3 Kontrollen med eksporten av forsvarsmateriell

Kontrollen med eksport av strategiske varer, teknologi og tjenester er hjemlet i lov og forskrift. Begrepet strategiske varer er en fellesbetegnelse for henholdsvis forsvarsmateriell og flerbruksvarer.

Det er utarbeidet egne retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militære formål. Retningslinjene omtales i meldingens kapittel 3.3.

I Meld. St. 26 (2018–2019) ble det gjort grundig rede for Utenriksdepartementets arbeid med et oppdatert og tydelig rammeverk for eksportkontrollen og et mer tilgjengelig regelverk.

Forstørr bilde

3.1 Eksportkontrolloven

Lov av 18. desember 1987 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven) er en fullmaktslov. Departementet er gitt fullmakt i Kgl.res. av samme dato til å administrere loven og utarbeide forskrifter og retningslinjer for å sikre gjennomføring av kontrollen.

Loven gir et vidt hjemmelsgrunnlag for å sikre en effektiv utøvelse av kontrollen med eksporten av strategiske varer, teknologi og tjenester for militære formål.

I 2021 ble det geografiske anvendelsesområdet for eksportkontrollregelverket utvidet. Eksportkontrolloven § 1 tredje ledd slår nå fast at loven også gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Det innebærer at lisensplikten i eksportkontrollforskriften § 3, jf. §§ 4-7, for eksport av varer, teknologi og tjenester oppført på vareliste I og II gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Endringen forhindrer at Svalbard og Jan Mayen kan utnyttes til omgåelse av norsk eksportkontrollregelverk. Endringen innebærer også at våpenembargoer som gjennomføres som en del av folkerettslige bindende FN-sanksjoner eller andre internasjonale tiltak som Norge slutter opp om, vil gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Dette sikrer at eksportkontrollregelverket er i tråd med våre internasjonale forpliktelser.

I lovens § 1 heter det videre at Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 131, ikke må utføres fra Norge uten særskilt tillatelse. Videre heter det at det også kan settes forbud mot at det uten særskilt tillatelse ytes tjenester som nevnt over. Det kan settes vilkår for tillatelsene. Kongen kan i tillegg sette forbud mot at personer som har bopel eller oppholdssted i Norge, samt norske selskaper, stiftelser og sammenslutninger uten særskilt tillatelse driver handel med, formidler eller på annen måte bistår ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet. Tilsvarende gjelder for strategiske varer og teknologi som er nærmere angitt i eksportkontrollforskriften, dvs. varer og teknologi som kan anvendes i masseødeleggelsesvåpen og leveringssystemer for slike våpen.

Enhver plikter å gi departementet den bistand og de opplysninger som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven eller i forskriften gitt i medhold av den blir fulgt. Denne vide adgangen til innhenting av bedrifts- og konkurransesensitiv informasjon og bistand i forbindelse med behandlingen av lisenssøknader, har sitt motstykke i lovens strenge bestemmelser om taushetsplikt. Enhver har taushetsplikt om det de får kunnskap om etter loven jf. eksportkontrolloven § 2 fjerde ledd.

Utenriksdepartementet kan foreta inspeksjon og kreve innsyn i dokumenter som har betydning for eksportaktiviteter, herunder regnskapsmateriale og forretningspapirer. Departementet kan også kreve beslag i dokumenter og materiale som nevnt, og kan rette anmodning til politiet om ransaking av kontor- og bedriftslokaler.

Loven inneholder straffebestemmelser, som omfatter bøter, fengsel eller begge deler. Det er straffbart å utføre eller forsøke å utføre varer, teknologi eller tjenester uten tillatelse, å overtre vilkår som er satt, gi uriktige opplysninger, muntlig eller skriftlig, om forhold som er av betydning for adgangen til å utføre varer, teknologi eller tjenester, eller på annen måte overtre bestemmelser som er gitt i eller i medhold av loven. Uaktsom overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil to år.

I St.meld. nr. 29 (2007–2008), St.meld. nr. 42 (2008–2009), Meld. St. 21 (2009–2010) og Meld. St. 26 (2018–2019) ble det redegjort grundig for lovens virkeområde.

