5 Sentrale tema

Regjeringen legger til rette for verdiskaping og lønnsomhet i reiselivsnæringen først og fremst gjennom å etablere gode rammebetingelser for å drive næringsvirksomhet. Samtidig har reiselivsnæringen noen utfordringer som gjør at regjeringen også har enkelte målrettede tiltak for denne næringen. Dette kapittelet redegjør for regjeringens politikk på sentrale områder for reiselivsnæringen og for hvordan det kan legges til rette for å styrke grunnlaget for næringsutvikling også på lengre sikt.

5.1 Generelle rammebetingelser

Den overordnede næringspolitikken omfatter blant annet skatter og avgifter, arbeidslivsregulereringer, konkurransevilkår, samt forsknings-, utdannings- og samferdselspolitikk. Når regjeringen gjør endringer i rammevilkår som formuesskatt, arbeidsmiljølov og anbudsreglement for å styrke næringslivet, kommer det også reiselivsbedriftene til gode.

Også flere andre generelle rammebetingelser påvirker bedrifters og næringers evne og mulighet for å drive lønnsom næringsvirksomhet. Dette gjelder for eksempel regelverk for etablering og drift av næringsvirksomhet, næringsregistre og forenklingstiltak. Rammebetingelsene for norsk næringsliv bestemmes også i stadig større grad av internasjonale reguleringer og avtaler. Det internasjonale arbeidet er derfor en viktig del av næringspolitikken.

For å bedre norsk konkurransekraft, har regjeringen prioritert skatte- og avgiftslettelser til norske bedrifter, bevilgninger til næringsrettet forskning og bygging av veg og bane. Regjeringen satser i tillegg på forenkling og digitalisering, for at bedriftene skal kunne bruke mindre tid på rapportering og oppfølging av regelverk, og mer tid på å skape verdier og arbeidsplasser.

Regjeringen har allerede gjennomført en rekke endringer som skal bidra til å styrke konkurransekraften og omstillingsevnen. Arveavgiften er fjernet, arbeidsmiljøloven og permitteringsregelverket har blitt myket opp, det gjennomføres en skattereform hvor skattesatsen for selskap og personer senkes, og det er gitt lettelser i formuesskatten.

Videre har regjeringen styrket virkemidlene for forskning og innovasjon, blant annet gjennom å styrke Skattefunnordningen, etablerertilskuddsordningen og Forskningsrådets næringsrettede program Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Rammene for Forskningsrådets program Forny 2020 er også økt. For å kunne fortsette digitaliseringen av offentlige sektor, skal saksbehandlingssystemet til Brønnøysundregistrene fornyes.

Det er også gjennomført en rekke forenklingstiltak som bidrar til at næringslivet kan bruke mindre ressurser på å oppfylle rapporteringskrav fra det offentlige.

Et av regjeringens overordnede mål er et transportsystem som er sikkert, fremmer verdiskaping og bidrar til omstilling til lavutslippsamfunnet. Regjeringen arbeider for å gjøre hele Norge lett tilgjengelig for både norske og utenlandske turister, og har igangsatt flere prosjekter som medvirker til at turistene kan komme seg frem på en raskere og sikrere måte enn tidligere.

Reiselivsnæringen styrkes i tillegg av regjeringens innsats for næringslivet på andre felt.

5.1.1 Et lavere skattetrykk

Regjeringen har som mål å bringe nivået på selskapsskatten i Norge ned mot nivået i sammenlignbare land, men vil ikke lede an i en internasjonal skattekonkurranse. Regjeringen har redusert selskapsskatten fra 28 pst. i 2013 til 24 pst. i 2017. Stortingets enighet om skattereform innebærer at selskapsskatten skal reduseres videre til 23 pst. innen 2018. Ytterligere reduksjoner vil vurderes i lys av utviklingen internasjonalt, og spesielt i våre naboland. Lavere selskapsskatt gjør det mer lønnsomt for nordmenn og utlendinger å investere i Norge og reduserer kapitalkostnadene for næringslivet. Det kan føre til at flere investeringer blir realisert og til økt samlet verdiskaping.

Regjeringen vil styrke det norske, private eierskapet. Formuesskatten kan gjøre det vanskeligere å holde virksomheter under norsk eierskap, fordi den bare rammer norske eiere. Videre må formuesskatten betales selv om formuesgjenstanden ikke har gitt avkastning eller overskudd det aktuelle året. Formuesskatten kan være særlig problematisk for eiere av virksomheter som er avhengige av norsk egenkapital for å få finansiert sine investeringer. Formuesskatten kan i slike tilfeller føre til at prosjekter som er lønnsomme for samfunnet og gir nye arbeidsplasser, ikke gjennomføres. Det er videre problematisk dersom forskjellene i verdsettingen av ulike formueskomponenter bidrar til å vri investeringene bort fra næringsvirksomhet og over til bolig- og fritidseiendom. Det er også uheldig dersom formuesskatten forårsaker skattemotivert flytting fra Norge.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen har redusert formuesskatten. Skattesatsen er senket og bunnfradraget er økt. Samtidig er verdsettingsrabatten for sekundærbolig og næringseiendom redusert. Lavere skattesats og jevnere verdsetting gjør at norsk privat kapital i større grad kan bli kanalisert til næringsvirksomhet.

Regjeringen varslet i Skattemeldingen at den ville vurdere hvordan ytterligere formuesskatte-lettelser i større grad kan målrettes mot næringsrelatert kapital.

I Statsbudsjettet for 2017 ble det innført en verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler eid av formuesskattepliktige (personlige skatteytere og stiftelser mv.) på 10 pst., for å få likere verdsetting av ulike formuesobjekter. For å likebehandle eiendeler og gjeld skattemessig, reduseres gjelden som tilordnes aksjer og driftsmidler med tilsvarende. Verdsettingsrabatten skal i tråd med Stortingets enighet om en skattereform økes til 20 pst. i 2018.

Næringseiendom eid gjennom selskap har en verdsettingsrabatt på 11 pst. Samlet verdsettingsrabatt, når en tar hensyn til verdsettingsrabatten i aksjeverdien, er dermed 20 pst. i 2017. Næringseiendom eid direkte av formuesskattepliktige har en verdsettingsrabatt på 20 pst. Verdien av gjeld som tilordnes slik eiendom reduseres tilsvarende verdsettingsrabatten. Endringene reduserer den skattemessige favoriseringen av investeringer i fast eiendom.

Selv med redusert sats på formuesskatten og hevet bunnfradrag kan den reduserte verdsettingsrabatten på næringseiendom over årene 2013–2016 gi utslag i økt formuesskatt. Dette kan slå negativt ut for sentrale deler av reiselivsnæringen. Regjeringen tar sikte på i statsbudsjettet for 2018 å foreslå lettelser i formuesskatten på hoteller/overnattingssteder gjennom en vesentlig økning i verdsettelsesrabatten.

Regjeringen har innført en ordning om utsatt betaling av formuesskatt for personlige eiere av aksjer og for personlige eiere av annen virksomhet. Ordningen gjelder for inntektsårene 2016 og 2017 og legger til rette for at disse eierne ikke trenger å ta penger ut av virksomheten for å betale formuesskatt.

5.1.2 Forenkling

Offentlig sektor skal bidra til modernisering, digitalisering og forenkling som kommer næringslivet til gode. Dette vil også reiselivsnæringen ha nytte av.

Regjeringen har siden tiltredelsen forsterket forenklingsarbeidet, spesielt for de små og mellomstore bedriftene. Regjeringen har som mål å redusere næringslivets årlige kostnader med å oppfylle lover og regler med 15 mrd. kroner innen utgangen av 2017, sammenlignet med kostnadsnivået i 2011. Det er beregnet at tiltak som er gjennomført har gitt brutto innsparing i årlige kostnader på i overkant av 12 mrd. kroner, hvorav 7 mrd. kroner i denne regjeringsperioden. Reiselivsnæringens mange små bedrifter med begrenset administrativ kapasitet vil nyte særlig godt av denne effektiviseringen.

For høyest mulig verdiskaping i reiselivsnæringen er det avgjørende at det offentlige er effektive i sin kommunikasjon med næringen, og samhandler med næringen i innkreving av skatt, rapportering av statistikk og gjennomføring av tilsyn.

Reiselivsnæringen berøres av i alt 18 ulike tilsyn. Tilsyn har stor samfunnsmessig betydning ved at de skal bidra til å sikre at lover overholdes. Målet med tilsynene er å forebygge avvik og dårlig praksis. Tilsynsorganene skal vurdere om veiledning og informasjon kan være mer hensiktsmessig enn kontroll og restriksjoner.

For at byrden ved tilsyn skal bli minst mulig for næringslivet, bør tilsynspraksisen koordineres og samordnes. Det enkelte fagdepartement er ansvarlig for styringen av sine tilsynsorgan. Per i dag er det lite kommunikasjon og samarbeid mellom tilsynene og de enkelte fagdepartementer. Regjeringen er opptatt av at formålet med tilsynspraksis er enkelt å kommunisere overfor næringen, og at utøvelsen av tilsynspraksisen er tilpasset næringens behov. Regjeringen vil derfor innhente en kartlegging av tilsyn med reiselivsnæringen for å skaffe et kunnskapsgrunnlag om innretning, omfang og effekt av tilsyn med næringen. Kunnskapen vil gi et grunnlag for å vurdere eventuelle tiltak.

Et eksempel på regjeringens innsats for å forenkle praksisen på feltet, er de nye normerte reglene for inndragning av kommunal skjenkebevilling som tredde i kraft 1. januar 2016. Endringene er ment å tydeliggjøre kommunenes ansvar for å reagere ved brudd på bevillingsvilkårene, og sikre likebehandling av bevillingshavere.

5.1.3 Digitalisering

Digitalisering av norsk næringsliv

Regjeringen vil legge til rette for at næringslivet og samfunnet for øvrig skal utnytte mulighetene som digitaliseringen gir. I Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge er det understreket at effektiv bruk av IKT styrker næringslivets konkurranseevne og øker samfunnets totale produktivitet. Myndighetene skal legge til rette for økt digital innovasjon. Ved å forenkle regelverk og fjerne hindringer for digitalisering, vil regjeringens arbeid bidra til en god infrastruktur med elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester av høy kvalitet. Norge skal være en del av det digitale indre marked i Europa.

Utviklingen av Altinn er et godt eksempel på hvordan samordnede digitale tjenester til næringslivet bidrar til å sikre at brukernes dialog med det offentlige på tvers av forvaltningsområder skjer på en enklere og raskere måte. At stadig mer av det offentliges kommunikasjon med næringslivet skjer via digitale kanaler, vil blant annet komme reiselivsnæringens mange små aktører til gode.

Digitale tjenester til de reisende

Regjeringen ønsker å legge til rette for god tilgang til internett i Norge, også for turister.

Alle reisende som kommer til Norge forventer tilgang til internett, enten det er via trådløst nettverk eller fast og mobilt bredbånd. Det letter blant annet turistenes planlegging av forflytning, valg av aktiviteter, betaling og kommunikasjon. I tillegg styrkes betydningen av sosiale medier som markedsføringskanal av Norge som reisemål. Internettilgang gir brukerne anledning til å dele sine opplevelser mens de pågår. Hvert år blir tusenvis av bilder og videoer tatt og delt av turister idet de opplever Norge.

Norge har, til tross for spredt bosetting, en generelt god bredbåndsdekning der folk bor og ferdes. Dette gjelder både fast og mobilt bredbånd. Dekningen kan likevel være mangelfull på steder som for eksempel ikke har fast bosetting og som bare besøkes i turistsesongen.

Utbygging av mobilt bredbånd skjer i hovedsak på kommersielle vilkår, der de private mobiloperatørene finner det formålstjenlig. Noen steder har kommuner og private aktører gått sammen i et spleiselag for å gjøre utbygging i deres område lønnsomt for utbyggerne. Mobiloperatørene er avhengige av strømtilførsel, signaltilførsel og byggetillatelser for å sette opp en basestasjon for mobilkommunikasjon. Ved å legge raskt og godt til rette for bredbåndsutbygging kan kommunene og fylkeskommunene gjøre mye for å sikre både næringsliv, innbyggere og tilreisende, gode og moderne tjenester.

EU har som følge av sin strategi for det digitale indre marked gjennomført flere tiltak som skal legge til rette for bedre bruk av digitale varer og tjenester på tvers av landegrensene. Blant de viktigste tiltakene er at roamingavgifter fjernes fra 15. juni 2017, noe som innebærer at forbrukere har samme kostnader på datatrafikk i alle EU/EØS-land. Dette gjør at turister fra land i EU/EØS-området som ønsker internettilgang ikke lenger vil være avhengige av trådløst nettverk for å unngå høye datatrafikkostnader. Dette forenkler utenlandske reisendes tilgang til informasjon ved behov, samtidig som de i større grad kan benytte seg av digitale tjenester, som for eksempel reiseplanlegging, bestilling av overnatting og aktiviteter og tilgang til sosiale medier.

5.1.4 Samferdsel

En god offentlig infrastruktur for transport er en viktig forutsetning for konkurransedyktige kommersielle reiselivsprodukter. Regjeringens satsing på utvikling, drift og vedlikehold av denne infrastrukturen de siste årene har derfor bidratt til at turister kan reise til Norge og videre til reisemål og turistattraksjoner på en hurtig, trygg og forutsigbar måte. Bane NOR SF, Statens vegvesen, Nye Veier AS, Kystverket og Avinor er sentrale premissleverandører for norsk reiselivsnæring.

Regjeringens overordnede mål er et transportsystem som er sikkert, fremmer verdiskaping og bidrar til omstilling til lavutslippsamfunnet. På bakgrunn av dette er det utarbeidet en mer detaljert målstruktur, der bedre fremkommelighet for personer og gods i hele landet er ett av tre hovedmål. Ytterligere detaljer om regjeringens mål for transportpolitikken presenteres i meldingen om Nasjonal transportplan 2018–2029 som legges frem for Stortinget våren 2017. Planen vil ha en 12-års horisont, med et perspektiv frem mot 2050. I tillegg vil planen inneholde konkrete forslag til prioriteringer i infrastrukturinvesteringer.

Persontransportveksten i byområdene skal tas av kollektivtransport, sykkel og gange. Det krever god og effektiv drift av jernbanenettet. Ansvaret for jernbaneinfrastruktur og -eiendommer er samlet i et nytt foretak, Bane NOR SF, fra 2017. Bane NOR SF vedlikeholder blant annet Ofotbanen og Rallarvegen langs Bergensbanen, som er blant Norges mest populære reisemål.

