8 Bedre kunnskap om naturmangfold

8.1 Hvorfor er kunnskap viktig?

Forvaltningen av natur skal være kunnskapsbasert. En kunnskapsbasert naturforvaltning er framhevet som sentralt i St.meld. nr. 42 (2000–2001) og er en av grunnsteinene i naturmangfoldloven (jf. § 8). God kunnskap er nødvendig for å oppfylle den retten Grunnloven § 112 gir enhver til et sunt, produktivt og mangfoldig miljø nå og i framtiden, og til kunnskap for å ivareta denne retten. Miljøinformasjonsloven (lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet) pålegger både myndigheter og virksomheter å ha kunnskap om miljøforhold. Myndighetene skal gjøre den allment tilgjengelig, og både myndigheter og virksomheter skal gi den miljøinformasjon de har til alle som ber om det, med mindre informasjonen kan unntas etter loven. God kunnskap er nødvendig som grunnlag for god forvaltning og valg av tiltak for å nå nasjonale mål for naturmangfold. Aichi-mål 19 sier at vi innen 2020 skal ha bedre kunnskap, vitenskapelig grunnlag og teknologi knyttet til biologisk mangfold, dets verdier, funksjon, status og utviklingstrender, samt bedre kunnskap om konsekvensene ved tap av biologisk mangfold. Internasjonalt legges det stor vekt på å styrke grensesnittet mellom forskning og forvaltning. Videre skal kunnskapen deles bredt og brukes.

Forvaltningen trenger ulike typer kunnskap. Vi trenger stedfestet informasjon om natur fra kartlegging og fjernmåling. For å si noe om utvikling i tilstanden i naturen og årsaker til endringer, trenger vi overvåking. Vi trenger også kunnskap om artene (taksonomi), deres slektskapsforhold (systematikk) og økologi. Kunnskap om samspillet i naturen er viktig for forvaltningen. Denne og annen økologisk kunnskap får vi fra forskning. I tillegg til kunnskap fra forskningsprosjekter, utarbeides det en rekke synteser, risikovurderinger, scenarier og tverrfaglige vurderinger som også gir samfunnet viktig kunnskap som grunnlag for forvaltning.

Det skjer store og hyppige endringer i samfunnet som påvirker naturmangfoldet, herunder endringer i økonomiske forhold. Samfunnsvitenskapelig og økonomisk kunnskap er derfor sentrale byggesteiner sammen med naturvitenskapelig kunnskap.

Et godt og felles kunnskapsgrunnlag virker samlende og gir mer effektive beslutningsprosesser. De ulike typene kunnskap gis bredere omtale nedenfor.

Gode beslutninger som ivaretar natur forutsetter at god, tilstrekkelig og tverrfaglig kunnskap er tilgjengelig for beslutningstakere og allmennheten, og at kunnskapen brukes. Det er naturforvaltningens ansvar å bidra til å sikre at nødvendig kunnskap foreligger, og at prioriteringer for kunnskapsinnhentingen er basert på en tverrfaglig analyse av hvor kunnskapsbehovet er størst.

8.2 Naturkartlegging og etablering av et økologisk grunnkart

Arealinngrep og arealendringer som medfører ødeleggelse og oppstykking av arters leveområder er den største trusselen mot naturmangfoldet. Stedfestet informasjon om arter, naturtyper og landskap er en forutsetning for å kunne ta hensyn til denne naturen. Stedfestet informasjon får vi fra konvensjonell kartlegging av naturmangfold og fjernmåling. Det finnes en rekke kartleggingsprogrammer som innhenter slike data.

God og oppdatert kunnskap om natur er avgjørende for å sikre god planlegging og gode og helhetlige løsninger for både store og små prosjekter og tiltak. Dersom slik kunnskap foreligger tidlig i prosessen, vil det bli langt enklere å ta hensyn til viktige naturverdier. Et godt kunnskapsgrunnlag kan derfor virke konfliktdempende. God kunnskap gir videre bedre forutsigbarhet og mer effektive beslutningsprosesser ved at det blir mindre behov for tidkrevende og supplerende kunnskapsinnhenting. Dette vil gjelde for eksempel planprosesser, samferdselsprosjekter og energiprosjekter.

Til tross for at det har vært satset på å bygge opp kunnskapsgrunnlaget om utbredelsen av naturtyper og arter de senere år, er det fortsatt store kunnskapshull. Stortinget behandlet den 3. februar 2015 Dok. 8:89 S (2013–2014) om tiltak for en kunnskapsbasert forvaltning av norsk natur. Energi- og miljøkomitéen pekte på at det er et behov for å øke kunnskapen om forekomsten av arter, naturtyper og økosystemer. Komitéens flertall imøteså at denne stortingsmeldingen skulle inneholde en konkret beskrivelse av utarbeidelsen av et økologisk grunnkart for Norge, jf. Innst. 144 S (2014–2015).

