8 Økonomiske og administrative konsekvenser

8.1 Innledning

Denne meldingen inneholder en rekke forslag til hvordan arbeidsmarkedspolitikken kan bidra til et mer velfungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Et velfungerende arbeidsmarked understøtter omstillinger i næringslivet gjennom høy mobilitet og god tilgang på arbeidskraft med relevant kompetanse. Det bidrar også til lav ledighet og å få personer som står utenfor arbeidslivet inn i jobb, blant annet de som har nedsatt arbeidsevne.

Arbeid er grunnlag for velferd, både for individer og samfunn. Høy sysselsetting motvirker fattigdom, utjevner økonomiske og sosiale forskjeller og fremmer likestilling mellom ulike grupper i samfunnet. Videre er høy sysselsetting nødvendig for å kunne opprettholde og videreutvikle den norske velferdsmodellen. Dette vil bli enda tydeligere etter hvert som befolkningen eldes.

Forstørr bilde

Retningsvalgene er regneeksempler som er nærmere utdypet i kapittel 3 i Perspektivmeldingen. Det legges til grunn at virkningene vil fases inn over tid. I retningsvalgene om redusert overgang til uføretrygd og flere uføre i arbeid legges det til grunn at effektene vil fases inn over en 15–20 års periode. Høyere yrkesdeltakelse blant innvandrere og redusert ufrivillig deltid fases inn over 10 år. Økt gjennomføring av yrkesfag fases inn over 36 år. Figuren viser virkningen gitt dagens befolkningssammensetning. Det justeres ikke for endringer i befolkningen i løpet av innfasingsperioden som kan påvirke effekten, som for eksempel at det kommer flere innvandrere i yrkesaktiv alder.

Kilde: Meld. St. 31 (2023–2024) Perspektivmeldingen 2024. Finansdepartementet

Høye krav til produktivitet og kompetanse i arbeidslivet kan gjøre det utfordrende å oppnå høy yrkesdeltakelse blant utsatte grupper. Det er derfor behov for forsterket innsats for å sikre økt yrkesdeltakelse blant dem som står på utsiden av arbeidslivet, eller som står i fare for å falle ut. For å lykkes må innsatsen for å inkludere flere i arbeidslivet rettes både mot tilbudet av og etterspørselen etter arbeidskraft. Flere av dem som står uten arbeid må mobiliseres, motiveres og kvalifiseres, for å styrke deres muligheter til å komme i jobb. Samtidig må arbeidslivet legge til rette for å kunne ta imot flere med den arbeidsevnen de har. Forslagene i denne meldingen skal støtte opp under målet om 82 prosent sysselsetting for aldersgruppen 20 til 64 år i 2030, og 83 prosent sysselsetting for samme aldersgruppe innen 2035. Tiltakene som foreslås skal bidra til at flere kommer inn i arbeid og får mer stabil tilknytning til arbeidslivet, slik at virkningen vil forsterke seg over tid.

8.2 Effekter av tiltak og samfunnsøkonomiske gevinster

Arbeidsmarkedstiltakene er blant de viktigste virkemidlene i den aktive arbeidsmarkedspolitikken. De skal bidra til at arbeidssøkere og personer med nedsatt arbeidsevne kan skaffe seg nødvendige kvalifikasjoner, arbeidserfaring eller få ulike former for oppfølging eller støtte for komme inn i og beholde en jobb. Arbeidsmarkedstiltakene kan dermed både bidra til å forbedre den enkeltes forutsetninger for å få en jobb og redusere tersklene inn i arbeidslivet. Når det lykkes, reduseres langvarig fravær fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd.

Beregninger fra Meld. St. 31 (2023–2024) Perspektivmeldingen 2024 kan tilsi at potensialet for å øke sysselsettingen er størst dersom det iverksettes tiltak som reduserer antall personer som blir uføre. Økt sysselsetting vil øke skatteinntektene og dermed sørge for at offentlige finanser blir mer bærekraftig. Dersom sysselsettingsandelen i aldersgruppen fra 20 til 64 år øker med for eksempel én prosentenhet, innebærer det at inndekningsbehovet i offentlige finanser reduseres med om lag 0,5 prosentenheter målt som andel av Fastlands-BNP. Med utgangspunkt i nivået for Fastlands-BNP ville det tilsvart 18 milliarder i 2024-kroner.