Enkelte destinasjoner som Finse på Hardangervidda er kun tilgjengelig med tog, og regelmessige og forutsigbare avganger er en forutsetning for reiselivsvirksomhet der. NSB legger til rette for reiselivsprodukter på Bergensbanen/Flåmsbanen og Raumabanen, og vil i tiden fremover i større grad satse på reiseliv som virksomhetsområde.

Luftfart gir både byer og distrikter rask tilgang til nasjonale og internasjonale kontakter og markeder. Økt globalisering, utvikling av turisme, økt innvandring og næringsutvikling er noen faktorer som krever et godt rutetilbud med tilstrekkelig kapasitet, høy regularitet og punktlighet. Gjennom ordningen med statlig kjøp av innenlandske flyruter legger staten til rette for et rutetilbud fra lokale lufthavner der det ikke er grunnlag for et tilfredsstillende kommersielt rutetilbud, til større lufthavner med transfermuligheter til kommersielle flyruter innenlands og utenlands.

Avinor er statens lufthavnselskap som eier og driver 46 lufthavner i Norge. Avinor arbeider for å øke antall internasjonale flyvninger, og er spesielt opptatt av å øke antall interkontinentale flyvninger på Oslo lufthavn. Gjennom det store nettverket av innenlandsruter til og fra Oslo lufthavn gjør dette hele Norge tilgjengelig for utenlandske gjester.

Avinors lufthavner med lange rullebaner fra Bodø og nordover, i tillegg til Oslo Lufthavn, markedsføres internasjonalt som Northern Light Airports. Avinor og Innovasjon Norge samarbeider om å få nye internasjonale flyruter til Norge.

Regjeringen har hittil igangsatt flere store investeringsprosjekter også på veg. Slike prosjekter medvirker til at turistene kan komme seg frem på en raskere og sikrere måte enn før.

Nasjonale turistveger er et godt eksempel på attraktive og særegne vegstrekninger, der kombinasjonene av landskap, kjøretur, arkitektur og kunst frister bilturister til å velge Norge som feriemål (se også kapittel 4.2).

Statens vegvesen er ansvarlig myndighet for å planlegge, bygge og vedlikeholde riks- og fylkesveger i Norge. Statens vegvesen har blant annet ansvaret for skilting av veger, en viktig funksjon for turistene (se boks 5.1).

Lokal kollektivtransport

Fylkeskommunene har ansvar for den lokale kollektivtransporten i eget fylke, og omfatter buss, passasjerbåt og skinnegående transport som ikke er knyttet til det nasjonale jernbanenettet. Dette innebærer et helhetlig ansvar for planlegging og kjøp av rutetilbudet med tilhørende materiell, fastsetting av takster og offentlig finansiering. I tillegg kan fylkeskommunene kjøpe persontransporttjenester på hel- eller delstrekninger av fylkesgrensekryssende ruter, og samarbeide med nabofylker om slike ruter.

Foto: Fredriksson – visitnorway.com

Det er i rollen som regional utviklingsaktør at fylkeskommunene ivaretar reiselivsnæringens interesser knyttet til kollektivtransporttilbudet. Det er viktig at fylkeskommunene planlegger trafikktilbudet både for fastboende og tilreisende når de dimensjonerer trafikktilbudet og utlyser anbud.

Ekspressbussene spiller en viktig rolle for transporttilbudet i distriktene, i byene og for reisende over landegrensene. Hovedstaden er det viktigste nasjonale knutepunktet for ekspressbussene. Knutepunktenes viktigste funksjon er å gi tilgang til et sammenhengende kollektivnett med mulighet for sømløse og trygge reiser for kundene.1 Mange steder i distriktene er ekspressbusser det eneste tilgjengelige kollektivtilbudet for fylkeskryssende reiser. På strekninger som krysser fylkesgrenser og som private aktører finner lønnsomme uten offentlig tilskudd, står bussnæringen fritt til å opprette og drive ruter så lenge vilkårene for det er oppfylt.

Effektive og sømløse transportsystemer

Vektlegging av tilreisendes behov ved utforming av kollektivtilbudet bidrar til en høyere grad av gjestetilfredshet og økt verdiskaping. I sømløse transportsystem er antall overganger mellom transportmidler minimert. Det dreier seg om hvordan infrastrukturen er lagt opp, hvor lettforståelig transportsystemet er, hvordan billettsystemet er utformet, hvor mange betalingsformer som er godtatt og hvor god informasjonen til de reisende er. Sømløse transportsystem for reisende vil bidra til å tiltrekke og styre turister til ulike destinasjoner. Det gir også anledning til gradvis å lede strømmen av reisende over på mer miljøvennlige transportalternativer.

Forenklet transfer – Connecting Norway

Connecting Norway vil gjøre det lettere for utenlandske gjester å benytte Oslo lufthavn som inngang til Norge. Dette er en forsøksordning med forenklet transfer ved Oslo lufthavn, for reisende fra utland til innland. Dette tiltaket kan være viktig for å tiltrekke flere utenlandske reisende. Ordningen skiller mellom reisende med og uten innsjekket bagasje. For de med kun håndbagasje gjelder ordningen reisende som kommer fra de fleste destinasjoner til Oslo lufthavn med flyselskapene SAS og Norwegian, og skal videre til en annen norsk lufthavn med gjennomgående billett. For reisende med innsjekket bagasje gjelder ordningen for reisende som kommer fra utvalgte lufthavner i utlandet med flyselskapene SAS, Norwegian og Widerøe. Reisende som er omfattet av ordningen vil slippe å hente ut og sjekke inn bagasjen på nytt ved Oslo lufthavn, og unngår dermed en sikkerhetskontroll.

Oslo lufthavn er den eneste flyplassen i landet som har direkteflyvninger til alle de andre flyplassene som tar ned store fly. Connecting Norway vil derfor gjøre hele landet mer tilgjengelig. Sett i sammenheng med arbeidet for nye interkontinentale direkteruter, åpner dette mange muligheter for norsk reiseliv.

Prosjektet er et samarbeid mellom Oslo lufthavn, flyselskapene, Tolletaten, Mattilsynet, Legemiddelverket og politiet. Prosjektet er en treårig prøveordning som startet i august 2015. Mot slutten av prøveperioden skal regjeringen vurdere om ordningen skal bli permanent og om den kan utvides til andre norske lufthavner.

Nasjonal reiseplanlegger

Planlegging av lengre reiser forutsetter som regel kjennskap til henvendelsespunkter for informasjon om den enkelte delstrekning på reisen. Det innebærer for eksempel at reisende må kjenne navnet på operatøren som tilbyr rutetransport for å kunne søke etter dette, og at de kjenner til alle via-punkter underveis. Dette er en tungvint søkeprosess, og vil være spesielt utfordrende for tilreisende.

Videreutvikling av en rutedatabase er en viktig del av arbeidet med reiseplanlegging. En funksjonell rutedatabase er avgjørende for at profesjonelle aktører kan utvikle og tilby tjenester med reiseinformasjon rettet mot sluttbrukere.

Regjeringen vil legge til rette for at det finnes en rutedatabase med oppdaterte rute-, holdeplass- og avviksdata for all rutegående trafikk. Datamaterialet skal være fritt tilgjengelig for alle profesjonelle aktører som ønsker å tilby tjenester med reiseinformasjon til kollektivreisende som sluttbrukere. En rutedatabase er allerede i drift, og det arbeides med å videreutvikle denne. Regjeringen vil videre legge til rette for at det finnes en reiseplanleggingstjeneste (portal) for all rutegående kollektivtrafikk som er basert på oppdaterte rute-, holdeplass-, sanntids- og avviksdata.

Statens initiativer på området samles i selskapet Entur AS, som skal ivareta oppgaver knyttet til innhenting og tilgjengeliggjøring av rutedata, nasjonal reiseplanlegger og elektronisk billettering for all kollektivtransport, i tillegg til salgs- og billetteringsoppgaver for jernbane.

5.2 Et bærekraftig reiseliv

FN har utpekt 2017 som året for bærekraftig reiseliv. Det skjer 30 år etter at FNs Brundtland-kommisjon definerte begrepet «bærekraftig utvikling» som «en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov».

Reiseliv baserer seg på ressurser fra natur, kulturarv og lokalsamfunn. Fremtidig verdiskaping i reiselivsnæringen forutsetter ansvarlighet og bærekraftig bruk av disse faktorene. Samtidig øker antall mennesker på reise raskt, noe som påvirker klima, natur og kulturmiljø både på kort og lengre sikt.2

Sterkere press på ressursene kan få følger for norsk reiseliv på ulike måter. Reisemål kan oppleve redusert gjestetilfredshet, redusert attraksjonsverdi og lavere inntjening i næringen. Samtidig kan denne utviklingen skape økt bevissthet om bærekraft blant næringsaktørene, noe som kan utløse vilje til å implementere løsninger som reduserer de negative miljøeffektene av reiselivsaktivitet.

Reiselivsnæringen har interesse av å ta del i en utvikling som fremmer miljømessige, sosiale og økonomiske verdier. Det er viktig at lokalsamfunnene tar del i og har eierskap til utviklingen av reiselivet på sitt sted. Dette må formidles på en tydelig og troverdig måte til ulike målgrupper. Skal Norge beholde sitt omdømme som et reisemål som setter bærekraft høyt, må alle involverte aktører bidra til å utvikle næringen i denne retning.

Reiselivsnæringen har allerede vært aktiv utover de krav som lover og reguleringer stiller vedrørende bærekraft. Både enkeltbedrifter og reisemål har vist vilje til å utvikle seg i en bærekraftig retning, blant annet ved å sette miljøstandarder både for ansatte og for de besøkende.3

5.2.1 Mål og prinsipper

Under Agenda 2030 vedtok FN i 2015 nye, globale og universelle mål for bærekraftig utvikling (Sustainable Develoment Goals).4 Målene gjelder for alle medlemsland. Norge har skrevet under på bærekraftmålene og vil bidra til oppfølgingen.

Det er særlig to av målsetningene som vil påvirke reiselivsnæringen:

• Innen 2030 utarbeide og iverksette politikk for å fremme en bærekraftig reiselivsnæring som skaper arbeidsplasser og fremmer lokal kultur og lokale produkter (mål 8.9).

• Utvikle og innføre metoder for å overvåke konsekvensene av en bærekraftig utvikling på en reiselivsnæring som er bærekraftig, skaper arbeidsplasser og fremmer lokal kultur og lokale produkter (mål 12.b).

Bærekraftsmålene er et premiss og en forpliktelse som ligger til grunn for norsk reiselivs utvikling i et langsiktig perspektiv. Næringen har allerede startet arbeidet med å investere i mer bærekraftige løsninger, et arbeid som må prioriteres også fremover. For enkeltaktører vil en investering i bærekraftige reiselivsprodukter være en innsats i både sine omgivelser og i egen bedrifts fremtid. Markedet for grønn, bærekraftig, ansvarlig og etisk turisme er i vekst, og stadig flere velger sine reisemål og opplevelser på bakgrunn av disse faktorene.

FNs reiselivsorganisasjon UNWTO har også etablert prinsipper for bærekraftig reiseliv, se boks 5.2.5 Disse danner et godt utgangspunkt for å drøfte hvordan reiseliv kan utvikles på en bærekraftig måte, til det beste for både lokalsamfunn, turister og fremtidige generasjoners bruk av naturressurser. Som utgangspunkt for å mobilisere rundt et mer bærekraftig reiseliv har Innovasjon Norges bygget sitt arbeid på UNWTOs prinsipper.

Kriteriene er i tråd med EUs agenda for tiltak for et bærekraftig reiseliv og de er tilpasset kriteriene fra Global Sustainable Tourism Council (GSTC) for et bærekraftig reiseliv.6

5.2.2 Transport og bærekraft

Transportsektoren står for om lag 60 pst. av de ikke-kvotepliktige utslippene i Norge og utgjør en betydelig del av reiselivsnæringens samlede utslipp.7 Globalt diskuteres det hvorvidt transport skal og kan inkluderes i en vurdering av reiselivets bærekraft.

I Norge er miljøskaden ved transport forsøkt tatt hensyn til gjennom CO₂-avgift og vegbruksavgift på drivstoff, samt kvoteplikt for luftfart. Avgiftene er satt med utgangspunkt i at de skal reflektere miljøkostnadene ved bruk av bil, båt og fly.

Vegtrafikk

Norge er et langstrakt land der mye av reiselivet baseres på vegtransport. Et flertall av de norske turistene benytter fortsatt bilen som transportmiddel, men andelen er avtagende.8

Personbiler står for om lag en tredjedel av transportsektorens klimagassutslipp nasjonalt.9 Fra 2007 til 2015 gikk utslippene fra bruken av personbiler ned med 2 pst. Elbiler utgjorde 15,6 pst. av personbilsalget i 2016.10 Omlegging til en lav- og nullutslippskjøretøy vil bidra til å redusere utslippene fremover. En godt utbygd infrastruktur for lading av elbiler kan legge til rette for at også bilutleieselskapene investerer i en mer miljøvennlig bilpark.

Elektriske busser og hydrogenbusser er fortsatt på pilot- og demonstrasjonsstadiet. Overgangen til lav- eller nullutslippsteknologi for busser vil komme først i de store byområdene. Stavanger har, med støtte fra Enova, hatt batterielektriske busser i ordinær rute siden 2015. Enova har også gitt støtte til innfasing av elektriske busser i Oslo, Trondheim og Drammensområdet.

Biogass fra avfall er et klimanøytralt drivstoff som kan være et godt alternativ hvis produksjonen skjer lokalt.

Luftfart

En stor andel av de utenlandske turistene kommer til Norge med fly. Siden begynnelsen på 2000-tallet har fly blitt viktigere også for nordmenns feriereiser, både innenlands og utenlands.11 Klimagassutslippene per passasjerkilometer i flytrafikken er redusert de senere år. Hovedgrunnen er mer energieffektive fly. Økt trafikk har likevel gjort at klimagassutslippene fra luftfart har økt samlet sett. Kollektivandelen for tilbringertransport til norske lufthavner varierer sterkt, men ved Oslo lufthavn var andelen på 68 pst. i 2015. Dette er en høy andel i internasjonal sammenheng.