Miljødirektoratet er i gang med å ta i bruk Natur i Norge i naturkartlegging, og har i samarbeid med Artsdatabanken satt i gang arbeidet med å utarbeide nødvendige veiledere og teknisk infrastruktur. Regjeringen vil arbeide videre med å etablere et økologisk grunnkart for Norge, i tråd med komitéens innstilling.

Med det økologiske grunnkartet menes kartfestet økologisk miljøinformasjon. Et økologisk grunnkart er ikke ett spesifikt kart, men en samling kartlag som gir kunnskap om hvor naturtyper og arter forekommer i landet, og kartlag over miljøvariabler som sier noe om forutsetninger for at naturtyper og arter kan finnes på gitte steder i landet. Eksempler på kartleggingsdata er natur i verneområder, data fra Naturbase, Artsdata i Artskart og kart over arealressurser. Noen av de kartlagte områdene vil det være knyttet spesielle juridiske virkemidler til. Eksempler på miljøvariabler er data om berggrunn, vannmetning, havvannets saltinnhold og terrengvariasjon.

Miljødirektoratets Naturbase er en viktig kilde til kartlagt og stedfestet informasjonen om naturtyper i dag, mens Artsdatabankens Artskart har stedfestet informasjonen om arter. Det pågår et arbeid med å kvalitetssikre eksisterende data i Naturbase. I framtiden vil Artsdatabanken få en viktig rolle som leverandør/koordinator av stedfestet informasjon om naturtyper typifisert gjennom systemet Natur i Norge. Naturtypekartlegging i områder som er mangelfullt kartlagt i dag, vil bli prioritert i regjeringens arbeid med det økologiske grunnkart. Også områder som har vært mangelfullt kartlagt tidligere, vil omfattes av satsingen.

Kartlag knyttet til miljøvariabler finnes i dag tilgjengelig hos forskjellige institusjoner gjennom det offentlige kartgrunnlaget. Noen av disse er modellert, mens andre er basert på resultater fra kartlegging i felt. Noen kartlag kan brukes direkte som landsdekkende datasett for miljøvariasjon. Andre vil måtte videreutvikles eller oppdateres for å kunne brukes i denne sammenhengen. Regjeringen vil gjennom samarbeid og utvikling av slike datasett, sørge for at det på sikt foreligger et godt grunnlag for analyser og modellering av norsk natur. Heldekkende kart med økologiske gradienter vil være ressursbesparende, blant annet ved å øke muligheten til mer presise prioriteringer i den videre kartleggingen av norsk natur.

Regjeringen mener at det er et behov for videreføring av kartlegging av arter og deres leveområder, naturtyper, landskapstyper og økosystemtjenester i Norge. For arealforvaltningen er det viktig å særlig prioritere kartlegging av naturverdier som det trengs kunnskap om i de daglige beslutninger som skal tas om arealbruk og andre påvirkningsfaktorer. Regjeringen vil på denne bakgrunn særlig prioritere å styrke kartlegging av naturtyper som enten er truet, viktige for mange arter, dekker sentrale økosystemfunksjoner, eller er spesielt dårlig kartlagt. Videre vil områder der kartleggingen gir stor samfunnsnytte, herunder områder med stor aktivitet og stort utbyggingspress, både på land og i sjø, og områder der klimaendringene forventes å føre til raske endringer, bli prioritert. Natur i Norge skal utgjøre kjernen i offentlig naturkartlegging, i tråd med Stortingets vedtak om dette (se boks 8.3).Som en del av dette arbeidet vil regjeringen vurdere behovet for å supplere naturtypeinndelingen for norske sjøområder slik at den blir mer dekkende for arktiske marine naturtyper, inkludert naturtyper knyttet til isfylte farvann.

En større satsing på økologisk grunnkart forutsetter etablering av tilstrekkelig infrastruktur, organisering og koordinering av samarbeid mellom flere viktige aktører som har roller og aktiviteter knyttet til produksjon av relevante kartlag (for eksempel Norges geologiske undersøkelse, Statens kartverk og Meteorologisk institutt). Artsdatabanken har etablert god kompetanse innen denne type koordinering gjennom arbeidet med rødlister, artsdataflyt og utvikling av Natur i Norge.

Regjeringen vil:

• Videreføre pågående naturkartlegging av norsk natur fram mot 2020.