3.2 Eksportkontrollforskriften

Forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester av 19. juni 2013 (eksportkontrollforskriften) gir regler om den operative gjennomføringen av kontrollen. Forskriften gir nærmere regler om selve lisensieringen, herunder adgangen til å sette vilkår for en lisens, og til å trekke tilbake, suspendere eller endre en tidligere innvilget lisens, om unntak fra lisensplikten og til å kreve sluttbrukererklæring.

Forskriften angir to kontrollister. Liste I omfatter forsvarsrelaterte varer og teknologi, mens Liste II beskriver flerbruksvarer- og teknologi. EU har konsolidert listene som er fremforhandlet i de multilaterale eksportkontrollregimene hvor Norge deltar. Listene oppdateres i tråd med konsensusvedtak i de ulike regimene. Av hensyn til brukervennlighet benyttes de to EU-listene direkte i den norske forskriften.

I tillegg til varer, kreves det lisens for tjenesteytelser knyttet til varelistene, eller tjenester som for øvrig kan tjene til å utvikle et lands militære evne. Det kreves også lisens for formidling av strategiske varer mellom to tredjeland.

Forskriften gir adgang til å stanse eksport av andre varer, teknologi og tjenester under visse omstendigheter. I Meld. St. 25 (2019–2020) ble det gjort grundig rede for fire såkalte generalklausuler i forskriftens § 7. Disse gir hjemmel til å utløse lisensplikt for enhver vare, teknologi eller tjeneste under gitte omstendigheter. Slik lisensplikt utløses bare i den hensikt å kunne avslå en søknad om eksportlisens når:

• det vurderes at varene er ment for bruk i en masseødeleggelsesvåpenaktivitet;

• varen er for militær bruk i områder hvor det er krig, krig truer eller til et land hvor det er borgerkrig;

• varen er for militær bruk i et land som er omfattet av sanksjoner, restriktive tiltak eller våpenembargo;

• varen anses å direkte kunne tjene til å utvikle et lands militære evne på en måte som ikke er forenlig med vesentlige norske sikkerhets- og forsvarsinteresser.

Utenriksdepartementet arbeider med å innføre en særskilt lisensplikt når det gjelder kontroll med kunnskapsoverføring av strategiske teknologier. Et konkret forslag om slik kontroll ble sendt på høring primo 2022. Det er redegjort nærmere for dette arbeidet i kapittel 6.

3.3 Utenriksdepartementets retningslinjer

For å sikre en effektiv kontroll basert på Stortingets vedtak og internasjonale forpliktelser, er det etablert retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell, teknologi og tjenester.

Retningslinjene skal sikre at Stortingets vedtak blir fulgt. I 1992 ble det for første gang publisert retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, samt teknologi og tjenester for militære formål. Retningslinjene har siden 1992 gitt forsvarsindustrien innsyn i Stortingets og myndighetenes rammebetingelser. Retningslinjene bidrar til forutsigbarhet og likebehandling, hvilket er av stor betydning ettersom utvikling, produksjon og markedsføring av forsvarsmateriell forutsetter langsiktig planlegging.

I 2014 ble retningslinjene revidert. Det ble bl.a. innarbeidet en konsolidert kriterieliste, som består av EUs åtte adferdskriterier for våpeneksport og ATTs artikler 6 og 7 om eksportkontroll. Oppdateringen i 2014 innebar en reell styrking av retningslinjene og at Utenriksdepartementets vurderinger ble tydeliggjort og mer tilgengelige. Kriteriene utdyper hvilke vurderinger Utenriksdepartementet gjør i saksbehandlingen, jf. 1959-vedtaket og 1997-presiseringen. Det ble redegjort grundig for kriteriene i Meld. St. 26 (2018–2019) og i Meld. St. 35 (2020–2021).