Forstørr bilde

Beregningene av retningsvalgene for å øke arbeidstilbudet baseres på de samme forutsetningene som retningsvalgene i figur 8.1 og er nærmere omtalt i kapittel 3 i Perspektivmeldingen. Beregningen av retningsvalget mer effektiv offentlig forvaltning baseres på en årlig nedskalering på 0,25 prosent av sysselsettingen i offentlig forvaltning, bruken av innsatsvarer og -tjenester og bruttorealinvesteringer. Dette er nærmere omtalt i kapittel 7 i Perspektivmeldingen.

Kilde: Meld. St. 31 (2023–2024) Perspektivmeldingen 2024. Finansdepartementet

Samfunnsøkonomiske gevinster av økt sysselsetting

Økt sysselsetting vil i hovedsak gi samfunnsøkonomiske gevinster i form av økt produksjon av varer eller tjenester. I tillegg vil flere i arbeid gi andre gevinster som er vanskelige å tallfeste. Blant annet har arbeid en verdi for den enkelte, ved at det gir muligheter til personlig utvikling og deltakelse på en sosial arena. For mange vil også arbeid være helsefremmende.

Det er publisert flere analyser som forsøker å anslå de samfunnsøkonomiske gevinstene av å få flere ut i jobb. Hvor store gevinstene kan bli, avhenger av hvilke forutsetninger som legges til grunn. NOU 2021: 2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring viser noen enkle regneeksempler som illustrerer den samfunnsøkonomiske gevinsten av å sysselsette én person som ellers ville falt utenfor arbeidslivet. Gevinsten av å hindre frafall fra arbeidslivet er potensielt større blant unge enn for andre aldersgrupper, ettersom unge kan ha mange år i arbeidslivet framfor seg. Den prissatte samfunnsøkonomiske gevinsten av å holde en ung person i arbeidslivet i 40 år, gitt at alternativet er full uføretrygd uten arbeid, er beregnet til 14,7 millioner kroner. Et slikt forenklet regneeksempel vil imidlertid være forbundet med betydelig usikkerhet, og i praksis vil gevinstene variere fra person til person.

Lamøy og Myhre (2021) har publisert en empirisk analyse som har som mål å anslå de samfunnsøkonomiske gevinstene av at mottakere av arbeidsavklaringspenger kommer i arbeid, framfor å falle varig ut av arbeidslivet og motta uføretrygd.1 I analysen er mottakere av arbeidsavklaringspenger med overgang til arbeid sammenliknet med mottakere som har overgang til uføretrygd. Ettersom mottakere med overgang til arbeid oftest vil ha bedre helse og arbeidsevne, kan anslaget overvurdere effekten av at mottakere av arbeidsavklaringspenger kommer i arbeid istedenfor å motta uføretrygd. Anslaget må derfor betraktes som en øvre grense av den sanne effekten. I analysen beregnes den øvre samfunnsgevinsten til 6,4 millioner kroner per person blant mottakere i aldersgruppen 20–29 år, og 4,7 millioner kroner i gjennomsnitt for alle.

De to analysene over er ikke direkte sammenliknbare. Den første er en teoretisk regneøvelse basert på gitte forutsetninger, den andre tar utgangspunkt i observert gjennomsnittlig tilpasning blant mottakere av arbeidsavklaringspenger med overgang til arbeid eller uføretrygd. Til tross for at størrelsen på samfunnsgevinstene varierer, illustrerer begge de nevnte beregningene at det å få flere i jobb har stor samfunnsøkonomisk nytteverdi. Gevinsten vil avhenge av hvor mange flere som kommer i arbeid, hvor mye de vil jobbe og hvor mange år de blir værende i arbeidslivet. Selv beskjedne endringer kan gi store gevinster.

Effekter av arbeidsmarkedstiltak på sysselsetting

Både norske og internasjonale studier har vist positive effekter av arbeidsmarkedstiltak på sysselsetting, selv om effektene varierer mellom ulike tiltak, brukergrupper, konjunkturer og studier. I 2018 publiserte Card m.fl. en metaanalyse som oppsummerer resultater fra over 200 studier av aktive arbeidsmarkedstiltak i Europa og USA.2 Konklusjonen er at arbeidsmarkedstiltak øker sannsynligheten for å komme i arbeid. Effektene er små på kort sikt, men øker fra ett til tre år etter at tiltaket er avsluttet. Mønsteret er særlig tydelig for ulike opplæringstiltak. På kort sikt er det tiltak som tilbyr hjelp til jobbsøking som peker seg ut som de mest effektive tiltakene, mens opplæringstiltak har størst effekter på mellomlang og lang sikt. Ifølge analysen er det lønnstilskudd i privat sektor som ser ut til å gi de beste effektene.

