4 By, kultur og natur – ressurser for reiselivet

Natur og kultur er kjernen i det norske reiselivsproduktet, og grunnlag for verdiskaping i hele landet. Undersøkelser viser at det særlig er norsk natur som gjør at utenlandske turister ønsker å dra til Norge, men reisende oppsøker stadig oftere også kulturtilbudene.1

Attraksjonskraften til de ulike elementene og stedene varierer. Noen fenomener er så attraktive og karakteristiske at de blir reisemål i seg selv, som Preikestolen og Bryggen i Bergen. Hele naturområder kan også bli ikoniske reisemål på grunn av sin spesielle karakter. Det gjelder fjordene på Vestlandet og øyene i Lofoten. Et reisemål kan bli attraktivt på grunn av spesiell tilrettelegging eller forhold knyttet til beliggenheten, som for eksempel Nordkapp. Reiseliv kan også være basert på fenomener som for eksempel nordlyset eller midnattssolen. Kulturopplevelser, enten det er konserter, festivaler, utstillinger eller andre former for kunst, blir stadig mer etterspurt. Norge, og først og fremst byene, er også attraktivt som vertskap for internasjonale kongresser og fagmøter i et marked med sterk konkurranse.

Likevel selger ikke alle deler av norsk natur og kultur seg selv. De norske reiselivsproduktene må utvikles med utgangspunkt i eksisterende ressurser og et samarbeid mellom ulike næringer, på tvers av sektorer. Norske ressurser må tilføres et innhold og gis en merverdi som gjør det endelige reiselivsproduktet attraktivt å oppsøke. Påfølgende markedsføring må sørge for at potensielle reisende i inn- og utland får kjennskap til produktene og lyst til å benytte seg av dem.

Foto: CH – visitnorway.com

Uavhengig av reiselivsprodukt og reisemål, må markedsføring og utforming av produktene tilpasses målgruppen. Det kan være store forventninger til tilpassede produkter, og viljen til å betale for produktene kan være tilsvarende høy dersom kvaliteten innfrir forventningene.

4.1 Byer og bymiljø

Reiselivsnæringen vokser raskest i de store byene.2 Den økende byturismen er del av en internasjonal trend og har flere grunner. Fra å være rene innfallsporter til resten av landet og mellomstasjoner på reisen, har mange større byer lykkes i å fremme både nye og velkjente urbane attraksjoner og kvaliteter som styrker Norge som reisemål.

Boks 4.1 Historiske bymiljø

Norge har en rekke byer med lange historiske røtter. Byenes form, struktur og kulturmiljø med sine bygninger, gater, parker og plasser er karakterskapende og gir den enkelte by sitt særpreg. Jugendbyen Ålesund, trehusbyen Risør og Gamlebyen i Fredrikstad er alle eksempler på kulturarvens attraktivitetskraft og bidrag til merkevarebygging av disse byene. Riksantikvaren er opptatt av å bevare særpreget i de historiske bykjernene og legge til rette for at disse miljøene kan tas i bruk som ressurser og fellesgoder for å utvikle et godt lokalsamfunn, attraktive byer og økt verdiskaping. Disse perspektivene fremkommer i Riksantikvarens bystrategi for perioden 2017–2020.

Foto: Arve Kjersheim/Riksantikvaren

Stadig flere ankommer med fly, uten eget transportmiddel, og lander nær en by. For mange blir byen første stopp på reisen. Mange av de som reiser i Norge har en av de største byene som en del av den totale rundturpakken, og tilbringer tid her ved ankomst eller avreise.

Hoveddelen av veksten i utenlandske hotellovernattinger det siste tiåret har kommet i byene. Byenes andel av hotellovernattinger har økt fra 36 pst. i 2004 til 41,5 pst. i 2015.3 Siden 2008 har storparten av veksten i byturismen kommet fra ferie- og fritidsmarkedet.

Mange av de som bruker reiselivstilbudet i byene er lokalbefolkning eller forretningsreisende. Dette påvirker reiselivsnæringen i byene positivt ved at sesongsvingningene dempes og at en høyere andel reiselivsbedrifter har helårsvirksomhet i de større byene enn andre steder i landet.4

Omfanget av det internasjonale møte- og kongressmarkedet, omtalt i kapittel 3.2, gir norske byer et potensial for økt verdiskaping. Det forutsetter at relevante aktører satser på å trekke flere av møtene og kongressene til Norge. Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø er byene som oftest blir omtalt som de norske kongressbyene.

Økningen i byturismen skyldes endringer på både tilbuds- og etterspørselssiden. OECD trekker i en analyse frem utviklingen av mer attraktive bysentrum som en viktig grunn til dette.5 Det følger av strengere miljøkrav og miljøhensyn, fornyelse av eldre bydeler og havneområder, færre fabrikker og flere grønne soner, og et bredere tilbud av persontransport. Handelsvirksomhet og serveringssteder i fotgjengervennlige områder, historiske bysentre og kulturminner virker generelt tiltrekkende på byturister.

Byer med mer attraktive bymiljø har nytt godt av en økt etterspørsel etter kortere og hyppigere fritidsreiser gjennom hele året. Byer med egen flyplass og et godt utbygd persontransportsystem kan tilby lett tilgjengelige reisemål og et bredt tilbud av opplevelser, overnatting og servering. Reiselivsnæringen i byene har også nytt godt av økningen i antall store arrangementer, kurs og konferanser globalt.

Et felles nordisk prosjekt om bærekraftig byutvikling startet opp under det norske formannskapet i Nordisk ministerråd i 2017.6 Prosjektet skal bidra til å gjøre nordiske byer til en del av løsningen på miljø- og klimautfordringene, og skal utvikle indikatorer på hvordan byers attraktivitet kan måles og hvilke effekter byenes kvaliteter har for godt miljø, folkehelse og utvikling av attraktive arbeidsplasser.

Arrangementsturisme

Reisemål utvikler og markedsfører kultur- og idrettsarrangementer for å stimulere lokal og regional næringsvirksomhet. Slike arrangementer kan i tillegg bidra til kulturell og sosial verdiskaping, blant annet ved å styrke et reisemåls identitet og omdømme, det lokale engasjementet og frivillig sektor på stedet. Flere byer i Norge arbeider aktivt med å tiltrekke seg flere kultur- og idrettsarrangementer. Ifølge Innovasjon Norge defineres en arrangementsturist som en turist som velger reisemål for å delta i eller overvære et arrangement. Et arrangement er en opplevelse for den reisende, og den positive utviklingen innenfor opplevelsesturisme generelt åpner for økt vekst også innenfor arrangementsturisme. Flere aktører bidrar i arbeidet med å utløse dette potensialet. Norway Convention Bureau er det nasjonale ressurssenteret for arrangementsturisme og arbeider blant annet med å kartlegge aktuelle arrangementer for norske byer. Innovasjon Norge har, i samarbeid med PricewaterhouseCoopers, utviklet en hvitebok for arrangementsturisme som et verktøy for byer og destinasjoner som ønsker å bli bedre på denne typen turisme. I tillegg er det utviklet en «kalkulator» for å beregne den økonomiske effekten av arrangementene. En strategisk utvikling av arrangementsturisme kan gi et reisemål grunnlag for mer helårsturisme og økt verdiskaping i bred forstand, i både nærings- og samfunnsliv. Innovasjon Norge vil, i samarbeid med byene, utvikle en nasjonal arrangementsstrategi for hvordan Norge kan tiltrekke seg internasjonale idretts- og kulturarrangementer som kan gi grunnlag for økt verdiskaping i reiselivsnæringen.

4.2 Kultur som ressurs

Kultur er hele spekteret av kulturminner og kulturmiljø. Det kan være håndverkstradisjoner, kunst, gastronomi og mattradisjoner, folkefester, musikk, scenekunst, fortellertradisjoner, myter, språk, arkitektur og praktisk erfaring knyttet til natur. Det er et vidt spenn fra kulturminner til moderne kulturuttrykk, men de gir alle grunnlag for utvikling av attraktive reiselivsprodukter for ulike interessegrupper.

Foto: FotoKnoff

De fleste turister søker en form for kulturell opplevelse og forståelse av den kulturelle konteksten de befinner seg i når de er på reise. Positive kulturopplevelser bidrar til verdiskaping i reiselivsnæringen og øker verdien av Norge som reisemål. Norske og utenlandske kulturturister stod sommeren 2014 for 25 pst. av ferieforbruket i Norge og om lag 15 pst. av det totale forbruket, for både ferie- og forretningsreisende.7

Norge har et mangfoldig kulturelt og kreativt potensial knyttet til utvikling av reiselivsprodukter. Norsk arkitektur, musikk og design blir lagt merke til internasjonalt og danner grunnlag for å utvikle reiselivsprodukter og reisemål. Næringsaktører kan utnytte potensialet som ligger i de kulturelle og kreative næringene for å videreutvikle opplevelsestilbudet i Norge. Økt oppmerksomhet rundt formidling og distribusjon av Norges mange kunst og kulturtilbud kan bidra til å forsterke Norge som en attraktiv reiselivsdestinasjon, nasjonalt og internasjonalt.

4.2.1 Kulturturisme

FNs reiselivsorganisasjon UNWTO beskriver kulturturisme som «reiser som er motivert av kulturelle formål slik som studieturer, scenekunst, festivaler, kulturarrangementer, kulturattraksjoner og pilegrimsreiser». Kulturturisme handler også om å fordype seg i og nyte lokal livsstil, og det som utgjør lokalsamfunnenes identitet og særegenheter.

Mange kulturturister kjennetegnes ved å ha høyere utdanning, høyere inntekt, og å være mer reisevante enn den gjennomsnittlige turist. Men kulturturistene er på ingen måte homogene. Det er stor variasjon mellom de som planlegger reisen sin ut i fra flere kulturelle aktiviteter til de som mer tilfeldig deltar i enkelte kulturopplevelser i løpet av turen.