Skipstrafikk

Et annet viktig fremkomstmiddel for turister i Norge er skip. Cruisetrafikken langs norskekysten har økt med 25 pst. fra 2010 til 2016 (antall anløp), og skipene blir stadig større.

Passasjertrafikk til sjøs påvirker miljøet både globalt og lokalt gjennom utslipp av blant annet klimagasser, svovel, NO_x og partikler. Bruk av mer miljøvennlig drivstoff og energieffektive skip er nøkkelfaktorer for å redusere utslipp fra skipsfart.

Det har vært en innstramming av internasjonalt miljøregelverk for skipsfarten de siste årene, i regi av FNs sjøfartsorganisasjon IMO. Her har Norge vært en tydelig pådriver for strengere miljøkrav. Videre har Klima- og miljødepartementet bedt Sjøfartsdirektoratet om å kartlegge utslipp fra cruiseskip og foreslå tiltak for grønnere cruisetrafikk i norske fjorder. Dette arbeidet vil bli levert våren 2017.

I deler av året utpeker cruiseskipene seg som bidragsytere til lokale utslipp. Investering i landstrømanlegg (strømforsyning fra land til skip) bidrar til å redusere utslipp fra skip som ligger til kai. Elektrisk kraft som leveres til skip i næring, fikk redusert sats i elavgiften fra 1. januar 2017. Avgiftsreduksjonen stimulerer til bruk av landstrøm og elektrisk fremdrift i skip. I tillegg til landstrømanlegg er det en nødvendig forutsetning at også skipene velger å investere i tilkoblingsmuligheter ombord. Det er opp til lokale havnemyndigheter å vurdere etablering av landstrøm. Enova gjennomførte i 2016 to utlysninger for støtte til etablering av landstrømanlegg i norske havner, og 35 nye landstrømprosjekter fikk til sammen tildelt 222 mill. kroner i støtte. Anleggene som fikk støtte skal være i drift fra 1. juli 2018.12

Foto: Furmanek – visitnorway.com

Regjeringen vil legge til rette for at lokale myndigheter, i samarbeid med relevante aktører, arbeider for at cruisenæringen reduserer utslipp av klimagasser og sin lokale forurensning.

Jernbane

Jernbanen bidrar i Norge kun med om lag en promille av de nasjonale klimagassutslippene. Om lag 80 pst. av togene (regnet i togkilometer) drives elektrisk, resten benytter diesel som energibærer.

5.2.3 Merkeordninger

Globalt øker etterspørselen etter bærekraftige reiser.

En satsing på segmentet av turister som ønsker å reise grønt har derfor potensial for god inntjening. En mer miljøvennlig drift kan redusere bedriftenes kostnader og samtidig respondere på markedets etterspørsel etter grønne reiselivsopplevelser. At bedrifter og destinasjoner investerer i miljømerking, er ikke bare en innsats for miljøet, men også en fremtidsrettet investering i egen omsetning. I noen bransjer og markedssegmenter er det allerede en forutsetning for å kunne vokse videre.

Denne utviklingen er særlig synlig i møte- og kongressmarkedet, nasjonalt og internasjonalt. I dette segmentet øker kundenes krav til bedriftenes bærekraft, blant annet via miljøsertifisering.

Miljøsertifisering og merkeordninger gir reiselivsnæringen mulighet til å kommunisere troverdighet og dokumentere kvalitet. Merkeordninger gir bedrifter og destinasjoner verktøy og drahjelp til å iverksette nye miljøtiltak, hjelp til å synliggjøre de grepene som allerede er tatt, og hjelp med kommunikasjon og profilering. Når reiselivsbedrifter viser at de tar ansvar, bidrar de til å skape et engasjement som kan nå egen organisasjon, besøkende, samarbeidspartnere og lokalsamfunnet.

I Norge er det i hovedsak seks miljøsertifiseringer/-styringssystemer som brukes av reiselivsnæringen på bedriftsnivå: Svanen, Norsk Økoturisme, Miljøfyrtårn, ISO 14001, Green Key og Blått Flagg (se boks 5.5). Sertifiseringene eies og driftes av ulike organisasjoner og stiftelser, med Stiftelsen Miljømerking i Norge og Stiftelsen Miljøfyrtårn som de to største.

Visit Norway har forenklet inngangen til de mange miljøsertifiseringene ved å bruke symbolet Gresstusten på søkesiden visitnorway.com. Gresstusten skal gi en god oversikt over miljøsertifiserte produkter og bedrifter som driver miljøvennlig.

Symbolet gir mulighet til å sortere og finne de forskjellige tilbudene. Symbolet følges av merkelappen Green Travel13 som omfatter de samme produktene og reisemålene.

Selv uten å benytte seg av søkefilteret Gresstusten/Green Travel på internett, kan man se om en bedrift er miljøsertifisert, ettersom symbolet er lett synlig i søkeresultatene. Visit Norway fremhever på denne måten miljøsertifiserte reiselivsbedrifter og gjør det lettere for de reisende å finne disse bedriftene. Økt synlighet i markedet er også et konkurransefortrinn for disse reiselivsbedriftene, og et viktig insentiv til å sertifisere seg.

Antall produkter og hoteller i Norge med merkelappen Green Travel økte fra 256 ved introduksjonen i 2010 til 622 produkter og hoteller i 2015.

5.2.4 Bærekraftige reisemål

Det siste tiåret har antallet besøkende til Norge økt, særlig i enkelte områder. Noen steder har tilstrømmingen virket belastende på naturområder, kulturminner, lokalsamfunn og andre ressurser. Utfordringene har reist en diskusjon om behovet for sterkere styring av ferdsel og bedre tilrettelegging for sikkerhet.

Den økende cruisetrafikken til Norge har gitt utfordringer på enkelte destinasjoner i deler av året. Cruisetrafikken bidrar til betydelig verdiskaping i lokalt næringsliv. Samtidig kan den medføre utfordringer knyttet til logistikk, infrastruktur og lokal forurensing (utslipp til luft og sjø).

Stadig større skip og flere passasjerer utfordrer havner og små lokalsamfunn som har begrenset kapasitet både med hensyn til skipsstørrelse og antall gjester. Nye skip har ofte en kapasitet på mellom 3000 og 5000 passasjerer. I tillegg skjer de fleste av anløpene midtsommers, i samme periode som de landbaserte gjestene har ferie. Særlig for mindre reisemål er det utfordrende å ta imot et høyt antall besøkende på samme tid. Eksempler på utfordringer er utilstrekkelig busskapasitet og toalettkapasitet til de ankomne, trengsel rundt hovedattraksjonene og mangel på informasjon til gjester som ankommer.

Generelt vil reiselivsbedrifter bidra til et større tilbud av tjenester til lokalbefolkningen. Et godt sted å bo er ofte et godt sted å reise til. Dette er nærmere beskrevet i studien Duett eller duell? – Reiseliv og lokalsamfunnsutvikling14 Kjente reiselivsbedrifter og fellesgoder, som for eksempel kulturarv bidrar til å skape lokal tilhørighet og engasjement.

Et eksempel på en reiselivsbedrift som representerer sosial bærekraft er Rudi Gard i Sør-Fron. Driften ved Rudi Gard bidrar til å skape arbeidsplasser lokalt og ved større arrangementer engasjerer de mot godtgjørelse lokale lag og foreninger. På gården arrangeres konserter og aktiviteter til glede for både lokalbefolkningen og tilreisende. Bedriften bidrar til økt omsetning i nærliggende reiselivsbedrifter og verdiskapingen blir værende lokalt.

Merket for bærekraftige reisemål – verdens første i sin kategori

Merket for bærekraftig reisemål er i dag den eneste norske merkeordningen for reisemål. Innovasjon Norge lanserte ordningen i 2013, etter et utviklingsarbeid som startet i 2010 med påfølgende testing. Norge var det første landet i verden som implementerte en slik merkeordning for reisemål.

Merket for bærekraftig reisemål er et norsk kvalitetsmerke der hele reisemålet, ikke bare enkeltaktører, gjennomfører, dokumenterer og måler sine prestasjoner knyttet til kontinuerlig arbeid for økt bærekraft i forvaltning og utvikling av reisemålet. Det vil si at reisemålet tar vare på natur, kultur og miljø, styrker sosiale verdier og er økonomisk levedyktig.

Utviklingsprosessen frem mot merket involverer både lokalsamfunn, næring og offentlige myndigheter. Dette er en prosess som styrker det lokale samarbeidet, kompetansen og vertskapsrollen, og legger et viktig grunnlag for et rikere opplevelsesprodukt. Å delta i merkeordningen vil si å velge å gå inn på et langsiktig forbedringsarbeid på de områder som reisemålet selv kan påvirke og finne løsninger for.

Foto: Akilles/Foap – visitnorway.com

I 2013 ble Trysil, Røros, Vegaøyene og Lærdal de første reisemålene som fikk tildelt merket som bærekraftige reisemål. I juni 2016 ble merket tildelt fire nye destinasjoner; Svalbard, Geilo, Inderøy og Setesdal. Flere reisemål i Norge er i prosess med å få status som bærekraftig reisemål.

Gjennom merkeordningen får destinasjonene en rekke fordeler. De får verktøy og drahjelp til å planlegge og iverksette nye tiltak, hjelp til å synliggjøre de grepene som allerede er tatt, og hjelp med kommunikasjon og profilering.

Deltakelse i Merket for bærekraftig reisemål krever at destinasjonen måles på en rekke indikatorer som gir en bedre oversikt over reiselivets sosiale, økonomiske og miljømessige effekter, først og fremst lokalt og innenfor reisemålets ansvars- og myndighetsområder. Å videreutvikle dette arbeidet er viktig for å gi reisemål bedre kunnskap om egen utvikling, og for å kunne samle denne kunnskapen på nasjonalt nivå. Samtidig er det også behov for å måle utviklingen i en koordinert, global sammenheng, for eksempel gjennom FNs bærekraftsmål. Reisemålene i ordningen er en viktig utprøvings- og kunnskapsbase for hvordan reiselivet systematisk kan jobbe med innovasjon og forbedring på tema som handler om bærekraft.

Merkeordningen er i sluttfasen av en godkjenningsprosess hos Global Sustainable Tourism Council. Det foregår også en prosess i Nordisk Råd for å utvikle og innføre en felles sertifisering for bærekraftige reisemål i Norden. I november 2016 fikk Ministerrådet for næring i oppdrag å starte et arbeid med et felles nordisk merke for bærekraftige reisemål.

Merkeordningen Bærekraftig Reisemål ble evaluert av Vista Analyse i 2016 på oppdrag fra Innovasjon Norge.15 Evalueringsrapporten konkluderer med at merkeordningen har gitt deltakende reisemål et verktøy for systematisk arbeid med og for en bærekraftig utvikling. «Gjennom ordningen har destinasjonsselskap, reiselivsaktører og kommunene fått en ramme for et konstruktivt samarbeid og de deltakende reisemålene opplever økt lokalt engasjement for reiseliv og bærekraft. Utfordringer er blant annet hvordan arbeidet på reisemålene skal finansieres og hvordan merket kan gjøres bedre kjent.» Miljø og markedsmessige forhold oppgis også som viktige drivere for at reisemålene har ønsket å delta i ordningen. Det forventes at markedet, og spesielt utenlandske turister, i økende grad vil etterspørre produkter og tjenester som vurderes som bærekraftige.

5.2.5 Måling av bærekraftig utvikling

For å vite om turistenes aktiviteter har positive eller negative effekter på omgivelsene, og om Norge går i retning av å bli et mer eller mindre bærekraftig reisemål, må man ha gode indikatorer for målig av bærekraft.

Det finnes i dag flere ulike metoder for måling av bærekraft, men ennå ingen samlet måling av reiselivets bærekraft i bred forstand, hverken internasjonalt eller nasjonalt.

For at den internasjonale konkurransen om turister skal foregå på like vilkår, er det en forutsetning med felles beregningsmodeller for bærekraftig reiseliv. Det foregår et arbeid internasjonalt for å utvikle et rammeverk som samler statistikk knyttet til reiselivsnæringenes miljøeffekt. Arbeidet har to dimensjoner; hvordan næringen kan bidra til en bærekraftig utvikling, og hvordan turistenes og næringens effekter på klima og miljø skal måles.

En arbeidsgruppe nedsatt av FNs reiselivsorganisasjon UNWTO skal vurdere koblingene mellom satellittregnskapet for turisme og bærekraftsmålene. Basert på dette skal gruppen utvikle indikatorer og systemer som gjør det mulig å måle på tvers av regioner og sektorer. Arbeidet vil inngå som en del av utformingen av øvrige indikatorer som også skal tilpasses FNs internasjonale statistikkstandard.

5.3 Samordnet reisemålsutvikling

En sterkere og mer konsentrert innsats for tilrettelegging og utvikling av reisemål er nødvendig for å møte den internasjonale konkurransen. Norsk natur og kultur, landskaper, byer og tettsteder med opplevelseskvaliteter og aktivitetsmuligheter er i en slik sammenheng ikke bare en ramme for reiselivet, men også en viktig del av det totale reiselivsproduktet. Det er strategisk viktig for reiselivsnæringen å utvikle slike elementer ved reisemålene fremover, slik at de framstår med en klar profil, sammenheng i produkttilbudet og kvalitet i alle ledd.

For å utvikle attraktive reisemål må man se de ulike produktelementene i sammenheng. Evnen til å samle de ulike aktørene og skape langsiktig og forpliktende samarbeid er viktig for å høyne utviklingspotensialet. Dette kan likevel by på utfordringer, blant annet ved behov for å finansiere produksjonen av reiselivsrelatert infrastruktur og fellesoppgaver (heretter kalt fellesgoder).

Reisemålsutvikling har et klart næringsmessig mål og er i første rekke bedriftenes eget ansvar. Det er viktig at bedriftene vurderer behovet for og nytten av samarbeid, og på bakgrunn av dette forsøker å finne egnede løsninger også når det gjelder organisering og finansiering av fellesoppgaver. Samtidig er samhandling med ulike offentlige aktører ofte nødvendig for å få et godt og helhetlig resultat. Den offentlige innsatsen kan bidra til å styrke reisemålene som produkt, samt legge til rette for en sterkere markedsposisjon og økt lønnsomhet for bedriftene.

