempelse av fattigdom.

Om Aichi-målenes karakter sies det i vedtaket mer spesifikt at de på den ene siden danner grunnlag for måloppnåelse på globalt nivå, samtidig som de er et fleksibelt rammeverk for å etablere egne nasjonale og regionale mål. Nasjonale hensyn og behov kan trekkes inn, samtidig som det skal tas høyde for at det nasjonale arbeidet skal bidra til å nå de globale målene. Landene behøver ikke nødvendigvis å sette nasjonale mål for hvert eneste Aichi-mål, og noen av de konkrete globale tiltaksgrensene kan allerede være oppnådd i noen land. En analyse av målenes betydning for Norge og måloppnåelsen så langt følger under kap. 3.1.2.

Den overordnede visjonen i strategien har et perspektiv mot 2050, mens hovedmålet og Aichi-målene er rettet mot oppnåelse i 2020. I tråd med tidsfristene i Aichi-målene, er tiltakene i stortingsmeldingen forsøkt innrettet med sikte på måloppnåelse i 2020. Noen mål vil imidlertid først kunne nås over lengre tid. Der det er tilfelle, går det fram av meldingen.

Forpliktelsene etter konvensjonen gjelder i områder der partene har jurisdiksjon. For Norge vil det si landområdet, territorialfarvannet og den økonomiske sonen. Dette omfatter også Svalbard med fiskevernsonen og Jan Mayen med fiskerisonen. Dette legges til grunn for handlingsplanen, og den omfatter derfor alle disse områdene.

Sektorintegrering av nasjonale strategier for å ta vare på naturmangfold er et viktig prinsipp i biomangfoldkonvensjonen.6 I Norge er ansvaret for å begrense og overvåke miljøpåvirkninger fra egen sektor, samt dokumentere effekter av gjennomførte tiltak, godt etablert. Denne handlingsplanen legger dette ansvaret til grunn.

De 20 Aichi-målene er i biomangfoldkonvensjonens strategiske plan fordelt på følgende hovedtemaer:

• A. Ta tak i underliggende årsaker til tap av biologisk mangfold ved å integrere hensynet til biologisk mangfold i offentlig styring og i samfunnet for øvrig.

• B. Redusere direkte påvirkninger på biologisk mangfold og fremme bærekraftig bruk.

• C. Forbedre statusen til biologisk mangfold ved å beskytte økosystemer, arter og genetisk mangfold.

• D. Styrke godene fra biologisk mangfold og økosystemtjenester til alle.

• E. Styrke gjennomføringen gjennom planlegging basert på medvirkning, kunnskapsforvaltning og oppbygning av kapasitet.

1.6 Andre relevante konvensjoner og internasjonale mål av betydning for naturmangfoldet

I tillegg til FN-konvensjonen om biologisk mangfold, er det en rekke andre relevante konvensjoner og avtaler som er av betydning når det gjelder bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. Dette gjelder blant annet Bernkonvensjonen, Bonnkonvensjonen, Ramsarkonvensjonen, CITES, Havrettskonvensjonen, OSPAR, landskapskonvensjonen og verdensarvkonvensjonen. Når det gjelder EUs direktiver, er naturverndirektivene unntatt fra EØS-avtalen. EUs rammedirektiv for vann (vanndirektivet) er derimot implementert i Norge. De nevnte konvensjonenes og vanndirektivets formål framgår av tabell 1.3. Også konvensjoner på klimaområdet er relevante, herunder FNs klimakonvensjon.

1.7 Sammenhengen mellom internasjonale og nasjonale mål

Konkretiseringsgraden varierer mellom Aichi-målene. Mange av målene er rettet mot å redusere negative påvirkninger på det biologiske mangfoldet, og styrke positive påvirkninger. I norsk perspektiv må dette relateres til tilstanden i økosystemene. Der hvor tilstanden er god, er det ikke nødvendig med ytterligere tiltak. Der hvor tilstanden ikke er tilfredsstillende, bør ytterligere tiltak settes inn. Arbeidet med å opprettholde og jobbe for god tilstand inngår i det første nasjonale målet for naturmangfold, om at «økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester» (se kap. 5.1). Aichi-målene setter ikke klare rammer for hva som kreves av et økosystem for at det skal betegnes som robust og kunne levere økosystemtjenester.

Videre er flere Aichi-mål rettet mot at arter og naturtyper ikke skal utryddes og at negativ utvikling skal snus. Også Norge har truede arter og truede naturtyper. Dette reflekteres i det andre nasjonale målet om naturmangfold, om at «ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres» (se kap. 6.1).

Aichi-mål 11 handler spesifikt om å ta vare på et representativt utvalg av natur. Et slikt mål har Norge hatt som nasjonalt mål i mange år, og det finnes nå som det tredje nasjonale målet, om at «et representativt utvalg av norsk natur skal bevares for kommende generasjoner» (se kap. 7.1).

I tillegg til de nasjonale målene for naturmangfold, er en rekke nasjonale mål for de ulike sektorene av betydning for bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.

Denne meldingen tar utgangspunkt i de nasjonale målene for naturmangfold under omtalen av tiltak og virkemidler. I tillegg til de tre målene, omtales kunnskap og kunnskapsformidling i et eget kapittel (se kap. 8). Kunnskap er et nødvendig grunnlag for måloppnåelse, og et eget Aichi-mål er viet til kunnskap (mål 19). Det globale aspektet av Aichi-målene dekkes ikke av de nasjonale målene for naturmangfold, men behandles i denne meldingen i kap. 4.

I tabell 1.4 er det tatt inn en sammenstilling av de nasjonale målene og de Aichi-mål de relaterer seg til.

Utfordringene globalt og nasjonalt er forskjellige. Den norske politikken for bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet må være tilpasset de nasjonale utfordringene. I kap. 3 i meldingen redegjøres det for hva Aichi-målene betyr konkret for Norge.