Om lag det samme bildet gjenspeiles i norske studier. Kunnskapsoversikten til von Simson (2023) peker på at de fleste studiene finner at arbeidsmarkedstiltak har positiv effekt på sysselsetting, men at effekten av tiltakene varierer mellom ulike tiltak og grupper av brukere.3 Opplæringstiltak er blant tiltakene som ser ut til å ha overveiende positive effekter på sannsynligheten for overgang til arbeid for både arbeidssøkere og personer med nedsatt arbeidsevne. Videre er det et gjennomgående resultat fra den internasjonale litteraturen at tiltak har større effekt jo mer tiltaket ligner et ordinært arbeidsforhold, noe som i stor grad blir bekreftet av norske studier. Midlertidig lønnstilskudd peker seg spesielt ut, med tilnærmet utelukkende positive resultater. Von Simson finner videre at deltakelse i arbeidsmarkedstiltak i mange tilfeller reduserer sannsynligheten for overgang til trygdeytelser, og øker sannsynligheten for overgang til utdanning.

I 2023 fikk regjeringen gjennomført en områdegjennomgang av arbeidsmarkedstiltakene, se nærmere beskrivelse i avsnitt 7.3. Også områdegjennomgangen finner, etter en samlet vurdering av tilgjengelig forskning, at midlertidig lønnstilskudd og utdanning i større grad bidrar til tilknytning til arbeidslivet enn andre tiltak.4 Videre tyder norsk empirisk forskning på at arbeidsmarkedstiltak gir bedre effekt på deltakerens framtidige arbeidstilknytning i høykonjunktur enn i lavkonjunktur.

Oslo Economics og Frischsenteret (2024) har nylig gjennomført en overordnet evaluering av effektene arbeidsmarkedstiltak har på deltakernes arbeidstilknytning.5 Også her skiller midlertidig lønnstilskudd seg ut i evalueringen, ved å ha størst positiv effekt. De positive effektene er klart størst det første året personen deltar på tiltaket, men effektene er fortsatt betydelige to til tre år etter tiltaksstart.

Arbeidsmarkedsopplæring (AMO), arbeidstrening, jobbklubb, oppfølging og utvidet oppfølging i Arbeids- og velferdsetatens egenregi følger alle om lag det samme mønsteret, ifølge den overordnede evalueringen.6 Det er liten eller ingen effekt det første året, men positive effekter andre og tredje året. Den lave effekten det første året kan blant annet skyldes innlåsingseffekter.7 Det kan også tenkes at tiltakene ikke nødvendigvis fører til at deltakerne kommer fortere i arbeid, men at de heller bruker tid på å finne en jobb som de blir værende i over tid. Som for tidligere analyser, finner også denne evalueringen at utdanningstiltaket har positiv effekt på deltakerens jobbtilknytning over tid, men har betydelige innlåsingseffekter de to første årene etter oppstart.

Funn fra evalueringen indikerer videre at tiltakene arbeidsforberedende trening (AFT), arbeidsrettet rehabilitering og avklaring har negative effekter på deltakerens arbeidstilknytning. Felles for disse tiltakene er at de retter seg mot personer med større bistandsbehov enn deltakere på andre arbeidsmarkedstiltak.8 Forskerne peker selv på at det ikke er sikkert de har klart å hensynta hele denne seleksjonen i analysene. På bakgrunn av dette har det blitt gjennomført robusthetsanalyser av AFT, hvor utvalget er justert, som viser at AFT har positive effekter på arbeidstilknytning to til tre år etter oppstart i tiltaket. Disse resultatene samsvarer mer med resultatene fra en egen evaluering av AFT fra 2023.9 Det viser at resultatene må tolkes med særlig forsiktighet for disse tiltakene.