For å sikre mest mulig forutsigbarhet og likebehandling, er retningslinjenes systematikk bygget på to stolper, herunder fire landgrupper og to varekategorier. Retningslinjene angir nærmere regler for hvilke varekategorier som kan tillates eksportert til de enkelte landgruppene, samt hvilken dokumentasjon som kreves ved eksport til de ulike landgruppene. Retningslinjene gir klare bestemmelser om krav til sluttbrukerdokumentasjon. Ved salg av forsvarsmateriell som ikke er delleveranser under myndighetsgodkjent samarbeidsavtale, kreves alltid sluttbrukerdokumentasjon før lisens kan innvilges.

I den norske eksportkontrollen med forsvarsmateriell, anvendes ikke landlister. Imidlertid definerer retningslinjene fire landgrupper:

• Landgruppe 1 er NATOs medlemsland, nordiske og særlig nærstående land.

• Landgruppe 2 er land som er godkjent som mottakere av A-materiell etter forutgående regjeringsbehandling.

• Landgruppe 3 er land som bare kan motta B-materiell.

• Landgruppe 4 retter seg mot land som Norge ikke eksporterer verken A- eller B-materiell til. Dette er bl.a. land som rammes av 1959-vedtaket eller som er gjenstand for våpenembargo.

Varekategori A omfatter våpen, ammunisjon og visse typer materiell, samt annet materiell med strategisk kapasitet som vesentlig kan påvirke de militære styrkeforhold utover nærområdet.

Varekategori B omfatter øvrige forsvarsrelaterte varer som ikke har de egenskaper eller bruksområder som definert for varekategori A. Det er også praksis å behandle eksport av flerbruksvarer til militær sluttbruk etter retningslinjenes bestemmelser om lisensiering av B-materiell.

Utenriksdepartementet innvilget 1893 søknader om eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer i 2021. Søknadene følger en etablert saksbehandlingsprosess, som fremgår av figuren ovenfor. I denne prosessen gjøres det grundige og individuelle vurderinger av saken i henhold til retningslinjene.

Forstørr bilde

Retningslinjene forutsetter grundige og brede vurderinger av uten- og innenrikspolitiske forhold i landet som skal motta forsvarsmateriell. 1959-vedtaket slår fast at det som hovedregel ikke skal gis tillatelse til eksport av forsvarsmateriell til områder hvor det er krig, krig truer eller land hvor det er borgerkrig. Dersom en lisenssøknad gjelder et mottakerland som rammes av dette hovedprinsippet, vil lisens ikke kunne innvilges. Dette gjelder uavhengig av hvilket materiell det er snakk om. I slike tilfeller vil det ikke være nødvendig å foreta konkrete vurderinger av kriteriene i den konsoliderte liste. Disse kommer først til anvendelse når det er avklart at 1959-vedtaket ikke står i veien for eksport. I vurderingen av de enkelte kriteriene, tas det utgangspunkt i om den spesifikke varen eller teknologien som er søkt eksportert i seg selv kan benyttes til uakseptable militære aktiviteter, bl.a. om utstyret kan bli brukt til intern undertrykking, til å krenke grunnleggende menneskerettigheter eller til å begå alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett. I slike vurderinger, kan departementet trekke på egne landvurderinger og på informasjon fra en rekke kilder. Dette er gjerne rapporter fra anerkjente organisasjoner, som FN, Amnesty International, Human Rights Watch eller nærstående lands landrapporter. I tillegg benyttes informasjon som er utvekslet innenfor Norges samarbeid med EU om eksportkontroll og fra de multilaterale eksportkontrollregimene.

3.4 Retningslinjenes bestemmelser om sluttbrukerdokumentasjon

Det kreves alltid dokumentasjon om den endelige sluttbrukeren ved eksport av forsvarsmateriell fra Norge. Kravet til dokumentasjon er beskrevet i retningslinjene.

Eksport av A-materiell tillates bare til land i landgruppene 1 og 2, mens B-materiell kan tillates til mottakere i landgruppe 3.