5.3.1 Helhetlig utvikling

Mange aktører, både i privat og offentlig sektor, er involvert i utviklingen av et reisemål. Reisemålsutvikling er først og fremst avhengig av et godt samarbeid internt i reiselivsnæringen, men vil styrkes også av en god samhandling med aktører i andre næringer som også kan ha interesse av økt reiselivsaktivitet. I tillegg må næringsaktørenes innsats koordineres med offentlig sektor. Det er nødvendig å klargjøre ansvarsfordelingen og samordne arbeidet med å tilrettelegge reisemål på et tidlig stadium, slik at innsatsen og ressursene som brukes, gir maksimal uttelling innenfor bærekraftige rammer. En god kommunikasjon og organisering av de involverte kan hindre at det oppstår interessekonflikter underveis i prosessene.

Et flertall av aktørene i reiselivsnæringen vil kunne tilby sine kunder mer helhetlige produkter om de inngår samarbeid seg imellom eller med andre aktører. Forpliktende samarbeid har den fordelen at det bidrar til forutsigbarhet, noe som kan styrke insentivene til å utvikle og investere i næringsvirksomhet. Det kan også ha en positiv effekt på bedriftens evne til å tiltrekke seg ekstern finansiering. Samarbeid mellom aktørene på et reisemål kan bidra til å styrke innholdet i det samlede reiselivsproduktet som tilbys på reisemålet, og dermed også konkurransekraften til lokalt næringsliv på lengre sikt.

I arbeidet med reisemålsutvikling kan det være fordelaktig å involvere også andre næringsaktører. Som nevnt i kapittel 4 er det potensial for å skape og tilby flere attraktive reiselivsopplevelser basert på samarbeid med aktører innenfor for eksempel landbruk og kultursektoren. Regjeringen legger vekt på at aktørene i næringslivet stimuleres til samarbeid som kan utvikle mangfoldet og innholdet i det norske reiselivstilbudet, og som kan styrke lønnsomheten for de involverte næringsaktørene. Et eksempel på dette er regjeringens strategi for landbruksbasert reiseliv, se også kapittel 4.2.

Bedrifter i flere næringer kan ha interesse av å utvikle reiselivsaktiviteten på et reisemål. Slik akttivitet kan ha positive effekter på den samlede etterspørselen i lokalt næringsliv, også utover tradisjonelle reiselivsprodukter.

Reiselivsnæringen kan ha nytte av at lokal forvaltning kobler ulike interesser på et reisemål. Kommunen er en viktig aktør for næringsutvikling lokalt, og kan legge til rette for samarbeid mellom aktører i ulike næringer. Kommunen setter rammer og er produkteier, utviklingspartner og vertskap (se kapittel 2.3). Den har blant annet oversikt over virkemidler som kan stimulere til utvikling av reiselivsprodukter. Plan- og bygningsloven gir muligheter for å legge til rette for et mangfold av aktiviteter basert på eiendommens ulike ressurser (se kapittel 4.3).

Tilrettelegging gjennom en helhetlig samfunnsplanlegging

Erfaringsmessig har det vist seg vanskelig å få til en helhetlig reisemålsutvikling utelukkende på markedets premisser. Attraksjoner med tilhørende reiselivsutvikling kan i enkelte tilfeller by på utfordringer med hensyn til trafikk, sikkerhet, og forvaltning av kultur- og naturverdier.

Kommunene kan bidra til å sikre en balansert utvikling der ulike interesser veies mot hverandre. De har en nøkkelrolle i arbeidet med å se reiselivsutviklingen i sammenheng med lokal samfunnsutvikling. Effekten av private initiativ kan styrkes ved god tilrettelegging og planlegging fra det offentliges side. Kommunen kan legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling blant annet ved å vurdere hvordan fellesgoder kan være en ressurs for kommersielle reiselivsprodukter. En helhetlig planlegging bidrar til å ivareta reiselivsrelaterte faktorer som verdifulle kulturlandskap, naturmangfold, friluftsliv og kulturmiljøer.

Studien «Duett eller duell? – Reiseliv og lokalsamfunnsutvikling»16 viser at de som driver med reisemålsutvikling, og de som driver med lokalsamfunnsutvikling, ikke alltid samarbeider og forstår hverandre. I denne studien argumenterer forskerne for at steder med mye reiselivsaktivitet bør bruke arealplanleggingen aktivt for å sikre de langsiktige perspektivene. Ved å engasjere lokalsamfunnet i planlegging, avgjørelser og utvikling kan man lykkes blant annet i å redusere interessekonflikter. Som et overordnet utgangspunkt bør infrastruktur som for eksempel turstier og skiløyper, sykkeltraseer, rasteplasser, tilrettelagte telt-, bål-, eller badeplasser nedfelles i kommuneplanens arealdel. Dette kan være viktig også i forbindelse med produksjon og finansiering av fellesgoder.

Koblingen mellom planlegging og næringsutvikling for å gjøre reiselivsprosjekter realiserbare, kan også kreve tiltak på regionalt og statlig nivå.

Fylkeskommunen skal se til at ulike offentlige instanser er samordnet lokalt og regionalt, blant annet når det gjelder arealbruk og samferdsel. I de tilfellene der for eksempel flere kommuner har felles utfordringer, kan fylkeskommunen bringe ulike offentlige aktører sammen for å finne løsninger. Viktige verktøy er regionale planprosesser og strategiarbeid med vekt på reiseliv. God bruk av verktøyene kan styrke effekten av en regional reiselivssatsing. Det forventes at fylkeskommunen involverer både kommuner, regional stat og andre regionale aktører i de regionale plan- og strategiprosessene og i oppfølgingen av disse. Dette inkluderer blant annet utforming av konkrete tiltak for gjennomføring.

Regjeringen har som mål at regionreformen skal bidra til bedre samordning og koordinering av virkemiddelbruken på regionalt nivå, både mellom ulike aktører og ulike forvaltningsnivåer. Regional planlegging styrkes også som verktøy i dette arbeidet, se også Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver.

5.3.2 Fellesgoder

Reisemål inneholder en rekke goder som ikke tilfaller en enkelt næringsaktør, men som er av betydning for reisemålets attraksjonsverdi for turisten, og dermed også for bedriftenes kundegrunnlag og omsetning. Tilrettelegging av opplevelser, aktiviteter, informasjon og miljøet på stedet er i sum viktige tiltak for den enkelte bedrift, fordi det påvirker turistens totalopplevelse.

Slike former for fellesgoder, er som oftest allment tilgjengelige, med en bred nytteverdi som vanskelig kan avgrenses til enkeltaktører. Fellesgoder omfatter både generell markedsføring av et område og konkrete reiselivsprodukter som er til nytte for de besøkende på reisemålet, som for eksempel skiløyper, en badestrand, et skilt, et fyrtårn eller en rasteplass. Bruken av disse kan i noen tilfeller forutsette betaling. Havneområder med tilrettelagte fasiliteter og parkeringsmuligheter er eksempler på slike.

En utfordring i reisemålsutviklingen er knyttet til produksjon og finansiering av fellesgoder. Det kan være vanskelig å oppnå enighet om hvordan tilrettelegging av fellesgoder skal finansieres. Dette skyldes blant annet at det kan være utfordrende å oppnå enighet om brukerbetaling. Eieren av en ressurs, for eksempel en veg, parkeringsplass, park eller elv, kan ta betalt for å tillate noen å bruke ressursen, men det forutsetter at alle andre ekskluderes fra å bruke den. Det kan være enten ulovlig, umulig eller for dyrt å få til. Kostnadene for tilrettelegging kan dermed ikke dekkes direkte av brukerne i alle tilfeller. Dette skaper en risiko for at det investeres for lite i denne typen goder.

Når den som produserer fellesgodet alene må dekke kostnadene ved det, er det ingen insentiver for andre brukere til å ikke være gratispassasjerer. En gratispassasjer er en som har fordel av et gode, men som ikke bidrar til at det produseres. Hvis tilstrekkelig mange velger å være gratispassasjer, kan det føre til at fellesgodet ikke blir produsert.

Det kan gjøre reisemålet mindre attraktivt, og svekke etterspørselen etter produktene som reiselivsnæringen på stedet tilbyr.

Fellesgoder kan etterspørres og benyttes av både tilreisende og fastboende. I større byer produseres mange reiselivsrelaterte fellesgoder uavhengig av turiststrømmen, først og fremst for å dekke lokalbefolkningens behov. Dermed finansieres disse i stor grad av kommunens driftsbudsjett. Dette kan gjelde for eksempel skilting, sykkelveger, kollektivtransport og toaletter. Mange lokalsamfunn også utenfor byene har investert i turløyper, sykkelstier og skiløyper som folkehelsesatsing og tilbud til egne innbyggere for økt bokvalitet.

Reiselivets utfordringer med å finansiere fellesgoder ligger først og fremst på steder med liten lokalbefolkning, hvor turistene i høysesongen skaper større eller nye behov for fellesgoder. Kommunene har generelt ansvar for planlegging og utbygging av grunnleggende infrastruktur i egen kommune, men kan ha utfordringer knyttet til planlegging og gjennomføring av ytterligere tiltak rettet mot reiselivet, selv når det er adgang til brukerfinansiering av disse.

Det at mange aktører i reiselivsnæringen avventer offentlige satsinger og andres initiativer fremfor å satse selv, tas opp i rapporten Samfunnsøkonomisk analyse av næringspolitiske virkemidler overfor reiselivsnæringen fra Samfunns- og næringslivsforskning AS (SNF) fra 2011. I en spørreundersøkelse som SNF utførte blant aktører i reiselivsnæringen mente flertallet at næringen var avhengig av offentlige tiltak. De så det som det offentliges oppgave å bidra til å tilrettelegge natur og kultur for turister, der tilrettelegging ikke var en naturlig del av virksomheten til enkeltbedrifter.

I slike tilfeller gjør reiselivsnæringen seg avhengig av lokale myndigheters evne og vilje til å prioritere reiselivsaktiviteten på stedet. Ved å avstå fra å påvirke eller bidra til finansieringen av reiselivsrelaterte fellesgoder, begrenser reiselivsnæringen sin innflytelse på egen lønnsomhet og reisemålets attraktivitet.

Mange steder går frivillige organisasjoner som for eksempel friluftsorganisasjoner og idrettslag, sammen med reiselivet og kommunen for å gjennomføre sti- og løypeutvikling samt skilting. Private stiftelser bidrar også i samarbeid med frivillige organisasjoner til finansiering av skilting i alle landsdeler. Dette samspillet er positivt både for konkurranseevnen til Norge som reisemål, og for utviklingen av friluftsliv og lokalsamfunn.

5.3.3 Finansiering av fellesgoder

Staten, fylkeskommuner, kommuner, næringsliv og frivilligheten bidrar alle i ulik grad og på ulike måter til å finansiere fellesgoder tilknyttet reiselivet.

Utgangspunktet for produksjon og drift av fellesgoder på et reisemål bør være at de som tjener på et gode, også finansierer det. Både bedrifter, kommuner og andre lokale aktører kan tjene på et fellesgode.

Finansiering fra lokale myndigheter kan være aktuelt hvis et reiselivsrelatert fellesgode er samfunnsøkonomisk lønnsomt og har stor nytteverdi for lokalbefolkningen. Et typisk eksempel er gatebelysning i tettbebygde områder. I mange tilfeller er det imidlertid helt opp til private aktører selv å finansiere og produsere det ønskede fellesgodet. Det gjelder særlig når den private gevinsten for aktørene er stor.

Uansett bør spørsmålet rundt finansiering av fellesgoder diskuteres og avklares mellom de berørte partene når en destinasjon bestemmer seg for å satse på reiselivsutvikling. Samarbeid mellom lokale krefter på et reisemål er helt nødvendig for å lykkes i å få på plass fellesgoder som kan styrke aktiviteten og lønnsomheten i reiselivsnæringen

Hvis næringslivet, kommunen og eventuelt andre lokale aktører ikke klarer å bli enige om en modell for fellesgodefinansiering som optimerer produksjonen, gjenstår det i utgangspunktet to prinsipielt forskjellige måter for å finansiere fellesgoder: enten ved øremerkede skatter/ avgifter eller brukerbetaling. I det følgende ser vi nærmere på ulike muligheter.

Offentlig finansiering av fellesgoder

Når fellesgoder finansieres gjennom det offentlige skattesystemet, løses gratispassasjerproblemet. Private initiativ som i dag finansierer fellesgoder i reiselivet vil imidlertid kunne svekkes eller forsvinne hvis det innføres en reiselivsskatt eller det offentlige overtar. Hvor stor nettogevinsten blir for reiselivet, er uklart, og vil avhenge av eventuelt nye finansieringsmodeller. Denne modellen vil frata private aktører ansvar og muligens også insentiver i arbeidet for å styrke reiselivsnæringen.

Staten bidrar i dag til å finansiere flere fellesgoder knyttet til reiseliv, blant annet gjennom bevilgninger til profilering og markedsføring av Norge som reisemål. Profileringen og markedsføringen skal være overordnet og i utgangspunktet komme hele landets reiselivsnæring til gode, se kapittel 5.4. Tilsvarende bidrar fylkeskommuner og kommuner til områdeprofilering gjennom bevilgninger til landsdels- og destinasjonsselskaper.

Mange fellesgoder blir produsert og finansiert av kommunen gjennom den ordinære driften. Spesielt gjelder dette i byene og på større tettsteder, hvor fellesgodene i utgangspunktet er ment å tjene lokalbefolkningen. Det kan for eksempel være kollektivtransport eller benker i parker.

Fellesgodefinansiering ved særskatt

Spesifikke reiselivsskatter for å finansiere fellesgoder i reiselivet, finnes i dag i flere land, som regel på lokalt eller regionalt nivå. Denne typen skatter er kjent under navn som turistskatt, kurtax, hotellskatt, byskatt og overnattingsskatt. Norge har ikke på noe nivå i forvaltningen tilsvarende øremerkede skatter for reiselivet.

Innkreving av reiselivsskatt gjennomføres ofte ved at det legges til et beløp eller en prosentandel på den besøkendes regning. Skatten kan knyttes til kjøp av overnatting eller omsetning generelt på et reisemål, og kan omfatte hotellgjester, hytteeiere og/eller næringslivet. Prinsippet er at bidraget skal brukes til tiltak som kommer de reisende til gode. Skattesatsen skal tilpasses og begrenses til behov knyttet til reiselivet.

Fordelen ved reiselivsskatt er at det gir en relativt stabil inntektskilde til finansiering av reiselivsrelaterte fellesgoder. Det kan gjøre det enklere for reiselivsnæringen å drive langsiktig utviklingsarbeid på destinasjonen eller av reiselivsprodukter.