Det er viktig å understreke at alle som er registrert hos Arbeids- og velferdsetaten er forskjellige individer med ulike behov, slik at tiltak som er relativt lite lønnsomme på gruppenivå, kan være lønnsomme og effektive for den enkelte bruker. Dessuten kan tiltakene prioritere andre mål enn styrket arbeidstilknytning. Tiltaket avklaring har for eksempel ikke direkte mål om å styrke deltakernes arbeidstilknytning, men å kartlegge og vurdere arbeidsevnen for å avklare videre behov for bistand. At tiltaket ikke har positive effekter på deltakernes arbeidstilknytning, betyr altså ikke at tiltaket ikke fungerer etter formålet. Tilsvarende kan også sies om arbeidsrettet rehabilitering.

Evalueringen har sett nærmere på om effektene av de ulike tiltakene ser annerledes ut for enkelte grupper. Resultatene viser blant annet at innvandrere, spesielt fra landgruppe 3, har bedre effekter av flere av tiltakene enn personer som ikke er innvandrere.10 Evalueringen finner også større effekter av arbeidsmarkedstiltak for personer som har vært utenfor arbeidslivet over en lengre periode.

Samfunnsøkonomiske gevinster av arbeidsmarkedstiltak

Som beskrevet over har forskningen innenfor arbeidsmarkedstiltakene tradisjonelt i stor grad sett utelukkende på effekter av arbeidsmarkedstiltak på sysselsetting. I nyere studier er dette supplert med kost-nytte-analyser og vurdering av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Oslo Economics m.fl. (2023) har i områdegjennomgangen, med utgangspunkt i estimater fra tidligere forskning, gjennomført en forenklet samfunnsøkonomisk analyse av utvalgte tiltak.11 I analysen er samfunnsøkonomiske kostnads- og nyttevirkninger prissatt og vurdert. Funnene fra analysen tilsier at flere av arbeidsmarkedstiltakene framstår som samfunnsøkonomisk lønnsomme. Hvilken lønn og stillingsprosent tiltaksdeltakerne oppnår når de kommer i jobb påvirker beregningene i stor grad. Midlertidig lønnstilskudd og utdanning framstår som de mest lønnsomme tiltakene, noe som i hovedsak skyldes deres beregnede effekter på verdiskapingen, gjennom økt overgang til arbeid.

Effektevalueringen til Oslo Economics og Frischsenteret (2024) finner at de fleste arbeidsmarkedstiltakene har netto samfunnsøkonomisk nytte. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er beregnet ved å sammenlikne med et nullalternativ hvor deltakeren ikke deltar på et arbeidsmarkedstiltak, men kan få annen oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Den største kostnaden for arbeidsmarkedstiltak er knyttet til selve tiltaksgjennomføringen. De totale kostnadene framstår likevel som små sammenliknet med effektene på verdiskaping for de fleste av de samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltakene.

Forutsetningene som legges til grunn i de samfunnsøkonomiske analysene påvirker beregningene. Analysen i områdegjennomgangen baseres på tidligere studier, der datagrunnlaget varierer mellom tiltakene. Effektevalueringen til Oslo Economics og Frischsenteret baseres på et felles og nyere datagrunnlag. I effektevalueringen er det vurdert at tiltak som er estimert å ha store positive effekter på arbeidsinntekt, som midlertidig lønnstilskudd, utdanning, AMO, arbeidstrening og utvidet oppfølging i egen regi, framstår som svært samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det er også vurdert at jobbklubb og oppfølging har netto positiv nytteverdi.

Utdanning er et tiltak som skiller seg litt ut, ettersom tiltaket bidrar til å øke det generelle kompetansenivået til deltakerne, noe som potensielt kan føre til mer varige effekter. Selv om tiltaket kan ha innlåsningseffekter mens det pågår, tyder estimatene på at tiltaket har betydelige positive effekter når det er avsluttet. AFT og arbeidsrettet rehabilitering er på den andre siden tiltak som er vurdert å ikke være samfunnsøkonomiske lønnsomme. Det har sammenheng med at det er estimert at tiltakene ikke har positive effekter på deltakerens arbeidstilknytning. Selv om robusthetsanalysen av AFT viser positive effekter på sysselsetting, er det fortsatt vurdert at tiltaket ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det skyldes at kostnadene knyttet til tiltaket er høye, relativt til de positive effektene på arbeidstilknytningen. Se nærmere omtale av ulike evalueringer av AFT i avsnitt 5.4.4.