Kulturturister anslås å ha et høyere gjennomsnittlig døgnforbruk og et høyere totalforbruk enn den øvrige turisten, verden over.8 Ifølge Innovasjon Norges undersøkelse om kulturturisme i Norge sommeren 2014 brukte de norske kulturturistene 14 pst. mer per døgn enn andre norske turister, mens de utenlandske kulturturistene brukte 26 pst. mer enn andre ferierende fra utlandet. Av de 3,9 mrd. kronene brukt av kulturturister i Norge i 2014 stod de norske for 1,5 mrd. kroner og de utenlandske for 2,4 mrd. kroner. Andelen av kulturturister blant de ferierende er 14 pst. for de norske turistene og 42 pst. for de utenlandske turistene.

Kulturturistene er karakterisert ved at de planlegger eller har gjennomført minst to av følgende aktiviteter:

• oppleve lokal historie og legender

• oppleve lokal kultur og levemåter

• oppleve tradisjoner og nasjonale fester

• besøke kunstutstillinger/museer

• besøke historiske bygninger/steder

4.2.2 Mat og drikke

Mat er en viktig del av norsk kultur og identitet. Innovasjon Norges turistundersøkelse for sommeren 2016 viste at også turister i Norge i økende grad verdsetter lokal mat og drikke på sin reise. Av de spurte mener 34 pst. at lokal mat og drikke har avgjørende eller stor betydning for reiseopplevelsen. Undersøkelsen viste også at turister med gode matopplevelser som viktig kriterium i valg av reisemål, har et høyere døgnforbruk enn den gjennomsnittlige turisten i Norge.

I skjæringspunktet mellom matproduksjon og reiseliv er det derfor et potensial for økt verdiskaping og innovasjon.

Foto: CH– visitnorway.com

Med utgangspunkt i råvarekvalitet og regionale spesialiteter og tradisjoner kan det skapes produkter og opplevelser med norsk identitet. Mat kan gi turister direkte tilgang til sosialt samvær, tradisjoner og kulturelle opplevelser. Ny bruk av tradisjonelle råvarer kan også være utgangspunkt for særegne reiselivsopplevelser i tråd med den økende interessen for og etterspørselen etter lokal mat og drikke.

Matfestivaler i hele landet er eksempler på populære attraksjoner for både tilreisende så vel som fastboende, se boks 4.2.

I det nordiske og norske matmiljøet vektlegges i økende grad kvalitet og styrket kompetanse om råvarer, lokal identitet og utvikling av nye produkter. Norges internasjonale omdømme innenfor mat og gastronomi er utviklet over flere år, spesielt gjennom gode resultater i kokkekonkurransen Bocuse d’Or, og internasjonale priser for norske produkter. Særlig osteprodukter har bidratt til å styrke Norges omdømme som matnasjon. Ifølge den anerkjente Michelin-guiden er dagens norske mat- og drikkeopplevelser en del av en nordisk matrevolusjon. I 2014 opprettet guiden en egen nordisk hotell- og restaurantguide. Her blir den nordiske matkulturen omtalt som «sjelden rik, karakterisert av et bredt sortiment av lokale råvarer og en unik matlagingsstil».

Norsk sjømat som attraksjon

Som reisemål er Norge et viktig utstillingsvindu for norsk sjømat. Norge er en stor og viktig sjømatnasjon, og tilreisende bør kunne få servert et rikt utvalg sjømat, som innfrir forventingene.

Flere nettverk av bedrifter fremmer i dag mangfoldet av norsk sjømat, se boks 4.3, men det er et stort potensial for økt bruk av sjømat hos langt flere reiselivs- og serveringsbedrifter i Norge. Reiselivsnæringen kan bli flinkere til å skape mer oppmerksomhet rundt det mangfoldet Norge har av sjømat. På samme måte kan aktører i sjømatnæringen bli flinkere til å fortelle historien om sine produkter til reisende fra både Norge og resten av verden. Noen reiselivsbedrifter har allerede gjort seg gode erfaringer med slikt samarbeid med sjømatnæringen.

Norsk laks er en av Norges sterkeste merkevarer og brukes i markedsføringen av Norge som reisemål. Siden norsk laks ble introdusert i Japan for 30 år siden, har den japanske sushitradisjonen og norsk laks sammen utviklet seg til å bli en kulinarisk verdenstrend. Norsk laks har i dag en selvstendig plass i den japanske sushitradisjonen. Sushiens økende popularitet globalt, gir også den norske laksen solid fotfeste i mange andre land. Ved å sette Norge på det kulinariske kartet internasjonalt bidrar den norske laksen også til å synliggjøre Norge som reisemål.

Lokalproduserte drikkevarer

Lokalt fremstilte drikkevarer med eller uten alkohol er en viktig del av måltidsopplevelsen, og kan bidra til å styrke interessen for norske mattradisjoner. Drikkevarerer med røtter i norsk kulturarv har fått økt oppmerksomhet de senere år, og antallet mikrobryggerier og tilbudet av ulike frukt- og bærdrikker, har økt.

1. juli 2016 åpnet regjeringen for salg direkte fra produsent av enkelte egenproduserte drikkevarer med en volumprosent alkohol på mellom 4,7 og 22,0. Blandt produktene som kan tilvirkes og selges, er blant annet eple- og pæresider, mjød og fruktvin (unntatt av druesaft). For norsk reiseliv kan endringen styrke den helhetlige opplevelsen som tilbys, ved at de besøkende kan kjøpe og ta med seg et mangfold av produkter som de selv har smakt på. Både norske og utenlandske turister etterspør i økende grad slike produkter, og turistene kjøper ofte drikkevarer i kombinasjon med andre lokalmatprodukter direkte fra de lokale produsentenes utsalg.

Regjeringen har i tillegg til endringer i alkoholregelverket gjort det lettere å få nøktern faktainformasjon om alkoholholdige drikkevarer med hensyn til innhold og bruksområde. I 2015 ble bestemmelsene om forbud mot alkoholreklame i alkoholforskriften endret slik at det kan gis informasjon om alkoholholdige produkter og annonseres for arrangementer i forbindelse med messer, festivaler, omvisninger, foredrag og kurs som omhandler alkoholholdig drikke. Det gjør det for eksempel mulig for restauranter å synliggjøre vinkjelleres innhold på sine nettsider, sammen med matrettene, slik at kundens interesse for å sette sammen en god meny vekkes før besøket. Dette er tiltak som bidrar til økt verdiskaping i norsk reiselivsnæring.

Endringene i alkoholregelverket ligger innenfor hovedlinjene av regjeringens alkoholpolitikk, som vil videreføres.

4.2.3 Mangfold

Bærekraftig bruk av kulturminner

Verdiskapingsprogrammet på kulturminneområdet (2006–2010) viste hvordan kulturminner kan brukes lokalt og bidra til miljømessig, kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping.9 Økt kunnskap om verdiskaping og vern gjennom bruk, øker mulighetene for at kulturminnene blir tatt vare på.

Et av prosjektene i dette verdiskapingsprogrammet omhandlet pilegrimsledene; turveger basert på tradisjonen for å dra på pilegrimsvandring. Pilegrimsledene bindes sammen av natur- og kulturminner knyttet til middelalderen og Olavstradisjonen. Arbeidet med å kartfeste, rydde og merke disse startet i 1994, og det norske nettverket for pilegrimsledene er i dag over 2000 km. Målet for disse ledene er Nidaros /Trondheim. Pilegrimsledene til Nidaros har sammen med Olavsvegene i Danmark og Sverige, status som europeisk kulturveg i regi av Europarådet. Pilegrimsledene tiltrekker seg stadig nye vandrere fra inn- og utland, med behov for tradisjonelle reiselivstjenester og spesifikke produkter. Pilegrimsledene støtter dermed opp om utviklingen av et bærekraftig reiseliv gjennom økt verdiskaping, produktivitet og flere levedyktige distrikter.

Stavkirkene er populære besøksmål, og stort besøk i enkelte av dem har ført til høy slitasje på bygninger og dekor. Det har vært utfordrene å legge til rette for god formidlingsvirksomhet og å skape positive opplevelser for turistene, samtidig som kirkene unngår skader fra slitasje. Byggingen av et besøkssenter ved Borgund stavkirke er et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres. Selve besøkssenteret er et spesielt byggverk som har fått mye oppmerksomhet, blant annet en plass på listen over verdensarkitektur i det 21. århundre av det londonbaserte forlaget Phaidon Atlas.

I samiske områder er det tilgang til interessante kulturminner som for eksempel funnene av bergkunst fra steinaldertiden i Gamnes (Geresválla), vest for Kirkenes. Også her er det utfordrende å åpne for turisme uten å risikere slitasje som følge av bruk.

Boks 4.4 Kongevegen over Filefjell

Kongevegen over Filefjell var i lang tid en av hovedrutene mellom øst og vest. Vegen ble åpnet i 1790-årene som den første offentlig bygde kjørevegen i Norge.

I dag er Kongevegen et kulturminne som byr på mange opplevelser. Vegen ble gjenåpnet i 2016 som tur- og sykkelveg. Nasjonale, regionale og lokale myndigheter har samarbeidet om å tilrettelegge den ti mil lange strekningen mellom Lærdalsøyri i Lærdal og Vang i Valdres. Private aktører har også gjort en stor innsats i opprustningsarbeidet. Nye murer er satt opp, broer er reist etter gamle tegninger, og det er skiltet og ryddet langs traseen.

Kongevegen inngår i reiselivssatsingen til Sogn og Fjordane og Oppland fylke.

Foto: Håvard Bjelland (arkiv – Bergens Tidende)

Verdensarvområder

Verdensarv kan være et monument, et bygningsmiljø, et kulturlandskap eller et naturområde, skapt av naturen alene eller av mennesker og natur i fellesskap. I Norge er åtte områder skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. En forutsetning for plass på listen er at området må representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø. Verdensarvkonvensjonen er blant verdens mest utbredte miljøavtaler og i seg selv en sterk merkevare.