Landgruppe 1 består av NATOs medlemsland, de nordiske landene og noen særskilt nærstående land. Det er et grunnleggende prinsipp og praksis at eksporten av forsvarsmateriell mellom NATO-lands forsvarsmyndigheter bygger på en langsiktig utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, hvor leveranser av materiell mellom partene er forankret i omfattende avtaler og mangeårig praksis. Det foreligger en etablert tillit innenfor alliansen når det gjelder eventuell viderelevering av våpenmateriell som opprinnelig er anskaffet fra et annet medlemsland. Ved eksport til medlemsland i NATO, nordiske land eller til nærstående land, dvs. landgruppe 1, kreves dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren før lisens innvilges. Omfanget av dokumentasjonen som skal til for å godtgjøre sluttbrukeren vil avhenge av den enkelte sak, f.eks. i hvilken grad det foreligger et etablert samarbeidsforhold, avtaler, kontrakter o.l. Dersom det ikke foreligger et etablert samarbeid og begrunnet tillitsforhold, kreves mer omfattende dokumentasjon og forsikringer fra sluttbrukeren før tillatelse til eksport kan innvilges.

Ved eksport av A-materiell til land som faller inn i landgruppe 2, kreves det alltid myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul, dvs. forsikringer om at reeksport ikke kan finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.

For eksport av B-materiell kreves tilfredsstillende dokumentasjon som godtgjør sluttbruker og sluttbruk. Omfanget av slik dokumentasjon vil avhenge av utstyrets bruksområde og mottakerlandet.

Utenriksdepartementet har utarbeidet formater for ulike sluttbrukererklæringer. Hensikten er å gi eksportbedriftene best mulig veiledning og forutsigbarhet om hvilke forsikringer og opplysninger som forutsettes å inngå i sluttbrukerdokumentasjon og sluttbrukererklæringer som følger en søknad om eksportlisens.

Fra norsk side har vi gjennom flere år arbeidet for å fremme oppslutning om en felles norm om sluttbrukererklæringer innenfor NATO og Wassenaar-samarbeidet. Det har hittil ikke vært mulig å få oppslutning om Norges initiativ. Årsaken til manglende oppslutning er prinsippet om nasjonal suverenitet i spørsmål om eksport av forsvarsmateriell. Et lands rett til å ha et forsvar er forankret i FN-paktens artikkel 51, og dette innebærer at land også har en legitim rett til å kjøpe og selge forsvarsmateriell. Selv om det ikke foreligger en felles norm om sluttbrukererklæringer, krever eksportland, inkludert Norge, i praksis sluttbrukerdokumentasjon i henhold til sin nasjonale praksis. Norge selger forsvarsmateriell bare når den endelige sluttbruker er statlig myndighet i mottakerlandet, og når dette er tilfredsstillende dokumentert.

Regjeringen vil fortsatt arbeide for å fremme enighet om felles internasjonale formater og normer når det gjelder sluttbrukerdokumentasjon og reeksportklausuler. Det er særlig aktuelt å arbeide for et sluttbrukerformat innenfor FNs våpenhandelsavtale, ATT.

I Meld. St. 8 (2011–2012), Meld. St. 49 (2012–2013), Meld. St. 8 (2014–2015) og Meld. St. 8 (2015–2016) ble det redegjort for departementets arbeid med å styrke retningslinjene. I Meld. St. 26 (2018–2019) ble det gjort grundig rede for departementets vurderinger knyttet til retningslinjene, samt om arbeidet med et tydelig regelverk. I Meld. St. 35 (2020–2021) ble arbeidet med landklareringer og behandlingen av konkrete lisenssøknader nøye omtalt.

Forstørr bilde

3.5 Stortingets vedtak om eksport av forsvarsmateriell

De siste månedene har vi fått en brutal påminnelse om hva utenrikspolitikken handler om. For norsk og europeisk sikkerhet er krigen i Ukraina et vannskille. Å støtte Ukraina med forsvarsmateriell er utøvelse av utenriks- og sikkerhetspolitikk. Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina krever at vi åpner for helt særskilte beslutninger og tiltak. Det understreker viktigheten av å ha fleksibilitet i regelverket for å kunne utøve Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Spørsmålet om hvem vi skal eksportere våpen til har alltid vært gjenstand for debatt. Det er en naturlig del av den demokratiske prosessen. Debatten påvirkes av den globale sikkerhetspolitiske utviklingen. Slik vil det også være i fremtiden. Historien har vist oss noen konkrete eksempler på det.