• Videreføre kartleggingen av havbunnen gjennom MAREANO-programmet.

• Integrere eksisterende data fra ulike sektorer om sentrale miljøvariabler i det økologiske grunnkartet.

• Videreutvikle og forbedre kartdatabaser med data om naturmangfold.

• Videreføre arbeidet med å kartlegge og identifisere særlig verdifulle og sårbare marine områder og kartlegging av eldre skog der vern er aktuelt.

8.3 Overvåking

Naturen er i stadig endring. Noen av endringene skyldes menneskelig påvirkning. Vi trenger kunnskap om hvordan tilstanden i naturen utvikler seg over tid og hva som er årsaken til endringene. Slik kunnskap får vi fra overvåking, enten fra feltundersøkelser eller satellittdata, og fra forskning basert på slike overvåkingsdata. Overvåkingen gir oss lange tidsserier. Tidsseriene trenger gjerne også følgeforskning, som gir oss kunnskap om sammenhenger i naturen og årsaker til endringer. For å få kunnskap om tilstand og utvikling i økosystemene, er det behov for overvåking av et representativt utvalgt av viktige indikatorer fra de ulike økosystemene, samt data fra referanseområder. For å få kunnskap om påvirkninger, og sammenhenger mellom påvirkning og tilstand, er det også behov for overvåking av viktige påvirkningsfaktorer, som for eksempel arealbruk (se boks 8.5).

Det pågår en rekke overvåkingsprogrammer som gir oss kunnskap om utviklingen i norske økosystemer, både i regi av sektorene og i regi av miljøforvaltningen. Overvåking av naturmangfold er i dag i større eller mindre grad etablert i alle hovedøkosystemer.

Dagens overvåking er imidlertid mangelfull for en rekke påvirkningsfaktorer og artsgrupper, særlig i enkelte økosystemer, og den gir i liten grad representativ og god geografisk dekning av dataene. Regjeringen mener det er behov for å gjennomgå norsk naturovervåking med sikte på å sikre et godt kunnskapsgrunnlag med god geografisk dekning. Det er viktig å ha oversikt over utviklingen av artsgrupper (spesielt nøkkelarter) og naturtyper det i dag er lite kunnskap om, eller som forventes å bli utsatt for økende negativ påvirkning. Videre er det behov for kunnskap om påvirkningsfaktorene. Et bedre kunnskapsgrunnlag, herunder kunnskap om konsekvensene av tiltak, vil gi grunnlag for mer treffsikre vurderinger av endringene i naturmangfoldet, noe som er avgjørende for å sikre mer målrettede tiltak og for å unngå inngrep i verdifull og truet natur. Det er særlig hovedøkosystemene kyst, åpent lavland og våtmarker som har mangler i overvåkingen. Det er også fortsatt betydelige mangler i kunnskapsgrunnlaget for vannforvaltningen etter vannforskriften selv om det er styrket de siste årene. Norge er langt framme internasjonalt når det gjelder havovervåkning. Blant annet står Havforskningsinstituttet for en omfattende, langsiktig overvåking av norske havområder. En rekke tidsserier går mange tiår tilbake i tid. Til tross for dette er overvåking av biologisk mangfold i hav ikke fullt dekkende for sammenhengene og kompleksiteten i de marine økosystemene.

Regjeringen mener det også er viktig med overvåking av påvirkningsfaktorer, herunder areal- og klimaendringer. På overordnet nivå er det behov for nye, modellbaserte verktøy i arealforvaltningen, som muliggjør modellering av samlet belastning av foreslåtte tiltak, der også økosystemenes forventede responser på klimaendringer legges til grunn. Dette er sentralt for å kunne vurdere hvilken virkning ulike påvirkninger har på naturen, og for å kunne vurdere den samlede påvirkningen i et område. Det er behov for å styrke basisovervåkingen av økologisk tilstand i kystområdene. Lange tidsserier er nødvendig for å finne årsak til endringer i økosystemene. Overvåkingen er nødvendig for å identifisere tiltak for oppnåelse av mål om god økologisk tilstand, herunder i henhold til kravene i vannforskriften. Den er også nødvendig for å etablere tilstrekkelig kunnskap for anvendelse av naturindeks for kyst og hav.