Bærekraftig utvikling av reiselivet i disse attraktive og verdifulle områdene fordrer målrettet innsats. Det norske ambisjonsnivået for å gjennomføre forpliktelsene som følger av konvensjonen er høyt. Norske verdensarvområder skal utvikles som fyrtårn for den beste praksisen innenfor natur- og kulturminneforvaltning. Med sine unike kvaliteter er det forventet at verdensarvstedene skal håndtere turisme etter beste praksis internasjonalt, og være gode eksempler for andre kultur- og naturdestinasjoner.

Turisme og annen næringsvirksomhet i verdensarvområdene kan bygge opp under utviklingen i områdene ved å fremme kunnskap og ferdigheter som er viktig for å ta vare på lokal kultur og natur, tradisjoner og historier. Verdiskapingen må være bærekraftig og tilpasses det enkelte verdensarvområdets tålegrense. Stiftelsen Vegaøyan og Vega kommune har lagt til rette for at turistene kan besøke 34 utvalgte steder, og det legges til rette for aktiviteter som har stor informasjons- og opplevelsesverdi samtidig som verdensarven ivaretas.

De siste ti årene har antallet besøkende til verdensarvkommunen Vega økt fra 5 000 til 35 000. Turistsesongen har utvidet seg i takt med økningen i besøkstall, fra juni – august i 2005 til april – oktober i 2014. Det går frem av rapporten fra det treårige prosjektet Utvikling av Vega som reisemål som nå er avsluttet. I 2012 utførte Transportøkonomisk institutt en ringvirkningsanalyse av reiselivet på Vega. De beregnet turistkonsumet til 45,5 mill. kroner, og indirekte til 10 mill. kroner. Analysen viste også at det er omtrent 50 årsverk i turistrelatert virksomhet på Vega.10

Norge støtter UNESCOs program for bærekraftig reiseliv. Det har et klart utviklingsperspektiv for lokalsamfunnene i verdensarvområdene. Norske verdensarvsteder har begynt å implementere programmet, og har bistått UNESCOs verdensarvsenter i Paris med å utvikle veiledere for utvikling av strategiske planer for bærekraftig reiseliv på destinasjonsnivå. Nordiske og baltiske verdensarvsteder har sammen arbeidet for å bli en internasjonal «modellregion» for verdensarv og bærekraftig reiseliv. Alle steder i regionen skal ha en strategi for bærekraftig reiseliv integrert i sine respektive forvaltningsplaner.

Det er en ambisjon å etablere verdensarvsentre ved alle de norske verdensarvområdene.11 Hittil er det etablert autoriserte verdensarvsentre i Alta, på Vegaøyan og i Geiranger. I 2017 vil det bli lagt til rette for å autorisere ytterligere to verdensarvsentre.

Norsk kystkultur

I kystnasjonen Norge har store deler av befolkningen tradisjonelt hentet sitt inntektsgrunnlag fra næringer knyttet til sjøen og kysten. Dette har skapt rike kulturhistoriske verdier og et mangfold av kulturminner langs kysten.

Kystnæringene har skapt tallrike kulturminner som fyrstasjoner, båter, naust, rorbuer, sjøhus, bryggeanlegg, handelssteder, dunvær og minner etter tilvirking av produkter knyttet til fiskeri og fangst i kystnære og fjernere farvann. Det er mulig å besøke og overnatte på mange av Norges fyrstasjoner, både de som er i Kystverkets eie og de som er overtatt av andre. Mange leietakere er frivillige organisasjoner som gjør en stor innsats for å ta vare på og vise fram det spesielle ved fyrstasjonene og livet der. Frivillige organisasjoner står også for tilbud om kystleder og kystledhytter.

Foto: CH-visitnorway.com

Samisk kultur

Det samiske bosettingsområdet i Norge (Sápmi) strekker seg fra Hedmark til Finnmark. Kultur- og reiselivsprodukter med basis i samisk kultur, historie og natur har en særegenhet som bidrar til å gjøre Norge til en attraktiv reiselivsdestinasjon.

Samisk kultur og samiske næringer har tradisjonelt vært nært knyttet til naturen. Samene har hentet levebrød og inntekter gjennom høsting av utmarksressurser, fiske, jordbruk og reindrift samt gjennom duodji og andre videreforedlingstradisjoner. Samisk reiseliv er grunnlagt på lokal kultur og samisk identitet.

Sametingets definisjon av samisk reiseliv er reiseliv der samiske kulturelementer utgjør en sentral del av virksomheten. Samisk reiselivsnæring består av mange små selskaper. Næringen er sterkt preget av sesonger, hvor det tradisjonelt har vært mest turister i samiske områder sommerstid. Store avstander gjør bedriftene sårbare og gir et begrenset lokalmarked.

Private bedrifter fremstiller og selger produkter blant annet innenfor samisk film, foto, design, duodji, kunstnerisk virksomhet og musikk. Der reiselivsnæringen kan tiltrekke seg tilreisende, kan kulturnæringene være med på å skape unike attraksjoner og opplevelser for de besøkende. Sametinget jobber med utvikling av samiske kulturnæringsbedrifter gjennom utviklingsprogrammet Dáhttu, hvor 36 utøvere har fått muligheten til å styrke den forretningsmessige delen av sin virksomhet.

Utvikling av samisk reiseliv må skje på samenes egne premisser, og med utgangspunkt i ekthet og troverdighet. Det er også det autentiske som gjør samisk reiseliv unikt. Sametinget skal være en premissleverandør for utvikling av samisk reiseliv.

Samiske institusjoner, senter, museer og festivaler er viktige deler av infrastrukturen rundt samisk kulturliv som også kan benyttes i reiselivssammenheng. Institusjonene har potensial til å utgjøre viktige fyrtårn for reiseliv i samiske områder som igjen kan skape helhetlige reisemål. Et eksempel er miljøet i Kåfjord kommune, som har bygget seg opp rundt Riddu Riđđu-festivalen og Senter for nordlige folk. I tilknytning til disse miljøene har det de siste årene også skjedd en positiv økning i antall nyetableringer innenfor kulturnæring og reiseliv.

Arkitektur

God arkitektur er et universelt språk som kan forstås og oppleves på tvers av landegrensene. I reiselivssammenheng er det et mål å heve kvaliteten på kulturlandskapet og det offentlige rom. Utvikling og fornyelse av byggeskikk og byggekultur er derfor en viktig del av utviklingen av Norge som reisemål.

Norge har mange særpregete og severdige bygninger, men bare et fåtall som kan defineres som turistattraksjoner. Ålesund ble etter bybrannen i 1904 gjenoppbygd i jugendstil. Byen har Norges mest komplette samling av hus i denne stilen.

Den norske opera og ballett i Oslo er eksempel på en bygning det knyttes stor interesse til både nasjonalt og internasjonalt. Mange turister besøker bygningen mens de er i Norge. I tillegg til moderne arkitektur er det spesielt at publikum kan gå inn i bygningen, uavhengig av om de besøkende løser billett til noen av operaens arrangementer eller ikke.

Et annet eksempel på byggverk som tiltrekker seg turister er Nasjonale turistveger. Nasjonale turistveger omfatter 18 vegstrekninger med en samlet veglengde på 2059 km. Nasjonale turistveger er en særegen attraksjon, der kombinasjonen av landskap, kjøretur, arkitektur og kunst frister bilturister til å velge Norge som sitt reisemål. De Nasjonale turistvegene har fått stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Nasjonale turistveger brukes av Innovasjon Norge og Utenriksdepartementet i profilering av Norge og norske reisemål.

Norsk arkitektur og byggeskikk er historisk basert på tre. Eksempler er stavkirkene og bevarte trehusmiljøer som Røros og Bryggen i Bergen. Moderne og ny bruk av tre som byggemateriale har de siste årene gitt Norge internasjonal oppmerksomhet i blant annet reiselivs- og arkitekturmagasiner. Oslo Lufthavn Gardermoen, Juvet landskapshotell i Møre og Romsdal, Kilden Kulturhus i Kristiansand, Astrup Fearnley-museet i Oslo, Vennesla bibliotek og Viewpoint Snøhetta på Dovrefjell er eksempler på bygg som har høstet internasjonal anerkjennelse for sin arkitektur og materialbruk.

Norske byer har satset på trearkitektur gjennom egne programmer, eksempelvis Stavanger med Norwegian Wood, Bergen med Tid for tre og Trondheim med TREbyen Trondheim. Den nye norske trearkitekturen supplerer den tradisjonelle trearkitekturen, og sammen bidrar de til økt oppmerksomhet om norske bymiljøer.

Kilde: CH-visitnorway.com

Museer

I 2015 var det 115 museer og samlinger i Norge.12 Disse bidrar til å formidle norsk kultur på en konsentrert måte, og mange norske og utenlandske tilreisende oppsøker museene for å få innsikt i og kunnskap om ulike tema. Vikingskiphuset, Kon-Tiki museet, Norsk Folkemuseum og Munch-museet er blant Norges mest besøkte turistattraksjoner. I 2015 var det 5,9 mill. betalende besøkende ved norske museer, en økning på 31 pst. på ti år.

Scenekunst, musikk og festivaler

Teater, opera og dans er attraktive tilbud innenfor scenekunstfeltet, som i 2014 hadde 2,5 mill. tilskuere.13 Slike kulturtilbud retter seg i stor grad mot et nisjepublikum.

Reiselivsaktivitet bidrar flere steder til et bredere musikalsk tilbud, noe også lokalbefolkningen nyter godt av. Norske musikere har også turister som målgruppe og særlig i sommersesongen har mange konserter hovedsakelig tilreisende som sitt publikum.

Kulturutredningen 2014 slår fast at festivalene utgjør en betydelig og voksende andel av det frivillige kulturarbeidet rundt omkring i landet. Enkelte snakker om en «festivalisering» av det norske kulturlivet.14 Flertallet av festivalene og utendørskonsertene er musikkfestivaler, men det arrangeres også teaterfestivaler flere steder i landet. Noen er i hovedsak konsentrert rundt én berømt dramatiker, for eksempel Henrik Ibsen, mens andre skaper et internasjonalt møtepunkt for scenekunstnere, som Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. Ulike friluftsspel trekker også publikum. Festivaler kan også ha litteratur, mat og dans som tema. Felles for alle er at de tilbyr reisende en arena for å møte likesinnede og dyrke sine interesser.