I 1933 erklærte Paraguay krig mot Bolivia. I 1934 sluttet Norge seg til Folkeforbundets våpenembargo overfor de to landene. Samtidig valgte norske myndigheter å godkjenne salg av et stort antall artilleriskudd til Bolivia. Dette ble blant annet begrunnet med kontraktsforpliktelser inngått forut for Folkeforbundets våpenembargo. Norge ignorerte ikke blankt embargoen ved å innvilge eksport til Bolivia. Norges forutsetning for tilslutning var effektiv etterlevelse av embargoen, noe som ikke var tilfellet da en rekke stater fortsatte å utføre ammunisjon til Bolivia. I kjølvannet av kritikken som fulgte eksporten til Bolivia, vedtok Stortinget i 1935 at:

• «1. Eksport av våben og ammunisjon må kun tillates til land som ikke befinner sig i borgerkrig eller krig med mindre denne av Folkeforbundets kompetente organer er erklært for legal forsvarskrig.

• 2. Eksport av våben og ammunisjon må alene foregå til legale regjeringer.»1

I 1958 godkjente regjeringen eksport av ammunisjon og håndgranater til Cuba. Før varene ankom landet hadde Cubas tidligere president Batista blitt styrtet av Fidel Castro. Eksporten vakte stor oppsikt i Norge, og man fikk en debatt om eksporten var i tråd med stortingsvedtaket av 1935.

I debatten i Stortinget i 1959 erklærte statsminister Gerhardsen bl.a. på regjeringens vegne at:

«De prinsipielle retningslinjer som kommer til uttrykk i vedtaket (av 1935), svarer til de retningslinjer Regjeringen har søkt å følge. Når det gjelder den fremtidige behandlingen av slike saker, kan jeg på Regjeringens vegne erklære at den vil holde seg nøye til de prinsipielle retningslinjer som hittil vanligvis har vært fulgt ved utstedelse av eksporttillatelse for våpen og ammunisjon.

Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig».2

11. mars 1959 vedtok Stortinget følgende:

«Stortinget tar til etterretning den erklæring statsministeren på Regjeringens vegne har lagt fram. Stortinget vil sterkt understreke det prinsipp at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted».3

På bakgrunn av krigen i Vietnam fremsatte representanten Finn Gustavsen i 1967 forslag om å bekrefte forbud mot eksport av våpen og ammunisjon til land som er i krig eller borgerkrig.

I innstillingen fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om forslaget i 1967 fremgår det bl.a. at:

«Stortingsvedtaket av 1959 tar etter komiteens oppfatning ikke sikte på å regulere forhold som står i forbindelse med vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk, men berører bare kommersiell våpeneksport. Utførsel og innførsel av våpen som finner sted i forbindelse med planer trukket opp i NATOs forsvarsorganisasjon og som er godtatt av Norge eller som er basert i våpenhjelpavtaler mellom Norge og noen av NATOs andre medlemsland, faller derfor utenfor de forhold som Stortingets vedtak tar sikte på å gi regler for. Derimot må det etter komiteens mening naturligvis gjelde fullt ut for annen våpenutførsel til NATO-land».4

Videre sluttet Stortinget seg i 1997 enstemmig til en presisering av 1959-vedtaket. Dette gjaldt betydningen av demokratiske rettigheter og respekten for grunnleggende menneskerettigheter i vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende land.