Ny teknologi i form av satellittprogrammer gir grunnlag for bedre og mer effektiv miljøovervåking. «Copernicus – The European Earth Observation Programme» er EUs store satsing på ressursforvaltning, miljø- og klimaovervåking og sivil trygghet. Regjeringen vil fortsette med en aktiv innsats i Copernicusprogrammet (se boks 8.7), og vurdere i hvilke tilfeller naturforvaltningen vil ha nytte av bruk av satellittdata fra programmet. Særlig interessant vil det være med overvåking av naturmangfold og påvirkning som følge av endringer i arealbruk og klima i tilfeller der satellittdata gir tilstrekkelig forvaltningsrelevant informasjon. Økt kvalitet og tilgang på satellittdata gir et bedre grunnlag for utvikling av nye forvaltningsverktøy basert på landskapsøkologiske modeller. Slike verktøy vil muliggjøre modellering og analyse av effekter av arealbeslag, fragmentering og barrierevirkninger som følge av eksisterende og framtidige (planlagte) naturinngrep og det vil også gjøre det mulig å ta hensyn til naturmangfoldets forventede responser på klimaendringer i planlegging. De vil også vil være nyttige i planlegging av samferdselsinfrastruktur og energiutbygging, men også av mindre tiltak, og det vil gi et bedre grunnlag for å vurdere samlet belastning av inngrep på tvers av sektorer.

Regjeringen vil:

• Sikre en representativ overvåking av økologisk tilstand i alle hovedøkosystemer, herunder styrke overvåking av økologisk tilstand i vannforekomster (ferskvann og kyst).

• Alle overvåkingsdata som samles inn i alle typer forskningsinstitutter finansiert av offentlige midler skal, med unntak av sensitive data, gjøres offentlig tilgjengelig.

• Vurdere hvordan satellittdata i større grad enn i dag kan tas i bruk i planlegging og i overvåking av endringer i naturmangfold og arealbruk nasjonalt og internasjonalt.

• Videreutvikle arealbruksindikatorer og andre indikatorer for naturpåvirkning, herunder identifisere egnede indikatorarter for havforsuring og klimaendringer.

• Vurdere utvikling av analyseverktøy til bruk i planlegging, for analyser av status, trender og årsaker til trender, samt analyser av samlet belastning på naturen av ulike typer inngrep/påvirkninger i et område.

• Videreføre og videreutvikle kartlegging og overvåking av sjøfugl.

• Utvikle metoder og verktøy for å overvåke klimarelaterte endringer i naturmangfold.

• Utvikle indikatorer for økosystemtjenester.

8.4 Forskning, utredning og utdanning

For å ha kunnskap om sammenhenger i naturen, økologisk funksjon, årsakssammenhenger og effekter av ulike virkemidler, trenger forvaltningen kunnskap fra forskning. Som oftest krever overvåking at det gjennomføres følgeforskning. Vår kunnskap om naturmangfold og økosystemer er, til tross for omfattende fremskritt i de senere tiåra, fremdeles mangelfull. Feltet er svært komplekst og omfatter alt fra genetisk variasjon på bestandsnivå opp til dynamikk i økosystemer. Mye forskning har vært viet etablering av forklaringsmodeller for observerte endringer i enkeltbestander, men i løpet av de siste par tiårene har oppmerksomhet i økende grad blitt rettet mot større økosystemsammenhenger, mye hjulpet av stadig mer avansert analyseverktøy og økt databehandlingskapasitet. Samtidig har kunnskapsutfordringene blitt mer komplekse. Forskning på ressurser, påvirkninger og endringer er nødvendig for å skape kunnskapsbaserte løsninger i samfunns- og næringsutviklingen. Dette krever at forskningen må være mer helhetlig og tverrfaglig, der naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humanistisk forskning koples sterkere.

Det er store udekkede forskningsbehov knyttet til naturmangfold og økosystemtjenester. Det er behov for satsing innenfor både forskning og overvåking for å styrke kunnskapsgrunnlaget for de viktigste påvirkningsfaktorene knyttet til naturmangfold og økosystemtjenester, herunder arealendringer, klimaendringer og havforsuring. En del forskning på naturmangfold og klimaendringer inngår i programmet KLIMAFORSK. Men det er et klart behov for forskning som retter oppmerksomhet på problematikk rundt tap av naturmangfold spesielt, samt en sterkere integrering mellom forskning på naturmangfold, klimaforskning og annen miljøforskning. Forskning knyttet til arealendringer må finne sin plass under nye programsatsinger for videreføring av miljøforskning og marin forskning. Eksempler på andre områder der det trengs mer kunnskap fra forskning på naturmangfold, framgår av tekstboksen under.

Regjeringen legger til grunn at det nye forskningsprogrammet MILJØFORSK vil finansiere forskning som bidrar til å dekke særlige kunnskapsbehov om naturmangfold som omtalt foran. Regjeringen mener det også er behov for at Forskningsrådet og de forskningsfinansierende departementene styrker samarbeid og samfinansiering på tvers av sektorgrenser. Det bør også legges til rette for et sterkere samarbeid mellom miljøfaglige og næringsrettede forskningsprogrammer.