Det å markedsføre festivalene, og da også samtidig den lokale, frivillige innsatsen og entusiasmen som ligger til grunn, kan bidra både til å markedsføre Norge som et spennende og unikt reisemål og samtidig styrke kundegrunnlaget til festivalene og annet næringsliv i de kommunene hvor festivalen er lokalisert. Det vil bidra til et mer dynamisk bilde av Norge. I og med at de aller fleste festivaler er utendørs, vil det passe til markedsføringen av Norge som naturnasjon. En kulturkalender vil gi en samlet oversikt over Norges mange ulike festivaler.

Boks 4.8 Rørosmartnan

Foto: Kjetil Plassgård

Rørosmartnan er en tradisjonsrik begivenhet som går av stabelen i februar hvert år. Martnan ble etablert ved kongelig resolusjon i 1854 og har vært både en markedsplass og kulturarena. Kulturtradisjoner holdes i hevd og formidles gjennom tradisjonell mat, stemning i bakgårdene, kjøring med hest og slede, demonstrasjoner av gammelt håndverk og auksjoner.

Rundt 250 utstillere fyller sammen med den lokale handelsstanden sentrum med handel og aktivitet. Alle overnattingssteder har fullt belegg. Rørosmartnan samlet i 2017 rundt 70 000 besøkende. Omsetningen rundt martnan anslås til nærmere 100 mill. kroner.

Arrangementet organiseres og gjennomføres i et godt samarbeid mellom kommune, handelsstand, reiseliv og kulturliv. Kulturliv og næringsliv er gjensidig avhengig av hverandre, og ser betydningen av å opptre samlet. Destinasjon Røros bidrar til markedsføringen, mens Røros Museum har ansvar for formidlingen og drar nytte av et stort nettverk.

Idrett

Store idrettsarrangementer tiltrekker seg turister. Norge har gjennom de siste årene arrangert flere internasjonale mesterskap, i tillegg til de mesterskap som årlig arrangeres i Norge, som for eksempel Bislett Games. Både ski-VM i nordiske grener, som ble arrangert i Holmenkollen i 2011 og X-games Oslo i 2016 var store arrangementer med mange internasjonale utøvere og et stort antall utenlandske tilreisende.

I Nord-Norge har Arctic Race of Norway vært gjennomført med stor suksess hvert år siden 2013. Arctic Race of Norway har blitt et stort, internasjonalt sykkelritt i løpet av få år, og medienes interesse for arrangementet er tiltagende. I 2016 ble sendinger fra sykkelløpet distribuert til mer enn 180 land. Dermed markedsføres Norge og nord-norsk natur og lokalsamfunn til hele verden. Samtidig har rittet positiv effekt på reiseliv og øvrige deler av næringslivet i Nord-Norge, som opplever økt aktivitet både før, under og etter avvikling av arrangementet. Regjeringen har støttet opp om sykkelrittet med midler i både 2016 og 2017.

Finnmarksløpet er et annet eksempel på at idrettsarrangementer skaper internasjonal interesse for Norge. Finnmarksløpet er et hundesportsarrangement og ble første gang arrangert i 1981. Løpet har nå omlag 130 deltakere hvert år, fordelt på tre klasser. Fra 2009 har NRK hatt daglige sendinger fra løpet. Også utenlandske medier retter blikket mot Nord-Norge og Finnmark mens løpet pågår.

I september 2017 vil Norge og Bergen være vertskap for VM i landevegssykling (sykkel-VM), et av verdens største idrettsarrangement. Mesterskapet blir det største arrangementet som har funnet sted i Hordaland og på Vestlandet til dags dato, og det anses som det største sommeridrettsarrangementet Norge kan være vertskap for. Sykkel-VM består av 12 øvelser over ni konkurransedager og samler 1 150 utøvere fra mer enn 80 nasjoner. Publikumsinteressen for sykkel-VM er stor, med over 300 mill. TV-seere, og et forventet tilskuertall på rundt 500 000 tilskuere. Arrangementet vil ha markedsføringseffekt for Norge som reisemål. Det gir også Bergen og lokalt reiseliv en mulighet til å vise seg frem for et internasjonalt publikum. Regjeringen har støttet opp om sykkel-VM med midler.

4.2.4 Kultur og reiseliv

Samarbeid mellom kulturnæringen og reiselivsnæringen i Norge gir muligheter for økt tilfang av publikum til kulturelle arrangement og et større mangfold av opplevelser i reiselivsnæringen.

Kulturaktører og reiselivsaktører samarbeider allerede i dag. Det er likevel fortsatt rom for å styrke koordineringen og opprette nye koblinger som beriker begge parter. De kulturelle og kreative næringene fremheves som attraktive ressurser for sine omgivelser og lokalsamfunn. Brukt i reiselivssammenheng kan de bidra til å øke reiselivsnæringens attraksjons- og konkurransekraft.15 Til gjengjeld kan de få tilgang til et større publikum og oppleve økt etterspørsel. For begge parter kan større grad av samarbeid bidra til økt verdiskaping.

Mange land har allerede etablerte satsinger på reiseliv og kreativ næring på nasjonalt, regionalt og lokalt plan, under fanen «kreativt reiseliv». Kombinasjonen vekst i internasjonal turisme og økt interesse for kunst- og kulturopplevelser var bakgrunnen for at Innovasjon Norge pekte ut samarbeidet mellom kreativ næring og reiseliv som en av seks mulighetsområder for norsk næringsliv i 2016.16

Dersom Norge fortsatt skal ta del i den positive utviklingen som skjer innenfor kulturturisme globalt sett, kreves det en strategisk satsing på å utvikle et kulturturismeprodukt. Det er derfor viktig å synliggjøre merverdiene ved et økt samarbeid mellom kultur- og reiselivsaktører og stimulere til kunnskapsbygging og -utveksling. Regjeringen vil utarbeide en strategi for kultur og reiseliv, med vekt på kulturturisme.

Stadig flere aktører i norsk reiseliv og kulturliv samarbeider i utarbeidelsen av nye produkter. Kultursektorens mulige bidrag til reiselivet favner bredere enn det reiselivsnæringen tradisjonelt har vært opptatt av. Kultursektoren representerer verdifull kompetanse på formidling ved hjelp av design, visuelle uttrykk, tekster, kommunikasjon, arrangementsledelse og lignende. Kunstnere kan supplere reiselivsnæringens tilbud av naturopplevelser med kulturelle opplevelser i form av konserter, utstillinger og sceneopptredener. Kulturnæringen er kunnskapsbasert, og næringen har en høy andel sysselsatte med formell utdannelse og spisskompetanse på områder som teknologi, håndverk, design og kreativitet. De kulturelle og kreative næringene ble også tidlig digitalisert. De har bred erfaring med den intensive globaliseringen som digitaliseringen innebærer, ikke minst på eksportsiden.

Det er opp til aktørene selv å utnytte de mulighetene som finnes, og det er avgjørende for et godt resultat at det etableres gode informasjonskanaler, kontakter og samarbeid mellom sektorene og deres aktører. For å legge til rette for økt samarbeid vil regjeringen opprette et samarbeidsråd for kultur og reiseliv etter modell fra Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring. I et slikt råd kan aktører fra ulike bransjer dele erfaringer med hverandre, identifisert felles utfordringer og gi verdifulle tilbakemeldinger på hvordan myndighetene best kan innrette sine virkemidler.

For å utnytte bredden i kultursektoren, både fysiske anlegg, gjenstander, aktiviteter og kulturkompetanse, er det viktig at kulturfeltet involveres tidlig og som en integrert del av arbeidet med utviklingen av nye reiselivsprodukter.

Koordineringen av de to næringenes produkter bør bedres. En økt bruk av digitale verktøy gjør det stadig enklere å koble sammen ulike produkter og opplevelser på samme reise. Regjeringen vil utrede muligheten for å etablere en nettbasert landsdekkende kulturkalender, som eventuelt kan implementeres i Visit Norways eksisterende løsninger. En delbar kulturkalender kan bidra til å gjøre det enklere for norske og utenlandske turister å sette sammen opplevelsespakker ut fra hvor de ferierer. En slik kalender bør til enhver tid være oppdatert med informasjon både fra destinasjonsselskapene, kommunenes kulturkalendere og kulturinstitusjoners kalendre, og det bør være mulig for enkeltaktører å legge inn informasjon om egne arrangementer i kalenderen.

4.3 Natur som ressurs

Natur og utmark er kjernen i det norske reiselivsproduktet. Norges særegne natur gir oss et komparativt fortrinn og et stort potensial for økonomisk verdiskaping og næringsutvikling. Levende lokalsamfunn, god tilrettelegging og egnede rammer rundt opplevelsen er viktig når turister skal bestemme hvor de ønsker å dra.

Foto: CH–visitnorway.com

Besøkende vil ikke lenger bare se på naturen. De vil også ferdes i den og bruke den til ulike aktiviteter. Reiselivsbedrifter samarbeider med andre involverte aktører, som grunneiere og lokale myndigheter, for at naturen skal kunne benyttes av alle parter på best mulig måte.

Et forskingsprosjekt på NMBU viste at det var rundt 3000 bedrifter i segmentet naturbasert reiseliv.17 Bedriftene er vanligvis små og med en gjennomsnittlig omsetning på omlag 1 mill. kroner.

4.3.1 Allemannsretten

Norsk friluftsliv og aktiviteter er basert på allemannsretten, som er forankret i friluftsloven. Denne gir alle rett til å ferdes fritt og oppholde seg i utmark i Norge, så lenge det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Alle kan bevege seg til fots eller på ski i skogen, langs sjøen eller på fjellet, uavhengig av hvem som eier grunnen. Den gir også rett til å sykle, bade, telte, tenne bål, fortøye båt, høste ville bær og blomster, og fritidsfiske i sjøen.