Historikken viser at det bærende prinsipp må være de hensynene som til enhver tid gjenspeiler Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. I det bildet vi nå står i er det en pågående krig i Ukraina. Det vil endre det sikkerhetspolitiske landskapet i overskuelig fremtid, og påvirke norsk sikkerhetspolitikk. Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell skal skje innenfor strenge og ansvarlige rammer. Samtidig skal regjeringen fatte nødvendige politiske beslutninger når det kommer til sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

3.6 Donasjon av forsvarsmateriell til Ukraina

Russlands angrep på Ukraina utfordrer europeisk sikkerhet på en måte vi ikke har sett siden 2. verdenskrig. Dette krever særskilte beslutninger og tiltak. Bare tre dager etter at krigen brøt ut, besluttet en samlet regjering at Norge skulle donere forsvarsmateriell til Ukraina. Det utgjorde et linjeskifte. Regjeringen har hele veien vært tydelige på at man løpende vil vurdere å donere forsvarsmateriell, herunder både A- og B-materiell. Vår våpenstøtte til Ukraina er i tråd med deres egne behov. Våpenstøtte til Ukraina har bred støtte i Stortinget, og er beslutninger som er til det beste for Norges og våre alliertes sikkerhet. Vi har lagt oss på samme linje som våre nære allierte og de øvrige nordiske landene.

Den første donasjonen gikk på beskyttelsesutstyr i form av hjelmer og beskyttelsesvester. Kort tid etter, fulgte regjeringen opp med å donere annet forsvarsmateriell, såkalt A-materiell. Norge har også donert tyngre våpen. Ytterligere donasjoner, vurderes fortløpende.

I tiden fremover vil Ukraina ha behov for mer våpen for å stå imot angrepene.

Slik rammeverket for eksportkontroll er formulert, har den til enhver tid sittende regjering et mandat til å fatte særskilte tiltak. Det er viktig at Norge fortsatt viser handling og støtter Ukraina sammen med våre allierte. Å donerer forsvarsmateriell er et bidrag til deres legitime rett til å forsvare seg, et prinsipp som er forankret i FN-paktens artikkel 51.

Av sikkerhetshensyn har det vært viktig å ikke omtale donasjonene før våpnene har kommet frem. Regjeringen viderefører linjen med å utvise forsiktighet i den offentlige omtalen av donasjonene der det foreligger sikkerhetsgrunner for det. Samtidig vil regjeringen fortsette å holde Stortinget godt informert og involvert.

Regjeringen har i tillegg, etter å ha konsultert Stortinget, tillatt re-eksport av norskproduserte våpen fra NATOs medlemsland, de nordiske landene og andre nærstående land. Videre har regjeringen bevilget 400 millioner kroner til en britiskledet mekanisme for anskaffelse av våpen og militært materiell til Ukraina.

3.7 Beskyttelsesutstyr til minerydding og humanitære formål

Utenriksdepartementet har i 2022 tydeliggjort grunnlaget for kontrollen med beskyttelsesutstyr til bruk under minerydding og andre humanitære formål. Humanitære organisasjoner som er tilstede i konfliktområder, eller i post-konfliktområder, kan ha behov for beskyttelsesutstyr som er underlagt lisensplikt etter eksportkontrollregelverket.

Slikt beskyttelsesutstyr dreier seg i hovedsak om beskyttelsesvester, hjelmer og visirer. Avhengig av utstyrets egenskaper, klassifiseres slikt utstyr som flerbruksvarer eller forsvarsmateriell. Organisasjoner som skal medbringe slikt utstyr må søke Utenriksdepartementet om lisens før utførsel finner sted.

Utenriksdepartementet anser det som svært viktig at humanitære organisasjoner får tilgang til adekvat beskyttelsesutstyr for å kunne utføre sine oppgaver, enten dette dreier seg om minerydding eller annen aktivitet som krever beskyttelsesutstyr. Departementet har derfor i 2022 tydeliggjort denne kontrollen og hvilke vilkår som må være tilstede for at en slik utførsel kan finne sted. Det er nødvendig at det humanitære formålet ved utførselen dokumenteres, og organisasjonen som skal benytte utstyret må anses å være en anerkjent humanitær organisasjon. Videre er det krav om at det ved mineryddingsoppdrag finnes en nasjonal myndighet for minerydding i det aktuelle landet. Stortingets 1959-vedtak kan ikke sies å komme anvendelse for utførsel av beskyttelsesutstyr som klassifiseres som forsvarsmateriell til bruk av humanitære organisasjoner for dokumenterte humanitære formål.