Selv om midlertidig lønnstilskudd skiller seg ut som det klart mest samfunnsøkonomiske arbeidsmarkedstiltaket både i områdegjennomgangen fra 2023 og i den overordnede effektevalueringen fra 2024, er det viktig å understreke at det ikke betyr at det kun er dette arbeidsmarkedstiltaket som bør benyttes for alle. Tiltak som er effektive og lønnsomme på gruppenivå kan være uhensiktsmessige for enkeltbrukere. I tillegg kan det være fortrengningseffekter knyttet til enkelte tiltak, for eksempel lønnstilskudd, som ikke er tatt med i beregningene.

Hvilke forutsetninger som legges til grunn for de samfunnsøkonomiske beregningene vil også påvirke resultatene av nyttevurderingene, noe gjennomgangene over viser. Oppfølging og arbeidstrening er eksempler på tiltak som ble vurdert som lite lønnsomme i områdegjennomgangen, mens estimater fra effektevalueringen tyder på at tiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det er derfor viktig å ikke konkludere ut fra én enkelt evaluering, men søke et bredt kunnskapsgrunnlag.

Kapittel 7 beskriver nærmere hvordan arbeids- og velferdsetaten kan arbeide videre for å sikre god og kunnskapsbasert bruk av arbeidsmarkedstiltak.

8.3 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslag i meldingen

For å få flere i arbeid vil regjeringen styrke arbeidslinja og føre en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Regjeringen har i denne meldingen særlig løftet fram disse innsatsområdene:

• Trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak for å få flere i arbeid og færre på trygd.

• Forsterke og videreutvikle innsatsen overfor unge.

• Satse på økt kompetanse og mer stabil tilknytning til arbeidslivet.

• Samarbeide om mer koordinerte tjenester fra arbeidsmarkeds-, utdannings- og helsesektoren.

• Tilrettelegge for en tillits – og kunnskapsbasert gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken.

Flere av forslagene i meldingen vil ha økonomiske konsekvenser. Det gjelder særlig forslag om å trappe opp bruken av arbeidsmarkedstiltak og å øke innsatsen overfor unge, innvandrere og andre utsatte grupper. Økt bruk av arbeidsmarkedstiltak vil kreve høyere tiltaksbevilgning til Arbeids- og velferdsetaten for gjennomføring og drift av tiltak, inklusiv behov for økte personellressurser i etaten. I tillegg kan det komme økte utgifter til livsoppholdsytelser til tiltaksdeltakerne. Utgiftsnivået vil avhenge av omfang og innretning.

Lønnstilskudd er eksempel på tiltak som er forholdsvis kostbart på tiltaksbudsjettet isolert sett. På den andre siden vil lønnstilskudd innebære sparte utgifter til ytelser, siden deltakerne på lønnstilskudd er i jobb og mottar lønn fra arbeidsgiver. Alternativet vil for mange være mottak av offentlige ytelser. Det bidrar til at de samlede offentlige utgiftene ved økt bruk av lønnstilskudd vil være lavere enn økningene i tiltaks- og driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten. På lengre sikt vil økt satsing på arbeidsmarkedstiltak og annen arbeidsrettet innsats bidra til økt overgang til arbeid, noe som vil ha positive effekter for offentlige finanser og for den enkeltes arbeidsinntekt. I tillegg kommer de velferdsmessige positive virkningene for deltakerne.

Det er vanskelig å anslå de samlede virkningene av meldingens forslag. Som nevnt over vil det avhenge av de enkelte tiltakenes konkrete utforming og omfang samt innsats på andre politikkområder. Økonomiske og administrative konsekvenser av forslag og tiltak vil bli kartlagt i det videre utredningsarbeidet, i lys av de konkrete innretningene og utformingene av de ulike tiltakene. Det gjelder også eventuelle konsekvenser for kommunesektoren.

Enkelte tiltak vil kunne gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske og administrative rammer, men det kan føre til at andre tiltak må nedprioriteres. Tiltak som krever bevilgningsøkninger er avhengig av prioriteringer i budsjettprosessen, og vil på vanlig måte bli fremmet for Stortinget i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. Innfasing, dimensjonering og gjennomføring av nye tiltak må tilpasses den økonomiske situasjonen, kapasiteten i Arbeids- og velferdsetaten og politiske prioriteringer.