Allemannsretten har vært en viktig faktor for at norsk reiseliv har kunnet utvikle seg til dagens nivå. Med natur- og kulturarven som hovedattraksjon i reiselivet har turisters rett til å ferdes fritt i norsk natur og utmark gitt Norge som reisemål et konkurransefortrinn.

Allemannsretten begrenser grunneiers/tilretteleggers mulighet til å fastsette betalingsordninger for ferdsel, men det kan kreves brukerbetaling for tilbud og tjenester som parkering, toalettfasiliteter, renovasjon og tilrettelegging for camping. Friluftsloven åpner også for at kommunen kan gi tillatelse til å ta betaling for adgang til avgrensede friluftsområder, og i tillegg regulere ferdselen på områder hvor utfarten er særlig stor eller gjør nevneverdig skade.

Tilgjengelig utmark og kulturlandskap

Reiselivsnæringen baserer seg i stor grad på god tilgjengelighet i friluftslivsområder og et kulturlandskap som er velpleid og tilrettelagt for ferdsel. Grunneiere og landbruksnæringen er viktige i den forbindelse. Kulturlandskap peker seg ut som de viktigste nærområdene for friluftsliv, både for lokalbefolkning og turister. Bruk av innmark til skiløyper vinterstid er også en del av dette. Bevaring av friluftsområder tilknyttet reiselivsdestinasjoner og hoteller kan bidra til trivsel, mosjon og naturopplevelse for gjestene.

Forskingsprosjektet Cultour om reiseliv, kulturminner og gjengroing, konkluderte med at den spredde bosettingen i Norge gjør landet til et eksotisk og unikt feriemål.18 Naturen er aktivt i bruk fordi Norge har næringer som lever av og med naturen, som for eksempel fiske, fangst og landbruk. Dersom dette blir borte, forsvinner også noe av det særegne og attraktive ved det norske landskapet som i dag tiltrekker seg turister.

Landbrukets kulturlandskap oppfattes av de fleste som rekreasjonsområder med stor tilgjengelighet. Spredt bruk av skog og utmark representerer sjelden et problem verken for eier eller bruker. Utfordringer kan imidlertid oppstå dersom området ønskes brukt i reiselivssammenheng på en slik måte at det medfører betydelig økt trafikk og en mer organisert bruk av området.

Organisering

De fleste fysiske tilretteleggingstiltak vil kreve grunneiers tillatelse og samarbeid. Det er derfor viktig at grunneierne og deres organisasjoner deltar i prosesser som etableres med tanke på tilrettelegging for friluftsliv. Av hensyn til grunneiers bruk av egen eiendom, og for å unngå konflikter mellom ulike brukergrupper av utmark og landbrukets kulturlandskap, bør slike tilretteleggingstiltak sees i sammenheng med kommunale planer, for eksempel planer for friluftsliv eller sti- og løypeplaner. En del tiltak bør også avklares gjennom kommuneplanens arealdel. Større tiltak kan utløse krav om reguleringsplan. I tillegg kan det etableres tiltak i form av kjøp av arealer for anlegg av turveger, sykkelveger og ridestier, og tilskudd til opparbeiding og vedlikehold til slike veger og stier.

Flere offentlige støtteordninger, blant annet over jordbruksavtalen, er rettet mot å opprettholde landbrukets kulturlandskap og tilgjengeligheten i friluftslivsområder. Den offentlige bevilgningen til skogsvegbygging har økt mye de senere år. Skogsveger kan også benyttes til reiselivsaktiviteter som for eksempel sykling og skigåing.

4.3.2 Utmark og landbrukets ressurser

For å sikre at naturen ivaretas på en god måte, må verdiskapingen basert på utmarksressurser være bærekraftig. Det handler om kunnskap, forvaltning og ivaretakelse, og må forankres i destinasjonene, se kapittel 5.2.19

Tilrettelegging for reiseliv basert på natur- og utmarksressurser er viktig i mange distriktskommuner. Regjeringen forenkler utmarksforvaltningen blant annet for å gjøre det enklere å tilrettelegge for verdiskaping basert på naturressursene. Dette er et ledd i arbeidet med å styrke lokaldemokratiet.20

Norsk utmark brukes til fritidsaktiviteter gjennom hele året. På vinterstid genererer blant annet skiturisme stor aktivitet og har økonomiske ringvirkninger i mange deler av Norge. Flere lokalsamfunn satser på verdiskaping og næringsaktivitet knyttet til ski og snø. Drift av alpinanlegg gir omsetning og inntekter for anleggene og deres eiere, og økonomiske ringvirkninger i lokalsamfunnet. Dette inkluderer alt fra varehandel til tilrettelegging i hytteområder. Den samme effekten har langrenn, som også kan knyttes til populære hytteområder. På sommerstid benyttes norsk utmark blant annet til ekstremsport som fallskjermhopping, paragliding, terrengsykling og rafting. Den økende interessen rundt festivalen Ekstremsportveko på Voss er en indikasjon på at mange lar seg friste av denne type aktivitet.21

I Norge brukes naturressursene aktivt gjennom næringer som for eksempel fiske, fangst, landbruk og reindrift. At det eksisterer en levende kultur knyttet til dette, kan for enkelte tilreisende virke særegent og eksotisk.

Kombinasjonen av salg av jakt- og fiskeopplevelser med salg av vilt og fisk gir et potensial for verdiskaping. Noen av de viltartene som høstes i Norge, er sjeldne i internasjonal sammenheng og dermed eksklusive. Markedet for disse produktene er plassert i en øvre prisklasse, og er mer begrenset. Rettighetshaverne bør derfor tilby differensierte produkter slik at både gjester som ønsker høy grad av tilrettelegging, og mer tradisjonelle jegere som klarer seg selv, kan imøtekommes. Samarbeid mellom ulike aktører må fungere godt for å utnytte dette potensialet.

Landbruksbasert reiseliv – Regjeringens strategi

Reiselivstilbud fra blant annet landbruksaktører, kan bidra til å utvikle det lokale næringslivet og gjøre lokalsamfunn mer attraktive. Landbruksnæringen kan tilby et bredt produktspekter innenfor jakt, fiske og andre utmarksrelaterte opplevelser, som er relevante for reiselivet. Samarbeid mellom reiselivsaktører og aktører knyttet til landbruks- og utmarkbaserte ressurser kan gi nye reiselivsprodukter innenfor blant annet vandring, fiske- og sykkelturisme. Disse produktene er attraktive i både innenlandske og utenlandske reiselivsmarkeder.

Reiselivsaktiviteter basert på landbrukets ressurser er en viktig del av det opplevelsesbaserte reiselivet. Bedre utnyttelse av ressursene knyttet til landbrukseiendommer kan gi grunnlag for økt omsetning og sysselsetting på det enkelte gårdsbruk, og dette har også ringvirkninger lokalt.

Eldre bygningsmasser kan brukes på nye måter i form av overnatting, servering eller i en historiefortelling om tidligere tiders bruk og høsting av naturen. Produktene kan tilpasses for å imøtekomme ulike behov i markedet. Det er positivt at mangfoldet i reiselivstilbudet øker, samtidig som dette gir grunnlag for næringsutvikling i landbruket.

Regjeringen vil bidra til videre vekst og utvikling i landbruksbasert reiseliv, og har presentert sin politikk på området i Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs – marknaden som mål. Som en oppfølging av meldingen la regjeringen ved Landbruks- og matdepartementet i januar 2017 frem strategien Opplevingar for ein kvar smak. Strategien utfyller regjeringens reiselivspolitikk med særlig oppmerksomhet rettet mot hvordan landbruk og reindrift som innholdsleverandører kan bidra til å utvikle reiselivet. Hovedmålet i strategien er økt verdiskaping for mat- og reiselivsaktører i landbruket og reindriften. Strategien har som delmål at Norge skal være en internasjonalt anerkjent matnasjon med tydelig lokal og regional identitet, og at opplevelser og aktiviteter fra landbruket og reindriften skal bidra til å utvikle Norge til et attraktivt reisemål.

Plan- og bygningsloven kan åpne for et mangfold av reiselivsaktiviteter knyttet til landbruket, basert på eiendommens ulike ressurser. Kommuneplanens arealdel kan brukes mer aktivt blant annet for å legge til rette for spredt næringsutbygging i tilknytning til aktuelle gårdstun eller i utmark. Dette vil forenkle søknadsprosessene for slike tiltak. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har satt i gang et arbeid med å utarbeide en egen veileder for planlegging av spredt utbygging i områder avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål og reindrift.22

Hytteturisme

Det finnes i dag om lag 430 000 hytter i Norge.23 Hytteturisme er en sentral del av næringsgrunnlaget i mange kommuner og gir både muligheter og utfordringer for lokalsamfunnene. Hytteturisme kan skape varige verdier i distriktene da hyttefolk og utbygging av hyttefelt gir inntekter og arbeidsplasser til lokalsamfunnene. Samtidig kan fritidsbeboere være en ressurs og bidra i utviklingen av lokalsamfunnet, for eksempel gjennom lokal næringsutvikling. Skillet mellom fastboende og fritidsbeboere viskes i flere områder ut som en følge av økt fleksibilitet og muligheter for fjernarbeid i mange yrker. Det er også flere pensjonister som tilbringer mer tid i fritidsboligene sine nå enn tidligere.

På mange av de større reiselivsdestinasjonene er store områder med hytter en viktig del av grunnlaget for fellestjenester, løypenett, aktiviteter og tjenester, samt for utbygging av infrastruktur. Det er gitt statlig støtte til utvikling av helhetlig planlegging av mange av områdene. Det har bidratt til at en stor del av hyttebyggingen i Norge nå skjer i tilknytning til skidestinasjoner eller andre typer reisemål.

Noen reisemål har opplevd en raskt økende tilstrømming av besøkende de siste årene. For å sikre en bærekraftig utviklingen av disse reisemålene, som ivaretar lokalsamfunnets interesser, kreves ulike former for tilrettelegging. Kommunene har hovedansvar for å legge til rette for en bærekraftig planlegging og utbygging av fritidsboliger. Regjeringen vil tydeliggjøre hovedprinsippene som skal ligge til grunn for kommunal og regional planlegging av fritidsboliger gjennom revisjon av veileder for planlegging av fritidsbebyggelse, jf. Meld. St. 18 (2016–2017) Berekraftige byar og sterke distrikt.