Ulempene er imidlertid tydelige. En reiselivsskatt kan virke konkurransevridende i negativ forstand. Ved å øke prisen på lokale reiselivsprodukter, kan konkurranseevnen svekkes og bidra til å redusere etterspørselen. Det vil også kunne redusere aktiviteten i den lokale økonomien og svekke inntektsgrunnlaget for næringen. Hvis økte priser på reiselivsproduktene bidrar til omdømmetap for destinasjonen, vil effektene av en reiselivsskatt kunne forbli negative også etter at skatten eventuelt fjernes.

I tillegg kommer administrative kostnader ved å kreve inn skatter parallelt med det ordinære skattesystemet. Administrasjonskostnadene antas å påvirkes av antallet besøkende. Ordningen vil derfor være anvendelig først og fremt for de store reisemålene. I delstatene Tirol og Steiermark i Østerrike, som krever inn turistskatter i dag, anslås administrasjonskostnadene å utgjøre 4–8 pst. av skatteinntekten. Dette tilsvarer betydelige midler, som ellers kunne gått til forbruk eller investeringer.

En øremerking av skatter og avgifter binder dessuten opp midler og hindrer ordinære budsjettmessige prioriteringer.

Det kan vise seg vanskelig å innrette en reiselivsskatt slik at den gir en rettferdig fordeling av kostnadene. Aktuelle problemstillinger er hvilke aktører som skal beskattes og om alle skal betale like mye i skatt.

Disse faktorene tydeliggjør ineffektiviteten ved å innføre en egen skatt eller avgift som finansieringskilde for enkeltnæringer. Regjeringen vil ikke påføre verken reiselivsnæringen eller øvrig næringsliv økte kostnader på denne måten.

Frivillig (avtalebasert) fellesgodefinansiering

Utgangspunktet for finansiering og produksjon av fellesgoder er at det må skje frivillig av de aktørene som tjener på tiltaket. Det kan være kommunen på reisemålet, eller alle næringsaktørene på stedet som har nytte av tiltaket/godet. Det kan også være en kombinasjon av disse. Flere destinasjoner løser finansering av fellesgoder ved frivillige spleiselag mellom frivillige, private og offentlige aktører. Det gjelder blant annet for Trysil, Lysefjorden/området rundt Preikestolen og Oslo kommune.

I Stiftelsen Preikestolen er de fleste relevante aktører i området med, det vil si fylkeskommunen, omliggende kommuner, reiselivsnæringen, turistforeningen og et lokalt sameie. Stiftelsen fungerer i hovedsak som et partnerskap og har til sammen fem årsverk. Hovedoppgaven er å tilrettelegge for ferdsel til Preikestolen (parkering, toalettfasiliteter, vedlikehold av sti, beredskap) og bedrive utvikling for å styrke regionens tiltrekningskraft. Finansieringen av drift, inkludert ulike opprustings- og utbyggingstiltak, dekkes i sin helhet av stiftelsen og parkeringsinntektene, mens investeringene i perioden 2013–2015 fikk medfinansiering fra bedrifter, fond og fylkeskommunen.

Vegglifjell i Buskerud har også lykkes i å utvikle en frivillig finansieringsordning for skiløyper og lignende fellestiltak. Denne ordningen består av private aktører. Alle hytteeiere forplikter seg til innbetaling av et fast årlig beløp til ulik drift, mot at grunneierne tilbakefører midler fra tomtesalget til investeringer i planerte løyper med mer.

En fordel med en frivillig løsning kan være at de berørte aktørene bestemmer både innkrevingen og bruken av pengene. De vil da kunne omstille bruken av midlene ved behov, og trolig raskere og med mindre administrasjonskostnader enn hvis ulike parter hadde hatt ansvaret for henholdsvis innkreving og bruk.

Foto: CH – visitnorway.com

Behovet for å få til frivillige løsninger gjelder først og fremst reisemål med liten lokalbefolkning. Her kan de tilreisendes behov for fellesgoder i turistsesongen være langt større enn behovene til lokalbefolkningen. Dermed tilfaller ikke ansvaret for ytterligere fellesgoder nødvendigvis kommunen, og det må finnes andre løsninger.

Innovasjon Norges pilotprosjekt om frivillig fellesgodefinansiering17

På initiativ fra daværende Nærings- og handelsdepartementet ble et pilotprosjekt for frivillig fellesgodefinansiering gjennomført i regi av Innovasjon Norge i perioden 2009–2012.

Prosjektet hadde som mål å finne en modell for frivillig finansiering av fellesgoder som de involverte aktører oppfattet som rettferdig, som kunne tilpasses destinasjonen, gi reell effekt, som var enkel og effektiv uten for mye administrasjon, og som gav forutsigbarhet og langsiktighet.

Innovasjon Norges erfaringsrapport baserte seg på erfaringene fra Trysil, Valdres og Lofoten, de tre destinasjonene som fullførte prosjektet. Reisemålene meldte å ha hatt god nytte av å jobbe med disse problemstillingene og gjennomføre prosjektet. Erfaringene viste likevel at det var vanskelig å få nok aktører til å forplikte seg til at en frivillig modell kunne realiseres.

Trysil har imidlertid hatt en velfungerende avtalebasert finansieringsmodell siden 1997. Finansieringsmodellen har, nesten uten offentlig støtte, vært det økonomiske fundamentet for det lokale destinasjonsselskapets arbeid. Årlig ramme har vært på rundt 8–9 mill. kroner. Begrensningen i ordningen har vært at den ikke gir tilstrekkelig rom for også å finansiere fellesgoder som kommer gjesten til gode. Særlig har det vært vanskelig å utvikle attraktive tilbud for sommersesongen. Manglende fellesgodefinansiering har derfor vært en flaskehals for å få utvidet turistsesongen i Trysil.

Utfordringer ved frivillig fellesgodefinansiering

Destinasjonene i pilotprosjektet hadde nytte av prosjektet og aktørene tilsluttet seg prinsipielt ideen om å løfte i flokk. Det viste seg likevel vanskelig å få tilstrekkelig med aktører til å forplikte seg til deltakelse i en frivillig modell. Erfaringsrapporten pekte på følgende årsaker:

• Likebehandling av aktører? Flere aktører påpekte at modellene ville bety for store innbetalinger for enkeltbedrifter i lokalsamfunnet. Det gjaldt særlig handelsbedrifter og store reiselivsaktører. Samtidig må de tilgjengelige midler økes for å få ordninger av betydning. Individuelle avtaler med de største aktørene kan være å foretrekke.

• Tillit og påvirkningskraft. En generell modell for fellesgodefinansiering krever stor tillit. Aktørene skal slutte seg til en overordnet idé om å legge en forhåndsavtalt sum med penger i en felles pott, som så forvaltes i henhold til en strategi. På destinasjoner med store geografiske områder eller stort spenn mellom aktørenes interesser, kan det også være vanskelig å bli enige om hvilke fellesgoder som skal prioriteres.

• Partnerskap – en bedre løsning? Erfaringsrapporten reflekterer over fordelene ved å innføre en partnerskapsliknende modell, der avtalene skrives for enkeltprosjektene som igangsettes, og summen av alle prosjektavtalene blir partnerskapsmodellen.

• Finansieringsløsninger som del av en strategi. Det kan være enklere å utvikle og implementere en modell for fellesgodefinansiering direkte i forlengelsen av en vellykket strategiprosess fordi aktørene da har en felles oppfatning av hvilke tiltak som bidrar til økt konkurransekraft.

• Det hangler og går. Man løser det man må, men heller ikke mer. Reisemålet går dermed glipp av andre typer tiltak som kan gi styrket konkurransekraft.

Utfordringen ved frivillig fellesgodefinansiering har ofte vært å få til komplette og robuste løsninger, som tillater nyinvesteringer og utviklingsarbeid. Et nøkkelspørsmål for reiselivsnæringen blir derfor å avklare hvor alvorlig problemet med fellesgodefinansiering må være for at aktørene forplikter seg økonomisk for å løse det.

Den nye strukturen i reiselivsnæringen gir næringen et godt utgangspunkt for å koordinere en felles innsats bedre. Landsdelsselskapene kan bistå lokale aktører med å løse utfordringer knyttet til fellesgodefinansiering – ved å hindre gratispassasjerer og bidra til å fordele gevinsten som oppstår ved samarbeid mellom reiselivsaktører.

Regjeringen vil etter en tid evaluere hvilke effekter den nye strukturen har hatt for å løse utfordringer knyttet til fellesgoder lokalt.

5.4 Profilering

Innovasjon Norge har på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet ansvar for å profilere Norge som reisemål.

For reiselivsnæringen er Innovasjon Norges oppgave å utvikle og styrke mulighetene for norske reiselivsbedrifter i prioriterte markeder, gjennom langsiktig merkevarebygging, profilering, operative markedstiltak og tilrettelegging for salg. Innovasjon Norge skal også bidra med informasjon om markeder og internasjonale trender og gi reiselivsinformasjon til utenlandske målgrupper.

Profileringen av Norge som reisemål er et fellesgode for hele reiselivsnæringen. Virkningene av profileringen kommer i prinsippet alle bedrifter til gode da ingen kan ekskluderes fra den økte etterspørselen etter Norge som profileringen medfører. Bedriftene selv har ikke insentiv eller ressurser til å profilere Norge som reisemål. Dette er en viktig begrunnelse for statlig finansiering av profileringen av Norge som reisemål.

Bransjebearbeidelse er viktig for internasjonalisering av norske reiselivsprodukter. Gjennom tilrettelegging for medier og bloggere skal Innovasjon Norge bidra til formidling av mangfoldet og verdiene i den norske merkevaren.

Innovasjon Norge samarbeider med reiselivsnæringen om markedsføring. Overordnet profilering av Norge som reisemål er ikke utløsende for salg, men skal bidra til å skape reiselyst til Norge. Salgsutløsende markedsføring må drives av den enkelte bedrift eller i et samarbeid mellom bedrifter, og skal etter statsstøtteregelverket ikke finansieres med offentlige midler.

Reiseliv er et satsingsområde i det nordiske samarbeidet. Innovasjon Norge samarbeider med andre nordiske land for å øke kjennskapen til Norden som et attraktivt reisemål. Dette samarbeidet gjelder spesielt i fjernmarkedene Asia og Amerika. I disse markedene er de nordiske landene ikke i direkte konkurranse med hverandre.

Digital profilering

Visitnorway.com er den offisielle reiselivsportalen for Norge. Portalen finnes i 14 markedstilpassede versjoner i tillegg til den globale siden visitnorway.com. Visitnorway.com skal gjøre det lett å velge Norge ved å vise fram mangfoldet i det norske reiselivstilbudet og gjøre det enkelt for turistene å velge bærekraftige alternativer. Visitnorway.com fikk 18,1 mill. besøk i 2016, noe som resulterte i 34,3 mill. sidevisninger.

Visitnorway.com skal presentere innhold som gir forbrukere lyst til å oppleve Norge, for eksempel om naturfenomener, aktiviteter, natur, byer, mat og kulturoppleveler. I tillegg presenterer visitnorway.com nyttige og relevante faktaopplysninger og aktuelle produkter, tilbud og aktører i næringen.

Sosiale medier har en stor effekt på reiselivsnæringen. Visitnorway.com bidrar til samtaler om Norge på sosiale mediekanaler som Facebook, Twitter, Instagram, Pinterest og Youtube. Brukergenerert innhold blir oppfattet som troverdig og autentisk. Forbrukerne engasjeres i sosiale medier og lar seg inspirere til å ta beslutninger om sine reiser, og til å dele sine personlige opplevelser av en destinasjon, et bestemt hotell, restaurant eller flyselskap.

5.4.1 Synergier i profileringsarbeidet

Merkevaren Norge er en av Innovasjon Norges store satsinger frem til 2020. Målet er å samle næringsliv og myndigheter i en felles og langsiktig satsing i utlandet som gir grunnlag for økt eksport og verdiskaping på tvers av næringer. Innovasjon Norge arbeider innenfor følgende fem områder for å utvikle Merkevaren Norge:

• en offensiv eksportstrategi for norske varer og tjenester

• økt norsk attraktivitet for utenlandske talent, investorer, kompetanse og turister

• organisering og samhandling

• en relevant verktøykasse hjemme og ute

• en budskapsplattform med visuelt rammeverk

Merkevareposisjonen til Norge baseres på autentiske, norske verdier og på de forutsetningene Norge har for å levere attraktive løsninger på prioriterte globale behov innenfor ulike næringer. Den norske reiselivsmerkevaren «Norway. Powered by nature» vil kunne få drahjelp i markedene ved at den totale kommunikasjonen fra og om Norge får en tydeligere retning og trekker frem flere sider ved Norge.

Foto: Terje Rakke/Nordic Life AS – visitnorway.com

Norske myndigheters arbeid for å fremme eksport og internasjonalisering av næringslivet utføres av en rekke ulike aktører, herunder ulike departementer, utenrikstjenesten, virkemiddelaktører som Innovasjon Norge, Norges Sjømatråd, Music Norway og Senter for internasjonalisering av utdanning, og offentlig støttede aktører som Norwegian Energy Partners (tidligere INTSOK/INTPOW). For at arbeidet skal være mest mulig koordinert samarbeider disse aktørene i Team Norway. Formålet med Team Norway er å bidra til økt verdiskaping i norsk økonomi gjennom informasjonsutveksling, samordning og koordinert innsats og initiativer. Involvering og medvirkning fra næringslivet er sentralt i Team Norway, og det avholdes jevnlige møter med representanter for norsk næringsliv gjennom en referansegruppe, der mål og prioriteringer deles og drøftes. I Norge koordinerer Nærings- og fiskeridepartementet samarbeidet og i utlandet koordinerer utenriksstasjonene samarbeidet.

Menon Economics utførte i 2016 en utredning om markedsføring av Norge som reisemål, på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet.18 I arbeidet vurderte Menon Economics synergier mellom:

1. profilering av Norge som reisemål og markedsføring av norske reiselivsprodukter

2. profilering av Norge som reisemål og annen profilering av norsk næringsliv

3. profilering av Norge som reisemål og innovasjonsvirkemidler for reiselivsutvikling

Menons vurdering er at det er synergier i alle de tre ovennevnte dimensjonene, men at styrken og omfanget av synergiene varierer. De finner at synergiene er sterkest for profilering av Norge som reisemål og markedsføring av norske reiselivsprodukter, mens de er lavere for profilering av Norge som reisemål og henholdsvis annen profilering av norsk næringsliv og innovasjonsvirkemidler for reiselivsutvikling. Synergiene er illustrert i figur 5.6, hvor antall plusstegn indikerer Menons vurdering av styrken på synergiene.