Internasjonalisering generelt, og europeisk forskningssamarbeid spesielt, har bidratt til bedre resultater innen forskningen. Horisont 2020 er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram med 80 milliarder euro fordelt på sju år (2014–2020). Norske forskningsmiljøer, offentlig sektor og bedrifter kan delta på linje med kolleger og konkurrenter i andre europeiske land. Horisont 2020 fordeler innsatsen og midlene sine på tre hovedområder: Fremragende vitenskap, konkurransedyktig næringsliv og forskning for å løse samfunnsutfordringer. Sju sentrale samfunnsutfordringer er utpekt: helse; matsikkerhet, marin og maritim forskning, bærekraftig landbruk og bioøkonomi; energi; transport; klima, miljø, ressursutnyttelse og råmaterialer; samfunn og samfunnssikkerhet. Regjeringen la i juni 2014 fram en EU-strategi for forsknings- og innovasjonsarbeid med EU, der målet er økt norsk deltakelse i EUs rammeprogram Horisont 2020 (2014–2020).

Internasjonale kunnskapsprosesser som FNs klimapanel (IPCC) og dets klimarapporter har betydd mye for norsk klimaforskning. Regjeringen verdsetter dette arbeidet og ønsker at Norge også skal spille en viktig rolle under det nyopprettede Naturpanelet (Intergovernmental Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, IPBES). Panelet er opprettet etter modell av Klimapanelet. Panelets arbeid er konsentrert rundt betydningen av naturmangfold og økosystemtjenester for menneskers velferd. Panelet arbeider tverrfaglig og vil i de nærmeste årene bidra med kunnskap og anbefalinger som grunnlag for politikkutvikling knyttet til blant annet pollinering og matproduksjon, fremmede arter, miljøevalueringsmetoder inkludert scenarioutvikling, verdsettingsmetodikk, samt regionale og globale oversikter over status og trender. Panelet har en enhet for teknisk bistand knyttet til kapasitetsbygging lokalisert til Miljødirektoratet i Trondheim. Støtteenheten skal bidra til gjennomføring av Naturpanelets arbeidsprogram relatert til kapasitetsbygging. Miljødirektoratet er også nasjonalt kontaktpunkt for Naturpanelet. Regjeringen vil fortsette sitt engasjement i Naturpanelets arbeid og stimulere norske eksperter til å være aktive i dette internasjonale arbeidet også når det gjelder utforming av mandat, arbeidsmetoder og verktøy til bruk i arbeidet.

Senteretableringer som Framsenteret i Tromsø, Bjerknessenteret i Bergen og CIENS-senteret i Oslo bidrar til styrking av forskningsmiljøer og fremmer mer helhetlige perspektiver og tverrfaglig samarbeid. Innenfor naturforvaltningsområdet mangler det imidlertid en senteretablering med ansvar for tverrfaglig og anvendt forskning og formidling knyttet til bruk og bevaring av naturmangfold og økosystemtjenester. I lys av de nye kravene til kunnskapsbasert forvaltning som følger av naturmangfoldloven, oppfølging av konvensjonen for biologisk mangfold, etableringen av Naturpanelet og økt vektlegging av økosystemtjenester, jf. NOU 2013: 10, har Forskningsrådet gitt støtte til utredning av et slikt senter i regi av NINA, NTNU og Artsdatabanken. Som en videreføring av denne utredningen er det nå etablert et senter for biodiversitet og økosystemtjenester – CeBES – gjennom et formalisert samarbeid mellom NTNU, NINA, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og SINTEF. Senteret har som mål å bli et nasjonalt knutepunkt for innovativ og tverrvitenskapelig forskning, utredning og formidling, og dermed bidra til det nasjonale og globale arbeidet for naturmangfold og bærekraftig utvikling. Forskningsrådet støtter også ordningen med sentre for fremragende forskning (se boks 8.9).

Forskning på og utdanning innen fagfeltet arter og naturtyper har tapt terreng ved norske universiteter og høyskoler de senere årene, noe også Stortinget har påpekt. Kunnskapsdepartementet (via Forskningsrådet) og Klima- og miljødepartementet (via midler til Artsdatabankens Artsprosjekt) har sammen bidratt til å styrke forskerrekrutteringen innenfor artskunnskap gjennom strategiske midler til en nasjonal forskerskole i biosystematikk. Forskerskolen er opprettet i samfinansiering med Norges forskningsråd, og har etablert et godt grunnlag for videre samarbeid i Norden. Forskerskolen samarbeider med tilsvarende initiativer på både nordisk og europeisk nivå, og den administreres av Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Regjeringen mener det er av stor betydning at fagmiljøer ved universiteter og høyskoler er tilstrekkelig store, slik at denne type grunnleggende kompetanse ikke forvitrer. Regjeringen vil videreføre støtten til forskerskolen.