4.3.3 Vernede naturområder

Omlag 17 pst. av norsk natur er vernet. Regjeringen er opptatt av at nasjonalparkene og andre store verneområder også skal bidra til lokal verdiskaping innenfor rammene av det enkelte verneområdet. Bærekraftig bruk til reiseliv kan i mange tilfeller utøves i verneområdene uten at det kommer i konflikt med vernet.

For å få mer kunnskap om hvordan man kan øke verdien av norske verneområder og andre naturområder med spesielle kvaliteter, ble programmet Naturarven som verdiskaper gjennomført i perioden 2009–2013.24 Det ga kunnskap om hvordan Norge kan utvikle naturopplevelser i samspill mellom næringsaktører innenfor reiseliv, lokalsamfunn, forvaltningsmyndigheter og kunnskapsinstitusjoner. Programmet var et samarbeid mellom Klima- og miljødepartementet, daværende Kommunal- og regionaldepartementet og Miljødirektoratet. En evaluering av programmet har vist at vernet natur er en ressurs for mange lokalsamfunn.25 Når turiststrømmen og presset på omgivelsene øker, blir det viktig å utvikle infrastruktur og tilrettelegging slik at naturen og opplevelsen til turisten ikke forringes. Naturen kan i de fleste tilfeller tåle en økning i reiselivstrafikken uten at det går ut over verken ressurser eller opplevelser, bare det legges godt nok til rette for det.

I april 2015 lanserte Klima- og miljødepartementet en merkevarestrategi for norske nasjonalparker. Med denne strategien ønsker regjeringen å legge til rette for å få flere besøkende inn i nasjonalparkene der hvor naturen tåler det, og at kommunene kan utnytte sine muligheter til å legge til rette for miljøvennlig reiselivsvirksomhet utenfor nasjonalparkene. En god besøksforvaltning, besøksstrategier og kunnskap om verneverdier og tålegrenser vil bidra til at nasjonalparkene og andre vernede områder blir attraktive besøksmål samtidig som verneverdiene tas vare på.

I noen verneforskrifter er kommersiell ferdsel regulert strengere enn enkelte andre former for organisert ferdsel, uavhengig av virksomhetens påvirkning på verneverdiene. Det har i utgangspunktet vært fastsatt søknadsplikt for kommersiell ferdsel, mens en del annen organisert ferdsel ikke har vært regulert. I Meld. St. 18 (2015–2016) Friluftsliv – Natur som kilde til helse og livskvalitet er det derfor lagt til grunn at det skal være likebehandling av kommersiell og ikke-kommersiell aktivitet, og at oppmerksomheten bør rettes mot i hvilken grad ulike aktiviteter kan påvirke verneverdiene i det enkelte tilfelle. Nasjonalparkforskriftene skal derfor endres slik at det utslagsgivende kriteriet for hvorvidt organisert ferdsel er søknadspliktig eller ei, er om ferdselen kan skade verneverdiene. Det vil i denne sammenhengen også sees på eventuelle konsekvenser for grunneierne og de bruksberettigede i nasjonalparkene.

4.3.4 Kystbaserte reiselivsopplevelser

Kystens ressurser danner grunnlag for store deler av Norges verdiskaping og kunnskaps- og teknologiutvikling. Kystsonen er hjem for nærmere 80 pst. av befolkningen og er viktig for rekreasjon og for reiseliv.

Havsport

Det finnes opplevelsesbaserte reiselivsaktiviteter knyttet til sjøen. Ulike former for havsport praktiseres langs hele kysten, som padling, seiling og dykking.

Foto: CH-visitnorway.com

Turistfiske i sjøen

Turistfiske i sjø blir stadig mer populært.26 De siste 15–20 årene har det vokst frem mange reiselivsbedrifter langs kysten som legger til rette for turistfiske. Disse bidrar til økt aktivitet og sysselsetting i en rekke lokalsamfunn. Fiske utover yrkesfiske er underlagt relativt få reguleringer i Norge. I internasjonal sammenheng er det norske regimet liberalt, uten verken kvoter eller avgifter.

Virksomhetene som er aktive innenfor turistfiske utgjør en sammensatt gruppe. I den ene enden av skalaen er store rorbuanlegg som tilbyr både overnatting, servering, velutrustede fiskebåter, opplæring og guiding. I den andre enden av skalaen er aktører som leier ut egne hus/hytter og båter til turistene, uten ytterligere tilrettelegging. Både generelle utleiebyråer og spesialiserte utenlandske turoperatører benyttes for å nå kundene.

Alle som beskatter Norges felles ressurser har et medansvar for at uttaket er bærekraftig. God forvaltning av fiskeressursene er positivt for reiselivsnæringen, ettersom bærekraftige fiskebestander er grunnlaget for all verdiskaping basert på fiskeressurser. Omfanget av turistfiske i regi av reiselivsbedrifter er ikke kjent, men aktiviteten er raskt økende.27 I tillegg kommer de fisketuristene som ikke oppsøker turistfiskevirksomhetene under oppholdet, for eksempel turister som kommer i bobiler og som fisker underveis på reisen.

Regjeringen vil derfor fastsette nye ordninger for turistfiske som skal bidra til å ivareta både verdiskapingen i reiselivsnæringen og fiskeressursene i sjøen på en bærekraftig måte. Regjeringen sendte forslag til lovendring og ny forskrift om turistfiskevirksomheter på høring høsten 2016.

Regjeringens forslag innebærer blant annet å øke utførselskvoten av fisk og fiskevarer fra sportsfiske for turister som har fangstet i regi av registrerte turistfiskevirksomheter. Høyere kvoter skal stimulere flest mulige bedrifter til å registrere seg som turistfiskevirksomhet og flest mulig turister til å fiske via en registrert virksomhet. En registreringsordning vil også gi mer kunnskap om aktørene i næringen og gjøre det lettere å nå ut med informasjon som kan styrke sikkerheten til sjøs.

Regjeringen vil også klargjøre hvordan omregningsregler for fangsten (mellom fiskefilet og rund fisk) skal fastsettes etter å ha foretatt en grundig vurdering av spørsmålet. 28

Det antas at turistfiskenæringen kommer styrket ut med tanke på seriøsitet og legitimitet, ved at de får et tydeligere medansvar i å bidra til en bærekraftig ressursforvaltning.

4.3.5 Økt ferdsel – utfordringer og muligheter

De siste tiårene har friluftslivet i Norge blitt mer mangfoldig. Innholdet i begrepet friluftsliv er blitt utvidet ved at flere typer aktiviteter inkluderes. Dette har medført at flere brukergrupper deltar, og man er villig til å reise lenger, investere i mer og dyrere utstyr, og prøve ut nye aktiviteter.29 De reisende benytter seg i større grad av tilbud som guiding, kurs og andre tjenester i tillegg til transport og overnatting, og friluftsliv blir stadig viktigere som grunnlag for verdiskaping i reiselivsnæringen.

Naturbasert reiseliv i Norge har hatt en stor vekst de senere år, og stadig flere turister vil oppleve Norge gjennom aktiviteter i naturen.30 I tillegg er det en trend at mange vil oppleve spektakulære utsiktspunkt og vandreturer. Eksempler på attraksjoner som har hatt en betydelig vekst i antall besøkende de siste årene, er Trolltunga, Kjerag og Preikestolen. Trolltunga hadde om lag 500 vandrere på starten av 2000-tallet, mens antallet besøkende i 2016 var 80 000. Preikestolen hadde 285 000 besøkende i 2016, mens 70 000 var på Kjerag.

Et økende antall turister fører til mer slitasje på naturen, spesielt på noen stier i fjellet. Erosjon og den lange tiden det tar for vegetasjonen å vokse opp igjen, medvirker til dette. En konsentrasjon av mange mennesker på små areal med slitasje som konsekvens vil påvirke opplevelsen til de tilreisende negativt, og over tid gi redusert kvalitet og et dårligere reiselivsprodukt.

En næring i rask vekst setter krav til at forvaltningen hindrer overbelastning av naturområder, lokalsamfunn og andre ressurser. Økt turisttrafikk kan gi behov for sterkere styring av ferdsel, flere sikkerhetstiltak og mer tilrettelegging.

Boks 4.13 Tilrettelegging for økt besøk ved Prestholt, en inngang til Hallingskarvet nasjonalpark

Slitasjen på naturen i området kom som følge av økt bruk. Området hadde 6 000 besøkende i 2010. Statens naturoppsyn fikk mandat til å sikre en bedre balanse mellom bruk og vern. Sherpaer fra Nepal har fraktet over 600 tonn sten for å bygge stien. Det har tatt fire år å bygge den 6,5 km lange stien. I 2016 hadde den 47 000 besøkende.

Resultatet av tilretteleggingen er at flere bruker stien, og at slitasje ikke lenger anses som et aktuelt problem. Dette er et eksempel på hvordan godt samarbeid og stor innsats fra frivillige, lokal reiselivsnæring, kommune og miljøforvaltning kan bidra til styring av ferdsel og en reduksjon av de negative effektene knyttet til trafikken i område. Denne typen tiltak for friluftsliv legger til rette for mer bruk av naturen og senker terskelen for de som ellers ikke ville kommet seg til disse områdene.