Kilde: Menon Economics, Oslo

Profilering av Norge som reisemål og salgsutløsende markedsføring av norske reiselivsprodukter forsterker hverandre ved at profilering bidrar til kjennskap og reiselyst, mens produktmarkedsføring gir informasjon om hvordan kundene kan komme til destinasjonen og hvilke produkter de kan kjøpe.

Det er viktige synergier mellom arbeidet med å fremme norsk næringsliv i utlandet og profilering av Norge som reisemål, særlig knyttet til kompetanse. Dette gjelder for eksempel det generelle markedsarbeidet Innovasjon Norge gjør på sine utekontor og det arbeidet de også gjør der for å fremme Norge som reisemål.

Videre er det synergier ved koordinering av profilering og innovasjonsvirkemidler for reisemålsutvikling dersom dette gir økt etterspørsel etter norske reiselivsprodukter som følge av at enten profileringen blir mer effektiv eller at produktene blir bedre tilpasset kundenes behov.

5.4.2 Virkninger

Profileringsaktivitetene som Innovasjon Norge utfører er godt dokumentert, men det er behov for bedre analyser av hvilken effekt disse aktivitetene har. Slike analyser vil gi et godt grunnlag for å vurdere om statens finansiering av profileringsaktivitetene er den mest effektive bruken av samfunnets ressurser.

Regjeringen vil sørge for at det blir satt i gang analyser av hvilke virkninger profileringsarbeidet finansiert med statlige midler har for å nå målet om økt lønnsomhet i reiselivsnæringen. Slike analyser gir grunnlag for å vurdere videre aktivitet, eventuelt justere retningen i arbeidet eller om midlene bør benyttes på andre måter.

5.4.3 Videre organisering

Arbeidet med profilering av Norge som reisemål bør organiseres på en slik måte at den samlede verdiskapingen blir høyest mulig. Ut fra dette perspektivet, og basert på vurderingen av synergier, ble Menon Economics i sin utredning om markedsføring av Norge som reisemål også bedt om å vurdere om det offentlige arbeidet med å profilere Norge som reisemål er organisert på en hensiktsmessig måte og eventuelt foreslå alternative organiseringer som kan være bedre egnet til å maksimere den samlede verdiskapingen.

Det er Menons vurdering at en modell hvor profilering av Norge som reisemål er samlet i en egen enhet, vil være best egnet til å realisere synergiene som er vurdert i rapporten. Rapporten ble presentert i et innspillsmøte for aktører i reiselivsnæringen 23. august 2016. Flere av aktørene sendte også skriftlige uttalelser til Nærings- og fiskeridepartementet om utredningen fra Menon.

Innspillene viser at det ikke er enighet blant aktørene i reiselivsnæringen om hvordan arbeidet med profilering av Norge som reisemål bør organiseres. Det var heller ikke noe klart skille mellom hvilke deler av reiselivsnæringen som mente hva, med unntak av en tendens til at de store reiselivsaktørene ønsker å skille profileringen ut som en separat enhet, mens de små i større grad ønsker å beholde oppgaven i Innovasjon Norge, som i dag.

De som ønsker at det skal etableres en egen enhet, påpeker at Innovasjon Norge er et næringsnøytralt virkemiddel, og at reiselivsaktivitetene i dag er spredt på flere avdelinger innad i organisasjonen. Det ble også trukket frem at reiseliv trenger en dedikert organisasjon med høy kompetanse, blant annet spisskompetanse om digital markedsføring.

Videre er disse aktørene opptatt av at reiseliv får tilstrekkelig oppmerksomhet fra styret og toppledelsen. De gir også inntrykk av et ønske om mer innvirkning på strategiene som Innovasjon Norge har på reiselivsfeltet. Flere av aktørene presiserte at en modell utenfor Innovasjon Norge bør utredes nærmere, i samarbeid mellom myndigheter og næringen.

De som ønsker at profilering av Norge som reisemål skal forbli en oppgave i Innovasjon Norge, var opptatt av å sikre videre utvikling av de mindre aktørene, ofte innholdsleverandørene innenfor reiseliv. De vil også sikre sammenheng med, og kompetanseoverføring fra, andre bransjer og virkemidler for innovasjon og nyskaping, herunder klyngevirkemidler, og andre lands profileringsarbeid. Flere var også opptatt av å se på hva som skaper reiser til Norge, i stedet for å diskutere organisering.

Regjeringen viser til at i den helhetlige evalueringen av Innovasjon Norge fra 2010 ble reiseliv trukket frem som et felt hvor det er hentet ut vesentlige faglige synergier som følge av fusjonen i 2004.19 Etter evalueringen i 2010 har selskapet fått ny målstruktur, og selskapet har gjennomført en omorganisering.

Regjeringen mener det ikke er grunnlag for å konkludere med at dagens organisering er lite hensiktsmessig eller ineffektiv, og vil at Innovasjon Norge fortsatt skal ha ansvaret for å profilere Norge som reisemål. En styrket analyse av virkningene av profilering av Norge som reisemål og samhandling mellom ulike interessenter, vil gi grunnlag for å vurdere oppdraget framover. Regjeringen vil også i den neste helhetlige evalueringen av Innovasjon Norge se på realisering av synergier mellom profilering av Norge som reisemål og Innovasjon Norges øvrige arbeid.

Innovasjon Norge har et ansvar for kontinuerlig å forbedre arbeidet med å profilere Norge som reisemål i utlandet. For å aktivisere dette ansvaret må Innovasjon Norge i samarbeid med reiselivsnæringen finne ut hvordan eventuelle forbedringer kan gjøres.

5.5 Kunnskap og kompetanse

Kunnskap og kompetanse er blant de viktigste konkurransefaktorene i økonomien, særlig for Norge på grunn av det høye kostnadsnivået. For å opprettholde den høye levestandarden over tid må Norge, som andre høykostland, konkurrere på kunnskap som grunnlag for innovasjon og høyere produktivitet. Evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap er avgjørende både for omstilling i eksisterende næringer og som et grunnlag for nye næringer.20

Foto: Sverre Hjørnevik – visitnorway.com

Dersom Norge skal lykkes i den sterke konkurransen om turistene, trenger vi kunnskap om de besøkende og deres reisemønster. Vi trenger kunnskap om hvilke grupper av reisende som bidrar mest til verdiskaping og om trender som påvirker de reisendes forventninger til ulike destinasjoner nå og i fremtiden.

I tillegg må vi ha kunnskap om reiselivsnæringen selv, dens utvikling og samspill med andre aktører, samt reiselivets effekt på omgivelsene, både økonomisk og miljømessig. Dette er en forutsetning for å kunne ta riktige beslutninger.

Reiselivsnæringen er en arbeidsintensiv næring som i liten grad bruker forskningsmiljøene eller det offentlige virkemiddelapparatet. At en næring investerer lite i egen FoU, eller ikke bruker virkemiddelapparatet, betyr nødvendigvis ikke at det skjer lite kunnskapsutvikling og innovasjon i næringen. Innovasjon er i stor grad basert på markedsimpulser og erfaringsbasert kompetanse, samarbeid mellom flere aktører, og utviklingsprosjekter knyttet til å ta i bruk ny teknologi. Ettersom næringen blir mer kunnskapsbasert og digitalisert, og aktørene blir større og mer internasjonale, er det grunn til å tro at potensialet for forsknings- og utviklingsbasert innovasjon øker.

På sikt er det viktig at den erfaringsbaserte kompetansen og den forskningsbaserte kunnskapen kombineres, slik man har sett i andre næringer som har blitt mer kunnskaps- og innovasjonsdrevne. Det vil kreve tett samarbeid mellom næringsliv og forskningsmiljøer, hvor bedriftene selv setter premissene for forskningstemaer og aktivt bruker forskningsresultatene.

5.5.1 Statistikk

Offisiell statistikk utgjør et felles faktagrunnlag som viser utviklingstrekk på ulike nivå – nasjonalt, regionalt og næringsspesifikt. De mest brukte indikatorene for å følge utviklingen i reiselivsnæringen måler volum som kommersielle gjestedøgn, antall flypassasjerer, nordmenns reiser og forbruk. Indikatorene sier samtidig noe om omfang, endring og betydning av turismen.

Statistisk sentralbyrå (SSB) er en av de største produsentene av offisiell statistikk relatert til økonomi, befolkning og samfunn på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. SSB produserer også reiselivsrelatert statistikk, som omhandler overnatting, flytrafikk, reiseundersøkelsen og satellittregnskapet for turisme.

Statistikknett.no er en formidlingskanal for den regionale reiselivsstatistikken fra SSB. Statistikknett kjøper reiselivsrelevant statistikk fra SSB for kommuner og reiselivsregioner for å standardisere og gjøre den mer tilgjengelig for regionale brukere.

I det følgende presenteres utvalgte undersøkelser.

Overnattingsstatistikken

Den mest anvendte og hyppigst oppdaterte statistikken er overnattingsstatistikken, produsert av Statistisk sentralbyrå (SSB). Den rapporterer antall gjestedøgn ved følgende kommersielle overnattingssteder; hoteller og lignende bedrifter, camping, hyttegrender og vandrerhjem. Statistikken kan deles inn etter formålet med overnattingen, gjestens nasjonalitet og omsetningen ved overnattingsstedene. Overnattingsstatistikken publiseres hver måned, omtrent fire uker etter referansemånedens utløp. Det blir offentliggjort tall på fylkesnivå, og det er mulig å bestille statistikk for kommuner eller andre geografiske enheter.

Med veksten i overnattingsformer formidlet via delingsøkonomiplattformer har SSB påpekt at det av flere årsaker kan stilles spørsmålstegn ved dekningsgraden til overnattingsstatistikken.21 Reiselivsaktørene har etterlyst et pålegg til Airbnb og nye kommersielle plattformaktører om rapportering til SSB på linje med hoteller og andre overnattingsbedrifter, for å bedre grunnlagsdata for politiske beslutninger, samt ha en reell nasjonal oversikt over turistvolum og verdiskapingen i reiselivsnæringen.

Reiseundersøkelsen

Reiseundersøkelsen fra SSB har som formål å kartlegge nordmenns reisevaner både i Norge og i utlandet. Den inkluderer ferie- og fritidsreiser med minst én overnatting, også foretatt privat. Dataene samles hovedsakelig inn via telefonintervjuer. Både reiselivsnæringen og offentlige myndigheter benytter undersøkelsen. Det er kvalitetsutfordringer knyttet til undersøkelsen, blant annet fordi størrelsen på utvalget er lavt.

Turistundersøkelsen

Turistundersøkelsen kartlegger reisevirksomhet foretatt i Norge. Den gjennomføres av SSB på oppdrag fra Innovasjon Norge. Målet er å synliggjøre verdiskapingen i norsk reiseliv og skaffe mer kunnskap om turistene i Norge. Blant data som samles inn er formålet med og lengden på reisen, reisefølge, forbruk før og under reisen, motiv for reisen, og gjennomførte og ønskede aktiviteter/opplevelser.

Data fra Turistundersøkelsen inngår i satellittregnskap for turisme og nasjonalregnskapet. Turistundersøkelsen baserer seg på blant annet overnattingsstatistikken og reiseundersøkelsen, og har derfor samme utfordringer som disse knyttet til kilder.

Satellittregnskapet for turisme

Det er utarbeidet internasjonale anbefalinger for reiselivsstatistikk som blant annet FN, OECD og EU stiller seg bak.22 En sentral anbefaling er at hvert enkelt land bør opprette et satellittregnskap for turisme. Formålet er å beskrive den økonomiske effekten av reiselivet, på en måte som er sammenlignbar og konsistent med andre deler av økonomien beskrevet av nasjonalregnskapet. Om lag 60 land lager i dag satellittregnskap, deriblant Norge.

For å tallfeste reiselivsnæringens størrelse og bidrag til norsk økonomi er det nødvendig å belyse både tilbudssiden og etterspørselssiden. Ettersom turisme er relatert til turistenes forbruk og aktiviteter, er utgangspunktet for beregningene etterspørselssiden. Den viser samlet turistkonsum i Norge og består av norske husholdningers turistkonsum, utlendingers turistkonsum og utgifter til forretningsreiser i norske næringer. Tilbudssiden viser samlet produksjon, bruttoprodukt og sysselsetting for reiselivsnæringene, samt produksjon av det som er klassifisert som reiselivsprodukter.

Utfordringer knyttet til øvrig reiselivsstatistikk gjelder også for satelittregnskapet og dets publisering.

Det er behov for utvidet kunnskap om reiselivsnæringen, og regjeringen vil derfor legge til rette for å utvide statistikkgrunnlaget om norsk reiseliv. Det kan styrke dokumentasjonen av reiselivsnæringens bidrag til norsk økonomi.

I tillegg til å produsere nasjonale statistikker, rapporterer Norge inn reiselivsstatistikk til internasjonale organisasjoner som Eurostat, OECD og FN. Dette muliggjør sammenligning av utviklingen i reiselivsnæringen i Norge med internasjonale utviklingstrekk og trender.

5.5.2 Nye kilder til informasjon

Med den teknologiske utviklingen har det vært en stor økning i tilgangen til, og automatisert bruk av, digitalt innhentede opplysninger. Samtidig har dette også skapt utfordringer, ikke minst når det gjelder personvernhensyn.

Stordata er datasett som er så store eller komplekse at de er vanskelige å analysere med vanlige dataprosesseringsverktøy. Dataene kan være generert av forbrukere i form av oppdateringer på sosiale medier, kjøp foretatt på internett, lokasjonsdata fra mobilen eller lignende. Det kan også være data fra virksomheter som innhenter opplysninger om brukere på et aggregert nivå gjennom nettbruk, korttransaksjoner, mobilbruk og lignende. I tillegg kan sanntidsdata fra ulike sensorer, for eksempel i trafikken, om været eller lignende også spille en viktig rolle.