Noen av forslagene i meldingen peker på behovet for bedre samarbeid mellom sektorene og behovet for en tillits- og kunnskapsbasert gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken. Det kan innebære nye måter å jobbe på, nye samarbeidsflater, nye verktøy, innhenting av ny kunnskap og nye måter å spre kunnskapen på og ta den i bruk. En stor del av dette vil trolig kunne gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer, men det må kartlegges nærmere. Eventuelle behov for nye verktøy i Arbeids- og velferdsetaten, for eksempel knyttet til IKT, vil ses i sammenheng med etatens driftsutvikling og øvrige behov for modernisering og tjenesteutvikling. Endringer utover det som allerede er planlagt, kan gi behov for økt driftsbevilgning under Arbeids- og velferdsetaten. Dette vil vurderes i de årlige budsjettprosessene.

Tre forsøk

Det er i denne meldingen foreslått tre nye forsøk som vil kreve økte ressurser. Det gjelder et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram med tilhørende inntektssikring og et forsøk med langvarig lønnstilskudd for utsatte unge. Regjeringen tar også sikte på å gjennomføre et avgrenset forsøk med økt bruk av lønnstilskudd i kommunal sektor.

Forsøk bør være en naturlig del av politikkutviklingen. Forsøkene må utformes på en slik måte at de kan bedre beslutningsgrunnlaget for framtidig politikk. Alle forsøkene skal derfor evalueres og erfaringene skal vurderes før de eventuelt justeres og skaleres opp. Det er derfor viktig at forsøkene utformes og gjennomføres på en slik måte at de er egnet for eventuell full implementering.

Før budsjettmessige konsekvenser og gevinster av disse forsøkene kan anslås, må forsøkene konkretiseres nærmere. Utgiftene vil blant annet avhenge av omfanget av forsøkene, det vil si hvor mange deltakere som skal omfattes, innretningen og innsatsen underveis i forsøkene og varigheten på forsøkene. Budsjettkonsekvenser kan dels dreie seg om løpende merutgifter til oppfølging og tiltak. Det vil innebære både økt tiltaksbevilgning og økte personellressurser til Arbeids- og velferdsetaten til å avklare og følge opp brukere. Forsøkene med lønnstilskudd vil også kunne innebære tettere dialog med arbeidsgivere for oppfølging og tilrettelegging av arbeidsoppgaver. Det kan også være aktuelt i forbindelse med forsøk med nytt arbeidsrettet ungdomsprogram, i den grad tiltakene i programmet gjennomføres i det ordinære arbeidslivet.

I forsøk med nytt arbeidsrettet ungdomsprogram vil det også komme økte utgifter til inntektssikring knyttet til deltakelse i programmet. Det vil i noen grad kunne bli motvirket av at mange av deltakerne i et ungdomsprogram alternativt ville ha mottatt andre ytelser, som arbeidsavklaringspenger, tiltakspenger eller økonomisk sosialhjelp. På lengre sikt vil et slikt program også kunne motvirke overgang til uføretrygd. Ordningen bør utformes slik at den i minst mulig grad omfatter personer som ville kommet i arbeid eller utdanning uten ytterligere bistand.

I tillegg vil det komme utgifter til å planlegge, iverksette og gjennomføre selve forsøkene, blant annet knyttet til systemutvikling, opplæring av saksbehandlere mv. før oppstart av programmet i Arbeids- og velferdsetaten. Iverksettelse, innretning og skalering av forsøk må ses i sammenheng med Arbeids- og velferdsetatens øvrige oppgaver og planer, herunder gjennomføringen av etatens oppdatering av IT-løsninger og digitale verktøy for saksbehandling. Regjeringen vil komme tilbake til dette på egnet måte i de ordinære budsjettprosessene.

Umiddelbare kostnader og langsiktige gevinster

Som vist over har økt sysselsetting store positive effekter for velferdsstaten. De fleste evalueringer finner at arbeidsmarkedstiltak har positiv effekt på sysselsetting. En fersk undersøkelse vurderer at de fleste arbeidsmarkedstiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Økt sysselsetting betyr økt produksjon, økt skatteinngang og lavere trygdeutgifter. Når flere deltar i arbeidsmarkedet blir knappheten på arbeidskraft mindre og det kan dempe tendenser til lønnspress.

Satsingen innenfor arbeidsmarkedspolitikken bidrar til at flere kommer i jobb, og at færre går over på langvarige helserelaterte ytelser. Innsatsen for å få det til kan forsvare økte kostnader. Kostnadene knyttet til mange av forslagene i meldingen kan komme umiddelbart, mens gevinstene vil komme senere og forsterke seg over tid. Vilje til innsats forutsetter derfor evne til å se framover.