Kilde: Foto: Petter Braaten. Statens Naturoppsyn

Sikkerhet og beredskapshensyn – utfordringer

Økt trafikk og trengsel utfordrer sikkerheten til turistene. Ofte handler det om at turistene har begrenset tid til å gjennomføre en tur til for eksempel Trolltunga eller Preikestolen, og velger å gå ut uavhengig av vær og føreforhold. Mange har heller ikke med seg riktig utstyr til slike turer, har begrenset med erfaring fra ferdsel i naturen og er ikke oppmerksom på at turene ofte er lange og utfordrende. Et eksempel er turen til Trolltunga, som beregnes av Røde Kors til å kunne gjennomføres på omlag 10 og 16 timer tur/retur. Når uhellene inntreffer, er det frivillige organisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp som stiller opp med redningstjenester. Reiselivsnæringen må i større grad ha en tett dialog med turistene, og bidra på en hensiktsmessig måte for å forebygge ulykker. Grunnprinsippet i friluftslivet er at all ferdsel i naturen skjer på eget ansvar. Å ferdes i naturen stiller krav til at turistene er bevisste, kjenner sine egne begrensninger og allemannspliktene.31 Det stiller også krav til at turistene får tilstrekkelig informasjon om potensiell risiko og om hva slags sikkerhetstiltak som må gjøres før turen. Innovasjon Norge har i samarbeid med Røde Kors, Den Norske Turistforening og NHO Reiseliv i 2016 utviklet et nytt konsept for sikkerhetsinformasjon kalt #Besafie. Målet er å redusere tallet på ulykker i naturen ved å gi informasjon til de medreisende om behovet for å være godt utstyrt og forberedt, og å ha tilstrekkelig kunnskap om området de skal ferdes i. Arbeidet med informasjon og kommunikasjon fortsetter i 2017. Innsatsen fra de frivillige organisasjonene er betydelig og omfatter både forebyggende arbeid, innsats ved helseoppdrag og redningsoppdrag. Tall fra Hovedredningssentralen i Sør-Norge for 2016 viser at det var 22 søk- og redningsoppdrag ved Trolltunga og ni registrerte søk- og redningsoppdrag ved Preikestolen. Røde Kors i Odda rykket ut til 40 oppdrag ved Trolltunga. Dette var i hovedsak utrykninger for å hjelpe personer på stedet, ikke redningsoppdrag. Tilsvarende tall fra Norsk Folkehjelp rundt Preikestolen var 34. Ulykker som skyldes manglende eller for få sikkerhetstiltak er ikke bare negative for dem som opplever det, men også for Norge som reisemål. Redningsoperasjoner generelt, og spesielt de som foregår langt fra tettbygde områder, kan være svært kostnadskrevende og utfordrende for redningsmannskap å gjennomføre. For å tydeliggjøre ønsket om godt redningsarbeid legger staten til rette for de frivilliges innsats gjennom årlige økonomiske tilskudd og dekning av legitimerte utgifter i sammenheng med søk- og redningsaksjoner. Tilskudd til fordeling fra Justis- og beredskapsdepartementet i 2016 var 20,9 mill. kroner. I tillegg ble det i 2016 gitt en tilleggsbevilgning på 2 mill. kroner øremerket Røde Kors i Odda og Norsk Folkehjelp i Ryfylket. De frivillige får hvert år refundert tapt utstyr, bensinutgifter og lignende for nærmere 20 mill. kroner.

Styring av ferdsel – muligheter

I områder med høy slitasje og risiko for ulykker er det mulig å iverksette ulike former for tiltak. Utfordringene bør først forsøkes løst med informasjon og veiledning, eventuelt kombinert med fysisk tilrettelegging som merking og steinsetting. Ved spesielle behov kan det også fastsettes lokale forskrifter eller arealplaner som regulerer ferdselen.

Gjennom god og tilgjengelig informasjon på hensiktsmessige plattformer kan også turistene gis bedre forutsetninger for å treffe fornuftige valg. Det gjelder spesielt valg av klær og utstyr til tur, hvor lang tid det må forventes å bruke på en tur, turens topografiske forhold (bratt, vading, snø osv.) og stiens beskaffenhet. Denne informasjonen kan tilrettelegges på nasjonalt nivå (visitnorway.com), regionalt nivå (reisemålsselskapene) og lokalt nivå (ved turutgangspunkt/bedrifter/overnattingssteder).

Dette gjelder også informasjon, eksempelvis gjennom sosiale medier og målrettet markedsføring, om et bredere utvalg av turer for å spre trafikken. Det finnes mange turer som kan avlaste deler av trafikken til de store ikonene. Det kan gjøres mer for å presentere en rekke ulike og tilnærmet like fine turer, som igjen kan gjøre at turistene får en bedre opplevelse og at verdiskaping og trafikk blir spredd. Slike vurderinger bør gjøres av det lokale reiselivet i et samarbeid mellom næringsliv og forvaltning, som har oversikt over de mest besøkte turene og turmålene. Skilting og merking i henhold til Merkehåndboka, og god informasjon lett tilgjengelig på nettsider og kart kan bidra til at trafikken spres til nye områder (se boks 4.14).

I noen områder vil det være behov for fysisk tilrettelegging. Tilrettelegging kan være alt fra skilting og enkle utbedringer av stier, til tyngre tiltak som steinsetting av lengre stipartier. Tyngre tilrettelegging vil særlig være aktuelt i områder som opplever massetilstrømning, og hvor naturen er sårbar for ferdsel i stort omfang.

Tilrettelegging for friluftslivsaktiviteter utføres i hovedsak av frivillige organisasjoner, friluftsråd og av det offentlige, men reiselivsnæringen har også bidratt en rekke steder. Turskiltprosjektet er et felles initiativ fra Den Norske Turistforening, Gjensidigestiftelsen og fylkeskommunene for å senke terskelen for å bruke landets turområder gjennom god skilting. Gjensidigestiftelsen og fylkeskommunene finansierer prosjektet. Alle frivillige lag, foreninger og friluftsråd kan søke om midler til skilting, merking og informasjon knyttet til turruter. Det tildeles årlig spillemidler (overskudd fra Norsk Tipping AS) til utbedring av stier, klopper og turisthytter for allmennheten. Mange steder har lokale frivillige, natur- og kulturminneforvaltningen og reiselivsnæringen gått sammen om tilrettelegging av stier, som for eksempel steinsetting, merking og klopping32, herunder istandsetting av gamle ferdselsveger. Reiselivsnæringen medvirker til tilrettelegging først og fremst for å tilføre områder merverdi for tilreisende, men utbedringene kommer også lokalbefolkningen og allmennheten til gode.

Miljødirektoratet har utviklet verktøy for besøksforvaltning i nasjonalparker (se også kap 4.3.3). Dette vil også kunne benyttes til områder med høyt antall besøk utenfor verneområdene, og vil bidra til bedre samhandling mellom ulike aktører. Regjeringen vil legge til rette for økt samhandling mellom friluftslivsorganisasjoner og reiselivsaktører som baserer sitt produkt på natur- og kulturarven.33 Regjeringen vil også legge til rette for samhandling mellom frivilligheten, beredskapsmyndigheter, lokalsamfunn og grunneiere.

Veiledning og tilrettelegging er ikke alltid tilstrekkelige virkemidler for å begrense ferdsel. Kommunene har da i visse tilfeller anledning til å regulere ferdsel, etter ulike lovverk. Kommunene kan vedta reguleringer som begrenser ulike aktiviteter til bestemte tidspunkt eller arealer. Slik regulering kan vedtas i lokale forskrifter. Det er eksempelvis visse steder satt begrensninger på bruk av sykkel og hest. Blant annet tillater friluftslovens § 15 og § 16 kommunene å regulere ferdselen i noen tilfeller der utfarten er særlig stor eller gjør nevneverdig skade.

Styring av ferdsel gjennom tiltak som sonering eller adgangsbegrensning, bør være siste utvei for å sikre bærekraft og trygg ferdsel. En generell økning i reguleringer av ferdsel i utmark kan være negativt for både friluftsliv og reiseliv ved at tilgangen til natur vanskeliggjøres.

Informasjon, skilting, merking og enkel tilrettelegging er måter å styre ferdsel på uten å begrense eller utfordre allemannsretten. Tiltak for å spre trafikken til flere attraktive turmål faller i samme kategori.

Der det er behov for å begrense eller styre ferdsel på grunn av utfordringene knyttet til stor trafikk og opphopning av mennesker, som på Preikestolen, vil hensyn til opplevelsen og turistenes sikkerhet spille inn.

Regjeringen vil bidra til arbeidet med å tilrettelegge turstier for bærekraftig bruk. Disse stiene vil utvikles og profileres som Nasjonale turstier, etter modell av arbeidet knyttet til Nasjonale turistveger. Nasjonale turstier kan bli et attraktivt reiselivsprodukt og bidra til økt lokal verdiskaping, der stien vil være bygget for å tåle belastning over tid. Dette arbeidet kan også medføre at trafikken spres til flere geografiske områder og kan øke verdiskapingen i områdene rundt flere av de norske naturikonene.

Miljødirektoratet har satt i gang arbeidet med å tilrettelegge for Nasjonale turstier slik at utviklingsarbeidet kan starte opp på flere stier sommeren 2017.

4.4 Svalbard

Reiselivsnæringen har lenge vært en av basisnæringene på Svalbard. I Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard slås det fast at reiselivsnæringen er blitt et viktig grunnlag for virksomhet på øygruppen, og da spesielt i Longyearbyen. Samtidig som regjeringen vil legge til rette for å videreutvikle reiselivsnæringen, er det et overordnet mål at Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder, og det best bevarte høyarktiske reisemålet i verden. De høye miljømålene og miljølovgivningen for Svalbard skal fortsatt være rammer for utviklingen av reiselivet.

Foto: Renato Granieri–visitnorway.com

4.4.1 Reiselivsnæringen på Svalbard

Etter at den kommersielle satsingen på turisme og reiseliv i Longyearbyen startet på begynnelsen av 1990-tallet, har det funnet sted en gradvis vekst i reiselivet på Svalbard. Antall registrerte kommersielle gjestedøgn ved hotell eller pensjonater har steget fra knappe 20 000 i 1991 til rundt 142 000 gjestedøgn i 2016. Veksten har vært særlig sterk siden 2012. Med 2,18 døgn i snitt pr. besøkende vil det si at omlag 65 000 overnattende gjester besøkte øygruppen i 2016. Antallet overnattingsdøgn er likevel fortsatt beskjedent sammenlignet med destinasjoner på fastlandet.