Personvern

En forutsetning for å ta i bruk stordata er å sikre at personvernet til den enkelte respekteres. Ifølge Datatilsynet er det fullt mulig.23

I utviklingen av eventuelle nye bruksområder for stordata i reiselivsnæringen vil det være viktig å sikre at Datatilsynets anbefalinger følges nøye og personvernlovens intensjon og formål opprettholdes, uten at norsk reiseliv pålegges andre og strengere restriksjoner enn sine europeiske konkurrenter som opererer under den samme europeiske lovgivningen.

I 2018 får EU en felles personvernforordning som vil styrke enkeltindividenes rettigheter. Tilsynene får mulighet til å skrive ut bøter til de bedriftene som blir tatt for overtredelser, i størrelsesorden 4 pst. av bedriftens årlige omsetning. Enkeltindivider får blant annet rett til å motsette seg profilering av direkte markedsføring og klage på personvernbrudd. Forordningen vil også styrke brukernes rett til å få egne data flyttet mellom ulike tjenester.

Muligheter med stordata

Ved å utnytte informasjonen fra store datasett kan man trolig utvikle bedre statistikk, også på reiselivsområdet. Så lenge dataene blir brukt på aggregert nivå for å identifisere trender, sammenhenger og bevegelsesmønstre, kan mulighetene utnyttes uten å bryte med personvernhensyn.24

Foto: Kristin Folsland Olsen – visitnorway.com

Både kommersielle aktører og myndigheter kan benytte de store datamengdene strategisk ved å lete etter mønstre og sammenhenger som skjuler seg i datasettene. Kommersielle aktører kan benytte seg av funnene til å optimalisere salgs- og markedsføringsstrategier, tilrettelegge for individuelt tilpassede produkter og utvikle nye tjenester som næringene tidligere ikke visste var etterspurt.

Dagens innsamling av tradisjonell reiselivsstatistikk er ressurskrevende. Det er også utfordringer med hensyn til detaljnivå og aktualitet/oppdatering. En mer omfattende bruk av stordata kan ha positive effekter i den sammenheng.

Norske reiselivsaktører kan anvende informasjon som ligger i stordata til å øke kunnskapen om turistenes forbruk av opplevelsestilbud, valg av transport og preferanser for mat og drikke, og så videre. På den måten kan de skreddersy tilbudene til sine gjester eller endre markedsføringen for å tiltrekke seg nye grupper av turister. Stordata kan tilby kontinuerlig oppdaterte tall og kanskje predikere fremtidige handlinger og preferanser. Det kan hjelpe både de reisende, myndigheter og næringsliv med blant annet å forutse trafikkmønstre innenfor privat og kollektiv transport, kapasitetsbegrensninger og hvilke attraksjoner grupper med turister har en preferanse for.

Anskaffelse og omsetning av stordata vokser i høyt tempo, og kan ha potensial til å bli en betydelig næring også i Norge. Så lenge aktørene følger norsk lov og dataene anonymiseres tilstrekkelig eller baseres på samtykke kan omsetning og bruk av stordata anses som relativt uproblematisk. En rapport utarbeidet av Vivento AS på bestilling fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet anbefaler at det utarbeides en helhetlig politikk rundt bruken av stordata i offentlig sektor, som anerkjenner tilveksten av store datamengder som en samfunnsressurs.25 Videre bør det vurderes om politikken skal følges opp av en strategi som inneholder målrettede tiltak for å utnytte stordata.

Det er knyttet stor usikkerhet til hva det vil koste å samle inn, lagre og analysere stordata, men over tid vil en slik måte å samle inn og analysere data på kunne være kostnadsbesparende sammenlignet med måten reiselivsstatistikken blir produsert i dag.

5.5.3 Utdanning

Reiselivsnæringen karakteriseres av et generelt lavt utdanningsnivå sammenlignet med resten av næringslivet. Det er likevel store forskjeller blant de ulike bransjene i næringen. Opplevelses- og formidlingsbransjene har en langt større andel høyere utdannede enn resten av næringen.26

Kompetansebehovet i reiselivsnæringen

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet nedsatte Utdanningsdirektoratet i 2015 fem yrkesfaglige utvalg for å vurdere arbeidslivets kompetansebehov på kort og lang sikt, og gi innspill til utformingen av fremtidens yrkesutdanninger. Yrkesfaglig utvalg for reiseliv, matproduksjon og primærnæringen var ett av utvalgene, og bestod av representanter fra de tre næringene.

Utvalget fremhevet i sin rapport tre sentrale utviklingstrekk som vil påvirke kompetansebehovet i reiselivsnæringen i årene fremover:27

• økt internasjonal konkurranse gir økt press på kvalitet

• større grad av spesialisering

• økt digitalisering i formidlingsbransjen

Den internasjonale konkurransen om de reisende har økt og ventes å øke ytterligere. Dersom den norske reiselivsnæringen skal være konkurransedyktig også i fremtiden, må kvaliteten på produkter, service og opplevelser kunne forsvare prisnivået. For å lykkes med å innfri kundenes forventninger til kvalitet og levere attraktive reiselivsprodukter, vil fagkompetanse være et viktig verktøy.

Utvalget vektlegger at det er behov for å kommersialisere opplevelsesbransjen, og mener behovet vil øke ytterligere i fremtiden. Større opplevelsesbedrifter og eventuelle kjededannelser innenfor denne sektoren kan føre til økt rekruttering og profesjonalisering.

I formidlingsbransjen har digitalisering bidratt til å utvikle den tradisjonelle bestillerrollen hvor oppmerksomheten var rettet mot salg, til å bli en rådgiverrolle med behov for breddekunnskap. Formidlingsbransjen har også behov for kompetanse innenfor innovasjon, økonomi, salg og markedsføring, en kompetanse utvalget mener ikke ligger på et fagarbeidernivå.

Den yrkesfaglige tilbudsstrukturen

Yrkesfaglig opplæring tilbyr i dag flere fag som er rettet mot reiselivet. Innenfor utdanningsprogrammet service og samferdsel er det tilbud som fører frem til henholdsvis reiselivsfaget eller resepsjonsfaget. Det har vist seg at elevene primært ikke velger utdanningsprogrammet for å bli fagarbeidere, men for å kunne sikte seg inn mot et bredt sett av stillinger innenfor tjenesteytende næringer.28 Mange elever velger derfor å ta påbygning fremfor å gå ut i lære.

Yrkesfaglig utvalg for reiseliv, matproduksjon og primærnæringen anbefaler i sin rapport to tiltak på tvers av næringene; at utdanningsmyndighetene bør bidra til å øke anseelsen og rekrutteringen til yrkesfagene gjennom langsiktige rekrutteringskampanjer, og at bedriftene selv må påta seg et større samfunnsansvar ved å øke antallet lærlinger. Utvalget fremhever at lærlingene må ses på som en ressurs og ikke som en ekstra kostnad.29

Det er utvalgets vurdering at fagarbeidere som utdannes til reiselivsnæringen, blir etterspurt og verdsatt i varierende grad. Serveringsbransjen etterspør og verdsetter faglærte kokker og servitører i langt større grad enn overnattings- og formidlingsbransjen etterspør og verdsetter faglærte resepsjonister og reiselivsmedarbeidere. Utvalget fant at kun 4,7 pst. av alle resepsjonister på norske hotell har fagbrev, og at det er liten etterspørsel etter fagbrev i bransjen. Flere unge rekrutteres i dag inn i reiselivsnæringen fra bachelor og høyere utdanning, for eksempel til administrasjons- og resepsjonsstillinger. For bransjen restaurant og reiseliv fremhever utvalget at opplæringstilbudet på videregående nivå i dag er lite tilpasset den store veksten innenfor opplevelsesbasert reiseliv, men at det er vanskelig å spå hva slags kompetanse næringen vil etterspørre i tiden fremover.

På denne bakgrunn anbefaler utvalget å

• avvikle reiselivsfaget og resepsjonsfaget

• opprette et studiespesialiserende utdanningstilbud innen språk og reiseliv

• utarbeide mer spesifikke læreplaner på Vg1 restaurant- og matfag, Vg2 kokk- og servitørfag og Vg3 kokkefaget

• styrke drikkekunnskaper og kompetanse i å koble sammen smaker, og service i læreplanene for Vg2 kokk- og servitørfaget og Vg3 servitørfaget

I tillegg anbefales disse tiltakene:

• Reiselivsnæringens bransjeorganisasjoner bør utrede behovet for et yrkesfaglig opplæringstilbud innenfor opplevelsesbasert reiseliv.

• Fylkeskommunen bør ta ansvar for å tilby kokk- og servitørfaget kun der behovet i næringen er.

Basert på innspill fra de yrkesfaglige utvalgene oversendte Utdanningsdirektoratet sine anbefalinger til endringer i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen til Kunnskapsdepartementet høsten 2016.30 Kunnskapsdepartementet tar sikte på å sende endelig forslag på offentlig høring våren 2017.

Fagskoler

Fagskolene tilbyr korte yrkesrettede utdanninger i tett samarbeid med arbeidslivet. Dette kan være en aktuell utdanning for arbeid i reiselivsnæringen.

I Norge tilbyr Lofoten reiselivsfagskole yrkesrettet utdanning for de med fagbrev i Resepsjon, Reiseliv, Naturbruk eller Restaurant og matfag, eller minst 5 års yrkeserfaring.

Høyere utdanning

Reiselivsnæringen er avhengig av høy kompetanse på en rekke områder for å være konkurransedyktige. I høyere utdanning tilbys en rekke årsenheter og bachelorutdanning som er relatert til reiseliv. Videre er det ulike utdannelser på masternivå, se tabell 5.1.

Stortinget behandlet våren 2015 Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Stortinget ga sin tilslutning til regjeringens målsetting om å utvikle større og mer robuste institusjoner. En slik utvikling kan på sikt medføre mer robuste fagmiljø også innenfor reiselivsrelaterte utdanninger.

Samspill mellom utdanning, forsking og arbeidsliv er avgjørende for å utdanne et tilstrekkelig antall kandidater som har den kompetansen samfunnet etterspør. Gjennom kontakt med arbeidslivet blir utdanningene tilpasset behov i samfunnet, samtidig som ny kunnskap og nye ideer kommer inn i arbeidslivet. Regjeringen ønsker tettere koblinger mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet, for eksempel gjennom Råd for samarbeid med arbeidslivet og FOU-samarbeid. Reiselivsrelaterte næringer må synliggjøre sine kompetansebehov og ha dialog med relevante utdanningsinstitusjoner både innenfor høyere utdanning og fagskolesektoren for å sikre størst mulig relevans i utdanningene.

5.5.4 Forskning

Gjennom å styrke innovasjon i næringslivet har regjeringen en ambisjon om at Norge skal bli blant de mest konkurransekraftige landene i Europa. I Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 er et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv ett av seks prioriterte områder. Med langtidsplanen legges grunnlaget for et mer kunnskapsintensivt næringsliv med stor evne til omstilling og verdiskaping.

Norges forskningsråd er det sentrale organet for oppfølging av regjeringens forskningspolitiske prioriteringer. Norges forskningsråd lyser ut forskningsmidler og sikrer gjennom konkurranse mellom søkerne at prosjektene med best kvalitet og størst relevans tildeles midler. Norges forskningsråd har en rolle når det gjelder å tilføre forskningssystemet merverdi gjennom å realisere forskning som aktørene i forskningssystemet ikke kan få frem hver for seg.

SkatteFUNN

SkatteFUNN er en skattefradragsordning for foretak som driver forsknings- og utviklingsarbeid alene eller sammen med andre. Ordningen er rettighetsbasert og lovregulert, og gjelder alle bransjer og alle bedrifter uansett størrelse. Foretaket behøver ikke være i skatteposisjon, men det må være skattepliktig i Norge. Bedriften velger selv tema for prosjektet.

Skattefunnordningen er betydelig styrket de senere årene. Små og mellomstore bedrifter kan få 20 pst. av prosjektkostnadene som skattefradrag gjennom skatteoppgjøret. Store bedrifter kan få 18 pst. fradrag av prosjektkostnadene. Også utviklingsprosjekter i tjeneste- og reiselivsnæringen kan benytte ordningen, på visse vilkår.

Det var i 2016 totalt 77 aktive reiselivsprosjekter i SkatteFUNN, med et samlet kostnadsbudsjett på 287,5 mill. kroner for aktiviteter med planlagt gjennomføring i 2016. Samlet for alle sektorer var det i 2016 totalt 6925 prosjekter, så andelen i sektor reiseliv var beskjeden. Budsjettert skattefradrag for de samme prosjektene var 52,4 mill. kroner. Av helt nye prosjekter i sektor Reiseliv/Turisme i 2016 ble totalt 47 prosjekter godkjent, en økning på 52 pst. fra 2015.

Tall fra SkatteFUNN-databasen indikerer at bedrifter i sektor Reiseliv/Turisme i beskjeden grad kjøper tjenester fra godkjente FoU-institusjoner i sine utviklingsprosjekter. 12 av 77 prosjekter oppgir at prosjektet gjennomføres i samarbeid med FoU-miljøer av denne typen.

Reiseliv befinner seg i skjæringsfeltet mellom ulike fagdisipliner. Svært få reiselivsrelaterte prosjekter plasseres i kategorien Reiseliv/Turisme av bedriftene selv. Innenfor kategorier som IKT, Mat, Kultur, Transport og Annet, finnes imidlertid flere prosjekter med mål om å få kunnskap som skal anvendes innenfor reiselivet. En tydeliggjøring av at utviklingsprosjekter i tjeneste- og reiselivsnæringen også tilfredsstiller kriteriene i ordningen vil kunne øke oppmerksomheten rundt denne og andre deler av virkemiddelapparatet, og øke søknadsmassen fra reiselivsnæringen.

Sentre for innovasjonsdrevet forskning (SFI)

SFI-ordningen skal styrke innovasjon gjennom satsing på langsiktig forskning i et nært samarbeid mellom FoU-aktive bedrifter og fremstående forskningsmiljøer. SFI utvikler kompetanse på høyt internasjonalt nivå på områder som er viktig for innovasjon og verdiskaping. Ordningen skal styrke teknologioverføring, internasjonalisering og forskerutdanning.

Ordningen forutsetter samfinansiering mellom bedrifter, vertsinstitusjon og Norges forskningsråd. Bedriftene som deltar i ordningen, må delta aktivt i senterets styring, finansiering og forskning.