Kilde: Foto: Norsk Fjellmuseum/ Besøkssenter nasjonalpark Jotunheimen, Reinheimen og Breheimen

Grunnlaget for framtidas forskning og kunnskap om naturmangfold og miljø legges i grunnskoleutdanningen og i den videregående utdanningen. Læreplanene, kompetansen blant lærerne og undervisningsoppleggets innhold er av stor betydning for å skape forståelse for og kunnskap om de store miljøutfordringene og mulige løsninger på dem. Kunnskap om naturmangfold så vel som viktige drivkrefter og mulige løsninger på utfordringene må inngå i denne undervisningen. Videre er det viktig at undervisningen legges opp på en slik måte at den bidrar til å rekruttere studenter og forskere, både til fagfeltet som sådan og til mer tverrfaglig forskning på komplekse og sammensatte miljøutfordringer og løsninger. Satsingen Den naturlige skolesekken fortsetter som en del av regjeringens kunnskapsarbeid rettet mot grunnskolen. Fra og med høsten 2016 innfører regjeringen en ekstra undervisningstime i uken i naturfag på mellomtrinnet i grunnskolen. Timen kan legges til 5., 6. eller 7. årstrinn og utgjør 40 timer mer naturfag enn i dag.

Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning framhever behovet for mer kunnskap om de største miljøtruslene, herunder tap av naturmangfold. Langtidsplanen peker på behovet for mer kunnskap om samspillet mellom klimaendringer og andre miljøpåvirkninger, og om hvordan ulike miljø- og klimatiltak kan understøtte hverandre. Regjeringen vil følge opp nevnte kunnskapsutfordringer under arbeidet med oppfølging av denne langtidsplanen.

Prinsippskisse for et felles rammeverk for kartlegging av økosystemtjenester basert på figur som inngår i EUs rammeverk for slik kartlegging (Mapping of Ecosystems and their Services, Technical Report 2014 – 080). Figuren viser at kartlegging av økosystemtjenester både bør bygge på data fra kartlegging og overvåking, og på en sammenstilling av indikatorer som sier noe om samlet tilstand i økosystemene. I tillegg trengs det forskning og analyser som kan utdype hvordan tilstanden og økosystemenes evne til å levere tjenester henger sammen.

EU har utviklet et metodisk rammeverk som ligger til grunn for kartlegging av økosystemer og økosystemtjenester i EU-landene (se figur 8.1). Rammeverket legger til grunn at en, basert på tilgjengelige data fra kartlegging, overvåking og databaser, skal måle tilstanden i økosystemene (basert på relevante indikatorer) og økosystemtjenester fra de ulike økosystemene (basert på nærmere utvalgte indikatorer og data og modeller). EUs metodiske rammeverk vil bli lagt til grunn for den europeiske rapporten som skal utarbeides under det internasjonale Naturpanelet, og vil dermed også ha betydning for de norske dataene som skal brukes inn i dette arbeidet. Norge har forbedret kunnskapsgrunnlaget om natur betydelig de siste årene, både gjennom økte bevilgninger til kartlegging, Artsprosjektet, overvåking og sammenstilling av kunnskap. Norge har altså allerede gjort mye arbeid knyttet til sammenstilling av indikatorer som sier noe om samlet tilstand i økosystemene. Det er imidlertid ikke pekt ut relevante indikatorer og statistikk for å måle økosystemtjenester. Det finnes heller ikke utredninger som angir en mer overordnet sammenheng mellom tilstanden i økosystemene og produksjon av økosystemtjenester. Norges arbeid med å støtte opp om Naturpanelet vil fortsette. Som en del av dette vil Klima- og miljødepartementet sette i gang et utredningsarbeid om nærmere bestemte økosystemtjenester i samråd med relevante sektorer. Arbeidet skal bygge på eksisterende kunnskap.

Regjeringen vil:

• Videreføre støtte til forskerskole i biosystematikk.

• Fortsette med å støtte opp under arbeidet i Naturpanelet.