I 2016 sto feriegjester for om lag 60 pst. av gjestedøgnene i Longyearbyen, mens yrkesreisende og kurs- og konferansegjester utgjorde henholdsvis 9 og 31 pst. Reiselivet på Svalbard er sesongavhengig, med flest besøkende i vår- og sommermånedene.

Flertallet av turistene på Svalbard er nordmenn. Antall utlendinger har nå økt til om lag 40 pst., målt ved antall gjestedøgn ved lokale hoteller. Tilreisende fra Europa utenom Skandinavia har hatt den største veksten blant utenlandske turister.

Det har vært en stor økning i passasjertrafikken med fly. I 2016 ankom vel 85 000 passasjerer til Svalbard lufthavn. Tallet på cruiseskip som besøker Svalbard ett eller to døgn som en del av en lengre reise, har ligget på mellom 20 og 30 de senere årene. Antall passasjerer på disse skipene har økt kraftig, fra om lag 25 000 i 2011 til 41 000 i 2016. Også mange av turistene som kommer til Svalbard med fly, deltar på ekspedisjonscruise rundt øygruppen.

Det finnes et stort utvalg av organiserte turer, som brevandring, båtturer, guidede snøscooterturer, kajakkturer og kjøring med hundespann. I 2015 omsatte bedrifter tilknyttet turisme- og kulturnæringen i Longyearbyen, Svea og Ny-Ålesund for vel 630 mill. kroner. Antall årsverk i disse næringene økte fra om lag 300 i 2008 til om lag 480 i 2015. Antall virksomheter innenfor overnatting og servering økte i samme periode fra 11 til 18.

Kultur

Svalbard museum er Longyearbyens mest populære attraksjon, med omtrent 45 000 besøkende i 2015. I tillegg finnes et museum i Barentsburg, By- og gruvemuseet i Ny-Ålesund og samlingene på Bjørnøya. Svalbard har nesten 1 800 fredede kulturminner. Flere fredede kulturminner er fortsatt i bruk, som fangststasjoner, bygningene fra den gamle gruvebyen i Ny-Ålesund og vegen til Sverdrupbyen.

Svalbards kulturtilbud er en ressurs i utvikling av reiselivsnæringen, både i form av kulturkompetanse i utvikling av varer og tjenester og i form av opplevelser og innhold i reiselivsprodukter. Eksempelvis er museum og bibliotek kilder til kunnskap om historie, kulturminner og kulturuttrykk. Kulturinstitusjonene har utstrakt erfaring med formidling og kunstnere kan supplere reiselivsnæringens tilbud av naturopplevelser med kulturelle opplevelser i form av konserter, utstillinger og sceneopptredener.

Lokal mat som for eksempel kjøtt fra svalbardrein og fisk fra Isfjorden er noe flere næringsdrivende på Svalbard ønsker å kunne tilby sine kunder. Slike tilbud bidrar til å bedre reiselivsproduktet ytterligere og kan redusere miljøbelastningen knyttet til transport av mat. Samtidig setter mål og regelverk på miljøområdet rammer for høstingen av slike ressurser. Brygging av øl på Svalbard er et eksempel på at mat og drikke med lokal tilknytning etterspørres. Regjeringen vil vurdere om regelverket på dette området bedre kan tilpasses reiselivsnæringens behov og ønske om bruk av lokale matressurser. Eventuelle endringer må være i samsvar med miljølovgivningen for Svalbard.

Sesongvariasjon

Statistikken for de siste årene viser en positiv utvikling mot helårsturisme, blant annet som følge av nordlysturismen, men mørketiden er fortsatt en lavsesong. For å tilrettelegge for helårsturisme må det utvikles produkter som er attraktive også når det er mørkt. Siden mørketiden i stor grad begrenser mulighetene for aktivitet utenfor Longyearbyområdet, vil et mer variert aktivitets- og opplevelsestilbud i Longyearbyen og de umiddelbare nærområdene, kunne bidra til å skape flere helårs arbeidsplasser.

Det finnes allerede flere populære produkter i mørketiden, som Polarjazz og Dark Season Blues.

4.4.2 Videreutvikling

Et av de overordnede målene i svalbardpolitikken er å opprettholde norske samfunn på øygruppen. Flere attraktive opplevelser kan bidra til at turister forlenger oppholdet sammenlignet med i dag. Forlenget opphold vil medføre økt omsetning pr. gjest, noe som vil være positivt for næringslivet i Longyearbyen. Samtidig vil forholdet mellom omsetning og miljøbelastning ved turisttransport til og fra øygruppen bedres.

Miljømålene og miljøregelverket på Svalbard setter rammene for den aktiviteten som kan utføres. En økt aktivitet i reiselivsnæringen på Svalbard må skje innenfor disse rammene. Et naturbasert reiseliv, som nettopp er kjernen i det Svalbard kan tilby, er avhengig av rammer som sikrer at svalbardnaturens unike uberørte preg bevares også i fremtiden.

Utvikling og etablering av nye reiselivsprodukter tar i mange tilfeller lang tid. Ut over profilering og markedsføring er det avgjørende at turistene får en god opplevelse på sitt besøk til Svalbard og de aktivitetene de er med på. God kommunikasjon, infrastruktur og fasiliteter er en sentral del av opplevelsen. Et tydelig rammeverk for bruk av areal, forvaltning av lokale ressurser og tilrettelegging for aktivitet er avgjørende for å utvikle gode reiselivsprodukter og et bærekraftig reiseliv på Svalbard. Svalbard mottok i 2016 merket «Bærekraftig reisemål» (jf. kapittel 5.2).

Reiselivet er et av områdene som kan bidra til at Longyearbyen fremover vil være et levedyktig lokalsamfunn av høy kvalitet. Det tas sikte på å utvikle Longyearbyen som opplevelsesarena både for tilreisende og fastboende med et variert tilbud av aktiviteter og opplevelser som er bedre tilrettelagt for gjestene enn tilfellet er i dag. Økt aktivitet og nye arbeidsplasser i reiselivsnæringen vil bidra til å skape et bedre grunnlag for opprettholdelse av kommunikasjon og av viktige samfunnsfunksjoner for lokalsamfunnet. Samtidig er det en forutsetning for videreutvikling av reiselivet på Svalbard at det er gode kommunikasjonsmuligheter til og fra øygruppen.

4.4.3 Sikkerhet og beredskap på Svalbard

Økende cruisetrafikk kan innebære økt potensial for ulykker og andre hendelser som igjen kan medføre søk- og redningsoperasjoner, tiltak mot akutt forurensning med videre. Tungoljeforbudet som ble innført med full effekt fra 2015, og losplikt som ble innført fra 2015, har ført til at skip som går med tungolje eller ikke har los om bord, ikke kan ferdes i verneområdene på Svalbard.

Norges ansvarsområde for søk og redning har blitt utvidet som følge av SAR-Arktis avtalen fra 2011, og som trådte i kraft i 2013. Dette innebærer blant annet at Norges søk- og redningsansvarsregion strekker seg lenger øst mot russisk ansvarsområde, samt nord for Svalbard og opp til polpunktet. Ansvaret innebærer et koordineringsansvar for vårt ansvarsområde. Det stilles ikke krav om å øke redningskapasiteten. Hovedredningssentralen Nord-Norge er norsk operativt kontaktpunkt i henhold til avtalen.

Det har de senere år vært en betydelig styrking av redningsberedskapen på Svalbard, både hva gjelder redningsressurser i form av nye helikoptre, nytt tjenestefartøy med økt seilingssesong, innføring av forebyggende tiltak som statlig lostjeneste og innføring av havne- og farvannslov. Tiltakene er iverksatt for å redusere risiko for hendelser og miljøskade, samt styrke tryggheten, både til lands og til havs. Gjennom behandlingen av Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard har Stortinget videre gitt sin tilslutning til at beredskapen på Svalbard skal vurderes forløpende i lys av aktiviteten på øygruppen og endringer i risikobildet.

4.5 Oppsummering

Byer, natur og kultur er ressurser i det norske reiselivsproduktet.

• Regjeringen vil legge til rette for bærekraftig bruk av kulturminner i reiselivssammenheng. Det er en ambisjon å etablere verdensarvsentre ved alle de norske verdensarvområdene.

• Regjeringen vil utarbeide en strategi for kultur og reiseliv, med vekt på kulturturisme.

• Regjeringen vil opprette et samarbeidsråd for kultur og reiseliv etter modell fra Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring.

• Regjeringen vil koordinere produkter fra kultur og reiseliv bedre ved å utrede muligheten for å etablere en nettbasert landsdekkende kulturkalender.

• Regjeringen har lagt frem en egen strategi for landbruksbasert reiseliv. Regjeringen vil legge til rette for at opplevelser og aktiviteter fra landbruket og reindriften skal bidra til å utvikle Norge til et attraktivt reisemål.

• Regjeringen har lagt frem en merkevarestrategi for norske nasjonalparker. Regjeringen vil bidra til at strategien brukes for å gjøre nasjonalparkene til attraktive friluftslivsområder og reisemål.

• Regjeringen vil arbeide for å innføre nye regler om registrering og rapportering i forbindelse med turistfiske. Regjeringen har fremmet et forslag til lovendring og forskrift om turistfiskevirksomheter. Regjeringen foreslår blant annet å øke utførselskvoten for turister som fisker i regi av en registrert turistfiskebedrift.

• Regjeringen vil fremme styring av ferdsel i naturen, primært gjennom informasjon, skilting, merking, enkel infrastrukutr og andre former som kan oppleves veiledende.

• Regjeringen vil bidra til arbeidet med å tilrettelegge turstier for bærekraftig bruk. Disse stiene vil utvikles og profileres som Nasjonale turstier.

• Regjeringen vil bidra til gode rammebetingelser for videreutvikling av bærekraftig reiseliv på Svalbard.

• Regjeringen vil vurdere om regelverk knyttet til bruk av lokal mat og drikke i reiselivssammenheng bedre kan tilpasses reiselivsnæringen på Svalbard.

• Regjeringen vil fortløpende vurdere beredskapen på Svalbard i lys av aktiviteten på øygruppen og endringer i risikobildet.