Under søknadsrunden for 2015 kom det inn to søknader fra bedrifter i reiselivsnæringen, med utgangspunkt i reiselivsklyngene. Søknadene ble slått sammen til én søknad, men nådde ikke opp i prioriteringsrunden. De to søknadene tyder likevel på at det er en økende interesse, og Norges forskningsråd forventer at det vil komme flere søknader fremover til utlysning for kompetanseprosjekter.

Bærekraftig verdiskaping i mat- og biobaserte næringer (BIONÆR)

Norges forskningsråds program BIONÆR har som hovedmål å utløse forskning og innovasjon for verdiskaping i de norske biobaserte næringene. BIONÆR-programmet innvilget i 2015 ett ett reiselivsprosjekt – BIOTOUR, se boks 5.8.

Forskningsbasert innovasjon i regionene

Forskningsrådets nye program Forskningsbasert innovasjon i regionene (FORREGION) skal stimulere bedrifter og forsknings- og utdanningsinstitusjoner til økt forskningsinnsats, for å legge til rette for at næringslivet kan bli enda mer innovativt. FORREGION skal støtte opp under Norges forskningsråds øvrige tilbud ved å mobilisere til blant annet SkatteFUNN, nærings-ph.d., BIA og andre innovasjonsprogrammer, samt EUs rammeprogram for forskning og utvikling, Horisont 2020.

Regionale forskningsfond

De sju regionale forskningsfondene ble opprettet i 2009 for å styrke regional forskning og forskningsbasert innovasjon. Fondsregionene har ulike FoU-behov og bestemmer selv sine satsingsområder og tema for utlysninger. Flere av regionsfondene har eller har hatt reiselivsprosjekter i sin portefølje. I perioden 2010–2016 har de regionale fondsstyrene til sammen tildelt om lag 58 mill. kroner til FoU-prosjekter innenfor hovedtemaet reiseliv og opplevelser. Fondene har bevilget omlag 46 mill. kroner til 14 hovedprosjekter, og om lag 12 mill til 46 forprosjekter (kvalifiseringsstøtte). Hovedprosjektene dekker et bredt spekter tema, fra destinasjonsattraksjon, og opplevelsesutvikling, til kvalitetssystemer og etablering av senter for reiselivsforskning.

Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA)

BIA finansierer prosjekter som skal gi høy verdiskaping både for de deltagende bedriftene og for samfunnet. Karakteristisk for disse bedriftene er at de har evne, vilje og motivasjon til å drive forskningsbasert innovasjon, og har et internasjonalt perspektiv på sin virksomhet. Reiselivsprosjekter i BIA har stort sett vært tverrfaglige, med IKT som muliggjørende teknologi. Med bred erfaring innenfor innovasjon og forskning kan IKT-næringen være en god samarbeidspartner for reiselivsnæringen, som ikke har den samme sterke tradisjonen med å drive forskning. I 2015 innvilget BIA blant annet en bevilgning til et prosjekt fra Kristiansand Dyrepark AS, med samarbeidspartnere fra USUS-klyngen og flere forskningsmiljøer.

REISEPOL

I perioden 2013–2016 har Nærings- og fiskeridepartementet finansiert et brukerstyrt prosjekt kalt REISEPOL-prosjektet med til sammen 15,1 mill. kroner (se boks 5.9). Prosjektet ble ledet av Høgskolen i Sørøst-Norge, og ledende selskaper i reiselivsnæringen har vært involvert i prosjektet. Hovedmålet har vært å styrke konkurransekraften til norsk reiselivsnæring ved å fremskaffe ny forskningsbasert kunnskap som aktørene kan bruke til å styrke sin egen innovasjon, produktivitet, attraktivitet og konkurranseposisjon i internasjonale markeder frem mot 2025.

Kunnskapsutvikling for opplevelsesbasert reiseliv

Reiselivsbedrifter opererer i et konkurranseutsatt marked som karakteriseres av raske endringer. For å kunne konkurrere effektivt må reiselivsbedriftene være innovative, enten ved å kutte kostnader eller ved å utvikle nye høykvalitetsprodukter som møter turistenes krav og etterspørsel. Norsk og internasjonalt reiseliv er i endring på grunn av den sterke veksten i opplevelsesbasert reiseliv.31 Autentiske og meningsfulle opplevelser er grunnlaget for verdiskapingen, fordi det er i opplevelsene reiselysten og betalingsvilligheten ligger. Dette er en trend som ytterligere forsterker behovet for innovasjon i reiselivsbedriftene.32

Foto: CH– visitnorway.com

Forskningsprosjektet Opplevelser i Nord ser på hvordan turistnæringen i nordområdene kan utnytte sitt innovasjons- og verdiskapingspotensial. Prosjektet er orientert mot opplevelsesintensive og naturbaserte opplevelsesbedrifter. Prosjektet utvikler kunnskap om potensial for utvikling av innovative og konkurransedyktige reiselivsselskaper, og om drivere og konsekvenser for bærekraftig opplevelsesverdi i reiselivet. Programmet er finansiert gjennom Forskningsløft Nord i regi av Norges forskningsråd.

I samarbeid med bedriftene i prosjektet har forskerne kommet langt i å få en bedre forståelse av hva innovasjon i reiselivsnæringen er og hvordan dette leder til nye og forbedrede opplevelser, utvikling og verdiskaping i bedriften. Opplevelsesverdi skapes i samspillet mellom kunde og tilbyder innenfor ulike opplevelsesarenaer. Prosjektet har gitt innsikt i hva som skal til for utvikling av opplevelser sett fra kundens og reiselivsbedriftens side. Det er særlig utviklet kunnskap om de små reiselivsbedriftenes evne til å legge til rette for opplevelsen, læring og innovasjon.

Når forskere arbeider sammen med næringen, øker bruken og relevansen av forskning som kilde til innovasjon. Andelen av bedriftene som anser at FoU-institusjonene er viktige kunnskapskilder for innovasjon har endret seg, og resultatene på bedriftssiden er tydelige. Tallene for 13 kjernebedrifter i Innovative Opplevelser viser en samlet omsetningsvekst på 162 pst. i perioden 2008–2013.

5.5.5 Innovasjon

SSB publiserte i 2012 en artikkel som sier at reiseliv generelt scorer lavt på innovasjonsaktivitet sammenlignet med annen næringsvirksomhet.33 Bare 12 pst. av foretakene innenfor reiseliv rapporterte om produkt- eller prosessinnovasjon i perioden 2008–2010. Dette var lavere enn for tjenesteytende virksomheter samlet, der andelen var 30 pst. Innovasjonsandelen var høyest for reiseoperatører og fornøyelsesparker, og klart lavest for serveringsstedene. Dette er gamle tall fra 2008–2010 og fanger ikke opp den veksten og digitaliseringen av tjenestenæringene som er gjennomført fra 2013–2016.

Ifølge artikkelen er det en rekke ulike faktorer som kan virke hemmende for innovasjon i reiselivet. Disse er økonomiske faktorer som høye innovasjonskostnader og mangel på finansiering, problemer med å holde på eller rekruttere kvalifisert personell, usikkerhet knyttet til etterspørselen etter nye varer og tjenester, og at markedet er dominert av etablerte foretak.

Et konkurransekraftig reiseliv vil være avhengig av kunnskapsbasert utvikling og innovasjon for å utvikle nye produkter og tjenester. Den erfaringsbaserte kompetansen som spesielt de mindre bedriftene har satset på, er ikke nok til å utløse det store potensialet norsk reiseliv vil kunne ha i tiden fremover.

Kilde: Foto: Kjersti Solberg Monsen - visitnorway.com

Samarbeid mellom næringsaktører, offentlige myndigheter og FoU-miljøer er viktig for å sikre innovasjon og utvikling og en målrettet satsing mot en bærekraftig reiselivsutvikling. Klyngen Innovative Opplevelser og forskningsløftet Opplevelser i Nord viser at det er mulig å få til relevant og praktisk kunnskapsutveksling som gir effekt. FoU-miljøene må søke kunnskap om tjenestesektoren og den utviklingsaktiviteten som pågår, og som har vært avgjørende for modernisering og økt lønnsomhet i reiselivet.

Innovasjonspolitiske virkemidler

Agderforskning AS har som en del av forskningsprosjektet REISEPOL utarbeidet en rapport om hvilke innovasjonspolitiske virkemidler som egner seg for reiselivsbedrifter.34

Hovedkonklusjonen i rapporten er at virkemidler som søker å stimulere innovasjon gjennom å finansiere den tidlige fasen (for eksempel FoU-aktiviteter) av konkrete innovasjonsprosjekter har lavere relevans for reiselivsbedrifter enn virkemidler som søker å stimulere innovasjon mer indirekte gjennom å øke samarbeid mellom aktører i innovasjonssystemet eller gjennom å integrere innovasjonspolitikk i andre politikkområder.

Konklusjonen er støttet av enkelte empiriske studier, men er i hovedsak basert på en konseptuell diskusjon.

Reiselivsnæringen benytter seg av en rekke av de generelle finansieringstjenester som forvaltes av Innovasjon Norge. I 2016 ble det bevilget til sammen 346 mill. kroner i lån og tilskudd fra Innovasjon Norge til reiselivsnæringen. Av dette var 53 pst. tilskudd i ulike former, det resterende var lån. Størsteparten av midlene gikk til produkt- og tjenesteinnovasjon (62 pst.), etterfulgt av markedsmessig innovasjon (35 pst.). Innovasjon Norge arrangerer også kurs tilpasset reiselivsnæringen. Siden starten i 2008 har over 9000 reiselivsbedrifter gjennomført reiselivskurs i regi av Innovasjon Norge.

Regjeringen vil videreføre satsingen på Innovasjon Norge som en viktig kompetanse-, utviklings- og markedspartner for reiselivsnæringen. Statlig markedsføring av norsk reiseliv er primæroppgaven. Kompetanse- og utviklingsaktiviteter kan også ivaretas av andre tilbydere i markedet.

ARENA

Arena er en del av programmet Norwegian Innovation Clusters som eies i fellesskap av Siva, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge, med Innovasjon Norge som operativt ansvarlig. Arena-nivået tilbyr finansiell og faglig støtte til langsiktig utvikling av regionale næringsmiljøer. Formålet er å stimulere til økt innovasjon og styrket konkurranseevne basert på samarbeid mellom bedrifter, FoU- og utdanningsmiljøer og offentlige utviklingsaktører.

Arena er åpent for klyngeprosjekter i alle næringer og regioner. Per i dag er det ett Arena-prosjekt for reiseliv – Arena lønnsomme vinteropplevelser.

Norwegian Center of Expertise – NCE

Norwegian Center of Expertise (NCE) er en del av klyngeprogrammet Norwegian Innovation Clusters. NCE-nivået retter seg mot dynamiske næringsklynger som har etablert systematisk samarbeid og har potensial for vekst i nasjonale og internasjonale markeder. Innenfor sine respektive sektorer og teknologiområder skal klyngene ha en nasjonal posisjon. NCE-nivået bidrar til å målrette, forbedre og akselerere pågående utviklingsprosesser i klyngene. Per i dag er det ett NCE i reiseliv: NCE Tourism – Fjord Norway, som fikk NCE-status i 2009. NCE Tourism fungerer som en produktutviklingsavdeling i Fjord Norge og er et virkemiddel til støtte for utvikling av klyngen. NCE Tourism-Fjord Norway skal sammen med partnerne i klyngen bidra til å utvikle, teste og koble kjøpere av og tilbydere av opplevelsesprodukter.

5.6 Oppsummering

Regjeringen legger til rette for gode rammebetingelser for reiselivsnæringen, først og fremst gjennom å etablere gode generelle rammebetingelser for å drive næringsvirksomhet, men også gjennom enkelte målrettede tiltak.

• Regjeringen vil trappe ytterligere opp verdsettingsrabatten for aksjer og driftsmidler, i tråd med Stortingets enighet om en skattereform.

• Regjeringen tar sikte på i statsbudsjettet for 2018 å foreslå lettelser i formuesskatten på hoteller/overnattingssteder gjennom en vesentlig økning i verdsettelsesrabatten.

• Regjeringen vil kartlegge det offentliges tilsynspraksis med reiselivsnæringen for å skaffe et kunnskapsgrunnlag om innretning, omfang og effekt av tilsyn med næringen. Kartleggingen vil gi et grunnlag for å vurdere eventuelle tiltak for å redusere den totale belastningen på næringen.

• Regjeringen arbeider for at stadig mer av det offentliges kommunikasjon med næringslivet skal skje via digitale kanaler. Dette vil komme blant annet reiselivsnæringens små aktører til gode.

• Regjeringen vil følge opp FNs bærekraftsmål om bærekraftig reiseliv i henhold til Agenda 2030.

• Regjeringen vil legge til rette for at lokale myndigheter, i samarbeid med relevante aktører, arbeider for at cruisenæringen reduserer utslipp av klimagasser og sin lokale forurensning.

• Regjeringen vil etter en tid evaluere hvilke effekter den nye strukturen for reisemålsselskap har hatt for å løse utfordringer knyttet til fellesgoder lokalt. Den nye strukturen for reisemålsselskap gir næringen et godt utgangspunkt for å koordinere en felles innsats.

• Regjeringen gir fortsatt Innovasjon Norge i oppdrag å profilere Norge som reisemål. Innovasjon Norge skal utføre oppdraget i samarbeid med reiselivsnæringen.

• Regjeringen vil igangsette et arbeid for å måle effekten profileringsarbeidet finansiert med statlige midler har på verdiskapingen i reiselivsnæringen har.

• Regjeringen vil i neste helhetlige evaluering av Innovasjon Norge se på realisering av synergier mellom profilering av Norge som reisemål og Innovasjon Norges øvrige arbeid.

• Regjeringen vil legge til rette for å utvide statistikkgrunnlaget om norsk reiseliv for å styrke dokumentasjonen av reiselivsnæringens bidrag til norsk økonomi.

• Regjeringen viderefører satsingen på Innovasjon Norge som en viktig kompetanse-, utviklings- og markedspartner for reiselivsnæringen. Statlig markedsføring av norsk reiseliv er primæroppgaven. Kompetanse- og utviklingsaktiviteter kan også ivaretas av andre tilbydere i markedet. Reiselivsnæringen kan, som alle andre næringer, benytte seg av virkemiddelapparatets generelle ordninger for forskning, utvikling og innovasjon.

• Regjeringen viderefører forskning på reiseliv, med vekt på kunnskapsbehov definert av næringen selv, i samarbeid med forskningsmiljøer og Norges forskningsråd.