8.5 Tradisjonell kunnskap

Såkalt tradisjonell kunnskap om bærekraftig forvaltning av natur har vært en sentral del av hele landets historie. Kunnskapen er holdt levende blant annet gjennom fiskerbonden ved kysten som har beiteområder for husdyra i lyngheiene og på øyene, den samiske tradisjonelle reindriften og gårdsbruk med sine slåttemyrer, seterdrift og villreinjakt. Befolkningen har utnyttet ressursene som næringsemner, medisin og råmaterialer (som for eksempel klær og byggematerialer), og det knytter seg en rekke skikker, ritualer og forestillinger til ulike arter. Mesteparten av Norges landareal er, eller har vært, utnyttet i en eller annen form av mennesker. Også kystområdene har vært gjenstand for aktiv og variert ressursutnyttelse. Mangfoldet av naturressurser som ble høstet var historisk sett langt større enn i dag. Dette har i mange tilfeller gitt seg utslag i utvikling av spesielle biotoper, alle med sin særegne fauna og flora. Tradisjonell kunnskap kan lære oss noe om hvorfor naturen og landskapet ser ut som det gjør i dag, og den er viktig for lokal historie, stolthet, kultur og integritet. Tradisjonell kunnskap er ofte ikke skriftlig, men består av erfaringer og kunnskap overlevert fra generasjon til generasjon gjennom læring og muntlig overføring.

Naturmangfoldloven § 8 krever at tradisjonell kunnskap skal legges vekt på i saker som berører natur, i de tilfeller slik kunnskap foreligger. Dette vil ofte være viktig og verdifull kunnskap for forvaltningen når det skal fattes beslutninger. Kunnskap om tradisjonell bruk er en helt vesentlig forutsetning ved restaurering og skjøtsel av kulturbetinget natur. Reglene i naturmangfoldloven er inspirert av tilsvarende regler om dette i konvensjonen om biologisk mangfold (artikkel 8 j)). Det arbeides med en forskrift etter naturmangfoldloven om tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale som skal gjennomføre forpliktelsene i Nagoya-protokollen om tilgang til genetisk materiale. Forskriften skal legge til rette for at urfolks og lokalsamfunns interesser ivaretas og respekteres ved andres bruk av deres tradisjonelle kunnskap om genetisk materiale.

Vår kulturhistoriske kunnskap knyttet til natur er gjennom de siste generasjoner blitt sterkt redusert. Mye av vår kultur- og naturarv forsvinner for hver dag som går. Dette medfører at befolkningens tradisjonelle kunnskap om arter og landskap, og ikke minst kunnskap om vår egen plass i naturen, er i ferd med å forsvinne. Museene og arkivene i Norge har samlet inn og systematisert kunnskap om tradisjonell naturbruk, særlig om tradisjonelt jordbruk, men også utmarksbruk. Det har også blitt samlet inn kunnskap i forbindelse med forskning på blant annet kulturlandskap. Det er et stort potensial for å forbedre kontakten mellom natur- og kulturfaglige miljøer. Kildematerialet er i liten grad brukt av naturforvaltningen, og den erfaringsbaserte kunnskapen er i liten grad gjort tilgjengelig for andre fagmiljøer og allmennheten. Det er viktig at tilgang til tradisjonell kunnskap skjer i samsvar med retningslinjer under biomangfoldkonvensjonen og at det sikres at tilgangen skjer med samtykke fra urfolket eller lokalsamfunnet. Dette gjelder særlig tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale som er utviklet av urfolk eller lokalsamfunn.

I samiske områder holdes den tradisjonelle kunnskapen fremdeles i live ved at den tradisjonelle naturbruken opprettholdes. Her finnes det derfor mye unik kunnskap som det er viktig å ta vare på – av hensyn til nåværende generasjoner, men også for framtida. Kunnskapen som knytter seg til samiske tradisjoner, men også annen tradisjonell kunnskap, er i relativt liten grad sammenfattet og gjort tilgjengelig.

Regjeringen har i dag to pågående prosjekter knyttet til tradisjonell kunnskap om natur (se boks 8.12). Begge vurderes som verdifulle bidrag til innsamling og systematisering av slik kunnskap, men dette er langt fra tilstrekkelige til å sikre denne kunnskapen for framtida. I tillegg deltar Norge gjennom Arktisk råd i et samarbeid om integrering av tradisjonell kunnskap i prosjekter som angår urbefolkningers bruk av arter og økosystemer i Arktis.

Regjeringen vil:

• Arbeide videre med ivaretakelse, systematisering, innsamling og formidling av tradisjonell kunnskap som støtter opp under bærekraftig bruk, samt legge til rette for tverrfaglig samarbeid.

• Videreføre naturveiledning som metode for å formidle kunnskap om historisk naturbruk, øke forståelsen for ivaretakelse av naturmangfold og øke det lokale engasjementet i verneområdeforvaltningen.

8.6 Tilgjengeliggjøring av kunnskap

For at kunnskap skal kunne brukes, er det viktig at informasjonen er offentlig tilgjengelig i databaser og kart. Kunnskapen må være lett å finne og lett å bruke. Den må tilrettelegges for de ulike brukergruppene. Det finnes i dag en rekke ulike databaser og innsynsløsninger som er utviklet med ulike formål, for ulike temaer og målgrupper.

Norge er kommet langt i utviklingen av verktøy og tjenester for formidling av data om natur. Et viktig grunnlag for dette er en nasjonal konsensus om at institusjoner som forvalter naturdata, deler sine data med andre i henhold til avtaler, felles rammeverk og felles standarder. Til tross for dette kan nok kunnskapen framstå som noe fragmentert. En omtale av flere av de viktigste databasene framgår av tekstboksen under. Dataløsningene bør videreutvikles og forbedres kontinuerlig, i takt med den teknologiske utviklingen. Dette for å lette bruken av kunnskapen for kommunene i deres daglige saksbehandling, så vel som for andre brukere og allmennheten.

I forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og forskrift om konsekvensutredninger for tiltak etter sektorlover, begge av 19. desember 2014, er det gitt bestemmelser med sikte på å sikre god faglig kvalitet på konsekvensutredninger og om gjenbruk av data innsamlet i forbindelse med utførte konsekvensutredninger, jf. §§ 7 og 8. Det er publisert en veileder som behandler anerkjent metodikk og databaser for innlegging av data.

Regjeringen vil:

• Sikre god kvalitet på data og databaser for naturmangfold.

• Videreutvikle, forbedre og forenkle nasjonale databaser for å sikre god tilgang til relevant miljøinformasjon for beslutningstakere og allmennheten, og vurdere bedre samkjøring av databaser og mer utstrakt deling av data.

• Forbedre den nasjonale areal- og miljøstatistikken.

• Sørge for at alle innhentede naturdata så langt som mulig blir lagt inn i offentlige databaser.

8.7 Kunnskapssynteser, risikovurderinger og analyser

Forvaltningen trenger også kunnskap fra ulike typer kunnskapssynteser og kunnskapssammenstillinger, risikovurderinger, samt projeksjoner og scenarier for framtidig utvikling og lignende. Dette er kunnskap som framskaffes av eksperter på temaene. Eksempler på slike produkter er Norsk rødliste for arter, Norsk rødliste for naturtyper (begge risikovurderinger knyttet til hhv. arters og naturtypers risiko for utdøing), fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste (økologisk risikovurdering knyttet til fremmede arter) og Naturindeks for Norge. Projeksjoner og scenarier for framtidig påvirkning av naturmangfold er viktig for å kunne forutse kommende endringer og tilpasse forvaltningen til disse. Slik kunnskap er nødvendig hva angår klimaendringer og havforsuring, men også for andre viktige påvirkningsfaktorer som blant annet fragmentering av leveområder. Kunnskap om framtidige konsekvenser av klimaendringer er basert på klimamodellene. Globalt og regionalt blir kunnskapen vurdert og oppsummert av FNs klimapanel på klimaområdet og det internasjonale Naturpanelet på naturområdet. Et eksempel på en nasjonal sammenstilling av slik kunnskap er rapporten om konsekvenser av klimaendringer i norsk Arktis fra 2010. Det foregår også et betydelig regionalt samarbeid om kunnskapssynteser og vurderinger som gjelder naturmangfold, blant annet innenfor Arktisk råd.

Regjeringen mener det er viktig å fortsette arbeidet med å legge fram sentrale kunnskapssynteser som nevnt over. Dette er viktig kunnskap som grunnlag for forvaltning, og viktig kunnskap for allmennheten og beslutningstakere.

Regjeringen vil:

• Artsdatabanken skal legge fram jevnlige oppdateringer av rødlister for hhv. arter og naturtyper.

• Artsdatabanken skal legge fram økologisk risikovurdering for fremmede organismer, med norsk svarteliste, hvert femte år.

• Naturindeks for Norge skal oppdateres hvert femte år.

• Utvikle og ta i bruk metodikk og verktøy for å etablere og visualisere projeksjoner for framtidige endringer i økosystemer og utbredelse av arter og naturtyper som følge av klimaendringer, havforsuring og andre påvirkningsfaktorer.

• Prioritere samarbeid med naboland og innenfor Arktisk råd med å utarbeide felles regionale kunnskapssynteser og projeksjoner for påvirkning av naturmangfold.